I koronaens tid

I en uke og en dag nå har landet vært avskrudd. Verden også, den vestlige delen av den. Det som skulle til var et lite virus, annerledes enn alle tidligere virus vi har sett. Det tvinger den moderne verden i kne.

Mange har meninger og sterke meninger om hva som gjøres, og hva som bør gjøres. Jeg skal ikke inn i det koret. Bare gi en stemme til de som mener det ikke går så bra.

Vi lever i en tid hvor sosiale medier og dataskjermer allerede har overtatt store deler av livene våre. Nå blir det fullstendig. Sosial kontakt skal opphøre. Eller reduseres til det noen vil dele privat eller offentlig på et sosialt medium.

Vi er ikke laget for dette. Og det har noen mekanismer som ikke er så bra. For eksempel at folk flest deler når de har fått til noe positivt, når hjemmekontoret ser kult ut, når man finner på noe morsomt. Man deler ikke så lett når man mister kontroll over livet sitt,. Jobben. Økonomien. Og helsen, fysisk og psykisk.

Mange effekter blir forsterket. For eksempel kritikk mot regjering og styresmakter, kjeft mot de ansvarlige og det ansiktsløse «systemet». Det er veldig lett å skrive negativt og å kritisere, og veldig lett å slenge seg på. Derfor har vi kanskje på en drøy uke gått fra ingen tiltak i det hele tatt, til de drøyeste tiltak satt inn i Norge i fredstid, og krigstid. Det ligner ingenting annet, det som nå er bestemt. Bare samfunnskritiske oppgaver skal utføres utenfor hjemmet. Folk skal holde seg inne. I sitt eget hus. Ingen sosial omgang.

Hos oss er vi tre stykker. Et lite barn på 5 år kan ikke sitte inne med dataskjerm hele dagen. Søsken har hun ikke. Jeg har hjemmekontor, og er egentlig forpliktet til å være inne og tilgjengelig store deler av dagen. Jeg skal ikke late som dette går. Jeg er nødt til å ta barnet ut. Heldigvis er jeg selv i stand til å leke, så barnet får ha det litt moro utenfor skjermen, men det er klart, et barn i en viktig utviklingsfase i livet skal ikke være isolert i lang tid. Går ikke det.

Og det er frustrasjoner, med datasystem som ikke fungerer, arbeidsoppgaver man tidligere fikk unna på et øyeblikk, men som nå henger over en. Det er økonomiske bekymringer, ikke så mye for oss, hvor jeg har en ganske fast og stabil jobb, og ikke står i utsikt til å få redusert verken lønn eller stilling med det første. Men kona er fra Ukraina, hun har opplevd perestrojka og et helt lands sammenbrudd. Alle jobber i Sovjetunionen var også sikre, sier hun. Hun er reelt bekymret.

Jeg er ikke så veldig god på epidemier og legevitenskap, men jeg er ikke så verst med tall. Jeg er god på historie, og vet det blir vanskelig når den økonomiske nedgangen nå er større enn den var under depresjonen som fulgte børskrakket i 1929. Det er reelle størrelser, folk mister jobben, folk mister hus og hjem, folk mister formuer, folk går i hundene.

Og så er det litt dumt nå, at så mange av samfunnets sikkerhetsventiler er tatt bort. Det er ikke sport, ingen kulturaktiviteter, ingen kvelder på puben, ingenting av det som gjorde at man kunne ta en pause fra hverdagen.

Det er ikke sånn at man bare kan ta bort alt dette, uten at det har en kostnad. Det har gått litt fort i svingene. Kanskje er det prioritert riktig, jeg skal ikke uttale meg om det. Men tiltakene som nå er gjennomført går ut over veldig mange, og deres stemme er ikke blitt så godt hørt i denne debatten. Selv om nyheter om korona fyller tradisjonelle og nye medier 24 timer i døgnet. Og det ser ut til å ha vært et kappløp om å vise handlekraft ved å iverksette det ene ekstreme tiltaket, etter det andre.

Kanskje har det vært lurt. Kanskje har det vært nødvendig. Men sunt er det ikke, og godt er det ikke.