Umulige Olia

I går ble enda en dag med bare Irina og meg. Olia er og blir sin egen verden, en forunderlig og utilgjengelig verden, selv jeg som sammen med moren hennes kjenner henne best, vil aldri helt forstå den.

Jeg hørte program om bevisstheten og hjernen, om stråling (radiation) og om oksygen, mens jeg trente. Alltid godt å lære mer om. Og for første gang noensinne glemte jeg rett og slett å ta mitt tradisjonsrike morgenbad i forbindelse med treningen, travelt opptatt med å komme meg rett hjemover, og ta fatt på et rikholdig program jeg hadde tenkt ut.

Jeg var tidligere ute enn vanlig, og tidligere hjemme, så det fremdeles anstendig tid da vi kom oss ut. Ennå er det 20 grader, og fare for regn, så det er ingen badeferie dette året. Fjernt er de årene vi slet med godt over 30 grader, dag etter dag, uke etter uke. Det var de første årene, sånn at jeg trodde dette var vanlig. Kanskje er det nok heller de store variasjonene, som er de vanlige.

Olia er alltid, alltid, alltid veldig opptatt. Sånn har hun vært hele vårt liv, alltid tusen ting hun må gjøre, fullt av prosjekt, fullt av steder å reise, ting å gjøre. Noe av det skyldes Ukrainas tungrodde byråkrati, her er det ikke mye som lar seg gjøre over nett, og heller ikke noe felles kontor som tar seg av det meste. Man må reise rundt i byen, for å ordne de forskjellige ting som må ordnes, for å leve et voksent liv, i en vanlig bolig.

I år har hun imidlertid denne leiligheten hun har kjøpt. Der må hun sørge for innredning, og litt oppussing. Hun er i sitt ess, med det. Hun bruker timevis på nettet på jakt etter det perfekte bordet til den perfekte prisen, og reiser langt for å få tak i akkurat det. Så er det elektrisitet, vann, avløp, toalett, ting som kjøpes, og ting som må ordnes.

Vi reiste ut sammen i går. Tok buss nummer 14 ned til Palass Sportu, sportspalasset, og tuslet bort til hovedgaten Khresjtsjatik, gjennom det veldige underjordsmagasinet de har laget. Jeg kan ikke fordra det, går ikke an å krysse veien, uten å gå ned i dette langstrakte kjøpesenteret, det er så lett å gå seg vill i. Irina og jeg skulle i lekeparken, Park Sjevtsjenko, mens Olia bare skulle kjøpe noe.

Så skilte vi lag. Og det var for hele dagen.

Det var som jeg tenkte å si til henne «psykologisk vanskelig». Da vi skiltes, var spørsmålet om vi skulle bli med henne, eller bare gå til lekeplassen. Så gikk vi til lekeplassen. Hele tiden satt vi med tanken at hun ville komme hvert øyeblikk. Herlige Olia, derimot, gikk i tanken at nå var hun  helt fri.

Da vi endelig fikk tak i henne, via telefon (det er andre året vi kan nå hverandre på telefon, jeg har ukrainsk sim-kort), så var hun hjemme og ryddet, og skjønte egentlig ikke at hun hadde gjort noe galt.

Irina og jeg var i Park Sjevtsjeko mange timer, før jeg omsider kjøpte det hun kalte «anti-stress», men som er en leke, og vi reiste til den georiske restauranten vi også var i dagen før. Her skiller vårt syn på oppdragelse seg, Olia har ikke noe i mot å kjøpe en liten leke til Irina, jevnlig, fordi det er så billig. Jeg liker det ikke, og synes ikke at Irina skal få noe hele tiden. Sammelignet med barn i Ukraina, får hun enormt, sammenlignet med barn i Norge, er hva Irina har, veldig lite.

Jeg tror ikke det er noen vits å gjøre dette til noe stort spørsmål. Vår lille familie er uansett ikke representativ for noe som helst. Vi satte oss i en marsjrutka, Irina og jeg, og kom oss til den georiske restauranten, den vi kaller «den grønne». Den ligger i nærheten av stasjonen, og har et par hus for små barn å leke med. Den er fantastisk, som alle de 5 georgiske restaurantene vi jenvlig besøker er fantastiske. Denne hører til topp tre, og er den jeg selv helst ville jobbet i, om jeg skulle hatt jobb i restaurant. Det ser ut til at de har det gøy på jobb.

Maten er veldig god, og vi var i kontakt med Olia, som «kanskje skulle komme». Hun kom ikke. Vi hadde det likevel kjekt på restaurant, Irina og jeg. En ny lek vi har utviklet, er å lage figurer med tannstikker. Jeg tenkte det skulle være en huskelek, legge figurer med tannstiker, rasere den, og så bygge den på ny. Irina har utviklet den på sitt eget vis, og legger bare figurer, og nye figurer, med stor entusiasme. En skål med drops har de også i denne restauranten, alltid interessant for barn.

En milepæl som ble brukt akkurat ved dette restaurantbesøket var at Irina i en alder av fire og et halvt år for første gang gikk på do på et offentlig sted, helt alene. Jeg fulgte henne ikke engang, men ble sittende ved bordet.

Så var det buss 14 hjem, den som går fra stasjonen til botanisk hage, en av de aller, aller nyttigste for oss, og så var det å være hjemme. Irina var i storform, både mens vi ventet på bussen, mens vi var på bussen, og hjemme. Hun sa navnet på bilene som kom forbi, og repertoiret er respektabelt: Hyundai, Mazda, Kia, Ford, Volvo, Mercedes, Peugot, Renault, Volkswagen, Toyota, Skoda. Audi måtte hun få repetert, Volvo kjente hun igjen fra baksiden, bare ved å se på bokstavene. Ellers kjenner hun igjen symbolene. Ikke verst.

Og så var det Olia. Hun var ikke hjemme. Hun hadde reist ut, og ikke til oss. Det led så langt på kveld, at vi begynte å bli bekymret. Og er det noen som har evne til å bli bekymret her i verden, så er det min kjære svigermor. Hun fikk tak i sin datter, ingen svar på telefonen, ingenting. Og det ble mørkt, og klokken ble over ti og elleve. Pengene tok slutt på hennes mobil, og jeg ringte med min. Ingen svar.

Også jeg ble litt bekymret, selv om at jeg vet at sjansene for at det skal skje noe er ufattelig små. Kiev er en trygg by. Og Olia kjenner den ut og inn, selv når hun er langt unna, i den andre leiligheten, der hun hadde noe hun skulle ordne.

Karakterstisk var hun da vi endelig fikk kontakt. – Se på fullmånen, sa hun, – den er enorm!

Hun er sin egen verden….

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s