Det blir ikke mange bloggposter om dagen. Livet er fylt opp med andre ting, kan ikke skrive her så mye, skriver veldig mye andre steder. Men nå er det påske, den for året 2021, påske som jeg har så rike minner fra, helt siden barndommen, og som er så annerledes nå.
Vår familie hadde aldri hytte, og hadde sjelden råd og heller ikke så altfor lyst til å reise til fjells for å leie eller bo på hotell. De gangene vi gjorde det, var fantastiske ferier, men jeg husker ikke lenger om det var vinterferie eller påske. Assosisjonene til påske er dagsturer hjemmefra, og så spill og TV hjemme. Det var spill av den gamle sorten, med brett og terninger, fysisk, sammen.
Sterkest minner har jeg nå til påskene etter jeg flyttet hjemmefra, og ble student. Da ble hver påske et gjensyn med mitt gamle liv, helt annerledes livet jeg levde i Bergen. Etter hvert mistet vi helt interessen for TV, i alle fall gjorde jeg det, og så ble det om kvelden bare spill. Påsketur var et begrep, drivkraften var svært sterk etter å komme seg ut. De tradisjonsrike turene for oss, var å grille pølse på stranden, ha frokosttur, eller en tur der vi spiste alle måltider ute, inkludert frokost, og så var det de turene vi fikk til i tillegg til disse.
På begynnelsen av 2000-tallet kom digitale fotoapparat, sånn at det er mange flere og mye lettere tilgjengelige bilder. Jeg var ikke student, men jobbet som lærer, og hadde fremdeles påskeferie. Fremdeles gikk vi ut, fremdeles de samme turene og tradisjonene. Søstrene mine giftet seg, fikk familie og barn, som vokste opp og ble med, på noen av turene. Grillturene ble mange ganger flyttet fra stranda, til Møgedalshølen, ved Bråstein og Figgjoelva.
Jeg blir glad bare å se på disse bildene, enten jeg ser dem i hodet, eller på PC eller papir. Det er levd liv, herlig levd liv.
Fra 2008 er det skrevet blogg, påsken 2008 ble den siste med min far, svært sterk, den beste av dem alle. Og påsken 2009 var i utlandet, med hun jeg skulle gifte meg med, helt annerledes. Påsken 2010 var den første for Olia i Norge, da var vi to som reiste hjem, ble med på tur, og tok bilder.
Så kom fantastiske Irina, barnet, i 2014, og forsynte mitt liv og min verden med helt nye tanker og stemninger, det var et univers som åpnet seg. Alt er blitt annerledes, bedre, etter henne. – Far er lykkelig på grunn av meg, sa lille Irina på russisk allerede i tre-årsalderen, og hadde selvfølgelig helt rett.
Påsken 2016 var igjen i Kiev, jeg var i permisjon det skoleåret, et surrealistisk godt år, men en ganske annerledes påske. Jeg husker så godt fra den gangen, hvordan været der nede på et øyeblikk snudde fra surt og kaldt, boblejakke, votter og skjerf, til vårlig i t-skjorte og vurdering av kortbukse. Det var veldig kjekt å se våren utfolde seg i Kiev også, en gang.
Så kom påsken i fjor, da plutselig alt var nedstengt. I år er det det samme. Det er restriksjoner på besøk og samvær. Påske er familietid, har alltid vært det for oss, og nå er det restriksjoner på å være med flere enn de aller, aller nærmeste.
Samtidig er også mange av de herlige turomådene våre tatt fra oss. Kringeli, utenfor Gjesdal, ikke så mye forbundet med påsketurer, som andre turer, nå er det omringet av vindturbiner. Turbinene på Vardafjell er synlige fra hele Sandnes. Kan verken gå i Melshei eller Arboretet uten å få dem med seg på veien. Det tar bort noe av gleden, det gjør det. Dette skulle ingen mennesker ha rett til. Ta gleden fra andre.
I går startet Irina og jeg påsken vår med å ta en tur på kino, en tradisjon annerledes enn vi hadde dem i familien jeg vokste opp i. I vinterferien var det bra, med familien Bigfoot eller Bigfoot junior, var det vel. Filmen i går var mer på det jevne, Finny og Leah, tror jeg den het, om rededyr som har laget seg en koloni på en øde øy, og resten av dyreverden som kommer med arken til dem. Problemet med filmen var at det var ingen av karakterene som drev handlingen, alt skjedde fullstendig utenfra, om det var arken som drev hit og dit, eller vulkanen som ødela øya. Som så ofte før i moderne filmer blir mangelen på handling forsøkt kompensert med spektakulære effekter og morsomme spillopper, men det biter ikke på meg, og heller ikke på Irina, som ikke satt så fengslet og følelsesladd i denne filmen, som hun gjorde med bigfoot.
I dag skal vi til bestemor og se mer film, og spise taco. Så får vi se hva det blir videre. God påske.
En helt grei blogg 