I koronaens tid

I en uke og en dag nå har landet vært avskrudd. Verden også, den vestlige delen av den. Det som skulle til var et lite virus, annerledes enn alle tidligere virus vi har sett. Det tvinger den moderne verden i kne.

Mange har meninger og sterke meninger om hva som gjøres, og hva som bør gjøres. Jeg skal ikke inn i det koret. Bare gi en stemme til de som mener det ikke går så bra.

Vi lever i en tid hvor sosiale medier og dataskjermer allerede har overtatt store deler av livene våre. Nå blir det fullstendig. Sosial kontakt skal opphøre. Eller reduseres til det noen vil dele privat eller offentlig på et sosialt medium.

Vi er ikke laget for dette. Og det har noen mekanismer som ikke er så bra. For eksempel at folk flest deler når de har fått til noe positivt, når hjemmekontoret ser kult ut, når man finner på noe morsomt. Man deler ikke så lett når man mister kontroll over livet sitt,. Jobben. Økonomien. Og helsen, fysisk og psykisk.

Mange effekter blir forsterket. For eksempel kritikk mot regjering og styresmakter, kjeft mot de ansvarlige og det ansiktsløse «systemet». Det er veldig lett å skrive negativt og å kritisere, og veldig lett å slenge seg på. Derfor har vi kanskje på en drøy uke gått fra ingen tiltak i det hele tatt, til de drøyeste tiltak satt inn i Norge i fredstid, og krigstid. Det ligner ingenting annet, det som nå er bestemt. Bare samfunnskritiske oppgaver skal utføres utenfor hjemmet. Folk skal holde seg inne. I sitt eget hus. Ingen sosial omgang.

Hos oss er vi tre stykker. Et lite barn på 5 år kan ikke sitte inne med dataskjerm hele dagen. Søsken har hun ikke. Jeg har hjemmekontor, og er egentlig forpliktet til å være inne og tilgjengelig store deler av dagen. Jeg skal ikke late som dette går. Jeg er nødt til å ta barnet ut. Heldigvis er jeg selv i stand til å leke, så barnet får ha det litt moro utenfor skjermen, men det er klart, et barn i en viktig utviklingsfase i livet skal ikke være isolert i lang tid. Går ikke det.

Og det er frustrasjoner, med datasystem som ikke fungerer, arbeidsoppgaver man tidligere fikk unna på et øyeblikk, men som nå henger over en. Det er økonomiske bekymringer, ikke så mye for oss, hvor jeg har en ganske fast og stabil jobb, og ikke står i utsikt til å få redusert verken lønn eller stilling med det første. Men kona er fra Ukraina, hun har opplevd perestrojka og et helt lands sammenbrudd. Alle jobber i Sovjetunionen var også sikre, sier hun. Hun er reelt bekymret.

Jeg er ikke så veldig god på epidemier og legevitenskap, men jeg er ikke så verst med tall. Jeg er god på historie, og vet det blir vanskelig når den økonomiske nedgangen nå er større enn den var under depresjonen som fulgte børskrakket i 1929. Det er reelle størrelser, folk mister jobben, folk mister hus og hjem, folk mister formuer, folk går i hundene.

Og så er det litt dumt nå, at så mange av samfunnets sikkerhetsventiler er tatt bort. Det er ikke sport, ingen kulturaktiviteter, ingen kvelder på puben, ingenting av det som gjorde at man kunne ta en pause fra hverdagen.

Det er ikke sånn at man bare kan ta bort alt dette, uten at det har en kostnad. Det har gått litt fort i svingene. Kanskje er det prioritert riktig, jeg skal ikke uttale meg om det. Men tiltakene som nå er gjennomført går ut over veldig mange, og deres stemme er ikke blitt så godt hørt i denne debatten. Selv om nyheter om korona fyller tradisjonelle og nye medier 24 timer i døgnet. Og det ser ut til å ha vært et kappløp om å vise handlekraft ved å iverksette det ene ekstreme tiltaket, etter det andre.

Kanskje har det vært lurt. Kanskje har det vært nødvendig. Men sunt er det ikke, og godt er det ikke.

Nesten…

I går lekte min datter på 5 og jeg mimelek. Det gikk ut på at vi hadde en lapp på pannen, og så skulle vi mime det som stod på lappen, selv om det ikke stod noe på den. Hun kan jo ikke lese ennå.

Men det kommer, hun er etter det. Hun kan alle bokstavene, og skjønner at de skal leses hver for seg, og etter hverandre, men det glipper i det hjernen skal koble det som står med et ord som gir mening. Hun kan lese kå-a-te-te, og få det til å bli — elefant.

Så var det hennes tur til å mime, og hun mimet i vei. Jeg gjettet det var månen, og hun sa «nesten», og mimet videre med hintet «det begynner på ba».

Svaret var banan.

Godt nytt år – 2020!

Det er noe eget å stå med et glass cognac i den ene hånden og ingenting i den andre, på årets siste dag, i det et nytt tiår begynner, på sin egen terrasse og se på fyrverkeriet. Irina og Olia var i nærheten. Huset var sånn delvis pyntet. Det er en sterk lykkefølelse. Vi tre holder sterkt sammen.

Også Irina liker seg enormt godt når Olia og jeg holder henne begge to, og kysser henne på hvert hennes kinn. Hun hadde stjerneskudd i går, hun var med på feiringen. Men da vi en stund inn i det nye året gikk ned på plenen, for å se enda bedre, så ville hun heller leke tikken, og la på sprang.

Vi holdt det gående til nærmere to, vi tre, på vår lille fest. Veldig kjekt, veldig verdig, et nytt tiår er begynt.

Den første dagen – som også er min fødselsdag – ble brukt av meg til å på plass alt som er av data og ting jeg har skrevet og annet, klart for et nytt år, det gamle på sitt sted. Jeg våknet lenge etter åtte, Olia og Irina langt ut på formiddagen, og det var en langsom dag, som første dag i et nytt år skal være.

Sånn i to-tiden reiste Irina og jeg på tur. Jeg tenkte på det, da vi kjørte, været var hvitt av skyer og med duskregn i luften, dette er været å gå tur i. Når det er solskinn er det spinnenkelt, like enkelt som å ha det fint i medgang. Det er når livet byr på hverdagen, selv på en festdag, det gjelder.

Vi reiste opp til det vi kaller hundeskogen, og som vi ser det navnet er i ferd med å bli innarbeidet, der rundt Bråsteinsnuten. Dette er et lite skogsområde mellom E39 og Figgjoelven, med Bogafjell som en veldig naturlig grense mot nord, og markene rundt Bråsteinsnuten til å avgrense mot sør. Det er en liten skog, egentlig litt tungvint å komme til fra oss på Lundehaugen, siden vi alltid må kjøre rundt, selv med alle nye veier de anlegger nå om dagen. Årene vi ikke hadde bil gikk jeg lett til fots for å komme hit, men turene endte da opp med å bli mellom en og to mil, etter at jeg hadde gått på kryss og tvers litt.

Dette skulle være en kort tur. Så vi kjørte.

Tidene forandrer seg. Før var det aldri mange biler parkert her. Nå er det selv på en sur dag som denne, tilnærmet fullt på den lille parkeringsplassen. Sandnes har i mange år vært Norges raskest voksende kommune, og det merkes. Det er mange folk her.

Vi parkerer bilen, og smetter ut. Irina er litt skeptisk, men kommer ut helt uten protester. Hun har ikke begeistringen for tur ennå, hun foretrekker lekeplasser og lekeområder, noe jeg har tenkt å gjøre noe med. Det er naturen som er lekeplassen. Den fornyer og reparerer seg helt av seg selv. Den trenger ikke noe vedlikehold, først når det blir parkanlegg og lekeplasser, trengs det. Og da har alle som har levd en liten stund sett det, at når pengene tar slutt, forfaller anleggene og lekeplassene. Alle lekeplasser som fantes rundt meg da jeg vokste opp, er nå gamle og nesten ubrukelige, pengene er gått til de nye i de nye byggefeltene, som skal få lov til å være fancy til også disse blir gamle.

I skogen liker Irina å løpe om kapp. Hun setter av gårde, full fart. Det er hundeskogen, her går hunder uten bånd, det er et slags uformelt friområde fra båndtvangen. En hund, jeg tror de heter grønnlandshund, en slik grå og hvit som trekker hundeslede om vinteren, en slik kommer løpende mot Irina, og hun liker det ikke. – Njet, njet, sier hun på russisk. – Det er bare en hund, sier jeg, og klapper den, og lar den lukte på hånden min. Også Irina lar hunden gjøre det. Vi er vant med hunder.

Irina får velge veien vi skal gå, og til min glede velger hun lang løype, sikkert uten å være klar over det selv. Vi går veien til endes. Helt bort til grinda med gården på Foss Eikeland, innerst i Foss Eikeland. Da begynner også Irina å få nok av tur, og vil hjem, eller sitte på skuldrene. Jeg har prøvd ut triksene, vi har løpt kappløp, gått på morsomme måter, og lekt gjemmeleken. Nå kastet vi også pinner i vann, gjørmete, ekle pinner, i skikkelig sølevann. Men så var det tomt. Så måtte hun opp på skuldrene.

Og nå var turen også en liten prøvelse for meg. En kort stund. For første gang på lenge fikk jeg puls og svette igjen, høsten har vært travel, men ikke med trening. Jeg har gått her siden jeg var liten, med mor og far oftest en ganske fast rute, ned mot Møgedalshølen, eller opp mot Bråsteinsnuten, på den siden der. Alene og for meg selv har jeg gått på kryss og tvers overalt. Og igjen og igjen latt meg overraske over hvor store avstandene er, selv om de er små. Det tar tid å gå dem. Det finnes steder du ikke visste om, eller har glemt.

Og når det er småregn, blir det søle på marken. Med Irina på skuldrene og lave sko var det ikke bare lett. Og når det gikk litt oppover, merktes det, jeg må nok komme meg noen runder rundt Frøylandsvannet igjen. I en alder av 46 år kommer god form ikke gratis, selv om den for meg kommer billig, for meg og for de fleste. Det er bare å komme seg ut og bevege seg, helst litt fort, så kommer du i form, og blir blid og ved god helse.

En kort stund var vi også litt usikre på veien, det vil si jeg var det. Irina satt trygg på skuldrene og forstyrret meg. La hendene eller håret sitt over øynene mine, dro ned luen og dro ned hetten, med vilje og tilfeldig. Det er plent umulig å gå seg vill her, ikke om det ikke blir mørkt, og mørkt var det i ferd med å bli, på en av årets aller mørkeste dager.

Men jeg har jo også gått her veldig ofte, og kjenner det sånn cirka, selv en sånn for oss sjelden sti som vi var på nå. Jeg husker jeg gikk inn i en skog, og kom over et lite fjell, en liten knaus, der det var mye lenger og vanskeligere enn jeg trodde. Så vi gikk en annen vei denne gangen. Det var skilt også, både her og der, men vi stolte mer på magefølelsen. Vi var ikke sikre på hva parkeringsplassen het, heller, og ikke sikker på om vi ville ta raskeste vei dit. For meg er det vel så viktig med nye veier. Både på tur og i livet. Det er bra å være steder man ikke har vært før. Der de ukjente muligheter åpner seg.

Vi rastet ved det lille tjernet ved foten av Bråsteinsnuten. På andre siden av der vi pleier. Vi hadde ikke mye niste, litt toddy av oppvarmet solbærsirup og litt sjokolade. Irina satt seg ned, og gjorde buksen sin skitten. Jeg stod.

Så gikk vi videre, nå fikk Irina gå selv. Jeg snakket om hvor kjekt det var å gå med henne, at her hadde jeg gått ofte med min mor og far, og helt alene, og med Irinas mor, min Olia. Nå var det veldig kjekt å gå med deg, Irina, sa jeg til henne. Det likte hun godt, og smilte og fortalte. – Her har vi gått siden du var så liten at du nettopp var i stand til å sitte i bæremeis, sa jeg til henne. – Den gang var du så liten at du snakket ingenting, men det var også veldig kjekt. Nå snakker du, og det er veldig kjekt det også.

Opp den bratte bakken gikk det på Irinas egne føtter. Det var å sette i gang en samtale for å få henne med på det, få hjernen til å jobbe med andre ting enn at det var slitsomt. Så var det over gjerdet, og ned bakken på andre siden. Der løp hun. Og så var det opp på skuldrene igjen, og hjem.

Der ventet middag, enda en gang Fenalår og fløtegratinerte poteter. Men nå rester.

Og så var det en stille ferd mot juleferiens slutt, hverdagens begynnelse. Året er i gang. Vi har alltid vært det.

 

Snart 2020

I Ukraina er det nyttår allerede. Vi har feiret i timevis hjemme hos oss, feiret sånn anstendig og sømmelig, som det skal være for en liten barnefamilie på 3. Vi reiste ut til Njåskogen, og hadde nyttårsløp, selv om det ikke var noe nyttårsløp dette året. Slike ting kan aldri hindre oss. Vi syntes det var en bra tradisjon, så vi gjorde det i år igjen, selv om det var avløst.

Lille Irina og jeg løp litt over 2 kilometer. Ikke så verst for en femåring. I fjor var hun fire, da valgte vi ved en feil lang løype, og løp 5 kilometer. Det er ikke løping hele tiden, langt i fra. Det er noe eget med barn, de løper aldri økonomisk, aldri sånn at det gjelder å spare på kreftene, for å holde det gående. Det er ut i maks, og så løpe til det er tomt. Så er det å vente en stund for å fylle på igjen, og så er det å løpe maks igjen. For vår lille Irina, er det sånn at de stundene hun lar være å løpe blir lenger og lenger, og de stundene hun løper kortere og kortere, etter hvert som vi kommer oss av gårde.

I går holdt hun virkelig lenge før hun begynte å måtte ta pauser. Igjen dette med barn, de setter bare i gang, og så har de bare kreftene. Veldig fascinerende.

Vi hadde løpt lenger i år også, om det ikke var for at vi hadde mama Olia med, og hun hadde verken treningstøy eller mobiltelefon. Vi løp rett og slett fra henne. Det siste vi hørte var stoj! Stoj! Som er russisk for stopp. Vi kom utenfor rekkevidde for henne. Jeg ropte tilbake at vi kom snart igjen, så det måtte vi jo gjøre, selv om vi løp videre.

Og så var det ganske rolig. Jeg hadde tenkt å kjøpe inn kalkun, men er glad jeg ikke gjorde det. Det var godt å ikke ha noe avansert å lage. Bare fenalår og fløtegratinerte poteter, som vi har hatt dag etter dag denne julen, og alle andre juler. Det er så vidunderlig godt. Trenger ikke noe mer da.

Og så er det Irina og som har galdret hverandre opp. Nyttår er Novij god på russisk, samme som julaften, eller dagen de tar det som mest tilsvarer vår julefeiring. Det er kjempefest. Vi i vår lille familie hentet ned juletreet i dag, vi har ikke hatt det oppe hittil i julen. Litt på grunn av at vi er som vi er, og litt på grunn av at det ikke er tradisjon der Olia kommer fra, å ta det frem før nyttår. Det er jo da de har bruk for det. Så her er det, nå står det der.

I morgen vil det være fylt med gaver til Irina.

Hun sitter her rett over meg, med brus og snop hun har fått. Vi har en pause med hvert vårt nettbrett, vi har danset og mimet og lekt med ballonger og hatt stjerneskudd, ingenting sånn at skjerm og digital virkelighet tar overhånd. Nå er det 50 minutter til nytt år i Norge. Nytt år i Ukraina, og i Russland, er det allerede.

Jeg har helt merkelige forventninger til dette året, dette tiåret. Jeg gleder meg.

2010-19 Et tiår går mot slutten

Det gikk nettopp opp for meg at det er ikke bare et år som går mot slutten, men et tiår. Det er et tiår som har forandret verden, og som har forandret meg.

For meg har det vært det beste tiåret jeg har hatt, sammen med flere andre svært bra tiår. Min kone Olia kom til Norge julen 2009, så siden har det vært en parademarsj. Alt – eller det meste -er dekket på bloggen også.

Vi flyttet i 2011, noe av det viktigste jeg har gjort. Vi måtte virkelig strekke oss økonomisk, og det fulgte noen år vi ikke kan si vi hadde det romslig, men det var så viktig for meg å komme tilbake til stedet jeg kommer fra, og stifte familie der, at det var ikke noe alternativ. Vi måtte bare klare det. Det var å kjøpe barndomshjemmet, eller bli boende i Bergen.

Fra 2014 gikk det dårlig med min kones hjemland, Ukraina. Det ble noen intense år på bloggen. Men det ble noen helt herlige år i livet. For dette året var Olia gravid, og vi fødte Irina, og bedre blir det ikke. Selv når jeg bare skriver dette, og minnes, kjenner jeg at jeg bobler av glede.

Det er som de sier, det kjekkeste i livet er å få barn, og det nest kjekkeste er å gifte seg. Det er de to tingene som betyr noe. Og så er det å flytte, til et sted du vil bo. Alle disse tre tingenehar skjedd dette tiåret.

Jeg har også fått studert litt, og lagt til litt utdannelse til utdannelsen min. Fysikk, russisk og tysk.

Verden er jeg ikke så sikker på. For første gang i mitt liv er jeg ikke så sikker på om kommende tiår blir så mye bedre enn det som var. Det har vært en selvfølge alle de årene jeg har levd. Både 90-tallet og 00-tallet var euforiske, med murens fall og demokratiets spredning og utryddelse av alle verdens problemer. De siste ti år viser at vi har fått noen nye, både i Norge og i verden. Det finnes ingen garanti for at alt vil gå bra.

Men vi tre, Irina, Olia og jeg skal gjøre vårt. Vi fosser inn i det nye året og nye tiåret fullt av planer. Billetter til Kiev for sommeren er allerede bestilt. Hver dag blir det lysere, nå som det har vært jul. Og vi har mer enn nok penger til å kjøpe veldig god mat, og ellers alt som vi trenger. Så er vi så glade i hverandre, vi tre, da er ikke engang pengene så viktig, eller at det blir lysere.

2020-årene, vi kan si 20-tallet, det skal bli bra. Det er vanskelig å se for seg alt som skal skje. Alt som har skjedd mellom 2010 og 2019 var helt umulig.

Julen, 2019

Det er tredje juledag, en dag som ikke lenger betyr noe i vår del av verden, men som en gang også i Norge var hellig. I katolsk tradisjon er den tilegnet Johannes døperen, og i Bach juleoratoriet er det berømte Herrschen des Himmels, erhöre das Lallen, som hører til denne dagen, og utenom det har Bach 3 kantater med Süßer Trost, mein Jesus kommt, som den mest kjente.

I Norge er 27. Desember mest av alt romjul. Særlig dette året her, hvor både 29 og 30 kommer på helgedager, og 30 allerede nærmer seg nyttår. Vi har vært sammen bare oss tre i dag, Olia, Ira og jeg. Først lille Ira og jeg til lekeplassen på Sørbø, etter hennes ønske, så oss alle tre til Ølber, etter mitt ønske. På veien hjem handlet vi raust og romslig, vi sparer ikke på noe, nå som det er jul, og vi alle tre er på høyden av våre liv.

Lille julaften var vi tradisjonen tro hos mor for rømmegrøt og spekemat. Det er bare Ira og jeg som reiser, for Olia blir det litt vel mye jul, med alle juledagene våre, selv når tredje juledag er lagt bort. Mor laget som alltid utmerket rømmegrøt, utmerkede fløtegratinerte poteter, og et fenalår av utmerket kvalitet, kjøpt hos slakter. Jeg lanserte teorien at vi har fløtegratinerte poteter som en levning fra en tid jeg ikke likte rømmegrøt, og mor derfor gav meg fløtegratinerte poteter til spekematen. Hun og far ville ha rømmegrøt. Nå vil jeg også ha rømmegrøt, elsker det, selvfølgelig. Men fløtegratinerte poteter har vi også, nesten som en dessert.

Til tradisjonen hører også at vi pynter juletreet. Nå er Irina 5 år, og skjønner fullt og helt hva dette er for noe. Hun pynter med liv og lyst. Treet ble fantastisk. Det må det være lov å si, selv om det er et juletre av plast, og jeg er såpass tradisjonsbunden at ekte gran må være riktig. Men det er nå en gang enklere med plast, derfor har vi plast, hele gjengen. Sånn er verden blitt.

Vi drikker øl og akevitt til spekematen, i begrensede mengder, selvfølgelig, siden lille Irina er med. Men vi kan ikke kjøre bil hjem, og må derfor overnatte hos mor til selveste juledagene. Det er veldig koselig å sove ved siden av Irina. Det eneste er at det blir litt slitsomt for mor, som må ordne og vaske etter oss, og også forberede sitt eget selskap til første juledag. Neste år tar vi kanskje den tradisjonsrike førjulsfeiringen bitte lille julaften, så vi har en dag å gå på. Tradisjoner er viktige. Men de må ikke styre våre liv, så det blir vanskelig.

Julefeiringen var hos Trude, hos familien Nygård på Kverneland. Der var det vartet opp med pinnekjøtt, og rikelig av alt. Lille Irina hadde på seg den nye kjolen vi hadde kjøpt til henne på Hennes & Maurits, det er ikke uriktig å si at det var jeg som kjøpte den. Hun storkoste seg, hadde en fantastisk julefeiring, var storfornøyd i bilen på vei hjem, og det til tross for at pakkene fra bestemor rett og slett var glemt. To av de største og beste pakkene hun får, og hun la ikke merke til det en gang. Hun var storfornøyd (hun var storfornøyd dagen etter også, da hun fikk pakkene, og kunne åpne dem).

Hjemme var det å roe seg lite grann ned, før det var å gå til sengs, og sove godt til første juledag. Da laget jeg rundstykker, så vi fikk en god frokost med fersk brødmat. Middagen var hos mor, første juledags middag, en innarbeidet tradisjon etter at fra døde, vil jeg si. Den dagen er det alltid svinestek.

Jeg må skrive litt om det, jeg snakket litt med mor i år. Det er jo spesielt, vår familie har svinestek til jul. Jeg treffer nesten aldri noen andre som har det. Det er ribbe eller pinnekjøtt, og heromkring mest pinnekjøtt. Jeg har aldri i mitt liv vært med på ribbe. I voksen alder har det alltid vært pinnekjøtt, alltid hos Trude eller Tone, og i barndommen og ungdommen var det alltid svinestek, alltid hjemme. Jeg trodde det var en jærsk tradisjon, men mor sa at hennes foreldre også alltid hadde det, både på morssiden og farssiden. Mormor var fra Oslo øst, bestefar – som vi kaller ham, morfar – var fra Fredrikstad. Far vokste opp på Kåsen, med foreldre fra Salen og Ims. Svinestek. Med surkål.

Alle var samlet. Det er den dagen i jula alle er samlet. Bortsett fra søster Tonje, som er i utlandet. Olia var også med på denne samlingen, som ble veldig koselig, med svinestek og surkål og rørte tyttebær alt som det skal være. Til dessert var det sjokoladefondant, og etter desserten ytterligere sjokolade, chips og julekaker. Nydelig.

Andre juledag var første dag helt for oss selv. Jeg laget rundstykker denne dagen også, og vi kom oss til en strand, Vigdel. Jeg har fått det for meg at disse desemberdagene mot slutten av året passer å tilbringe på sandstrender. Solen går ned i vest, så vi slipper skygge, og vinterlyset med strand og hav og himmel er nydelig. Det er også så ettertenksomt, et år som går mot slutten, og et nytt år som begynner. Og stranden som er der. Og alle de gangene jeg har vært på disse strendene. Så mange minner, så mange tanker i hodet.

I dag var første dag i julen jeg ikke laget ferskt brød eller ferske rundstykker. Det er på tide å spise det vi ikke allerede har spist. Med egg og bacon ble det jo riktig så godt. Og vi bruker romslige budsjetter på veldig, veldig god mat. Det er det som er viktig for meg. Budsjettene er ikke så veldig romslige, ikke etter norsk standard, ikke sammenlignet med andre her i Rogaland, men sånn at det er overhodet ikke noe problem for oss å kjøpe to fenalår. Det ene til oss, og det andre til mor, på lille julaften og rømmegrøten. Det fenalåret får vi med hjem etterpå.

Jeg blir rett og slett glad av det. I dag var det fløtegratinerte poteter der kona, kjære Olia, ordnet potetene, og jeg tilsatte fløten. Rikelig. Det er sånn det skal være. Man skal spare på noe, ikke på alt.

Her hos oss sparer vi ikke på gledene og livsnytelsen, mens sorger og bekymringer kan vi godt kutte ut, der vi ser vi ikke trenger dem.

God jul!

Fjerde søndag i advent

I dag skulle jeg gjerne hatt mulighet til å legge ut bilder på bloggen igjen. Vi hadde tur til Jærstrendene i årets beste lys, årets mørkeste dag, solsnu var 0519 i morges, den sto lavt på himmelen hele dagen, og havet og sanddynene og himmelvelvingen, det er nydelig.

Alle skulle hatt jærstrender å reise til. Det er uvurderlig, naturen, det gir slik styrke til sjelen, slik ro i  sinnet, slik optimisme og glede i hele kroppen. Den er bare en biltur unna, og den tiden i livet jeg ikke hadde bil, var den en sykkeltur unna. Det er viktig å ta vare på, skulle ikke være oppe til forhandling.

Jeg har en god juleferie dette året. Jeg har hatt mye å gjøre, svært mye å gjøre, og jeg har hatt det stabilt og trygt og godt hjemme.

Nå er det julefred, sjelefred.

Vi skulle liksom bare stikke ut en tur på stranden, på vei til mor. Hovedsaken var å tenne adventslys og spise julekaker. Skulle være. Men så var det stranden som ble hovedsaken, enda en gang.

Lille Irina på 5 hadde ikke lyst på stranden. Hun sa klart i fra, igjen og igjen og igjen. Da vi kjørte hjemmefra, da mor ringte og spurte hvor vi skulle parkere, og da vi var kommet frem.

Men også hun ble overvunnet, selv små jenter på fem. Det er noe med luften og lyset, og optimismen. Hun gråt sine modige tårer, fordi vi ville ha på henne en kjeledress. Vi kommer fra en familie som virkelig ikke kler på barna for mye, vi er varmblodige, og tar lett på ting. Men hun hadde bare på seg en strømpebukse og et bittelite skjørt. Hele planen var jo at hun skulle ha på kjeledressen over. Hun nektet imidlertid plent.

Og fikk slippe. Kjeledressen ble lagt i sekken, der den ble liggende, hele turen.

Det er Sele, en av jærstrendene, prakten som går fra Sola via Ræge til Ølberg, og videre via Vigdel til Hellestø, og videre til Sele og Bore, og lenger unna Orre og Refsnes. Vakrere og vakrere, villere og villere. Dette er natur sivilisasjonen ennå ikke helt har tatt. Her er det mulig å se samme syn som de så for tusen år siden, hav møter himmel.