Det er spesielt å være i Kiev, og følge debatten i Norge og ellers i Nordvest-Europa. Det finnes alltid et punkt der behandlingen av et problem blir verre enn problemet selv, og det kan hende det punktet blir nådd og passert i spørsmålet om global oppvarming. I Norge er det bompenger og parkeringsavgift på egne arbeidsplasser, og vindkraft i bolig- og hytteområder, i tillegg til i den frie og uberørte naturen. Alle problem og værfenomen som kan knyttes til global oppvarming, får bred dekning i avisene, og det ser ut til å være helhjertede forsøk på få vanlige mennesker til å føle skam over livene de lever.
Her i Kiev er det annerledes. Her er ikke det å fly et valg, de aller færreste har råd til det, og det er ikke aktuelt verken med parkeringsrestriksjoner eller bompenger. Så vidt jeg vet er prisen på bensin og diesel subsidiert, og jeg er helt sikker på at prisen på strøm er kraftig subsidiert. Og strømmen kommer fra kull, først og fremst, og så gass og noe kjernekraft. Jeg har ikke dobbeltsjekket tallene, men vet at bare i Kiev, finnes det 6 kullkraftverk, og de er alle veldig synlige.
Det forsterker inntrykket av at vi i Norge lever i en boble, der hva vi vet om resten av verden er silt gjennom nyhetsbildet, eller basert på reiser dit turister ferdes. I Norge er det blitt en allmenn oppfatning at det finnes ikke mer alvorlige problemer i verden enn global oppvarming, og at det haster enormt med å løse dette problemet, slik at alle andre hensyn må vike. Her i Kiev blir ikke det snakket om i det hele tatt. De som gjør det, gjør det på engelsk, og rettet mot det internasjonale samfunnet, og ikke mot egne innbyggere. Det altoverskyggende problemet her, er at folk har for lite penger, og at de må jobbe veldig mye, for veldig lite.
I Norge er det en delt verden. Og den blir mer delt med årene, ganske fort, bare i min levetid. Vanlige folk blir oppfordret til å føle flyskam, og til å ha dårlig samvittighet for å kjøre bil, spise kjøtt, eller sende varer kjøpt på nettet i retur. Alt dette har jeg sett skrevet bare de siste dagene. Samtidig arrangerer Kjell Inge Røkke jubileumsfest – på Fiji. Gjestene fløyet inn.
Det er forskjell på folk. Og det er ikke rart vanlige folk flokker seg til protestpartiene, eller protestbevegelsene. Det gjelder i Norge, og det gjelder over store deler av vesten.
I Kiev er forskjellen på folk enorm. Og de rike later ikke engang som om de tar noen miljøhensyn, eller andre hensyn. Gjennom sentrum av byen går brede gater med fire felt i hver retning. Der kjører digre, bensinslukende SUVer. De har sotede vinduer, og bikker gjerne millionen i pris. Det er de rike som kan kjøre bil, og de liker å vise det. Likevel er det ingen parkeringsavgift noe sted som jeg har sett, og det er fritt frem å parkere overalt hvor man kommer til. I de godt og vel ti årene jeg har reist hit, har jeg til gode å se en parkeringsvakt. Hva skulle han gjøre? Det er lov å parkere overalt, hvor man kommer til, og det er ingen avgift og ingen tidsbegrensning.
Det er heller ingen ekstra felt for busser og taxi. Så når Irina og jeg reiser med buss 62 ned til Posjtova i går igjen, så må vi snegle oss gjennom den samme trafikkorken som alle andre. Det ble verre på tilbakeveien, da det var et arrangement jeg ikke vet hva er. Da stod det ganske bom, i motsatt retning. Og vi fikk det spesielle å se 4 busser på rad av nummer 114, en buss som går fra venstre bredd og over til Kontraktova, og som er kjent for å gå ganske sjelden. To av dem kjørte rett etter hverandre, og var begge stappfulle.
Her i byen tar ikke folk buss og metro fordi de er miljøbevisste, men fordi de må. Vanlige folk har ikke råd til bil. Og om de hadde hatt det, er det ikke sikkert det ville vært så lurt, for trafikken er grusom, og med kollektivtrafikken kommer man seg lett hvor hen man vil. Det sier seg selv den blir lønnsom, når Kiev har en befolkning på størrelse med Norges, og en utstrekning på størrelse med Bergen kommune, kanskje. I rushtiden er metroen og de populære bussene stappfulle, virkelig så fulle at det gir ikke mening å snakke om fulle busser og tog i Norge. Man trenger seg inn, om det er fysisk plass. Og så kjører man dit man skal.
Irina og jeg skulle i går også til lekeplassen over taubanen. Der har hun det veldig fint, det er etter Park Sjevtsjenko ble ombygd en av de aller beste lekeplassene i byen, og det er alltid barn og stor aktivitet der. Denne dagen ble vi forstyrret av regn, og måtte søke ly. Etterpå var lekeapparatene våte, og det var ikke så mange barn der som det pleier. Det var ikke noen stor hindring for oss. Vi var der i timesvis, som vi pleier.
Etterpå reiste vi rett hjem, uten å gå innom noen restaurant. Denne dagen spiste jeg så stor og tung frokost, at det holdt helt til kvelden. Jeg spiste riktignok litt til, før jeg la meg, men det var mer på gøy, enn fordi jeg var sulten. Og om Europa er bekymret for varmerekorder og hetebølger, jeg vet ikke om dette ennå dominerer nyhetsbildet. Her i Kiev er det imidlertid så kjølig at jeg kan ikke huske det kaldere om sommeren. Temperaturen ligger på rundt 20 grader, og det er ingen tegn på at det skal bli varmere, så langt værmeldingen går.
For ordens skyld, så tror jeg på global oppvarming, og at det er et problem. Men jeg tror ikke på panikk, og at det er løsningen.
En helt grei blogg 