Irina, Peppa gris og George

En liten historie fra barnas vidunderlige verden, dette. Det er min lille Irina, på fire og et halv år. Vi leker som alltid, og nå er det med tøygrisene Peppa og broren George det går i. Det er figurer fra engelsk barne TV, vel kjent for alle som har barn, vil jeg tro.

Så leker vi i vei, først har vi hviskeleken, så det koster etter, med peppa og George og jeg som visker til hverandre, og der det nok bare er jeg som forstår hva leken egentlig går ut på. Ikke at det gjør noe, Irina synes at det er hylende morsomt, særlig når Peppa tar lillebroren George i å hviske for tidlig.

Men så blir leken gammel, og vi må finne på noe nytt. Det er da det blir herlig. Peppa og George skal vise hverandre triks. De kan hoppe, og stupe kråke. Og så stuper George kråke nedover magen min, også baklengs.

Det er da Irina slår til med barnemagien. En vidunderlig verden vi voksne ikke lenger har tilgang til, som vi bare kan observere utenfra. – Det kan jeg også, roper hun! – Kom! Så skal jeg vise!

Så må vi alle sammen løpe inn på soverommet, for hun klarer bare å stupe kråke baklengs på myke madrasser i sengen. Hun setter Peppa og George på plass, og også meg, Peppa og George sitter fint lent mot puten. Så setter Irina seg i sengen, og stuper etter et par forsøk kråke, baklengs, så alle får se.

Det er bra.