Queens 5 beste plater

I går skrev jeg ned de 6 til 14 platene til den engelske musikkgruppen Queen, med en liten bakgrunnshistorie om mitt forhold til dem, fra jeg kjøpte mine 6 første CD-plater og 5 av dem var Queen, til jeg få år senere endret musikksmak og sluttet å høre på Queen. Det var et ungdomsforhold, for meg cirka fra jeg var 14 til jeg var 18, og det var veldig intenst de årene det stod på.

Jeg kan platene ut og inn, husker omtrent alle sangene, og kan vurdere dem både ut i fra opplevelsen da jeg var ung blodfan, og nå når jeg mer kjølig analytisk ser hva de egentlig gjorde. Sånn sett seg jeg at jeg nok kanskje vurderer 80-talls platene høyere enn det er vanlig, men for meg var dette inngangen, de veldige stadionkonsertene og de majesteiske, egentlig pompøse, sangene. Det første møtet var Live magic, på kassett, og så mener jeg bestemt jeg kjøpte Sheer heart attack, A night at the opera, News of the world, The works og The Miracle på CD. Jeg bestilte også videoer på VHS, som man måtte gjøre det den gangen. Med de pengene jeg hadde, fikk og tjente, brukte jeg de 3-4 årene fra 1989 til 1992 til å støvsuge alt jeg kunne finne av Queen, og hørte mer på dem, enn alle de andre til sammen.

Dette er deres beste plater, i nedtelling fra 5 til 1, synes jeg.

5. The Miracle (1989)

Dette var den platen de nettopp hadde gitt ut da jeg oppdaget bandet skikkelig. Og jeg syntes det var helt kanon. Tittelsporet, The Miracle, jeg syntes det var en svært god sang, svært mektig. I want it all syntes jeg var beintøff, og hørte den og tenkte på den hver gang jeg skulle gjøre noe vanskelig. Jeg likte veldig godt The invisible man, veldig artig sang, veldig kul, og jeg var uvanlig begeistret for Breakthru. Alle jenter jeg var forelsket i fikk den i hodet mitt når jeg tenkte på dem. «If I could only reach you, if I could make you smile,» ennå gir det minner og følelser å skrive disse enkle tekstlinjene ned. Hele den sangen der, en skikkelig forelskelsessang. I voksen alder synes jeg Scandal er en reelt flott sang, det er den sangen som egentlig er mest skikkelig på platen, den sier noe om bandet og hvordan de har det. Ellers er jo Queen mye staffasje og utseende. De første to sangene, The Party og Khasoggi ship, de starter platen fint og går veldig artig over i hverandre – dessuten gjorde det at jeg i voksen alder visste hva Khasoggi ship var, i det jeg støtte på det i tekster og nyheter jeg ellers leste og fulgte. Rain must fall er veldig enkel, My baby does me er ikke så mye, og Was it all worth it er Queen på sitt eksamplearisk verste som tekstforfattere. Det er fullstendig 1 til 1, ingenting overlatt til tolking, eller tenking, her er hele spørsmålet gjennom sangen «Was it all worth it», og så svarer de selv til slutt «Yes it was worth all the experience!» Ikke bra. Hang on in there hadde (og har) et veldig henrivende øyeblikk, en veldig medrivende sekvens. Chinese torture er nettopp det. Men denne platen, var for meg, et miracle, og det sitter i.

4. The works (1984)

Denne platen inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det alene slynger den opp mot toppen. Her er også Roger Tayloer og John Deacon på topp som låstkrivere, med monstersangene Radio Gaga og I want to break free. Begge to hadde jeg hørt gjennom 80-tallet, siden de ble skrevet, fordi far tok dem opp på kassett fra radioen, slik vi gjorde den gang. Særlig la jeg merke til og likte godt Radio Gaga, men jeg ante ikke at det var Queen. Da jeg skjønte at det var Queen som hadde denne sangen også, det slyngte dem høyt opp i stratosfæren, høyt over alle andre. Både Radio Gaga og I want to break free er dessuten fantastisk live, nesten umulig og dumt ikke å la seg rive med. Dette er også perioden Queen for alvor og særlig etter Live Aid slår definitivt gjennom som et titanisk stadion band, og kan gjøre krav på å være den beste av de alle i nettopp den sjangeren. Det er ingen av de andre sangene fra denne platen som gjør seg på en stadionkonsert, det skal sies, Hammer to fall har jeg aldri likt, selv om dette var en av de få utvalgte som nådde frem til de 20 minutter live aid, og at den regnes som en av bandets store. Jeg har mer sans for lavmælte Is this the world we created, som jeg holder litt i samme stil som Love of my life, en rolig sang som kan få 100 000 begeistrede mennesker til å tie stille. I dag synes jeg It’s a hard life er temmelig enkel, den gang syntes jeg den var en mektig låt, og en av Queens beste mektige låter. Men den lider under Queens evinnelige problem om å være litt endimmensjonale, litt frem, og det går for inntrykksømme tenåringer, men erfarne voksne, nei. Tear it up husker jeg at jeg gav til ei fire år yngre jente jeg trente i fotball, da hun spurte hva jeg hørte på, og hun sa det var en spesiell sang. Det har hun nok rett i. Man on the prawl må jo kalles grei nok, selv om det er et tilbakeblikk til 50-tallet som er fullstendig maplassert på denne platenm, men dette er jo også helt typisk Queen. Rett etterpå kommer Machines (Or back to humans), som er en 80-tallsk apokalyptisk sang, om at vi alle går mot å være maskiner, og moralen er at vi skal være mennesker. Den er sunget, spilt og fremført med stort alvor, intenst alvor, egentlig, og det fungerer ikke så verst, selv ikke nå. Keep passing the open windows er forglemmelig, og sjelden Freddie Mercury, at han tar seg av nettopp det. Men også den sangen har sine øyeblikk.

3 A day at the races (1976)

Så går det opp et hakk. Og objektivt sett hører nok denne platen hjemme på pass nummer to. Her er både bra, minneverdige sanger, og her er helhet. Det er en opplagt forfølgelse av forgjengeren, A night at the opera, svært mye er likt, inkludert album-tittelen, men A day at the opera er hvit, og liksom kunstnerisk, A day at the races er svart, og liksom for folk flest. For meg, som er disponert for sånn i hjernen, har fargen på coveret mye å si for opplevelsen av sangene, så hele denne platen blir hørt og opplevd på en helt annen måte en Opera-forgjengeren. Det var får være nok om de to i sammenheng, her er A day at the races for seg selv.

Den begynner med Queens beste rockesang. Overlegent. Tie your mother down feier alle de andre av banen. Dette er tenåringsopprør og foreldreoppgjør og alt man kan be om, dette er rett frem, fungerer på plate, fungerer live, glimrende riff, glimrende gitarer, glimrende vokal, glimrende alt. Rock ala Queen. Så går det rett over i en av de roligste Queen-sangene av dem alle, You take my breath away, og herre min gud så mange ganger jeg har ligget med denne sangen på øret og vært forelsket. «I could give up all my life for just one kiss, I would surly die, if you dismiss me from your love. You take my breath away». Det er mange slike linjer. Når de går inn i et forsvarsløst ungt guttehjerte, herre min gud, om det var noen mening i verden, skulle det i det minste komme en gang der jeg kunne fortelle de utvalgte jentene at jeg lå sånn og tenkte på dem og drømte om dem. Long away, flott sang av Brian May, samme stil som 39′ fra forgjengeren, og The millionaire walz er ekstravaganza fra Freddie. Funker som bare juling, jeg er med, var det da, er det nå. You and I av John Deacon, han har det med å være litt vennlig og snill, holder atskillig mer igjen enn You take my breath away, som er Freddie Mercury låt. Så føgler en hit, Somebody to love, den finnes jo også på Greatest hits, og jeg forbinder den dessverre mest der. Det er jo en kjempesang, og en av dem som har overlevd best, men at den fantes på denne platen, hadde jeg nesten glemt. White man er indidanerhistorie av Brian May, herlig rett frem, men på denne platen tåler man det. Det er liksom forsøket på et epos, tilsvarer kanskej Prophet song, fra forgjengeren. Så er det en annen fra Greatest hits, Good old fashioned lover boy, litt polert, sammenlignet med de beste sangene på denne platen og platen som helhet. Samme felle går forresten Somebody to love i, i dette selskapet, synes jeg. Drowse er Roger Taylor på det beste han fikk til av forglemmelige låter på 70-tallet. «It’s not easy, for an outside boy (husker ikke engang om det er outside boy han sier, eller om det er noe annet), its not easy at all». Og så slutter det med tvers igjennom fantastiske og platens aller beste: Let us cling together (Teo Toriatte). Jeg er veldig glad jeg fikk høre og opplevde denne sangen mens jeg var mottagelig for den.

2 A kind of magic

Det er sikkert en haug av gode Queen-fan som aldri ville finne på å plassere denne platen her så høyt oppe. Men nå er det ikke bare kvaliteten på platen det gjelder, men også opplevelsen av den. Og da er det få som kommer i nærheten av A kind of magic. Jeg kan ennå huske at jeg fikk den, og hørte den, hørte for første gang sangene i original versjon, de jeg kun hadde hørt live. Og det var en plate til, av bandet jeg elsket, og det var bandet på sitt beste. Her er fantastiske Who wants to live forever, som er Let us cling together opp igjen, bare bedre. Om du ikke er motstandsdyktig mot strengene Queen her spiller på, det er jo triks fra ende til annen, så er dette gåsehud majestisk og gi seg ende over. Særlig den bridgen, Let us cling together har bra bridge, Queen var kjempebra på å lage bra bridge, men Who wants to live forever tar premien. «Then touch my hand, with your lips, touch my world, with your fingertips, and we can cling together, and we can live forever». Det er noe sånn. Måten det er gjort på – wow. Platen har også One vision, som er nesten for meg, også den gang, så var det sånn at denne sangen liksom ikke helt greide det den prøvde på. Det er et flott refreng, men det er liksom ikke så flott som det burde, det er liksom en ide, som aldri blir mer enn nesten. Men så kommer a kind of magic, som er artig live, og fantastisk med god lyd i studioversjonen. Det er noen harmonier her, de bærer selv når man spiller den selv på gitar. Den trekker følelsen av magi inn over hele platen. Det åpner en verden, skikkelig flott. Så kommer One year of love, en kjærlighetssang av John Deacon, fulgt av Pain is so close to pleasure, en banalt enkel sang, men jeg likte den godt den gang. «Sunshine and rainy weather, go hand in hand togheter, all your life». Sånn som det. Friends will be freinds er John Deacon som endelig får ordentlig utløp for vennligheten sin, dette er stadionfyller, man må være beruset av hundre tusen ekstatiske mennesker for å gå helt med på denne, men da er det greit. Så altså Who wants to live forever, før Highlander-sangene (det er andre Highlander-sanger også på platen) Gimme the prize og Princes of the universe, med Don’t lose your head i mellom. Begge de to førstnevnte er sånn sang jeg hørte før jeg skulle spille fotballkamp, eller når jeg skulle være tent. Det funket. «Move over, I said move over. Hey, hey, hey clear the way (eller move away, husker ikke)». Og «I am the one, the only one, I am the god og kingdom come, so gimme the prize. I said gimme the price». Princes of the universe har litt av det samme problemet som One vision, får det ikke så bra til som den burde. Det er flott refreng, flyter bra, men de ulike delene i sangen, det blir liksom ikke helt ordentlig. Don’t lose your head er 80-talls versjonen av Drowse, litt mer polert, men fremdels den hese stemmen til Rogar Taylor, og hans alltid litt begrensede låskrivertalent. Men denne platen, den har gitt meg mye. Her er den på plass nummer 2.

1 A night at the opera (1975)

Med Queen er det ingen tvil. Dette er den beste platen. Det var det den gang, er det nå. Her er de beste sangene, her er den beste helheten, her er den kule fandenivoldskheten, her den boblende kreativiteten, her er opp og frem, her er band som vil noe, her er kunstnerisk helt ok og populærmusikk kjempe. Selv distanserte kritikere må gi seg litt mot denne, dette er ganske bra, dette er unikt.

På 70-tallet begynte alle Queen-albumene med en skikkelig rocker, her er det Death on two legs. Det er rett og slett ganske kult. Queen er i krangel med plateselskapet sitt, og lager en sang om dem. Eller, strengt tatt er det jo manageren Norman Sheffield og eieren av studioet de brukte, men dette er raffinert utskjellig, og en utvidelse av mitt engelske ordforråd å slå opp ordene for å se hva de betydde. «Do you feel like suicide, I think you should», er bare en av mange skudd som kommer på rekke og rad, aggressivt fremført, men så way over the top at det også bringer inn litt humor, og holder det spennet bra ting skal holde.

Den sangen går rett over i Lazing on a sunday afternoon, en fullstendig kontrast, vaudeville, og en konkurrent med Nevermore til tronen for beste sang på litt over et minutt. Med Death on two legs fulgt av Lazing on a sunday er stemningen satt, eller stemningen forvirret.

Så kommer I’m in love with my car, Rockeren Roger Taylor, vakre kvinner og tøffe biler, en fetisj man må si hm! til, «with my hand on the grease gun, it’s like a desease, son«. Det er for øvrig ganske morsomt slik de snakker om denne sangen i filmen Bohemian Rhapsody, ganske troverdig, sånn tror jeg det var. Men til Roger Taylor på 70-tallet å være, er dette av det absolutt beste.

Vennlige John Deacon prøver seg med You’re my best friend, 11 år før han får til Friends will be friend, tydelig oppdatt av vennskap, han John. Men platen har satt seg fint, a night at the opera, Death on two legs, Lazing on a sunday afternoon, I’m in love with my car, You’re my best freind. Dette er Queen. Fire bandmedlemmer i alle retninger.

Første og andre sang av Brian May på platen kommer med ’39, first, og Sweet lady, deretter. ’39 funker bra som historiefortelling, noe Brian May liker godt, dette er liksom et forsøk på å være kassegitar rundt leirbålet sang, og av slike er det lagret bedre. Det er også laget bedre rockesanger enn Sweet lady.

Men akkurat i det man lurer på om Queens beste plate skal vandre inn i kjedsomheten, kommer Seaside Rendezvous, og er 2 minutter og 19 sekunder fantastisk Freddie Mercury. Kreativv overflod. Det er liksom vaudeville, kabaret, og akkurat i denne sangen funker det som bare juling, likte den kjempegodt fra første stund, og hele mitt liv.

Så kommer altfor lange Prophets song, 8 minutt og 20 sekund. Den er jo ment å være episk og viktig, den er nødt å mene å være det. Her er kor og overdubbing og et voldsomt effektmakeri, mer enn på Bohemian Rhapsody, men Brian May får det jo ikke helt til. Så det blir mer et interessant forsøk, noen interessante sekvenser og elementer, en ide prøvd ut og blåst opp, men ikke i mål. Sånn kan det jo forresten være a night at the opera, sangen hører hjemme her.

Love of my life er nydelig. Den er Queens beste ballade, den er jo det, og det ikke det. Det er også den beste sangen som får stadion til å tie. «Love of my life, don’t leave me, you’ve taken my life, and now you hurt me» og «bring it back, bring it back, don’t take it away from me, because you don’t know, what it means to me». Enkle linjer, men det funker rett i mål i denne sangen her. «You’ll remember, when this is all over, and everything’s blown by the wind, You’ll remember, when I will be there to remind you, how I still love you, I still love». Er ikke sikkert jeg husker det helt riktig, men virkningen husker jeg, og den kan rett og slett oppstå ennå.

Good company er artig Brian May som sang nummer 10, «I’ll be old and puff my pipe», god stemning.

Så er det Bohemian Rhapsody. I mange, mange, mange år slo jeg opp i leksikon og ordbøker og forsøkte å finne ut hva i all verden de to orden betydde. Først i godt voksen alder har jeg grep om dem. Denne sangen ble den lengste sangen som nådde nummer 1, og er nå den eneste sangen før år 2000 på topplistene på Spotify. Jeg er på fest nå, og så kan folk teksten. Vidunderlig! Da jeg var ungdom kunne jeg alt, og sangen betydde enormt, men det var kun jeg, og jeg var helt alene om det. Det var særlig de innledende versene jeg likte enormt, noe av det vakreste skrevet, syntes jeg da, «Mama, just killed a man, pushed a gun against his head, pulled the trigger, now he’s dead». «Mama, ooo, didn’t mean to make you cry, I something wish I never was born at all». Det er veldig enkelt, og veldig vakkert. Som voksen har sangen vokst litt, med det at jeg synes hele sangen med vers, solo, gallileo, og avslutning med god rock, og helt rolig, helheten, alt dette på 6 minutt og 30 sekund. Det er skikkelige saker. Og det utrolige i at det ble akseptert den gangen, og så har det fått en voldsom gjenfødelse nå, i vår tid.

Platen avslutter med God save the Queen. I ungdomsperioden fant jeg dette litt intetsigende, funket veldig bra på konserter, men litt rart på platen. Nå skjønner jeg jo litt mer at dette er opprørsk og rebelsk, litt dristig, rett og slett, å avslutte en plate som begynner med Death on two legs, med God Save the Queen. Når det er navnet på banet, og dessuten Englands nasjonalsang. Konservative England.

*

Sprikende band. Sprikende karriere. Sprikende plater. Men det traff meg, i alderen cirka 14 til cirka 18, og da var det ikke så mye som betydde så mye mer for meg, enn Queen. Det var de sangene som jeg hørte på og tenkte på, de sangene som satte meg i stemningene jeg trengte, og som forsterket og forløste følelsene jeg følte. Musikksmaken modnet, og Queen gav meg ikke lenger noe, men minnet om deres plass i livet mitt i formative år, og et sceneshow og talent og kreativitet og go-for-it som var uimotståelig, i glimt dukker det opp på ny.

Nothing really matters, anyone can see, nothing really matters, to me
Anyway the wind blows
Bohemian Rhapsody
Dette innlegget ble publisert i Musikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s