Referansen er Jens Bjørneboe, og hans beiske kritikk av USA og deres verden i Vi som elsket Amerika – Essays om stormannsgalskap, kunst og moral. Den er fra 1970, krigen i Vietnam pågår, og det er rikelig å hamre løs på også mot den vestlige superstormakten, selv om den østlige ved Sovjetunionen nylig har rullet inn med tanks i Praha. Nå er det 2022. Og det faller bomber over Ukraina. Det er Russland som bomber seg selv og skyter seg selv og sin sak sønder og sammen.
Det er tjukt av argument om at Vesten kunne oppført seg annerledes, at Ukraina er et land med problemer og at dette er en krise og en krig og en konflikt som virkelig, virkelig skulle vært unngått. Men når Russland, med sin etter hvert altfor mektige og egenrådige president Vladimir Putin sender russiske soldater, russiske fly og helikopter, russiske tanks og russisk artelleri inn i nabolanet Ukraina, da opphører alle argument å virke. Da er Russland en overgriper og Ukraina må beskyttes.
Russere og ukrainere er broderfolk, og verden ville være mye, mye bedre om de to landene og statene kunne finne ut av det og være venner. Men nå bomber russerne ukrainerne, og det har historien ettertrykkelig vist at når du går til krig mot et land og et folk, så ødelegger du muligheten for vennskap i tiår og hundreår fremover, og det er helt selvsagt det må være sånn.
Det er utilgivelig av Russland, og av Putin, som nå bringer landet sitt og verden store problemer for lang tid fremover. Det er sykt det ikke er noen i systemet rundt ham, som ikke har klart å advare kraftig nok, hvor avsindig risikoen er og hvor mikroskopisk sjansen er for å lykkes.
Frem til nå har den vestlige verden undervurdert eller ignorert hvor mye Ukraina betyr for Russland, og av en eller annen grunn – virker det som – for Putin personlig. Det er skrevet rikelig med bøker som advarer om dette, og professor Steven Cohen, Richard Sakwa og andre har advart. Strategisk er Ukraina ekstremt viktig for Russland, og bare sånn passe viktig for Russland. Det var mange på vår side som ikke helt skjønte kreftene det utløste med Maidan-revolusjonene 2013/14, den gang var det reelt ekstremistiske og nasjonalistiske grupper som fikk plass langt inn i statsapparatet i Ukraina, det var lederen som ikke ville underskrive en avtale med EU, som ble kastet av en folkemengde som kanskje ikke representerte hele folket. Siden den gang har Ukraina hatt store problemer, og Russland har gått i uhyggelig feil retning.
Kanskje kunne det vært unngått, kanskje ikke.
Nå er situasjonen en ganske annen. Nå har Russland gått til krig. Nå er det Russland og Putin som totalt undervurderer og ignorerer hvordan Ukraina og resten av verden vil reagere på det, for du kan ha en så god sak du bare vil, men du kan aldri, aldri gå til krig for å vinne frem med den. Hele verden må reise seg opp og vise hvor dønn uakseptabelt det er. Vi som elsket Russland hater det som nå skjer, hater det Russland som nå viser seg, et Russland som gir kritikerne fullstendig rett og blir helt umulige å elske lenger.
Nå er det Ukraina.
En helt grei blogg 