Tenkte å skrive postene på etterskudd, dagen etter, for å komme ajour. Ikke at det lykkes. Jeg la inn posten om Huawei mobiltelefon søndag, og skulle skrive denne mandagen. Men det gikk ikke helt som planlagt.
I alle fall var det en søndag som lignet på sånn som de pleier å være her nede på ferie i Kiev. Det ble en dag hvor vi var nede på Posjtova, etter å ha gått gjennom Marinskij Park, og hvor vi videre gikk over Khresjtsjatik og endte hjem sent, sent på kvelden.
På morgenen hørte jeg interessante program om inkaene og om debatten om Mytilene. Den debatten fant sted i Athen i år 427 f.kr, og høres vel kanskje ut som noe for spesielt interessert. I så fall håper jeg ganske mange er spesielt interesserte, for dette er en illustrerende debatt om hvordan demokratiet virket i antikkens Athen, og hvordan demokratiet virker generelt. Mytilene er en by på øya Lesbos, hvor det var opprør. Athen ville kort sagt straffe dette opprøret til en av sine allierte, og hadde det som sak under folkeforsamlingen. Hva skal vi gjøre med Mytilene?
Saken ble forberedt og lagt frem av rådet på 500, der medlemmene var valgt ved loddtrekning, spesielt for denne saken, slik det alltid var loddtrekning om hvem som skulle være i rådet og forberede sakene for folkemøtet. Så møttes borgerne i Athen på plassen, hadde en debatt, og gikk til avstemning. For Mytilene ble avgjørelsen at Athen skulle straffe opprøret hardt, drepe alle menn, og ta kvinner og barn til slaver.
Et skip ble utrustet og sendt av gårde samme dag, for å utføre det demokratisk fattede vedtaket. Med så tenkte athenerne seg litt om, og fant ut at dette kanskje var noe strengt, og kanskje ville føre til at flere vendte seg mot dem. Dermed avholdt de et nytt møte neste dag, hvor de besluttet seg for å ikke straffe Mytilene på denne måten allikevel. Og det var å sende av gårde et nytt skip, for å informere det som allerede var sendt.
Mye interessant å hente her. Og en fin ledsager på treningen.
Hjem kom jeg etter også ha sett gjennom noen gloser og drukket litt kaffe, og så var det som alltid veldig lang frokost. Først etter alt dette var vi klare.
Temperaturen var ganske av, rundt 20 grader, så vi tenkte at det ikke var dagen for å være på stranden. Derfor la vi den ganske fine planen at vi skulle starte i Marinskij Park, på den store lekeplassen der, for så å rusle nedover parken på høydene langs elvebredden, for så å ende opp nede ved vennskapsbuen, og deretter ned til Posjtova, hvor Irina kan leke litt i fontene og få litt vann på seg.
Det var en god plan. Fra Petsjersk (der vi bor, og hvor det er en metrostopp og digert kryss) går det rikelig med busser og marsjrutkaer til Lavra, og fra dem kan vi hoppe av på Arsenalnaja, og lett gå ned til parken. Og sånn skjedde det, Trolleybuss 38, som er blant dem som går hyppigst i hele Kiev, og ned til parken. Der hadde Olia en overraskende, hun ville sette seg på en benk flere hundre meter fra lekeplassen der Irina lekte. Irina er en selvstendig fireåring, men dette ble litt tidlig å slippe henne så langt bort for min del, så jeg gikk bort og var nærmere.
Etter en stund gikk vi sammen videre, og kjøpte en is på veien. Min is, Monaco, kostet 49 hryvnaer. Delt på 3 blir det sånn litt over 16 kroner for isen jeg synes er best, men det er mye mer enn det har pleid å være. Prisstigningen her har vært ganske stor, og for is i kiosker, markant. Olia likte ikke at jeg kjøpte den isen. Hun reagerer veldig når ting koster mer enn det bør, det er et karaktertrekk hun har, og jeg kjenner det godt. Jeg kunne godt la være å kjøpe den isen.
Nedover parken går vi forbi parlamentet, vi går forbi en liten scene der det er dansekurs. Det er satt opp en liten tivolikarusell, og det er utleie av barnebiler og tråsykler. Det er også et lite larvetog som kjører rundt, det blir stadig mer. Kanskje kan vi konstatere at det er litt flere turister i år, enn det har vært tidligere? Kanskje er det innbildning. Den overveiende mengden turister er i alle fall ukrainere, eller andre som glir rett inn i mengden.
På plassen med vennskapsbuen har de omgjort det helt. Dette ser ut til å være et satsningsområde for styresmaktene. De får det aldri så bra som det var til å begynne med, men en herlig fortauskafe hvor man kunne kjøpe en øl og en is, og det man ville ha, og sitte ved et bord og nye livet og utsikten. Det var rikelig med aktiviteter, yrende liv.
Nå er det gjort helt sterilt. Det er kun et eneste utsalg, kaffe og is, ellers er det tomt. Likevel er det veldig mange mennesker der. Årsaken er at de har fått ferdig broen over til de neste høydene, der med utenriksbygingen og toppen av taubanen, det området der. Slik binder de sammen to veldig viktige områder, både for turister og Kievs innbyggere. Før denne broen – som også gir en flott utsikt – var det en veldig omvei opp og ned.
Det er dristig å bygge sånne broer, for det gjør noe med identiteten til byen og hvordan den ser ut. Broen er jo selv synlig, fra alle steder den gir utsikt til. Men de som har bestemt seg for at den skal være der, har et veldig godt argument at den er veldig flittig benyttet. Folk krelte frem og tilbake som maur.
Ennå har de ikke laget noen enkel å vei å komme seg ned til Postjtova Plosjad, området med båthavna, og foten av taubanen (taubanen er latterlig kort, og må ikke forveksles med det vi sikkert forbinder med taubane, der banen går opp et fjell, her er det opp en haug). Vi måtte gå rundt, og ned et smalt fortau, langs en sterkt trafikkert vei. Det kan dog synes som de har tenkt å lage det bedre. Akkurat dette er et av Kievs utstillingsvindu, og som sådan er det prioritert.
En stor skuffelse for oss var at fontene var skrudd av. Det er jo akkurat nå om sommeren de gjør sin virkning. De spruter opp, og så kan barn og unge løpe rundt og leke og bli våte. Det er veldig moro. Og de gir kjærkomment liv til et område som ellers er mye mur og stein og asfalt, selv om de har fått laget det moderne og fint og nytt. Irina var nok litt skuffet, og vi var også litt skuffet. For det var en varmere dag enn vi hadde trodd. Og nå ville Irina bade.
Redningen kom fra et sted vi slett ikke hadde ventet. Kaffemerket Jacobs hadde satt opp en stand med noen litt rare aktiviteter, litt vanskelig å skjønne hva det egentlig var. Jeg synes Olia reagerte fint, basert på sine instinkter, at nå er Jacobs virkelig i trøbbel, som må sette opp ting osm dette her. Nå drikker folk virkelig kaffe, ikke erstatningen fra Jacobs. Hva som fanget Irina, og oss også lite grann, var en enorm kaffekopp, hvorfra det med jevne mellomrom ble sluppet ut hjerteformede bobleansamlinger. Det er ikke lett å kalle det på en annen måte, en mengde såpebobler satt sammen som et hjerte. Det svevde opp i lufta, og så på avstand ut som en ballong. Først trodde vi det var barn som hadde mistet gassbalongene sine, da vi så det.
Hvorfor var dette noe for oss? Fordi det gikk an å prøve å fange dem. De fleste boblene fløy rett til værs, og var umulige. Men noen var sånn at de fløt bortover, og litt opp og litt ned, etter hvordan vinden blåste og luftstrømmene gikk. Og da var det sånn at det gikk, nesten.
Det er som kjent mer enn nok. Irina og andre barn var elleville. Irina, som så mange ganger før, mer enn de andre. Ennå nå, flere dager etterpå, i det jeg skriver posten, husker jeg det ansiktsuttrykket hennes i ren glede. Det er gaven barna har fått. De har evnen til å stenge alt annet ute, den eneste informasjonen er den som gjelder akkurat nå. Og for Irina var det at her hadde hun et hjerte hun hadde vært med å fange, nesten, og så kunne hun løpe tilbake og prøve å fange et til. Det var ansikt, øyne og munn i fullstendig glede og fokus. Det gjaldt å komme seg tilbake, det var alt som gjaldt i denne verden, og det var hel og full utilslørt glede å lese i ansiktet også.
En litt eldre gutt, kanskje 12-13 år, kanskje enda litt eldre, han hadde mistet litt av denne gaven. Han syntes også dette var utrolig kjekt, og han klarte ikke å skjule det. Han var stor nok til at han kunne stå på tå på kanten av koppen, og så vidt se over til hva som skjedde. Han kunne også om han strakk seg, fange hjertet i det det forlot koppen. Gang på gang snudde han seg, som en mus eller hund som gjør noe ulovlig, han hadde nok en følelse av at han var litt for stor. Han greide ikke å stå i mot.
Heller ikke Olia og jeg stod helt i mot. Olia kastet seg inn i kampen hun også, noen ganger, når et hjerte nærmet seg henne. Og så ville hun jo hjelpe Irina, som helt åpenbart var altfor lav, og konkurrerte med de større og eldre andre barna. Det så ikke ut til å være noe Irina tenkte på det grann, for øvrig. Hun løp av gårde hun også, etter de andre, siden de løp raskere, og hun var også den som fulgte et hjerte videre, når de andre hadde gitt opp. Et hjerte kom mot meg, og da gjorde jeg alle nødvendige bevegelser og slapp løs all nødvendig iver for å fange det jeg også. Det er jo som å fange rennende vann. Du griper hjertet, og tror du griper noe, men så er det bare såpeskum. Hva vi dog klarer, er å rive det litt fra hverandre, sånn at deler av det faller ned på bakken, slik at også de små barna kan fange noe. Fange noe som forvsinner med en gang.
Vi drev en stund på med dette.
Nå skulle vi tro det nærmet seg slutten. Men nei. Det er enormt mye av dagen igjen. Mye mer enn også vi skulle trodd. Vi var jo ikke så enormt opplagte, og tenkte det skulle bli kort og halvhjertet denne dagen. Jeg fikk trumfet gjennom at vi gikk til Alo Vera, den georgiske restauranten, i stedet for Liubov Markovka, den med lekerom, fordi gulrotrestauranten mer er enn kafe med søtsaker, ikke så veldig bra på middagstilbudet. Irina likte ikke det så veldig godt, og protesterte kraftig.
På Alo Vera var det deprimerende få folk. Det er den beste restauranten i området. Men man må vite hvor den er, og gå bitte litt ut av gaven, inn et portrom, for å finne den. De har fått henge opp litt reklame og skilt om at de er til stede, så man ser det fra veien også, men det er ikke det samme som å ha aktiviteten synlig i vinduene for dem som går forbi. Det er litt sånn at du skal vite hva det er, for å gå inn dette portrommet, og ned trappen, til kjelleren, der restauranten er.
Denne søndags ettermiddagen var det ingen utenom oss som gjorde det. Bare en amerikansk familie, og de valgte å spise ute. Det var forresten sånn vi fikk vite at restauranten faktisk har en uteavdeling. Vi sitter alltid nede i kjelleren, og synes det er fint der.
Etterpå skulle vi hjem, og bare hjem. En gang var tanken å stikke innom Liubov markovka på vei hjem, det var en del av kompromisset med Irina. Men det var glemt. Så ville Irina ned og fange flere boblehjerter, fange skum, som Irina kalte det på russisk, ganske riktig. Det kunne jo være aktuelt. Hovedspørsmålet var imidlertid om vi skulle ta buss eller metro hjem.
Og så endte det helt ut av det blå at vi i stedet for tok taubanen – opp. Opp på haugen.
Der var det ny lekeplass. Og nå satt både Olia og jeg hundre meter unna, fordi det var der det var plass. Og også der brukte Irina litt tid på å lete.
Vi gikk videre, og sannelig stoppet Irina på neste lekeplass også, mens Olia kjøpte kaffe til meg. Dette er lekeplassen med veggen til en borg, og en liten drage. Det ser ut som dette har vært som det er, en stund. Dog ville Irina leke litt, og fikk lov. Planen var å gå bort til den gylne porten, Solota Varota, og ta metroen derfra hjem, grønn linje.
Sånn gikk det heller ikke. Vi gikk ned til Uavhengighetsplassen.
En helt grei blogg 