Snart 2020

I Ukraina er det nyttår allerede. Vi har feiret i timevis hjemme hos oss, feiret sånn anstendig og sømmelig, som det skal være for en liten barnefamilie på 3. Vi reiste ut til Njåskogen, og hadde nyttårsløp, selv om det ikke var noe nyttårsløp dette året. Slike ting kan aldri hindre oss. Vi syntes det var en bra tradisjon, så vi gjorde det i år igjen, selv om det var avløst.

Lille Irina og jeg løp litt over 2 kilometer. Ikke så verst for en femåring. I fjor var hun fire, da valgte vi ved en feil lang løype, og løp 5 kilometer. Det er ikke løping hele tiden, langt i fra. Det er noe eget med barn, de løper aldri økonomisk, aldri sånn at det gjelder å spare på kreftene, for å holde det gående. Det er ut i maks, og så løpe til det er tomt. Så er det å vente en stund for å fylle på igjen, og så er det å løpe maks igjen. For vår lille Irina, er det sånn at de stundene hun lar være å løpe blir lenger og lenger, og de stundene hun løper kortere og kortere, etter hvert som vi kommer oss av gårde.

I går holdt hun virkelig lenge før hun begynte å måtte ta pauser. Igjen dette med barn, de setter bare i gang, og så har de bare kreftene. Veldig fascinerende.

Vi hadde løpt lenger i år også, om det ikke var for at vi hadde mama Olia med, og hun hadde verken treningstøy eller mobiltelefon. Vi løp rett og slett fra henne. Det siste vi hørte var stoj! Stoj! Som er russisk for stopp. Vi kom utenfor rekkevidde for henne. Jeg ropte tilbake at vi kom snart igjen, så det måtte vi jo gjøre, selv om vi løp videre.

Og så var det ganske rolig. Jeg hadde tenkt å kjøpe inn kalkun, men er glad jeg ikke gjorde det. Det var godt å ikke ha noe avansert å lage. Bare fenalår og fløtegratinerte poteter, som vi har hatt dag etter dag denne julen, og alle andre juler. Det er så vidunderlig godt. Trenger ikke noe mer da.

Og så er det Irina og som har galdret hverandre opp. Nyttår er Novij god på russisk, samme som julaften, eller dagen de tar det som mest tilsvarer vår julefeiring. Det er kjempefest. Vi i vår lille familie hentet ned juletreet i dag, vi har ikke hatt det oppe hittil i julen. Litt på grunn av at vi er som vi er, og litt på grunn av at det ikke er tradisjon der Olia kommer fra, å ta det frem før nyttår. Det er jo da de har bruk for det. Så her er det, nå står det der.

I morgen vil det være fylt med gaver til Irina.

Hun sitter her rett over meg, med brus og snop hun har fått. Vi har en pause med hvert vårt nettbrett, vi har danset og mimet og lekt med ballonger og hatt stjerneskudd, ingenting sånn at skjerm og digital virkelighet tar overhånd. Nå er det 50 minutter til nytt år i Norge. Nytt år i Ukraina, og i Russland, er det allerede.

Jeg har helt merkelige forventninger til dette året, dette tiåret. Jeg gleder meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s