Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s