Handletur og lekeplass

I dag var planen å reise tidlig ned til Mega, kjøpe ferskt brød og byggevarer der, og ta oss en liten luftetur på veien. Sånn gikk det bare sånn cirka.

Min herlige kone er flott på mange måter, men når det gjelder tid, er hun enda mer håpløs enn jeg. Jeg har i det minste en følelse for at måltidene må komme i en viss rekkefølge, og med riktig avstand i mellom. For Olia er tid noe ekte og naturlig, det er det som er til for at alt ikke skal skje samtidig.

Kort sagt: klokken var 1400 da vi omsider var nede med Mega. Vi skulle liksom kjøpe frokosten vår der. Jeg hadde vært forutseende nok til å spise lørdagsgrøten før frokost, til å bytte om på rekkefølgen, grøt klokken 1100. Så brød, etterpå.

Vår plan ble på alle måter forvansker av at Olia for tiden er uten mobiltelefon, og at hun for nåtiden, fortiden og fremtiden er uten førerkort. Så vi må avtale å treffes, sånn som folk gjorde det i gamle dager. Jeg kommer bort til deg, eller du bort til meg. Så møtes vi, fysisk. Ingen ringing, eller SMS, hun har ikke mobiltelefon.

På Mega har de butikkferskt brød. Jeg har med tursekk med pålegg, og kjøper ytterligere pålegg, i tillegg til juice. Te har vi med på tekannen. Siden vi har dette trøbbelet med mobiltelefon, må Irina og jeg spise lunsjen vår på en betongblokk utenfor butikken. Bilene og menneskene kjører rundt, som en hvilken som helst travel lørdag. Olia er inne i lageret, og sager lister vi skal ha langs veggene oppunder taket. Det ble verken lunsj eller frokost som jeg hadde tenkt meg, men å være gift er å tilpasse seg, og jeg elsker å være gift med Olia. Brødet er varmt, ferskt og godt, og skinken er nyåpnet, som alt annet er. Det er nødt til å være godt.

Så blir vi enige om at Irina og jeg går bort til lekeplassen ved Brueland barnehage. Vi er nødt til å være der, Olia skal møte oss. Hun skal bare sage ferdig, og få lagt listene i bilen. Hun får bilnøkkelen. Irina og jeg går bort, med tursekk og det hele.

Der borte er Irina i form. Lekeplassen er høydepunktet i hennes dag. Det kommer andre barn også, en søskenflokk på tre, med en far fra bygdene oppover Østlandet. De finner tonen, Irina blir med i søskenflokken hun også, alltid ivrig etter å leke. Irina har et lite handikap med språket, hun snakker så mye bedre russisk enn norsk, men lekens lyder og ansiktsuttrykk får hun til, og hjernen arbeider maksimalt for å tyde de andres språk og kroppsspråk.

Etter en god, god stund kommer også Olia, og vi er alle tre. Også hun får lunsj. Det blir mange barn på den store lekeplassen, fra forskjellige familier. Vi er der kanskje et par timer.

Så er det tilbake til bilen, og å kjøre hjem. Olia har glemt å låse bilen, og jeg hadde glemt å lukke garasjen. Alt temmelig håpløst, ulåst bil midt på parkeringsplassen, fullt av varer og penger og forskjellig. Garasjen åpen med alt vi har på utstilling. Godt vi ennå lever på et vennlig sted, folk stjeler ikke fra hverandre, det er noe av godene som kommer av å ha penger nok. I Ukraina forsvinner tingene, når de står fremme, og ingen passer på. Vi er glade i det landet også, og kan vanskelig klage over de tingene vi har mistet, i forhold til alle tingene vi har.

I alle fall ble det en ganske rolig dag, nå som vinterferien går mot slutten. Så veldig mange, lange og gode turer ble det ikke på oss, denne gangen. Vi har også hatt annet å gjøre. I morgen er en siste mulighet. Og så har vi jo nye muligheter søndager, fridager og ferier fremover. Alle årstider har sine gleder og muligheter.

Reklamer

(Svært) liten skitur til Melshei

Det ble ikke rare skituren, men vi fikk nå vært ute et par timer.

Det var som pakket sekken og kledde barnet. Far er jeg. Sekken ble pakket med sjokolade, sjokolademelk og noen brødskiver. Klærne fant mor frem, tykt og godt, og med kjeledress utenpå. Jeg smøg meg unna den doble strømpebuksen mor hadde tenkt ut, og droppet tjukke sokker. Så det ble litt kaldt.

Temperaturen var litt over null, sånn det er denne vinterferien. Det var vind og regn og sol i luften, sånn det er her på Vestlandet. På bakken lå noen snøflekker, nok for barnet til å gå på ski. Så bar det til Melshei.

Der var det å spenne skiene for, og legge av gårde. Langtur. Planen var å komme oss rundt lysløypa. Men i allerede i første sving hadde Irina fått nok. – Jeg er veldig kald. La oss reise hjem, sa hun på russisk. – Det kommer til å bli et forferdelig regn, la hun til. For sikkerhets skyld.

Nå gjaldt det å tenke ut noe kvikt. Vi hadde bare vært ute noen minutter, barnet trenger frisk luft, og mama Olia trenger oss ute av huset en tid. Det er nytteløst å tvinge barn med seg på turn og til å fullføre løypen, selv om man skulle lykkes denne gangen, vil det bli problemer senere. Folk flest vil gjerne unngå å gjøre ting de ikke vil. Så det gjaldt å få henne med frivillig, eller i det minste ønske å bli værende.

Det gjelder å finne på noe gøy. Tankene gikk raskt. Vi kan reise et annet sted, rett i nærheten, jeg kan lokke med ting vi kanskje finner, gi henne en sjokolade, finne på noe straks. Jeg prøvde alt.

Løsningen var å kaste en snøball i den lille bekken langs grøfta. Det ville hun være med på. Så vi kastet snøball i godt over en time. Minst. Det var dette som ble turen vår, skituren. 50 meter på ski. Så en time med å kaste snøball i gjørmevannet.

Ennå var turen vår i korteste laget. Tross gråtende protester fra Irina, fikk jeg henne med forbi parkeringsplassen og litt over til den andre siden, og speiderleiren der. Det er satt opp tau og stokker å klatre i, på ekte speidervis, og jeg tror de er fri benyttelse når speideren ikke bruker dem selv. I alle fall forlenget vi turen vår med en snau time der.

Det var det jeg fikk skrive, foreløpig.

NAD C388 med bluesound

Da jeg flyttet hit i huset arvet jeg det gamle, flotte og dyre stereoanlegget til far. Det er så flott at mor forteller om hvordan han solgte det til oss var med hjem, for å sette det opp og fortelle hvordan høytalerne måtte stå. Jeg er ikke sikker på merket, annet enn at de ikke selger det lenger, men jeg er sikker på at det er en veldig flott lyd og gir en veldig flott lyd, så lenge det virker.

Men det var hele tiden en del problemer med det. Forsterkeren gikk lett varm, og om man glemte å skru den av etter bruk, eller ignorerte det, så gav den fra seg en bankende lyd. Ofte måtte den inn til service og reperasjon, annerledes min NAD fra studenttiden, som har virket ufortrødent siden jeg kjøpte det på midten av 90-tallet. Nå i høst streiket den for godt.

Så det var å kjøpe en ny. Valget falt på NAD C388 med bluesound. Jeg liker at når jeg først kjøper, så skal det være skikkelig. Den er kjøpt på HiFi-klubben, og det var helst prisklassen som gjorde at jeg falt på denne. I samme prisklasse var det en ren analog forsterker. Disse kan kobles til digitale bokser og duppedingser for å spille av Spotify og andre tjenester fra nettet, men jeg valgte å heller ha dette innebygd i selve spilleren. I tillegg utvidet jeg med bluesound, selv om jeg egentlig ikke har bruk for dette ennå.

Min bruk av spilleren er klassisk musikk og klassisk rock og populærmusikk. Musikk betyr mye for meg, så jeg vil gjerne at det skal være skikkelig, og jeg er villig til å investere litt også for følelsen av at det jeg hører er bra. Jeg er vokst opp med CD, og bruker ennå CD. I små perioder har jeg hatt Wimp, Tidal og Spotify, særlig når det har vært velkomsttilbud, men denne måten å spille av musikk på, er ikke for meg. Jeg liker å eie musikken. Og jeg liker følelsen av å spille av en CD jeg selv har kjøpt. Men jeg er ikke fanatisk, og har selvfølgelig som alle andre stor glede av at enorme mengder bra musikk nå ligger fritt og lett tilgjengelig på forskjellige nettjenester.

At et så dyrt anlegg spiller bra er en selvfølge. Teknikken har beveget seg siden far kjøpte sin forsterker på 90-tallet. Den viktigste endringen er at dagens teknologi produserer samme kvalitet for atskillig mindre kraft, slik at strømforbruket går ned og varmeutviklingen ikke er så stor. Således har denne forsterkeren ingen av de problemene den gamle hadde. Den blir aldri varm, og den skrur seg av selv om man skulle glemme å gjøre det. Lyden er helt utmerket.

Det var lite grann problemer for meg å koble den til, og sette den opp til å virke. Årsaken er ganske banal, spilleren står naturlig nok med koblingene inn mot veggen vår, og i dårlig lys koblet jeg ledningene til phono-utgangen. Da blir det ulyd. Denne utgangen er den første, og den som er naturlig å koble til når man ikke ser skikkelig, så her er en ubetydelig detalj de kanskje kunne gjort annerledes. Når koblingen først er gjort, virker det selvfølgelig helt fint og uten problemer.

Bluesounden er vanskeligere å få til. De har montert et kort for meg, til et par tusenlapper, og jeg har lastet ned en app for å få det til å virke. Men jeg har ennå ikke greid å koble det til nettet mitt. Jeg har prøvd litt, og også hatt en kyndig venn på besøk, men vi får det bare til å virke på Bluetooth. Her hadde jeg nok greid det, om det bare hadde betydd noe for meg. Så lenge jeg spiller musikken fra analog CD, er det imidlertid ikke så viktig, og jeg lar det være til det kommer over meg igjen. På sikt, og i en annen livssituasjon, tenker jeg kanskje å spe på med litt trådløse høytalere rundt i huset. Den muligheten tilbyr Bluesound.

De som går og tenker på det, og har råd til det, kan trygt kjøpe.

Bloggåret 2017

Det er et par timer igjen av 2017, vi ligger i min lille familie lavt i terrenget og venter på at feiringen skal ta av om noen få strakser. I Kiev er konas lille familie snart i gang med årets aller siste time, og de vil ganske sikkert ringe oss både for deres nyttår og for vårt. Vårt lille barn, Irina, har også fått med seg at det er noe spesielt med denne dagen, og lurer på om Fader frost (Djed Moroz) kanskje vil komme med gaver? Rakettene har hun vært begeistret for siden de begynte å skyte dem opp, sånn i sekstiden, her, men hun syntes nok at det smalt litt vel høyt, da vi gikk ut for å se på dem nærmere. Med andre ord, og om andre ting, det er takk for det gamle her på bloggen, og en post som skal fylles med litt statistikk og oppsummering om året som har gått.

Bloggen ble opprettet i 2008, så den har nå gjennomført sitt tiende år. Det jubileet blir forbigått i stillhet. Slik 2017 har vært blant bloggens roligste år. Jeg har forsøkt å skrive daglige poster når jeg har vært i Kiev, ellers har det vært ganske sporadisk. I november skjedde det noe som gjorde at det ble stor aktivitet fra USA, slik at det ble er par poster om ny bloggrekord og de ti mest leste postene på bloggen. Karakteristisk er også mange av disse de ti mest leste for i år. Jeg skal langt ned på listen for å finne noen skrevet i 2017, men det har jo også å gjøre med at disse postene trenger litt tid på seg for å få treff. Så er heller ikke denne bloggen med i noen klikkekonkurranse. Den er for meg å få utløp for min enorme skrivetrang, og for kjente og ukjente å følge med på hva som skjer med vår lille norsk-ukrainske familie på tre.

Diverse

Under kategorien for diverse var det en enkelt, men fin post om samleutgaven av Bachs verker på Hänssler classic. Jeg er sikkert en av ytterst få som fortsatt kjøper CD-plater, og en av ganske få som hører på Bach, men vi som fremdeles gjør det bør støtte opp og promotere slik at sånne utgaver fremdeles blir laget og gitt ut. Et par poster om andre ting har også fine og humoristiske innslag av vår lille Irina, som snakker om Bach. Det er jo et artig barn som har fått med seg to av de viktigste musikalske størrelsene i historien, Bach og Neil Young. Ved å søke på Bach og andre klassiske komponister vil det nok komme opp en del poster, som det også vil gjøre det for Neil Young og andre artister i den kategorien.

For underkategorien Data og teknikk var det en rekke på fire poster, alle med produkt som virkelig har forbedret livet mitt: De longhi kaffemaskin, Sony fotoapparat, Lenovo laptop og Apple iPad. Mange av disse tingene er ganske dyre, noe som indikerer at økonomien vår er blitt bedre. Har man råd til det, vil man ha glede av disse tingene, vil jeg si, men i 2018 venter ikke like store investeringer, og pengene vil bli spart. For øvrig vil jeg også si at mange nettsteder er veldig raskt ute med tester, jeg vil si denne bloggen har noe å bidra med her, med test og omtale fra en vanlig forbruker, og ikke fra teknomennesker som lever av å teste og skrive om disse nye produktene. Generelt vil jeg også si at teknologien nå om dagen er superb, og at man sjelden trår feil om man kjøper det ene eller det andre. Det meste er bra.

Kategorien sport fikk seg en sjelden post, Juventus på vei mot en trippel. Juventus fikk ikke denne trippelen, og det var nok også slutten på sport- og fotballinteressen for meg. Sportsinteressen mistet jeg forresten tidligere, jeg kan ikke identifisere meg med eller engasjere meg i sport sånn som det nå er blitt. Det får holde med sjakk.

Faglig

Under kategorien Faglig ble det i år til sammen 8 poster. Ikke alle av dem er ennå skrevet ferdig, ser jeg. Det mangler den historiske posten om den amerikanske borgerkrigen. Det er synd jeg ikke rakk den, for hendelser i høst i Charlottesville og fjerning av statue av Robert E. Lee har gjort noe av det jeg hadde tenkt å skrive veldig aktuelt, og nå som jeg må skrive den i ettertid vil det måtte bli en nesten bibelsk måte å se fremover på i hendelser som ligger bakover i tid. Det siste der var noe jeg fikk spørsmål om i min muntlige eksamen i historie, jeg lurer på om ikke det kan være noe med Daniel og Baltasar, og riket som skal gå til grunne, men nå skriver jeg meg – i kjent stil – bort fra det dette skal handle om.

Et par av postene under faglig gjaldt forskjellige jubileum, hundreårsjubileet for februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen i Russland, og femundreårsjubileet for reformasjonen. Sånne poster blir gjerne mer populære med tiden, enn de er første året. Nettet må bli kjent med at de eksisterer. Det skal være god kunnskap lagt ut gratis og fritt, dette her. Den polsk-tyske ikkeangrepspakten av 1934 er den siste historiske posten, med en avtale som ikke er så kjent som Molotov-Ribbentrop pakten noen år senere. At nazi-Tyskland og Polen også hadde en ikkeangrepspakt passer ikke så godt i den vanlige narrativen, der Stalin og Sovjetunionen skal være kyniske skurker, mens Polen skal være et hjelpeløst offer. Det er nok riktig å si at Polen lå ganske brunt til høyre i mellomkrigstiden, som de nok har noen tendenser til ennå, og at bildet av Polen som et harmløst offer i stormaktenes storpolitikk rett og slett ikke er riktig. Polen kom veldig godt ut av 1. verdenskrig og Versailles-traktaten, og de forfulgte sine egne små stormaktsambisjoner på bekostning av nabolandene ganske kraftig de også, i mellomkrigstiden.

Utenom det var de faglige postene litt om andre ting, altså poster der det faglige ikke var hovedsaken. Du finner dem ved å trykke Faglig i menyen til høyre.

I nyhetsbildet

Dette var en kategori jeg hadde tenkt å ikke bruke lenger, men som har livnet til igjen. Det er en ny president i USA, jeg tenkte ikke å skrive så mye om ham, det er det nok av andre som gjør, men jeg spanderte tre poster på ham og forholdet mellom USA og Russland, i januar. Dette er betent, og betente saker vil jeg gjerne unngå her på bloggen. Det er nok av dem som fyrer opp stemningen og gjør folk sinte om dagen. Jeg vil ikke være med på det. Året har også vist at forholdet mellom USA og Russland ikke har blitt noe bedre. Jeg synes det er nitrist, og lever med det.

En sjelden post til denne bloggen å være er den viet Christine Meyer og føljetongen om Statistisk sentralbyrå, den saken fulgte jeg tett, og skrev litt om det. Krisen i Syria og konfliktene i Midt-Østen blir det heller ikke mange poster om, men det ble en kort etter at Iran, Tyrkia og Russland forhandlet om fred der.

Krisen i Ukraina skriver jeg ikke om lenger, men fire poster er lagt inn under kategorien, deriblant Sirkus Sakashvili, om den tidligere presidenten i Georgia som nå forsøker å gjøre comeback etterå  ha blitt kastet ut av Ukraina også. Posten om Klitsjko på flyplassen har også litt om krisen å gjøre, men nå forsøker jeg altså ikke å bli for engasjert i den. Det blir ikke noe annet enn dårlig stemning av det, og det er ikke verdt det.

Om andre og mer generelle meninger har jeg postene Farvel til Rema 1000 og Reise i Norge, 2017.

Kultur

Jeg har i år laget en ny kategori, for kultur, med underkategori Tradisjoner. Erfaringen er at det gjerne blir mer rot enn ryddig med alle disse kategoriene og underkategoriene, men nå fikk jeg i alle fall et sted å putte Daniels konfirmasjon, 17. mai med Irina og russisk jul og nyttår.

Om meg og mitt

De store kategoriene nå om dagen er om meg og mitt, og om reisene jeg gjør. Hovedkategorien Om meg og mitt fikk 10 rene poster, de fleste på høsten. Ellers blir de fleste postene som har med meg og mitt å gjøre lagt i underkategoriene. Godt nytt år – 2017, starter året, God hjemmehelg i finværet blir kanskje vel hverdagslig, mens Gøyeste eksamen i tysk handler om gjennomføringen av skriftlig eksamen, og det var jo ganske gøy. For oss ble eksamensopplevelsen nesten som en ferieopplevelse, med en fin tur til Sørlandet. Nesten så posten kan legges under reise i Norge, der jeg nå også lar den få plass.

Underkategorien Barn har hele 23 poster, hvilket indikerer ganske riktig at lille Ira er det viktigste i livet for meg nå. Dette er fine og inspirerte poster, alle. Barn og språk skulle være en spesialitet her på bloggen, men jeg får ikke helt fulgt det opp, og Irina gjør kjempesprang uten at jeg får skrevet om det. Snakkesalige Irisjka og Mor, hvor skal du? er to tidlige poster om temaet, fra januar. Så følger Irinas ord, Fra barnemunn – på russisk!, ну, ладно, Ty, svinja, Polutsjilos! og Jablotsjnyj sok. Bare det siste er fra denne siden av sommeren, fra november. Så det er for stor spredning til å behandle det skikkelig, men enkeltvis er postene fine og morsomme.

Andre bemerkelsesverdige om Irina vår og temaet barn er Irina i svømmebassenget, første overnatting, første telefon til babusjka i Kiev, Irina spiller sjakk, venninnen Sonja og Italiensk venn for Irina, begge i forbindelse med arrangment i regi av foreningen Rogaland-Novgorod, Irina gjør ting for første gang og til slutt det litt vemodige Irina 3 år. Innimellom her er også mange andre som også handler om Irina, eller der hun spiller en avgjørende rolle, men uten at posten har havnet i kategorien barn som hovedkategori. Viktigst her er nok Pottetrening og Vår lille tøffing, blant mange, mange flere.

Jeg er ingen bilmann, men fikk kjøpt meg en Kia soul electric i 2015, og har siden hatt en kategori «Bil». I den ble det to poster, Punktert dekk og morsomt også muntlig. Den siste er om kjøreturen til Kristiansand for å ha eksamen i tysk, muntlig, og er ikke primært om bil. Den første om punkterte dekk og skifte av hjul for den som egentlig ikke kan noe med det, og får sånne ting som det som et stort problem.

Underkategorien Høytid og feiring fikk noen poster, 8 stykker, de fleste sammen med andre kategorier. Mot jul, God jul og Fredelig jul fikk regjere alene, kald påske har også litt politikk flettet inn. Under Hus & Hage fikk fugl i stuevindet plass. Måltid hadde ingen poster, Min nye familie fikk Nytt pass til Irina på årets første sommerdag, Olia fikk bursdagen sin og Irina og Olga til Kiev, som man ser går kategoriene litt over i hverandre. Kategorien Slekt hadde ingen poster, og Stand up blir ikke lenger brukt.

Kategorien Tur er lagt under meg og mitt, fordi jeg hadde en tanke om at det var min familie og nærmeste venner som er interessert i den. Nå ser jeg at den blir en del brukt, og at den har interesse også for folk som er interessert i litt turtips. Så den skulle kvalifisere til å være hovedkategori. I alle fall har den mange turer, og stort sett morsomme og fyldige poster. Å anbefale er Rundt Melsvatn for første gang, der lille Irina før hun fyller tre år på egne ben går rundt det ca 4. km lange Melsvatn, den fyldige posten om turene til Sælandskogen og Edlandsfjellet, Supertur til Sele, tittelen er det dekning for, Fjelltur 2017, fire dager på Hardangervidda, fra Tinnhølen til Kvenna, ved Hansabu, den ganske normale turen til Vedafjell og den ganske unormale turen ut i hagen.

Reise

Opprinnelig var dette også en reiseblogg. Første året jeg blogget var jeg ennå ikke gift, og hadde ennå ikke møtt min kone. Så jeg stod fritt til å reise som jeg ville, og jeg brukte reisene til å blogge om dem. Siden jeg giftet meg, går reisene stort sett til Kiev, og bloggingen er veldig langt fra å være noen hovedsak. Det er heller ikke sånn at mine reiser kan fungere som eksempel og ideer for andre reiselystne, det er ikke lett for andre uten familie i Kiev å feriere der som vi gjør det. Jeg blogger ikke lenger om reiser jeg gjør i jobbsammenheng, så selv om det særlig i høst var usedvanlig mye reising for meg, er det tyst om det her. I februar hadde jeg en langhelg i Bergen, med skitur til Kvamskogen, ellers er alle bloggpostene herfra om Ukraina, og Kiev.

Det er veldig mange inspirerte og minneverdige poster, iblandet en del halvferdige og uferdige, så det er ikke så lett å finne frem, selv ikke for meg som nå vil plukke frem en håndfull. Jeg tror jeg skal organisere en side med reisepostene til Kiev, sånn at det går an å orientere seg etter tittelen på postene. Det arbeidet er nå påbegynt. Siden heter Ukraina, og derfra går det an å klikke seg videre og lese postene man er interessert i. Jeg tror ikke jeg vil anbefale den ene fremfor den andre, er, de er fine alle.

Oppsummering

Så det ble litt nye poster i 2017 allikevel, når jeg bare fikk sett litt nærmere på det. Det samme vil fortsette inn i 2018. Nye reiser til Kiev er allerede bestilt og påtenkt, de vil bli dekket her på bloggen, sammen med andre ting jeg gjør og som opptar meg, slik det har vært, og slik det vil bli.

Godt nytt år – la det så starte!

 

 

 

 

 

De ti mest leste innleggene på bloggen

Jeg følger opp mitt lille innlegg fra i går, om at nå er det satt rekord i antall lesere, med et innlegg om de ti mest leste postene på bloggen. Så langt har jeg som man kanskje vet, og lett kan finne ut, blogget siden 2008. Det går altså mot et tiårsjubileum. Første året leverte jeg en ny bloggpost hver eneste dag, siden har jeg blitt mindre aktiv, og også opprettet avlastningsblogger for andre typer innlegg.

De første årene skrev jeg mot slutten av hvert år en post om hvilke som hadde vært mest populære det året, og hvilke jeg likte best selv, så spesielt interesserte kan gå tilbake og sjekke. Det er som man ser gamle travere som gjør det best. De har hatt mest tid på seg til å samle besøk. Det nyeste innlegget på listen er Bergenstesten bestått, fra november 2011. Ellers er de alle sammen fra 2009 og 2008.

1. Giftemål i Kiev More stats 7,3…
2. Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 6,5…
3. Bergenstesten bestått! More stats 5,3…
4. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 5,0…
5. Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 4,1…
(Om bloggen More stats 3,6…)
6. Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 3,5…
7. Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 3,3…
8. Tone Sivertsen – 30 år More stats 2,9…
9. Tysklands angrep på Polen More stats 2,8…
10. Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del More stats 2,6…

Jeg er ikke så interessert i å legge offisielt antall besøk ut offentlig, så jeg tar bare med de to første tallene, sånn at man ser størrelsesorden. Det er poster om bryllup og bursdager og bergenstest. De første årene postet jeg også rikelig med bilder. Senere er jeg blitt mer ukomfortabel med det, og jeg får heller ikke lov av WordPress, da jeg nå har møtt grensen for antall Gigabyte jeg kan bruke uten å betale. Poster med bilder blir imidlertid bedre besøkt, så der er årsaken til at nyere brylluper, bursdager og konfirmasjoner jeg har vært i, ikke er i nærheten.

Det er nesten ti år siden jeg skrev om alle vanskelighetene vi måtte overvinne for å få min ukrainske kone til Norge, etter først å ha fått giftet meg med henne. Jeg tror ikke det er så veldig mye forandret, og jeg er ganske sikker på at det ikke er mange andre private som har skrevet så detaljert og omfattende om dette. Det øvrige er offentlig informasjon, den er bra den, men man har jo også litt behov for å vite hvordan det oppleves, og hvordan det er, egentlig. Noen av postene har rikelig med kommentarer, med ytterligere informasjon, så det er en god samling interessant og relevant kunnskap for den som selv er i situasjonen, og skal gifte seg med en utlending.

Postene om Bergenstesten er også med i dette. Der er det greit med offentlig informasjon, men få som skriver om hvordan det egentlig er. Dette er også en viktig test for alle fremmedspråklige som vil ta høyere utdanning i Norge. De må selv ta testen. Min kone forsøkte flere ganger, første gang etter bare å ha vært her i fire måneder. Den gangen hun besto, gjorde hun det etter først å ha klaget. Så vi har også den erfaring. Jeg er selv utdannet lærer i fremmedspråk, og har noen vektall norsk som andrespråk, så jeg vet litt om hva jeg skriver om, om dette.

Hva jeg skriver om, vet jeg også når det gjelder den transsibirske jernbane. Den reiste jeg med sommeren 2008, og skrev bloggpost hver dag. Min ambisjon var at kvaliteten skulle være så god som i guidebøkene, altså sånn folk betaler penger for, men her skulle det være åpent og tilgjengelig. Det er rikelig med informasjon og bilder, om togetne, om reisene, og om hver by jeg besøker. Jeg samlet også alle de praktiske detaljene i en stor post om å reise med den transsibirske jernbanen, og det er helt på sin plass at den er populær. Nå kan det godt hende det er noen endringer, det store spørsmålet er jo om det går an å kjøpe billetter på nettet, men min post og oppskrift for hvordan det gjøres, skulle ennå være veldig, veldig relevant, og et smart sted å se innom, for den som selv vil reise.

At posten om det nedlagte bølgekraftverket på Toftestallen er godt besøkt, liker jeg godt. Dette kraftverket ville ellers vært ganske glemt. Jeg skrapet sammen alt som var av informasjon på det øvrige nettet, for å skrive min lille post, og la til av min egen tankekraft og kjennskap til fysikk, hvordan det kan ha virket, og hva som gikk galt. Hun jeg var med på turen, har doktorgrad i mikrobiologi, så hun er heller ikke helt ukjent med realfagene. Det var et pengesluk i den gode viljes navn, og det var investorene og spekulantene som stakk av med pengene. Regningene ble ikke betalt, kraftverket gikk konkurs, og ingen vil nå ta ansvar for opprydningen. Det er en ganske stor skandale, egentlig, men mitt innlegg handler mest om turen jeg og min venninne gjorde ditt, og tankene og refleksjonene vi gjode oss.

De siste innleggene på listen er et historisk, og et om litteratur. Slike innlegg var det også en del av i starten. De historiske innleggene har jeg tenkt å fortsette med, nå sist var det om den russiske revolusjon, mens postene om litteratur nå blir lagt i andre blogger med «Helt grei» i navnet.

 

Ny bloggrekord?

Den beste dagen noensinne for denne bloggen med tanke på antall besøk er 7. januar, 2010. Den dagen hadde jeg ikke postet noe innlegg, dagen før hadde jeg et anonymt og kort og intetsigende innleg om at jeg hadde kjøpt nye billetter til Kiev, og tre dager før et personlig innlegg om hvordan jeg reiste tilbake til ny en hverdag etter at juleferien ble avsluttet for første gang med min kone her i Norge. Det var altså ikke noe som skulle tilsi noe spesielt.

Det som imidlertid hadde skjedd, var at jeg ble lenket til i et forum der det på russisk ble diskutert under temaet «utenlandske koner», der russiskspråklige kvinner hadde funnet frem til min blogg, og særlig posten om å få min ukrainske kone til Norge. Dagen falt også sammen med russisk jul, så en kort post om hvordan man sier «God jul på russisk» og hvorfor den russiske julen faller på 7. januar, ble også en del besøkt. Til sammen ble dette omtrent dobbelt så mange besøk som det er på andre gode dager, og fire ganger så mange som det er til vanlig.

I dag ligger rekorden an til å bli slått. Det mangler bare en håndfull besøk, og de vil ganske sikkert komme de timene som er igjen. Hva som er årsaken til at så mange har vært innom akkurat i dag, aner jeg ikke, men de aller, aller fleste er fra USA, og de har bare vært inne på forsiden. Det er ikke noen spesiell post som er besøkt. Så kanskje er det WordPress som har lenket til meg, mer eller mindre tilfeldig, og ikke har det noe å si, siden dette er en gratisjobb og en hobby, og det ikke gjør stort fra eller til om det er mange eller få som er innom.

Men det er gøy å bli lest, og det er gøy å bli satt pris på. Det første er jeg blitt i dag, det andre er viktigere.

Gass hos Lyse?

Jeg har vært utsatt for en del dårlig kundebehandling opp gjennom årene, og jeg har skrevet om det også, men jeg har aldri opplevd noe lignende som høstens føljetong med LyseAS, der jeg ikke engang er kunde. Likevel har jeg fått gjentatte regninger og påminnelser om gass, til en annen adresse enn der jeg bor, og bestilt til et tidspunkt da jeg var på sommerferie i Kiev. Tross gjentatte påminnelser fra meg om at dette er feil, gir de seg ikke, og nå har jeg fått inkasso med betalingsfrist 31. oktober.

Jeg synes det er kriminelt. Det er en annen som har bestilt gass i mitt navn, og Lyse sender regningen til meg og krever at jeg skal ordne opp. Beløpet er bagatellmessig, noen hundrelapper, men sånn man bare kan betale i farten, for alle er jo nødt til å bruke Lyse til nettleisen for strøm, så det var bare det at jeg leste regningen nøye, og så at det var for gass. Det har vi ikke, og har aldri hatt.

Jeg tok kontakt med Lyse kundesenter, som startet i ny, moderne service tradisjon, å anklage meg for ikke å ha lest av «måleren», og at det «derfor skyldtes beløpet kunne være feil». Dette var på chat, før de skjønte at det nok kanskje var de som hadde gjort noe feil. Jeg bor på Ganddal, i Sandnes kommune, dette var gass til en husstand på Klepp, og den var altså bestilt – om det var 7. eller 9. juli – i alle fall et tidspunkt jeg var trygt plassert på ferie i Kiev.

Men der på chaten greide de ikke å ordne opp i dette, og «henviste meg videre». Jeg er av den bestemte oppfatning at det ikke er jeg som skal ordne opp når Lyse har latt noen registrere gass i falskt navn, og jeg har ikke noe mer med det enn at dette navnet var mitt.

I et sivilisert land som Norge burde det være lover og regler for når man kan kreve regning av folk, og attpåtil sende den inn til inkasso. Man burde i det minste fra utsenders side være sikker på at regningen sendes til rette vedkommende, særlig når den som sender er en stor og ressurssterk bedrift som Lyse.

Hver gang jeg har fått regninger og påminnelser, har jeg kontaktet dem igjen. Lyse er en moderne «servicebedrift», så nettsidene deres er fulle av «kundeinformasjon», men det er helt umulig å komme i kontakt med dem. Alternativene er chat, eller sosiale medier som Facebook eller Twitter. Chaten har jeg dårlig erfaring med, der klarer de ikke å ordne opp (antagelig fordi at de som jobber i chaten ikke har noe med bedriften å gjøre, og bare er dårlig betalte deltidsansatte uten ansvar, rettigheter og fullmakter).

Jeg har siden prøvd Twitter, der det ender opp med det samme, jeg må «ringe» for å «ordne opp». Det lengste de har strukket seg, er til «om de kan ringe meg». Det var en Twitter-melding, der jeg også involverte Stavanger Aftenblad. Det gjorde dem engstelige nok til å «ville kontakte meg», men «ikke å ordne opp i saken». Tidspunktet var jo også dårlig, for min del, for jeg sendte meldingen til dem da jeg satt på Flyplassen i Riga, på vei til Kiev, for to og en halv uke i utlandet. Da er jeg ikke interessert i å bli oppringt av Lyse.

Og så er det altså ikke min oppgave. Det er en eller annen som har bestilt gass til en bolig i Klepp, og så er mitt navn og min adresse og mitt telefonnummer lagt inn, og så holder Lyse meg ansvarlig.

I gode gamle dager kunne man sende en epost, og gi beskjed, og dermed også ha juridisk dokumentasjon for at man «bestrider kravet» om det skulle gå til forliksrådet og retten, om Lyse ikke vil gi seg fra å kreve pengene fra meg. Det er latterlig å snakke om rettsvesenet, selvfølgelig, men det er der sånne saker havner, og det er der jeg har fått svar fra Forbrukerombudet at de vil hjelpe meg, om det skulle bli noen problemer, der. Forbrukerombudet kan jo ikke vite at min versjon av saken er den riktige, så de må uttrykke seg forsiktig. Men det gjør jo at man føler seg ganske hjelpeløs som vanlig samfunnsborger.

For hvor skal man henvende seg? Lyse har ingen epost, for å skrive til dem må man være logget inn, og jeg har ikke noe brukernavn og passord jeg kjenner til, jeg er kunde hos dem minst mulig, betaler bare nettleie for strøm der, fordi jeg ikke har noe valg. Men jeg kan ikke sende dem et vanlig brev, og få vanlig svar. Det er å ringe rundt omkring, bli henvist videre, de må liksom «undersøke hva som har skjedd».

Det er Lyse sin oppgave å finne ut hva som har skjedd. Jeg aner ikke hva som har skjedd, har ikke noe med det, har ikke gass i mitt hus og har ingen hus utenom det jeg bor i, dette har ingenting med meg å gjøre. Er det sånn, hos Lyse, at det bare er å skrive inn et navn og en adresse og telefonnummer når man bestiller gass, eller strøm, og så er det denne personen som får regningen og problemene? Må man ikke ha en underskrift, eller en identitetsbekreftelse, eller noe som helst?

Tror noen det hjelper å skrive denne posten, og sende den til Lyse AS så godt man kan? Som lenke på Twitter? Og er det noen som kjenner til rettighetene man har som vanlig borger, når man blir utsatt for sånt som dette her? Jeg trodde Norge var et av de tryggeste landene å leve, og at individets rettigheter er ivaretatt bedre her enn omtrent noen andre land i verden. Vi er landet som har gitt ordet «ombud» og «ombudsmann» som fremmedord, vi har «kunden har alltid rett» langt fremme i bevisstheten, vi er en rettsstat og har rettssikkerhet og forbrukerrettigheter.

Men det er altså slik at man kan reise på ferie, og komme hjem til regninger for noe andre har bestilt i ditt navn, og uten at den som sender ut disse regningene lar seg kontakte eller gidder gjøre noe med det – annet enn å sende til inkasso. Jeg er rystet.

I morgen ringer kona dem, og skal skylle over dem med litt øst-europeisk temperament. Kanskje det hjelper. Uansett skal Lyse vite at jeg aldri kommer til å betale, selvfølgelig, og at hvis de vil ha pengene sine, så må finne ut hvem som egentlig har bestilt gassen.