Forkjølet – og pause

Denne dagen teller ikke. I dag var vi forkjølet. Kampen har vært å komme oss fra sengen, til en stol, og tilbake i sengen igjen. Ute var vi lite grann, til det ble regn, og vi heldigvis kunne gå igjen. God natt (til dere), og god bedring (til oss),

Reklamer

Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det,

Nå er det leggetid, resten kommer…

Romantisk tur med bare Olia og meg

I dag var det kjøligere igjen, og gråvær. Det resulterte i en roligere dag, ingen tur til stranden, lite ting spesielt, men en lang og god spasertur med bare Olia og meg, mens babusjka passet Irina.

Jeg startet dagen utenfor Skyberry kafé, kaffebar, der jeg satt på en mur under et tre i regnet, og leste ferdig teaterstykket sei personaggi in cerca d’autore, på italiensk, før jeg ledsaget av rikelig med espresso og cappuccino oppdaterte denne bloggen frem til i dag. I tillegg fikk jeg gjort litt nødvendig nattarbeid, litt henvendelser og undersøkelser.

Så var det hjem til frokost. Den var det Olia som laget denne dagen, og den var omfattende, med kjøtt og georgisk krydder. Mens den ble laget, satt jeg på balkongen, med nettbrettet, og skrev ferdig ytterligere blogginnlegg.

Men dette her, dagens, kunne ikke bli skrevet, før dagen var gjennomført…

Detaljene kommer…

Gode nyheter fra ordnett.no – russisk digital ordbok på vei!

Den appen jeg suverent bruker mest på mobilen heter Anki. Det er en app som fungerer som huskelapper, der man liksom skriver et ord på forsiden og et på baksiden, og så pugger man. Typisk sånn man lærer gloser, eller annet å huske til eksamen. Jeg bruker den til gloser og fraser på de tre språkene russisk, tysk og italiensk.

Som så mange ganger med meg, tar det litt av. Jeg ble tipset om denne appen av en venn, som selv ikke holder igjen når det gjelder ting å lære seg. Han har brukt den i årevis, til flere språk enn jeg, men han har også i større grad enn jeg brukt det å pugge gloser som en del av det å lære språk. Jeg har også pugget gloser, ganske heftig og systematisk, men jeg har også hatt vitenskapsfilosofen Adorno litt i bakhodet, han sa man skulle ikke lære språk ved å pugge gloser. For ordene betydde alltid noe annet på fremmedspråket, enn morsmålet. Det er bedre å lære og forstå ordene ut fra praktisk bruk.

Sant nok, sikkert, men Adorno hadde en hjernekapasitet som overgår de fleste. Å pugge gloser er nødvendig.

Badesesongen i gang – også for Irina!

Det var en uvanlig maidag i Sør-Rogaland i dag. Opp mot 25 grader, godt med sol, men også kraftig vind. Så det var ikke den sterke følelsen at det var så varmt, annet enn når man var innendørs, eller i le.

Uansett har vi lært oss her i vest at finværsdagene må utnyttes. Irina og jeg satte oss i bilen, og kjørte til Stemmen på Kverneland.

Området rundt dammen Stemmen er et av de få områdene de har klart å gjøre finere enn det var. Ellers er det mye fin natur som blir rasert for å lage skinnende boligfelt, industri- og handelsområder eller såkalt rekreasjon. Mange, mange av disse stedene hadde sett bedre ut, om de hadde kunne være som de var.

Stemmen er et unntak. Området rundt er flashy boligområder, rekkehus og blokker, med velstelt plen og alt som det ser ut alle steder nå om dagen. Men selve dammen har de pusset opp til det bedre, mye bedre. Det var et skittent gjørmehull, ikke brukendes til noe, men nå er det reelt flott spaserturområde og nydelig både for eldre og barn.

Jeg valgte stedet, siden dette vannet er lite, og det derfor går raskere å varme opp. Det vil derfor ikke være så iskaldt som de andre vannene rundt her. Vi er tross alt ikke kommet lenger enn 9. Mai. Kun de tøffeste begynner å bade nå.

Irina og jeg hører i den kategorien til. Hun er 3 år, jeg er 44. Vi gikk ut av bilen, hun lekte litt på lekeplassene på veien. Men lekeapparatene var for varme, det var begrenset hva hun kunne gjøre. Der lekeplassene var, var det også le for vinden, og derfor fulle 25 graders varme og sol. Vi hadde rett og slett behov for avkjøling.

Oppe ved vannet blåste det godt. Så behovet for å bade forsvant. Nå var det eventyrlysten som var drivkraften. At det var andre barn der, i badetøy, gjorde det selvsagt for oss også å prøve oss. Vi lager veiene, følger dem ikke.

På søndag var vi på Ølberg, og vasset litt i sjøen. Så vi vet hvordan det må bli, Irina må i trusen, alt blir vått uansett. Jeg var i badeshortsen. Det var ingenting i tøyet som kunne hindre oss fra å dykke. Det var kun kulden i vannet.

Jeg har utvidet badesesongen i begge retninger i årevis, jeg er godt vant. Irina er i lære. Hun har også en liten kropp på 3 år. Men vannet trekker henne. Hun synes det er kjempegøy. Og hun vil så gjerne, så gjerne ut til en liten hengekøye de har plassert uti. Jeg må bære henne ut. Men da det kommer opp til livet på meg, blir det så kaldt at jeg ikke helt vil gå lenger.

Mens Irina er på land, får jeg dukket. Og da er det greit. Kroppen er laget for å tåle mye større kulde enn vi synes er behagelig. Det gjelder å overvinne motviljen mot å dukke. Når man først ligger der og flyter, er det mye som kan kjennes godt.

Nå er jeg også klar til å frakte Irina til hengekøyen. Men hun får ikke lov, uten at hun selv også går gjennom kulden. Hun må dukke og flyte hun også, liksom svømme ut, mens jeg holder henne. Det er veldig ubehagelig å bli dukket mot sin vilje, det må ikke skje, men det går an å lirke det til så det liksom skjer frivillig, men med litt hjelp.

Så er også Irina slik at vannet er kaldt, men greit. Vi kommer oss til hengekøyen, setter henne på, gynger litt. Og så tilbake. Vannet er kaldt, det er vind, og dermed bølger. Tilbake går det greiere, i medvind, og den siste halvmeteren får hun løpe selv, enda vannet er brådypt. Så strekker vi hendene i været, og roper hurra! Det gikk! Før Irina sier (på russisk): En gang til!

Dette gjentar seg. Igjen og igjen og igjen. Og igjen og igjen og igjen. Som alltid bader vi uten sammenligning mye, mye mer enn alle de andre. De andre bader litt, hutrer og fryser, og så er det opp å varme seg. Irina og jeg går ut til den hengekøyen, og tilbake, mange, mange, mange ganger. Alltid med Irina i vannet, stadig mer hutrende og kald.

Så er det nok. Da er det på med tørre klær. Varme henne litt inntil meg. Og sende henne av gårde på sprang. Man er varm og god igjen på null komma null. Vinden tørker på et blunk. Og sol og 25 grader gjør at det aldri kan bli ordentlig kaldt, så lenge man ikke er uti det atskillig kaldere vannet.

Man føler seg så tøff i verden, etter å ha badet. Og Irina prøver alle lekeapparatene som bare juling. Man har liksom kvittet seg med grensene sine, alt er mulig. Hun klatrer opp, rundt, ned.

På vei tilbake vil hun bade enda en gang. Men nå holder jeg litt igjen, skifter ikke selv, og lar henne bare vasse. Det er bare noen få øyeblikk, nok til å få badetrusen våt igjen. Deretter er det å få på seg tørt, for godt, og komme seg ned i butikken og kjøpe is. Det har vært en bra sommerdag. Årets virkelig første, den første badedagen!

Kandidatturneringen i sjakk, Berlin2018 – Caruana!

Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.

Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.

Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.

I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.

Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.

Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.

Aronian, 4,5p – (-5)

Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.

So, 6p (-2)

So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.

Kramnik, 6,5 (-1)

Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.

Grisjuk, 6,5 (-1)

Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.

Ding, 7,5 (+1)

De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.

Karjakin, 8 (+2)

Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.

Mamedjarov, 8 (+2)

Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.

Caruana, 9 (+4)

Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.

Den matchen står i november.