To dager i Kiev

Det er ikke noen spesielt varm sommer i Kiev i år, selv om det i mediene snakkes om «hetebølge over Europa». Faktisk har alle de siste somrene i Kiev vært behagelig kjølige, det er en stund siden vi var plaget av temperaturer godt over 30 grader. I år har det ligget mellom 20 og 25, det vil si behagelige norske sommertemperaturer.

Disse to dagene var det rundt 20 grader, så begge dagene var det byvandring, heller enn tur til en av Kievs mange strender. På søndag reiste vi ned til Park Sjevtsjenko, parken oppkalt etter Ukrainas store forfatter, Taras Sjevtsjenko, og ikke etter den nå nok mer berømte fotballspilleren. Der liker vi oss godt alle tre.

Irina og jeg hadde for første gang med oss vårt eget sjakkbrett i dag. Tidligere har vi betalt latterlige 50 griven for å låne et brett. Det er snakk om under 20 norske kroner, så det er ingen utgift, men når sjakkbrettet vi har kjøpt brukt her i byen kostet 100 griven, og ser helt likt ut det vi bruker, så er det klart de som låner brettet ut gjør gode penger. Normalt når jeg spiller, holder jeg meg til 20 griven i innsats. Og det er veldig lenge siden jeg sluttet å ta i mot penger hvis jeg fant. Jeg betaler med glede når jeg taper. Det eneste å si, til andre sjakkspillende turister, er at om du klarer deg bra i et par parti, så finner de en mesterspiller mot deg. Han vil ha høy innsats, og han kommer til å vinne. Så ikke bli overmodig.

Denne dagen ville imidlertid ikke Irina spille sjakk. Hun løp rett til lekeplassen. Der har de siden påske fått nye lekeapparater. Det er de effektive med her, nye lekeapparater får de opp raskt, mens jeg i Norge på stedet jeg kommer fra, har sett en sentral lekeplass liggende innesperret og ubrukt i månedsvis, fordi den var under omarbeiding. Jeg vet ikke hvor godt jeg liker de nye apparatene. På meg har de det til felles at de ser veldig fine ut, de er visuelt behagelige, men de er ikke så morsomme å leke i. Det er lekeapparater for voksne, som skal se på dem, ikke for barn, som skal leke. I alle fall var lekeapparatene som ble tatt bort bedre enn de som de ble erstattet med, her i Park Sjevtsjenko.

Men Irina løper rundt og leker likevel. Olia og jeg sitter og prater sammen, og med jevne mellomrom stikker hun bort og kjøper en kaffe eller en pannekake. Begge arbeider med tysk, hun i en lærebok hun har kjøpt her nede, jeg i de mange tusen glosene jeg har lagt inn på mobilen.

Alt dette varer til det dukker opp en uværssky. Min kjære, ukrainske kone har ingen stayerevne mot regn, heller ikke fare for regn. Hun reagerer øyeblikkelig: vi må gå.

Og hvor går vi? Til den beste georgiske restauranten i byen, og dermed en av de beste restaurantene overhodet. Hatsjapuri, i Taras Sjevtsjenko-gaten. Der får vi hver vår velkomstdrink med en brødbit attåt, og ypperlig georgisk mat nesten pinlig billig. Alle har det fint. Irina legger et puslespill, før hun farger med blyanter og på ark hun har fått av restauranten, og Olia er på tysk-studier og på nettet. Når vi ikke snakker sammen, selvfølgelig. Ennå er det jo slik, at store deler av livene våre foregår i den verden vi er i og lever i, ikke den digitale avbildningen og erstatningen for den.

Det er dagen for sjakkongressen i Larvik. Norges Sjakkforbund (NSF) skal avgjøre om de skal gå med på en avtale med det utenlandske bettingselskapet Kindred, verdt 50 millioner kroner. Jeg er dundrende i mot, og er rett og slett glad over at sjakk-Norge og resten av Norge kontant avviste dette avtale-forsøket. Det var et forsøk på å omgjøre en frivillig organisasjon i Norge til en lobbyorganisasjon for betting-bransjen, og det ble gjort i betting-bransjens regi. Vår verdensmester i sjakk, Magnus Carlsen, demonstrerte også en forakt for demokratiet jeg ikke trodde det var mulig å slippe unna med i Norge, da han opprettet en ny sjakklubb med tusen betalte medlemmer for å tvinge avtalen gjennom. Det er ikke slik det fungerer. Både bettingbransjen, styret i NSF, verdensmester Carlsen og støtteapparatet hans, og den nye klubben hans, Offerspill, med støttespillere, de fikk seg alle sammen en grundig smekk. Godt er det. Det Norge vi elsker eksisterer ennå, selv om noen og enhver kan mistenke at mange av de gode gamle verdiene blir overkjørt av nye kjekkas-verdier, der alt er lov, så lenge man slipper unna med det. Kan man, så gjør man.

Sånn er det altså ikke. Vi er med i et fellesskap, og må ta hensyn til dette fellesskapet. Alt dette satt jeg og fulgte med på, da måltidet i kjent stil for oss, varte og rakk, og varte enda mye mer, og også rakk litt til. Vi var der lenge. Kongressen begynte, og jeg fikk sett litt av live-streamingen. Helt uvirkelig, så mange folk, for å delta på en sjakkongress. Og det var for å si nei. Det var helt tydelig at mange var nervøse når de gikk opp og snakket. De kjente situasjonens alvor.

Jeg så mer av dette da jeg kom hjem, da kunne jeg også spole tilbake og se taler jeg hadde gått glipp av. Særlig var de til Hans Olav Lahlum og Simen Agdestein imponerende. Lahlum er rett og slett en fabelaktig mann. Fullstendig ryddig og klar på sine roller, derfor litt tilbakeholden i debatten forut, men her på kongressen serverer han et kraftinnlegg som feier det meste av banen. Han vinner i alle fall meg, fullstendig. Og Agdestein, har formuleringen jeg gjerne skulle kommet opp med selv: jeg er emosjonell, en ildsjel, og med oss er det sånn, et kompliment gjør at vi holder det gående i ti år. Kritikk gjør at vi slutter på dagen.

Blink.

Det var godt å sovne den dagen. Nå gjenstår bare en lignende seier i vindkraft-saken, så skal det gå an å hvile igjen. Der er imidlertid motstanderen mektigere. Så der vil det ta lenger tid.

I går var store deler av dagen bare Irina og jeg. Vi reiste til Lavra, Park Slava, heltenes park, må vel være den beste oversettelsen til norsk. Det er imidlertid en sovjetisk park, til minne om heltene i andre verdenskrig, men ukrainerne har også forsøkt å gjøre den til en park for ofrene etter sultkatastrofen på 1930-tallet. Det er politikk, det er vond politikk, men det er ikke lenger så intenst og ømt som det var bare for noen få år siden. Få tenker på det, har jeg inntrykk av, både her, og hjemme i Norge.

Irina og jeg er ikke så interessert i selve parken, vi skal til lekeplassen. Og den – eller de, det er to – er eksempler på lekeplasser som taper seg fordi de ikke blir vedlikeholdt. Her var ingen barn, og lite å gjøre. Da Irina var helt liten var vi her og koste oss, nå ser det helt forlatt ut. Irina gjorde noen halvhjertede forsøk på å leke og å klatre, men størstedelen av tiden spilte vi sjakk og sang ro, ro til fiskeskjær. Det er en intern spøk vi har, hun og jeg, hun mener det skal være «mange fisker over der», og at den som fisken dro var «du», altså jeg, mens jeg holder på «mange fisker får vi det», og at den som dro fisken var «Irina». Altså henne.

Vi fikk tatt noen helt nydelige bilder og filmer, mens vi var her.

Så var det buss 24, den som går fra Lavra, ned over Khresjtsjatik, og videre opp boulevard Taras Sjevtsjenko. Vi hoppet av ved restaurant Rukkola, den italienske etterligningen, der de har et bitte, lite lekerom, store bord, og god plass. De gjør kardinaltabben å servere antipasti – bruccietta – etter å ha servert hovedretten, men hva kan man vente? Irina får lekt og kost seg, hun får drukket te med sukkerbiter, veldig mange sukkerbiter, helt over stokk og stein mange sukkerbiter, og jeg får overført engasjementet mitt fra sjakkupp, til vindkraft.

Etter en stund kommer også Olia, som har vært og ordnet noe hos notarius. Det er et nytt restaurantbesøk i timesvis, sånn som vi gjør det.

Det var to dager i Kiev. Helt vanlige, og veldig bra. Sånn vi liker det.