Boken til Thomas Bernhard heter Holzfällen. Det betyr tømmerhogst. Og det var det boken skulle hete på norsk. Her heter den Trær som faller, og er som i originalen en fantastisk, liten roman. I Kiev er trær som faller trær og digre greiner som har falt i den lille vinden som har vært her.
Jeg er litt i utakt med resten av verden, sånn. Jeg liker veldig godt at naturen klarer seg selv. I voksen alder har jeg lært meg at det er noe som heter naturforvaltning, og at det kan være lurt å hjelpe den litt, når vi en gang skal leve med den. Men sånn som vi gjør det i Norge og Skandinavia, og i Tyskland og nordvesteuropa, så blir det for mye for meg. Det blir for velstelt og for striglet. Jeg blir utilpass av det, faktisk. Og liker det bedre når det får vokse litt vilt og fritt.
Her i Kiev er det ikke akkurat tysk presisjon i parkene og alleene. Prisen fikk vi se i dag. Det var helt merkelig. Vi skulle som vanlig over til venstre bredd. Det var meldt litt regn, og i forbindelse med regnet, var litt vind. Det er et værfenomen her, i forbindelse med værskifte og med lyn og torden, så blåser det ofte opp litt først.
I dag kom det ganske plutselig, denne litt skumle vinden, skummel med det at den liksom kommer ingensteds fra, og plutselig beveger blader seg i sirkel. Det følges av høljregn, gjerne litt lyn og torden, og så er det forbi. Irina og jeg så buss 118 passere, og satt beklageligvis og ventet på buss 55 da uværet kom.
Enormt. Det lille busskuret hadde ikke sjanse til å beskytte oss, selv om det var overbygget. Irina klaget. Hun ble kald. Heldigvis var det bare 3 minutter til bussen kom. Det høljet sånn at det gikk ikke å se ut vinduet, og inni den ble det varmt og klamt, og dogg på vinduene. Alle vinduene var igjen, antagelig fordi det ville regnet rett inn, om man forsøkte å åpne.
Da vi kom over på andre siden, regnet det ennå, og vi søkte litt ly i undergangen, før vi våget oss ut i regnet for å komme oss til Pesto. Restauranten vår.
Der ble vi rett og slett hindret av et digert tre som lå over promenaden. Det var rykket opp med roten, og neppe planlagt. Avløpssystemene i Kiev er ikke superb, så det var rikelig med overvann på bakken, der vi måtte gå rundt det. Lenger borte, på andre siden, var det også falt et tre over promenaden. Et bartre, var det.
Og sånn var det overalt. Greiner og trær lå strødd. Først kunne det se ut som det var parkvesenet som hadde vært ute. Men nei. Oppi trærne gikk det an å se, dette var ikke greiner som var saget over, dette var ikke gjort rent. Her var det naturen som hadde vært ute, greinene var brukket med rå makt, og restene av der greiena hadde vært, stakk ut.
Irina var sammen med andre barn og noen voksne med på å rydde, der mengder av svære greiner og kvister dekket veien ned til stranda. Dette så i hvert fall ut til å være gjort av et parkvesen, men også her viste det seg at greinene hørte til høyt oppe i et tre som stod
En helt grei blogg 