Protest i findress på Vardafjell

Med norsk flagg ved varden på Vardafjell!

I går var det planlagt protest mot Vardafjellet vindkraft. Lille Irina og jeg skulle være med. Det ble en protest på vårt vis, vi var altfor sent ute, fant ikke frem, og gikk og surret i myra i finklærne våre, mens de andre fotograferte og protesterte på andre siden av fjellet. Vi fant frem til slutt, direkte talt, det var slutt da vi fant frem, så vi ble heller med en kar som viste oss veien tilbake. Dog var det ikke helt uten betydning at vi var der, vi fikk tatt noen bilder, som kan brukes i kampen.

Bilder, ja, denne bloggen har ikke bilder lenger. Den har nådd grensen på 3 GB, og jeg har ikke så lyst til å betale for mer. Jeg kan bruke min engelskspråklige og ganske uvirksomme blogg som avlastning, men jeg har ikke funnet noen enkel vei å overføre derfra til dit. Og så har jeg ikke så lyst til å slette bilder i gamle poster, som er laget for å ha disse bildene. Sånt arbeid tar også mye tid, jeg ikke har.

Uansett, denne posten skulle vært krydret med bilder. For vi var nok litt av et syn, Irina og jeg, der vi la i vei ut fra Krogeland, i finstas en 17. mai verdig. Norske flagg hadde vi også, tre små, og ett stort.

Vi ble først møtt av et skilt om at turstien var stengt på grunn av spregningsarbeid. Det er ganske uhyggelig. Sprenge i fjellet. Hvem kan få seg til å gjøre noe sånt? Er man i tvil, lar man være. Fjellene kan godt få stå til kommende generasjoner. De er som regel viktigere, enn hva man kan bygge i stedet for dem.

Argumentene mot Vardafjellet vindkraft er mange. De skal jeg ikke ta her. Her skal jeg ta turen. Irina og jeg respekterte skiltet nullnix, vi kløv over det lille gjerdet, satt opp av hvem-vet-hvem? og så gikk vi innover. Til å begynne med var stien bred og fin, etter hvert gikk den over i utmark og myr.

Det var planlagt det skulle være en fin markering, etter modell av Frøya, der de feiret 17. mai på anleggsplassen, og tok mange bilder av bunad og norske flagg. Sånt er virkningsfullt. Det ville vi også gjøre. En cirka 30 stykker var med på det, parkeringsplassen på Krogeland var full. Og Irina og jeg var de siste som kom. Ikke uvanlig, til oss å være. Vi hadde vært ute og lekt, og så er det så vanskelig å forlate et sted, for å gå til et annet. I tillegg var ikke tingene akkurat klare i det vi kom hjem, så det gikk ytterligere 20 minutt, minst, for å finne frem klær, og ordne oss til.

Så kunne vi imidlertid kjøre, en liten kjøretur forbi Sviland, oppover Søredalen, og til Krogeland. Deretter tenkte jeg det var bare «rett over fjelelt», som en hadde sagt meg tidligere, men jeg undervurderte nok kraftig hva «rett over fjellet» vil si. Det er et lite fjell, riktignok, men selv et par hundre meters stigning merkes, særlig når man har et lite barn, og finklær og finsko.

Instinktvis ventet vi med å gå oppover, heller gå rundt. Lille Irina på 4,5 gikk freidig i kjole og fine sko, men måtte ha pause stadig vekk. Jeg gikk i dress og fine sko, og fikk litt problemer da vi kom over i gjørma. Særlig siden jeg også måtte leie Irina over. Og flaggene. Stadig vekk måtte vi ha pause. Sjokolade.

Terrenget ble verre, ikke bedre. Vi fulgte det vi trodde var turstien, men måtte være mye mer nøye enn vanlig, på å unngå steder vi kunne risikere å trå gjennom. Grønt beitegress var det beste, og det var rundt kanten. Det viste seg å bli ganske langt. 2,5 kilometer skulle det være. Vi gikk nok ganske sikker det dobbelte, og vel så det. Irina ble stadig vanskeligere å lokke videre. Det var ikke lenger nok å fyre henne opp med en sjokolade, og så gå videre. Hun ville på skuldrene.

Den er lei. Jeg hadde dress. Jeg hadde flaggene. Hun hadde kjole. Så jeg prøvde å dra henne med opp. Over et piggtrådgjerde. I dress. Nå begynte det å bli spesielt. Og vi fikk erfaringen alle rogalandinger har, når man kommer opp til det man tror er toppen, så er det ikke toppen, det er en ny høyde lenger bak. Vanligvis er det bare å løpe videre for meg, men nå hadde jeg en veldig sliten Irina, og en veldig fin dress.

Opp på skuldrene med Irina. Flaggene i hånden på et vis. Kave seg videre. Vi kom til en fjellvegg vi rett og slett måtte klatre opp. Passe på ikke å bli skitten. Passe på at ikke Irina mister humøret fullstendig. Passe på å ikke falle ned, i alle fall.

Mange har vært på tur, der man starter forsiktig, og så gir blaffen. Det går når man har turklær. Nå gav jeg blaffen, i dressen. Det var over myr og langs fjellkanter og knauser, Irina på skuldrene, flaggene i hånden. Vi var over alle topper, over på andre siden, men ingen protester og ikke noe anleggsarbeid var å se. Det var bare å kave på videre.

Langt unna så vi folk klyve over en gjerdetrapp, og spre seg. Vi kom bort til den, etter dem. Og så, omsider, så vi en mann komme ned en skråning, med et norsk flagg i sekken. Han kommer fra området vi skulle til. Vi går ham i møte, hilser, og spør om alt er slutt?

Ja, det er det.

Jaja.

Vi står nå der i dressen og finskoa. Tre norske flagg. Pluss et stort. Irina på skuldrene. Like blid. Det er bare å snu.

Vi kommer jo godt i snakk med denne karen, som er bosatt i området, omtrent 3 km fra turbinene. Han vil merke dem godt, men ikke bo så nærme at det ville vært ulovlig i noe land jeg kjenner til. Men verdien på boligen hans, vil falle. Han er en av disse helt vanlige menn og kvinner, som ser beslutninger med stor innvirkning på hans liv, blir tatt langt over hodet på ham, og uten hans innvirkning. – Plutselig begynte de å jobbe, var hans versjon. Folk skjønner ikke hva det er, før det skjer.

Vi hadde en god prat hele de 2,5 kilometrene hjem. Vi tok bilde oppe ved varden, og nede ved skiltet. Det var god hjelp at han bar flaggene for oss. Jeg informerte ham om litt av hvert med vindkraft, som han ikke var klar over. Det er jo drøye saker, virkelig mye mer enn folk flest er klar over.

På skiltet står det: Her bygges Vardafjell Vindpark. Spregningsarbeid pågår og turveien er dermed stengt.

Det er en spesiell ting å skrive. Det er ikke bare å stenge turveien. Allemannsretten gjelder. Skiltet er også plassert ved inngangen fra Krogeland, veldig langt fra selve anleggsarbeidene, og spregningen. Hvorfor skilt allerede er? Er det enda et eksempel på at vindkraften tar seg til rette, og gjør ting ingen andre får lov til å gjøre?

Uansett vil vi endre skiltet til: Her er Vardafjell. Det er vårt. Velkommen!

Vår turvenn tok bilde av meg og Irina i fine klær og norske flagg ved skiltet, før han stilte opp selv også, for en selfi. Under turklærne hadde han finskjorten. Alle de andre hadde feiget ut, og valgt turtøy i stedet for finstas. Irina og jeg feiget ikke ut i det hele tatt. Vi gikk hele veien rundt, gjennom alt som krevdes, for å komme dit vi skulle, og levere vår protest.

Det er et symbol på hele saken. Vi går så langt som vi må. Vardafjell vindkraft skal stoppes. Basta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s