Takk for blomster!

I dag vil jeg skrive litt igjen. Det banket på døren, og var naboen, som kom med blomster. Også da vi kjørte ut i dag, til butikken, møtte vi naboer som måtte ha en prat. Det er veldig sterkt.

Jeg vil ikke være så personlig lenger, men Olia snakker med moren i Kiev hele tiden. Vi prøvde i dag å få dem ut, selvsagt åpner vi huset her i Norge for hele den lille familien og nære venner, om de klarer å komme seg ut. Men planen er håpløs, for det er portforbud i Kiev, og selv om de skulle klare å komme seg ut og bruke en bil de har tilgjengelig, så vil det ikke være bensin å få tak i. Jeg tror ikke moren ville orket den lange reisen heller.

I dag var første signal om at hun var redd. Det er meldt en tøff natt. Og hun er lei av bomberommet i kjelleren. I stedet spekulerer hun i om det kan være en trygg plass i leiligheten.

Vi er shaky her oppe i Norge også. Vi sitter med enorm kunnskap, om forholdene i Russland og forholdene i Ukraina. Det er komplett ubegripelig at det er blitt som det nå har blitt. Jeg leser meg opp på artikler fra årene jeg ikke har fulgt så godt med. Det er et sjokk.

Vår lille familie, vår historie. Vi er bare en av flere titalls millioner. Nå er det vinterferie, og mange vinterferier har vi tilbrakt i Kiev. Det er komplett uvirkelig å se bildene fra byen nå, og bildene fra de andre byene i landet vi kjenner så godt.

Man blir litt shaky av det. Det er også frykten, redselen, og alt det vi vet, og alt det vi ser. Jeg tror også det er en menneskelig forsvarsmekanisme, at vi ikke kan få det inn i hodet at det kan bli krigshandlinger og gatekamper i selve Kiev, og at leiligheten og blokken vi bor i kan bli rammet. At de som er igjen i byen, er i fare.

Det er noe dypt psykologisk i troen på at det vil helst gå godt, at det ordner seg. Men det er ingen naturlov at det vil gjøre det. Nå lever vi i en tid med risiko. Det er forferdelig vondt.

Tusen takk for blomster.