Irina og jeg, igjen, med bading og strand og bare oss – smilefjes!

I går var det Irina og jeg. Jeg trente om morgenen, lære i vei om hjernen og om barnets hjerne og læring, og den geologiske formasjonen av Storbritannia. Om hjernen er det så artig, at den jobber for seg selv, registrerer og bestemmer, og sender bare en brøkdel videre til bevisstheten, sånn at vi tror det er vi som bestemmer det. Dette er hva moderne neurovitenskap kan fortelle oss, jeg vet ikke engang hvordan ordet staves på norsk. Det er det å gjennomlyse hjernen, og se hvor det er aktivitet, kanskje heter det «nevroner» på norsk. Det er helt utrolig fascinerende, formulert glitrende av han som på engelsk sa det jeg her oversetter: «Hvordan kan det ha seg at en samling protoner og elektroner i universet for en kort stund tror de er deg?»

Geologi kan jeg lite om, lærer mye om, og sånn kommer jeg alltid glad og fornøyd hjem fra morgenens treningsøkt, alltid med en kopp kaffe på veien, også.

Olia skulle være hjemme og montere møbler. Så var det Irina og jeg, buss 18 – og av sted!

Hun ville på høyre siden denne gangen, høyre side av broen. Hun sa det var fordi hun hadde sparkesykkel. Greit nok, vi gikk til høyre side. Der er stranden bredere, men det er mindre å gjøre. Vannet var ganske kaldt, den kjølige sommeren merkes i vannet også, og det var ikke mange utenom oss som badet.

Heller ikke vi badet så lenge som vi kan. Det var rundt 20 grader, sol, men kald og ganske sterk vind. For første gang denne sommeren, og som jeg kan huske, ville Irina rett i tørre klær da vi kom opp. Hun var kald. Så tørre klær fikk hun.

Og så var det inn i et hoppeslott, der jeg betalte omtrent 35 kroner for å ha henne hoppende hele dagen. Godt investert. Så kunne jeg sitte og skrive, tenke, og gjøre de tingene jeg kan.

Sånn gikk dagen. Når Irina fikk slikkepinne, fikk jeg øl, når hun fikk is, fikk jeg øl, og så fikk jeg is og kaffe i tillegg. Hun fikk en pappbil med sukkertøy og overraskelse inni, et slags ukrainsk Kinderegg, kan det kanskje kalles.

Maten spiste vi på Kvartal, en ganske elendig restaurant, men den eneste som ligger på promenaden på høyre side. Jeg ville til den nye, og bedre, og dyrere, over gaten, men Irina insisterte på Kvartal. Hun husket faktisk at de hadde hatsjapuri, der, noe jeg helt hadde glemt, og sa ikke stemte, og ville ha henne med videre. Men nei, – det kjøpte vi med babusjka, sa Irina. Og hun hadde rett.

Andre foreldre har sikkert rikelig av den opplevelsen. Man blir rettet av eget barn. For meg er det nytt og forunderlig.

Hjem igjen skyndte vi oss alt vi kunne for å rekke bussen. Irina hadde sparkesykkelen, jeg hadde den nye oversikten på nettet vi har funnet, den hvor vi ser hvor alle bussene i Kiev er. Avgjørende ble at vi måtte vente 50 sekunder på rødt lys. Da hjalp det ikke hvor fort vi gikk og sparket og kom oss av gårde ellers. Vi så bussen kjøre inn på holdeplassen, mens vi stod på andre siden av veien, med en undergang mellom oss og den.

Det kunne ikke gå. Det var en halv times tid til neste buss av den gode sorten. Klokken var halv ti. Det var helt mørkt. Vi satte oss på buss 50, som vi alltid måtte gjøre i årene før buss 118 gikk, og så var det å gå av, og opp, og langs Lesu Ukrainka, i 25-30 minutter for å komme hjem. Irina var i storform, og hørte oppmerksomt på hvordan det var, da mor og far, Olia og jeg, gikk med henne i vognen, akkurat på denne veien, mange, mange ganger, for noen år siden.