Start på bilen – Kia Soul electric

Dere kjenner sikkert følelsen. Hjem fra ferie. Hundre ting å gjøre. Første morgen. Ikke start på bilen.

Det var verre enn som så. Bilen ikke bare lot være å starte, den var helt død. Det er en elektrisk bil, Kia Soul Electric. Kjøpt i 2015, så snart fire år gammel, og altså ute av garantien for fri veihjelp.

Jeg ringte mor, som stilte opp på kort varsel, og kjørte meg dit jeg skulle. Senere på dagen ble jeg hentet av min søster og hennes mann, som kjørte meg ikke akkurat hjem, men på ny til min mor, som så kjørte meg videre for å kjøpe startkabler.

Det er nemlig det som er problemet, temmelig 100 % sikkert. To andre jeg snakket med, og som har nøyaktig samme bil, sa de også kjente nøyaktig samme problem. Det er startbatteriet. Kia Soul har som andre elektriske batterier, ett for kjøringen, og ett for de tingene som trengs når bilen ikke er startet. For eksempel å åpne dørene. Og å starte bilen.

Det var den følelsen jeg hadde i går morges. Skulle av gårde. Trykket på nøkkelknappen, og det var ingen reaksjon. Jeg hentet en nøkkel med nyere nøkkelbatteri, uten at det var noen reaksjon der heller. Bilen var helt død. Jeg kom meg ikke inn i den. Fikk ikke en gang prøvd å starte.

Forrige gang jeg brukte bilen var i juni, så den har stått i ukesvis uten aktivitet. Dermed tappes batteriet bitte litt, og når det tappes bitte litt over lengre tid, blir det mye etter hvert. Og det er høyst sannsynlig det som har skjedd.

For å ordne på det trengs startkabler. Dette er av samme type som på vanlige biler, for alle biler har et sånt 12 volts batteri til å starte med. Og alle biler lader dette batteriet opp under kjøring, sånn at bilen får den startkraften den trenger. Jeg skriver selvsikkert, men dette er ny og tynn informasjon for meg. Jeg er ikke god med biler i det hele tatt.

Det viste seg i det jeg skulle kjøpe disse startkablene. Jeg hadde jo ikke peiling. Men mor var med inn i butikken, og hun spurte etter hjelp, sånn jeg også burde gjort, og hadde gjort, om jeg hadde funnet noen å spørre. Han viste meg helt andre kabler enn de jeg så på, jeg tror jeg vurderte sånne kabler som kan brukes til å starte fra bil til bil. Jeg trengte fra bil til stikkontakt.

Og kjørte hjem med det. Sånn med digitalt display, så jeg «kan se hva jeg gjør», som butikkhjelpen formulerte det. Det var et stort kompliment.

Hjemme igjen, er det å spørre kona, da. Og når hun ikke kan bidra, fordi hun vil hvile, så er det å se i bruksanvisningen. Da hadde jeg kommet så langt at jeg hadde fått åpnet panseret, litt. Jeg husker fra hjelpen jeg fikk fra Veihjelpen, han hadde åpnet panseret, med en hendel nede til venstre, under rattet. Og det må jeg også ha gjort, når jeg fylte på vindusspylervæske. Helt i utkanten av hva jeg kan få til med en bi.

Nå fikk jeg ikke panseret lenger opp en bitte litt. For det har en ekstra lås, og den må skyves vekk. Selv med bruksanvisningen klarte jeg ikke å finne ut av det. Kona fikk ikke hvile.

Hun greide det. Men derfra kom vi oss ikke videre. For selv om vi fant 12 volts batteriet, til høyre når du ser motoren forfra, så klarte vi ikke finne hvor vi skulle sette startkablene.

Da ble det å spørre naboen, som akkurat kom hjem. Det var kona som var på saken. Naboen hadde også et ekstra batteri, til å hjelpe, men det var ikke nødvendig når vi hadde startkablene. Han kom over, og skjønte etter en stund hvor det skulle festes. Det er pluss og minus, og plussen er under et deksel. Så gjaldt det å finne hvordan å åpne det, og så var det å sette kablene til, og kontakten i stikkontakten.

På displayet kunne jeg «se hva jeg gjør». Eller kona og naboen se hva jeg gjorde. Det viste 1,9 V og 1,8 V, altså lav spenning, det skjønner jeg, for da er vi over i teorien, og der har jeg straks større kontroll. Men det var ikke lett for meg å se hvordan den ladet. Og det blir ikke lett å se om ladingen har virket, når jeg nå skal ut og se snart, når jeg skal av gårde. Jeg har en ide i hodet om at den bør være nær 12 V.

Så får vi se. Håpet er at når jeg trykker på start, vil bilen starte. Uansett hva som står på displayet kommer jeg til å prøve, og uansett hva som står, kommer jeg til å bli veldig glad om det virker.

*

For lesere med samme problem: andre årsaker til at batteriet tappes er å ha nøkkelen mye inne i bilen, når motoren er av. Da tappes batteriet, både i nøkkelen og under panseret. Alle triksene med nøklene tapper, det at speilene retter seg ut, når du beveger deg forbi, det å åpne og lukke dørene, lysene som blinker når du gjør det, alt dette. Det tapper batteriet veldig å starte motoren. Så om du starter ofte, og kjører lite, altså korte turer, så får ikke batteriet ladet seg ordentlig opp, og kan gå tomt. Startbatteriene til KIAs elbiler er kjent for å være litt dårlige, begge de to jeg snakket om hadde skiftet ut sine, og det før garantiperioden på 7 år er utløpt (bilen kom jo i 2014, så det er ikke mulig å ha hatt bilen i 7 år ennå). Det koster omlag 3000 kroner. Det kan hende jeg også må gjøre det.

*

Og om bilen ikke starter når jeg nå går ut og prøver, så må jeg ha profesjonell hjelp. Først av mor, til å kjøre meg dit jeg skal. Så av veihjelpen, til å få bilen i gang. Jeg håper det går uten dem. Jeg har andre ting å gjøre.

Hjemme igjen i Norge

Det var en strevsom tur. Som så mange ganger før. Natten var kort. Turen lang. Og det var ikke mye overskudd igjen i oss, da vi var hjemme. Det var tappert lage seg litt mat, komme seg i seng. Olia og Ira sov gjennom natten. Jeg stod opp, og gjorde lite grann. Men det var ikke sånn at vi kom til Norge sprudlende av energi. Turen var for slitsom til det.

Siste dag i Kiev denne sommeren

I morgen reiser vi. Flyet går klokken 0600. Nå sitter vi, Irina og jeg, og har bestilt altfor mye mat på Pesto. Det begynner å gå opp for oss at vi skal reise.

Vi har det mye bedre i Kiev enn i Norge. Det er ikke noe uvanlig i det, alle har det bedre i ferieparadiset sitt. Og vi har det veldig bra i Norge også. Men her i Kiev er det veldig, veldig lett å være oss. I Norge er pliktene, og tingene.

Olia har hatt plikter og ting her nede i ferien også. Det er ikke gratis penger å kjøpe leilighet, og leie den ut. Det er mye å gjøre. I dag, på den siste dagen, har hun tatt seg en fridag, og gått til stranden, i stedet for å være med oss til pesto. Hun pleier også å bli veldig urolig dagen før vi skal reise langt, det er typisk henne. Nå får hun slappe av.

Irina har blitt lite grann hes og fått antydning til snue. Det er mer enn nok til å kalles forkjølet her, og de vil ikke at hun skal bade, være utsatt for vann, eller drikke kaldt. Jeg er ikke innstilt på å holde henne unna vannet. Hun må få badet på den siste dagen vi har her i sommer.

Klokken er 1740, og det er ikke så altfor lenge til vi må ikke bare til stranden, men også hjem. Klokken vil ringe halv fire i natt. Det er hektisk å være på reise.

I Kiev om sommeren er det bra for oss alle sammen. Kanskje, i fremtiden, vil Irina høre fra venninner som er på enda mer spennende steder, og gjør enda kulere ting. Men nå har hun alt hun kan drømme om. En kort busstur, så er det vann og elvebredd, hun kan bade så lenge hun vil. Det er lekeplasser og lekeland, restauranter med lekerom. De er primitive, men mer enn nok for Irina, på fire og et halvt.

Olia er her i den verden hun kjenner. Hun forteller om alle problemene hun har med leiligheten, alt byråkratiet, alt som kunne vært løst så veldig mye enklere. Men det er den verden hun kjenner. Det er språket og kulturen, og med språket ikke bare at det er russisk, og ikke norsk, men måten å snakke på. Det er ikke lett å skjønne for en innfødt norsk, vi er jo så vant til det og kjenner ikke godt til noe annet, men vi har en spesiell måte å snakke på, selv om vi ikke er klar over det selv. Alle land har det.

Jeg har det fint samme hvor jeg er, det er en sannhet med få modifikasjoner, men det er noe med Kiev som gjør at jeg har falt pladask for den. Det hjelper jo selvfølgelig at jeg her kan leve fullstendig det gode liv. Jeg kan unne meg enhver luksus, spise på restaurant, bestille mer mat, mer drikke, leve her, som om det var gratis å leve.

Og jeg liker å snakke russisk, liker folkene her, liker byen. Her er gammel historie, og store park- og friluftsområder. Selv de brutale restene fra Sovjettiden har jeg lært meg å leve med, nesten like, med det at jeg føler de hører hjemme her. Dette dreier seg ikke om undertrykking og maktovergrep og den slags type ting, det liker jeg naturligvis ikke, men de altfor breie gatene, de massive statuene, betongen. Jeg er ingen betongestetiker, langt der i fra, men det er noe i det styggvakre hvordan byen er satt sammen, som jeg føler jeg kan høre hjemme i.

Og dagene, stå opp om morgenen, sette på en interessant podcast, og begi meg på trening, for så å ta et morgenbad i elven, og hjem til en kraftig frokost, i ordets retteste forstand. Middag. Øl. Så er det ut med Irina, den vakreste, og gladeste, alltid nye eventyr, hver dag. Restauranter. Lekeplasser. Bading. 3G har jeg også fått på telefonen. Veldig lett å være meg.

Som regel havner vi på aller, aller siste bussen. Og er hjemme på tidspunkt der selv voksne fornuftige burde være i seng. Jeg slokner helt, ofte før Irina, og Olia, som også må snakke om dagens strabaser, med moren. Så er det ny morgen, ny dag. Full av de samme mulighetene.

Det er virkelig et ferieparadis, for oss. I morgen er det slutt. Da reiser vi hjem.

Irina i vannsklien!

Jeg husker da jeg var liten, det første stedet de hadde vannsklier, var i Frognerbadet, i Oslo. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men husker jeg likte det veldig godt. I dag hadde Irina sin første tur alene. Alder? Fire og et halvt år. Nøyaktig en måned før hun blir fem.

Det var en på alle måte fin dag. På morgenen fikk jeg oppdatert min viten om oksygen, og andre ting, samtidig som jeg fikk trent litt. Så var det også bading, tyske gloser, og kopper kapputsjino på vei hjem. Frokosten var Plov, men Irina var utålmodig, og vi reiste av gårde før jeg hadde spist den helt ferdig.

Nå var det Hydropark vi skulle til. Irinas ønske. Vi ventet på bussholdeplassen, der det var en veldig, veldig gammel dame som også ventet, og gjorde slengkyss med munnen, så vakker Irina var. Irina var nok litt redd henne. Hvor vanskelig det kan være å være gammel, fikk vi et innblikk i, og hun spurte om det var buss nummer 55. Det var det ikke, det var buss 62, og til tross for at jeg sa det flere ganger, hørte hun det ikke. Det var tydelig å se hun var stresset der hun satt. Hun var dårlig til bens også, selvfølgelig, så det ville ikke være bra å kjøre feil vei.

Hun kom seg på rett buss etter hvert, hun kom seg i hvert fall av vår buss, og Irina og jeg kom oss over i metroen. Rød linje. Irina hadde med seg sparkesykkelen, veldig unødvendig for turen vi nå var ute på.

Siste lørdag (Kiev 2019)

I dag var det mørk energi, partikkelen graviton og bedøvelsens historie (anastasi) som fulgte meg i morgentreningen. Alt ledsaget av Melvin Bragg, den programlederen i verden som ikke nøler med å gå inn i tunge naturvitenskaplige, matematiske, historiske, litterære, filosofiske og religiøse emner. Alltid godt forberedt, og med sunn kritisk sans. Det holder.

Jeg blir også oppvakt av det. Og godt trent i både hode og kropp. Mørk materie har jeg hatt mye motstand mot, men argumentene som sier at det er noe der, er sterke, og da er det bare å gi seg, og åpne opp for muligheten. Gravitonet er spektakulært, en slags gravitasjonspartikkel, skikkelig i ytterpunktet av moderne fysikk, mens historien til bedøvelsesmidler mot smerte, er lettere å få hodet sitt rundt.

Så var det hjem, og kaffe på hjemveien. Til frokost var det plov, den sentralasiatiske kjøttretten med ris, og jeg hadde som vanlig noen timer å spise den på.

Og så var det ut, med Irina, som i dag hadde på en nydelig hvit sommerkjole, som gjorde meg sjenert, selv om det er jeg som er faren. Hun er bare for skjønn til at jeg føler det helt naturlig at jeg er med henne.

Hun ville i dag på høyre side av broen, og bade der. Der er det bredere strand, og slikkepinne og is. Tidligere har det også vært et hoppeslott der, men det var tatt ned. Når Irina får is, får jeg øl, og i dag ble dagen lagt slik at det ble temmelig mange øl. Jeg trenger hodet mitt, og kan ikke bli beruset. Men i dag var det ikke fritt for at jeg ble litt søvnig.

Fra den stranden, gikk vi til river grill, restauranten, fordi Irina måtte på do. Der hadde jeg meg en suppe, og Irina som alltid Spaghetti Carbonara. Og lekerom.

Så var det smuthi, som det heter her, skrevet på den måten, med kyrilliske bokstaver, og espresso til meg. Irina ville egentlig bade, men det ble heldigvis ikke noe av. Det var litt kaldt, på kvelden, og hun lekte heller på lekeplassen.

Til slutt måtte hun på do igjen, og ville absolutt ikke gjøre noe i naturen. Det ble til pesto, ny restaurant, og ny pesto, og også pommes frites. Det er her vi sitter nå.

Trær som faller…

Boken til Thomas Bernhard heter Holzfällen. Det betyr tømmerhogst. Og det var det boken skulle hete på norsk. Her heter den Trær som faller, og er som i originalen en fantastisk, liten roman. I Kiev er trær som faller trær og digre greiner som har falt i den lille vinden som har vært her.

Jeg er litt i utakt med resten av verden, sånn. Jeg liker veldig godt at naturen klarer seg selv. I voksen alder har jeg lært meg at det er noe som heter naturforvaltning, og at det kan være lurt å hjelpe den litt, når vi en gang skal leve med den. Men sånn som vi gjør det i Norge og Skandinavia, og i Tyskland og nordvesteuropa, så blir det for mye for meg. Det blir for velstelt og for striglet. Jeg blir utilpass av det, faktisk. Og liker det bedre når det får vokse litt vilt og fritt.

Her i Kiev er det ikke akkurat tysk presisjon i parkene og alleene. Prisen fikk vi se i dag. Det var helt merkelig. Vi skulle som vanlig over til venstre bredd. Det var meldt litt regn, og i forbindelse med regnet, var litt vind. Det er et værfenomen her, i forbindelse med værskifte og med lyn og torden, så blåser det ofte opp litt først.

I dag kom det ganske plutselig, denne litt skumle vinden, skummel med det at den liksom kommer ingensteds fra, og plutselig beveger blader seg i sirkel. Det følges av høljregn, gjerne litt lyn og torden, og så er det forbi. Irina og jeg så buss 118 passere, og satt beklageligvis og ventet på buss 55 da uværet kom.

Enormt. Det lille busskuret hadde ikke sjanse til å beskytte oss, selv om det var overbygget. Irina klaget. Hun ble kald. Heldigvis var det bare 3 minutter til bussen kom. Det høljet sånn at det gikk ikke å se ut vinduet, og inni den ble det varmt og klamt, og dogg på vinduene. Alle vinduene var igjen, antagelig fordi det ville regnet rett inn, om man forsøkte å åpne.

Da vi kom over på andre siden, regnet det ennå, og vi søkte litt ly i undergangen, før vi våget oss ut i regnet for å komme oss til Pesto. Restauranten vår.

Der ble vi rett og slett hindret av et digert tre som lå over promenaden. Det var rykket opp med roten, og neppe planlagt. Avløpssystemene i Kiev er ikke superb, så det var rikelig med overvann på bakken, der vi måtte gå rundt det. Lenger borte, på andre siden, var det også falt et tre over promenaden. Et bartre, var det.

Og sånn var det overalt. Greiner og trær lå strødd. Først kunne det se ut som det var parkvesenet som hadde vært ute. Men nei. Oppi trærne gikk det an å se, dette var ikke greiner som var saget over, dette var ikke gjort rent. Her var det naturen som hadde vært ute, greinene var brukket med rå makt, og restene av der greiena hadde vært, stakk ut.

Irina var sammen med andre barn og noen voksne med på å rydde, der mengder av svære greiner og kvister dekket veien ned til stranda. Dette så i hvert fall ut til å være gjort av et parkvesen, men også her viste det seg at greinene hørte til høyt oppe i et tre som stod

Salto i vannet fra fire og et halvt åringen!

I dag løsnet det for Irina i vannet. Det er jo å ta i å mene det ikke har løsnet før, hun bader, svømmer, dukker og hopper og spretter, finnes ikke redd, gjør alle slags triks. Men i dag tok hun det til et nytt nivå.

På morgenen var det treningsdag for meg. Det var fire halvtimes program jeg hørte, fra eminente In our time, den eneste podcasten jeg hører. Den har holdt det gående siden 1999, det vil si radioprogrammet har det, med ukentlig program fra september til juni, bortsett fra i juleferien.

De halvtimes programmene er fra de første årene, da det bare var to deltakere i studio, og programleder Melvin Bragg også forteller om bøkene deltakerne har skrevet. Temaene er også mer generelle, og samfunnsaktuelle, og det er mer diskusjon mellom ulike meninger, enn det senere utviklet seg til å bli.

Jeg hørte om gener, om aldring, om sansene og om pattedyr.

Kveld i Kiev

I dag er det en uke til vi reiser tilbake til Norge. Det er mer vemodig enn vanlig. I Kiev er det godt. Jeg har ikke identiteten min så sterkt knyttet til noe her, så det gjør ikke så vondt når de endrer på noe, som det er i Norge, hvor kysten akkurat nå i rasende fart gjøres om til et sammenhengende industrianlegg.

Det er rart, nesten uvirkelig å se dette fra Kiev. Her er det 6 kullkraftverk. Hver dag ser vi et endeløst langt godstog kjøre inn med dagens kullforsyning til ett av dem, eller alle av dem, hva vet vel jeg? Jeg ser det bare kjøre over broen over elven, når vi er og bader.

Irina er flott, og full av liv. Vi badet i dag også. Vi var veldig sent på plass på stranden, etter at vi først hadde vært en stund på lekeplassen utenfor blokka, og så var vi en god stund på restauranten Pesto. Morgenen hadde jeg vært på kaffestedene i nærheten, og fortsatt arbeidet med en omfattende oversikt over vindkraftutbyggingen.

Det mørkner her nå. Klokken er ti over ni, elven ligger stille, som den alltid gjør. Jeg tok meg i det i dag, igjen, det er rett og slett litt vanskelig å vite hvilken vei strømmen går. Hovedstrømmen går nedover, sånn må det være, mot syd, men strømmen i alle sideelvene og sundene, og kanalene, det er sånn at man kan bli litt forvirret. Det gir en god ro, elven. Og parkanleggene som er enorme, og hvor det vokser fritt, sånn at du får en ordentlig følelse av natur, selv midt i storbyen.

Her er det ingen, ingen, ingen som snakker miljø. Jeg har aldri vært med på en samtale om klima og global oppvarming alle ti årene jeg har vært her. Ikke at jeg snakker så mye med noen, utenom familien, men Olia snakker med folk hun møter, og jeg snapper opp hva temaet er. De har større problemer enn klimaendringer, kan man trygt si. I Norge har vi visst glemt litt hva reelle problemer er.

En ide Irina har fått når vi bader, er at hun står på skuldrene mine, og så skal vi hoppe på likt. Jeg teller til tre, og på to, så hopper hun og forsvinner i det brune vannet. Så kommer hun opp igjen med håret over hele ansiktet, og kaver etter pusten. Hun er fire og et halv år, og svømmer allerede på andre året. Å være under vann er ingenting for henne, hun finnes ikke redd.

Hver gang vi kjører hjem når det er mørkt, og det gjør vi hver dag, kommer assosiasjonene til når vi reiser til flyplassen. Da er det også mørkt. Livet vårt er veldig godt i Norge også, ingen skal være i tvil om det, men det er noe eget å være her i Kiev. Selvfølgelig har det å gjøre med at vi er på ferie, uten forpliktelser, og at vi har penger nok til absolutt alt vi ønsker og vil. Særlig jeg lever som en fyrste, en tsar, og Olia har det kjempefint i en kultur hun kjenner ut og inn, og med familien sin, moren, som sammen med meg er den som forstår henne best i denne verden. Og for Irina er ingenting bedre enn å være i Kiev, hvor det alltid er barn på lekeplassen, alltid noe gøy som skjer, og alle snakker russisk, som er språket hun kan best.

Det er mørkt nå, over Kiev. Om en time går siste bussen hjem. Det kan godt hende vi sitter i den. Olia har ordnet noe med kjøkkenet i leiligheten i dag, så det har bare vært Irina og jeg. Vi har vært på to restauranter med lekerom, så det har vært rikelig med tid for meg med nettbrett og nett. Forspist er jeg også blitt. Skulle vi bodd her permanent, måtte jeg lagt om kostholdet litt, og løpt litt innimellom, men når vi er her bare sommermånedene, er det fritt frem for alt som er godt.

Om en uke er det slutt. Frem til da er det deilig. God sommer!

Irina og jeg, igjen, med bading og strand og bare oss – smilefjes!

I går var det Irina og jeg. Jeg trente om morgenen, lære i vei om hjernen og om barnets hjerne og læring, og den geologiske formasjonen av Storbritannia. Om hjernen er det så artig, at den jobber for seg selv, registrerer og bestemmer, og sender bare en brøkdel videre til bevisstheten, sånn at vi tror det er vi som bestemmer det. Dette er hva moderne neurovitenskap kan fortelle oss, jeg vet ikke engang hvordan ordet staves på norsk. Det er det å gjennomlyse hjernen, og se hvor det er aktivitet, kanskje heter det «nevroner» på norsk. Det er helt utrolig fascinerende, formulert glitrende av han som på engelsk sa det jeg her oversetter: «Hvordan kan det ha seg at en samling protoner og elektroner i universet for en kort stund tror de er deg?»

Geologi kan jeg lite om, lærer mye om, og sånn kommer jeg alltid glad og fornøyd hjem fra morgenens treningsøkt, alltid med en kopp kaffe på veien, også.

Olia skulle være hjemme og montere møbler. Så var det Irina og jeg, buss 18 – og av sted!

Hun ville på høyre siden denne gangen, høyre side av broen. Hun sa det var fordi hun hadde sparkesykkel. Greit nok, vi gikk til høyre side. Der er stranden bredere, men det er mindre å gjøre. Vannet var ganske kaldt, den kjølige sommeren merkes i vannet også, og det var ikke mange utenom oss som badet.

Heller ikke vi badet så lenge som vi kan. Det var rundt 20 grader, sol, men kald og ganske sterk vind. For første gang denne sommeren, og som jeg kan huske, ville Irina rett i tørre klær da vi kom opp. Hun var kald. Så tørre klær fikk hun.

Og så var det inn i et hoppeslott, der jeg betalte omtrent 35 kroner for å ha henne hoppende hele dagen. Godt investert. Så kunne jeg sitte og skrive, tenke, og gjøre de tingene jeg kan.

Sånn gikk dagen. Når Irina fikk slikkepinne, fikk jeg øl, når hun fikk is, fikk jeg øl, og så fikk jeg is og kaffe i tillegg. Hun fikk en pappbil med sukkertøy og overraskelse inni, et slags ukrainsk Kinderegg, kan det kanskje kalles.

Maten spiste vi på Kvartal, en ganske elendig restaurant, men den eneste som ligger på promenaden på høyre side. Jeg ville til den nye, og bedre, og dyrere, over gaten, men Irina insisterte på Kvartal. Hun husket faktisk at de hadde hatsjapuri, der, noe jeg helt hadde glemt, og sa ikke stemte, og ville ha henne med videre. Men nei, – det kjøpte vi med babusjka, sa Irina. Og hun hadde rett.

Andre foreldre har sikkert rikelig av den opplevelsen. Man blir rettet av eget barn. For meg er det nytt og forunderlig.

Hjem igjen skyndte vi oss alt vi kunne for å rekke bussen. Irina hadde sparkesykkelen, jeg hadde den nye oversikten på nettet vi har funnet, den hvor vi ser hvor alle bussene i Kiev er. Avgjørende ble at vi måtte vente 50 sekunder på rødt lys. Da hjalp det ikke hvor fort vi gikk og sparket og kom oss av gårde ellers. Vi så bussen kjøre inn på holdeplassen, mens vi stod på andre siden av veien, med en undergang mellom oss og den.

Det kunne ikke gå. Det var en halv times tid til neste buss av den gode sorten. Klokken var halv ti. Det var helt mørkt. Vi satte oss på buss 50, som vi alltid måtte gjøre i årene før buss 118 gikk, og så var det å gå av, og opp, og langs Lesu Ukrainka, i 25-30 minutter for å komme hjem. Irina var i storform, og hørte oppmerksomt på hvordan det var, da mor og far, Olia og jeg, gikk med henne i vognen, akkurat på denne veien, mange, mange ganger, for noen år siden.

Tasias bursdag

I går var Tasias bursdag. Det vil si fridag for meg. Da tar Olia Irina med i bursdagsfeiringen, og så kan jeg gjøre som jeg vil.

Det var en tid dette betydde noe, men nå er det så kjekt å være med Irina og Olia, at det er ikke noe poeng å være for seg selv. Det var treningsfri, så jeg brukte morgenen på kaffesteder, og skrev tekster mot vindkraft, før jeg gikk hjem til en enkel frokost med pelemeni – russisk pasta.

Irina og Tasia var i 100 og pluss, de skulle i bursdag i Planeta Detej, planeten for barn, eller «Barneplaneten», ville vi sikkert kalt den på norsk. Det er et lekeland i øverste etasje på et handlesenter, Irina og jeg var der dagen før også, som jeg har skrevet om. Irina hadde på seg en fin, lilla sommerkjole, med blomster, og en hvit liten jakke, og hun var mer enn klar. Olia vinket farvel, og så var de vekk.

Jeg gjorde ingenting.

Og mer av det.

Så fant jeg ut at jeg kunne ikke godt være hjemme, jeg måtte komme meg ut. Og nå som Olia og Irina villig blir med på alle restauranter, det var en tid Olia nektet å spise annet enn businesslunsj, så om jeg ville ha god mat, måtte jeg finne det selv. Nå hadde jeg ingen restauranter jeg ville besøke uten dem, ingen steder jeg ville gå.

Dermed ble det trening. For første gang denne sommeren, gikk jeg hele veien. Gjennom det gamle klosteret Lavra. Før vi fikk Irina, og jeg trengtes mer hjemme, gikk jeg alltid gjennom her, tok veldig sjelden metroen til Hydropark. Jeg er historiker, og kjenner historiens sus her, det var her Kiev begynte, her også Russland begynte. Det er over tusen år siden, og er her ennå.

På øret var program om naturvitenskap. Hvordan Storbritannia ble dannet, et veldig fascinerende program, mye jeg ikke visste, og varig skal jeg nå ha i hodet at de geologiske formasjonene der er enestående. Det er også derfor britene opp gjennom tidene har hatt så mange gode geologer. Tidligere lå de britiske øyer sammen med resten av verden sør for Ekvator, de var en del av et massivt kontinent, og lå midt inni, var ikke engang atskilt.

Så ringte Olia, og var ferdig med bursdagen. Jeg gjorde meg ferdig med treningen, raskt, og tok metroen til Teatralnaja, der jeg møtte dem, etter litt forviklinger. Etter ytterligere forviklinger, og litt diplomatisk overtalelseskunst fra meg, fikk jeg dem begge med meg til Zjinkali, en av mange georgiske restauranter i Kiev. Da er suksessen sikret. Da er det godt.

Veldig godt.