Huawei P30 Pro

Jeg pleier alltid å legge inn en post med personlig anmeldelse av data og teknikk jeg kjøper. Med Huawei P30 Pro tok det litt tid fra kjøpet til innlegget, noe som bare gjør at jeg har fått prøvd den bedre.

Helhetsvurdering

Dette er en superb mobiltelefon. Det har man lett for å si, for hver eneste telefon man kjøper, men jeg føler nå jeg har tatt et skritt videre fra Sony Xperia z5 som jeg hadde sist. Den var flott som ny, men den eldtes dårlig. I det siste var det kommet et eller annen permanent graps på linsen, så den tok ikke gode bilder under noen forhold, og i tillegg var det begynt å bli akkurat litt vanskelig å lade den. Etter to kjøp av Sony, så skifter jeg nå merke. Det er en fornøyd kunde som kommer til Huawei.

Jeg må også si at jeg ikke er skremt av at Huawei sammen med resten av Kina kommer i en slags handelskrig med USA. Jeg tror det er nettopp det det er, en handelskrig, og jeg tror at med pengene som står på spill mellom verdens to største økonomier, så vil begge parter besinne seg. Jeg er heller ikke mer redd for at Huawei og Kina skal spionere på meg, enn at Apple og USA skal gjøre det. Jeg tror også dette er en del av handelskrigen, og at det koker ned til noe så enkelt som at amerkianerne vil at vi skal kjøpe produktene fra dem eller deres venner. Når Kina ikke vil inn i folden,kjører USA hardt og tungt på.

Det var politikken. Nå til telefonen. Den er superrask, har en rekke finesser, og den har et mobilkamera som gjør telefonen til et fotografiapparat. Det er makeløst hva den får til.

Batteri

Batteriet holder sånn vanlig lenge. Telefonen er flink til å gi beskjed når det er apper som kjører i bakgrunnen, og tapper batteriet, men det er sikkert alle telefoner i våre dager. Det store plusset med denne telefonen og batteriet, er at det går så raskt å lade den. Du rekker virkelig å få fylt opp så det monner, om du har tilgang på en stikkontakt et kvarter. Det er ikke sånn at du må vente i timer til den er fulladet. Det er ikke sånn at du må lade den over natten. Du kan stå opp, og lade den ganske godt før du går på jobb, hvis du har litt tid, der, eller du kan gjøre det når du kommer hjem, mens du spiser middag og leser avisen etterpå, eller hvordan det nå er du legger opp dagen din. Uansett er det veldig praktisk å ha en telefon som er så kjapp i ladingen. Andre finesser er at du kan lade trådløst og bruke din telefon til å lade andres. Ikke noe av dette har jeg forsøkt, riktignok.

Kamera

Det er dette som er telefonens store beholdning. Mange har skrevet om det, og det er virkelig helt sant. Fotografiene er fantastiske. Og de er det i en rik og bred skala, der denne telefonen er helt overlegen alle andre telefoner jeg har sett, og faktisk er i stand til å konkurrere med de dedikerte kameraene jeg har (Sony rx100v og Nikon Speilrefleks). Jeg kan fysikk, og vet at en telefon med flat linse aldri kan konkurrere med et fotoapparat hvor linsen har dybde, men Huawei har virkelig gjort imponerende arbeid for å kompensere. Metoden de bruker er selvfølgelig at de har flere linser som arbeider sammen, og det er forunderlig hvor godt de får det til.

1. Nattbilder

Telefonen er rett og slett utrolig på å ta bilder i mørke forhold. Den får bedre bilder enn øynene, særlig hvis du er i stand til å ha den helt i ro på et stativ eller en fast flate. Man er selvfølgelig også avhengig av at objektet holder seg i ro. For å ta bedre bilder i dårlig lys, må kameraet få tid til å ta i mot det lyset som er. Om objektet bevger seg, går det ikke. Da blir den delen som beveger seg, uskarp. Det er fysikkens lover, den finnes ingen vei rundt, da må man kompensere med at datamaskinen regner ut hvordan det antagelig skulle være, og da kan det aldri bli så godt som når den tar bilde av sånn som det faktisk er. Men denne telefonen fikser også bevegelse bedre enn andre. På kvelden er det rett og slett lurere av meg å bruke telefonen, enn det dedikerte og svært gode kompaktkameraet Sony rx100v til å fotografere med. Og kameraet er supert i alle kategorier mørkefotografering. Fra det helt mørke til det ganske mørke, fra mørke med lys rundt, til mørke uten spesielle lyskilder. Det er rett og slett utrolig hva dette kameraet fikser. Prøv selv.

2. Zooming

Man kan jo spørre seg hva som er vitsen med å zoome 50 ganger, når mesteparten er digitalt, men også her gjør Huawei rett og slett et bedre arbeid enn konkurrentene. Det går an å få meningsfylte fotografier på den avstanden. Det er en slags telelinse uten å være det. Bildene blir ikke skarpe, naturligvis, men skarpe nok til at man ser helt tydelig hva det er, og man ser langt flere detaljer enn øyet klarer, på den avstanden. Huawei har denne funksjonen «Hold kameraet i ro mens bildet gjøres skarpere», som den bruker både ved vanlig fotografering og ved spesielle forhold. Som zooming. Da bruker den tid på å samle inn mer lys, og pusle bildet bedre sammen. Om du med kameraet eller objektet beveger seg, så tar den hensyn til det, og setter sammet et ganske godt bilde av objektet sånn det var, i det du fotograferte det. Prøv selv. Det er ganske utrolig.

En annen fantastisk mulighet kameraet gir med zoomingen, er zooming i motsatt retning. Det blir zooming bakover, som om du trekker deg lenger unna. Nydelig om du vil ta bildet av partneren din på andre siden av bordet, og også vil få med deg maten. Eller når du vil ta et bredt oversiktsbilde over byen eller landskapet. Denne muligheten har ikke andre kameraer jeg har.

Beslektet med zooming er kanskje funksjonen Super makro, der det går an å ta skarpe nærbilder langt nærmere enn andre mobiltelefoner kan. Den er nyttig om du vil ta bilder av blomster eller insekt, og insektet holder seg i ro. Det blir utrolig gode bilder, og du vil se detaljer i planten din du ikke engang har tenkt på.

3. Andre finesser

Kameraet tilbyr også de andre finessene man forventer av et supermoderne fotoapparat. Her er filter, her er sakte film, her er levende bilder, her er en fin portrettfunksjon, der bakgrunnen gjøres uskarp når man tar bilder av mennesker, og her er muligheten til å bruke det de kaller «profesjonelle innstillinger», for dem som ikke vil ha det helautomatisk. Man kan få alle superinnstillingene med det de kaller monokrom, svart hvitt, og man kan ta bilder i tidsforløp, om man vil ta bilder av skyene som beveger seg, eller blomsten som åpner seg om morgenen. Her må man riktignok kunne legge telefonen fra seg. Og det går ikke an å justerere tidsforløpet, i hvert fall ikke som jeg har funnet ut.

Helhetsvurderingen av kameraet er uvirkelig bra til at dette er en telefon. Jeg ser noen prøver seg med at i gode forhold tar andre mobiltelefoner bedre bilder. Sånt er smak og behag, og i gode forhold tar alle telefoner gode bilder, og har gjort det i årevis. Det er når den blir testet at det gjelder, og her smadrer Huawei konkurrentene. Vil man ha høyoppløslige bilder får man dem helt opp i 40 Mb, da har man ikke stort mer man skal be om. Vil man ha telefonen med det beste kameraet, vil man ha denne. Så enkelt er det.

 

 

Lørdag, sammen, på Hatsjapuri

I dag var der Olia, Irina og jeg. Det skal jeg skrive om senere.

Vi fant sammen allerede i går. Olia ringte fra morens telefon, hennes går alltid øyeblikkelig tom for batteri, og fortalte at det var konsert. Vi skulle møtes utenfor universitetet hennes, det hun gikk. Lille Irina skulle være med, og lille Tasia også, viste det seg. Det viste seg at min egen telefon virket enda dårligere enn hennes, for den var tom for penger, så da ble det vanskelig da det utenfor universitetet verken var Olia eller konsert.

Til slutt fant vi hverandre, men konserten fant vi aldri. I stedet tuslet vi frem og tilbake og lette etter den, og deretter gikk vi hele veien bort til Arsjan for å ta en matrusjka hjem. Det er forunderlig med barn, hvordan de kan ha det veldig kjekt, uten at det egentlig skjer noen ting. Vi gikk jo bare der og lette, og snakket sammen, og så på snegler og trær og stubber og hus og heisekran vi fant på veien. Litt å bite i hjalp selvsagt også.

I dag våknet jeg endelig til forsvarlig tid. Klokken fem var det opp, litt senere var det ut, og sånn kom jeg meg hjem fra trening og kaffe før det for langt på formiddagen. I stedet ble det frokost til langt utpå formiddagen, og lenger enn langt utpå formiddagen. Jeg fikk endelig brakt meg selv helt ajour i den famøse Kindred-saken, der sjakkforbundet selger sjelen sin til et utenlandsk bettingselskap for 50 millioner kroner. Faste lesere vil vite at sånt er jeg forferdelig i mot. Og det blir personlig, siden jeg har lyst til at lille Irina skal spille sjakk i sjakklubb om hun vil. Dog har jeg ikke lyst til å støtte at utenlandske bettingselskap får lovlig innpass i Norge, og om avtalen med Kindred går gjennom, forplikter Norges sjakkforbund seg til å arbeide for det.

For 50 millioner kroner. At Magnus Carlsen har lagt ut video der han oppfordrer til å melde seg inn i hans nystartede klubb, Offerspill, for å sørge for at avtalen virkelig kommer igjennom, gjør det umulig. Når han også tilbyr seg å betale medlemskapet for de tusen første medlemmene i denne klubben, så blir det en kampsak. Dette angår ikke lenger bare sjakken, men hele Norge. Sånn vil vi ikke ha det. I alle fall ikke jeg. Og jeg tar kampen.

Min rolle er selvsagt helt ubetydelig, men jeg slenger inn argument, og blir møtt veldig hardt av de som støtter avtalen. Dette er ganske rått spill. Noen er menneskelige og vanlige og fine, og diskuterer saklig, men det gjelder ikke alle, og jeg må si meg veldig overrasket over at det finnes gode folk i sjakkmiljøet som er villig til å se rett gjennom fingrene på alt det etisk og juridisk betenkelige med avtalen, så lenge vi får 50 millioner kroner for det. Som sagt, et slikt samfunn vil jeg ikke leve i, og jeg vil gjøre mitt for å forsvare sånn som jeg vil ha det.

Så får vi se. De tunge aktørene i debatten er selvfølgelig sjakkspillere som har sitt etiske kompass i orden, og som stiller opp med faglig tyngde og stor troverdighet. Det er et påfallende samsvar mellom dem som har utdannelse, og dem som er mot, selv om denne sammenhengen ikke er entydig. Sjakkens to jurister, Torstein Bae og Leif E. Johannessen er sterkt i mot, og advarer mot det juridiske, mens en rekke voksne toppspillere også er sterke motstandere. De som er for, er leiren rundt Magnus Carlsen, og unge, ambisiøse talenter, som vil få stor glede av pengene. At saken er toppsak i landets medier støtter motstanden, det samme at lotteritilsynet og professor Woxtroth som bestrider det juridiske. Det er ikke sikkert sjakkforbundet kan slippe unna med dette, selv om de prøver. Det offentlige Norge vil også være mot, siden Kindred nå en gang driver ulovlig virksomhet i Norge.

Som jeg skriver i argumentasjonen min: Sjakknorge vet ikke hva de går inn på. Det er viktig at avtalen blir stoppet. Problemene med avtalen og alt rundt har allerede sløst bort VM i Stavanger. Søknaden var inne, finansieringen på plass, alt så godt ut, men så utbasunerer verdensmesteren at han ikke kommer til å stille. Og da er det ikke noe å arrangere VM etter. Avtalen er en del av problemet, siden det opprinnelig het i kontrakten med Kindred at det skulle skje noe med VM 2020. Men Stavanger har offentlig støtte, og offentlig støtte kunne det ikke bli, om Kindred var inne. Så trakk Magnus Carlsen seg heller fra hele greiene. Den offisielle versjonen er at det var presset ved å spille i Norge som var årsaken til at MC ikke ville spille i Stavanger. Og så er det mange flere detaljer, skikkelig smørje, som sjakknorge overhodet ikke kommer godt ut av. Hvorfor gjør de dette mot seg selv?

Dette skulle ikke handle om sjakk, men om vår tur til Park Sjevtsjenko og restaurant hatsjapuri. Som dere ser, overtar sjakken oppmerksomheten litt, disse dagene. Og på en annen måte enn vanlig.

Pervak

Så har jeg funnet veien til Pervak. Restauranten jeg har vært på alle de 12 årene jeg har reist til Kiev. Også her er det forandret. Det ser likt ut, men businesslunsj tilbyr de ikke lenger. Og den er ikke lenger udiskutabelt den beste restauranten i byen.

Egentlig ville jeg til Al-forno, og spise italiensk. Men den restauranten var stengt. Enten er den konkurs, eller så blir den ombygd. Det samme er tilfellet med Skyberry, kaffekafeen i nærheten, dit jeg pleide å gå når jeg hadde noe å gjøre på nettet, og ikke ville bli forstyrret av de hjemme.

Vi hadde vår lille bryllupsdagsfest i dag morges. 10 år og 1 dag. For meg var det treningsfri, og jeg tilbrakte morgenen til å komme meg helt ajour i sjakkdebatten. Den er utrolig, Magnus Carlsen oppretter sjakklubb, betaler medlemskapet, for å få gjennom en kontroversiell avtale. For oss personlig betyr det at Irina ikke vil bli med i noen sjakklubb. Vi vil ikke være med på noe sånt. Demokratiet gjelder.

Babusjka kjøper alltid inn veldig rikelig med pizza når hun kjøper inn. Så det var rester igjen i dag morges. Vi åpnet flasken med sjampanskoje også, og skålte veldig pussig, søster Tanja og jeg, for ti års ekteskap. Ekteskapet er jo strengt tatt mellom Olia og meg, men Olinka er veldig restriktiv med alkoholen, og ville ikke ha noe i dag. Søsteren kunne heller ikke ha mer enn en kopp, for hun måtte på jobb. Og sånn gikk feiringen vår. Jeg fikk min musserende servert i melkeglass. Sjampanskoje og pizza, på ukrainsk vis.

Så var det spørsmålet om hva vi skulle gjøre. Vi har tatt med oss det norske sommerværet, 19 grader og overskyet. Sånn kommer det til å være en uke. Det betyr byaktiviteter, og ikke strandaktiviteter. Men Olia er sånn i underskudd på å være med moren, og Irina med Tasia, at de ville helst være med hverandre, og slippe meg fri.

Og sånn ble det. Barna og mødre og bestemødre gikk på lekeplassene like ved, jeg tok med meg sekken og gikk ut på vift. Først altså til Al Forno, der det var nedlagt, så til Pervak, hvor jeg er nå. Laksen jeg kjøpte var god, men dyr, og det er bare den først ølen som hadde snacks ved siden av. Businesslunsj ble jeg altså ikke tilbudt.

Det er rolige, gode dager. Ennå er det ikke sånn at sommerferien har eksplodert. Men det kommer. Olia har det veldig godt, Irina har det veldig godt, og jeg har det veldig godt.

10 års bryllupsdag

Vi hadde 10 års bryllupsdag i dag. Men det ble vel et lite antiklimaks. Vi hadde kjøpt inn mer enn det ble drukket, kan man si.

Jeg startet dagens rutiner som vanlig, trening, bading, og kaffe på vei hjem. Interessante radioprogram om et britisk opprør på slutten av 1700-tallet, forestillingen om tid, og om Frankenstein’s monster. På vei hjem var det gloser. Og hjemme var det er en kolossal frokost. Mye av det jeg ikke har for kjøpt hittil.

Hva som overvelder meg om dagen, er avtalen Norsk Sjakkforbund har lyst til å gjøre med et utenlandsk bettingselskap, og som vår verdensener Magnus Carlsen faktisk oppretter en egen klubb for å få igjennom. Det er ganske grovt, Carlsen bruker populariteten sin til å skaffer medlemmer, han betaler medlemsavgiften, og vips har de 40 ekstra stemmer, noe som vil vippe saken.

Jeg synes det er horribelt. Avtalen er tvilsom i fra før, sjakken får 50 millioner kroner over 5 år, men forplikter seg til å bli lobbyorganisasjon for bettingselskapet, og arbeide for at virksomheten deres skal bli lovlig i Norge. Spesifikt i avtalen står det at den ikke er rettet mot ungdom og barn, dette er elitesatsing. Og som om det ikke alene var nok til å bli opprørt, fører bråket til at Magnus Carlsen rett og slett går ut med at han ikke vil ha noen VM-kamp i Stavanger, og at det fører til at Stavanger trekker søknaden sin.

Det blir altså ikke noe VM i Stavanger. Med sorg og irritasjon ser jeg at Carlsen ender opp med å bli en ny Fischer, en ny Kasparov. Ingen mennesker tåler visst en sånn suksess. Det er en forbannelse å bli best. Herlige oss som kan være vanlige.

Faktisk gikk hele dagen med til å lese om denne saken. Som vanlig tar jeg det ganske systematisk, og blir veldig engasjert. Og gir uttrykk for det. Selvsagt skulle vi vært ute, men dagen var ledsaget av et voldsomt skybrudd, regelrett pøsregn. Og Irina hadde det moro med Tasia, Olia med sin mor.

Moren hadde bestilt pizza. De spiste jeg klokken sju, mens de andre var ute og fikk sin luftetur. Og så gikk dagen til kveld. Champanskoje hadde vi kjøpt, den ble ikke drukket.

Ikke at vi ikke hadde noe å feire, det har vi, men i dag var bare ikke stemningen. I dag gikk bare dagen unna som en vanlig dag, enda på denne dagen for ti år siden, giftet vi oss. Det var en stor dag.

Første hele dag i Kiev, varmt og godt, bading og spising

Det at flyreisen var så behagelig gjorde også at vår første dag i Kiev ble en ordentlig feriedag. Det har den ikke vært så lenge jeg kan huske, alltid har det vært å sove ut og finne seg selv igjen etter en slitsom flyreise. I dag fikk jeg stått opp og trent, jeg fikk min morgenkaffe og gode frokost, vi reiste og badet, og til og med fikk jeg en gratis konsert rett borti nabobydelen Klovskaja. Endelig er det ferie, øyeblikkelig.

Jeg er ikke noen treningsnarkoman, veldig langt i fra, jeg trener om morgenen her, fordi det er de beste morgenene jeg kan tenke meg. Jeg hører In Our time, podcast fra BBC, løfter på vekter, har et bad i elven, og drar med meg noen kopper kaffe på det lille kaffestedet. Denne gangen var det om Midtsommer natts drøm og om Nero jeg fikk hørt, to ting jeg kan mye om fra før.

Hjemme var det som alltid en respektabel frokost, sirniki, som det heter, en slags form for stekte, friterte, ostekaker, basert på noe lignende Cottage cheese, men jeg har aldri sett det eller spist det andre plasser enn her. Så hadde vi et par timer før vi kom oss ut.

Det var veldig varmt, akkurat over 30 grader, akkurat litt mer enn jeg for min del trenger. Vi var med hele gjengen, inkludert babusjka og Tasia. Uvanlig lenge måtte vi vente på buss 118 over til strandsiden, men det var ingen utålmodighet og ingen problemer med å vente. Og når vi først er på, går turen raskt over.

Så er det det korte spaserstykket bort til selve stranden. Vi valgte høyre side av broen, når vi kommer fra Kiev, altså på nedstrømssiden. Og vi tøvet ikke før kom oss i vannet, som danskene sier. Vi var raske med det. Lille Irina hadde bitte litt sperrer til å begynne med, noen grenser hun har trått over tidligere, som på ny gjaldt, men hun var likevel langt foran alle fire åringer og også langt foran storesøster Tasia. Tasia er ikke storesøster, men søskenbarn, men her hos oss i Kiev skiller man ikke så nøye mellom søsken og søskenbarn. Med Tasia og babusjka på plass ble Irina passet mye bedre på enn hun pleier, og trenger, de er veldig, veldig forsiktige her nede.

Jeg er jo ikke forsiktig i det hele tatt, og rev av flyteringene Irina hadde på armene. Det er bare å komme tilbake dit vi har vært. Irina kan svømme. Hun kan hoppe. Hun er ikke redde for å få vann i ansiktet, eller hodet under vann, og også på eget initiativ dukket hun som bar juling. Men hun holder seg for nesen, når hun gjør det, og ordentlig stup har hun bare forsøkt der i Lyngdal, der det var en gutt som viste hvordan det skulle gjøres. Jeg håper hun finner tilbake til det i år, og at hun også knekker koden med at det ikke er nødvendig å holde for nesen når hodet går bortover under vann. Vannet renner ikke tilbake igjen, inn i nesen.

Så får vi se. Jeg smatt unna veldig jenteprat og jentelek med kone, svigermor og to jentebarn, jeg gikk bort til kafeen og fikk meg et par øl. Det har de veldig forståelse for, jeg tror sant å si de synes det er like greit å snakke og styre helt i fred.

Det ble mer bading, litt mer av alt, og så var det bort å spise middag på Kvartal, restauranten på stedet. Det ble et overdådig godt måltid, Olia fikk frie tøyler til å bestille, og de bestilte straks to hveteøl til meg. Så visste de at jeg ville være fornøyd. Videre kom det en suppe, et par lokale retter, og forsøk på pizza og hatsjapuri. Ingen av disse forsøkene ville passert i rettenes hjemland, men her gikk det fint.

Hjemme hadde dagen ennå litt overraskelser på lager. Jeg startet med det deiligste som er, å sove litt når man er behagelig trøtt. Det er godt. Men så var det mer aktivitet, klassisk konsert. like borti høgget, i nærmeste bydel, Klovskaja. Det var babusjka som var tipset, det er et kulturelt program som foregår over hele byen, gratiskonserter. Og denne var virkelig fin. Det var en liten kvartett som spilte, to unge gutter og to unge damer, konsentrerte og fine. Da jeg kom, gikk det i en divertimento av Mozart. Det var det siste av verkene jeg kjente i fra før, men det var et flott møte med ny musikk for meg. Og en god misunnelse om at musikk gjør seg best live, uansett hva slags type musikk det er.

Med klassisk musikk skal ingenting ødelegges med elektronikk. Da er det lyden fra instrumentene som skal bære. Her ble det selv om det var utendørs, veldig intimt og fint. Mellom hvert nummer var det en ung blondine som introduserte, og hun var helt åpenlyst glad for at det var så mange som kom, og at konserten gikk så fint. En fyllik på første rad gjorde sitt beste for å underholde litt ekstra, og den uerfarne konferansieren gjorde nok tabben ved først å fore ham litt med kompliment, han hadde jo brukt navnet Rostropovitsj, om den kvinnelige cellisten. Med det trodde fylliken det var fritt frem, å snakke og kommentere, og hun måtte til slutt be ham tie stille. Og det gjorde han, han hadde det fint på konserten han også, lett å se.

På vei hjem gikk jeg en veldig omvei. Jeg fikk kjøpt litt vann for tørsten, pløyet meg gjennom mange gloser, og kjøpt litt ekstra drikke for fremtiden på supermarkedet.

Sånn var vår første dag. Det blir flere slike.

Med business-class til Kiev

Endelig en flytur som var bare bra. Endelig en glede også i reisen.

Vi hadde opprinnelig reise 0740, men det ble på forhånd forsinket til 0800. Det gjorde at vi fikk oss en egentlig god natts søvn. Vidunderlige Olia hadde vekkerklokken på klokken 0400, hennes telefon er ennå på vintertid. Og så lå vi rolig og slappet av til klokken 0500, da vi cirka stod opp.

Uansett hvor rolige vi er og god tid vi har, greier vi alltid å rote til noe. Jeg hadde glemt å tømme og vaske kaffemaskinen. Med kafferester og melkerester vil det bli problemer etter noen uker. Og Olia, som hadde gjort så enormt mye kvelden i forveien, hadde glemt det elementære å tømme og vaske en stekepanne med mat.

Så ble det litt stress denne morgenen også. Det hører med. Omsider kom vi oss av gårde, vi var på flyplassen i god tid, og fikk sjekket inn, og satt oss til å vente.

På SAS fikk vi litt lett frokost, jeg vet ikke hva kodene er, men det gjorde godt med litt kaffe og litt lett å bite i. Det var starten på det som ble en fin reise.

På Gardermoen fikk vi tilgang til Lounge, og jeg kommer aldri til å skrive hvor mange Espresso jeg fikk hevet i meg den halvtimen vi var der. Anslagsvis kom det en ny, mellom hvert femte og tiende minutt. Et glass vin fikk jeg meg også, og litt skive med god ost, og litt melon. Olia og Irina la også litt mat i munnen.

Fra Oslo til Frankfurt var første reelle businessklasse. Og det var god mat, skikkelig mat. Mye lekkert. Og rikelig med tomatjuice, og alt vi ville ha. Irina fikk et lite hefte å løse oppgaver i, hun var i storform, som hun alltid er, når vi skal fly. Særlig til Kiev.

I Frankfurt fikk vi tilgang til business-lounge. Igjen bare for en halvtime, jeg fikk meg et glass god whisky, og mange, mange glass vann, mens Olia og Irina fikk litt mat og frukt og cider og cola.

Det var smooth, som de sier på norsk. Klokken var 1320, vi var mette og lykkelige. Så var det opp i luften igjen. Straks ny drikke. Irina ville veldig søtt ha te, moren er litt skeptisk til for mye brus, men Irina ville virkelig ha te. Te med melk og sukker. Faren ville ha rødvin og cognac, som alle gode flyturer skal ha. Og så er det tomatjuice, som er den voksne vinneren.

Sannelig var det mer god mat, rene menyen. Mama Olia og jeg valgte fiskeversjonen, helt nydelig laks, virkelig godt, og Irina valgte kjøtt, eller vi valgte for henne, kjøtt, også godt, for det var jeg som spiste det. Irina tok seg av dessertene våre. Og vinen fikk påfyll, og det var i det hele tatt veldig greit og behagelig å være på flytur.

For ordens skyld, vi er ikke blitt pengesterke. Vi valgte businessklasse, fordi den på denne reisen var billigere. Som regel går vi for aller, aller billigste løsning. Men jeg må si, det var veldig behagelig ikke å bekymre seg for at Irina er tørst, ikke gå å være småsulten, ikke ha reisen som en plage, men som en glede.

Dette gjorde også at vi om mette og fornøyde til Kiev. Klokken var også 1645, ukrainsk tid. Ved siden av at det var en behagelig reise på businessklasse, så var det også en av de aller, aller beste reisene vi har hatt, når det gjelder tidspunkt. Fra sivilisert morgen, til tidlig kveld. Det var ennå lyst, og dag igjen, da vi kom frem.

Jeg ble som vanlig servert kraftfull festmat, i overflod, men nå var jeg jo allerede forspist. Og gikk snart inn for å sove en blund. Irina gikk ut, og sånn kom ferien i gang.

Cirka halv åtte ringte babusjka, og det ordnet seg slik denne kvelden, at hun og Olia og de andre tok seg av Irina og barna, mens jeg fikk en frikveld. Ikke at det betyr så mye, men jeg gikk nå ut og så meg om etter en kortbukse, ikke et klesplagg hadde jeg med meg til Kiev, og kortbukse viste det seg at jeg manglet. Da jeg ikke fant det, fant jeg en bar, der jeg tok meg et par øl, og skrev denne posten.

Ferien er i gang!

Til Kiev, Sommeren 2019

Det har vært en uvanlig travel vår. Uvanlig travel. Det er godt ingen vet hva jeg egentlig har gjort.

Men nå senker roen seg. Vi har det sedvanlig kaotisk i huset vårt og utenfor huset. Jeg drikker ferdig vinen jeg åpnet da sommerferien begynte. Flyet har blitt utsatt fra 0740 til 0800 i morgen tidlig. Vi reiser til Kiev.

Vi reiser til Kiev. Det er helt uvirkelig at livet i Norge skal skiftes ut med livet der nede enda en gang. At alt på ny skal bli bare lett. Det er vanskelig å tro på. Stå opp. Gå og trene. Ta noen kopper kaffe på vei hjem. Spise en enorm frokost. Og så gå ut for å bade, eller bare for å ha det fint i storbyen og vakre livet.

Irina gleder seg enormt. Hun har utviklet seg fabelaktig denne våren, hun er skatten vår. Til høsten skal hun begynne i barnehage, noe som vil bli en stor overgang for henne. Vi var og besøkte den i dag. Selv om barna hun prøvde seg med i dag var ett år eldre, så hadde Irina ingen problemer med å finne seg øyeblikkelig til rette. Og som alltid når hun har det gøy, gråter hun bittert når hun må gå igjen.

I går var hun og jeg hos mor og feiret St. Hans. Det var også en sånn jeg-kan-ikke-tro-det-er-sant-følelse, forpliktelsene jeg har hatt i månedsvis, tar en pause. Vi spiste rømmegrøt og spekemat og følegratinerte poteter i tre timer. Det er lenge siden.

Vi skal reise business-class i morgen. Hvis alt går som det skal, er vi i Kiev klokken 1645 i morgen. Vi tar ingentign for gitt, lenger, når det gjelder fly. Men nå reiser vi alle sammen, sammen. Om noe skjer, er vi sammen. Med den innlagte forsinkelsen nå har vi en time i Oslo, halvannen i Frankfurt.

Det skal jo gå. Og går det, så er vi inne hos babusjka før klokken 1800, til en skikkelig prazdnik.