Hvor er det blitt av alle marsjrutkaene?

Jeg vil nå krydre mine betraktninger om ferielivet vårt i Kiev med generelle betraktninger om samfunnsforhold i byen. Det er hovedstaden i Ukraina, landet jeg har reist til årlig siden 2007, og en storby med befolkning kanskje større enn Norges. For meg er det en by å bli glad i. Jeg stortrives med å tilbringe hver eneste sommer – og hele sommeren – her, som vi har gjort med veldig få unntak siden 2009.

Min kone er herfra, og vokste opp under Sovjettiden. Da vi giftet oss hadde hun tilbrakt alle sine 25 år her, bare med unntak av korte ferier og reiser til andre byer og steder. Alltid i Ukraina, og som oftest på Krim, eller Odessa. Langvarige lesere av bloggen vil vite at vi var ganske kritiske til det som skjedde på uavhengighetsplassen i 2013 og 2014, og den endrede politiske og kulturelle retningen, vi mener det ble litt lettvint fremstilt i vestlige medier. Dog er dette tilbakelagt nå. Ukraina har forsvunnet fra nyhetsbildet, og er på nytt et land for oss med spesielle interesser her.

I går skulle Olia ordne noe med den nye leiligheten hun har kjøpt, noe med notarius. Hun har konstant sånne prosjekter, alltid noe hun skal ordne. Og hun trives bedre med det her, enn hjemme i Norge. Her kjenner hun alt. Da hjelper det ikke at byråkratiet i Norge vitterlig er er mer gjennomtrengelig enn det det er her, i Norge skjønner hun ikke helt systemet og tenkemåten. Og etter ti år i Norge føler hun seg fremdeles enormt mye mer hjemme når vi er i Kiev.

Mens Olia var ute og skulle ordne tingene sine, skulle Irina og jeg klare oss selv. Det gjorde vi ved å ta buss 62 ned til Postjotva, postplassen, der Kiev i år forsømmer muligheten for å lage et sted med yrende folkeliv. Det er en stor, flott plass, men det er ikke noe som skjer der. Og da er det heller ikke så stor grunn til å være der.

Buss nummer 62, ja, det er en av bussene vår lille Irina på 4,5 år kan. Hun vet den går til Posjtova, og at det derfra går taubane opp til en fin lekeplass hun liker. Det er på en av de mest trafikkerte strekningene i Kiev, ikke av biler, men av offentlig transport. Trolleybuss 38 går hele tiden. I tillegg er det mengder av marsjrutkaer, og de går alle sammen til Lavra. Det er det gamle klosteret her, og obligatorisk for førstegangsturister. Men for fastboende er det nok ikke så mye å gjøre her. De har nok sitt på de mange arbeidsplassene som finnes på den ganske korte strekningen, blokker på blokker med forvaltning, jobber for de vanlige. De som ikke har råd til egen bil.

Til Posjtova og Kontraktova går det ikke lenger noen marsjrutka. Her er vi ved overskriften på posten. Tidligere gikk marsjrutkaene over hele byen. Det var alltid sånn at når vi ventet på en buss, så kunne det komme en marsjrutka i stedet, og bringe oss hjem. Nå er de mye, mye sjeldnere. Hvorfor?

Jeg har ikke noe svar annet enn spekulasjoner. Langs Lesu Ukrainky, hovedgaten utenfor blokken vår, så går det ingen, eller praktisk talt ingen. En marsjrutka er en drosjebil, en briljant oppfinnelse, med en varevogn omgjort til minibuss, som kjører forskjellige ruter for å utfylle bussnettverket. De er ikke noe for turister, man skal være eventyrlysten for å prøve seg, og det er jo jeg. Så jeg har kjørt marsjrutkaer både her og i Russland. Men du kan ikke regne med latinske bokstaver, og sjåføren kan ikke engelsk.

Klarer du imidlertid å lese kyrillisk skrift, og vet du nummeret på marsjrutkaen du skal med, så er de fabelaktige til å bringe deg steder du skal. For lokalbefolkningen er de supre. De tar heller en marsjrutka, enn en metro, har de muligheten. Skeptiske nordmenn har også noe å lære av hvordan det er helt vanlig å sende pengesedlene fremover for å betale, og så veksler sjåføren mens han kjører, og sender tilbake. Det er også godt arbeid for sjåførene, som ikke tjener godt, og må jobbe veldig mye, men når alternativet er – hva?

Jeg liker dette systemet med at driftige folk kan skaffe seg en varevogn, innrede den som buss, og starte å kjøre. Det er mye, mye bedre enn Über, og andre moderne løsninger, der deler av betalingen alltid går til superrike på andre siden av Atlanteren, hva har vel de med vår korte reise her i Kiev å gjøre? I en marsjrutka går pengene til sjåføren. Og så får han finne ut av det med skattemyndighetene.

Jeg synes det er et tap for byen, og ikke noe fremskritt, at marsjrutkaene forsvinner. Det er noe Russland og landene rundt har gjort bedre enn oss, og noe vi heller skulle kopiert, enn at de skal kopiere oss, og få det overregulert. Irina og jeg måtte vente 20 minutter på buss 62. Hadde det vært marsjrutkaer, så hadde vi kanskje sluppet med å vente kortere.

Når bussen først kom, reiste vi til Posjtova som planlagt. Deretter var det taubanen opp til lekeplassen, der Irina lekte i timesvis. Så traff vi Olia på en helt utmerket georgisk restaurant, de restaurantene er virkelig de beste i byen, Gobi het denne, fantastisk service, og fantastisk mat. Som alltid, på georgiske restauranter. Akkurat nå kunne jeg vært tilbøyelig til å plassere de fem georgiske restaurantene vi går på som de fem beste i Kiev, men da er jeg kanskje litt revet med. Det finnes også andre gode.

Olia måtte etter en stund gå, for et nytt møte med notarius. Irina og jeg gikk innom fontene på Maidan på vei hjem, Irina i storform. Det er noe med henne og vann. Og det er problemet med Posjtova plosjad, med havnen. Fontenen virker ikke. Da er det ingenting her. Etter en lang og flott dag, tok vi buss nummer 62 hjem. Ingen marsjrutka, her heller.