Megabading

Det er kanskje litt tidlig når barnet er 4,5 år, men i går var først gang Irina badet helt alene, mens jeg stod på land, uten badetøy, og så på.

Jeg tenkte på det i dag morges. Planen var at jeg skulle ta penger og mobil ut av lommen, og kaste meg ut i vannet og hente henne om det skjedde noe. Men vannet er jo grumset, så det går ikke an å se en desimeter. Forsvinner hun under, er det slett ikke sikkert å finne henne.

Dog er Irina en svømmer. Hun fant seg en lekekamerat, en gutt på 7 år, som også var helt trygg i vannet, og dukket og sprellet, alt bevegelser Irina kopierte. Når de lekte sammen, og jeg var på land, svømte Irina latterlig langt utover med ham, og en bitte liten madrass vi hadde. Den veltet stadig vekk. Og han skulle liksom redde sin kjære jente, noe som bare gjorde alt verre, for Irina kavet jo og ville løs.

Og gikk under flere ganger.

Men hun kan jo svømme. Og så snart hun fikk fred, la hun seg på rygg, og svømte rolig inn til land, med teknikken hun har. Det lille hodet så vidt over den skitne, grønne vannflaten.

– Hva er det der for noe? Spurte en bekymret mor meg, og pekte på det grønne grapset som flyter overalt. På norsk ville jeg foreslått alger. På russisk vet jeg ikke, og svarte det, men la til at vi har badet her hvert eneste år, og med helsen i behold.