God jul, 2020

Irina og jeg sov hos min mor i natt. Det var en jul som det pleier å være, tross alt.

For et spesielt år det har vært. På så veldig mange måter. Det er færre ting, nå, som henger fast som det var.

Også landskapet forandrer seg. Tidligere kunne jeg alltid vende tilbake til Rogalaandsheiene, Jærheiene, samme hva som skjedde i verden rundt. Nå er heller ikke de, de samme.

Viruset korona har gitt vår tid en utfordring den ikke helt kan svare på. Store deler av året har samfunnet vært låst ned, selv om det går ut over økonomien, selv om det går ut over helsen, selv om det går ut over livene til folk flest. Disse dagene gjøres de første forsøkene med vaksine, men det er ennå langt frem og mye uvisst før dette er under kontroll.

Så har jeg selv også hanglet litt gjennom høsten, av et annet virus, som ikke er Covid. Det har jeg ikke tid til. Jeg må være aktiv og være frisk.

Men jul ble det likevel. Jeg har hørt mye på julekanalene i bilen dette året. Tidligere år var det bare unntaksvis jeg kjørte til jobb, og før 2015 hadde jeg ikke engang noen bil. Nå, i år, har jeg kjørt hver dag. Og hørt julekanalene på veien.

Hos mor var det sedvanlig spekemat og rømmegrøt, og også fløtegratinerte poteter. Hun disker opp til et helt selskap, selv om det er bare Irina og jeg som kommer. Irina gledet seg enormt, og også jeg gledet meg. Samtidig benytter vi anledningen til å pynte juletreet, og til å synge noen julesanger.

Det er mye som er forandret. Og noe som består. Om et par timer reiser vi til tante Tone, som inviterer til juleselskap.

Det er god jul. Jeg har hengt ut latterlig mye julemat til fuglene også, kjøpt for mange hundre kroner, til fuglene. Til og med frost kom det, lite grann, med rim på bakken og lavt sollys. Skarp, blå himmel.

God jul.

Fjerde søndag i advent, 2020 – lang tid uten blogging

Det er første gang jeg skriver noe her siden Irina ble 6 år, 11. september. Før det hadde jeg ikke skrevet noe siden april. Det er det lengste oppholdet bloggen har hatt, siden den startet i 2008.

Det er mange årsaker til det, og de har ikke alle noe på bloggen å gjøre. Poenget er at den ikke er død, den lever, og jeg skal fortsette å skrive. Når det er travelt, er blogging første salderingspost, og travelt har det vært.

I dag, nå, er juleroen i ferd med å senke seg. Den er annerledes på veldig mange måter. Verden er forandret av et virus, hva som skjer nå, kan ikke sammenlignes med noe. Selv er jeg angrepet av et annet virus, og har vært mer eller mindre syk lenge, og går på medisiner. Det er veldig uvant for meg, og jeg kan sant å si ikke fordra det.

Nå håper jeg julero og julefred skal få meg helt frisk igjen, at det ikke skal være så hektisk.

I dag reiste Irina og jeg til min mor for å tenne det fjerde adventslyset. Lille Irina er ikke så liten lenger, og kan ikke fordra at jeg kaller henne det. Hun er skolejente nå. Hun leser og skriver, og driver med sine egne ting, helt ute av foreldrenes oppsyn og kontroll. Vi merker at hun sier ting hun ikke har fra oss, hun får sine egne meninger, og blir uenig.

Det er fascinerende.

Hos mor var det spekemat til en slags middag, og julekaker til kaffe og advent. Irina elsker en lek, der vi skal mime dyr og gjette, og insisterte på at vi skulle ha den enda en gang. Den ble nok i overkant fysisk for bestemoren, som gjerne ville slappe av med kaffen.

Siden reiste vi hjem, og fyrte opp i peisen. Spilleren har gått med lun og god musikk. Jeg har lest gammel tysk litteratur, Novalis og Goethe, til berikelse for meg selv, om enn verden gir blaffen. Jeg trenger dette, trenger også å skrive om det. Det er en fluktmulighet, tenkte jeg i dag, jeg trenger slike fluktmuligheter. Verden kan jo bli ganske intens. Det er ikke alt som skjer i den som er helt bra.

Men i vår lille verden, Irina, Olia og jeg, så er tingene helt bra så godt som det blir. Irina smiler og er glad, Olia pusler med sitt, og jeg er med i alt dette.