Takk for blomster!

I dag vil jeg skrive litt igjen. Det banket på døren, og var naboen, som kom med blomster. Også da vi kjørte ut i dag, til butikken, møtte vi naboer som måtte ha en prat. Det er veldig sterkt.

Jeg vil ikke være så personlig lenger, men Olia snakker med moren i Kiev hele tiden. Vi prøvde i dag å få dem ut, selvsagt åpner vi huset her i Norge for hele den lille familien og nære venner, om de klarer å komme seg ut. Men planen er håpløs, for det er portforbud i Kiev, og selv om de skulle klare å komme seg ut og bruke en bil de har tilgjengelig, så vil det ikke være bensin å få tak i. Jeg tror ikke moren ville orket den lange reisen heller.

I dag var første signal om at hun var redd. Det er meldt en tøff natt. Og hun er lei av bomberommet i kjelleren. I stedet spekulerer hun i om det kan være en trygg plass i leiligheten.

Vi er shaky her oppe i Norge også. Vi sitter med enorm kunnskap, om forholdene i Russland og forholdene i Ukraina. Det er komplett ubegripelig at det er blitt som det nå har blitt. Jeg leser meg opp på artikler fra årene jeg ikke har fulgt så godt med. Det er et sjokk.

Vår lille familie, vår historie. Vi er bare en av flere titalls millioner. Nå er det vinterferie, og mange vinterferier har vi tilbrakt i Kiev. Det er komplett uvirkelig å se bildene fra byen nå, og bildene fra de andre byene i landet vi kjenner så godt.

Man blir litt shaky av det. Det er også frykten, redselen, og alt det vi vet, og alt det vi ser. Jeg tror også det er en menneskelig forsvarsmekanisme, at vi ikke kan få det inn i hodet at det kan bli krigshandlinger og gatekamper i selve Kiev, og at leiligheten og blokken vi bor i kan bli rammet. At de som er igjen i byen, er i fare.

Det er noe dypt psykologisk i troen på at det vil helst gå godt, at det ordner seg. Men det er ingen naturlov at det vil gjøre det. Nå lever vi i en tid med risiko. Det er forferdelig vondt.

Tusen takk for blomster.

Tones bursdag og litt om søstre

I dag er det Tones bursdag, søsteren min. Hun ble født litt etter at vi flyttet inn hit på Ganddal mot slutten av 1970-tallet, 27 februar er datoen. Fødselsdagene til mine søstre, mine foreldre, min bestefar på morsiden og to av mine venner fra barndommen, de sitter støpt, limt. Jeg husker andre bursdager også, men ingen som disse.

Jeg skulle illustrert denne posten med et foto, men jeg har for lengst brukt opp den tillatte grensen for gratis bilder på WordPress. Det er derfor jeg ikke har postet bilder her på en god stund. Jeg er neppe interessert i å kjøpe den betalte utgaven. Det er en helt grei blogg, dette, ikke en profesjon.

Det er min datter Irina som har gjort meg oppmerksom på bildet igjen. Hun liker de gamle bildene, de far tok på lysbilder, og mor en gang fikk overført digitalt. Det er en hel CD-rom med bilder, for de som enda husker hva en CD-rom er. Vi har lagt det inn på hardisken på PC også, og stadig vekk vil hun se på dem.

Det er bilder fra da min mor og min far var unge, før de giftet seg, og det var bilder fra den gang jeg og søstrene mine var helt små. Besteforeldre og oldeforeldre er også til stede. Og vesle Irina, som nå er blitt 7, binder seg til slekta ved å se på bildene, og se hva hun er en del av.

På noen av bildene skal jeg spille fotballkamp, og har drakten på her hjemme. Det var det ene året Ganddal FK spilte med lilla drakt. Vi var knotter, det var 7-er fotball, nettopp kommet, og jeg mener vi hadde disse draktene da vi var 8 eller 9 år, eller kanskje begge de to. Vi pleide å skifte i garderobe, husker jeg, ulikt sånn det er nå, da i hvert fall Irina skifter hjemme og har drakten hjemme. Lukten, lydene og stemningen i garderoben er del av oppveksten min.

Så har jeg altså på drakten, og skal spille kamp. Far tar bilde. Det er veldig høytidelig, begge deler. Både at far tar bilder, og at jeg skal spille kamp. Det var ikke vanlig å ta bilder den gang, vi måtte betale både for filmen og for fremkallingen, det var 100 kr på 80-tallet, innhogg som 500 eller 1000 kr nå. Vi tok en håndfull filmruller i året, 24 bilder, mener jeg, man måtte velge motiv og anledning med omhu.

Og da var det jeg, fotballspilleren, i lilla drakt, og egen ball. Høytidelig i stundens alvor poserer jeg med ballen både her og der, står med ryggen til, foten mot ballen, står rett frem, kampklar i blikket. Det er kanskje 3 bilder sånn.

I tillegg er det dette bildet der søster Tone er med. Hun må være fire eller fem år, da, og har ganske tydelig mast for å være med. Hun står nemlig med et gjennomlykkelig smil, tvers igjennom hele kroppen, armene rett ut og til værs, tomlene opp, bare glis. I rød boblejakke, og i det hele tatt rødt, helt upassende til den lilla drakten jeg står ved siden av med.

Det merkes. Seiersblikket og kampblikket fra tidligere er nå erstattet av nederlag. Det er helt åpenbart at jeg ikke ville ha søster Tone med på dette bildet, eller noen bilder, jeg skulle jo spille kamp og det var alvor. Og så kommer søster Tone med denne latterlige gleden, helt upassende for stundens alvor, bare kjempeglad for å få være med på bildet og ha vunnet denne lille kampen. Hun jubler som om hun har scoret et mål. Mens jeg er molefonken som om jeg har tapt.

Det er et karakteristisk bilde. Sånn er det å ha søstre. Jeg er veldig glad i henne.

Vinterferie

Det er vinterferie her nå. Vi hadde planlagt en reise, men den er avlyst. Vi må reorientere oss litt i en verden veldig mye skumlere enn vi noensinne har levd i, og vi må ta vare på oss selv og hverandre.

Vi følger veldig godt med på det som skjer i Ukraina. Men jeg kommer ikke til å skrive om det her, kommer neppe til å skrive noe her i det hele tatt. Dette er ingen særlig aktiv blogg lenger. Og nå er det best slik.

Det blir en vinterferie på den gamle gode måten. Rolige dager. En og annen utflukt, en og annen tur. I morgen skal Irina ut og spille Bowling med en venninne. Kanskje skal jeg gjøre noe jeg har gjort uttallige søndager opp gjennom livet, gå en liten tur, eller gjøre noe jeg svært sjelden har gjort, ta en tur på kino. Det er hundrevis og tusenvis av gode bøker å lese, bøker jeg har selv, eller kan finne på nasjonalgalleriet.

Irina og jeg baker brød hver lørdag, rundstykker hver søndag. Olia er en god del på Skype og på nett, naturlig nok, men hun driver også med det hun alltid gjør, strikker litt og finner gode tilbud på brukte ting å kjøpe, hobbyen hennes.

Vi er jo rystet så det holder. Tenk den fantastiske verden Irina ble født inn i 2014, og den urealistisk problemfrie verden barna ble født inn i tiåret før her i vår del av verden. Tenk det som har skjedd siden 2020, og som skjer nå, akkurat nå.

Man må ta vare på hver eneste gode dager man har. Og kjempe hardt for at en selv og andre skal få flere av dem. Det var liksom en selvfølge for noen år siden, er ikke det lenger nå.

Jeg håper jeg kan hente frem denne bloggposten om noen år, lese den på ny, og tenke at det gikk bra.

Vi som elsket Russland

Referansen er Jens Bjørneboe, og hans beiske kritikk av USA og deres verden i Vi som elsket Amerika – Essays om stormannsgalskap, kunst og moral. Den er fra 1970, krigen i Vietnam pågår, og det er rikelig å hamre løs på også mot den vestlige superstormakten, selv om den østlige ved Sovjetunionen nylig har rullet inn med tanks i Praha. Nå er det 2022. Og det faller bomber over Ukraina. Det er Russland som bomber seg selv og skyter seg selv og sin sak sønder og sammen.

Det er tjukt av argument om at Vesten kunne oppført seg annerledes, at Ukraina er et land med problemer og at dette er en krise og en krig og en konflikt som virkelig, virkelig skulle vært unngått. Men når Russland, med sin etter hvert altfor mektige og egenrådige president Vladimir Putin sender russiske soldater, russiske fly og helikopter, russiske tanks og russisk artelleri inn i nabolanet Ukraina, da opphører alle argument å virke. Da er Russland en overgriper og Ukraina må beskyttes.

Russere og ukrainere er broderfolk, og verden ville være mye, mye bedre om de to landene og statene kunne finne ut av det og være venner. Men nå bomber russerne ukrainerne, og det har historien ettertrykkelig vist at når du går til krig mot et land og et folk, så ødelegger du muligheten for vennskap i tiår og hundreår fremover, og det er helt selvsagt det må være sånn.

Det er utilgivelig av Russland, og av Putin, som nå bringer landet sitt og verden store problemer for lang tid fremover. Det er sykt det ikke er noen i systemet rundt ham, som ikke har klart å advare kraftig nok, hvor avsindig risikoen er og hvor mikroskopisk sjansen er for å lykkes.

Frem til nå har den vestlige verden undervurdert eller ignorert hvor mye Ukraina betyr for Russland, og av en eller annen grunn – virker det som – for Putin personlig. Det er skrevet rikelig med bøker som advarer om dette, og professor Steven Cohen, Richard Sakwa og andre har advart. Strategisk er Ukraina ekstremt viktig for Russland, og bare sånn passe viktig for Russland. Det var mange på vår side som ikke helt skjønte kreftene det utløste med Maidan-revolusjonene 2013/14, den gang var det reelt ekstremistiske og nasjonalistiske grupper som fikk plass langt inn i statsapparatet i Ukraina, det var lederen som ikke ville underskrive en avtale med EU, som ble kastet av en folkemengde som kanskje ikke representerte hele folket. Siden den gang har Ukraina hatt store problemer, og Russland har gått i uhyggelig feil retning.

Kanskje kunne det vært unngått, kanskje ikke.

Nå er situasjonen en ganske annen. Nå har Russland gått til krig. Nå er det Russland og Putin som totalt undervurderer og ignorerer hvordan Ukraina og resten av verden vil reagere på det, for du kan ha en så god sak du bare vil, men du kan aldri, aldri gå til krig for å vinne frem med den. Hele verden må reise seg opp og vise hvor dønn uakseptabelt det er. Vi som elsket Russland hater det som nå skjer, hater det Russland som nå viser seg, et Russland som gir kritikerne fullstendig rett og blir helt umulige å elske lenger.

Nå er det Ukraina.