I dag er det Tones bursdag, søsteren min. Hun ble født litt etter at vi flyttet inn hit på Ganddal mot slutten av 1970-tallet, 27 februar er datoen. Fødselsdagene til mine søstre, mine foreldre, min bestefar på morsiden og to av mine venner fra barndommen, de sitter støpt, limt. Jeg husker andre bursdager også, men ingen som disse.
Jeg skulle illustrert denne posten med et foto, men jeg har for lengst brukt opp den tillatte grensen for gratis bilder på WordPress. Det er derfor jeg ikke har postet bilder her på en god stund. Jeg er neppe interessert i å kjøpe den betalte utgaven. Det er en helt grei blogg, dette, ikke en profesjon.
Det er min datter Irina som har gjort meg oppmerksom på bildet igjen. Hun liker de gamle bildene, de far tok på lysbilder, og mor en gang fikk overført digitalt. Det er en hel CD-rom med bilder, for de som enda husker hva en CD-rom er. Vi har lagt det inn på hardisken på PC også, og stadig vekk vil hun se på dem.
Det er bilder fra da min mor og min far var unge, før de giftet seg, og det var bilder fra den gang jeg og søstrene mine var helt små. Besteforeldre og oldeforeldre er også til stede. Og vesle Irina, som nå er blitt 7, binder seg til slekta ved å se på bildene, og se hva hun er en del av.
På noen av bildene skal jeg spille fotballkamp, og har drakten på her hjemme. Det var det ene året Ganddal FK spilte med lilla drakt. Vi var knotter, det var 7-er fotball, nettopp kommet, og jeg mener vi hadde disse draktene da vi var 8 eller 9 år, eller kanskje begge de to. Vi pleide å skifte i garderobe, husker jeg, ulikt sånn det er nå, da i hvert fall Irina skifter hjemme og har drakten hjemme. Lukten, lydene og stemningen i garderoben er del av oppveksten min.
Så har jeg altså på drakten, og skal spille kamp. Far tar bilde. Det er veldig høytidelig, begge deler. Både at far tar bilder, og at jeg skal spille kamp. Det var ikke vanlig å ta bilder den gang, vi måtte betale både for filmen og for fremkallingen, det var 100 kr på 80-tallet, innhogg som 500 eller 1000 kr nå. Vi tok en håndfull filmruller i året, 24 bilder, mener jeg, man måtte velge motiv og anledning med omhu.
Og da var det jeg, fotballspilleren, i lilla drakt, og egen ball. Høytidelig i stundens alvor poserer jeg med ballen både her og der, står med ryggen til, foten mot ballen, står rett frem, kampklar i blikket. Det er kanskje 3 bilder sånn.
I tillegg er det dette bildet der søster Tone er med. Hun må være fire eller fem år, da, og har ganske tydelig mast for å være med. Hun står nemlig med et gjennomlykkelig smil, tvers igjennom hele kroppen, armene rett ut og til værs, tomlene opp, bare glis. I rød boblejakke, og i det hele tatt rødt, helt upassende til den lilla drakten jeg står ved siden av med.
Det merkes. Seiersblikket og kampblikket fra tidligere er nå erstattet av nederlag. Det er helt åpenbart at jeg ikke ville ha søster Tone med på dette bildet, eller noen bilder, jeg skulle jo spille kamp og det var alvor. Og så kommer søster Tone med denne latterlige gleden, helt upassende for stundens alvor, bare kjempeglad for å få være med på bildet og ha vunnet denne lille kampen. Hun jubler som om hun har scoret et mål. Mens jeg er molefonken som om jeg har tapt.
Det er et karakteristisk bilde. Sånn er det å ha søstre. Jeg er veldig glad i henne.
En helt grei blogg 