De ti mest leste innleggene på bloggen

Jeg følger opp mitt lille innlegg fra i går, om at nå er det satt rekord i antall lesere, med et innlegg om de ti mest leste postene på bloggen. Så langt har jeg som man kanskje vet, og lett kan finne ut, blogget siden 2008. Det går altså mot et tiårsjubileum. Første året leverte jeg en ny bloggpost hver eneste dag, siden har jeg blitt mindre aktiv, og også opprettet avlastningsblogger for andre typer innlegg.

De første årene skrev jeg mot slutten av hvert år en post om hvilke som hadde vært mest populære det året, og hvilke jeg likte best selv, så spesielt interesserte kan gå tilbake og sjekke. Det er som man ser gamle travere som gjør det best. De har hatt mest tid på seg til å samle besøk. Det nyeste innlegget på listen er Bergenstesten bestått, fra november 2011. Ellers er de alle sammen fra 2009 og 2008.

1. Giftemål i Kiev More stats 7,3…
2. Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 6,5…
3. Bergenstesten bestått! More stats 5,3…
4. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 5,0…
5. Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 4,1…
(Om bloggen More stats 3,6…)
6. Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 3,5…
7. Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 3,3…
8. Tone Sivertsen – 30 år More stats 2,9…
9. Tysklands angrep på Polen More stats 2,8…
10. Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del More stats 2,6…

Jeg er ikke så interessert i å legge offisielt antall besøk ut offentlig, så jeg tar bare med de to første tallene, sånn at man ser størrelsesorden. Det er poster om bryllup og bursdager og bergenstest. De første årene postet jeg også rikelig med bilder. Senere er jeg blitt mer ukomfortabel med det, og jeg får heller ikke lov av WordPress, da jeg nå har møtt grensen for antall Gigabyte jeg kan bruke uten å betale. Poster med bilder blir imidlertid bedre besøkt, så der er årsaken til at nyere brylluper, bursdager og konfirmasjoner jeg har vært i, ikke er i nærheten.

Det er nesten ti år siden jeg skrev om alle vanskelighetene vi måtte overvinne for å få min ukrainske kone til Norge, etter først å ha fått giftet meg med henne. Jeg tror ikke det er så veldig mye forandret, og jeg er ganske sikker på at det ikke er mange andre private som har skrevet så detaljert og omfattende om dette. Det øvrige er offentlig informasjon, den er bra den, men man har jo også litt behov for å vite hvordan det oppleves, og hvordan det er, egentlig. Noen av postene har rikelig med kommentarer, med ytterligere informasjon, så det er en god samling interessant og relevant kunnskap for den som selv er i situasjonen, og skal gifte seg med en utlending.

Postene om Bergenstesten er også med i dette. Der er det greit med offentlig informasjon, men få som skriver om hvordan det egentlig er. Dette er også en viktig test for alle fremmedspråklige som vil ta høyere utdanning i Norge. De må selv ta testen. Min kone forsøkte flere ganger, første gang etter bare å ha vært her i fire måneder. Den gangen hun besto, gjorde hun det etter først å ha klaget. Så vi har også den erfaring. Jeg er selv utdannet lærer i fremmedspråk, og har noen vektall norsk som andrespråk, så jeg vet litt om hva jeg skriver om, om dette.

Hva jeg skriver om, vet jeg også når det gjelder den transsibirske jernbane. Den reiste jeg med sommeren 2008, og skrev bloggpost hver dag. Min ambisjon var at kvaliteten skulle være så god som i guidebøkene, altså sånn folk betaler penger for, men her skulle det være åpent og tilgjengelig. Det er rikelig med informasjon og bilder, om togetne, om reisene, og om hver by jeg besøker. Jeg samlet også alle de praktiske detaljene i en stor post om å reise med den transsibirske jernbanen, og det er helt på sin plass at den er populær. Nå kan det godt hende det er noen endringer, det store spørsmålet er jo om det går an å kjøpe billetter på nettet, men min post og oppskrift for hvordan det gjøres, skulle ennå være veldig, veldig relevant, og et smart sted å se innom, for den som selv vil reise.

At posten om det nedlagte bølgekraftverket på Toftestallen er godt besøkt, liker jeg godt. Dette kraftverket ville ellers vært ganske glemt. Jeg skrapet sammen alt som var av informasjon på det øvrige nettet, for å skrive min lille post, og la til av min egen tankekraft og kjennskap til fysikk, hvordan det kan ha virket, og hva som gikk galt. Hun jeg var med på turen, har doktorgrad i mikrobiologi, så hun er heller ikke helt ukjent med realfagene. Det var et pengesluk i den gode viljes navn, og det var investorene og spekulantene som stakk av med pengene. Regningene ble ikke betalt, kraftverket gikk konkurs, og ingen vil nå ta ansvar for opprydningen. Det er en ganske stor skandale, egentlig, men mitt innlegg handler mest om turen jeg og min venninne gjorde ditt, og tankene og refleksjonene vi gjode oss.

De siste innleggene på listen er et historisk, og et om litteratur. Slike innlegg var det også en del av i starten. De historiske innleggene har jeg tenkt å fortsette med, nå sist var det om den russiske revolusjon, mens postene om litteratur nå blir lagt i andre blogger med «Helt grei» i navnet.

 

Reklamer

Ny bloggrekord?

Den beste dagen noensinne for denne bloggen med tanke på antall besøk er 7. januar, 2010. Den dagen hadde jeg ikke postet noe innlegg, dagen før hadde jeg et anonymt og kort og intetsigende innleg om at jeg hadde kjøpt nye billetter til Kiev, og tre dager før et personlig innlegg om hvordan jeg reiste tilbake til ny en hverdag etter at juleferien ble avsluttet for første gang med min kone her i Norge. Det var altså ikke noe som skulle tilsi noe spesielt.

Det som imidlertid hadde skjedd, var at jeg ble lenket til i et forum der det på russisk ble diskutert under temaet «utenlandske koner», der russiskspråklige kvinner hadde funnet frem til min blogg, og særlig posten om å få min ukrainske kone til Norge. Dagen falt også sammen med russisk jul, så en kort post om hvordan man sier «God jul på russisk» og hvorfor den russiske julen faller på 7. januar, ble også en del besøkt. Til sammen ble dette omtrent dobbelt så mange besøk som det er på andre gode dager, og fire ganger så mange som det er til vanlig.

I dag ligger rekorden an til å bli slått. Det mangler bare en håndfull besøk, og de vil ganske sikkert komme de timene som er igjen. Hva som er årsaken til at så mange har vært innom akkurat i dag, aner jeg ikke, men de aller, aller fleste er fra USA, og de har bare vært inne på forsiden. Det er ikke noen spesiell post som er besøkt. Så kanskje er det WordPress som har lenket til meg, mer eller mindre tilfeldig, og ikke har det noe å si, siden dette er en gratisjobb og en hobby, og det ikke gjør stort fra eller til om det er mange eller få som er innom.

Men det er gøy å bli lest, og det er gøy å bli satt pris på. Det første er jeg blitt i dag, det andre er viktigere.

J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.

Gass hos Lyse?

Jeg har vært utsatt for en del dårlig kundebehandling opp gjennom årene, og jeg har skrevet om det også, men jeg har aldri opplevd noe lignende som høstens føljetong med LyseAS, der jeg ikke engang er kunde. Likevel har jeg fått gjentatte regninger og påminnelser om gass, til en annen adresse enn der jeg bor, og bestilt til et tidspunkt da jeg var på sommerferie i Kiev. Tross gjentatte påminnelser fra meg om at dette er feil, gir de seg ikke, og nå har jeg fått inkasso med betalingsfrist 31. oktober.

Jeg synes det er kriminelt. Det er en annen som har bestilt gass i mitt navn, og Lyse sender regningen til meg og krever at jeg skal ordne opp. Beløpet er bagatellmessig, noen hundrelapper, men sånn man bare kan betale i farten, for alle er jo nødt til å bruke Lyse til nettleisen for strøm, så det var bare det at jeg leste regningen nøye, og så at det var for gass. Det har vi ikke, og har aldri hatt.

Jeg tok kontakt med Lyse kundesenter, som startet i ny, moderne service tradisjon, å anklage meg for ikke å ha lest av «måleren», og at det «derfor skyldtes beløpet kunne være feil». Dette var på chat, før de skjønte at det nok kanskje var de som hadde gjort noe feil. Jeg bor på Ganddal, i Sandnes kommune, dette var gass til en husstand på Klepp, og den var altså bestilt – om det var 7. eller 9. juli – i alle fall et tidspunkt jeg var trygt plassert på ferie i Kiev.

Men der på chaten greide de ikke å ordne opp i dette, og «henviste meg videre». Jeg er av den bestemte oppfatning at det ikke er jeg som skal ordne opp når Lyse har latt noen registrere gass i falskt navn, og jeg har ikke noe mer med det enn at dette navnet var mitt.

I et sivilisert land som Norge burde det være lover og regler for når man kan kreve regning av folk, og attpåtil sende den inn til inkasso. Man burde i det minste fra utsenders side være sikker på at regningen sendes til rette vedkommende, særlig når den som sender er en stor og ressurssterk bedrift som Lyse.

Hver gang jeg har fått regninger og påminnelser, har jeg kontaktet dem igjen. Lyse er en moderne «servicebedrift», så nettsidene deres er fulle av «kundeinformasjon», men det er helt umulig å komme i kontakt med dem. Alternativene er chat, eller sosiale medier som Facebook eller Twitter. Chaten har jeg dårlig erfaring med, der klarer de ikke å ordne opp (antagelig fordi at de som jobber i chaten ikke har noe med bedriften å gjøre, og bare er dårlig betalte deltidsansatte uten ansvar, rettigheter og fullmakter).

Jeg har siden prøvd Twitter, der det ender opp med det samme, jeg må «ringe» for å «ordne opp». Det lengste de har strukket seg, er til «om de kan ringe meg». Det var en Twitter-melding, der jeg også involverte Stavanger Aftenblad. Det gjorde dem engstelige nok til å «ville kontakte meg», men «ikke å ordne opp i saken». Tidspunktet var jo også dårlig, for min del, for jeg sendte meldingen til dem da jeg satt på Flyplassen i Riga, på vei til Kiev, for to og en halv uke i utlandet. Da er jeg ikke interessert i å bli oppringt av Lyse.

Og så er det altså ikke min oppgave. Det er en eller annen som har bestilt gass til en bolig i Klepp, og så er mitt navn og min adresse og mitt telefonnummer lagt inn, og så holder Lyse meg ansvarlig.

I gode gamle dager kunne man sende en epost, og gi beskjed, og dermed også ha juridisk dokumentasjon for at man «bestrider kravet» om det skulle gå til forliksrådet og retten, om Lyse ikke vil gi seg fra å kreve pengene fra meg. Det er latterlig å snakke om rettsvesenet, selvfølgelig, men det er der sånne saker havner, og det er der jeg har fått svar fra Forbrukerombudet at de vil hjelpe meg, om det skulle bli noen problemer, der. Forbrukerombudet kan jo ikke vite at min versjon av saken er den riktige, så de må uttrykke seg forsiktig. Men det gjør jo at man føler seg ganske hjelpeløs som vanlig samfunnsborger.

For hvor skal man henvende seg? Lyse har ingen epost, for å skrive til dem må man være logget inn, og jeg har ikke noe brukernavn og passord jeg kjenner til, jeg er kunde hos dem minst mulig, betaler bare nettleie for strøm der, fordi jeg ikke har noe valg. Men jeg kan ikke sende dem et vanlig brev, og få vanlig svar. Det er å ringe rundt omkring, bli henvist videre, de må liksom «undersøke hva som har skjedd».

Det er Lyse sin oppgave å finne ut hva som har skjedd. Jeg aner ikke hva som har skjedd, har ikke noe med det, har ikke gass i mitt hus og har ingen hus utenom det jeg bor i, dette har ingenting med meg å gjøre. Er det sånn, hos Lyse, at det bare er å skrive inn et navn og en adresse og telefonnummer når man bestiller gass, eller strøm, og så er det denne personen som får regningen og problemene? Må man ikke ha en underskrift, eller en identitetsbekreftelse, eller noe som helst?

Tror noen det hjelper å skrive denne posten, og sende den til Lyse AS så godt man kan? Som lenke på Twitter? Og er det noen som kjenner til rettighetene man har som vanlig borger, når man blir utsatt for sånt som dette her? Jeg trodde Norge var et av de tryggeste landene å leve, og at individets rettigheter er ivaretatt bedre her enn omtrent noen andre land i verden. Vi er landet som har gitt ordet «ombud» og «ombudsmann» som fremmedord, vi har «kunden har alltid rett» langt fremme i bevisstheten, vi er en rettsstat og har rettssikkerhet og forbrukerrettigheter.

Men det er altså slik at man kan reise på ferie, og komme hjem til regninger for noe andre har bestilt i ditt navn, og uten at den som sender ut disse regningene lar seg kontakte eller gidder gjøre noe med det – annet enn å sende til inkasso. Jeg er rystet.

I morgen ringer kona dem, og skal skylle over dem med litt øst-europeisk temperament. Kanskje det hjelper. Uansett skal Lyse vite at jeg aldri kommer til å betale, selvfølgelig, og at hvis de vil ha pengene sine, så må finne ut hvem som egentlig har bestilt gassen.

 

Tur til Veda-fjell med Irina

I dag fikk Irina og jeg vår eneste ordentlige søndagstur på sensommeren, og tidlig høst. Tidligere søndager har vi bare reist til stranden, besøkt slekt, eller tatt det rolig, først i dag pakket vi bæremeis med tradisjonell niste, og gikk til småfjells. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev.

Det er sterke, men nå avdempede følelser for meg å reise motorveiene og rundkjøringene til Melshei hvor vi parkerer. Alt går gjennom min barndoms landskap, slik jeg kjente det og gikk tur i det. Det er veier og boligfelt nå. – Dette er utviklingen, sier de, men man kan vel også si det koster dem svært lite å ta jordbruksjord eller turterreng for nye boligfelt med rekkehus. Det er gode penger for de som bygger dem, og for de som selger dem, og for kommunen. Det er nok viktigere enn utviklingen, tenker jeg. Det er i alle fall viktigere enn turterreng og jordbruksjord.

Heller ikke Melshei og området rundt der får ligge i fred. Skaarlia er for lengst utbygd, og mer skal det bli. I tillegg blir det boligfelt ved skytebanen, ser det ut til. I alle fall er det mørk asfaltvei der nå, og tydelig tilrettelagt.

Lille Irina vet heldigvis ikke noe om dette. Hun får verden som den er, og tenker ikke annet enn at det er som dette den må være. Hun er veldig glad for å sitte i bæremeis. Det er lenge siden, nesten så hun ikke husker det, og bare kom på det igjen når hun så den. I alle fall ville hun sitte i bæremeis fra hagen til garasjen, garasjen ligger inntil hagen, og hun ville straks i meis da vi gikk ut av bilen.

Det får hun lov til. Jeg er bare glad for å være med henne, nå som hun snart skal reise, og jeg skal være uten henne i tre uker. Jeg snakker og snakker på norsk, forteller om alt jeg ser, og lar hun snakke med, på sin blanding av norsk og litt russisk.

Det viser et skilt til Veda-fjell, men vi trenger ikke noe skilt, og vil ikke ha noe skilt. Vi går vår egen vei, strake veien, vi ser jo fjellet med masten veldig tydelig, det er ganske klart hvor veien må gå. Veien med skiltet er en drøy omvei, rundt en del andre fjell. Selvsagt har jeg gått den også, jeg er godt kjent i nærområdet mitt.

Oppe på en høyde, der, er et hus som har satt opp et godt gjerde rundt. Det er tydelig de som bor der har mye penger, de har gjerdet inn det meste, og alt ser fint og nytt ut. Huset er også nytt. I dette området var det bare gårder før.

Det er omvei å gå rundt gjerdet, og vi må ned i søle og langs kanten av små skrenter og fjell, men det får så være, det går fint. Jeg tar Irina ut av bæremeisen, og lar henne gå selv. Hun løper av gårde. Ei kurenne er hun ikke vant med å gå over, ellers er det bare lek og glede, hun er fin i farta.

Jeg ser de har satt opp et skikkelig gjerde med både piggtråd og advarsel om elektrisitet. Jeg kan vanskelig tro hva jeg ser, elektrisk gjerde her? Og så med piggtråd? Dette gjerdet er ikke for dyr, men for mennesker. Men Norge har allemannsretten, den sikrer allmenn ferdsel i utmark, vi er i vår fulle rett å gå der, og det skulle bare mangle. Jeg løfter Irina over gjerdet med piggtråd og strømtråd, og setter henne trygt på andre siden. Det er verre med meg. Jeg vil ikke ta noen sjanser, og vil ikke prøve meg over før jeg har kontroll. Jeg vil prøve et annet sted enn der jeg prøvde første forsøk, og mens jeg er der, og ser der er det enda vanskeligere. Mens jeg er der, forsøker Irina å klatre tilbake til meg. Hun vet ikke noe om strømgjerde, tar i det, og faller ned bakover på ryggen i gresset. Hun gråter, og jeg er ennå ikke over.

Bravo, Sandnes. Vi i Rogaland er notoriske for alle gjerdene vi setter opp, og all piggtråden vi vil ha på toppen. Sånn var det også i min barndom. Det gjør oss rogalendinger som går på tur, også vante med å komme over slike gjerder. Som regel er det også lagt til et sted å komme seg over, enten med at et punkt er lavere, litt ødelagt, eller at det er satt opp port eller trappestige. Her var gjerdet høyt og helt, og med piggtråd på toppen, og en elektrisk tråd bak den igjen. Utspekulert.

Men jeg måtte over, for Irina lå i gresset og gråt på andre siden. Fremdeles ville jeg ikke ta noen sjanser, og ramle, og kanskje sette foten fast noe sted. Jeg ville ikke bli skadet, det vet man jo om noen som er blitt, foten hektet fast i piggtråd, låret skrapt opp. Dog kommer jeg over til slutt, ganske så irritert.

Nå er det tid for sjokolade og eplejuice, og reparasjon. Etter en stund slutter Irina å gråte, sjokket var nok større enn smerten. For sikkerhets skyld begynner det å regne også, men vi har regnjakke i bæremeisen, og Irina synes det er bare gøy å få den på. Gresset er i høyeste laget for henne å gå i, så jeg setter henne snart i messen.

Der sitter hun hele veien opp til toppen.

Oppe på fjellryggen blåser det ganske kraftig, nede i lavlandet har vi vært helt i le. Her er vi også på stien, motorveien, kan det kalles, flere folk ser vi gå opp og ned. Da vi er kommet oss opp til den nest høyeste toppen, setter jeg Irina av, så hun kan gå det siste stykket opp. Herfra går hun også nesten hele veien hjem, i skikkelig ulendt terreng, og ofte utenfor stien.

Fra Veda-fjell kan vi se det meste av Sør-Rogaland med Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er derfor det er satt opp mast med antenne her. Havet dekker horisonten. Vante og Sandnes-heiene går innover. Synet er flott, og jeg tar mange, mange bilder av lille Irina, som tusler rundt der på toppen.

Det blåser såpass mye at det er ikke noe å spise nisten på toppen. Så vi vil gå et stykke ned for å finne le. Men det er ingen steder det er både le og sitteplass og fint, vi går faktisk hele veien ned til skogen. Den smale skogsstiene er enkel for voksne, men krevende for lille Irina og en voksen med et lite barn i hånden. Irina har holdt meg i hånden, og stort sett gått ned fjellsiden selv, også det med en del krevende partier. Jeg må som voksen få det til smidig, slik at Irina ikke et øyeblikk er i tvil om at far klarer alt, og at hun får akkurat passende utfordringer å klare selv.

Nytt av denne turen er at Irina her og der setter seg ned, og vil bli fotografert. – Bilde, sier hun. Jeg tror for meg selv at dette er noe hun sier når hun er litt sliten, og vil ha en liten pause. Men hun setter seg så kjekt ned på hvilket som helst sted, at jeg fotograferer henne jo litt også. Jeg tror ikke ennå hun helt har grepet om at bilder vi tar og senere ser på, har en sammenheng mellom en situasjon vi har vært i, jeg tror ikke hun skjønner at bildet jeg tar der hun sitter, blir værende på mobiler og datamaskiner. Men barnesinnet er ugjennomtrengelig, hun sitter nå der og blir tatt bilde av. Vi er kommet til et punkt der jeg må lirke henne videre.

Etter en stund vil hun, og får lov til, å sitte i bæremeisen igjen. Der sitter hun til vi kommer til en trapp over et gjerde. Det vil hun klatre over selv. Trappen er ganske høy, men slike gjerder forserte hun første gang i vår. Hun har vokst og utviklet seg flere måneder siden det, trappen volder små problemer. Så er det på moderne vis et skilt om man trer inn i beiteområde for storfe og sau, med instruksjoner om hvordan man skal oppføre seg. På skiltet er logoen til Sandnes kommune.

Det er ikke le for vinden her heller, det var det inne i skogen, men vi foretrekker åpne områder og vind, enn å sitte inni tette skogen å spise. Irina er veldig glad, og spiser mine hjemmelagde rundstykker med stor entusiasme. Osten ramler riktignok ned i sauemøkk og søle, men det får være så sin sak, her har vi en god lunsj.

Og så er det hjem. Det er forunderlig langt å gå. Jeg vil ikke rundt småfjellene, der stien går, jeg vil skjære over, og ta korteste vei. Prisen er en god del ulendt terreng, høyt gress og søle. Irina er imidlertid i storform, og trasker avgårde, godt tilsølet på joggeskoene, og med innsikten at det lønner seg å gå på steinene. Den store hiten er en sang som går på YouTube, om Johnny-Johnny som har spist sukker, og ikke vil si det. Sangen går Johnny, Johnny – Yes papa, – eating sugar – no papa – telling lies – no papa – open wide – ah,ah,ah, men lille Irina får det ikke skikkelig, og sier både eating sugar, eating lies, uten at det gjør noe med humøret. Sangen er fin, for hun kan synge, og jeg kan svare, eller omvendt. Godt fornøyd er jeg også med at hun er utviklet nok og intelligent nok til å leke med sangen, skifte ut tekst, eller synge en annen melodi til den. Veldig fornøyd er hun når hun skifter ut det hele med: ned til bilen?

Etter lang tid ned skråninger og over marker, er vi nede på en sti som vil lede ned mot veien og parkeringsplassen. Irina er som vanlig ikke klar over hva hun egentlig har gjort, hvor langt hun har gått, og i så vanskelig terreng. Det er nok ikke mange som har gått denne strekningen før de er tre. Akkurat den veien vi gikk, er det kanskje ikke noen. Men Irina synger i vei om Johnny som eter løgnene sine, og ned til bilen, og det hele. Hun er skitten på klærne. Regnjakke er for lengst av, det samme er den tykke genseren, som var blitt litt våt. Turen har vart i flere timer. Klokken er over fire og nærmer seg fem, vi var ute før tolv, tror jeg. Godt over fire timer, altså.

Det var en skikkelig søndagstur.

iPad pro 2, 10´5

Jeg har kjøpt Apples nye nettbrett, det som liksom skal erstatte PC, og jeg har hatt det i bruk et par uker. Flere nettsteder på alle verdens språk anmelder brettet etter å ha brukt det et par dager, og justerer marginalt siden for å få en ny og fersk dato på testen. De er også profesjonelle testere, som har som jobb å teste nettbrett og andre dingser og å skrive om det. Jeg er en vanlig forbruker, og har kanskje noe å tilby på den måten. Hvordan fungerer nettbrettet for meg?

Mitt forrige nettbrett fra Apple var en mini fra 2012, den første minien som kom, og den har i lang tid merket alderdomssvakhet, og er veldig treg å jobbe med. I tillegg har den knust skjerm, ikke bare en, men to ganger. Så den var moden for skifte.

Jeg tror ikke på at det går an å skifte ut PC med nettbrett. Det er knapt nok en ønskedrøm. For meg vil nettbrett være nettbrett, PC være PC. De vil ha forskjellige bruksområder, og har man råd til det, som nordmenn flest har, kan man godt unne seg begge deler. Som PC er dette nettbrettet bare brukbart som erstatning, når man er på reise eller i bevegelse, og vanlig PC er tungvint å ta med seg. Tastaturet som følger med nettbrettet – for en god pris – fungerer bra, men ikke i nærheten av sånn det fungerer på en bærbar PC. Jeg har tidligere skrevet om et forsøk på å gjøre PC om til nettbrett. Jeg tør ikke uttale meg om hva som fungerer best, eller dårligst, om det er PC som vil være nettbrett, eller nettbrett som vil være PC. Den slags er kun når alternativ ikke finnes.

Apple iPad pro med tilbehøret man nesten må ha med, for å utnytte potensiale, koster dryge penger. Jeg kjøpte tastatur og penn, og minne på 256gb. For det måtte jeg ut med temmelig mye penger. Det har jeg råd til. Men Apple vet å ta seg betalt. Det er særlig tastaturet, pennen og det ekstra minnet som svir av de dryge pengene, sånn at nettbrettet i seg selv ikke ser så galt ut sammenlignet med konkurrentene.

Jeg kjøpte Apple fordi jeg bruker iBooks. Der har jeg lest bøker på fremmedspråk på minipaden jeg hadde før, og skrevet inn gloser jeg ikke forstår i notater. Dette har fungert veldig bra, inntil minien begynte å få problemer med arbeidskapasiteten sin, og mye tid gikk med for meg i venting mens de ulike funksjonene og bøkene ble lastet inn. Den ventetiden er kortet ned nå, med den nye supertableten iPad pro 2 skal være, men den er på langt nær forsvunnet. Ennå er det slik at jeg må vente mens ulike programmer lastes inn, eller jeg skifter fra program til program. Er jeg kanskje bortskjemt når jeg synes dette skal være unødvendig?

Negativt

Vanligvis pleier jeg å skrive hvordan funksjon for funksjon fungerer på de tekniske dingsene jeg skriver om. Her samler jeg det heller inn i negativt og positivt, de ulike funksjonene og appene begynner jo å bli ganske vante etter hvert. Folk skulle vite hva de går til når det gjelder kamera, batteri, datakraft, triks, multimedia og de andre tingene det går an å kategorisere med. Jeg setter det heller opp hva som er bra, og hva som er dårlig.

Hva som irriterer meg, er Apple selv og måten de organiserer systemene sine på. Det skaper mye unødvendig frustrasjon og tidsbruk. De er opptatt av synkronisering. Det fungerer sikkert bra om man vil ha det samme på alle telefoner, nettbrett og datamaskiner, og man er villig til å betale ekstra for større minne i iCloud. Jeg er ikke det. Og det er meningsløst for meg å ha det samme på mine nettbrett og telefoner fra Apple. De har forskjellig minne, og forskjellig bruksområde. For meg hadde det vært mye bedre om jeg selv hadde kunne bestemme dette, selv laste filer og programmer opp og ned i skyen, selv ha kontrollen.

Apple lar meg ikke få lov til det. Så siden starten har jeg fått varsler og påminnelser om at lagringsplassen er oppbrukt, at jeg kan betale mer eller ordne i innstillinger, og jeg har brukt timevis i disse «innstillinger» på å be dingsene mine ikke laste opp og ned all slags tull jeg ikke trenger. Det jeg skulle hatt, er bøkene.

Ellers må jeg vel si at den ikke er verdt prisen, og ikke verdt skrytet. Også om iPad pro skrev anmelderne at vi nå hadde en iPad som løste alle problemer og gjorde slutt på all ventetid. Denne versjonen skal være enda mye bedre, men problemet med ventetid er altså ikke løst. Den sliter med å ha flere åpne programmer, og å veksle mellom dem, og det tar ennå tid å laste programmene inn. Hva jeg gjør oftest, og har mest glede av, er å lese bøker i iBooks, og sjekke gloser på ordnett.no eller på appen deres. Denne appen er det kanskje noen programmeringsfeil med, det kan vanskelig lastes Apple og nettbrettet, men det henger seg i hvert fall ofte opp, det er mye venting mens de ulike tingene lastes inn, og det er ikke akkurat glatte overganger. Det er det heller ikke når jeg sjekker glosene på nettsiden. Av og til går brettet også åpenbart tom for minne, og enten nettsiden eller boken jeg leser, må lastes inn på ny.

Så om man allerede har et nettbrett som fungerer greit, er det ikke vits å betale ekstra for å få dette. Det er ikke så mye bedre at det er verdt pengene, synes jeg.

Positivt

Den første tiden, mens jeg drev og lastet inn minipaden jeg tok gjenoppretting fra, og strevde med å få det til, var jeg mer frustrert enn jeg er nå. Det er mye ved brettet som fungerer virkelig, virkelig bra, og som er en sann glede å bruke.

Kameraet får blandede omtaler på de profesjonelle nettsidene som anmelder brettet. Det er visst en oppfatning blant de som har dette som levebrød, at man ikke skal bruke nettbrett til fotografering. Jeg synes det er fine greier at de har det samme kameraet i dette brettet, som de har i iPhone 7. Det er altså fantastisk, og bedre enn kamera til Sony xperia 5. Så om jeg sitter og leser en bok, eller gjør noe på brettet, og barnet mitt gjør noe interessant i nærheten, så kan jeg straks fotografere eller filme det, og få fantastisk kvalitet.

Skjermen er upåklagelig. Jeg sitter og skriver dette i solsteiken på Akershus festning ved Aker brygge. Det er ingen problem. Bokstavene og siden er like tydelige som de alltid er, i alt slags lys. Skjermen har en funksjon som innstiller lysstyrken etter omgivelsene, og det fungerer svært bra. Jeg leser og skriver i all slags lys, og det føles ganske, ganske likt. Her er det ingen skjermer jeg har prøvd, som er i nærheten.

Tilbehøret som tastatur og datapenn fungerer også bedre enn alt annet jeg har prøvd. Det er et godt stykke på vei til en datapenn blir som å skrive med vanlig penn på papir, men ingen er nærmere enn Apple er kommet her. Det føles ganske likt, og ser ganske likt ut. Responstiden på pennen er kort, så streken kommer mens du skriver den, og den er også mer treffsikker enn andre penner. Jeg kommer ikke til å bruke denne pennen særlig mye, men skulle jeg skrive for eksempel matematikk og tegne trekanter og piler, så ville dette være til svært stor hjelp, og forenklet arbeidet mitt. Tastaturet skriver jeg på nå, med brettet i fanget på en benk på festningen, som sagt. Det går raskt og greit av gårde, bare ikke så raskt som på en datamaskin, som jeg har påpekt.

Hva jeg skulle bruke brettet til først og fremst, var å lese bøker, og skrive inn gloser og notater. Det fungerer så godt at lesingen går raskere og lettere, for meg som leser gamle bøker uten copyright, og på originalspråket, er den nye nettiden med alt tilgjengelig, gull. Jeg veksler mellom å lese, og å sjekke glosene. Her kunne jeg ønske ventetiden mellom skiftene var vekk, men det går mye raskere enn med min gamle iPad, og mye raskere enn enhver PC, så her får jeg altså oppfylt hva jeg ønsket.

Men det var altså en stiv pris.

Konklusjon

Ønsker du å kjøpe et nettbrett, er det bare å gå for denne. Når man først kjøper noe, kan man godt gå for det beste, om man har råd til det, og det ikke er tøysete dyrt. Alternativene har jeg ikke prøvd så veldig. Med Sony har jeg bare den første xperia, og med Huawei har jeg prøvd billigutgavene. Begge deler tilbyr altså mye av det samme, til en atskillig lavere pris. Men når man har råd til det, og skal kjøpe, så kan man godt gå for det som er best. Og på skjerm og kamera og lyd er nok iPaden hakket hvassere enn konkurrentene. Og for meg, så er også iBooks viktig, så for meg var det ved denne anledningen ikke noe alternativ. For kona, som ikke leser bøker på den måten, er de billigere utgavene fra Android vel så bra. Så hun har kjøpt dem.