Svømmebriller

I går da jeg som vanlig nå om vinteren satt foran peisen i kjellerstuen hørte jeg plutselig det gråt fra kjellerkorridoren. Der satt Irina, med svømmebrillene på.

Vi har hatt for vane å reise til Giskehallen cirka ukentlig vinterhalvåret. Det gjaldt særlig tiden Irina ikke gikk i barnehage, da måtte vi liksom hele tiden finne på noe. I år har vi ikke rukket det, før nå.

De jevnlige badeseansene gjorde at Irina var svært, svært tidlig ute med å svømme. Det hjalp selvsagt også at vi badet helt enormt, nesten daglig, lange somre i Kiev. Alt har vært motivert av lek. Jeg har vært uti med henne, og slengt henne rundt, alt hva hun har lyst til. Sånn har det værrt nesten siden hun ble født.

Dette har gitt henne en veldig trygghet i vannet. Det har hjulpet at hun synes det er intenst gøy. Hun får aldri nok. Og det gjør jo ikke jeg heller. Er noe gøy, og jeg er med, så fortsetter det. Vi har holdt på i timevis, i timevis.

I svømmebassenget drev hun og stod på forskjellige brett og greier å ha i vannet. Av og til falt hun av, og så kunne det ta noen sekunder før vi fikk henne opp igjen. Det var slik hun lærte å kave seg opp av seg selv, tvinge den lille munnen og nesen over vannet, slik at hun fikk puste. Det var på denne måten hun lære å svømme. Jeg tror ikke hun var mer enn tre år.

I går skulle vi bade igjen, første gang denne sesongen. Vi har badet på reise, i badeland, på hotell, og på cruise til Kiel. Men aldri i det kommunale bassenget. Hun var selvfølgelig svært entusiastisk da Olia og jeg hentet henne i barnehagen, og sa vi skulle i basseng, som vi sier det. Det ville hun være med på!

Og etter å ha bygget opp alle de forventningene, går det jo ikke å komme frem til hallen, og ha glemt badetøyet. Som vi hadde. Sånn er vi. Det var Olia som pakket. Og hun var mer opptatt av å fortelle meg om leilighetsprisene i Kiev, enn å pakke, og slik gikk det til at hun bare pakket mitt tøy, og ingen annens.

Det var ikke annet å gjøre enn å glatte over problemene, kjøpe nytt. Irina vokser hele tiden, så det blir ikke noe sløseri av å kjøpe badetøy for et år eldre enn hun er.

Og så var det disse svømmebrillene, det måtte vi også kjøpe. Hun liker å bade med svømmebriller. Moren er gammel mestersvømmer, for henne er briller fast utstyr. Den billigste typen i rett størrelse fantes bare i grønn, og så er jo Irina ei lita jente på 5 år. Det er klart, det skal være rosa.

De rosa brillene var 50 kroner dyrere, tror jeg det var. Og større, og bedre. Vi kjøpte dem.

Og plutselig hadde Irina briller som rett og slett virket. Tidligere hadde hun sant å si bestandig fått vann inn under brillene, og demonstrert sin fantastiske egenskap: ignorert det. Når noe er gøy, og det skjer noe som er vondt eller plagsomt, så må man bare droppe det vonde og plagsomme. Det gøye vinner. Den egenskapen har hun demonstrert mange ganger. Og den vil bringe henne til topps i livet.

Men nå hadde hun svømmebriller som var store og fine, som hun kunne se klart gjennom, og som ikke tok inn vann. Og som var rosa.

Det blir ikke bedre. Hun dukket ned og hentet gjenstander på bunnen, og vi tilbrakte for første gang tid ute på djupta, som vi kaller det. Hun svømte, og dykket. Det var ikke så mye tid til leketingene, denne gangen.

Og med sånne briller, må man nesten vente at man tar dem på når man kommer hjem også. Bare sånn generelt. Klart man faller litt. Ned trappen. Derav gråten. Men hun skulle jo ned for å danse, så gråten og det vonde ble raskt ignorert. Det var bare å gå inn i kjellerstuen å gjøre det. Med brillene på. Svømmebriller. Rosa. Da er det så godt som det blir, når man er fem år, og Irina.