Andre påskedag, 2020

Så avslutter jeg den lille runden med bloggposter påsken 2020. Det har vært en spesiell påske, en påske som ikke skiller seg så veldig ut fra hverdagene rundt den. Det er mye å stå opp, være inne, og gå korte turer med få folk. Ingen av de vanlige påsketradisjonene har vi fått gjennomført skikkelig.

Påsketurene hadde hittil gått på hver sin side av Figgjoelven, Foss Eikeland, og i dag gikk den til Melshei.

Det var Irina og jeg, og bare oss to. På vanlig vis kom vi oss sent ut, klokken var over ett, og det var som vanlig veldig, veldig mange biler på parkeringsplassene. Olia hadde bakt piroger med epler, de var varme, og ville kanskje holde seg varme til vi skulle spise dem.

Lille Irina var villig til å bli med på tur i dag. Hun har i det minste lært seg igjen at det er kjekt. Hun var godt i laget, og løp over den lille stien, til den lille haugen, vi har gått den i mange tiår. Fullt av bilder. Fullt av minner.

I dag føk lille Irina opp den lille knausen straks vi kom til den. Hun er fem år. Dette er første gang, egentlig. Det er jo veldig kjekt å gå i terrenget. Men en del av følelsen er tapt. De bygger seg inn i Melshei fra alle kanter.

Og fra utsiktssteinen ser vi bort til vindturbinene på Skorveheia, Ålgård. Og de på Høg-Jæren. De snurrer og snurrer. Folk blir mangemillionærer av dette. Vi mister litt av naturopplevelsen. Og de ansvarlige politikerne har skamløshet nok til å skatte oss for dette. Vi må betale for strømmen vi ikke engang får brukt.

Det begynner å hagle litt også der oppe på toppen. Eller, det er jo ikke noen topp, akkurat, det er bare en liten høyde, et lite utsiktspunkt, på veien videre. Jeg må dekke Irina med jakken hennes, mens det hagler. Hun har spist en kvikklunsj, jeg litt melkesjokolade.

Selv ikke jeg har overtalelseskraft nok til å få med meg Irina videre. Hun må på do også. Vi tusler ned mot bilen igjen. Og på vei mot bilen, kommer solen. Det er fremdeles kaldt i luften, og det er vind, frisk bris, 11 meter per sekund. Vi finner likevel en stein å sitte på, helt nede ved bilene, ved parkeringsplassen. Spiser noen av pirogene. Varme og gode. Reiser hjem.

Det har vært en god påske. Tross alt. Men nå går det an å si at det skulle være mulig å ha påsken, mye bedre.

Første påskedag, 2020

I dag var det ikke noe spesielt. Eller, jeg skulle jo gjøre et intervju, men det vil jeg ikke skrive om på bloggen.

Det var en lang, god og rolig morgen. Tidligere ville jeg bakt noe, eller sørget for at jeg fikk en eksepsjonelt god frokost. Men det var ikke gjær å få tak i, så jeg spiste vanlig kokte egg, og brødet fra tidligere. Olia spiste speilegg, og Irina yoghurt og så pølser. De to sklir ut i litt russiske tradisjoner, med varm middagsfrokost.

Det er å høre på vakker musikk, og lese gammel, god litteratur. Om en tid annen enn vår.

Ute på terrassen var det tilløp til fint vær, og jeg var ute der og skrev litt. Mot vindkraft, mye lest og delt på Facebook. Så var det noen mail, og små ting å ordne.

Olia og Irina ble med ut, for at jeg skulle gjøre det intervjuet, og Olia skulle plukke opp noen av tingene hun har skaffet seg på Finn.no. Og jeg håpet at vi skulle få Irina med litt ut og se.

Men vi kom oss for sent av gårde, og fikk det travelt. Et sted på Randaberg var det en å, en sånn liten elv, som er så karakteristisk her i vårt område, og som er vanskelig å si annet enn i bestemt form «ånå». Der kastet vi pinner, og så dem flyte. Der skulle vi gjerne vært lenger, men vi hadde litt travelt.

Intervjuet var på Hillevåg, og skikkelig gøy. Et herlig studio, jeg falt for det med en gang. Sånn ville jeg også hatt studio, om jeg hadde levd den type liv, som jeg kanskje fort kunne ha levd.

I stedet er tingene som de er, og jeg lever det livet jeg gjør, ganske bra. I dag var en av de aller største irritasjonene at kona vasket stekepannen som jeg hadde stekt indrefilet i, sånn at når jeg skulle steke sopp og løp, så ville det ikke være i den samme kjøttkrafta. Helt uutholdelig, selvfølgelig. Aromasoppen hadde hun også tatt, til speileggene hun hadde til frokost.

Sånn er hun, og jeg elsker henne. Irina servert meg et lite show på kvelden, Where are you now, med Roblox, for dem som er informert om hva barn på 5 år holder på med om dagen. Og så var det å drikke litt av vinen vi hadde hatt til maten, lese litt på sosiale medier og andre medier, høre vakker musikk, skrive dette.

Påskeaften, 2020

I dag var det pøsregn. Ute var klær vi hadde glemt å ta inn, og som en gang hadde hengt til tørk, og påskemorgen slokket ikke sorgen, som det står i sangen. Vi trengte en restart, i dag, min kjære kone og jeg, prøve en gang til.

Da gikk det bedre.

Olia er bekymret for alle nyheter fra Kiev, der er det ikke alltid så lett å skille sant fra falskt, og små og store ulykker og hendelser blir slått voldsomt opp, og spredt rundt på sosiale medier, til frykt og uro. Det skaper litt spenninger hjemme hos oss i Norge også, som det selvsagt gir uro og bekymring at prisene stiger, og kroneverdien faller. Ennå er det nok ikke gått helt opp for folk at selve velstanden kan være under press, at vi i Norge også skal få oppleve at neste generasjon ikke får ha det så godt som den forrige. Den slags erfaringer er vel nærmest tapt fra den levende hukommelsen?

I Ukraina har de opplevd det, at økonomien krymper, det blir mindre å rutte med, og trangere forhold. Landet er fattigere enn for 30 år siden. Den erfaringen er det ikke mange land som har. Og de 30 årene sammenfatter ikke så aller verst med min kjære kone Olias leveår.

Vi har et barn som vokser opp i både norsk og russisk tradisjon. Den norske tar jeg meg av. Hvilket vil si at det var jeg som måtte organisere påskeegg. Olia hadde kjøpt inn et lite egg, og jeg hadde kjøpt inn noe snop. I går kveld skrev jeg lapper, og gjemte.

Lille Irina kom inn i stua, full av forventning, slik barn skal, og løp og fant lappene, slik planen var. Selv om egget var temmelig lite, har aldri hun fått så mye godteri på en gang, og hun var mektig imponert. Både kinderegg og hubba bubba på en gang! Pluss flere ting. Det var ikke verst, og hun kunne liksom ikke helt få seg til å tro at hun hadde lov til å spise det. Hun spurte stadig «hva skal vi gjøre nå»? Og det tok litt tid før jeg skjønte, at det hun egentlig lurte på, var om hun kunne begynne å spise av søtsakene.

Det ble en innedag. Jeg trenger litt virkelighetsflukt, så jeg henga meg til litt italiensk middelalderlitteratur, Dekameronen, av Boccaccio. Jeg staver meg gjennom originalen, og må som vanlig raskt innom oppslagsverk og sekunderlitteratur, for å lese mer om hva dette er for noe, og under hvilke omstendigheter verket ble til. Tenk, det er under Peste nera, Svartedauden, den drepte 4 av 5 innbyggere i Firenze, hvor Boccaccio var fra. Og vi sier korona-tallene fra Italia er stygge. Det er de, men historien setter nåtiden litt i perspektiv.

Prøvelsene er helt forskjellige, og kan ikke godt sammenlignes. Det hjelper i alle fall meg å lese hva folk har skrevet, tenkt og gjort i tidligere tider, og jeg har et ganske sterkt behov for å trenge meg langt inn i andre verdener enn vår egen. Jeg synes også det beriker livet, men her ser jeg at jeg ikke har så altfor mange med meg, folk flest finner sine berikelser andre steder enn i italiensk middelalderlitteratur.

Så får jeg da heller berike vår egen lille verden i vår lille familie, med litt tysk hvitvin og norsk laks, og ris fra Thailand, for å fullføre bildet. Den lille får solo. Hun har malt egg i dag, etter russisk tradisjon, der eggene kokes først, og så males. Deretter blir de skrelt og spist når som helst. Ingen ekstra seremonier med det. Vi har 10-12 hardkokte egg på kjøkkenbenken nå. De fleste av dem malt.

Ingen tur ut ble det i det hele tatt i dag. Det er ganske uvanlig. Og det er sånn det er blitt, disse skiftende tider, det uvanlige blir vanlig.

Påsketur på langfredag til påskeplassen

Jeg tok inn langfredag i tittelen for å få frem at det var ikke bare en lystig påsketur, selv om det var veldig kjekt.

Det er år 2020, og vi har allerede gått disse påsketurene i 20 og 30 år, og enda lenger. Fra 1990 og fremover har vi mange bilder, og etter hvert digitale bilder, så vi kan se. Her har vi gått gjennom livet, med forskjellige tanker og gleder og bekymringer i hodet, forskjellige liv å leve.

Nå er det vesentlig annerledes. Korona-viruset er selvfølgelig en årsak, som gjør det veldig, veldig synlig. Men det er også andre ting. Disse turområdene er liksom ikke lenger så beskyttet. Sandtakene trenger seg innpå så det blir synlig, pukkverk, heter det vel, og enda en stor vei planlegges tvers igjennom terrenget vi går i. Byggefeltene trenger seg frem, og blir synlige. Alt som folk tjener penger på, får klarsignal. Folk skal visst leve livene sine bak en skjerm.

Og så er det så forunderlig skjønt, med generasjonene, mor, jeg, og mitt lille barn, livet som går videre. Resten av slekten er ikke med, det er bare vi tre, denne gangen. Og vi går til påskeplassen, til Møgedalshølen, fordi det har blitt vanskelig å parkere nær Åslandsnuten, og mor synes det er trygt å kjøre bare kort fra Klepp til Foss Eikeland. Da turen starter, har vi jo en slags ide om å komme oss oppover mot nuten, men vi vet nok at den er ganske urealistisk. Irina er ennå ikke mer enn fem og et halvt år.

Og hun løper av gårde. Hun har fått det for seg at hun ikke liker tur, og at hun blir sliten, men hun glemmer det straks vi er ute. Det er tettpakket med folk ute, vanskelig å få parkert, og folk som går forbi eller bak eller foran, kontinuerlig. Stadig ser vi også noen som har tatt noen av de mulige rasteplassene, og også noen av de vi egentlig aldri har tenkt på skulle være mulig.

Det går radig innover, langs de nedlagte jernbanelinjene til Ålgårdsbanen. Her gikk det tog før jeg var født, men så fant man at det var ikke vits med toglinje fra Ålgård og Figgjo til Ganddal og Sandnes, og innover til Stavanger. Det ble jo en grei nok turvei i stedet. Ved nedlagte Bråstein stasjon kan vi ta til høyre eller venstre. Mor blir nesten litt sentimental, da vi tar til venstre, og får oppleve påskeplassen enda en gang. Nå med hun, jeg og Irina. Her har vi vært mange, mange ganger, og stort sett mens far levde. Minnene er langt fremme i hukommelsen.

Vesle Irina har ennå ikke noen klar forestilling av at hun har hatt besteforeldre, eller at hun kunne hatt, men at de er døde. Hun lever livet nå, med det som er nå. Påskeplassen er også endret, med diger gapahuk, folk vil ikke sitte ute selv i friluft, lenger. Bygget er for de som vil fiske laks. Det er nesten litt feigt. En ting er hvis man hogger trærne og frakter tømmeret selv, for å få en føling av hvor vanskelig det er. Men når alt fraktes av maskiner, og alt bare dreier seg om en sum penger, så er det ikke så gjevt.

Plassen er opptatt av en vennegjeng som vil telte, men vi går bort dit likevel. Finner oss en plass en tanke lenger under, med de to robåtene, en stein der. Stedet heter Møgedalshølen, Figgjoelva går i en høl, her, en liten kulp. Og her fikk vi et fantastisk skue, aldri har jeg sett sånn før. Digre laks, hopp og spratt. Først trodde jeg det var folk som kastet stein i vannet, det plasket så markant, men det varte ikke lenge før vi fikk se laksen i hele sin skjønnhet. Det var rikelig, flere steder i vannet, helt sikkert flere forskjellige laks. Jeg tenkte med meg selv, at det finnes ikke noe mer meningsfylt enn å se utover et sånt lite tjern, liten høl, og vente på lappen skulle hoppe. Selv Irina syntes dette var interessant. Det var naturen som viste seg for oss. Hva vi har lyst å ta vare på.

Mor hadde som alltid med rikelig med niste. Vanligvis pleier vi å grille pølser i påsken, pølser på spidd, men ikke nå. Nå var det vanlig turniste, med fylte horn, og litt forskjellig sjokolade. Kaffe, kakao og brus. Det tar tid å spise det, og vi blir underholdt av laksen som hopper og spretter. Irina er helt med, kjeder seg ikke i det hele tatt. Hun sitter og ser på laks hun også, snakker i vei, og spiser sjokolade og boller og drikker brus. Så får vi lekt litt gjemmeleken og doktortikken, og så er det på tide å tusle hjemover.

Det har allerede blitt litt kaldt. Temperaturen var ganske god på vei bort, riktig sånn at tanken om kortbukse presset seg frem, og det samme at vi godt kunne tatt med badetøy. Ingenting av det ble et savn, akkurat. På vei hjem var det bare Irina som greide å gå uten jakke. Så er jo hun til gjengjeld utrolig, 5 år og liten, og så vil hun bare ha et par gensere på seg. Riktignok måtte hun gi tapt for litt hikke, her på hjemveien, men noen jakke fikk vi ikke på henne, og heller ikke noen tykk genser. Når jeg kjente på hendene hennes, var de helt varme og gode. Varmere enn mine, faktisk. Søtt gav hun meg en pinne å holde på. – Den er varm, sa hun. Og det var jo riktig. Hun hadde selv holdt på den.

Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.