I dag på treningsfeltet hørte jeg en interessant podcast fra BBC In our time, med Melville Bragg. Det var i kategorien Naturvitenskap, men handlet om den sovjetiske kvasibiologen Trofim Denisovitsj Lysenko. Han er mer interessant historisk, som en illustrerende figur i Stalin-tidens Sovjet, enn han er i naturvitenskapen. Han sier også mer om vår egen tid, enn om biologien.
Sovjetunionen under Stalin er tradisjonelt et av mine glansnumre. Her har jeg brukt veldig, veldig mye tid, dette er noe av det som ligger langt fremme, om noen spør hva jeg kan best. I alle år har jeg lest om det, jeg har lest skjønnlitteratur, populærvitenskap og reell vitenskap, lånt det som er av bøker på biblioteket, og også både kjøpt og lastet ned bøker på engelsk. Men Lysenko er ikke langt fremme på radaren. Jeg har hørt denne podcasten før, og lagt merke til den, selvfølgelig, men har ikke hatt langt fremme i hodet hvor spektakulær og illustrerende denne katastrofen er.
Det er noe som fascinerer meg enormt med Sovjetunionen. Og nå har jeg på en måte giftet meg inn i historien, mitt barn har tippoldeforeldre som kjempet i borgerkrigen og ble skutt i utrenskningen til Stalin, for kona er det så nært at hun snakker om besteforeldrene sine, når jeg snakker om Lysenko.
Han er født i Poltava, i 1898, og er så vidt på vei til å bli 20 da revolusjonen ruller over det gigantiske riket. Han er bondesønn, langt på vei selvlært, men gikk ut fra universitetet i Kiev i 1925 med tittelen Agronom. Hva han kunne, var å gjøre vitenskaplige «eksperiment», og få dem publisert som en stor suksess. I dette var han ytterst antivitenskaplig, helt motsatt det sann vitenskap skal være, der ethvert resultat er interessant, fordi man får ryddet feil og misforståelser av veien. Lysenkos eksperiment var aldri reelle eksperiment, han gadd knapt vente på resultatet, men publiserte suksessen før resultatet en gang var klart.
Dette påkalte oppmerksomheten til Josef Stalin, som hadde nese for folk som kunne vise frem spekakutulære resultatet, men som heller ikke var så nøye på om resultatene var riktige. Det viktige var at de skulle være sjokkerende gode. Sovjetunionen skulle vise verden, være ledestjernen, de skulle suverent vise sin overlegenhet i alle sider av samfunnet. Også vitenskapen. Også agrikulturen.
Fra han var ganske ung tenke Lysenko ut sine egne teorier, og fikk dem bekreftet gjennom sine egne eksperiment. Han gjemte unna 48 sekker korn fra landsbyen, for å vise hvordan han kunne få dem til å overleve vinteren med å gjemme dem i snøen. Han hadde ideen at planter og dyr av samme sort ikke utkonkurrerer hverandre, men at de svakeste heller tar selvmord, sånn at de sterkeste får leve. Med den begrunnelsen fikk han bønder over hele det veldige Sovjetunionen til å plante hundrevis og tusenvis og millioner av trær på samme sted, sånn at bare den sterkeste skulle vokse opp.
Ideene passet Josef Stalin godt. Lysenko hadde også det ved seg, at han alltid både foreslo og oppnådde resultater. Han hadde ikke det andre vitenskapsmenn har, «dette må vi forske på», her trenger vi tid. Lysenko trengte aldri tid. Løsningene var her øyeblikkelig. Og de de var spektakulære.
Hans teorier og hele systemet hans fikk et eget navn, Lysenkoisme. Kjernen i ideene, var at det genetiske ikke spilte så stor rolle, alt var i omgivelsene. Det var så ekstremt, at om du kutte bladene på et tre, ville neste tre også være uten blader. Det hadde ikke noe her å si at alle praktiske forsøk viste noe annet, at det genetiske forble som det ble, samme hva som skjedde i omgivelsene. Lysenko tok spektakulært feil, og det fikk spektakulære konsekvenser, da Sovjetunionen la om hele jordbruket etter prinsippene hans.
En helt grei blogg 