Dagsfestival i Park Otradnyj

Jeg skrev i går feilaktig at Irina ikke ville se sin venninne i gledesparken i overmorgen, jeg trodde da ikke vi skulle reise dit. Men der tok jeg feil, i går tok vi turen enda en gang til den barnevennlige parken langt unna. For første gang var det Irina og jeg alene i taxi, uten Olia, og denne gangen var det i tillegg til alt det andre, en liten festival der.

Jeg hadde morgentreningen min, nå med program om naturvitenskaplige emner, ikke historiske, som jeg har hatt først. I går var det Arkimedes og logisk positivisme. Jeg var sent hjemme, siden jeg brukte litt tid før jeg kom meg ut, og i tillegg måtte innom butikken etter å ha fått mine plastbeger russisk kapputsjino. Så den nærmet seg tolv, og jeg hadde likevel en solid frokost, med kalkun og kokte poteter.

Babusjka sa Olia hadde fått en telefon fra leieboerne, og hadde reagert sporenstreks. Hun var vekk, for å ordne ting, slik hun har som spesialitet. Så var det altså Irina og jeg. Lille Irina ville til Park Otradnyj, så hvem er vel da jeg, til å ønske noe annet? Sånn ble det. Babusjka ringte etter taxi, Irina og jeg satt oss i den. Irina ønsket en rød Mercedes, men det ble en svart bil av ukjent merke og registreringsnummer 6565. Så vet dere det.

I parken var det nå lørdag, og mange, mange flere folk enn vanlig. Irina var ellevill, og løp først inn i trampolineteltet, der hun hoppet i vei med en liten gutt på samme alder. «Se og lær», var standardformuleringen fra hun til ham, der hun hoppet av gårde. Helt knust ble Irina selv da hun knuste og ødela en hårklemme, og ville ikke gå med på at det er bare å kjøpe nye, de er ikke noe dyre. – De er veldig, veldig dyre, gråt hun, – og dessuten nye og veldig fine.

Etterpå var det å kjøre karussel med helikopter som gikk opp og ned, og en med svingende stoler. Hun var nøye med at hun ville ha folk med seg, og satt og ventet, til det kom noen andre som også ville kjøre helikopter. Hun begynner å tegne seg som et veldig sosialt vesen, lille Irina. Og det er jo også naturlig, å ville ha noen å reagere med, når man gjør noe som er gøy.

En ting som virkelig slo an denne dagen, var en liten fiskdedam, med fisker med magneter agnet kunne feste seg til. En far stod der og fisket med sitt lille barn, som ikke var så interessert, og så gav han stangen til Irina. Irina fikk med en gang fisk, og ble med en gang veldig interessert. Hun fisket og fisket, og kontrollerte seg veldig for å få agnet med magneten bort til munnen til fisken, der det også var en magnet. Det kom andre unger til, og Irina lot dem prøve stangen de også, sånn at de byttet på.

Jeg kunne med andre ord rusle rundt, og tenke mitt. Det var musikk og tydelig aktivitet fra en scene ved inngangen, den har alltid vært der, men alltid stått tom og ubrukt for oss. Når de spilte Eye of the tiger måtte jeg bort og sjekke. Og der var det store ting på gang. Det var ikke live, det var fra anlegg, men det var to voksne som hadde kledd seg ut, og mange unger som danset og lekte. Midt i blinken for Irina.

Men Irina ville fiske. Show og dans fristet ikke. Og der hun stod med de andre barna, byttet stang, og jublet over hver fisk som ble fanget, så var det sånn at hun kanskje best bare kan holde på. Det er god interaksjon, god læring, og Irina som enebarn, trenger det. Hun må lære seg det sosiale spillet. Så da fikk show være show.

På den andre siden har jeg jo sett hvor ellevill Irina blir når det er dans og moro. De to voksne, en ung mann og ung dame, hadde med seg et tøystikke med hull i , der barna kunne krype gjennom, eller stige over i. Kjempegreier for Irina, og jeg spurte på ny, vil hun virkelig ikke danse og kose seg?

Nei. Irina ville fiske. Andre barn kom til og fra, Irina var konstant. Fisket den ene bøtten etter den andre full, og tømte fiskene tilbake i vannet igjen.

Da barna også begynte å hoppe tau var det nok. Det visste jeg Irina liker enormt. Så nå spurte jeg henne igjen, vil hun virkelig ikke hoppe tau, og være med på show? Joda, nå var det greit, hun skulle bare fiske en fisk til. Den fisken var litt vrien, og tok litt tid, og når den var fisket, så glemte hun det, og ville fiske enda en til, men da jeg minnet henne om shoet, var hun med.

Og hun reagerte som vanlig på showet, fant seg straks til rette, og danset og hylte av glede med de andre barna. Hun stilte seg bakerst i køen, og ventet på tur.

De to voksne hadde kledd seg ut som to kosedyr. Han i blått, hun i rosa. Og det var mye bra med det de gjorde, mange gode ideer, men det er nok litt å si på gjennomføringen. De fikk ganske sikkert betalt, og var profesjonelle, men det var vel også ganske tydelig at dette ikke var noe de hadde gjort så veldig mange ganger før. De hadde ikke den erfaringen og rutinen de har, som gjør det samme, dag ut og dag inn, måneden ut, år etter år.

For eksempel fungerte ikke køen. Alle barna fikk hoppe en gang over det festlige tauet, som var tykt, og farget rødt, blått, gult og grønt. Så var ganske opplagt meningen at de skulle stille seg bakerst i køen igjen. Men det gjorde de ikke. Det var en håndfull barn på 5-7 stykker, som hoppet, og sprang rett rundt og hoppet en gang til. Mange av de som gjorde det var så små, at de fikk det ikke helt til, krasjet i tauen, og stoppet køen. Igjen og igjen og igjen.

Her hadde jo folk som kan det sørget for at barna løp bakerst i køen igjen, og stilte seg opp ordentlig, men disse her to nøyde seg med å si det, og fulgte ikke opp når det ikke skjedde. En ganske elementær feil. Heller ikke foreldrene, som åpenbart stod rundt og så på, for så små barn, reagerte ikke. Til og med når disse barna liksom stilte seg i køen, og ikke hoppet på ny øyeblikkelig, stilte de seg helt bakerst, men snek seg inn i midten et sted. Min lille Irina fikk hoppe kun tre ganger, all den tiden. Ellers stod hun stort sett bak i køen, danset og koste seg.

Det var et annet problem. Musikken var så høy, at det var vanskelig å høre noe. De to voksne insisterte på å ha aktiviteten helt fremme ved scenen. Det ble et spesielt stort problem da de skulle dele ut ballonger. Også noe som ikke virket helt planlagt, og i hvert fall ikke sånn som skjer med noen som utøver et sånt yrke daglig. De tenkte nemlig at de skulle blåse ballongene opp der og da, og dele ut til ungene. Men unger maser, selvfølgelig. Og selv om de hadde en blåser, en liten boks som fylte ballongene med luft øyeblikkelig, så tok det altfor lang tid til at fikk gjøre det i fred.

Så hun måtte improvisere, og ta ungene bort. Først lurte de dem til å springe over plassen. Så var det aktivitet med å ta seg selv på nesen, og magen og kneet, og sånt. Det var smart nok det, så fikk han blåst opp mange ballonger. Men ikke nok til alle.

Og så var det på ny dette helt idiotiske køsystemet, som ikke var noe køsystem. Han delte bare ut ballonger i hytt og vær. Større barn hadde større sjanse til å få. Foreldre som kom med barn på armen, fikk med en gang. Min lille Irina, fikk rett og slett ikke.

Til slutt ble det så påfallende at det var sånn jeg lurte på om jeg måtte gå og si det til dem. Det sitter langt i, for meg, og var verre nå, siden musikken var så høy, at det var vanskelig å høre noe, og få sagt noe. Men det var Irina og et par til, tre barn, som ikke hadde ballong, mens absolutt alle andre i den alderen, 4-5 år, hadde. Og noen hadde flere enn en. Det er jo også elementært, de voksne gir til dem som mangler.

Det var visst en politisk markering. For det kom etter hvert en på scenen, som temmelig sikkert var en politiker. Temmelig sikkert var det han og hans kampanje som finansierte det hele. Han stod der oppe med familien, kone og to barn. Og snakket ikke som en som har gjort slik hele tiden, og sa det også, jeg er ikke vant til å stå sånn og snakke. Konferansieren var en annen skål, han hadde kontrollen, og var komfortabel i mikrofonen. Det meste gikk i ukrainsk, og da får jo ikke vi med oss så mye.

Vi gikk tilbake til fiskedammen. Det var gratis utdeling av det som på norsk heter sukkerspinn, tror jeg, og som man ikke ser så ofte lenger hos oss. Her fikk vi demonstrert køkulturen for voksne, eller litt eldre. Irina og jeg stilte oss bakerst. Og så kom det sannelig ei frekk jente, «jeg er med dere», sa hun, «jeg står med dere i køen», og så gikk hun. Åpenbart for å komme tilbake når Irina og jeg hadde kommet oss litt lenger frem. Jeg hadde sett hun og de to søstrene hennes, eller yngre barn hun gikk med, spise grådig av hver sin sukkerspinn tidligere.

Dette gidder vi ikke. Vi gikk tilbake til attraksjonene, som det heter. Fiskedam, karussel, trampoliner. Irina får gjøre hver ting en gang, utenom de lengre aktivtetene på en halvtime. Så det er ikke noe synd på henne, samme hva som skjer.