Påsketur på langfredag til påskeplassen

Jeg tok inn langfredag i tittelen for å få frem at det var ikke bare en lystig påsketur, selv om det var veldig kjekt.

Det er år 2020, og vi har allerede gått disse påsketurene i 20 og 30 år, og enda lenger. Fra 1990 og fremover har vi mange bilder, og etter hvert digitale bilder, så vi kan se. Her har vi gått gjennom livet, med forskjellige tanker og gleder og bekymringer i hodet, forskjellige liv å leve.

Nå er det vesentlig annerledes. Korona-viruset er selvfølgelig en årsak, som gjør det veldig, veldig synlig. Men det er også andre ting. Disse turområdene er liksom ikke lenger så beskyttet. Sandtakene trenger seg innpå så det blir synlig, pukkverk, heter det vel, og enda en stor vei planlegges tvers igjennom terrenget vi går i. Byggefeltene trenger seg frem, og blir synlige. Alt som folk tjener penger på, får klarsignal. Folk skal visst leve livene sine bak en skjerm.

Og så er det så forunderlig skjønt, med generasjonene, mor, jeg, og mitt lille barn, livet som går videre. Resten av slekten er ikke med, det er bare vi tre, denne gangen. Og vi går til påskeplassen, til Møgedalshølen, fordi det har blitt vanskelig å parkere nær Åslandsnuten, og mor synes det er trygt å kjøre bare kort fra Klepp til Foss Eikeland. Da turen starter, har vi jo en slags ide om å komme oss oppover mot nuten, men vi vet nok at den er ganske urealistisk. Irina er ennå ikke mer enn fem og et halvt år.

Og hun løper av gårde. Hun har fått det for seg at hun ikke liker tur, og at hun blir sliten, men hun glemmer det straks vi er ute. Det er tettpakket med folk ute, vanskelig å få parkert, og folk som går forbi eller bak eller foran, kontinuerlig. Stadig ser vi også noen som har tatt noen av de mulige rasteplassene, og også noen av de vi egentlig aldri har tenkt på skulle være mulig.

Det går radig innover, langs de nedlagte jernbanelinjene til Ålgårdsbanen. Her gikk det tog før jeg var født, men så fant man at det var ikke vits med toglinje fra Ålgård og Figgjo til Ganddal og Sandnes, og innover til Stavanger. Det ble jo en grei nok turvei i stedet. Ved nedlagte Bråstein stasjon kan vi ta til høyre eller venstre. Mor blir nesten litt sentimental, da vi tar til venstre, og får oppleve påskeplassen enda en gang. Nå med hun, jeg og Irina. Her har vi vært mange, mange ganger, og stort sett mens far levde. Minnene er langt fremme i hukommelsen.

Vesle Irina har ennå ikke noen klar forestilling av at hun har hatt besteforeldre, eller at hun kunne hatt, men at de er døde. Hun lever livet nå, med det som er nå. Påskeplassen er også endret, med diger gapahuk, folk vil ikke sitte ute selv i friluft, lenger. Bygget er for de som vil fiske laks. Det er nesten litt feigt. En ting er hvis man hogger trærne og frakter tømmeret selv, for å få en føling av hvor vanskelig det er. Men når alt fraktes av maskiner, og alt bare dreier seg om en sum penger, så er det ikke så gjevt.

Plassen er opptatt av en vennegjeng som vil telte, men vi går bort dit likevel. Finner oss en plass en tanke lenger under, med de to robåtene, en stein der. Stedet heter Møgedalshølen, Figgjoelva går i en høl, her, en liten kulp. Og her fikk vi et fantastisk skue, aldri har jeg sett sånn før. Digre laks, hopp og spratt. Først trodde jeg det var folk som kastet stein i vannet, det plasket så markant, men det varte ikke lenge før vi fikk se laksen i hele sin skjønnhet. Det var rikelig, flere steder i vannet, helt sikkert flere forskjellige laks. Jeg tenkte med meg selv, at det finnes ikke noe mer meningsfylt enn å se utover et sånt lite tjern, liten høl, og vente på lappen skulle hoppe. Selv Irina syntes dette var interessant. Det var naturen som viste seg for oss. Hva vi har lyst å ta vare på.

Mor hadde som alltid med rikelig med niste. Vanligvis pleier vi å grille pølser i påsken, pølser på spidd, men ikke nå. Nå var det vanlig turniste, med fylte horn, og litt forskjellig sjokolade. Kaffe, kakao og brus. Det tar tid å spise det, og vi blir underholdt av laksen som hopper og spretter. Irina er helt med, kjeder seg ikke i det hele tatt. Hun sitter og ser på laks hun også, snakker i vei, og spiser sjokolade og boller og drikker brus. Så får vi lekt litt gjemmeleken og doktortikken, og så er det på tide å tusle hjemover.

Det har allerede blitt litt kaldt. Temperaturen var ganske god på vei bort, riktig sånn at tanken om kortbukse presset seg frem, og det samme at vi godt kunne tatt med badetøy. Ingenting av det ble et savn, akkurat. På vei hjem var det bare Irina som greide å gå uten jakke. Så er jo hun til gjengjeld utrolig, 5 år og liten, og så vil hun bare ha et par gensere på seg. Riktignok måtte hun gi tapt for litt hikke, her på hjemveien, men noen jakke fikk vi ikke på henne, og heller ikke noen tykk genser. Når jeg kjente på hendene hennes, var de helt varme og gode. Varmere enn mine, faktisk. Søtt gav hun meg en pinne å holde på. – Den er varm, sa hun. Og det var jo riktig. Hun hadde selv holdt på den.

Dette innlegget ble publisert i Tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s