17. mai-tale, 2019

Det var jeg som holdt 17. mai talen ved Ganddal skole i år. Her er manuskriptet.

*

Gratulerer med dagen.

Det er kjekt å se så mange folk. Ganddal er blitt en gigantiske plass, dobbelt så mange skoler her som da jeg vokste opp. Jeg husket at jeg gikk i toget jeg også, herifra, ned Åsedalen, og opp til Åseheimen, der vi stod og hørte taler, før vi snudde og gikk tilbake. Og nå kan vi si tidene forandrer seg. Nå er det dere som har gått, mens jeg står her og snakker. Det var en utvikling jeg ikke helt så for meg, den gang, for rundt 35 år siden. Eller så sent som i fjor.

Jeg må si det, at jeg er glad i 17. mai, og jeg er glad i Ganddal. Jeg er glad i å være en del av tradisjonen som startet i 1814, og jeg har lyst til at mange skal bli med i den, for jeg mener den er bra. Og jeg er også glad for å være en del av tradisjonen som startet da Ganddal ble en egen bydel i Sandnes, det er også en fin tradisjon å være med i, og en tradisjon der det er plass til flere.

Grunnloven er et fantastisk dokument, og den har nå hatt sånn fantastisk suksess, at vi tar den som en selvfølge. Og den har bare blitt bedre av at vi har rettet litt på den underveis, de traff ikke med alt med en gang, tilbake i 1814. Så hadde de også litt hastverk med å skrive den. Det var en svenskekonge på vei. Og dere kan tenke dere, bli frigjort fra Danmark for å bli overtatt av Sverige. Så de traff ikke helt med hvem som skulle ha stemmerett og hvem som skulle ha adgang til riket, for eksempel. Det har trengt litt justeringer underveis.

Jeg er jo historiker, så disse tingene betyr noe for meg. Men jeg har også stått på deres side, og vært unge, og hørt på disse talene, som ligner noe mistenkelig på det vi hører på skolen, og det på en dag som vi vet vi egentlig har fri.

Men jeg vil si en ting, i årene etter grunnloven ble skrevet og landet ble fritt, så skulle det bygges en nasjonal identitet. Nasjonsbygging, kalles det. Bygge en følelse av å høre til i Norge. Og ha et fellesskap i det. Og det var en tid da de store følelsene fikk fritt utløp. Du trengte ikke holde igjen når du skulle beskrive en solnedgang, for å si det sånn. Skulle du beskrive Lysefjorden, trengte du ikke nevne Høle, og Hommersåk. Det var alvor. Det gikk an å si rett ut: dette er vakkert. Og jeg blir jo grepet av det, jeg er litt av en nasjonalromantiker, jeg synes naturen vår er fin, og jeg synes maleriene, tekstene og sangene om den også er det. Jeg kan si hurra for 17. mai, og mene det.

Tidene forandrer seg imidlertid. Og nå synes jeg de er blitt vel ivrige etter å ødelegge naturen, heller enn å lage malerier av den. Eller bare sitte å se på den, eller være i den. Jeg tror ikke på et samfunn der naturen bare har en økonomisk verdi, og ikke en egenverdi. Men nå tenkte jeg også på forandringen i selve stemningen, hvordan du snakker og føler om tingene. Det er en tid, nå, hvor de store følelsene ofte blir tatt ned av selvironi og spøk.

Og det finnes en grense for hvor glad du kan bli i landet ditt, hvor mye du skal dyrke det, før det blir litt ubehagelig. Det veldige fellesskapet kan stenge folk ute. Og det kan også være sånn at det blir en tvangstrøye, at folk begynner å passe på hverandre. Det er ikke sånn vi skal gjøre det, det er sånn. Du gjør feil. En altfor sterk nasjonalfølelse kan bli litt truende. Du skal være litt forsiktig i våre dager. Selv det å nevne Høle og Hommersåk som kontrast til Lysefjorden skal du være litt forsiktig med. Du må liksom si at du kan være et godt menneske selv om du kommer fra Høle og Hommersåk, selv om sjansene er mye større for å være et godt menneske, om du kommer fra Ganddal.

Jeg tuller. Det har skjedd noe med 17. mai-talene også. Det går ikke an å holde så svulmende som de en gang var. Det må være litt uhøytidelig, litt greit nok. Det er der jeg føler Ganddal har noe å tilby. Den identiteten vi har. Den «nasjonsbyggingen» vi har hatt, uten at det har vært så helt bevisst. Det er noe jeg har tenkt på. Vi ligger der, i utkanten av Sandnes, i utkanten av Stavanger. Dårlige forutsetninger for å bli oppblåst, kan du si. Ingen sjanse til å bli arrogant. Vi er liksom ikke helt bondelandet, men ikke helt byen heller. Vi kan identifisere oss med begge, og ta det ned når det blir konflikter og krangling. Og sånn er det med mye når det gjelder Ganddal. Vi er liksom ganske passelige. Vi er liksom en hel bydel av greit nok, et folk av vanari.

Jeg tror på det, en tid det ikke ser ut til å være måte på hva som kan føre til polarisering, utrolig hva folk egentlig kan bli sinte på hverandre for. Da hadde det vært greit om det kunne kommet en fra Ganddal å si, er det egentlig så farlig da? Kan det ikke bare være?

Vi er et folk, her på Ganddal, som heller aldri kan bli helt grepet av den prestasjonsangsten som rir landet vårt nå. Hva er det egentlig vi fra Ganddal skal prestere? Vi har Stokkalandsvannet. Vi har Bogafjell. Det er vårt. Ser dere? Når nasjonalismen kommer fra Ganddal, blir den liksom aldri helt truende. Og hvis Bogafjell vil krangle, dette skal være vår bydel, så er det greit nok, det er ikke så farlig.

Verden og Norge kunne hatt mer av det der. Skulle vi ikke bare bli enige? Komme oss videre?

Det er ikke så mye her i verden som er verdt en krangel, egentlig. Hele Norge er jo litt tuftet på den ideen. Ingen land har vel lettere gitt fra seg Hjemtland og Herjedalen. Vi gav fra oss øyene i Atlanterhavet også, Færøyene, Island, Grønland, alle sammen. Like lett som Ganddal gav fra seg Bogafjell.

Men 17. mai er en dag av glede. Og det gjorde våre forfedre lurt i. Det er greit nok å snakke om grunnlov og demokrati og frihet og alt det der, Men så er det å spise pølse og is og å drikke brus, og arrangere leker, og ha det kjekt. Da tror jeg det er lurt å være fornøyd med helt ok, ikke trenge at alt skal være så perfekt hele tiden. Det legger bare press på folk. Dere vet, skal du lage en middag som er helt perfekt, sitter alle og er så nervøse for å gjøre noe feil, at du ikke får til å nyte maten. Men hvis du bare vil lage noe som er skikkelig godt, så spiser du i vei av hjertens lyst, og har det helt fint.

Og sånn er det jeg synes 17. mai skal være, og hele livet skal være. Ikke være så opptatt av at alt blir helt perfekt, men heller at det blir skikkelig kjekt. Cirka er så mye lettere å få til, enn helt rett. Til og med grunnloven var ikke helt perfekt til å begynne med. Kun menn over 26 år, med jord og/eller med utdannelse hadde stemmerett. Jøder ikke adgang til riket. Det måtte vi ordne. Så når noe er feil, og det er alvorlig, så må vi ta tak. Det er den lure måten å organisere et samfunn på, enten det er Norge, verden, eller lokalsamfunnet, familien eller idrettslaget. Er det noe som er feil, må vi ta tak i det, og ordne det.

Men når alt fungerer sånn helt greit nok, sånn cirka, så er det å ta det litt Ganddal. Dette får holde. Nå må vi videre med andre ting. Kose oss litt. Sånn får det være med denne talen også. Det får være greit dette. Jeg vil avslutte med et lite dikt.

Nå har dere gått i verdens beste tog
Det var ganske kjekt, men litt kjedelig og
Nå venter viktigere ting på alle vis
Nå som hele gjengen skal spise pølser og is
Og været er strålande uansett koss’ det e’
Og adle e glae og adle e med.
Så gå ut i dagen, og gjør det nå
Det er helt greit, å ha det ok.

God 17. mai, folkens! Si hurra, og men det!

Langhelg fra torsdag til fredag i Kristiansand

Det var ingen langhelg, det var bare å reise til Kristiansand for å ha eksamen en torsdag, og reise hjem dagen etter. Men det føltes som en langhelg. Og hadde begivenheter nok til å dekke én.

Gårsdagen skrev jeg om i gårskrev jeg om i går, helt frem til jeg våknet i dag egentlig, frisk og opplagt etter en god natts søvn. Så var det til en god, lang hotellfrokost. Det ble veldig koselig, mor, jeg, Irina og Olia. Alle fant den frokosten de likte. Særlig var det kjekt å se på Olia, som virkelig visste å forsyne seg.

Vi spiste og drakk kaffe og juice og smoothie til frokosten var ferdig, og betraktelig lenger enn det. I fjor hadde vi jo dårlig tid med frokosten, det var tross alt eksamen. Denne gangen var det deilig å ha eksamen overstått, og bare ha hjemreisen igjen, en hjemreise vi hadde god tid til.

Alt gikk rolig og fredelig. Mor og Olia gikk opp på rommet for å pakke, Irina gikk lite grann i lekerommet, mens jeg fullførte min siste doble espresso. Den siste i en lang rekke.

Og så var vel klokken litt før klokken elleve, før vi kjørte ut av Kristiansand. Vi gjorde et søk på Fiboveien i Lyngdal, og så at vi hadde strøm nok på batteriet til å komme dit. Det var jo oppløftende. Så slapp vi en ekstra lading på Søgne.

Lille Irina sovnet ganske så snart, mens vi andre pratet og koste oss. Det var en fredelig kjøretur på halvannen time. Så var det Lyngdal, der det var ladekø på de tre laderne. Det er noe man må ta i betraktning med elbil, det er en grunn til at vi har alle fordelene, og at elbil ikke egentlig har slått an i andre land enn i Norge.

Men mens vi ventet på å lade, og ladet, fikk vi handlet rikelig i alle butikkene som er rundt denne ladestasjonen. Det var virkelig rikelig, leke til Irina, kransekakepynt, pledd, håndkle, sko til Irina, et par nødvendige tekniske duppeditter til meg, CD-rom og minnekortleser, og i det hele tatt rikelig. Vi var der lenger enn vi ville, men utnyttet tiden godt.

Så var det å kjøre til dagens hovedattraksjon: Sørlandsbadet. Badeland. Det er det kjekkeste Irina vet, og det er høydepunkt for oss alle.

Sørlandsbadet gjorde en fin gest med å slippe mor gratis inn. Det var først litt diskusjon om hun ville, og det var Irina som ville ha henne med. De visste jo kanskje hva de gjorde, mor kjøpte rikelig med mat til oss der inne, men en fin gest var det likevel. Og sånn jeg gjerne skulle sett det var mer av, i et samfunn der altfor mye måles etter penger, for lite måles etter storsinn.

På Lyngdal har de organisert innebadingen i 2-3 basseng. Det er et dypvanns med stupebrett og mulighet for treningssvømming. Så er det et for barn, tilrettelagt for lek. Og så ett for de helt små barna. I tillegg er det et basseng for velvære, og det er noen sklier i tillegg. Og innendørs og utendørs Jacuzzi.

Vi var mest i barnebadet, naturlig nok. Irina brukte litt tid på å venne seg til badingen igjen, enda hun hadde badet vilt så sent som i går. Men etter å ha vært der noen timer, var det bånn gass. Hun er fire og et halvt år, men svømmer som den mest selvsagte ting av verden, og er ikke redd for å få vann noen sted på kroppen. Om hun får vann i munnen, nesen eller halsen, harker hun det ut igjen, vann i øynene ignorerer hun helt, ingen uhell i vannet affiserer henne det minste.

De har en liten foss der. Folk lot seg overraske da jeg sendte Irina rett gjennom denne fossen, sittende i en liten båt. Forundringen ble ikke mindre av at Irina på den andre siden av fossen, på dypvannet der, veltet hele båten, med seg oppi, falt i vannet, med båten under seg, dyttet båten vekk, og svømte som ingenting. Sånt gjør ikke mange fireåringer.

På dypvannet, treningsvannet, gikk vi også uti. Der lurte Irina på hva banene er. Jeg sa de er for folk som skal svømme fort. – Er det for folk som skal svømme sånn, sa Irina, og svømte av gårde, helt riktig, med ordentlige svømmetak. Ellers minner det mer om hundesvømming, det hun driver med. Og så har hun en form for fiskesvømming, der hun ligger på ryggen, og vrir på skuldrene for å skyte fart. Det er teknikken hun har, som går raskest.

En liten gutt på 6 år viste hvordan man super. Det var i det lille området Irina og jeg kaller «pause». De har en liten strømrenne, rundt et lite tårn, og inn i det tårnet går det an å svømme, og der er det ikke noe strøm. Der er det også en sitteplass, under vann. På den kan barn stå, og så kan de kaste seg ut. Den lille gutten gjorde det.

Og Irina kopierte. Så til de grader. Hun har jo ellers alltid hoppet. Nå fant man ut at man også kan stupe, eller kaste seg ut. Helt stup fikk hun ikke til, konseptet at hodet skal ned først, var ikke med. Ellers var alt på plass, kaste seg utover, hendene frem. Og hun fant på en rekke med tilleggstriks også. Kast med vridning. Kast, og å flyte litt, under vann. Og kast, og så bli med strømmen en runde eller to. Jeg tror det hører til sjeldenhetene at fireåringer gjør sånt som det der.

Olia holdt seg stort sett i Jacuzzi-badene ute og inne, og hadde det samvittighetsløst storartet, som hun formulerte det på russisk. Mor sørget for maten, rikelig av pizza, pommes frites, pølse og løvstek. Det var en fabelaktig opplevelse, i timevis. Og det gjorde at hjemturen ikke føltes så lang, eller som noen hjemtur i det hele tatt. Det var bare kjekt, minner for evigheten.

Fra Lyngdal skled vi inn i risiko med tanke på batteriet. Jeg undervurderte hvor langt det var til Helleland, og hva det kostet ekstra å kjøre frem og tilbake til badelandet på Korshavn. Da vi kom ned på 19 km igjen på batteriet, søkte vi hvor langt det egentlig var igjen til Bens Kafe, og fikk oss en støkk da det var 15 km. Det gav bare 4 km til overs. For lite til at det er kult.

Men det gikk bra. Vi sparte jo inn litt, på å renne nedover noen bakover, og hadde 10 km igjen da vi kom frem, og fikk ladet. Da ladet vi også så vi hadde rikelig helt hjem.

På veien kjørte vi nå over Høg-jæren, og vindkraftturbinene som der ødelegger landskapet. Det er vanvittig. Ellers ligger landskapet så fredelig og fint i kveldssolen. Det er avslappende å se grønt gress og fjell. Det gir fred og ro i sjelen. Og så kommer de gigantiske turbinene, spinner og støyer. Det er det styggeste som har skjedd i vår levetid. For noen få menneskers vinnings skyld, ødelegges stemningen for hundretusener. Det er det dette er snakk om.

Men ok, vi ristet det av oss, og kjørte oss hjem til Klepp, for mor, og til oss, på Ganddal. Der er det også veiarbeid og annet arbeid. Vi lever i en tid uten respekt for natur og for liv. Det gjør meg vondt. Det ødelegger bare litt i en sørlandsreise som var fantastisk. Det var jo egentlig eksamen, men eksamen druknet helt i alt det gøye! Aldri har vel eksamen vært knyttet til så mye kjekt, som disse eksamene i tysk har vært. Virkelig, virkelig noe som bare har gitt meg godt og moro, og det samme til familien min, turene til Kristiansand er noe Irina, mor og Olia tenker på, og husker som noe av det kjekkeste som er i året!

Eksamenstur til Kristiansand

I fjor reiste vi alle sammen til Kristiansand for eksamen i tysk. I år gjorde vi det igjen. Like vilt, like kult.

Det har hvert år vært litt krevende å ta eksamen i tysk på avstand midt i alt det andre jeg har å gjøre. Men i år har det sprengt alle grenser. Jeg får ikke vært på noen forelesninger, ingen kontakt med andre studenter, så det blir å lese det som universitetet legger ut på nettet, og det som blir lagt ut som pensum. Jeg er for lengst ferdig utdannet, og vel så det, så jeg gjør jo dette for gøy, og leser også for gøy. Så jeg har også brukt veldig mye tid på tidsperioder som ikke er pensum, og satt inn støtet med opplysningstiden og det fom følger, med Goethe, Heine og Hölderlin.

Nå var det altså tysk etterkrigshistorie. Da kan jeg ikke flyte så mye på hva jeg allerede har lest, og for tiden etter gjenforeningen har jeg vel knapt lest noe som helst. Jeg kan jo etterkrigshistorien her i verden, og jeg kan litteraturhistorien etter verdenskrigen, men jeg kan det ikke noe spesielt for Tyskland, og nå var det Tyskland det gjaldt.

Og så har jeg blitt aktivist, med overbevisning om at det er viktigere å stanse den omfattende utbyggingen av naturødeleggende vindkraft, enn å gjøre det bra til eksamen. Det gjør at jeg for første gang i mitt liv har hatt litt vanskelig for å konsentrerer meg, at jeg må inn og sjekke Facebook, hva som har skjedd der siden sist.

Mot slutten ble det litt stress, kan man si. Og så har man et fireogethalvtårig barn, skjønnere en verden, som sier: ja khotsju igratj (jeg vil leke). Nikakov eksamena (Ingen eksamen). Mitt farshjerte overvinner ikke sånt. Jeg kan ikke si til Irina at nå skal jeg ha eksamen, og det er viktigere enn deg. Da får jeg heller møte mindre forberedt enn jeg burde.

Så sånn ble det. Klokken fire våknet jeg av meg selv, en time før klokken, og så var det opp og sprenglese litt til, har jeg egentlig oversikten alt universitetet har lagt ut? Er det noe jeg ikke engang har fått med meg? Og litteraturen, jeg får ikke lest den så det fester seg. Kanskje vil det være tid til å få lest litt til, mens vi lader?

Klokken 0500 våkner resten av følget. Klokken 0530 reiser vi ut til Klepp, for bestmor Kari, og så er vi i gang, i Kia Soul Electric, fra Sandnes til Kristiansand.

Målet er Flekkefjord. Og været er møkk. Rundt fire grader, og regn. Det blir knapt verre for batteriet.

Etter Ålgård kjører vi forbi Monstermøllene, som ikke er møller, men turbiner, men monstre er de, på Skurvanuten og andre steder. Dette er turbiner Gjesdal sa nei til, men som staten overstyrte. De er så gigantiske, at de dukker opp som romskip fra katastrofefilmer, reiser seg over fjelltoppene, før vi er ved dem. Og de spinner sin kraft til Tyskland, til eiernes fortjeneste, vår utgift. Disse turbinene var ikke engang ønsket av lokalsamfunnet, Gjesdal kommune sa nei, men staten overstyrte.

For hva? Hva er det som gjør akkurat dette stedet så viktig å selge kraft til Tyskland fra? Statlig styring gjelder viktig infrastruktur, sykehus og veier, da er jeg skeptisk, men skjønner at det er mange hensyn å ta. Krafteksport? Som ikke engang gir inntekter, men utgifter, for lokalsamfunnet? Det er klart, dette er viktigere enn eksamen.

Og vi kommer oss til Flekkefjord. Det er iskaldt. Og jeg har i kjent stil pakket for varme, pakket etter kalenderen, ikke etter været som er. Jeg har med to kortbukser, ingen jakke. Det er fire grader og sludd.

Det ble ikke noe særlig med den lesingen, kan man si.

Etter Flekkefjord sovnet først Olia, så Irina, som to skudd der i baksetet. De sov lykkelig helt frem til Søgne, halvannen time kjøretur de slapp å være med på. Vi hadde en drøy mil igjen på batteriet, da vi kom frem.

Og på Søgne var det ladekø. Klokken var halv ti. Min eksamen begynner 1110. Så det skal gå. Fra Søgne til Kristiansand er bare halvannen mil.

Fint gikk det, og fint gikk det å finne frem. Parkeringsplass fant vi etter en stund. Alt var fullt, men det var noen som kjørte ut etter en stund, og så kunne vi kjøre inn. Deretter var det å finne rett sted. Jeg hadde bare et tall og en antagelse i hodet, hadde glemt å skrive det ned hvor det skulle være, men det var riktig. Vi fant frem.

Så var det å forberede seg litt, noe som selvfølgelig ikke gikk denne gangen heller, og så var det eksamen, der de nå fikk seg en forunderlig opplevelse, de to sensorene. Det jeg kunne, kunne jeg selvfølgelig godt, jeg har ingen problemer med å forstå stoffet, og kan hente sammenligninger og trekke paralleller hit og dit, men så er det også opplagte ting de har snakket om på forelesninger gjennom kurset, som hos meg er blankt.

Ikke lett å vurdere en sånn kandidat. For meg var det veldig behagelig å få det ferdig, dette var den siste eksamenen, nå gjenstår en obligatorisk innlevering, og så er det en siste innlevering av alt arbeid vi har gjort gjennom semesteret, og så er tyskstudiet fullført. Det er veldig bra, og vel verdt en liten feiring.

For oss var det bare å reise ned til Kristiansand, sjekke inn på hotellet, og installere Irina og meg i badeanlegget Aquarama. Der var vi i fire og en halv time. Konstant i vannet. Konstant.

Og Irina på fire og et halvt er jo et unikum, der hun hopper og svømmer og dykker og flyter og oppfører seg i vannet, som om mennesker er laget for å være akkurat der. Det begynner jo ganske artig, da hun hopper uti et sted det ser ut til å være grunt, men så er det dypt, og hun går straks under med hele seg. Jeg tror også det er grunt der, og har ingen sjanse til å komme meg bort med en gang. Nå gjelder det at Irina husker hun kan svømme, og kommer seg over sjokket å få hele hodet plutselig under vann, når man ikke er forbedet på det.

Ingen sak. Før vi er ferdige å bade hopper Irina fra alle kantene som er. Og hun flyter rundt i renna, langt unna meg. Hun kan hoppe ut i denne renna, mens jeg er i et annet basseng. Den ene gangen hun gjorde det, fikk jeg krampe i leggen, og måtte få unna den, før jeg kunne hoppe uti etter henne. Ingen sak.

Før vi gikk, så vi uti det store dype bassenget, med stupebrett. Ikke nå. Neste gang?

Mor var med bittelitt, og jeg instruerte henne i det aller viktigste: kjøpe vin. Nå skulle det gjøre godt med et glass, før vi gikk ut for å spise, og etter vi kom hjem.

Før vi gikk ut fungerte det helt fint, helt som det skulle, men etter vi kom hjem var det ikke snakk om vin. Da var det rett i seng, stup i søvn. Klokken var ikke engang ti. Dette innlegget skriver jeg dagen etter, da jeg som vanlig har våknet utvhilt, frisk og fin, klokken seks. Det var veldig koselig å spise også, men du verden så trøtte vi var. Selv Irina glemte liksom sin pommes frites og hamburger, og ville liksom heller hvile hodet mot foten min, og snakket om å gå tilbake til hotellet. Mor og jeg koste oss med Spaghetti Carbonara, pizza og vin, men også vi skjønte det ville bli bra å gå tilbake til hotellet.

Opprinnelig var planen å gå og tusle litt ved sjøkanten, slik vi gjorde i finværet i fjor. Den planen droppet vi, kan man trygt si. Vi ringte tilbake til Olia, som heller ville slappe av på hotellet, vi kommer hjem. Også Irina måtte ha mobilen, for å få si det, nå kommer vi til hotellet, sa hun. Så løp hun.

Alt i alt en nydelig dag. Verdt å huske. Sånne som gjør seg i et liv.

Hjemme igjen

Så sitter jeg atter på egen terrasse. Magnoliaen vår blomstrer vel så flott som de berømte i botanisk hage i Kiev (det er en overdrivelse, men den blomstrer mer enn den har gjort før mens vi har bodd her), og plommetreet og tulipanene står også i blomst, like imponerende som i Kiev. Jeg er i kortbukse, det er sol og varmt, og vi har hatt en sedvanlig strabasiøs reise hjem, der alt endte helt godt.

Vi kolliderte ikke denne gangen, som vi gjorde sommeren i fjor, og også påsken i fjor. Men vi kjørte på en katt. Det var ganske…

Det ble en ganske spesiell natt, kan man si, en god natts søvn, med forviklinger. Både Olia og moren var mer enn normalt stresset foran reisen. Olia sov ikke et øyeblikk, moren neppe heller. Da klokken ringte to om natten, for at vi skulle bli klare til taxien som kom halv tre, satt Olia på kjøkkenet på moren og pratet. Da hadde vi først også kunne late som om vi skulle sove, klokken elleve, Irina og jeg, så det ble maks to-tre timer søvn på meg.

Selv Irina, som våknet med et rykk, minuttet før taxien ringte, hadde vanskelig for å riste av seg søvnen, enda så giret hun var på å fly. Moren og Olia var så ute av seg at de glemte å sende med oss mat, fullstendig utenkelig på alle andre reiser vi hadde vært på. Og denne gangen hadde vi bruk for mat, denne gangen reiste vi med Air Baltic, der vi ikke blir servert en ting.

Etter at taxisjåføren sovnet i fjor, bak rattet på motorveien, er vi blitt litt forsiktige med å ta taxi om natten. Vi har jo ikke noe valg, når flyet går klokken 0445. Men Olia blir plassert foran, i forsetet, så hun kan snakke taxisjåføren våken. Olia er en foss til å snakke, men taxisjåføren gir ingen respons. Jeg kan dog se på øynene hans at han er trøtt, men konsentrert, og på jobb. Han kommer til å klare dette. Ut fra gårdsplassen har vi idiotiske problemer, med trange sideveier, og biler som er parkert i hytt og vær, og sperrer veien, og veier som er sperret. Det tok oss ti minutter bare å komme ut på en vei det gikk an å kjøre i vanlig fart.

Så var det denne katten. Bilen dundrer av gårde i ytterste venstre felt, jeg aner ikke farten, men sikkert godt over hundre. Plutselig ser jeg en grå katt sitte midt i veien og stirre inn i billyset som nærmer seg altfor raskt. Sjåføren hogger i bremsen, men det er sjanseløst, bang! Et stort smell, ingen tvil om at katten er død, momentant.

Sånn som dette går inn på Olia. Hun mister mobilen i bakken da vi går ut av bilen, og knuser skjermen, så den får en sprekk. Verken hun eller jeg har helt hodet med oss, jeg greier aldri helt å huske hvor jeg har lagt billettene, eller noen ting. Det er galskap å reise sånn på natten. Men vi har jo ikke noe valg, og det mye billigere.

Ja. Så er det å lide seg gjennom alle en flyreises rutiner. Sjekke inn. De reagerer på at kofferten er for tung, 24 kg. Vi har rett på tre bagasjer, en til hver, og vi har bare med oss to, den ene superlett. Så dette må de akseptere. De vil ha oss til å betale ekstra for å sitte ved siden av hverandre fra Kiev til Riga. Det vil ikke vi. Og så blir en liten scene da kofferten velter, inn bak hun som sitter i skranken, og jeg må inn og løfte den opp på plass igjen. Hun er riktig hyggelig, ikke noe å si på det, og vi fant tonen, den korte tiden jeg kom bak til henne.

Og så: Sikkerhetskontroll. Passkontroll. Venting. De har til og med tatt vekk lekerommet, dumrianene, de hadde jo et helt utmerket lekerom, lekeplass, med gummiklosser og ting å gjøre for barn. Irina hadde det helt fint, der. Nå har hun ingenting å gjøre, i en time. Og hun er tørst. Vi har gjort tabben å glemme å gi henne vann. Olia får i oppdrag å kjøpe vann, men hun er genetisk programmert til ikke å kjøpe noe til overpris. Selv ikke til sitt eget barn. En engel av en mann blir redningen, og gir oss av sitt. Til ham er Olia villig til å gi rikelig med penger, det er noe helt annet, men han vil ikke ta i mot, eller rettere sagt, kjæresten hans vil ikke det, det er henne Olia snakker med, mens han er på toalettet.

Kiev – Riga. Olia sitter bakerst, på plass 22F. Irina og jeg har 12 D og E. Olia faller rett i søvn, sier hun selv etterpå. Også jeg sover hvert øyeblikk Irina ikke vekker meg. Det gjør hun hele tiden, for å vise meg hvor langt soloppgangen er kommet. Et herlig barn.

I Riga er det drepen. Det er bare å sitte og vente. En time. Så er det å fly til Oslo, der sovner Irina, og da er det håp for oss andre også å sove litt. Ennå er det ingen servering å få på flyet, ikke engang et glass vann. Sånn er det å fly med billigselskap.

I Oslo tenker vi å være smarte, og la Olia gå ut for å hente koffertene, mens Irina og jeg blir igjen i området bak sikkerhetskontrollen, for å slippe å sende alt igjennom en gang til. Ideen er kanskje god. Men den slår bare tilbake på oss selv. Etter å ha lett og lett og lett etter gate A21, finner vi ut at det er i en helt annen sone, og vi må ut i sikkerhetskontrollen vi også. Alt er for at vi skal gå gjennom tollen.

Og – tror jeg – at vi skal handle mer alkohol og sjokolade. Jeg kan ikke skjønne hvordan denne ordningen er kommet på plass, gitt hvordan Norge ellers er organisert. Om de virkelig ønsket å kontrollere at ingen hadde mer enn kvoten, kunne de jo bare ha scannet sekkene, som de sikkert gjør uansett. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de er så slurvete med kontrollene, for at folk nettopp skal kjøpe litt mer. Men nå spekulerer jeg.

Uansett måtte jeg sende tre kofferter gjennom sikkerhetskontrollen. Min, Irina sin, og Olia sin. Alle med mobiltelefoner og nettbrett. Og Olia sin hadde jeg ikke kontroll på, så den måtte gjennom to ganger ekstra.

Olia kom også, og kunne melde at hun hadde store problemer med å få sendt koffertene, i og med at de stod i mitt navn.

Med andre ord: Et ork hele greiene.

Men så kom vi oss omsider til gate A21. I nærheten var endelig et lekefly Irina kunne leke i, dette hadde hun jo gledet seg til helt siden hun visste vi skulle fly. Men nå var det bare et lite kvarter til boarding.

Da var det SAS. Og da kunne vi endelig også gi Irina et vannglass å drikke, i tillegg til te og kaffe. Jeg synes SAS gjør lurt i denne ekstra servicen, men billigselskapene har nok sine folk som har regnet ut at det ikke lønner seg. Da er jeg slik, at jeg heller tar fly som ikke lønner seg. Sikkert ikke lurt, sikkert ikke økonomisk, og sikkert temmelig uvanlig. Men i likhet med folk flest, har jeg ikke noe i mot å være litt uvanlig.

Til Stavanger og Sola var det fint og komme. Der stod mor på plass, og kjørte meg til jobb, og Irina og Olia hjem. Jeg hadde som vanlig en super og effektiv arbeidsdag, fikk unnagjort en rekke arbeidsoppgaver, i tillegg til at jeg fikk ordnet med barnehageplass til Irina, og noe sånt som hundre gloser med tysk. Vanlig effektivitet. Mor kom og hentet meg etterpå også, og kjørte meg helt hjem, hvor jeg er nå.

Endelig, alle sammen, samlet, i huset her.

Siste dag i Kiev for denne gangen

Så blir det mørkt i Marinskij Park, der Irina og jeg tilbringer siste kvelden i Kiev for denne gang. Hun har vært der i ukesvis, jeg har vært her siden sist fredag. Jeg rekker neppe å skrive denne posten ferdig. Snart må vi hjem. Og da er det bare rett i seng. Flyet går ikke engang i morgen tidlig, men i natt.

Den siste dagen tilbrakte jeg på treningsfeltet, som vanlig. Det ble ikke helt futt i meg, denne påsken, og jeg fikk også problemer med at jeg mistet et par dager, med flytrøbbelet, og sånne ting. Men ikke så verst ble det likevel, og telefonen viser at jeg på spaserturen frem og tilbake kommer rikelig over de 10 000 skrittene anbefalt for en vanlig dag. Min mengde her i Kiev er på 15 000 skritt. Det er det første gang jeg får målt.

På vei hjem badet jeg i dag igjen. Kanskje var det bitte litt varmere, kanskje er det bare jeg som blir mer vandt? I all fall var det iskaldt. Men i været var det mildere. Sommeren kommer til byen i det vi forlater den. I dag var første gang i kortbukse for meg, både på treningen, og nå, i rusleturen vi har hatt. Da er det også kaldt, nå som det er kveld. Og jeg vil helst hjem.

Jeg fikk meg fire kopper russisk kapputsjino på kaffestedet mitt. Den siste fikk jeg i gave, det er jo så lenge til sommeren, som de sa. Jeg har telefon med sim-kort og nett, så jeg fikk lest tyske aviser om det ukrainske presidentvalget, og Zeleneskijs overveldende seier. I kaffegleden og morgengleden la jeg også ut litt av hvert på sosiale medier. Ulikt meg, men det er ulike tider også, fra sånn det pleide å være.

Hjemme var det kraftig frokost, som den alltid er. Og så var det ut. Olia var også med. Opprinnelig var planen Andervskij spusk, men i stedet gikk vi bare det som best kan kalles vår romantiske tur. Ned gaten til det som før het røde Arme boulevard. Underveis fant Irina en lekepark å leke på, Olia kjøpte kaffe til meg og seg, alt var godt. Det gjør meg vondt som de bygger i Norge, det er noe faste lesere av bloggen skal ha fått med seg, men det er noe som gjør at jeg ikke føler det så sterkt, når de bygger her i Kiev. Her har imidlertid Olia litt problemer. Så bygger de også noe helt enormt. Mye høyere hus enn de som ligger rundt, og akkurat i dette området, luksuriøse leiligheter for de rike og velstående. Olia frydet seg litt over at mange av disse liksomfine husene ligger i konstant skygge, litt god gammeldags skadefryd, der altså. Men for folk med litt rettferdighetssans, gjør det jo litt godt å se de gamle og slitte bygningene ligge badet i sol, mens de nye og fancy ligger i en skygge det ikke er lett å se dem slippe unna, noen tid på dagen, noen tid på året.

– De bygger altfor tett, sier Olia. Det er vanskelig å være uenig i det. Ikke en gressflekk blir det unnet dem.

Nå er det helt mørkt. Klokken er 2045. Vi har ennå en busstur hjem. Det er på tide å gå.

*

Så kom vi oss omsider hjem. Som vanlig var Irina ikke til å rikke, og vi måtte vente til hele lekeplassen var tom, før hun også kom seg med. Olia ringte, og trengte hjelp til å ta ut penger, og så møtte vi henne på bussholdeplassen. Det er alltid litt nerver sånn dagen før avreise. Lille Irina og jeg, tar det fint.

Klokken er 2218. Jeg har min siste øl i Kiev for denne gang. Irina er i badekaret, glad og fornøyd, mens Olia snakker med moren. Middagen i dag spiste vi på en kinesisk restaurant, der samlet for mat til Irina og meg, og rikelig med hjem, ble en drøy norsk hundrelapp. Da hadde de også fått til å prise en liten skål ketsjup til samme pris som 3 og en tredjedels øl. Ikke at jeg hadde flere enn to.

Det har vært fint i Kiev, som vanlig. Vi trives enormt her nede. Irina var først motvillig til å reise hjem til Norge, men har nå slått seg til ro, og gleder seg til å ta taxi og fly, og til å treffe andre slektninger i Norge. Det er ikke realistisk at vi skal slå oss ned her i Kiev, til det er det for mye som er elendig i landet, og for mye som er lett og greit i Norge. Som Zeleneskij sa i debatten med Porosjenko: Hvordan kan det fattigste landet i Europa ha den rikeste presidenten?

Den er jo drepende. Frankfurter Allgemeine hadde litt grundigere dekning enn BBC av presidentvalget, og begge ligger langt foran alt vi kan finne i Norge, og ingen treffer vel helt hva folk i Kiev og Ukraina er opptatt av. Det er verdt å merke seg at Zeleneskij i deler av debatten snakket russisk, og i en rekke spørsmål til presidenten leste opp fra et papir, som var skrevet på russisk. Og vi hører knapt noe annet enn russisk, hvor vi enn går i Kiev. Ganske sikkert snakker Porosjenko russisk også, i privat sammenheng, som gjør de fleste oppe i det politiske systemet i dette merkelige landet.

Vi forlater det, for å reise til et Norge som også ser ut til å teste om det går an å kjøre et velfungerende land i grøfta. Det er ennå veldig mye som er sikkert og bra i Norge. Men det er ting som rører seg nå som er ganske foruroligende. Som Olia og jeg spøker med, ukrainerne (og russerne) er vant med å ha det dårlig, om dette skjer i Norge, blir det katastrofe. Vi er blitt så vant med å ha det godt, at vi har helt glemt at det ikke er dette som er vanlig.

Dog skal ikke jeg svartmale. Jeg er en optimistisk fyr. Nå har vi hatt to utmerkede uker i Ukraina, og så reiser vi hjem for to utmerkede måneder i Norge. Så er det tilbake hit, for sommerferie.

Påskesøndag – også i botanisk hage

I dag tror jeg det er påske i Kiev også. I hvert fall palmesøndag. Jeg vet ikke hvordan eller om de feirer den her, men på vei hjem fra morgentreningen, så jeg folk stå oppstilt med bjørkekvister og andre kvister i hendene, og en liten passasje i mellom, for noen å gå i mellom. Jeg så ikke videre hva det var. Lille Tasia sier det er ikke påske ennå, det er neste søndag. Det kan jo rime med at det er palmesøndag for dem.

Uansett sitter jeg igjen i botanisk hage og skriver. Denne gangen er både Olia og lille Tasia med, niesen vår. Olia er og snakker med moren sin på telefonen, og Tasia og Irina leker et sted på lekeplassen.

Vi kom oss veldig, veldig sent av gårde i dag. Jeg var langsom fra morgenen av, kom meg av gårde litt før åtte, hørte et program om Judith som hogde hodet av han babylonske hærføreren, og som Caravaggio malte et berømt bilde av. Historien er apokryfisk, den finnes i katolikkenes bibel, men ikke hos oss protestanter. Så det er nok ikke så mange i Norge som vet hva dette er noe, men mange har nok sett bildet av den vevre kvinnen, med sverdet i hånden, og så den sterke krigeren som får hodet sitt avkappet. Det andre programmet var om fernomener, eller noe sant, det luktstoffet bier og andre insekter og dyr bruker for å kommunisere med hverandre. Dette er et fagfelt jeg ikke vet så mye om, og hvor det meste er nytt.

Etterpå tvang jeg meg selv til å bade litt denne dagen også. Når man har bestemt seg, er det ingen vei utenom. Vannet er iskaldt, men på land er det varmt. Så det er greit nok. Jeg venter dog på den tiden det igjen skal bli bare behagelig.

Så er det kaffe og tyske gloser, på det lille kaffestedet, og så er det hjem til en mektig frokost. Denne frokosten ble uvanlig, i og med det ikke var skole for Tasia, og Irina dermed var med henne. Olia var ute og ordnet med noe for leiligheten, og derfor hadde jeg helt fred for meg selv, i timevis.

Det var tiden jeg trengte på å spise også. Det var en trivelig morgenstund, som utviklet seg til å bli veldig langt fra morgen, etter hvert. Det var skikkelig kjøttfrokost, stekt oksekjøtt, fylt av det som på norsk best kan kalles ostekaker, eller ostelapper. Jeg spiser det ingen andre steder enn her. Sirniki, kaller de dem.

Olia kom hjem, men hun ville snakke litt med moren før hun dro. Derfor ble det unødvendig sent på ettermiddagen, og den varme solen fra midt på dagen begynte å slippe taket. Jeg benyttet tiden til å se ukrainsk presidentdebatt på YouTube, noe som var en selsom opplevelse. Jeg har sett vestlige russlandskritikere som Carl Bildt bruke det som eksempel på Russlands manglende demokrati, «noe slikt har de ikke i Russland», liksom, men her er nok gamle Bildt på ville veier. Dette er ikke demokrati, dette er vrengebildet, dette er sirkus, der underholdningen er bare grell, for dem som forstår hva det er for noe.

Jeg så reportasjen fra debatten på russisk TV, flere kanaler derfra, og de virket ganske fornøyd med at de slipper dette sirkuset. Zeleneskij er en erfaren showmann og komiker, men dette formatet er selvfølgelig ikke for ham. Likevel er Porosjenko lett match. Han er så stor og svær og bamsete, at han fremstår bare som en stor bamsemums, sjokoladekonge, som han er. Og de tøffe ordene hans er lette å avkle for en komiker, han har jo hatt fem år på seg til å gjøre noe med situasjonen han kritiserer, og alt er blitt verre.

Der Zeleneskij ikke gjorde noe for å få Porosjenko til å dumme seg ut, hjalp russisk TV til, særlig på kanal 24, der de kommenterte Porosjenko i introduksjonen sin som en rockestjerne uten gitar. Og akkurat sånn hørtes han ut, der han gaulte ut «god aften, stadion! God Aften, Ukraina». Helt i utakt med stemningen. Nei, det er pinlige greier, og hvordan han kneler feil vei, og vender ryggen mot publikum, kommer til å gå sin seiersgang på YouTube.

I dag er det valg. Porosjenkos side forsøkte å få Zeleneskij diskvalifisert for «korrupsjon», siden han har hatt gratis inngang på sine massemøter, eller hva det var anklagen var. I alle fall ble anklagen avvist. Svigermor sa hun ikke fikk sove på grunn av disse anklagene, og var spent på om Zeleneskij fikk still. Det får han altså. Så får vi se hvordan det går.

Med oss kommer det ganske sikkert til å gå bra. Vi legger oss ikke så mye opp i ukrainsk politikk lenger. Vi forsøker å klare oss som best vi kan. Olia har fått kjøpt seg en leilighet, og med den hjelper hun moren sin med pensjonen, i det som nå er Europas fattigste land. BNP per innbygger er mellom en tredjedel og en fjerde av Russland.

Påskelørdag i botanisk hage

Plantene viser seg i vårdrakt her i Kiev. Men temperaturene hører ennå den kalde årstiden til. I dag var det første gang gradene krøp over i tosifret, og i solen var det sånn at det gikk an å gjøre seg tanker om kortbukse, men straks man er i skyggen, skjønner man at vinteren nødig slipper helt taket dette året. Nå er det i kveldingen, og jeg sitter på en benk i botanisk hage, og halvfrosset, i bukse, genser og ytterjakke.

Irina leker, og har gjort det i godt over en time. I samme lekeapparat, et de satte opp kort etter Maidan, da Ukraina på et øyeblikk skulle bli «mer europeisk». Her i botanisk hage betydde det noen apparat for handikappede. Sikkert greit det, men jeg har aldri sett noen handikappede bruke disse lekene, og heller ikke beveget seg inn, her inne. Men de funksjonsfriske barna koser seg som bare det i disse lekene. En gynge for barn i rullestol, bruker Irina og mange andre, til en slags vuggende båt, eller hva de leker at det er.

I dag morges fikk jeg kommet meg ut til treningen min igjen, etter en ufrivillig hviledag i går. Det gikk ikke strålende, var langt fra den piffen jeg er vant med, men jeg fikk nå løftet og skjøvet litt, og jeg fikk hørt et program om en tidlig muslimsk krigerdikter og om Aristoteles biologi. Da programmene var slutt, så var også treningen slutt. Jeg kostet på meg en dukkert i Dnjepr, aldeles iskald, ikke noe behagelig i det hele tatt. Men oppe igjen var det varmt og godt, og jeg kunne sågar rusle hjem i t-skjorten.

Hjemme hadde babusjka sett presidentdebatten i går, og hun kunne melde om en dundrende brakseier til utfordreren. Porosjenko har vært populær kun noen få måneder, det var de månedene han drev valgkamp og fløt på bølgen fra Maidan. Siden han ble valgt, har det gått rett nedover med Ukraina, og ukrainsk økonomi, og han har ikke vært i nærheten av å oppfylle noen av løftene han kom med. Ennå går det an å parere sånne anklager med Russland, og Krim, og Donbass, men mange ukrainere vet jo utmerket godt hva dette er for noe, og at det nok kanskje er en tynn unnskyldning fra ukrainske politikere ute av stand til å gjennomføre reelle reformer, at det er Russland som har skylden.

I alle fall parkerte komikeren Zelensky den sittende presidenten fullstendig, med slike rammende spørsmål. Zelenesky er Kolomoiskijs mann, den verste oligarken av dem alle, og jeg tror ikke et øyeblikk det vil bli noe særlig forandret, om den ene eller andre av de to blir valgt. Problemene i Ukraina er atskillig dypere enn som så, og ukrainsk politikk er viklet inn i et sånt system, at det er virkelig vanskelig å se noen egentlig vei ut. Skjønnmaling i vesten hjelper i alle fall ingen. Zelensky brukte også det retoriske knepet, å si at det er ikke jeg som stiller disse spørsmålene, der er alle folkene her på stadion, hele det ukrainske folk.

For eksempel: Hvis det er sånn at du er sånn i mot Russland, og vil boikotte alt russisk, og er i krig med Russland, hvordan har det seg, at sjokoladen din, Roshen, er til salgs i Moskva? Og gjør det bra? Eller: Hvorfor er gassen blitt tre ganger dyrere, når du sa den skulle bli billigere?

Det blir spennende å se hvordan det går i morgen. Mannen til søsteren til Olia reiser to dager til sin egen by, for å stemme, man må stemme der man kommer fra. Olia sier det er mange ting som gjør stemming vanskelig, for eksempel lange køer, og at det tar mye tid. Så er også ukrainske valg vanligvis preget av lav valgdeltakelse. Det er ikke så rart, når alle alternativene representerer det samme systemet, der det er en håndfull oligarker som står bak, og krangler seg i mellom om Ukrainas ressurser.

Jeg tror kanskje jeg skal ta en titt på den presidentdebatten, en gang jeg får tid, om jeg noen gang får det.

I dag gikk vi alle tre, lykkelige ut, for å reise til botanisk hage. Irina var kjempeglad, hun skulle se verdens fineste tre, magnolia, i full blomstring, og hun skulle leke på lekeplassen. Hun hadde tingene ferdig pakket fra jeg kom hjem fra morgentreningen. To vesker, og en ryggsekk. Det skulle ikke stå på lekene, i alle fall.

Så var det å la Irina løpe rundt og leke, mens Olia og jeg kunne slappe av i nærheten. Av og til gikk jeg rundt og tok bilder, av og til var det glosetrening, internett har jeg også på ukrainsk sim-kort, og så var det å snakke med Olia, og være med Irina. Olia er den minst tålmodige, og ville fra første stund til magnoliaene, men når Irina har med meg også, får hun den tiden hun trenger.

Hun fikk lekt riktig fra seg, før vi gikk over til den mer voksenvennlige vandringen rundt i det store hageanlegget, berømt fra sovjetisk tid. Irina lot seg villig fotografere med magnoliaen, og var helt enig i at dette var vakkert.

Så ble vi installert ved en kafé, der det ikke lenger gikk an å kjøpe øl, heller ikke under hånden. Dermed ble det bare Irina som spiste noe. Etter en kort stund måtte Olia gå, for nye ærender, mens Irina og jeg ble sittende en god stund ennå.

Klokken var fire. Nå er den snart halv sju. Det er ingen ting som tyder på at Irina er i nærheten av å få nok. Og jeg venter, jeg venter så lenge Irina bare vill. Om alle mine tekniske duppeditter går tom for strøm, ingen ting har det å si. Her blir vi, til Irina vil videre. Det er god påske, fra Kiev!