Siste dag i Kiev denne sommeren

I morgen reiser vi. Flyet går klokken 0600. Nå sitter vi, Irina og jeg, og har bestilt altfor mye mat på Pesto. Det begynner å gå opp for oss at vi skal reise.

Vi har det mye bedre i Kiev enn i Norge. Det er ikke noe uvanlig i det, alle har det bedre i ferieparadiset sitt. Og vi har det veldig bra i Norge også. Men her i Kiev er det veldig, veldig lett å være oss. I Norge er pliktene, og tingene.

Olia har hatt plikter og ting her nede i ferien også. Det er ikke gratis penger å kjøpe leilighet, og leie den ut. Det er mye å gjøre. I dag, på den siste dagen, har hun tatt seg en fridag, og gått til stranden, i stedet for å være med oss til pesto. Hun pleier også å bli veldig urolig dagen før vi skal reise langt, det er typisk henne. Nå får hun slappe av.

Irina har blitt lite grann hes og fått antydning til snue. Det er mer enn nok til å kalles forkjølet her, og de vil ikke at hun skal bade, være utsatt for vann, eller drikke kaldt. Jeg er ikke innstilt på å holde henne unna vannet. Hun må få badet på den siste dagen vi har her i sommer.

Klokken er 1740, og det er ikke så altfor lenge til vi må ikke bare til stranden, men også hjem. Klokken vil ringe halv fire i natt. Det er hektisk å være på reise.

I Kiev om sommeren er det bra for oss alle sammen. Kanskje, i fremtiden, vil Irina høre fra venninner som er på enda mer spennende steder, og gjør enda kulere ting. Men nå har hun alt hun kan drømme om. En kort busstur, så er det vann og elvebredd, hun kan bade så lenge hun vil. Det er lekeplasser og lekeland, restauranter med lekerom. De er primitive, men mer enn nok for Irina, på fire og et halvt.

Olia er her i den verden hun kjenner. Hun forteller om alle problemene hun har med leiligheten, alt byråkratiet, alt som kunne vært løst så veldig mye enklere. Men det er den verden hun kjenner. Det er språket og kulturen, og med språket ikke bare at det er russisk, og ikke norsk, men måten å snakke på. Det er ikke lett å skjønne for en innfødt norsk, vi er jo så vant til det og kjenner ikke godt til noe annet, men vi har en spesiell måte å snakke på, selv om vi ikke er klar over det selv. Alle land har det.

Jeg har det fint samme hvor jeg er, det er en sannhet med få modifikasjoner, men det er noe med Kiev som gjør at jeg har falt pladask for den. Det hjelper jo selvfølgelig at jeg her kan leve fullstendig det gode liv. Jeg kan unne meg enhver luksus, spise på restaurant, bestille mer mat, mer drikke, leve her, som om det var gratis å leve.

Og jeg liker å snakke russisk, liker folkene her, liker byen. Her er gammel historie, og store park- og friluftsområder. Selv de brutale restene fra Sovjettiden har jeg lært meg å leve med, nesten like, med det at jeg føler de hører hjemme her. Dette dreier seg ikke om undertrykking og maktovergrep og den slags type ting, det liker jeg naturligvis ikke, men de altfor breie gatene, de massive statuene, betongen. Jeg er ingen betongestetiker, langt der i fra, men det er noe i det styggvakre hvordan byen er satt sammen, som jeg føler jeg kan høre hjemme i.

Og dagene, stå opp om morgenen, sette på en interessant podcast, og begi meg på trening, for så å ta et morgenbad i elven, og hjem til en kraftig frokost, i ordets retteste forstand. Middag. Øl. Så er det ut med Irina, den vakreste, og gladeste, alltid nye eventyr, hver dag. Restauranter. Lekeplasser. Bading. 3G har jeg også fått på telefonen. Veldig lett å være meg.

Som regel havner vi på aller, aller siste bussen. Og er hjemme på tidspunkt der selv voksne fornuftige burde være i seng. Jeg slokner helt, ofte før Irina, og Olia, som også må snakke om dagens strabaser, med moren. Så er det ny morgen, ny dag. Full av de samme mulighetene.

Det er virkelig et ferieparadis, for oss. I morgen er det slutt. Da reiser vi hjem.