Langfredag i Kiev

Det er langfredag i Norge, ikke i Kiev. Her er påsken i utakt, på grunn av at kirken følger den gamle ortodokse kalenderen. Og formelen for påske blir dermed annerledes. Dette er også en av de fundamentale årsakene til at det ble en splittelse. En så viktig høytid som påsken, var det viktig å få på riktig tidspunkt.

Sånn er det alltid når vi er i Kiev i norske høytider. Her er det ikke spor av dem. Skjærtorsdag, langfredag, påskeaften og alle påskedager, vil gå som helt vanlige dager.

For meg og for oss ble det ikke så veldig vanlig. Jeg var rett og slett ganske dårlig, etter en elendig natt, og var ikke i nærheten av mitt vanlige aktivitetsnivå. Da jeg prøvde å snike meg ut i ni-tiden, for min daglige trening, ble jeg kontant stoppet av svigermor. Nå var det viktigere å spise. Maten var klar. Og dessuten var jeg blitt altfor tynn.

Øynene som ser. Men jeg var ikke i stand til å argumentere mot nylaget Plov. Jeg satte meg til å spise, og så var det til å hvile. Vi kom oss ikke av gårde før langt på ettermiddagen, og ingen sport ble det på meg, denne dagen, selv om det var en planlagt dag. Da er det ikke ofte jeg skofter.

Årsaken lå i gårsdagen. Vi var i Park Otradnij, som jeg skrev om på bloggen, men jeg skrev ikke at vi ble veldig, veldig, veldig sene hjem. Olia reiste først, hun hadde et ærende. Dermed ble det Irina og jeg som skulle komme oss hjem alene, og det uten bruk av taxi, eller lettvintheter. Her var det å finne ut av det.

Og Irina så ingen grunn til å gå tidligere enn det var nødvendig. Hun lekte hva remmer og tøy kunne holde, hun var ustoppelig, med små barn, store barn, mange barn, få barn, gutter og jenter. Løp omkring, lekte, lekte, lekte, mens jeg tumlet rundt, og spurte igjen og igjen, om det ikke var på tide å gå hjem snart.

Det var for lengst begynt å mørkne skikkelig, da jeg omsider fikk henne med meg, og det var helt mørkt før vi var ute av parkområdet, og oppe på en farbar vei. Irina var i kjempehumør, ikke bekymret for noen ting, hun skulle ta trikken, og det var fine greier.

Jeg visste det var en del problemer. Og at det var ganske sikkert, tross alt. Jeg visste i hvilken vei trikkeskinnene gikk, og i hvilken retning sentrum var. Og jeg visste også at vi gikk mot trikkeskinnene, ville vi aldri kunne krysse dem uten å få det med oss. Og så var det å holde retning sentrum, der det var tvil, og så ville vi før eller siden komme til trikkeskinner, og en trikkeholdeplass.

Det gikk som planen var. Det var en bred og lang hovedvei, men Irina var ikke bekymret i det hele tatt, og langet ut, sammen med meg. En eller annen gang ville det komme en stasjon. Før det, kom høyskolen for flyutdanning her i Ukraina, eller hva institusjonen kalles. Ukraina er et av få land i verden i stand til å bygge fly, riktignok i samarbeid med Russland, men det er et samarbeid som har gjort både Russland og Ukraina bedre. De skulle dyrke dette samarbeidet, heller enn fiendeskap, og vi i vest skulle hjelpe dem med det.

For Irina er dette en verden helt uten interesse. Hun er halvt ukrainsk, og helt russisk, snakker språket helt flytende, og synes det er fantastisk at det er en flyinstitusjon her, med et fly utstilt. Hun vil rett og slett ikke gå herfra. Hun setter seg ned, for å se på flyet. Hvor lenge blir vi? Ingen vet. Ingen tar tide. – Jeg er så glad i fly, sier Irina. – Ja tak liublu samaljotov.

Til slutt får jeg lirket henne med meg. Noen meter unna er trikkeholdeplass, og der får vi betalt oss inn, og kommet oss til riktig perrong. Et spørsmål om at denne linjen går til stasjonen, bringer oss i sikkerhet. Fra stasjonen går det mange busser hjem. Nummer 14 går helt hjem, til like utenfor døren.

Jeg er stuptrøtt, men Irina er i kjempeform. Hun synes det er gøy å kjøre trikk, gøy å se alle ting, og hun synes også stasjonen og rulletrappen og undergangene og overgangene, er helt fine greier. Hun er gladelig med å løpe alt hun kan, for å nå trolleybuss 14, som står oppstilt. Vi kommer oss ombord, i det de smeller igjen dørene. Så får vi kjørt hjem.

Der legger jeg meg rett i seng, mens Olia ordner alt. Den natten sover jeg elendig, og det er det som er sittende igjen ennå.

Da vi endelig får kommet oss ut i dag, er planene ytterst beskjedne. Det er bare å komme seg ut på en georgisk restaurant, og spise. Vi får Olia med, under løfter om det skal være «businesslunsj». Hun har det kjempefint, her nede, men er altfor travel, og får ikke vært så mye med oss. Slik er det hun liker det, ikke å unngå oss, men å ha mange prosjekter og mye å gjøre, mange små oppgaver å løse.

De som følger godt med på ukrainsk politikk vet det skal være presidentdebatt denne kvelden. Det er et sirkus, i ordets retteste forstand. Sittende president, Porosjenko, skal diskutere med utfordreren, Zilensky, på den republikanske stadion. Det var der EM-finalen ble spilt i 2012, og Champions-league i fjor. Hele sentrum er stengt, og det er håpløst å komme seg med buss, noen steder. Trafikken korker seg nesten latterlig, da alle må kjøre store omveier, for å komme seg dit de skal.

Vi kommer oss allikevel på nummer 62, og får kjørt ned til Postjova Plosjad. Der får vi ikke med Irina forbi Liubov Markovka, og så bruker vi lang, lang tid der inne, før vi kommer oss videre til den georgiske restauranten, Aloe Vera, som er målet vårt. Der får jeg endelig min Khatsjapuri, og de hjemmestekte potetene med en kjøttrett jeg aldri klarer huske navnet på. Der får vi kost oss, og hatt vår businesslunsj, og virkelig hatt det litt godt.

Så er det i bussen hjem, der dagen er slutt. Ulikt oss å avslutte den så tidlig, med så lite gjort. Her er det kanskje Olia og jeg som må snakke, lille Irina var superaktiv, som alltid. Hun var til og med med meg og hvilte, og sørget for at jeg ikke sovnet, men at vi i stedet fortalte hverandre eventyr. Jeg diktet opp eventyret opp frosken som var blå, og måtte ha hjelp av en øyenstikker som visste om en trollmann som kunne ordne sånne ting, som å skifte farge på dyr som hadde feil farge, eller som bare ville prøve noe nytt. Øyenstikkeren fløy av gårde, men frosken, stakkar, kunne ikke annet enn å hoppe, og så øyenstikkeren forsvinne for seg. Hvordan kunne den så finne igjen øyenstikkeren, som igjen kunne vise veien til trollmannen, sånn at den kunne bli grønn? Se det var eventyret, og det var det jeg fortalte, mens vi liksom hvilte.

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

  • Fantastisk kjekk og rask maskin
  • Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

  • Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
  • Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

VM-matchen mellom Carlsen og Caruana

Denne greie bloggen er med jevne mellomrom også en sjakkblogg. Jeg har holdt det gående siden 2008, og dekket en del sjakkturneringer og sjakkpersoner, som regel under kategorien Sport og med emneknaggen Sjakk. Jeg var selv en ok spiller i barndommen, og er en ok hobbyspiller nå, sånn blant de bedre i klasse 3. Og så har jeg lest rikelig med litteratur, og fulgt intenst med på mange turneringer, sånn det pleier å være når jeg har lidenskap for noe.

I denne VM-matchen har jeg fulgt med sånn halvveis. Det har vært andre ting å gjøre, jobb, liv og eksamen, og det er først fra de siste rundene jeg har fulgt med på live. På forhånd tippet jeg en komfortabel seier til Carlsen, noe det ville blitt om han hadde fått inn seieren i parti 1, men slik gikk det ikke, og matchen har låst seg i en serie med remis. For første gang i VM-historien har samtlige partier endt remis, ingen av spillerene har fått inn en seier i den klassiske tidskontrollen. Carlsen var nær i parti nummer 1, Caruana nær i parti nummer 6, og i runde 10 fikk vi se et forrykende parti, der begge spillerne kunne stukket av med seieren. Det er noe av det beste som har vært spilt, et svært spennende parti på et svært høyt nivå, sjakk på sitt absolutt beste.

Etter det har vi fått se en kortslutning fra Magnus. Han har sluttet å prøve. Ganske åpenlyst prøver han å gjenta grepet fra matchen med Karjakin for to år siden, der han bestemte seg for å gå for tiebreak og omspill, og med hvit i siste parti spilte en variant han visste ville ende med remis. Det partiet kostet ham ingen krefter, og han kunne nokså komfortabelt ta med matchseieren i omspillet.

I år har det ikke gått sånn. Med hvit, i parti 11, spilte han en forsert variant som ville ende i et dødt sluttspill. I dette spilte han ytterligere noen trekk, men det var aldri noen tvil om at dette ville bli remis. Det var egentlig klart etter at han spilte Sh5 tidlig i midtspillet, straks etter åpningen. Med beste spill ville dette ende med mange avbytter, og ulikefargede løpere. Det var ingen fristende alternativer, og for en spiller av Caruanas kaliber, var det en smal sak å finne de riktige trekkene, og sikre remisen. Alle spillere i verdenseliten ville ha klart det.

Så var det parti 12, det siste. Og her fikk vi se en skandale. Magnus Carlsen går ut med ønske om å spille remis, et naturlig og greit utgangspunkt med svart. Han får inn en åpningsforberedelse, Caruana kommer bakpå, og da Caruana må unngå en trekkgjentagelse i trekk 14, står Magnus allerede litt bedre. I fortsettelsen spiller Caruana litt klumsete, han vil jo gjerne vinne dette partiet, men han får ikke plassert brikkene sine skikkelig, og Magnus får etter hvert ganske klar fordel.

I stedet for å forsøke å få det maksimale ut av denne posisjonen, forsøker Magnus Carlsen maksimalt å sikre remis. Han spiller konsekvent de trekkene som er tryggest, han prøver ikke å gi Caruana problemer, og han tar seg ikke tiden til å regne avgjørende varianter. På flere tidspunkt er det stillinger der Carlsen har trekk som gir vinnende, eller nær vinnende, fordel. Caruana strever enormt, og går stadig nedover på klokken.

Etter trekk 31 går Caruana inn i en lang tenke pause. Carlsen har en klar plan, han har opptil flere, og de ender de fleste av dem med farlige angrep mot den hvite kongen. Caruana har litt motspill, han kan forsøke å få hoppet springeren sin frem tl e6, dypt inne i Magnus’ territorium. Men det vil ta lang tid å få hesten dit, og det er ikke klart hva skade den kan gjøre derfra, annet enn å irritere. Enhver sjakkspiller med forståelse for spiller vil velge Carlsens sorte brikker, fremfor Caruanas hvite. Sort står best, i en uklar, åpen og spennende stilling.

Så strekker Caruana ut hånden. Først tror jeg han har gitt opp. Men det han har gjort, er å takke ja til et remisforslag fra Magnus. Titusenvis av fans på alle nivå kan knapt tro hva de ser. Har Magnus Carlsen virkelig tatt remis i denne stillingen her?

Ute i pressessonen og i kommentarene er Magnus helt rar. Han forteller at han ikke bryr seg om stillingen, han ville bare sikre en trygg remis, I don’t care, var ordene han brukte, om trekkte som kunne gitt ham sterk fordel på et tidspunkt, og som en spiller i verdenseliten selvfølgelig vil være oppmerksom på. Det krever imidlertid litt arbeid å regne på konsekvensene, og det gadd ikke Magnus i dag. Han var helt ute av stand til å bryte ut av sin egen strategi, om å gå for remis i dette spillet.

Fra norsk side er det flere som forsøker å bortforklare hva Magnus gjorde. De sier han var usiker, regnet seg å ha større sjanser i omspillet, alt slags sånn tull. Saken er at vi har en verdensmester i klassisk langsjakk, som ikke er i stand til å beseire sine utfordrere i langsjakk. Han stikker av fra kampen, prøver ikke en gang, selv når muligheten åpner seg der, foran ham. Det er skandaløst. Partiene skal spilles ut. Det nytter ikke å si at reglene åpner for å tilby og gå med på remis etter trekk 30, men det betyr ikke at det er god sportsånd å gå med på det. På topplan er det blitt kutyme å spille stillingene ut, når det ennå er liv i den. Den sosiale kontrollen gjør jobben, spillerne får høre det når de spiller for passivt, og tar remis for tidlig.

Magnus Carlsen tok dette her mange flere skritt. Det var selvfølgelig strategisk idiotisk, aldri kan han vel vente å få så god sjanse i hurtigsjakken, som han hadde her i langsjakken. Får han det, er det flaks. Ikke god strategi. Videre har han vist seg som en feiging, han er ikke i stand til å dominere sine motstandere, slik de beste spillerne gjør. Han klarte ikke å slå Caruana en eneste gang i løpet av 12 partier. I de siste gav han opp til og med å forsøke. En feiging.

Og så er det det sportslige. For ham selv, og for publikum. Dette er som Østterike – Vest-Tyskland i 1982, da de på stillingen 1 – 0 til Østerrike bare sluttet å spille, for resultatet var til fordel for begge. Det er som to lag stilltiende bestemmer seg for at straffekonkurranse er like greit, og gir seg til bare å sentre frem og tilbake på egen banehalvdel. Eller at trenerne bare blir enige om å droppe det, rett til straffekonkurranse. I sjakkhistorien har det knapt noen paralleller. Forsøkene Magnus’ forsvarere har funnet frem ligner ikke i det hele tatt, aldri i en åpen, spennende stilling, med fordel, i en siste, avgjørende VM-match.

At Magnus Carlsen ellers er kjent for å spille videre, selv i døde stillinger, gjr det hele enda underligere. Også mot Caruana, tidligere i matchen, spilte Carlsen flerfoldige trekk, i en stilling selv jeg kunne holdt remis mot ham. Suksessen til Magnus har gått ham til hode. Han vil ha godt av å tape dette omspillet, og finne tilbake til sitt gamle, blodtørstige jeg, der han ikke fryktet noen, og spilte på for seier, så lenge det var det minste håp i stillingen, igjen.

Heldgivis er jeg opptatt i ettermiddag, så jeg slipper å bry meg om omspillet. For meg endte denne matchen uavgjort.

NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

Morgenpost fra Oslo (jeg lærer ikke)

Jeg lærer ikke. I går tenkte jeg at jeg skulle komme meg til Oslo i fire-tiden, få trent litt og dusjet, og kanskje hvilt, før jeg i god tid kom meg av gårde til festen som skulle begynne klokken 1800. I stedet kom jeg frem 1755, bestilte Taxi mens jeg dusjet og skiftet, for å komme i alle fall raskest mulig til den doble førtiårsdagen jeg var invitert til. Hjem igjen gikk jeg til fots, de to kilometerne, med en telefon på 5 % batteri, og håp om at den skulle lede meg hjem.

– Vi vet hvordan det kommer til å gå, så bursdagsbarnet. Det har hun helt rett i. Bare at det gikk litt verre. Telefonen døde ut omtrent med en gang, for så ikke å la seg lade igjen. I pøsregnet, i mørket, i natten, forsøkte jeg å finne noen å stole på, og å spørre.

Akkurat det gikk bra. Nå spiser jeg frokost på hotellet, og kommer til å drikke kaffen jeg kan få frem til elleve. Så pakker jeg ned dressen, går inn i bilen, og reiser. Det venter meg en begivenhetsrik tur hjem. Nå vet jeg det. Nå skal jeg ha lært.

Min opprinnelige plan var å komme meg av gårde klokken 0800 i går. Av en eller annen grunn, har jeg det i hodet at det tar cirka 8 timer i bil, til Oslo. Kanskje gjør det det med bensinbil. I min elektriske, med rekkevidde mellom 150 og 180 fulladet, går det minst ti. De raske veiene spiser elektrisitet, og det må lading til hver halvannen time. Og ladingen tar sin halvtime, med å finne frem, svinge av veien, koble til lader, og alt som følger med. Selve ladingen tar litt over tjue minutt, men det går alltid mer tid, alltid.

I starten gikk det greit. Jeg ladet på sagnomsuste Ben´s kafé, Helleland, og på ny i Lyngdal, ved senteret, der. Der fikk jeg også kjøpt bursdagsgavene. Mellom Helleland og Lyngdal er 95 kilometer, akkurat på sikkerhetsmarginer min, når 80 % gir meg 115, som den gjør nå. Det er litt skummelt, for før Lyngdal går det en stund mye oppover, noe som spiser kilometere fra batteriet. Men så går det nedover igjen, så siste stykket gir nesten ikke utslag.

Ladingen deretter var en ny, for meg, Lillesand senter. Det er 100 km, også i overkant, men veiene er flate, og jeg kjører sakte, for å få det til å gå. I Kristiansand er det mange lademuligheter, men de ligger klønete til, så det er bedre å lade før, eller etter.

Og så begynte problemene. Fra Lillesand fikk jeg ikke lagt inn adressen til Cinderella, Heimat, Brokelandsheia, Brokelandsveien 6. Og det til tross for at jeg samvittighetsfullt har skrevet inn den fulle adressen, på den, og praktisk talt alle andre lademuligheter langs veien, Sandnes – Oslo. Men denne adressen, lar seg ikke finne. Dermed må jeg på mobilen, og 4g. Det spiser batteri av mobilen også, og det er vanskeligere å kjøre etter mobilens GPS, enn bilens.

Her er også veiene supre, sånn at kilometerne går raskere ned. Dessuten var pøsregnet begynt, og det var sterk motvind. Så alt var laget for å gjøre det vanskelig, for oss elbilkjørere.

Herfra begynner det også å tynnes ut med gode lademuligheter. Jeg måtte ta en i Larvik, og en i Holmestrand. Begge ved bensinstasjon, og begge med ekstra forsinkelser. I Larvik måtte jeg for første gang i ladekø. En bil stod steilt på 97 %, og en annen stod og ventet på den. Det tok ti minutter før jeg kom i gang.

I Holmestrand var det ombygging, så stedet kartet viste ladestasjonen var, var det nå motorvei. Jeg kjørte litt rundt på området, gikk ut av bilen, måtte inn og spørre i stasjonen, og så viste det seg de hadde en lader stående.

Deretter var det å programmere meg helt frem. Nå var det blitt helt mørkt, ennå var det pøsregn. På spilleren var det Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan. Klokken ti på seks, skulle jeg være fremme, i følge GPSen. Det gikk enda fem minutter på tull.

Så var det taxi, og det taxi koster, latterlig mye, og så var det fest. Siden jeg skulle reise hjem i igjen i dag, ble jeg ulikt meg ikke med til siste slutt. I stedet gikk jeg – så godt jeg kunne – tilbake til rommet, i dressen, i pøsregnet. Der forsøkte jeg å lade telefonen, uten å lykkes.

Og det er situasjonen. Jeg har nå skrevet inn ytterligere informasjon, på notatarket mitt, om hvor ladestasjonene er, og hvor langt det er mellom dem. Hjem har jeg ingen telefon til å hjelpe meg, skulle det bli problemer. Det er bare bilen, og jeg.