Park Otradnij – En gladpark godt utenfor sentrum av Kiev

I går tok vi taxi. Vi ville til parken vi besøkte par ganger i påsken, i området der Olia har kjøpt leilighet og familien også har en leilighet foreldrene bodde i, mens Olia og søsteren bodde i Petsjersk, hvor alle bor nå. Det var i forbindelse med arbeidet med denne leiligheten vi fant frem til denne parken. Og siden det er dårlig sommervær for tiden, så gjør det ikke noe å tilbringe dagen i en park, hvor det ikke er bademuligheter.

Taxien kjørte en skikkelig snirklete vei for å komme seg frem, men til slutt var vi der. Olia hadde gått av på forhånd, hun skulle inn i leiligheten med tepper og kokekar, mens Irina og jeg kjørte bort til parken. Jeg var forberedt på å bli lurt i taxien, Olia hadde jo ikke sagt meg hvor mye den skulle koste, og det var jeg som skulle betale. Men 105 ukrainske var latterlig lite. 40 norske kroner. Det står vi lett i.

Om noen småbarnsforeldre vil kopiere turen vår, så er det nok lurest å ta taxi. Det går an å komme seg frem med offentlig transport også, men det er tungvint og tidkrevende. Og den siste kilometeren må man i så fall gå. I parken er det mange leteaktiviteter for barn, og mange behagelige steder å slappe av, for voksne. Noen av aktivitetene koster penger, noen er gratis. Men når prisen på det som koster penger er 10-20 norske kroner, så har det ikke så mye å si for en med norske lønninger. For oss er det i alle fall slik at Irina får gjøre hva hun vil. Og går hun over tiden et sted, og vil være der lenger, kjøper vi bare en ny runde.

Problemet denne dagen var at det ikke var så mange folk i parken. Irina måtte gjøre aktivitetene som kostet penger bortimot helt alene. Da er det jo ikke så voldsomt. Men hun hoppet på trampoliner, trampolinerush, gøy laget til, egentlig, med små trampoliner laget ved siden av hverandre, og hun kjørte forskjellige karuseller. Veldig godt likte hun seg oppi det som vi i Kongeparken i gamle dager kalte krasjbåter, men som her var laget om i en form av en svane. Selv om Irina bare er 4,5 år, fikk hun lovt å kjøre alene. Og det var selvfølgelig stor stas. Det like hun kjempegodt.

I lekekuben med apparater og sklier vi kjenner igjen fra lekeland over hele verden om dagen, likte hun seg godt. Der var det også ei annen jente, Katja, som hun fant sammen med, og lekte med. Først da fikk jeg som far kjøpt meg en espresso i fred. Fine greier det. Det brydde oss ikke stort at det begynte å pøsregne. Irina var uansett inne i kuben, mens jeg kunne søke ly under et tre.

Etterpå gikk vi bort til de gratis lekeplassene. Det er flotte lekeplasser, med fine apparater, og der det pleier å vrimle av barn. Nå var det færre, på grunn av at det meste var vått. Da solen kom frem, og apparatene tørket, kom det flere barn. En av dem var ganske slem, det må det være lov til å si. Det var en leke, en kjetting som hang ned, med en metallsylinder å gripe i nederst. Så kunne man slenge seg litt. Ei jente skjønte at den ville Irina ha, og derfor gå hun den ikke fra seg på noe sett og vis. Hun sparket til og med Irina, men der fikk jeg ikke sett ordentlig foranledningen, og kunne ikke gripe tak. I hvert fall begynte Irina å gråte veldig. Det var nok mer fordi hun ville ha leken, enn fordi sparket gjorde så vondt. Og når Irina gråt, ville jenta i alle fall ikke gi den fra seg. Faren var en idiot, han stod med nesen konstant i mobilen, konstant, under hele opptrinnet, og så lenge han var med barna sine der på plassen. Det at Irina gråt, påkalte oppmerksomhet, og det var dumt, fordi jenta hadde venner der, mens Irina hadde ingen.

Jeg tenkte det var på tide med litt oppdragelse, og ville ta Irina vekk. Normalt skal man leke etter tur, når man selv leker, skal man gi den fra seg, når andre vil ha den, men man kan ikke kreve at andre skal gjøre. Den andre jenta hadde leken først. Det er sant. Og da har hun retten til å leke til hun er ferdig. Og for Irina, som er enebarn, er det sånn at hun ikke må lære seg å gråte seg til tingene. Jeg vil i alle fall ikke det. Men Irina var besatt etter den leken, og gikk tilbake.

Det ble etter hvert ganske pinlig. Den lille jenta som nå ganske demonstrativt hang i lenken og gjorde ingenting, Irina som stod rett ved siden av og gråt, de andre jentene rundt, og så denne faren med nesen i mobilen. Jeg tok Irina vekk fra hele lekeplassen. Bar henne unna. Det syntes Irina var uutholdelig urettferdig, og gråt bittert, bittert, bittert. Jenta – som jeg kalte slem – sluttet å henge i lenken straks vi gikk, men løp tilbake og hang, straks vi viste tegn for å gå og leke med den, vi.

Ganske dumt, hele greiene. Det er beste er selvfølgelig å leke sammen. Men her kom vi helt skjevt ut. Og Irina var så forulempet at hun var ikke mottagelig for gode råd og oppdragelse. Hun rømte opp på et lekestativ på den andre lekeplassen, for litt større barn, som vi gikk til. Jeg ville jo gjerne si henne at hun måtte late som hun ikke ville ha den leken, så ville hun fått den med en gang. Men nå var hun sint på meg også, som hadde tatt henne bort, fra det hun mente hun åpenbart hadde rett til, og som det jo var ganske sant at hun hadde.

Dog kan vi ikke velge hvordan andre folk skal oppføre seg. Vi må forholde oss til verden som den er. Og med barn er det jo heldigvis sånn at de glemmer. De går ikke og grubler over urett som var i går eller i fjor eller for noen minutter siden. Når det er forbi, er det ute av verden. Vi kjøpte noe å drikke og en is, så langt unna hendelsen at det ikke var sånn at hun fikk noe i kompensasjon for å ha grått, og så var det tilbake og leke i lekeplassen for større barn.

Der traff hun etter hvert ei jente hun fant godt ut av det med. Det var en litt spesiell jente det også, veldig bestemt, og ganske reservert til å begynne med. Men hun gav seg enda over da vi alle tre lekte restaurant, og jeg også var med. Hun var svært, svært skeptisk til russisken min, og satte opp det der skeptiske ansiktet bare fireåringer er i stand til. – Hva sa du? Og hun sa korrekte navn på matvarer og retter jeg ikke kjente. Men jeg bestilte mat, og hun laget. Irina gikk og smilte ved siden av, hun og jeg har jo gjort dette mange ganger.

Jeg hadde ikke så altfor lyst til å leke med de små, egentlig, de kan leke selv. Og til slutt klarte jeg å rive meg unna. Men det var bare så vidt, de løp etter meg, og fikk lirket meg inn i leken igjen, på finurlig vis. Selv da jeg satt på en benk langt unna, kom de med rettene. Også faren til denne jenta stod konstant med nesen i telefonen, det kan jo være prisen for at fedre deltar i barneoppdragelsen, vi er jo ikke så dedikerte som mødrene er.

Så ringte vår elskede mor, Olia, en mor jeg for øvrig godt kan konkurrere med i barneoppdragelse og dedikasjon, dette er ikke en kjønnsblogg (smilefjes). Min tålmodighet er uendelig, hennes tålmodighet tar slutt. Hun hadde vært litt skeptisk til at vi skulle til denne parken akkurat i dag, for «hun hadde ingenting å gjøre i området», som hun sa. Likevel ble hun borte fra oss hele dagen.

Men det var jo veldig kjekt at hun kom og møtte oss til slutt. Og så skal det i anstendighetens navn sies, at mens Irina og jeg slappet av og koste oss i parken, så reiste Olia rundt og kjøpte ting som trengtes i leiligheten, for at leieboerne skal akseptere den til prisen som er avtalt. Og nå kom hun og møtte oss, eller avtalte å møte oss. Så Irina måtte forlate sin nye venninne. Vi sees i overmorgen, som Irina nå liker å si, «poslesaftra». Siden jeg skriver dette innlegget, forsinket, to dager etterpå, vet jeg at noe poslesaftra blir det ikke, for i dag har vi andre planer. Det kommer på bloggen i morgen.

Og for interesserte: hjem igjen kjørte vi marsjrutka. En herlig marsjrutka, nummer 411, tror jeg, som tok oss hele veien fra dette utkantsområdet, til Palats sportu i sentrum, der vi kunne skifte til trolleybuss 14, og reise helt hjem.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s