Kveld i Kiev

I dag er det en uke til vi reiser tilbake til Norge. Det er mer vemodig enn vanlig. I Kiev er det godt. Jeg har ikke identiteten min så sterkt knyttet til noe her, så det gjør ikke så vondt når de endrer på noe, som det er i Norge, hvor kysten akkurat nå i rasende fart gjøres om til et sammenhengende industrianlegg.

Det er rart, nesten uvirkelig å se dette fra Kiev. Her er det 6 kullkraftverk. Hver dag ser vi et endeløst langt godstog kjøre inn med dagens kullforsyning til ett av dem, eller alle av dem, hva vet vel jeg? Jeg ser det bare kjøre over broen over elven, når vi er og bader.

Irina er flott, og full av liv. Vi badet i dag også. Vi var veldig sent på plass på stranden, etter at vi først hadde vært en stund på lekeplassen utenfor blokka, og så var vi en god stund på restauranten Pesto. Morgenen hadde jeg vært på kaffestedene i nærheten, og fortsatt arbeidet med en omfattende oversikt over vindkraftutbyggingen.

Det mørkner her nå. Klokken er ti over ni, elven ligger stille, som den alltid gjør. Jeg tok meg i det i dag, igjen, det er rett og slett litt vanskelig å vite hvilken vei strømmen går. Hovedstrømmen går nedover, sånn må det være, mot syd, men strømmen i alle sideelvene og sundene, og kanalene, det er sånn at man kan bli litt forvirret. Det gir en god ro, elven. Og parkanleggene som er enorme, og hvor det vokser fritt, sånn at du får en ordentlig følelse av natur, selv midt i storbyen.

Her er det ingen, ingen, ingen som snakker miljø. Jeg har aldri vært med på en samtale om klima og global oppvarming alle ti årene jeg har vært her. Ikke at jeg snakker så mye med noen, utenom familien, men Olia snakker med folk hun møter, og jeg snapper opp hva temaet er. De har større problemer enn klimaendringer, kan man trygt si. I Norge har vi visst glemt litt hva reelle problemer er.

En ide Irina har fått når vi bader, er at hun står på skuldrene mine, og så skal vi hoppe på likt. Jeg teller til tre, og på to, så hopper hun og forsvinner i det brune vannet. Så kommer hun opp igjen med håret over hele ansiktet, og kaver etter pusten. Hun er fire og et halv år, og svømmer allerede på andre året. Å være under vann er ingenting for henne, hun finnes ikke redd.

Hver gang vi kjører hjem når det er mørkt, og det gjør vi hver dag, kommer assosiasjonene til når vi reiser til flyplassen. Da er det også mørkt. Livet vårt er veldig godt i Norge også, ingen skal være i tvil om det, men det er noe eget å være her i Kiev. Selvfølgelig har det å gjøre med at vi er på ferie, uten forpliktelser, og at vi har penger nok til absolutt alt vi ønsker og vil. Særlig jeg lever som en fyrste, en tsar, og Olia har det kjempefint i en kultur hun kjenner ut og inn, og med familien sin, moren, som sammen med meg er den som forstår henne best i denne verden. Og for Irina er ingenting bedre enn å være i Kiev, hvor det alltid er barn på lekeplassen, alltid noe gøy som skjer, og alle snakker russisk, som er språket hun kan best.

Det er mørkt nå, over Kiev. Om en time går siste bussen hjem. Det kan godt hende vi sitter i den. Olia har ordnet noe med kjøkkenet i leiligheten i dag, så det har bare vært Irina og jeg. Vi har vært på to restauranter med lekerom, så det har vært rikelig med tid for meg med nettbrett og nett. Forspist er jeg også blitt. Skulle vi bodd her permanent, måtte jeg lagt om kostholdet litt, og løpt litt innimellom, men når vi er her bare sommermånedene, er det fritt frem for alt som er godt.

Om en uke er det slutt. Frem til da er det deilig. God sommer!