Godt nytt år – 2020!

Det er noe eget å stå med et glass cognac i den ene hånden og ingenting i den andre, på årets siste dag, i det et nytt tiår begynner, på sin egen terrasse og se på fyrverkeriet. Irina og Olia var i nærheten. Huset var sånn delvis pyntet. Det er en sterk lykkefølelse. Vi tre holder sterkt sammen.

Også Irina liker seg enormt godt når Olia og jeg holder henne begge to, og kysser henne på hvert hennes kinn. Hun hadde stjerneskudd i går, hun var med på feiringen. Men da vi en stund inn i det nye året gikk ned på plenen, for å se enda bedre, så ville hun heller leke tikken, og la på sprang.

Vi holdt det gående til nærmere to, vi tre, på vår lille fest. Veldig kjekt, veldig verdig, et nytt tiår er begynt.

Den første dagen – som også er min fødselsdag – ble brukt av meg til å på plass alt som er av data og ting jeg har skrevet og annet, klart for et nytt år, det gamle på sitt sted. Jeg våknet lenge etter åtte, Olia og Irina langt ut på formiddagen, og det var en langsom dag, som første dag i et nytt år skal være.

Sånn i to-tiden reiste Irina og jeg på tur. Jeg tenkte på det, da vi kjørte, været var hvitt av skyer og med duskregn i luften, dette er været å gå tur i. Når det er solskinn er det spinnenkelt, like enkelt som å ha det fint i medgang. Det er når livet byr på hverdagen, selv på en festdag, det gjelder.

Vi reiste opp til det vi kaller hundeskogen, og som vi ser det navnet er i ferd med å bli innarbeidet, der rundt Bråsteinsnuten. Dette er et lite skogsområde mellom E39 og Figgjoelven, med Bogafjell som en veldig naturlig grense mot nord, og markene rundt Bråsteinsnuten til å avgrense mot sør. Det er en liten skog, egentlig litt tungvint å komme til fra oss på Lundehaugen, siden vi alltid må kjøre rundt, selv med alle nye veier de anlegger nå om dagen. Årene vi ikke hadde bil gikk jeg lett til fots for å komme hit, men turene endte da opp med å bli mellom en og to mil, etter at jeg hadde gått på kryss og tvers litt.

Dette skulle være en kort tur. Så vi kjørte.

Tidene forandrer seg. Før var det aldri mange biler parkert her. Nå er det selv på en sur dag som denne, tilnærmet fullt på den lille parkeringsplassen. Sandnes har i mange år vært Norges raskest voksende kommune, og det merkes. Det er mange folk her.

Vi parkerer bilen, og smetter ut. Irina er litt skeptisk, men kommer ut helt uten protester. Hun har ikke begeistringen for tur ennå, hun foretrekker lekeplasser og lekeområder, noe jeg har tenkt å gjøre noe med. Det er naturen som er lekeplassen. Den fornyer og reparerer seg helt av seg selv. Den trenger ikke noe vedlikehold, først når det blir parkanlegg og lekeplasser, trengs det. Og da har alle som har levd en liten stund sett det, at når pengene tar slutt, forfaller anleggene og lekeplassene. Alle lekeplasser som fantes rundt meg da jeg vokste opp, er nå gamle og nesten ubrukelige, pengene er gått til de nye i de nye byggefeltene, som skal få lov til å være fancy til også disse blir gamle.

I skogen liker Irina å løpe om kapp. Hun setter av gårde, full fart. Det er hundeskogen, her går hunder uten bånd, det er et slags uformelt friområde fra båndtvangen. En hund, jeg tror de heter grønnlandshund, en slik grå og hvit som trekker hundeslede om vinteren, en slik kommer løpende mot Irina, og hun liker det ikke. – Njet, njet, sier hun på russisk. – Det er bare en hund, sier jeg, og klapper den, og lar den lukte på hånden min. Også Irina lar hunden gjøre det. Vi er vant med hunder.

Irina får velge veien vi skal gå, og til min glede velger hun lang løype, sikkert uten å være klar over det selv. Vi går veien til endes. Helt bort til grinda med gården på Foss Eikeland, innerst i Foss Eikeland. Da begynner også Irina å få nok av tur, og vil hjem, eller sitte på skuldrene. Jeg har prøvd ut triksene, vi har løpt kappløp, gått på morsomme måter, og lekt gjemmeleken. Nå kastet vi også pinner i vann, gjørmete, ekle pinner, i skikkelig sølevann. Men så var det tomt. Så måtte hun opp på skuldrene.

Og nå var turen også en liten prøvelse for meg. En kort stund. For første gang på lenge fikk jeg puls og svette igjen, høsten har vært travel, men ikke med trening. Jeg har gått her siden jeg var liten, med mor og far oftest en ganske fast rute, ned mot Møgedalshølen, eller opp mot Bråsteinsnuten, på den siden der. Alene og for meg selv har jeg gått på kryss og tvers overalt. Og igjen og igjen latt meg overraske over hvor store avstandene er, selv om de er små. Det tar tid å gå dem. Det finnes steder du ikke visste om, eller har glemt.

Og når det er småregn, blir det søle på marken. Med Irina på skuldrene og lave sko var det ikke bare lett. Og når det gikk litt oppover, merktes det, jeg må nok komme meg noen runder rundt Frøylandsvannet igjen. I en alder av 46 år kommer god form ikke gratis, selv om den for meg kommer billig, for meg og for de fleste. Det er bare å komme seg ut og bevege seg, helst litt fort, så kommer du i form, og blir blid og ved god helse.

En kort stund var vi også litt usikre på veien, det vil si jeg var det. Irina satt trygg på skuldrene og forstyrret meg. La hendene eller håret sitt over øynene mine, dro ned luen og dro ned hetten, med vilje og tilfeldig. Det er plent umulig å gå seg vill her, ikke om det ikke blir mørkt, og mørkt var det i ferd med å bli, på en av årets aller mørkeste dager.

Men jeg har jo også gått her veldig ofte, og kjenner det sånn cirka, selv en sånn for oss sjelden sti som vi var på nå. Jeg husker jeg gikk inn i en skog, og kom over et lite fjell, en liten knaus, der det var mye lenger og vanskeligere enn jeg trodde. Så vi gikk en annen vei denne gangen. Det var skilt også, både her og der, men vi stolte mer på magefølelsen. Vi var ikke sikre på hva parkeringsplassen het, heller, og ikke sikker på om vi ville ta raskeste vei dit. For meg er det vel så viktig med nye veier. Både på tur og i livet. Det er bra å være steder man ikke har vært før. Der de ukjente muligheter åpner seg.

Vi rastet ved det lille tjernet ved foten av Bråsteinsnuten. På andre siden av der vi pleier. Vi hadde ikke mye niste, litt toddy av oppvarmet solbærsirup og litt sjokolade. Irina satt seg ned, og gjorde buksen sin skitten. Jeg stod.

Så gikk vi videre, nå fikk Irina gå selv. Jeg snakket om hvor kjekt det var å gå med henne, at her hadde jeg gått ofte med min mor og far, og helt alene, og med Irinas mor, min Olia. Nå var det veldig kjekt å gå med deg, Irina, sa jeg til henne. Det likte hun godt, og smilte og fortalte. – Her har vi gått siden du var så liten at du nettopp var i stand til å sitte i bæremeis, sa jeg til henne. – Den gang var du så liten at du snakket ingenting, men det var også veldig kjekt. Nå snakker du, og det er veldig kjekt det også.

Opp den bratte bakken gikk det på Irinas egne føtter. Det var å sette i gang en samtale for å få henne med på det, få hjernen til å jobbe med andre ting enn at det var slitsomt. Så var det over gjerdet, og ned bakken på andre siden. Der løp hun. Og så var det opp på skuldrene igjen, og hjem.

Der ventet middag, enda en gang Fenalår og fløtegratinerte poteter. Men nå rester.

Og så var det en stille ferd mot juleferiens slutt, hverdagens begynnelse. Året er i gang. Vi har alltid vært det.