Fjerde søndag i advent, 2020 – lang tid uten blogging

Det er første gang jeg skriver noe her siden Irina ble 6 år, 11. september. Før det hadde jeg ikke skrevet noe siden april. Det er det lengste oppholdet bloggen har hatt, siden den startet i 2008.

Det er mange årsaker til det, og de har ikke alle noe på bloggen å gjøre. Poenget er at den ikke er død, den lever, og jeg skal fortsette å skrive. Når det er travelt, er blogging første salderingspost, og travelt har det vært.

I dag, nå, er juleroen i ferd med å senke seg. Den er annerledes på veldig mange måter. Verden er forandret av et virus, hva som skjer nå, kan ikke sammenlignes med noe. Selv er jeg angrepet av et annet virus, og har vært mer eller mindre syk lenge, og går på medisiner. Det er veldig uvant for meg, og jeg kan sant å si ikke fordra det.

Nå håper jeg julero og julefred skal få meg helt frisk igjen, at det ikke skal være så hektisk.

I dag reiste Irina og jeg til min mor for å tenne det fjerde adventslyset. Lille Irina er ikke så liten lenger, og kan ikke fordra at jeg kaller henne det. Hun er skolejente nå. Hun leser og skriver, og driver med sine egne ting, helt ute av foreldrenes oppsyn og kontroll. Vi merker at hun sier ting hun ikke har fra oss, hun får sine egne meninger, og blir uenig.

Det er fascinerende.

Hos mor var det spekemat til en slags middag, og julekaker til kaffe og advent. Irina elsker en lek, der vi skal mime dyr og gjette, og insisterte på at vi skulle ha den enda en gang. Den ble nok i overkant fysisk for bestemoren, som gjerne ville slappe av med kaffen.

Siden reiste vi hjem, og fyrte opp i peisen. Spilleren har gått med lun og god musikk. Jeg har lest gammel tysk litteratur, Novalis og Goethe, til berikelse for meg selv, om enn verden gir blaffen. Jeg trenger dette, trenger også å skrive om det. Det er en fluktmulighet, tenkte jeg i dag, jeg trenger slike fluktmuligheter. Verden kan jo bli ganske intens. Det er ikke alt som skjer i den som er helt bra.

Men i vår lille verden, Irina, Olia og jeg, så er tingene helt bra så godt som det blir. Irina smiler og er glad, Olia pusler med sitt, og jeg er med i alt dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s