Queens 5 beste plater

I går skrev jeg ned de 6 til 14 platene til den engelske musikkgruppen Queen, med en liten bakgrunnshistorie om mitt forhold til dem, fra jeg kjøpte mine 6 første CD-plater og 5 av dem var Queen, til jeg få år senere endret musikksmak og sluttet å høre på Queen. Det var et ungdomsforhold, for meg cirka fra jeg var 14 til jeg var 18, og det var veldig intenst de årene det stod på.

Jeg kan platene ut og inn, husker omtrent alle sangene, og kan vurdere dem både ut i fra opplevelsen da jeg var ung blodfan, og nå når jeg mer kjølig analytisk ser hva de egentlig gjorde. Sånn sett seg jeg at jeg nok kanskje vurderer 80-talls platene høyere enn det er vanlig, men for meg var dette inngangen, de veldige stadionkonsertene og de majesteiske, egentlig pompøse, sangene. Det første møtet var Live magic, på kassett, og så mener jeg bestemt jeg kjøpte Sheer heart attack, A night at the opera, News of the world, The works og The Miracle på CD. Jeg bestilte også videoer på VHS, som man måtte gjøre det den gangen. Med de pengene jeg hadde, fikk og tjente, brukte jeg de 3-4 årene fra 1989 til 1992 til å støvsuge alt jeg kunne finne av Queen, og hørte mer på dem, enn alle de andre til sammen.

Dette er deres beste plater, i nedtelling fra 5 til 1, synes jeg.

5. The Miracle (1989)

Dette var den platen de nettopp hadde gitt ut da jeg oppdaget bandet skikkelig. Og jeg syntes det var helt kanon. Tittelsporet, The Miracle, jeg syntes det var en svært god sang, svært mektig. I want it all syntes jeg var beintøff, og hørte den og tenkte på den hver gang jeg skulle gjøre noe vanskelig. Jeg likte veldig godt The invisible man, veldig artig sang, veldig kul, og jeg var uvanlig begeistret for Breakthru. Alle jenter jeg var forelsket i fikk den i hodet mitt når jeg tenkte på dem. «If I could only reach you, if I could make you smile,» ennå gir det minner og følelser å skrive disse enkle tekstlinjene ned. Hele den sangen der, en skikkelig forelskelsessang. I voksen alder synes jeg Scandal er en reelt flott sang, det er den sangen som egentlig er mest skikkelig på platen, den sier noe om bandet og hvordan de har det. Ellers er jo Queen mye staffasje og utseende. De første to sangene, The Party og Khasoggi ship, de starter platen fint og går veldig artig over i hverandre – dessuten gjorde det at jeg i voksen alder visste hva Khasoggi ship var, i det jeg støtte på det i tekster og nyheter jeg ellers leste og fulgte. Rain must fall er veldig enkel, My baby does me er ikke så mye, og Was it all worth it er Queen på sitt eksamplearisk verste som tekstforfattere. Det er fullstendig 1 til 1, ingenting overlatt til tolking, eller tenking, her er hele spørsmålet gjennom sangen «Was it all worth it», og så svarer de selv til slutt «Yes it was worth all the experience!» Ikke bra. Hang on in there hadde (og har) et veldig henrivende øyeblikk, en veldig medrivende sekvens. Chinese torture er nettopp det. Men denne platen, var for meg, et miracle, og det sitter i.

4. The works (1984)

Denne platen inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det alene slynger den opp mot toppen. Her er også Roger Tayloer og John Deacon på topp som låstkrivere, med monstersangene Radio Gaga og I want to break free. Begge to hadde jeg hørt gjennom 80-tallet, siden de ble skrevet, fordi far tok dem opp på kassett fra radioen, slik vi gjorde den gang. Særlig la jeg merke til og likte godt Radio Gaga, men jeg ante ikke at det var Queen. Da jeg skjønte at det var Queen som hadde denne sangen også, det slyngte dem høyt opp i stratosfæren, høyt over alle andre. Både Radio Gaga og I want to break free er dessuten fantastisk live, nesten umulig og dumt ikke å la seg rive med. Dette er også perioden Queen for alvor og særlig etter Live Aid slår definitivt gjennom som et titanisk stadion band, og kan gjøre krav på å være den beste av de alle i nettopp den sjangeren. Det er ingen av de andre sangene fra denne platen som gjør seg på en stadionkonsert, det skal sies, Hammer to fall har jeg aldri likt, selv om dette var en av de få utvalgte som nådde frem til de 20 minutter live aid, og at den regnes som en av bandets store. Jeg har mer sans for lavmælte Is this the world we created, som jeg holder litt i samme stil som Love of my life, en rolig sang som kan få 100 000 begeistrede mennesker til å tie stille. I dag synes jeg It’s a hard life er temmelig enkel, den gang syntes jeg den var en mektig låt, og en av Queens beste mektige låter. Men den lider under Queens evinnelige problem om å være litt endimmensjonale, litt frem, og det går for inntrykksømme tenåringer, men erfarne voksne, nei. Tear it up husker jeg at jeg gav til ei fire år yngre jente jeg trente i fotball, da hun spurte hva jeg hørte på, og hun sa det var en spesiell sang. Det har hun nok rett i. Man on the prawl må jo kalles grei nok, selv om det er et tilbakeblikk til 50-tallet som er fullstendig maplassert på denne platenm, men dette er jo også helt typisk Queen. Rett etterpå kommer Machines (Or back to humans), som er en 80-tallsk apokalyptisk sang, om at vi alle går mot å være maskiner, og moralen er at vi skal være mennesker. Den er sunget, spilt og fremført med stort alvor, intenst alvor, egentlig, og det fungerer ikke så verst, selv ikke nå. Keep passing the open windows er forglemmelig, og sjelden Freddie Mercury, at han tar seg av nettopp det. Men også den sangen har sine øyeblikk.

3 A day at the races (1976)

Så går det opp et hakk. Og objektivt sett hører nok denne platen hjemme på pass nummer to. Her er både bra, minneverdige sanger, og her er helhet. Det er en opplagt forfølgelse av forgjengeren, A night at the opera, svært mye er likt, inkludert album-tittelen, men A day at the opera er hvit, og liksom kunstnerisk, A day at the races er svart, og liksom for folk flest. For meg, som er disponert for sånn i hjernen, har fargen på coveret mye å si for opplevelsen av sangene, så hele denne platen blir hørt og opplevd på en helt annen måte en Opera-forgjengeren. Det var får være nok om de to i sammenheng, her er A day at the races for seg selv.

Den begynner med Queens beste rockesang. Overlegent. Tie your mother down feier alle de andre av banen. Dette er tenåringsopprør og foreldreoppgjør og alt man kan be om, dette er rett frem, fungerer på plate, fungerer live, glimrende riff, glimrende gitarer, glimrende vokal, glimrende alt. Rock ala Queen. Så går det rett over i en av de roligste Queen-sangene av dem alle, You take my breath away, og herre min gud så mange ganger jeg har ligget med denne sangen på øret og vært forelsket. «I could give up all my life for just one kiss, I would surly die, if you dismiss me from your love. You take my breath away». Det er mange slike linjer. Når de går inn i et forsvarsløst ungt guttehjerte, herre min gud, om det var noen mening i verden, skulle det i det minste komme en gang der jeg kunne fortelle de utvalgte jentene at jeg lå sånn og tenkte på dem og drømte om dem. Long away, flott sang av Brian May, samme stil som 39′ fra forgjengeren, og The millionaire walz er ekstravaganza fra Freddie. Funker som bare juling, jeg er med, var det da, er det nå. You and I av John Deacon, han har det med å være litt vennlig og snill, holder atskillig mer igjen enn You take my breath away, som er Freddie Mercury låt. Så føgler en hit, Somebody to love, den finnes jo også på Greatest hits, og jeg forbinder den dessverre mest der. Det er jo en kjempesang, og en av dem som har overlevd best, men at den fantes på denne platen, hadde jeg nesten glemt. White man er indidanerhistorie av Brian May, herlig rett frem, men på denne platen tåler man det. Det er liksom forsøket på et epos, tilsvarer kanskej Prophet song, fra forgjengeren. Så er det en annen fra Greatest hits, Good old fashioned lover boy, litt polert, sammenlignet med de beste sangene på denne platen og platen som helhet. Samme felle går forresten Somebody to love i, i dette selskapet, synes jeg. Drowse er Roger Taylor på det beste han fikk til av forglemmelige låter på 70-tallet. «It’s not easy, for an outside boy (husker ikke engang om det er outside boy han sier, eller om det er noe annet), its not easy at all». Og så slutter det med tvers igjennom fantastiske og platens aller beste: Let us cling together (Teo Toriatte). Jeg er veldig glad jeg fikk høre og opplevde denne sangen mens jeg var mottagelig for den.

2 A kind of magic

Det er sikkert en haug av gode Queen-fan som aldri ville finne på å plassere denne platen her så høyt oppe. Men nå er det ikke bare kvaliteten på platen det gjelder, men også opplevelsen av den. Og da er det få som kommer i nærheten av A kind of magic. Jeg kan ennå huske at jeg fikk den, og hørte den, hørte for første gang sangene i original versjon, de jeg kun hadde hørt live. Og det var en plate til, av bandet jeg elsket, og det var bandet på sitt beste. Her er fantastiske Who wants to live forever, som er Let us cling together opp igjen, bare bedre. Om du ikke er motstandsdyktig mot strengene Queen her spiller på, det er jo triks fra ende til annen, så er dette gåsehud majestisk og gi seg ende over. Særlig den bridgen, Let us cling together har bra bridge, Queen var kjempebra på å lage bra bridge, men Who wants to live forever tar premien. «Then touch my hand, with your lips, touch my world, with your fingertips, and we can cling together, and we can live forever». Det er noe sånn. Måten det er gjort på – wow. Platen har også One vision, som er nesten for meg, også den gang, så var det sånn at denne sangen liksom ikke helt greide det den prøvde på. Det er et flott refreng, men det er liksom ikke så flott som det burde, det er liksom en ide, som aldri blir mer enn nesten. Men så kommer a kind of magic, som er artig live, og fantastisk med god lyd i studioversjonen. Det er noen harmonier her, de bærer selv når man spiller den selv på gitar. Den trekker følelsen av magi inn over hele platen. Det åpner en verden, skikkelig flott. Så kommer One year of love, en kjærlighetssang av John Deacon, fulgt av Pain is so close to pleasure, en banalt enkel sang, men jeg likte den godt den gang. «Sunshine and rainy weather, go hand in hand togheter, all your life». Sånn som det. Friends will be freinds er John Deacon som endelig får ordentlig utløp for vennligheten sin, dette er stadionfyller, man må være beruset av hundre tusen ekstatiske mennesker for å gå helt med på denne, men da er det greit. Så altså Who wants to live forever, før Highlander-sangene (det er andre Highlander-sanger også på platen) Gimme the prize og Princes of the universe, med Don’t lose your head i mellom. Begge de to førstnevnte er sånn sang jeg hørte før jeg skulle spille fotballkamp, eller når jeg skulle være tent. Det funket. «Move over, I said move over. Hey, hey, hey clear the way (eller move away, husker ikke)». Og «I am the one, the only one, I am the god og kingdom come, so gimme the prize. I said gimme the price». Princes of the universe har litt av det samme problemet som One vision, får det ikke så bra til som den burde. Det er flott refreng, flyter bra, men de ulike delene i sangen, det blir liksom ikke helt ordentlig. Don’t lose your head er 80-talls versjonen av Drowse, litt mer polert, men fremdels den hese stemmen til Rogar Taylor, og hans alltid litt begrensede låskrivertalent. Men denne platen, den har gitt meg mye. Her er den på plass nummer 2.

1 A night at the opera (1975)

Med Queen er det ingen tvil. Dette er den beste platen. Det var det den gang, er det nå. Her er de beste sangene, her er den beste helheten, her er den kule fandenivoldskheten, her den boblende kreativiteten, her er opp og frem, her er band som vil noe, her er kunstnerisk helt ok og populærmusikk kjempe. Selv distanserte kritikere må gi seg litt mot denne, dette er ganske bra, dette er unikt.

På 70-tallet begynte alle Queen-albumene med en skikkelig rocker, her er det Death on two legs. Det er rett og slett ganske kult. Queen er i krangel med plateselskapet sitt, og lager en sang om dem. Eller, strengt tatt er det jo manageren Norman Sheffield og eieren av studioet de brukte, men dette er raffinert utskjellig, og en utvidelse av mitt engelske ordforråd å slå opp ordene for å se hva de betydde. «Do you feel like suicide, I think you should», er bare en av mange skudd som kommer på rekke og rad, aggressivt fremført, men så way over the top at det også bringer inn litt humor, og holder det spennet bra ting skal holde.

Den sangen går rett over i Lazing on a sunday afternoon, en fullstendig kontrast, vaudeville, og en konkurrent med Nevermore til tronen for beste sang på litt over et minutt. Med Death on two legs fulgt av Lazing on a sunday er stemningen satt, eller stemningen forvirret.

Så kommer I’m in love with my car, Rockeren Roger Taylor, vakre kvinner og tøffe biler, en fetisj man må si hm! til, «with my hand on the grease gun, it’s like a desease, son«. Det er for øvrig ganske morsomt slik de snakker om denne sangen i filmen Bohemian Rhapsody, ganske troverdig, sånn tror jeg det var. Men til Roger Taylor på 70-tallet å være, er dette av det absolutt beste.

Vennlige John Deacon prøver seg med You’re my best friend, 11 år før han får til Friends will be friend, tydelig oppdatt av vennskap, han John. Men platen har satt seg fint, a night at the opera, Death on two legs, Lazing on a sunday afternoon, I’m in love with my car, You’re my best freind. Dette er Queen. Fire bandmedlemmer i alle retninger.

Første og andre sang av Brian May på platen kommer med ’39, first, og Sweet lady, deretter. ’39 funker bra som historiefortelling, noe Brian May liker godt, dette er liksom et forsøk på å være kassegitar rundt leirbålet sang, og av slike er det lagret bedre. Det er også laget bedre rockesanger enn Sweet lady.

Men akkurat i det man lurer på om Queens beste plate skal vandre inn i kjedsomheten, kommer Seaside Rendezvous, og er 2 minutter og 19 sekunder fantastisk Freddie Mercury. Kreativv overflod. Det er liksom vaudeville, kabaret, og akkurat i denne sangen funker det som bare juling, likte den kjempegodt fra første stund, og hele mitt liv.

Så kommer altfor lange Prophets song, 8 minutt og 20 sekund. Den er jo ment å være episk og viktig, den er nødt å mene å være det. Her er kor og overdubbing og et voldsomt effektmakeri, mer enn på Bohemian Rhapsody, men Brian May får det jo ikke helt til. Så det blir mer et interessant forsøk, noen interessante sekvenser og elementer, en ide prøvd ut og blåst opp, men ikke i mål. Sånn kan det jo forresten være a night at the opera, sangen hører hjemme her.

Love of my life er nydelig. Den er Queens beste ballade, den er jo det, og det ikke det. Det er også den beste sangen som får stadion til å tie. «Love of my life, don’t leave me, you’ve taken my life, and now you hurt me» og «bring it back, bring it back, don’t take it away from me, because you don’t know, what it means to me». Enkle linjer, men det funker rett i mål i denne sangen her. «You’ll remember, when this is all over, and everything’s blown by the wind, You’ll remember, when I will be there to remind you, how I still love you, I still love». Er ikke sikkert jeg husker det helt riktig, men virkningen husker jeg, og den kan rett og slett oppstå ennå.

Good company er artig Brian May som sang nummer 10, «I’ll be old and puff my pipe», god stemning.

Så er det Bohemian Rhapsody. I mange, mange, mange år slo jeg opp i leksikon og ordbøker og forsøkte å finne ut hva i all verden de to orden betydde. Først i godt voksen alder har jeg grep om dem. Denne sangen ble den lengste sangen som nådde nummer 1, og er nå den eneste sangen før år 2000 på topplistene på Spotify. Jeg er på fest nå, og så kan folk teksten. Vidunderlig! Da jeg var ungdom kunne jeg alt, og sangen betydde enormt, men det var kun jeg, og jeg var helt alene om det. Det var særlig de innledende versene jeg likte enormt, noe av det vakreste skrevet, syntes jeg da, «Mama, just killed a man, pushed a gun against his head, pulled the trigger, now he’s dead». «Mama, ooo, didn’t mean to make you cry, I something wish I never was born at all». Det er veldig enkelt, og veldig vakkert. Som voksen har sangen vokst litt, med det at jeg synes hele sangen med vers, solo, gallileo, og avslutning med god rock, og helt rolig, helheten, alt dette på 6 minutt og 30 sekund. Det er skikkelige saker. Og det utrolige i at det ble akseptert den gangen, og så har det fått en voldsom gjenfødelse nå, i vår tid.

Platen avslutter med God save the Queen. I ungdomsperioden fant jeg dette litt intetsigende, funket veldig bra på konserter, men litt rart på platen. Nå skjønner jeg jo litt mer at dette er opprørsk og rebelsk, litt dristig, rett og slett, å avslutte en plate som begynner med Death on two legs, med God Save the Queen. Når det er navnet på banet, og dessuten Englands nasjonalsang. Konservative England.

*

Sprikende band. Sprikende karriere. Sprikende plater. Men det traff meg, i alderen cirka 14 til cirka 18, og da var det ikke så mye som betydde så mye mer for meg, enn Queen. Det var de sangene som jeg hørte på og tenkte på, de sangene som satte meg i stemningene jeg trengte, og som forsterket og forløste følelsene jeg følte. Musikksmaken modnet, og Queen gav meg ikke lenger noe, men minnet om deres plass i livet mitt i formative år, og et sceneshow og talent og kreativitet og go-for-it som var uimotståelig, i glimt dukker det opp på ny.

Nothing really matters, anyone can see, nothing really matters, to me
Anyway the wind blows
Bohemian Rhapsody

Queens beste og verste plater – fra 14 til 6

En bloggpost helt ut av det blå. En kjærlighet som var intens, og varte noen år. Jeg fikk min første CD-plate av Queen straks jeg kjøpte min første min CD-spiller, en diskmann, på tur til Tyskland, på utveksling. Jeg gikk i det som den gang var åttende klasse i ungdomsskolen, i dag tilsvarer det niende. Jeg må ha vært 13-14 år. Straks etter kjøpte jeg fem plater til. Fire av dem var Queen.

Åttende og niende klasse på ungdomsskolen, første og andre på videregående, hørte jeg omtrent bare Queen. Jeg kjøpte alle platene, smått om senn, med den litt for lave ukelønnen og ganske lave arbeidsinntekten jeg hadde. Det var sånn at jeg kunne sykle 3 timer og legge reklame i postkassene, og kjøpe en CD-plate for pengene jeg tjente. Jeg hadde like mange plater av Queen, som alle andre til sammen. Og syntes Queen var bedre enn alle andre til sammen.

Siden høre jeg REM, musikksmaken min bråmodnet, og jeg har de 30 årene som har gått siden omtrent ikke hørt Queen i det hele tatt. Men gammelt vennskap sitter i, de følelsene jeg fikk og stemningene jeg ble satt i i min tidlige ungdom, var ekte, og da Queen nå har fått en slags gjenoppvåkning med filmen Bohemian Rhapsody og det nesten merkelige faktum at sangene deres er blant de aller, aller mest spilte av noen grupper på Facebook, det inspiserte meg til å skrive denne bloggen.

Hva er, fra dårligst til best, rekkefølgen på platene til Queen? Jeg holder utenfor platene til Freddie Mercury alene, jeg har dem alle, og jeg holder også utenom platene gitt ut etter han døde, også de har jeg, tror jeg. Dette er studioplatene fra Queen I (1973) til Innuendo (1991), en intens periode på et par tiår, og et band med en fascinerende utvikling

14 Flash

Dette er den eneste platen av dem jeg ikke har. Det er filmmusikken til Flash Gordon, eller Lyn Gordon, som han heter på norsk. Jeg har hørt den noen ganger på strømmetjenester, men det er en unntaksplate, dette. Hiten, eller syngelen, Flash, den finnes på Greatest hits, så jeg har hørt den der noen ganger. Den er jo ganske fin, men heller ikke den når opp blant Queens hits og heller ikke blant Queens beste øvrige sanger.

13 Hot Space (1982)

Denne er også lett å plassere. Som voksen har jeg skjønt hva som gjorde at denne platen aldri ble noe mesterverk, gruppen var i ferd med å falle fra hverandre, og det handlet vel mest om å kamuflere hvor ille det står til. Under Pressure er herfra, det er en flott sang, men verken for David Bowie eller for Queen er dette i nærheten av hva de egentlig er i stand til å klare. Ellers er det Life is Real, som minner umiskjennelig om John Lennon, Put out the fire, som selv til Queen å være er vondt naiv og overforklarende, nesten barnslig, og så er det noen slags forsøk på å treffe en slags tidsånd med ny musikk og rytmer og sound. Men det går ikke noe bra.

12 Jazz (1978)

Dette er den første platen som egentlig er bra. Her er flott og berømte hits som Fat bottom girls og Bicycle Race, om enn disse sangene var gøyere i ungdommen enn som voksen, og Don’t stop me now har over 1 milliard lyttinger på spotify, selv om jeg for min del aldri har holdt den som en av mine favoritter. Platen har også små glemte perler som Jealusy og enda bedre Dreamers ball, som virkelig kommer i en bra versjon på live-platen Live Killers kort etter, og her er merkelige Mustapha, som også Queen skal få komme unna med. Men If you can’t beat them, In onlys seven days og Fun it er mest av alt plagsomt, tittellåten Jazz prøver altfor hardt, og enda mye mer enn det, og Let me entertain you klarer heller ikke å bli helt det den prøver på. Ikke for meg, i hvert fall. Så det blir for mye blandet drops, og Queens tredje dårligste plater, om enn det finnes sanger å bli glad i her.

11 Queen I (1973)

Når jeg skriver om Queen, må jeg finne en blanding sånn jeg er nå, når jeg er voksen, og sånn det var da jeg likte bandet som best, i tenårene. Nå synes jeg sangene på debutplaten holder seg helt utmerket, jeg blir i godt humør av den, men den gang syntes jeg ikke Queen hadde blitt helt Queen ennå. Det er en rå lyd på den, som jeg ikke likte da, men liker nå. Jeg liker også at sangene ikke er så selvforklarende, så overtydelige, og så endimmensjonale, som Queen unektelig ble etter hvert. Her er det skikkelig kjør på Rockn roll, fra starten Keep yourself alive, balladen doing all right, fascinerende og Queenske Great king rat, og også Queenske My Fairy king. Liar har jeg aldri klart å bestemme meg for om jeg liker eller ikke liker, men det er en sang å legge merke til, og tekstlinjen «Nobody believes me – LIAR!», den er jo fin. The night comes down er rolig, Modern times rockn roll er forglemmelig, og Son and daughter er første forsøk på Queen power-sanger, det jeg kalte «mektige sanger», i min nitidige kategorisering, poenggiving og samlinger i ungdommen. Den er fin den, men mer et varsel om hva som skal komme, akkurat som man finner motiv og ideer i store forfatteres tidlige verk, ideer som kommer i full utforming og full utforming senere i forfatterskapet. Jesus, den nest siste sangen, jeg får ikke den til, det blir for lettvint, men Seven seas of rhye som avslutter er hint om hva som skal komme.

10 The game (1980)

Denne platen har noen av de samme problemene som Jazz, den blir litt intetsigende, og som plate hører den så absolutt til på en verre plass enn Queen I. Debutplaten er interessant, men her har vi mer å gjøre med et band som har lært triksene, og kan vri ut monsterhits av ermet. Men, en plate skal jo også ha supersanger, og her er – etter min mening og smak – The game bedre enn Jazz. Crazy little thing called love er der oppe blant Queens aller, aller beste, om enn den kanskje ikke er helt representativ, verken for platen eller bandet. På platen er også Coming soon, som jeg likte helt utrolig godt da jeg først fikk høre den. The game var en av de siste platene av Queen jeg fikk tak i, og her var en ny sang jeg aldri hadde hørt før, av det bandet jeg likte så godt. Den sangen har imidlertid ikke klart å holde grepet inn i voksenalderen, kan man trygt si. Derimot er Play the game og Save me flotte sanger, blant Queens beste ballader, og latterlig mye bedre enn Jealusy som sjarmerte på Jazz. Særlig finnes Save me også på mange fine live-versjoner. Another one bites the dust er en monster hit, og kanskje Queens aller mest spilte sang, selv om den aldri har vært helt inn i min stil, verken som ungdom eller voksen. Men jo eldre jeg har blitt, dess mer har jeg anerkjent at det er noe med denne sangen få andre sanger har, og det er fortjent den har den posisjonen den har. Foruten disse, er det en del makkverk også på platen. Don’t try suicide er kanskje den verste sangen Queen noensinne laget. Den er her. Det samme er pinlige Need your lovin tonight og Rock it (prime jive). Med Dragon attack og Sail away sweet sister er alle sangene nevnt. Dragon attack er inn et spor Queen aldri skulle gått, og som de rotet med disse årene, Sail away sweeet sister er ikke så verst, men kunne like godt blitt nevnt uten å si noe mer om den.

9 News of the world (1977)

Denne platen tar det opp et hakk. Mest fordi den inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det som var min inngangsport til bandet, da vi hørte det i minibussen til treneren før kamp med småguttelaget i fotball. We will rock you og We are the champions fikk begge toppkarakteren 10 i alle kåringer jeg drev med, og fungerte fantastisk til å sette meg i stemning, nesten samme hva jeg skulle gjøre. Det har også fulgt meg ikke så verst siden. Så stuper det rett inn i rocktøylesløse Sheer heart attack, som blir litt for mye av det gode for min del, men i live-versjonen er energien akkurat så holdt igjen at det går an å hive seg med, da er det superkult. All dead, all dead har jeg alltid likt, gitarist Brian May er bra på slike sanger, og Spread your wings er bra, og enda mye bedre live. Det er i det hele tatt en plate med mange bra sanger, dette, men temmelig uten helhet og retning. Settingen er liksom News of the world, album-tittelen, og så skal det kanskje være støyende og sprikende, men måten der er gjort på inviterer ikke til å tolke det så gjennomtenkt. De neste to sangene på platen har jeg aldri kunnet fordra, selv om Queen har pleid å spille dem live, og andre tydeligvis liker dem. Det er Get down, make love og Fight from the inside. Så tar det seg opp igjen med Sleeping on the sideways, en sedvanlig perle fra Brian May, men han får det vel ikke til å få det til å låte helt sant og troverdig, det sangen melder, det er konstruert stemning og mening. Who needs you er forglemmelig og dårlig, It’s late er Queen Power, uten å være i nærheten til å nå opp til de beste i sjangeren, og avslutningen, My melancholy blues liker jeg godt. Det er en sang som ikke hører til de mest kjente, og som er fin. For øvrig er det denne platen som fikk anmeldelsen Rockens første fascistiske plate, fra en anmelder som rett og slett var provosert. Det er nok å ta i, men sprikende, og retningsløs, det er riktig. Og noen fantastiske sanger som kan få en stadion til å bevege seg, lik få andre kan få til, det er denne platen og Queen.

8 Queen II (1974)

Dette går også opp et hakk, for dette er energien og helheten i fra debutplaten, inn i noen minneverdige sanger. Denne platen likte jeg godt den gang, og liker godt fortsatt. Sangene holder seg, og prøver ikke så veldig hardt å være mer enn de er. Procession er intro, nærmest et preludium, en instrumental som egentlig bare bygger opp til den første sangen og til platen. Father to son har en solo som blir for lang og intrikat for min del, men den sangen har øyeblikk som virkelig fenger om du hengir deg, og det er Queen power med en tidlig råskap som kler den. Dette er kult. White Queen er en flott ballade,flott, karakteristisk vokal fra en ung Freddie Mercury, og så kommer denne platens forglemmelige øyeblikk. Some day, one day, er mer et pausespor, og det samme er The loser in the end, fra Roger Taylor. Men så tar det seg virkelig opp, i platens andre halvdel. Her er Ogre battle, en skikkelig rocker fra troll- og alveverdenen, og en historie som fungerer, selv om det ikke er så enkelt og så nødvendig å få tak i den. Det holder å vite at det har vært et stort og viktig slag, musikken og fraseringen til Freddie Mercury får sagt det som skal sies. The fairy fellers master stroke er også briljant Freddie Mercury, mercury er som kjent kvikksølv, som er flytende. Det er en veldig iderikdom i hodet hans, og her formelig spruter det ut i alle retninger, men sånn at det allikevel på sitt eget merkelige vis fungerer. Nevermore er fremdeles den vakreste sangen på såvidt over et minutt, synes jeg, helt nydelig og enkelt, og så går det inn i kontrasten March of the black Queen. Dette er en eksplosjon av ideer, og om man synes Father to son er bra, så er denne veldig mye bedre. Den peker frem mot Bohemian Rhapsody og andre i sin art, med flere forskjellige sanger liksom pakket inn i en. Det er 6 minutter og 32 sekunder som er velfylt, ting skjer, i den sangen. Og så er Funny how love is, en pause, men når Freddie Mercury står for pausen, er det bedre enn når Bryan May og Roger Taylor gjør det. Så avslutter sangen med Queens første store hit, litt bedre enn Keep yourself alive, her er hele Seven Seas of rhye. Det er en energieksplosjon her også, men denne gangen funker det, og sitter. Platen er et mesterverk som må tilskrives Freddie Mercury, mer enn noen annen plate av Queen må det.

7 Innuendo

‘Den hører til her. Selv om den da den kom, er en av de platene som har gjort aller, aller sterkest inntrykk på meg. Her var nytt materiale, av Queen. Tittelsporet, Innuendo, sprengte alle skalaer for meg, det var den suverent beste sangen noensinne laget, slik jeg så tingene den gang, og jeg kunne ikke høre den annet enn i gåsehud og høytid. Både den og platen har falmet litt, det skal sies, men følelsen av magi sitter ennå i, eller kanskje jeg heller skulle skrive minnet om den følelsen. For nå synes jeg nok platen er litt vel glattpolert, til at det kan passere, og noen av sangene er jo helt grusomme. Men det er også sanger som er vakre og fine, og også sanger som ikke er så altfor plagsomme, selv om de i ettertid for min del har mer triks enn substans. Jeg kan ikke få meg til å si noe veldig mye stygt om Innuendo, melodiene og oppbygningen og ønsket og oppnåelse av frysninger, det er der jo, men teksten som jeg syntes var magisk den gang, synes jeg er primitiv nå. En flott sang, men dette er ikke Bohemian Rhapsody opp igjen, og den mangler helt det uforklarlige som virkelig store sanger og kunstverrk har. Jeg gav meg ende over av denne sangen 17 og 18 år gammel, men det var den gang, det skjer ikke nå lenger. I’m going slightly mad er jo fin, går ikke an å si noe annet, og jeg ser jo når jeg går gjennom sangtitlene igjen, at denne platen betydde enormt for meg de to første skoleårene på videregående, og at jeg den gang syntes den ikke hadde dødpunkt eller lavmål. Men I can’t live with you er jo litt kjedelig, All gods people litt pretensiøs (noe som jo også kan sies å være Queens varemerke), Deliah til katten kan man vurdere om er humoristisk eller pinlig, og Don’t try so hard liker jeg ikke lenger. Ride the wild wind er en sang, der både teksten, melodien og virkemidlene er ting jeg har vokst frem, og These are the days of our lives er en sang jeg syntes var fantastisk flott og gripende den gang, men den får ikke til samme virkning nå. Selv ikke med det ekstra lagt til den at det er en av Freddy Mercurys avskjedslåter, og meldingen til slutt, I still love you, den har sterke element i seg. Rockerne Headlong og Hitman syntes jeg verken den gang eller nå når opp til Queens beste i den sjangeren, men særlig Headlong likte jeg ganske godt, og Hitman er jo blitt en ischocky-låt (jeg husker godt anmeldelsene i avisene, der det ble uttrykkelig skrevet ingen av disse sangene vil bli spilt under ischocky-kamper, noe We will rock you ble til stor suksess). Og så er det avslutning. The show must go on. Til den må jeg si: wow. Det er sang å avslutte med, den holder.

6 Sheer heart attack (1974)

De to første platene til Queen er kanskje litt obskure. Her kommer de ut av det. Disse sangene er lett tilgjengelige, lett nynnbare, og Killer Queen er en ordentlig superhit som fortsatt spilles, og fortjent er det. I det de to første platene er en slags grøt av sanger, tjukt av ideer eksponert og satt sammen, er dette mer en plate med sanger det går an å plukke fra platen og bruke for seg selv. Killer Queen er nevnt, men jeg har alltid likt bedre avslutningen, In the laps of the gods… revisited, med et helt fantastisk refreng, høy syng-med-faktor, og kanskje en av Queens mest undervurderte sanger. Startlåten, Brighton Rock, syntes jeg den gang hadde fantastisk vers og refreng, og tøft innhold, men soloen syntes jeg var altfor lang og uten melodi, så den klippet jeg bort når jeg la sangen over til kasett. Det har endret seg, soloen er jo både flott og innovativ, med artige ekko-effekter og Brian May eksperimenterende. Now I’m here er rock med mer pondus, kjempebra live, og med stilige effekter av lokasjon i rommet og høytalerne. Også her brukes ekkoeffekter over en lav sko. Lily of the valey er en sang, der jeg fremdeles kan få tekst- og melodilinjen «I lie in bed with open eyes»i hodet rett som det er, og In the lap of the gods (ikke revisited) er også en rolig sang med en veldig bra forløsning. Flick of the wrist er artig, Stone cold crazy går an, Bring back that Leory Brown er spesiell, og så er det et hakk ned til John Deacons Misfire og ytterligere kanskje til Tenement Funster fra Roger Taylor, og She makes me, som er platens kjedeligste. Men her er det både sanger og helhet, her var det kult den gang, og ganske kult ennå, sjette beste platen til Queen etter min vurdering.

*

Resten av listen, 5 til 1, kommer i morgen.

Godt nytt år (2022)!

Du verden så mye som har forandret seg, siden jeg startet denne bloggen, og skrev en post daglig gjennom 2008, til nå når jeg i fjor bare skrev en håndfull. Den var tett på livet mitt, bloggen, og fungerte som en omfattende reiseblogg, den gang jeg drev med omfattende reising. Den har tatt unna litt av den litterære uttrykkstrangen, som resulterte i nye blogger, slik den humoristiske siden også gjorde det. Og så var det samfunnsengasjementet, og livet selv. Alt sammen. Stadig mer er levd i livet selv, og stadig mer har funnet sitt andre steder enn her på denne helt greie bloggen.

Det er bursdagen min. Jeg er 48 år. 2021 var ufattelig begivenhetsrikt, helt syke ting som skjedde, og fine greier for en utleverende blogg, men en utleverende blogg kan jeg ikke lenger ha.

Det er ikke bare i mitt liv tingene har skutt fart, og forandret livet mitt og oppgavene mine og omgangskretsen min voldsomt, også det norske samfunnet har over veldig kort tid blitt veldig mye forandret. Jeg er historiker, det vet alle som har hengt med her på bloggen, og jeg vet endringer kommer med hver generasjon, og at de alltid medfører frykt.

Nå er det imidlertid annerledes. Dette er endringer som ikke er hva de gir seg ut for. Det er heller ikke den oppvoksende generasjon som kommer med den, og skyver det gamle bort med livene de selv vil leve, her blir de unge brukt som redskap for en verden som vil ødelegge fremtiden for dem. Det er veldig spesielt. Og debatten føres med en aggressivitet og med ufine triks som før ville blitt avslørt, og slått tilbake på de som kommer med dem.

Det er hele spillereglene som har blitt annerledes. Diskusjonene er ikke for å komme frem til en sannhet. De er for å knuse motstanderen, og vinne frem med eget syn. Samme hva. Det er ikke opplyst debatt, ikke arven fra opplysningstiden. Det er religiøs fanatsime, uten religionen. Det er gufset fra den mørke middelalder.

Oppi dette sittter Olia, Irina og jeg, og lever helt fin-fine liv, sånn som vi egentlig alltid har gjort. Lille Irina ble født rett inn i riften mellom Russland og Ukraina, en rift som har vært vond for Olia og meg, og som også har vært ført ganske aggressivt fra begge sider. Nå har vi på grunn av Covid ikke fått vært i Ukraina på en stund, så vi følger ikke så godt med, annet enn at Olia er i daglig kontakt med sin mor.

Nedstegningen av samfunnet slo oss ut i starten, i hvert fall meg. Det var fra den ene dagen til den neste, og lille Irina mistet hele sitt kontaktnett med andre barn. Det var kun oss to voksne foreldre, der særlig jeg måtte sitte foran skjermen det meste av dagen, og kvelden, på grunn av jobben. Det var vondt.

Siden har vi funnet ut av det, og er ikke så plaget av nedstegning som det jeg ser andre er. I livet jeg levde før jeg ble etablert med jobb, hjem og familie, da ville det ført med seg betydelige vansker selv for et lyst sinn som mitt.

Det samme gjelder de høye strømprisene, som engasjerer meg veldig, og som gjør at jeg får utnyttet hele min hjernekraft og det helt spesielle livet jeg har levd, med å gå like intenst inn i å lære seg historie,, litteratur og språk, som fysikk og matematikk, kompliserte tekster og sammenhenger, store mengder informasjon, som jeg hele mitt liv har brukt tiden på å sette meg inn i og forstå, og så formidle videre.

Jeg er midt i livet, cirka, over de økonomiske kneikene på veien, over fra jakten på kjærligheten til å leve med den, jeg personlig holder ut nedstegning og syke strømpriser, selv om jeg er fly forbannet særlig på det siste. Da Olia og jeg kjøpte huset, så hadde det vært kroken på døren med høye strømpriser på toppen. Vi hadde det den gang så kaldt at det gikk utover vedlikeholdet på huset, det kom fuktskader, og vi levde på grensen med de påkjenninger det medfører også på forholdet mellom oss.

Men vi kom oss gjennom det. Og fødte lille Irina kort etter. Hun sitter her foran peisen, og er årsaken til at livslykken ikke er truet, enda hvor usikker fremtiden ser ut akkurat nå. I går hadde vi en fantastisk nyttårsaften, der vi danset Rammstein så vi kunne prøvd oss som artister om tingene var lagt litt annerledes. Klokken ti sovnet Irina tappert i søvn, og gråt sine modige tårer i morges, da hun skjønte at hun hadde gått glipp av årskiftet, og hele finalen.

Unnskyld, sa hun. – Gratulerer med dagen! Det er helt greit, sa jeg. Med deg er det helt greit.

Xiaomi mi 11 Ultra – test

Jeg fikk toppmodellen fra det kinesiske merket i går, og har nå fått prøvd den tilstrekkelig til å legge ut en litt mer utfyllende post i tråd med sånn jeg har skrevet for de andre mobilene jeg har hatt. Det begynner å bli en del, siden jeg startet bloggen i 2008.

Batteri

Første gangs bruk pleier å ta på når alt skal lastes ned og inn, og alt skal konfigureres. Den ladet seg opp som et lyn da jeg fikk den ny, slik produsentene lovet, men den sloknet i dag morges etter å ha stått på gjennom natten. Etter det har den vart godt gjennom en dags intensive bruk, inntil jeg nå fyrer den opp igjen så det synes. Den vil gå fra 28 % til full mens jeg skriver dette innlegget. Jeg bruker 4G med flere enheter tilkoblet, og jeg bruker Bluetooth i bilen. Jeg har fått lastet over en rekke av appene fra den gamle telefonen som ledd i konfigureringen, og jeg har filmet og fotografert flittig i fornøyelsespark med barnet. Batteriet tåler en dags svært tøff bruk, og om det skulle knipe på fjelltur eller noe sånt, så kan man justere seg så batteriet varer en helg. Det er også veldig, veldig betryggende å ha kjapp opplading. Det trengs, når man er på reise eller noe sånt, og trenger lynrask refylling av batteriet før nye tak.

Design og utseende

Design er jo en smakssak. For min del er utseendet meningsfullt. Den er stor og tung. Du merker det av og til, når du løfter telefonen ut av boksen, første gang du snakker i den. Men i daglig bruk og i lommen gjør det ikke noe. En skjerm som fyller mye er alltid bra, jeg hadde egentlig ikke trodd det skulle være slik, men jeg liker det. Det er mer behagelig å lese, når det er mer ting i skjermen. Telefonen ser også råflott ut, og vakte begeistring straks jeg viste den frem i vår lille familie. En av snakkisene om telefonene er den uvanlig store kamerabumpen som stikker ut på baksiden. Det er for å få dybde i bildene, så prisen er verdt det, men det er omdiskutert om den trenger den ekstra lille skjermen på baksiden. Jeg vet ikke om den vil slå an å bli standard, men den vil nok havne i kategorien kjekk å ha. Litt bruk for den har jeg, når jeg tar bilder av meg selv, og når jeg tar bilde av min datter, så hun kan se hvordan hun ser ut. Regelen er jo at ting ikke skal stikke ut, så de store produsentene vil nok forsøke seg på annen løsning enn denne, men det med kamera er fysikk, så det er vanskelig å komme utenom. Og siden Xiaomi er de første, og gjør det så gjennomført, så er det litt kult. Hva som kan være et større ankepunkt, er tyngden.

Skjermen og design og alt på den er fantastisk, Den er skikkelig kjekk i bruk, og fungerer i all slags lys, som en selvfølge. Det ser også skikkelig flott ut, alt som skjer med den.

Film

Jeg vil skille kamera og film for denne mobilen. Det er for film den skiller seg ut. Her er den betraktelig bedre enn alt annet jeg har, inkludert lommekameraet Sony rx100v og speilreflekskameraet Nikon D5000. Det tar krystallklar film, og zoomer lynraskt. Ingen mobiltelefoner er i nærheten av å klare noe sånt, ikke som jeg har hatt. Huawei P30 pro filmet greit så lenge det ikke var for mye zooming og bevegelse, men var dårlig på å endre fokus og å tackle forandringer. Xiaomi mi 11 Ultra kan du bare sette i gang, og så er det sylskarpt, selv om du zoomer inn og ut, og opp til mange ganger avstanden. Selvsagt merkes det da om du rister på kameraet, men du kan meningsfylt filme barnet som sykler av gårde, mens du står stille.

Det har også en stabilisator som er forunderlig god. Når du instruerer kameraet at dette skal være prioritet, kan du løpe ved siden av barnet som sykler. Du kan ha busker nær rett over i hus og hager fjern, kameraet fikser det øyeblikkelig, du trenger ikke tenke på det.

Ofte når jeg får nye moibler og kameraer knipser jeg i vei, fascinert over hvor gode bildene er sammenlignet med det forrige. Denne gangen er det film jeg gjør det med.

Kamera

Det er kamera som er satsningen til mobilen, og her leverer den. Det er superskarpe bilder, som utmerker seg med dybdefølelsen, og helt automatisk fokuserer på forgrunnen og matter ut bakgrunnen så selv enkle bilder ser proft ut. Den skjønner også når bakgrunnen trenger skarphet, og løser fotooppgaven svært, svært bra i svært mange omstendigeheter. Hva jeg savner, er kjappere responstid. Der er jeg bortskjemt med fotoapparatet Sony rx100v, som responderer straks du trykker på knappen. For Xiaomi Ultra går det raskt fra telefonen er av til bildet er tatt, men akkurat øyeblikket fra du trykker på utløseren til bildet er fanget, der går noen brøkdeler av et sekund tapt, og de kan være viktig. Kanskje ligger noe av forsinkelsen i at smart bildealgoritme er på, jeg har prøvd noen bilder med og uten denne, uten helt å merke forskjeller større enn at den kan være innbilt.

Et annet problem for kameraet, er å ta bilde av ting i bevegelse, for eksempel en humle som flyr inn og ut av en blomst. Også her er jeg bortskjemt med Sony rx100v, som kommer helt til sin rett med alt i bevegelse og godt lys, det fanger øyeblikket sylskarpt. Med mobilkameraet er det en viss treghet. Jeg sjekker opp hvordan jeg skal komme rundt dette problemet, som ganske sikkert har med innstillinger å gjøre, og ganske sikkert vil utvikle meg som fotograf å bli kjent med. I andre kamera er det installerte forhåndsinnstillinger, for dette mobilkameraet har jeg ikke funnet frem til alle de riktige. Kan hende noe av problemet mitt er innstillingen HDRa, at jeg har automatisk High Dynamic Range, og at det gjør bevegelse litt vanskelig og gir en viss treghet. Dette skal jeg eksperimentere mer med, og finne ut av.

Hva kameraet gjør uovertruffent, er motiv i forgrunnen og annet i bakgrunnen. Der komponerer det bildet så det ser helproft ut, om det er treet i hagen eller blomsten på terrassen, hva det enn er. Ingen av disse to dagene har hatt spesielt godt lys, aldri har jeg hatt noen spektakulære motiv, og allikevel har jeg greid å få noen fantastisk flotte bilder. Ulikt Huawei P30 pro og alle mobilkameraer jeg har hatt, så går det an å zoome meningsfullt med denne. Det er 5x optisk zoom, hvilket vil si bildet ikke får redusert kvaliteten. Deretter er det mengder av digital zoom, som sjelden er noen vits å bruke.

Jeg er interessert i telefonen med det beste kameraet, og sitter med følelsen at det har jeg fått.

Pris versus kvalitet

Denne telefonen ligger på samme pris som andre toppmodeller. Men ulikt dem, så er det lagt ved lader, og det er også lagt ved et lite deksel. Standarden er 256 GB lagringsplass, og det er også rikelig med ram og topp i det meste av kvalifikasjoner. Særlig for iPhone og iPad er salgsprisen bare et utgangspunkt, du trenger ekstra fra inngangssummen for å få den versjonen du vil ha. Det går an å gå noen tusenlapper ned i pris, og få en helt ypperlig telefon. Men dette er toppmodellen, som gjør ting andre telefoner ikke kan, og da blir gjerne prisen skrudd opp en del.

Ytelse

Jeg styrer unna de tekniske spesifikasjonene. Jeg ser bare på hvordan den er for meg. Her er det ingenting å si på min gamle Huawei P30 Pro heller, også den gjorde alt straks jeg ba den om det. Det samme gjør Xiaomi ultra. Den skal være et råskinn, og er veldig mye mer enn nok for mitt bruk. Hva jeg mest vil presse den på, er intensiv bruk av 4G og tilkoblede enheter, noe som vil tære på batteriet, mer enn på ytelsen.

Konklusjon

Det gikk en tid fra jeg bestilte telefonen, til jeg fikk den, og i denne perioden gikk jeg og tenkte om jeg hadde gjort det riktige, om jeg kanskje skulle benytte meg av angreretten. Min gamle Huawei hadde litt knust skjerm, men fungerte helt fint, og det knuste var ikke så veldig forstyrrende. Det var heller kona som trengte ny, fordi en eldre modell hadde utslitt batteri, og var på vei over i kategorien ubrukelig. Så var tanken at jeg skulle få ny, og hun min gamle. Jeg liker godt å være sikker når jeg gjør et kjøp, og ser gjerne alt jeg kommer over av anmeldelser, tester og artikler, på flere språk. Med Xiaomi var jeg usikker, mottakelsen var litt blandet. Jeg var fristet av den store kameratesten, der Xiaomi kommer best ut av alle, og det er jo egentlig det jeg var interessert i, å ha den beste kameratelefonen. Men i praktisk bruk, og fra dem som prøvde, så var det ikke udelt.

Den vant meg fra starten. Den ligger godt i lommen, og det er gøy å se på den fantastisk flotte skjermen og å ha responstid lik null. Det er fantastisk å ha et supert filmkamera med over alt, og hele tiden, og at det bare er å trykke på knappen og sette i gang, samme hvor man er. Det er godt endelig å ha en zoom, som gjør at man kan fotografere motiv på avstand, og zzoome inn på detaljene man vil ha med. Det er artig å fotografere vrihasselen i hagen, med plommetre og trampoline i bakgrunnen, og tenke wow! Ennå har jeg ikke fått full nytte av den raske ladingen, den ble oppladet for en god stund siden, og lenge før jeg var ferdig å skrive.

Xiaomi mi 11 ultra

I dag hentet jeg min Xiaomi mi 11 ultra, og har fått fiklet litt med den gjennom ettermiddagen og kvelden. Her er mitt inntrykk.

Den forrige telefonen jeg hadde var Huawei p30 pro, som tok fotografering til et nytt nivå. Den rykket godt i fra et par generasjoner Sony Xperia og iPhone 4, og var den første telefonen som ikke bare kunne fungere i stedet for lommekameraet, men også være en konkurrent til det. Det var portrettbilder, bilder i dårlig lys, og i mørke, og det var svært god film, så lenge det ikke ble zoomet så mye, og ikke var bevegelse i kameraet.

Xiaomi mi 11 ultra tar det til enda et nytt nivå. Det er kameraet som er hele årsaken til at jeg kjøper telefonen. Kamera er viktig for meg, og jeg vil ha det absolutt beste når jeg først kjøper. Sånn har det vært hele tiden, med telefon, og med lommekamera og den gang jeg kjøpte speilrefleks. Jeg er ikke noen profesjonell, men jeg tar mange bilder, og vil gjerne at jeg skal ha minnene og barnets oppvekst i aller beste kvalitet tilgjengelig.

Xiaomi mi 11 ultra tar skrittet videre. Og det er særlig i film, den gjør det. Huawei var bra, men Xiaomi er et par klasser over. Den filmer i både 4k og i 8k, om det skulle være nødvendig, og den håndterer zoom og bevegelser i kamera så det er regelrett forbausende. Den tilbyr en rekke med triks i tillegg, artig nok å eksperimentere med, men de viktigste og suverent mest brukte filmene og bildene er det som er i vanlig standard.

Billedkvaliteten er også superb. Den zoomer optisk opptil 5x, det vil si billedkvaliteten er ikke redusert opp til dette nivået, men så blir det sånn at man like gjerne kan zoome på PC, vil jeg si. Hva jeg umiddelbart savner, eller reagerer på, er resonstiden. Den tar bildet tidelet etter man trykker, og da er motivet skiftet lite grann, om man tar barn i bevegelse, eller noe.

Av de andre tingene, er telefonen helt smooth, som de sier i dag. Men det er ikke så viktig, alle telefoner er i dag førsteklasses på det meste. Det er kameraene som skiller seg ut. Der vil jeg ha det beste, og det tror jeg nå er Xiaomi. Førsteinntrykket skuffer ikke.

Jeg vil også legge til, det er mye sagt om den dumpen på baksiden. Jeg synes ikke den er plagsom. Jeg synes den er artig, og gir et eksklusivt preg, om det skulle være viktig. Både kone og barn sa «wow» her hos meg, den ser veldig, veldig solid. Da jeg først fikk den i hånden, var den tung, men den ligger godt i lommen, og etter den første reaksjonen, så har jegi kke tenkt på det. Den er ørlite større enn Huawei P30 pro, det liker jeg. Det fyller mer i skjermen, alltid nyttig.

Gimmicken med skjerm på baksiden har også kommet til nytte. Det var kjekt for barnet å se seg selv, når jeg fotograferte henne. Det fungerte også utmerket, når jeg skulle ta en liten selfie av oss to. Sette på 3 sekunders forsinkelse, trykke utløserknappen, og bruke sekundene til å finne riktig bildesnitt.

Fornøyd!

God jul, 2020

Irina og jeg sov hos min mor i natt. Det var en jul som det pleier å være, tross alt.

For et spesielt år det har vært. På så veldig mange måter. Det er færre ting, nå, som henger fast som det var.

Også landskapet forandrer seg. Tidligere kunne jeg alltid vende tilbake til Rogalaandsheiene, Jærheiene, samme hva som skjedde i verden rundt. Nå er heller ikke de, de samme.

Viruset korona har gitt vår tid en utfordring den ikke helt kan svare på. Store deler av året har samfunnet vært låst ned, selv om det går ut over økonomien, selv om det går ut over helsen, selv om det går ut over livene til folk flest. Disse dagene gjøres de første forsøkene med vaksine, men det er ennå langt frem og mye uvisst før dette er under kontroll.

Så har jeg selv også hanglet litt gjennom høsten, av et annet virus, som ikke er Covid. Det har jeg ikke tid til. Jeg må være aktiv og være frisk.

Men jul ble det likevel. Jeg har hørt mye på julekanalene i bilen dette året. Tidligere år var det bare unntaksvis jeg kjørte til jobb, og før 2015 hadde jeg ikke engang noen bil. Nå, i år, har jeg kjørt hver dag. Og hørt julekanalene på veien.

Hos mor var det sedvanlig spekemat og rømmegrøt, og også fløtegratinerte poteter. Hun disker opp til et helt selskap, selv om det er bare Irina og jeg som kommer. Irina gledet seg enormt, og også jeg gledet meg. Samtidig benytter vi anledningen til å pynte juletreet, og til å synge noen julesanger.

Det er mye som er forandret. Og noe som består. Om et par timer reiser vi til tante Tone, som inviterer til juleselskap.

Det er god jul. Jeg har hengt ut latterlig mye julemat til fuglene også, kjøpt for mange hundre kroner, til fuglene. Til og med frost kom det, lite grann, med rim på bakken og lavt sollys. Skarp, blå himmel.

God jul.

I koronaens tid

I en uke og en dag nå har landet vært avskrudd. Verden også, den vestlige delen av den. Det som skulle til var et lite virus, annerledes enn alle tidligere virus vi har sett. Det tvinger den moderne verden i kne.

Mange har meninger og sterke meninger om hva som gjøres, og hva som bør gjøres. Jeg skal ikke inn i det koret. Bare gi en stemme til de som mener det ikke går så bra.

Vi lever i en tid hvor sosiale medier og dataskjermer allerede har overtatt store deler av livene våre. Nå blir det fullstendig. Sosial kontakt skal opphøre. Eller reduseres til det noen vil dele privat eller offentlig på et sosialt medium.

Vi er ikke laget for dette. Og det har noen mekanismer som ikke er så bra. For eksempel at folk flest deler når de har fått til noe positivt, når hjemmekontoret ser kult ut, når man finner på noe morsomt. Man deler ikke så lett når man mister kontroll over livet sitt,. Jobben. Økonomien. Og helsen, fysisk og psykisk.

Mange effekter blir forsterket. For eksempel kritikk mot regjering og styresmakter, kjeft mot de ansvarlige og det ansiktsløse «systemet». Det er veldig lett å skrive negativt og å kritisere, og veldig lett å slenge seg på. Derfor har vi kanskje på en drøy uke gått fra ingen tiltak i det hele tatt, til de drøyeste tiltak satt inn i Norge i fredstid, og krigstid. Det ligner ingenting annet, det som nå er bestemt. Bare samfunnskritiske oppgaver skal utføres utenfor hjemmet. Folk skal holde seg inne. I sitt eget hus. Ingen sosial omgang.

Hos oss er vi tre stykker. Et lite barn på 5 år kan ikke sitte inne med dataskjerm hele dagen. Søsken har hun ikke. Jeg har hjemmekontor, og er egentlig forpliktet til å være inne og tilgjengelig store deler av dagen. Jeg skal ikke late som dette går. Jeg er nødt til å ta barnet ut. Heldigvis er jeg selv i stand til å leke, så barnet får ha det litt moro utenfor skjermen, men det er klart, et barn i en viktig utviklingsfase i livet skal ikke være isolert i lang tid. Går ikke det.

Og det er frustrasjoner, med datasystem som ikke fungerer, arbeidsoppgaver man tidligere fikk unna på et øyeblikk, men som nå henger over en. Det er økonomiske bekymringer, ikke så mye for oss, hvor jeg har en ganske fast og stabil jobb, og ikke står i utsikt til å få redusert verken lønn eller stilling med det første. Men kona er fra Ukraina, hun har opplevd perestrojka og et helt lands sammenbrudd. Alle jobber i Sovjetunionen var også sikre, sier hun. Hun er reelt bekymret.

Jeg er ikke så veldig god på epidemier og legevitenskap, men jeg er ikke så verst med tall. Jeg er god på historie, og vet det blir vanskelig når den økonomiske nedgangen nå er større enn den var under depresjonen som fulgte børskrakket i 1929. Det er reelle størrelser, folk mister jobben, folk mister hus og hjem, folk mister formuer, folk går i hundene.

Og så er det litt dumt nå, at så mange av samfunnets sikkerhetsventiler er tatt bort. Det er ikke sport, ingen kulturaktiviteter, ingen kvelder på puben, ingenting av det som gjorde at man kunne ta en pause fra hverdagen.

Det er ikke sånn at man bare kan ta bort alt dette, uten at det har en kostnad. Det har gått litt fort i svingene. Kanskje er det prioritert riktig, jeg skal ikke uttale meg om det. Men tiltakene som nå er gjennomført går ut over veldig mange, og deres stemme er ikke blitt så godt hørt i denne debatten. Selv om nyheter om korona fyller tradisjonelle og nye medier 24 timer i døgnet. Og det ser ut til å ha vært et kappløp om å vise handlekraft ved å iverksette det ene ekstreme tiltaket, etter det andre.

Kanskje har det vært lurt. Kanskje har det vært nødvendig. Men sunt er det ikke, og godt er det ikke.

Punktum for Kindred

Jeg avbryter feriepostene for å skrive et innlegg om norsk sjakk. I går var det kongress i Larvik, og der ble den omstridte Kindred-avtalen avvist med overveldende flertall. 132 stemte mot, 44 stemte for. Selv om den nyopprettede klubben med betalte medlemmer hadde fått bruke alle sine 41 delegater ville de ikke hatt sjanse. Anstendigheten vant. Knusende.

I debatten var det flere som argumenterte for at «dette er lovlig», og «det er ingenting i NSFs vedtekter som forbyr dette». Nei. Fordi vi i Norge har et samfunn bygger opp på tillit. Det gjelder særlig i klubber og foreninger. Vi har ikke hatt noen lov mot det, fordi det har vært ansett som helt utenkelig. Sånn er det fremdeles i klubber og foreninger over det ganske land.

I sjakken er det noe som har sviktet alvorlig i den interne justisen. Og det må nok kanskje gå an å gjette på at suksessen til Carlsen har rokket ved dømmekraften til folk som burde vite bedre. Ingen klarte å si fra til styret i NSF om at avtalen de forhandlet frem var kontroversiell, og at det måtte skje i åpenhet og med medlemmene inkludert. Ingen klarte å si til Carlsen-leiren at opprettelsen av Offerspill var hårreisende udemokratisk, og ville møte svært stor motstand både innad i sjakken og utad i samfunnet.

Når innvendingene kom, ble de avfeid. Nå er sannheten her. Og det er at Carlsen og NSF har fått seg en på trynet, som de ikke trengte å få, og som nå vil følge dem fremover.

Men når nå alt gikk som det gikk, viser det seg at det har vært litt intern justis som har fungert allikevel. Folk har blitt kolossalt provosert, først av Kindred-avtalen, som det ikke var så mange som fikk med seg, så av Carlsen-stuntet. Det siste fant veien rett inn i avisforsidene, og gjorde at folk engasjerte seg voldsomt, langt utenfor sjakken. Det gjorde også at folk satte seg nøyere inn i hva Kindred-avtalen egentlig var, og hva vedtektene til NSF er. Og det gjorde folk til motstandere ikke bare av offerspill, men også til avtalen og NSFs behandling av den.

Det er så kontroversielt at det er rart varsellampene ikke har lyst. Og det er spesielt at de som har forsøkt å advare, har blitt satt ettertrykkelig på plass, gjerne med et stempel om ens egne moralske kvaliteter. Her på min egen blogg kan jeg nok skrive at det ser ut til at Magnus Carlsen har fått litt for høy stjerne i miljøet, slik at man rett og slett har blitt for redde for å kritisere ham, og også slått ring om ham og beskyttet ham når folk utenfra har gjort det.

Det sprakk denne gangen. Når tilhengerne av avtalen så at det ikke gikk veien, opprettet Carlsen denne nye klubben, med den uttrykte målsetningen å vinne kongressen for å få avtalen gjennom, og han sa også at han kom til å betale de 1000 første medlemmene som ble med. Kan det bli verre? Selvfølgelig reagerte folk enormt. Og enda verre ble det, når Offerspill gikk ut med høy sigarføring, null kompromissvilje, og harde angrep på dem som kritiserte dem. Da gikk den ene etter den andre av store sjakkpersonligheter ut i mediene, og kritiserte både avtalen, og Carlsen, og det ble overtydelig for alle at det var full fyr i leiren.

Til stor skade for sjakken.

Hvem tjente på det? Kindred, selvfølgelig. De fikk saken sin på dagsordenen, og de fikk mange til gå ut i mediene og diskutere det de ville betale NSF 50 millioner kroner over 5 år for å diskutere. Sjakken tapte enormt. Ved siden av de direkte skandalene og åpenlyse konfliktene, til full mediedekning, somlet de oppi her også bort VM i Stavanger, og fikk eksponert seg som et forbund, som til tross for eventyrlig fremgang og oppmerksomhet, likevel er økonomisk bankerott, nær, i følge dem selv. Vi har verdensmesteren og vi har juniorverdensmesteren. Likevel har NSF greid å eksponere seg som et konkursbo.

Og Kindred har gjort sine ting riktig, for sine interesser, og fullstendig utspilt NSF. De har fra første stund tatt regien. De har smurt styremedlemmene i månedsvis, fremdriftsplanen ligger på Sjakk.no, åpent for alle å se. Det har vært møter, møter, møter, alltid med styret og Kindred, aldri med andre involverte. Og da det omsider ble lagt planer for hvordan dette skulle presenteres for resten av sjakk-Norge, ble det nedsatt en arbeidsgruppe.

Bestående av: 2 fra Kindred, Arne Horvei fra Carlsen-leiren (Blant annet Play Magnus, mobilappen, men han her har mange roller) og bare 1 fra NSF, generalsekretæren. Om dette var en avtale for sjakken, hvorfor var det ikke da sjakken som hadde overvekt i arbeidsgruppen?

Denne gruppen bestemte at man først skulle ringe rundt til «utvalgte» meningsbærere, for å få dem med på avtalen. Dette sprakk, fordi mange av disse meningsbærerne er meningsbærere fordi de er kloke folk med stor integritet. De kjenner igjen en dårlig avtale når de ser en, og de har også en godt utviklet luktesans for ugler i mosen. Så alt dette kom ut som det skjedde, og ikke som det var tenkt.

Videre sprakk nyheten for sjakk-Norge da kongresspapirene ble sendt ut 7. Juni, en måned før kongressen, sånn de må. Da nyttet det ikke å holde det skjult lenger. Til tross for denne korte fristen, reagerte sjakk-folket raskt, og fant frem til all den informasjonen de egentlig ikke hadde tenkt skulle bli noe tema, og som veltet avtalen med overveldende flertall.

Opprettelsen av Offerspill mobiliserte enda flere. Da kom også folk utenfra, og brukte ressursene sine til å finne flere feil og problemer både med Offerspill, og med avtalen. Særlig ble det tungt da også landets ledende jurister engasjerte seg. Det gikk så langt at Geir Woxholth måtte skrive en juridisk betenkning, der han slår ettertrykkelig fast at Offerspills medlemmer nok ikke er kvalifiserte som delegater, og at dette er en sak som vil kunne bli prøvd for domstolene. Carlsens manager, Espen Agdestein, som nok må tåle noen spørsmål hvem han egentlig tjener, gav seg ikke, og kommenterte i VG at «forbundets jurister» og «Carlsens egne jurister» heller burde bli fulgt. De anbefalte full aksept, under den nå berømte formuleringen «ikke særlig tvil».

Først på kvelden lørdag gav Offerspill seg, og gikk med på å stille med bare 6 delegater. Det var også etter råd fra reglementsutvalget i NSF, og veldig raust, de var ikke i nærheten av å ha kvalifiserte medlemmer til et sånt tall. Men den fikk gå. Det var bra de gav seg, i alle fall. Det var bare altfor sent.

Det vil både de og sjakken tape på.

Men demokratiet og anstendigheten har vunnet en viktig seier. Det var faktisk det det stod om. Skal et mektig medlem av en forening få rekruttere medlemmer utenfor foreningen, for å tvinge gjennom sin vilje? Skal en frivillig forening, som NSF, Norges Sjakkforbund, kunne utvide sin virksomhet til også å bli en betalt lobby-organisasjon? Attpåtil for en kontroversiell bransje, ulovlig i Norge, og med mange ødelagte liv på samvittigheten?

Jeg er glad sjakken og Norge svarte så tydelig. Jeg tror det var mange sterke følelser som ble berørt, og forsvart. En tidlig kommentar var at «Carlsen treffer tidsånden perfekt». Nei, han gjorde nok ikke det. Folk har fått nok av denne «tidsånden», og var nå klar til å kjempe i mot den. Det er jo noe å tenke på for andre som vurderer å ta seg til rette.

Huawei P30 Pro

Jeg pleier alltid å legge inn en post med personlig anmeldelse av data og teknikk jeg kjøper. Med Huawei P30 Pro tok det litt tid fra kjøpet til innlegget, noe som bare gjør at jeg har fått prøvd den bedre.

Helhetsvurdering

Dette er en superb mobiltelefon. Det har man lett for å si, for hver eneste telefon man kjøper, men jeg føler nå jeg har tatt et skritt videre fra Sony Xperia z5 som jeg hadde sist. Den var flott som ny, men den eldtes dårlig. I det siste var det kommet et eller annen permanent graps på linsen, så den tok ikke gode bilder under noen forhold, og i tillegg var det begynt å bli akkurat litt vanskelig å lade den. Etter to kjøp av Sony, så skifter jeg nå merke. Det er en fornøyd kunde som kommer til Huawei.

Jeg må også si at jeg ikke er skremt av at Huawei sammen med resten av Kina kommer i en slags handelskrig med USA. Jeg tror det er nettopp det det er, en handelskrig, og jeg tror at med pengene som står på spill mellom verdens to største økonomier, så vil begge parter besinne seg. Jeg er heller ikke mer redd for at Huawei og Kina skal spionere på meg, enn at Apple og USA skal gjøre det. Jeg tror også dette er en del av handelskrigen, og at det koker ned til noe så enkelt som at amerkianerne vil at vi skal kjøpe produktene fra dem eller deres venner. Når Kina ikke vil inn i folden,kjører USA hardt og tungt på.

Det var politikken. Nå til telefonen. Den er superrask, har en rekke finesser, og den har et mobilkamera som gjør telefonen til et fotografiapparat. Det er makeløst hva den får til.

Batteri

Batteriet holder sånn vanlig lenge. Telefonen er flink til å gi beskjed når det er apper som kjører i bakgrunnen, og tapper batteriet, men det er sikkert alle telefoner i våre dager. Det store plusset med denne telefonen og batteriet, er at det går så raskt å lade den. Du rekker virkelig å få fylt opp så det monner, om du har tilgang på en stikkontakt et kvarter. Det er ikke sånn at du må vente i timer til den er fulladet. Det er ikke sånn at du må lade den over natten. Du kan stå opp, og lade den ganske godt før du går på jobb, hvis du har litt tid, der, eller du kan gjøre det når du kommer hjem, mens du spiser middag og leser avisen etterpå, eller hvordan det nå er du legger opp dagen din. Uansett er det veldig praktisk å ha en telefon som er så kjapp i ladingen. Andre finesser er at du kan lade trådløst og bruke din telefon til å lade andres. Ikke noe av dette har jeg forsøkt, riktignok.

Kamera

Det er dette som er telefonens store beholdning. Mange har skrevet om det, og det er virkelig helt sant. Fotografiene er fantastiske. Og de er det i en rik og bred skala, der denne telefonen er helt overlegen alle andre telefoner jeg har sett, og faktisk er i stand til å konkurrere med de dedikerte kameraene jeg har (Sony rx100v og Nikon Speilrefleks). Jeg kan fysikk, og vet at en telefon med flat linse aldri kan konkurrere med et fotoapparat hvor linsen har dybde, men Huawei har virkelig gjort imponerende arbeid for å kompensere. Metoden de bruker er selvfølgelig at de har flere linser som arbeider sammen, og det er forunderlig hvor godt de får det til.

1. Nattbilder

Telefonen er rett og slett utrolig på å ta bilder i mørke forhold. Den får bedre bilder enn øynene, særlig hvis du er i stand til å ha den helt i ro på et stativ eller en fast flate. Man er selvfølgelig også avhengig av at objektet holder seg i ro. For å ta bedre bilder i dårlig lys, må kameraet få tid til å ta i mot det lyset som er. Om objektet bevger seg, går det ikke. Da blir den delen som beveger seg, uskarp. Det er fysikkens lover, den finnes ingen vei rundt, da må man kompensere med at datamaskinen regner ut hvordan det antagelig skulle være, og da kan det aldri bli så godt som når den tar bilde av sånn som det faktisk er. Men denne telefonen fikser også bevegelse bedre enn andre. På kvelden er det rett og slett lurere av meg å bruke telefonen, enn det dedikerte og svært gode kompaktkameraet Sony rx100v til å fotografere med. Og kameraet er supert i alle kategorier mørkefotografering. Fra det helt mørke til det ganske mørke, fra mørke med lys rundt, til mørke uten spesielle lyskilder. Det er rett og slett utrolig hva dette kameraet fikser. Prøv selv.

2. Zooming

Man kan jo spørre seg hva som er vitsen med å zoome 50 ganger, når mesteparten er digitalt, men også her gjør Huawei rett og slett et bedre arbeid enn konkurrentene. Det går an å få meningsfylte fotografier på den avstanden. Det er en slags telelinse uten å være det. Bildene blir ikke skarpe, naturligvis, men skarpe nok til at man ser helt tydelig hva det er, og man ser langt flere detaljer enn øyet klarer, på den avstanden. Huawei har denne funksjonen «Hold kameraet i ro mens bildet gjøres skarpere», som den bruker både ved vanlig fotografering og ved spesielle forhold. Som zooming. Da bruker den tid på å samle inn mer lys, og pusle bildet bedre sammen. Om du med kameraet eller objektet beveger seg, så tar den hensyn til det, og setter sammet et ganske godt bilde av objektet sånn det var, i det du fotograferte det. Prøv selv. Det er ganske utrolig.

En annen fantastisk mulighet kameraet gir med zoomingen, er zooming i motsatt retning. Det blir zooming bakover, som om du trekker deg lenger unna. Nydelig om du vil ta bildet av partneren din på andre siden av bordet, og også vil få med deg maten. Eller når du vil ta et bredt oversiktsbilde over byen eller landskapet. Denne muligheten har ikke andre kameraer jeg har.

Beslektet med zooming er kanskje funksjonen Super makro, der det går an å ta skarpe nærbilder langt nærmere enn andre mobiltelefoner kan. Den er nyttig om du vil ta bilder av blomster eller insekt, og insektet holder seg i ro. Det blir utrolig gode bilder, og du vil se detaljer i planten din du ikke engang har tenkt på.

3. Andre finesser

Kameraet tilbyr også de andre finessene man forventer av et supermoderne fotoapparat. Her er filter, her er sakte film, her er levende bilder, her er en fin portrettfunksjon, der bakgrunnen gjøres uskarp når man tar bilder av mennesker, og her er muligheten til å bruke det de kaller «profesjonelle innstillinger», for dem som ikke vil ha det helautomatisk. Man kan få alle superinnstillingene med det de kaller monokrom, svart hvitt, og man kan ta bilder i tidsforløp, om man vil ta bilder av skyene som beveger seg, eller blomsten som åpner seg om morgenen. Her må man riktignok kunne legge telefonen fra seg. Og det går ikke an å justerere tidsforløpet, i hvert fall ikke som jeg har funnet ut.

Helhetsvurderingen av kameraet er uvirkelig bra til at dette er en telefon. Jeg ser noen prøver seg med at i gode forhold tar andre mobiltelefoner bedre bilder. Sånt er smak og behag, og i gode forhold tar alle telefoner gode bilder, og har gjort det i årevis. Det er når den blir testet at det gjelder, og her smadrer Huawei konkurrentene. Vil man ha høyoppløslige bilder får man dem helt opp i 40 Mb, da har man ikke stort mer man skal be om. Vil man ha telefonen med det beste kameraet, vil man ha denne. Så enkelt er det.