Påskeaften, 2020

I dag var det pøsregn. Ute var klær vi hadde glemt å ta inn, og som en gang hadde hengt til tørk, og påskemorgen slokket ikke sorgen, som det står i sangen. Vi trengte en restart, i dag, min kjære kone og jeg, prøve en gang til.

Da gikk det bedre.

Olia er bekymret for alle nyheter fra Kiev, der er det ikke alltid så lett å skille sant fra falskt, og små og store ulykker og hendelser blir slått voldsomt opp, og spredt rundt på sosiale medier, til frykt og uro. Det skaper litt spenninger hjemme hos oss i Norge også, som det selvsagt gir uro og bekymring at prisene stiger, og kroneverdien faller. Ennå er det nok ikke gått helt opp for folk at selve velstanden kan være under press, at vi i Norge også skal få oppleve at neste generasjon ikke får ha det så godt som den forrige. Den slags erfaringer er vel nærmest tapt fra den levende hukommelsen?

I Ukraina har de opplevd det, at økonomien krymper, det blir mindre å rutte med, og trangere forhold. Landet er fattigere enn for 30 år siden. Den erfaringen er det ikke mange land som har. Og de 30 årene sammenfatter ikke så aller verst med min kjære kone Olias leveår.

Vi har et barn som vokser opp i både norsk og russisk tradisjon. Den norske tar jeg meg av. Hvilket vil si at det var jeg som måtte organisere påskeegg. Olia hadde kjøpt inn et lite egg, og jeg hadde kjøpt inn noe snop. I går kveld skrev jeg lapper, og gjemte.

Lille Irina kom inn i stua, full av forventning, slik barn skal, og løp og fant lappene, slik planen var. Selv om egget var temmelig lite, har aldri hun fått så mye godteri på en gang, og hun var mektig imponert. Både kinderegg og hubba bubba på en gang! Pluss flere ting. Det var ikke verst, og hun kunne liksom ikke helt få seg til å tro at hun hadde lov til å spise det. Hun spurte stadig «hva skal vi gjøre nå»? Og det tok litt tid før jeg skjønte, at det hun egentlig lurte på, var om hun kunne begynne å spise av søtsakene.

Det ble en innedag. Jeg trenger litt virkelighetsflukt, så jeg henga meg til litt italiensk middelalderlitteratur, Dekameronen, av Boccaccio. Jeg staver meg gjennom originalen, og må som vanlig raskt innom oppslagsverk og sekunderlitteratur, for å lese mer om hva dette er for noe, og under hvilke omstendigheter verket ble til. Tenk, det er under Peste nera, Svartedauden, den drepte 4 av 5 innbyggere i Firenze, hvor Boccaccio var fra. Og vi sier korona-tallene fra Italia er stygge. Det er de, men historien setter nåtiden litt i perspektiv.

Prøvelsene er helt forskjellige, og kan ikke godt sammenlignes. Det hjelper i alle fall meg å lese hva folk har skrevet, tenkt og gjort i tidligere tider, og jeg har et ganske sterkt behov for å trenge meg langt inn i andre verdener enn vår egen. Jeg synes også det beriker livet, men her ser jeg at jeg ikke har så altfor mange med meg, folk flest finner sine berikelser andre steder enn i italiensk middelalderlitteratur.

Så får jeg da heller berike vår egen lille verden i vår lille familie, med litt tysk hvitvin og norsk laks, og ris fra Thailand, for å fullføre bildet. Den lille får solo. Hun har malt egg i dag, etter russisk tradisjon, der eggene kokes først, og så males. Deretter blir de skrelt og spist når som helst. Ingen ekstra seremonier med det. Vi har 10-12 hardkokte egg på kjøkkenbenken nå. De fleste av dem malt.

Ingen tur ut ble det i det hele tatt i dag. Det er ganske uvanlig. Og det er sånn det er blitt, disse skiftende tider, det uvanlige blir vanlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s