Julen, 2019

Det er tredje juledag, en dag som ikke lenger betyr noe i vår del av verden, men som en gang også i Norge var hellig. I katolsk tradisjon er den tilegnet Johannes døperen, og i Bach juleoratoriet er det berømte Herrschen des Himmels, erhöre das Lallen, som hører til denne dagen, og utenom det har Bach 3 kantater med Süßer Trost, mein Jesus kommt, som den mest kjente.

I Norge er 27. Desember mest av alt romjul. Særlig dette året her, hvor både 29 og 30 kommer på helgedager, og 30 allerede nærmer seg nyttår. Vi har vært sammen bare oss tre i dag, Olia, Ira og jeg. Først lille Ira og jeg til lekeplassen på Sørbø, etter hennes ønske, så oss alle tre til Ølber, etter mitt ønske. På veien hjem handlet vi raust og romslig, vi sparer ikke på noe, nå som det er jul, og vi alle tre er på høyden av våre liv.

Lille julaften var vi tradisjonen tro hos mor for rømmegrøt og spekemat. Det er bare Ira og jeg som reiser, for Olia blir det litt vel mye jul, med alle juledagene våre, selv når tredje juledag er lagt bort. Mor laget som alltid utmerket rømmegrøt, utmerkede fløtegratinerte poteter, og et fenalår av utmerket kvalitet, kjøpt hos slakter. Jeg lanserte teorien at vi har fløtegratinerte poteter som en levning fra en tid jeg ikke likte rømmegrøt, og mor derfor gav meg fløtegratinerte poteter til spekematen. Hun og far ville ha rømmegrøt. Nå vil jeg også ha rømmegrøt, elsker det, selvfølgelig. Men fløtegratinerte poteter har vi også, nesten som en dessert.

Til tradisjonen hører også at vi pynter juletreet. Nå er Irina 5 år, og skjønner fullt og helt hva dette er for noe. Hun pynter med liv og lyst. Treet ble fantastisk. Det må det være lov å si, selv om det er et juletre av plast, og jeg er såpass tradisjonsbunden at ekte gran må være riktig. Men det er nå en gang enklere med plast, derfor har vi plast, hele gjengen. Sånn er verden blitt.

Vi drikker øl og akevitt til spekematen, i begrensede mengder, selvfølgelig, siden lille Irina er med. Men vi kan ikke kjøre bil hjem, og må derfor overnatte hos mor til selveste juledagene. Det er veldig koselig å sove ved siden av Irina. Det eneste er at det blir litt slitsomt for mor, som må ordne og vaske etter oss, og også forberede sitt eget selskap til første juledag. Neste år tar vi kanskje den tradisjonsrike førjulsfeiringen bitte lille julaften, så vi har en dag å gå på. Tradisjoner er viktige. Men de må ikke styre våre liv, så det blir vanskelig.

Julefeiringen var hos Trude, hos familien Nygård på Kverneland. Der var det vartet opp med pinnekjøtt, og rikelig av alt. Lille Irina hadde på seg den nye kjolen vi hadde kjøpt til henne på Hennes & Maurits, det er ikke uriktig å si at det var jeg som kjøpte den. Hun storkoste seg, hadde en fantastisk julefeiring, var storfornøyd i bilen på vei hjem, og det til tross for at pakkene fra bestemor rett og slett var glemt. To av de største og beste pakkene hun får, og hun la ikke merke til det en gang. Hun var storfornøyd (hun var storfornøyd dagen etter også, da hun fikk pakkene, og kunne åpne dem).

Hjemme var det å roe seg lite grann ned, før det var å gå til sengs, og sove godt til første juledag. Da laget jeg rundstykker, så vi fikk en god frokost med fersk brødmat. Middagen var hos mor, første juledags middag, en innarbeidet tradisjon etter at fra døde, vil jeg si. Den dagen er det alltid svinestek.

Jeg må skrive litt om det, jeg snakket litt med mor i år. Det er jo spesielt, vår familie har svinestek til jul. Jeg treffer nesten aldri noen andre som har det. Det er ribbe eller pinnekjøtt, og heromkring mest pinnekjøtt. Jeg har aldri i mitt liv vært med på ribbe. I voksen alder har det alltid vært pinnekjøtt, alltid hos Trude eller Tone, og i barndommen og ungdommen var det alltid svinestek, alltid hjemme. Jeg trodde det var en jærsk tradisjon, men mor sa at hennes foreldre også alltid hadde det, både på morssiden og farssiden. Mormor var fra Oslo øst, bestefar – som vi kaller ham, morfar – var fra Fredrikstad. Far vokste opp på Kåsen, med foreldre fra Salen og Ims. Svinestek. Med surkål.

Alle var samlet. Det er den dagen i jula alle er samlet. Bortsett fra søster Tonje, som er i utlandet. Olia var også med på denne samlingen, som ble veldig koselig, med svinestek og surkål og rørte tyttebær alt som det skal være. Til dessert var det sjokoladefondant, og etter desserten ytterligere sjokolade, chips og julekaker. Nydelig.

Andre juledag var første dag helt for oss selv. Jeg laget rundstykker denne dagen også, og vi kom oss til en strand, Vigdel. Jeg har fått det for meg at disse desemberdagene mot slutten av året passer å tilbringe på sandstrender. Solen går ned i vest, så vi slipper skygge, og vinterlyset med strand og hav og himmel er nydelig. Det er også så ettertenksomt, et år som går mot slutten, og et nytt år som begynner. Og stranden som er der. Og alle de gangene jeg har vært på disse strendene. Så mange minner, så mange tanker i hodet.

I dag var første dag i julen jeg ikke laget ferskt brød eller ferske rundstykker. Det er på tide å spise det vi ikke allerede har spist. Med egg og bacon ble det jo riktig så godt. Og vi bruker romslige budsjetter på veldig, veldig god mat. Det er det som er viktig for meg. Budsjettene er ikke så veldig romslige, ikke etter norsk standard, ikke sammenlignet med andre her i Rogaland, men sånn at det er overhodet ikke noe problem for oss å kjøpe to fenalår. Det ene til oss, og det andre til mor, på lille julaften og rømmegrøten. Det fenalåret får vi med hjem etterpå.

Jeg blir rett og slett glad av det. I dag var det fløtegratinerte poteter der kona, kjære Olia, ordnet potetene, og jeg tilsatte fløten. Rikelig. Det er sånn det skal være. Man skal spare på noe, ikke på alt.

Her hos oss sparer vi ikke på gledene og livsnytelsen, mens sorger og bekymringer kan vi godt kutte ut, der vi ser vi ikke trenger dem.

God jul!