Svette hos tannlegen

Med temperaturer flørtende med 35 grader celsius er tanken om å svette alltid nærliggende. Et tannlegebesøk for å fjerne tannstein og misfarging kan bringe frem de samme tanker.

Jeg vet ikke om jeg har vært hos tannlege i Norge siden jeg traff Olia i 2009. Besøk hos tannlege har blitt regelmessig her nede, og jeg har vel skrevet om det hvert eneste år, vil jeg tro.

For interesserte med fortrolige russiskkyndige er det ingenting å nøle etter, synes jeg. Man får den samme behandlingen som i Norge, for en brøkdel av prisen. Kanskje er utstyret enda mer hypermoderne i Norge, hva vet jeg, som ikke har vært der hos tannlege, men man er jo ikke så mye interessert i nyest mulig utstyr, som i å få ordnet tennene.

I det siste har jeg vært godt fornøyd. Det tar opp mot en time, koster en hundrelapp, men så er også tannsteinen fjernet, og tennene hvite og fine. De går alltid rett på sak, aldri noe røntgenfotografi eller noe sånt, og bare sjelden undersøker de for hull, men jeg har jo ikke hatt noen hull, og heller ikke noen smerter i tennene alle de år.

Tannlegen vi brukte i går ligger like ved der vi bor. Olia stakk innom, da vi passerte ved en tilfeldighet, og fikk bestilt time, uken etter, altså 3. august. Jeg har hatt mange ubehagelige møter med tannleger, ikke så mye på grunn av tannlegene, som på grunn av tennene mine, men jeg vet det er noe jeg må gjennom, og stiller opp.

Til min store glede hadde de aircondition hos denne tannlegen, og det gjorde vel nesten at det var vel så behagelig å være inne hos henne, som å være ute i varmen. Jeg tror kanskje det må skyldes de har forbedret kjemikalene de skyller med, for det å fjerne tannstein er langt mindre ubehagelig enn jeg husker det. Selv for få år siden, hadde jeg bedøvelse. Det er en av de tingene Olia og jeg spøker med, den mannlige tannlegen satte bedøvelse hos meg, uten spørsmål, mens hun gikk gjennom en mer smertefull behandling, uten bedøvelse, og også uten spørsmål. Så denne tannlegen skjønte nok at menn tåler mindre smerte enn kvinner, i hvert fall tåler jeg mindre enn Olia.

Men i går gikk det altså greit. Tennene mine er heller ikke så ille som de en gang har vært, mengden tannstein og misfarging mer moderat. Olia og lille Irina satt inne og ventet, mens jeg ble behandlet. Tannlegen benyttet også anledningen til en kjapp titt på tennene til Irina, og komme med en vurdering at det nok var sjanser for at hun ville ende opp med tannregulering, noe alle i min slekt har hatt, mens slekten til Olia har hatt mindre av oss.

Det er spesielt å høre samtalen gå på russisk, over mitt hode, og mens jeg sitter med tannlegeinstrumentene i munnen. Særlig gjelder det når samtalen kommer inn på Norge, og Olia kommer med uttalelser jeg nok skulle ønske å korrigere, men hvor jeg altså er ute av stand til å få sagt noe. De diskuterer historie, situasjonen i dagens Ukraina, de er uenige når det gjelder Krim, men finner ellers lett en tone til å holde samtalen i gang, og til å snakke på en måte som gjør at de stort sett nikker og er enige med hverandre.

Interessant, for meg som nå er del av to kulturer, er å se hvordan de bedømmer historien og politiske konflikter. Vi i Norge har en tendens til å ende opp med å konkludere med demokrati, toleranse og mangfold, det er ord som raskt kommer opp i samtalen, og som blir brukt til å vurdere hvor egnede ulike nåtidige og historiske politiske systemer har vært. Her borte er de tilsvarende ordene som kommer opp, og alltid ender opp med å være et vurderingskriterium, villigheten til å arbeide og graden av (ut)dannelse. Det stikker dypt i kulturen her at man må arbeide for tilværelsen, og det er stor forakt for de som ikke gjør det. Og så må man ha dannelse, et ord som nesten har blitt et fyord i Norge, og som dagens unge generasjon hos oss, knapt har hørt om. På russisk heter det obrazovanie, et ord som vel helst betyr utdannelse, men som i stor utstrekning blir brukt slik vi tidligere brukte vårt dannelse. Så for dem, er problemene i Ukraina ikke så mye at det er manglende demokrati, lite toleranse og dårlig med mangfold, men at folk ikke vil arbeide og at de mangler dannelse.

Det sitter jeg der i tannlegestolen, og hører og tenker over. Jeg svetter ikke, for det er god aircondition og en behagelig temperatur, og tannbehandlingen blir gjort av vante hender og med godt utstyr. Det er så greit, at til neste år trenger jeg ikke en gang å grue meg. Selv i 35 graders varme er det ikke noe svette hos tannlegen.

Morgen på kaffestedet

Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.

Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.

Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til,  og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.

Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.

Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.

Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.

Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.

Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.

Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.

Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.

Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.

Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

Sommerferie! (Lille St. Hans)

I dag ble det sommerferie. Det har vært travelt i mai og i juni, ganske intenst egentlig, og det er ganske vanskelig å få inn i hodet at det nå er slutt. Sommerferien begynte i dag. På mandag reiser vi til Kiev. I dag reiste mitt lille barn og jeg rett til Borestranden, og deretter til min mor, hennes mor, for å innlede det jeg føler er en velfortjent ferie, med en liten St. Hans feiring på forskudd.

Konemor Olia er hjemme. Det er nesten vondt å være uten henne i dag. Men det har vært travelt for henne også, alene med barnet fra morgen til kveld, mens jeg har vært uvanlig opptatt og hatt mye å gjøre. De gangene jeg har vært hjemme, har jeg selvsagt tatt barnet. Ingen blogging, ingen lesing, ingen skriving. Olia, Ira og jeg skal være sammen hele sommeren. Denne første dagen er vi litt hver for oss, så også hun får hente seg inn, og lille Ira og jeg får vært med bestemoren hennes.

Det er en tradisjon vi har, jeg har blogget mye om det før, for de helt spesielt interesserte, den helt nære slekten og meg selv. Hver gang solen snur, til jul og til St. Hans, så feirer vi med min mor, med å spise rømmegrøt og spekemat, og drikke øl og akevitt. I år er vi allerede i Kiev på St. Hans, så vi tok feiringen et par dager før, på lille St. Hans.

Lille Irina har allerede overnattet flere ganger her borte. Det begynner å bli rutine. Hun pusser tennene, får på seg pysjen, og legger seg i bestemors seng der hun får høre et eventyr. Så sovner hun. Det minner om hvordan jeg sov hos min mormor, da jeg var liten. Rutinene var atskillig fastere der, alltid stillere, varmere og mørkere.

Ute på Bore har lille Irina og jeg vært før. Det var på 40-års dagen til Gry, noe jeg ville blogget om da bloggen var yngre, nå er jeg ikke lenger så komfortabel med å skrive andre mennesker inn i min blogg. De skal få kontrollere sitt eget nettliv. Det var en veldig, veldig kjekk fest, og for meg en oase i en travel tilværelse. Da festhelgen var slutt søndagen, kom min mor med mitt barn, Irina, og lille Irina og jeg ble igjen, da mor reiste. I dag reiste vi ut til Bore igjen. Det er badestranden her på Jæren, den beste å bade fra, men selv om det var varmt hjemme på Ganddal og vekke fra sjøen, var det kaldt ute på stranden. Irina ville ikke engang ned til bølgene. Men hun ville være lenge, lenge, le-enge med dissene og sklien, der med kuene.

På vei hjem til mor så vi en ørn. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og både fotograferte og filmet, gikk ut av bilen, nå fikk trafikk være trafikk. Andre biler fikk komme seg rundt og forbi på det viset de kunne, her var en ekte ørn bare meter unna. Den satt kongelig og giddalaus, og så det ikke verdt å fly unna bare fordi et menneske nærmet seg, og de vanlige jærfuglene gjorde sitt beste for å plage den unna. Den var litt ung og pjuskete, det skal sies, det var et eller annet merkelig i at den fant seg i å sitte nede på bakken og bli harselert med.

Hos mor var som vanlig alle detaljer lagt ned for en vellykket St. Hans-feiring, enda det ikke engang var St. Hans. Hun hadde vært på polet og kjøpt skikkelig øl, rømmegrøten var hjemmelaget fra bunnen av, spekematen kjøpt hos slakter, og rugkransene hjembakte og ferske. Det var veldig, veldig godt. På TV var sendingen var Norway Chesss, både lille Ira og jeg er interessert. Jeg har fulgt turneringen tett, og fulgte nøye med i dag også. Tre-fire ganger har jeg vært inne og sett, på Clarion hotell og på konserthuset. Store sjakkturneringer er noe jeg vil støtte opp om. Og kanskje kan jeg skrive på nettet at det er litt rart at de mest usportslige, som vår egen Carlsen og amerikanernes Nakamura, er de mest populære. Jeg hadde neppe skrevet det om det ikke var for ølet jeg har drukket, egentlig mener jeg at man skal respektere sjakkspillere mister litt kontrollen over seg selv etter et tap. For meg og mange andre var det i alle fall kjekt at Aronian vant, jeg blir rett og slett glad når jeg ser på ham. Han har en forbilledlig opptreden og væremåte.

Hjemme hos mor har jeg tilgang på TV, Netflix og hva det måtte være. Jeg endte opp med Bachs Johannespasjon, i en utgave på YouTube, japaneren Suzuki. Det er liksom ikke noen filmer jeg vil bruke over en time på å få sett. De jeg prøver meg på fanger meg ikke, selv Bob Dylan og dokumentaren «Don’t look back» klikket jeg meg vekk fra. Klokken nærmer seg tolv. Snart legger jeg meg. I morgen skal jeg stå opp, og drikke kaffe. Ikke noe arbeid og plikter venter meg før i august. Min vakre kone og eventyrlig skjønne datter skal få all min oppmerksomhet, dag og natt, hele sommeren til ende. Det er knapt til å tro.

Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

Kjøp av kompaktkamera – Sony Rx100 v!

I dag gjorde jeg noe så sjeldent som å kjøpe et kompaktkamera! I godt over fem år har det jo vært mobilen som har tatt seg av fotograferingen, jeg har tenkt vanlige kameraer har utspilt sin rolle, hva skal vi med dem? Vel, de tar bedre bilder, raskere og kjekkere, og for meg som er så vidt over middels interessert, så er det verdt prisen.

Jeg fikk på kvelden tatt noen kjappe bilder, uten å ha lest bruksanvisningen og uten å ha gjort noen forberedelser. Hjemme hos oss var det heller ikke noen gode motiv, mørkt og regn ute, og både kona og barnet hadde lagt seg. Men kameraet var imponerende langt ut over det telefonen min er i stand til, enda jeg har en Sony Xperia Z5, en av de beste kameratelefonene som er. Det er imidlertid slik at den flate telefonen har noen begrensninger som ikke lar seg overvinne. Det er fysikkens lover som gjelder, og da er en lengre linse og en større sensor en fordel det ikke lar seg gjøre å manipulere seg rundt. Dagens moderne telefoner med sine innebygde superdatamaskiner kan kompensere for problemene, med å beregne seg til hvordan bildet burde være, og kompensere digitalt for manglende lys og vanskelighetene med å ha fokus mer enn et sted i bildet. Men disse beregningene kan også gjøres i fotoapparatene. Der er det større sensor lengre linse – ergo bedre bilder.

Jeg tok et bilde av stua, der det ligger fullt av leker til Irina, og forskjellige ting spredt rundt omkring. Det var sterkt lys i taket, og lys i gangen i bakgrunnen. Helt håpløst å ta bilde av. Men mitt lille superkamera skjønte akkurat hvordan dette bildet skulle være, satte opp sine 315 (!) fokuspunkter, og fikk skarpt hver minste ting. Etterpå stilte jeg kameraet på automatisk, og tok bilde rett ut i kveldsmørket, der det er lys fra huset vårt ut på terrassen, og gatelys på gaten lenger borte. Det var skyer og yr i luften. Jeg hadde ikke noe stativ, og ikke noen manuell instilling av lang lukketid. Heller ikke gjorde jeg noen spesielle anstrengelser med å holde kameraet rolig. Det bildet tror jeg at jeg kan legge ut. Også dette bildet fikk kameraet, som det skulle være.

Etter det gikk jeg inn på soverommet for å se om jeg kunne få barnet og kanskje kona med på noen bilder. Der inne var det også håpløst lys, og liten plass, virkelig ingenting som innbød til gode fotografier. Jeg husker ikke engang hvilke innstillinger jeg prøvde, men bildet av barnet med nettbrettet er helt nydelig oppløst, med dynen og teppet rundt diskret opplyst. Kona tok så bilde av meg, der vi prøvde «ansiktsgjenkjenning», og det jeg tror er «portrett». Jeg ser selvfølgelig ut som jeg gjør, og bildet ble tatt mens både jeg og kona lå, slik at det er litt pute før ansiktet mitt, ikke noe lett for kameraet. Men mitt ansikt er skarpt, lyst og i fokus, mens den mildt sagt ujevne bakgrunnen (vi hadde ikke engang lukket døren) er ute av fokus, og tar ingen oppmerksomhet.

Deretter prøvde vi et bilde med noe som heter «senterfokus», eller noe sånt, et slags spesielt fokus. Det var kona som sveipet rundt med kameraet, og tok bildet av dyna. Senteret av bildet, der det på dyna er tegnet en traktor, er sylskarpt, mens fokuset forsvinner diskret jo lenger unna man kommer dette senteret. Imponerende. Jeg slengte inn hånden min på det neste bildet, aldri har jeg tatt så skarpt et bilde av min egen hånd, det kan zoomes inn så porene i huden blir som fjell, og sår jeg ikke visste jeg hadde, blir synlige. Deretter tok vi noen bilder av barnet, i forskjellige positurer, før vi avsluttet med en liten film, der hun hopper i sengen.

Det er som filmkamera dette fotoapparatet nesten har fått mest skryt. Det er med rette. Kona fikk rett og slett sjokk da hun så filmen etterpå, det er så skarpt og god kvalitet at det ser ut som det er en spøk. Det skulle ikke være mulig. Og det var rett på sak, med den enkleste innstillingen, innendørs, med barnet hoppende i samme senga kona lå og filmet i.

Det blir spennende å se hvordan kameraet klarer seg når jeg nå i påsken skal ta bilder med det verdt å samle på. Det er lynraskt fokus som er spesialiteten, hvordan kameraet umiddelbart er i stand til å oppfatte hvordan bildet skal være, og fotografere, sylskarpt, og feilfritt. Det tar pek og klikk til et nytt nivå. For dette har kameraet fått litt kritikk av de mange, mange nettstedene som består av å anmeldele telefoner, nettbrett og fotoapparat, de skulle gjerne hatt mer kontroll, mindre pek og klikk. Den ene nettsiden får seg endog til å kritisere at bildene blir best, når kameraet styrer seg selv. Her tror jeg nok kanskje sony har fått det riktig, de store mengdene fotograferende mennesker er ikke interesserte nok i å sette seg inn i absolutt alt, og streve seg til å få fokuset et annet sted enn der kameraet mener det skal være.

Jeg kom også til å tenke på at supertelefonene nå utstyrer bildene sine med all slags filter og morsomheter. Man kan ta bilder av mennesker, og få tegnet på dem kaninører og hundesnuter, og hva det måtte være. Det er lett å få til på telefonen, og kan få gode bilder til å bli morsomme og festlige. Dagens telefoner tar også svært, svært gode bilder, vel så gode som de beste lommekameraene for bare få år tilbake. Men ennå er det slik at de dedikerte kameraene er best, og speilrefleks er bedre enn kompakt. Det er fysikkens lover som gjelder. Kameraet mitt er så lite at det får plass i håndflaten min, det ligger godt i lommen. Så jeg kan ta det med meg overalt. Det er også hensikten med det. – Du kommer ikke til å bruke speilreflekskameraet mer, sa han som solgte meg kameraet. Vi får se. Min Nikon D500 er kjøpt i 2011, og tar betraktelig bedre bilder enn alle mobiltelefoner. Men det er litt stort og uhåndterlig, ikke noe å ta med på tur. Her er det jeg håper Sony rx100 vil komme til sin rett. Og det tror jeg virkelig det vil gjøre.