Godt nytt år (2022)!

Du verden så mye som har forandret seg, siden jeg startet denne bloggen, og skrev en post daglig gjennom 2008, til nå når jeg i fjor bare skrev en håndfull. Den var tett på livet mitt, bloggen, og fungerte som en omfattende reiseblogg, den gang jeg drev med omfattende reising. Den har tatt unna litt av den litterære uttrykkstrangen, som resulterte i nye blogger, slik den humoristiske siden også gjorde det. Og så var det samfunnsengasjementet, og livet selv. Alt sammen. Stadig mer er levd i livet selv, og stadig mer har funnet sitt andre steder enn her på denne helt greie bloggen.

Det er bursdagen min. Jeg er 48 år. 2021 var ufattelig begivenhetsrikt, helt syke ting som skjedde, og fine greier for en utleverende blogg, men en utleverende blogg kan jeg ikke lenger ha.

Det er ikke bare i mitt liv tingene har skutt fart, og forandret livet mitt og oppgavene mine og omgangskretsen min voldsomt, også det norske samfunnet har over veldig kort tid blitt veldig mye forandret. Jeg er historiker, det vet alle som har hengt med her på bloggen, og jeg vet endringer kommer med hver generasjon, og at de alltid medfører frykt.

Nå er det imidlertid annerledes. Dette er endringer som ikke er hva de gir seg ut for. Det er heller ikke den oppvoksende generasjon som kommer med den, og skyver det gamle bort med livene de selv vil leve, her blir de unge brukt som redskap for en verden som vil ødelegge fremtiden for dem. Det er veldig spesielt. Og debatten føres med en aggressivitet og med ufine triks som før ville blitt avslørt, og slått tilbake på de som kommer med dem.

Det er hele spillereglene som har blitt annerledes. Diskusjonene er ikke for å komme frem til en sannhet. De er for å knuse motstanderen, og vinne frem med eget syn. Samme hva. Det er ikke opplyst debatt, ikke arven fra opplysningstiden. Det er religiøs fanatsime, uten religionen. Det er gufset fra den mørke middelalder.

Oppi dette sittter Olia, Irina og jeg, og lever helt fin-fine liv, sånn som vi egentlig alltid har gjort. Lille Irina ble født rett inn i riften mellom Russland og Ukraina, en rift som har vært vond for Olia og meg, og som også har vært ført ganske aggressivt fra begge sider. Nå har vi på grunn av Covid ikke fått vært i Ukraina på en stund, så vi følger ikke så godt med, annet enn at Olia er i daglig kontakt med sin mor.

Nedstegningen av samfunnet slo oss ut i starten, i hvert fall meg. Det var fra den ene dagen til den neste, og lille Irina mistet hele sitt kontaktnett med andre barn. Det var kun oss to voksne foreldre, der særlig jeg måtte sitte foran skjermen det meste av dagen, og kvelden, på grunn av jobben. Det var vondt.

Siden har vi funnet ut av det, og er ikke så plaget av nedstegning som det jeg ser andre er. I livet jeg levde før jeg ble etablert med jobb, hjem og familie, da ville det ført med seg betydelige vansker selv for et lyst sinn som mitt.

Det samme gjelder de høye strømprisene, som engasjerer meg veldig, og som gjør at jeg får utnyttet hele min hjernekraft og det helt spesielle livet jeg har levd, med å gå like intenst inn i å lære seg historie,, litteratur og språk, som fysikk og matematikk, kompliserte tekster og sammenhenger, store mengder informasjon, som jeg hele mitt liv har brukt tiden på å sette meg inn i og forstå, og så formidle videre.

Jeg er midt i livet, cirka, over de økonomiske kneikene på veien, over fra jakten på kjærligheten til å leve med den, jeg personlig holder ut nedstegning og syke strømpriser, selv om jeg er fly forbannet særlig på det siste. Da Olia og jeg kjøpte huset, så hadde det vært kroken på døren med høye strømpriser på toppen. Vi hadde det den gang så kaldt at det gikk utover vedlikeholdet på huset, det kom fuktskader, og vi levde på grensen med de påkjenninger det medfører også på forholdet mellom oss.

Men vi kom oss gjennom det. Og fødte lille Irina kort etter. Hun sitter her foran peisen, og er årsaken til at livslykken ikke er truet, enda hvor usikker fremtiden ser ut akkurat nå. I går hadde vi en fantastisk nyttårsaften, der vi danset Rammstein så vi kunne prøvd oss som artister om tingene var lagt litt annerledes. Klokken ti sovnet Irina tappert i søvn, og gråt sine modige tårer i morges, da hun skjønte at hun hadde gått glipp av årskiftet, og hele finalen.

Unnskyld, sa hun. – Gratulerer med dagen! Det er helt greit, sa jeg. Med deg er det helt greit.

Bloggåret 2017

Det er et par timer igjen av 2017, vi ligger i min lille familie lavt i terrenget og venter på at feiringen skal ta av om noen få strakser. I Kiev er konas lille familie snart i gang med årets aller siste time, og de vil ganske sikkert ringe oss både for deres nyttår og for vårt. Vårt lille barn, Irina, har også fått med seg at det er noe spesielt med denne dagen, og lurer på om Fader frost (Djed Moroz) kanskje vil komme med gaver? Rakettene har hun vært begeistret for siden de begynte å skyte dem opp, sånn i sekstiden, her, men hun syntes nok at det smalt litt vel høyt, da vi gikk ut for å se på dem nærmere. Med andre ord, og om andre ting, det er takk for det gamle her på bloggen, og en post som skal fylles med litt statistikk og oppsummering om året som har gått.

Bloggen ble opprettet i 2008, så den har nå gjennomført sitt tiende år. Det jubileet blir forbigått i stillhet. Slik 2017 har vært blant bloggens roligste år. Jeg har forsøkt å skrive daglige poster når jeg har vært i Kiev, ellers har det vært ganske sporadisk. I november skjedde det noe som gjorde at det ble stor aktivitet fra USA, slik at det ble er par poster om ny bloggrekord og de ti mest leste postene på bloggen. Karakteristisk er også mange av disse de ti mest leste for i år. Jeg skal langt ned på listen for å finne noen skrevet i 2017, men det har jo også å gjøre med at disse postene trenger litt tid på seg for å få treff. Så er heller ikke denne bloggen med i noen klikkekonkurranse. Den er for meg å få utløp for min enorme skrivetrang, og for kjente og ukjente å følge med på hva som skjer med vår lille norsk-ukrainske familie på tre.

Diverse

Under kategorien for diverse var det en enkelt, men fin post om samleutgaven av Bachs verker på Hänssler classic. Jeg er sikkert en av ytterst få som fortsatt kjøper CD-plater, og en av ganske få som hører på Bach, men vi som fremdeles gjør det bør støtte opp og promotere slik at sånne utgaver fremdeles blir laget og gitt ut. Et par poster om andre ting har også fine og humoristiske innslag av vår lille Irina, som snakker om Bach. Det er jo et artig barn som har fått med seg to av de viktigste musikalske størrelsene i historien, Bach og Neil Young. Ved å søke på Bach og andre klassiske komponister vil det nok komme opp en del poster, som det også vil gjøre det for Neil Young og andre artister i den kategorien.

For underkategorien Data og teknikk var det en rekke på fire poster, alle med produkt som virkelig har forbedret livet mitt: De longhi kaffemaskin, Sony fotoapparat, Lenovo laptop og Apple iPad. Mange av disse tingene er ganske dyre, noe som indikerer at økonomien vår er blitt bedre. Har man råd til det, vil man ha glede av disse tingene, vil jeg si, men i 2018 venter ikke like store investeringer, og pengene vil bli spart. For øvrig vil jeg også si at mange nettsteder er veldig raskt ute med tester, jeg vil si denne bloggen har noe å bidra med her, med test og omtale fra en vanlig forbruker, og ikke fra teknomennesker som lever av å teste og skrive om disse nye produktene. Generelt vil jeg også si at teknologien nå om dagen er superb, og at man sjelden trår feil om man kjøper det ene eller det andre. Det meste er bra.

Kategorien sport fikk seg en sjelden post, Juventus på vei mot en trippel. Juventus fikk ikke denne trippelen, og det var nok også slutten på sport- og fotballinteressen for meg. Sportsinteressen mistet jeg forresten tidligere, jeg kan ikke identifisere meg med eller engasjere meg i sport sånn som det nå er blitt. Det får holde med sjakk.

Faglig

Under kategorien Faglig ble det i år til sammen 8 poster. Ikke alle av dem er ennå skrevet ferdig, ser jeg. Det mangler den historiske posten om den amerikanske borgerkrigen. Det er synd jeg ikke rakk den, for hendelser i høst i Charlottesville og fjerning av statue av Robert E. Lee har gjort noe av det jeg hadde tenkt å skrive veldig aktuelt, og nå som jeg må skrive den i ettertid vil det måtte bli en nesten bibelsk måte å se fremover på i hendelser som ligger bakover i tid. Det siste der var noe jeg fikk spørsmål om i min muntlige eksamen i historie, jeg lurer på om ikke det kan være noe med Daniel og Baltasar, og riket som skal gå til grunne, men nå skriver jeg meg – i kjent stil – bort fra det dette skal handle om.

Et par av postene under faglig gjaldt forskjellige jubileum, hundreårsjubileet for februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen i Russland, og femundreårsjubileet for reformasjonen. Sånne poster blir gjerne mer populære med tiden, enn de er første året. Nettet må bli kjent med at de eksisterer. Det skal være god kunnskap lagt ut gratis og fritt, dette her. Den polsk-tyske ikkeangrepspakten av 1934 er den siste historiske posten, med en avtale som ikke er så kjent som Molotov-Ribbentrop pakten noen år senere. At nazi-Tyskland og Polen også hadde en ikkeangrepspakt passer ikke så godt i den vanlige narrativen, der Stalin og Sovjetunionen skal være kyniske skurker, mens Polen skal være et hjelpeløst offer. Det er nok riktig å si at Polen lå ganske brunt til høyre i mellomkrigstiden, som de nok har noen tendenser til ennå, og at bildet av Polen som et harmløst offer i stormaktenes storpolitikk rett og slett ikke er riktig. Polen kom veldig godt ut av 1. verdenskrig og Versailles-traktaten, og de forfulgte sine egne små stormaktsambisjoner på bekostning av nabolandene ganske kraftig de også, i mellomkrigstiden.

Utenom det var de faglige postene litt om andre ting, altså poster der det faglige ikke var hovedsaken. Du finner dem ved å trykke Faglig i menyen til høyre.

I nyhetsbildet

Dette var en kategori jeg hadde tenkt å ikke bruke lenger, men som har livnet til igjen. Det er en ny president i USA, jeg tenkte ikke å skrive så mye om ham, det er det nok av andre som gjør, men jeg spanderte tre poster på ham og forholdet mellom USA og Russland, i januar. Dette er betent, og betente saker vil jeg gjerne unngå her på bloggen. Det er nok av dem som fyrer opp stemningen og gjør folk sinte om dagen. Jeg vil ikke være med på det. Året har også vist at forholdet mellom USA og Russland ikke har blitt noe bedre. Jeg synes det er nitrist, og lever med det.

En sjelden post til denne bloggen å være er den viet Christine Meyer og føljetongen om Statistisk sentralbyrå, den saken fulgte jeg tett, og skrev litt om det. Krisen i Syria og konfliktene i Midt-Østen blir det heller ikke mange poster om, men det ble en kort etter at Iran, Tyrkia og Russland forhandlet om fred der.

Krisen i Ukraina skriver jeg ikke om lenger, men fire poster er lagt inn under kategorien, deriblant Sirkus Sakashvili, om den tidligere presidenten i Georgia som nå forsøker å gjøre comeback etterå  ha blitt kastet ut av Ukraina også. Posten om Klitsjko på flyplassen har også litt om krisen å gjøre, men nå forsøker jeg altså ikke å bli for engasjert i den. Det blir ikke noe annet enn dårlig stemning av det, og det er ikke verdt det.

Om andre og mer generelle meninger har jeg postene Farvel til Rema 1000 og Reise i Norge, 2017.

Kultur

Jeg har i år laget en ny kategori, for kultur, med underkategori Tradisjoner. Erfaringen er at det gjerne blir mer rot enn ryddig med alle disse kategoriene og underkategoriene, men nå fikk jeg i alle fall et sted å putte Daniels konfirmasjon, 17. mai med Irina og russisk jul og nyttår.

Om meg og mitt

De store kategoriene nå om dagen er om meg og mitt, og om reisene jeg gjør. Hovedkategorien Om meg og mitt fikk 10 rene poster, de fleste på høsten. Ellers blir de fleste postene som har med meg og mitt å gjøre lagt i underkategoriene. Godt nytt år – 2017, starter året, God hjemmehelg i finværet blir kanskje vel hverdagslig, mens Gøyeste eksamen i tysk handler om gjennomføringen av skriftlig eksamen, og det var jo ganske gøy. For oss ble eksamensopplevelsen nesten som en ferieopplevelse, med en fin tur til Sørlandet. Nesten så posten kan legges under reise i Norge, der jeg nå også lar den få plass.

Underkategorien Barn har hele 23 poster, hvilket indikerer ganske riktig at lille Ira er det viktigste i livet for meg nå. Dette er fine og inspirerte poster, alle. Barn og språk skulle være en spesialitet her på bloggen, men jeg får ikke helt fulgt det opp, og Irina gjør kjempesprang uten at jeg får skrevet om det. Snakkesalige Irisjka og Mor, hvor skal du? er to tidlige poster om temaet, fra januar. Så følger Irinas ord, Fra barnemunn – på russisk!, ну, ладно, Ty, svinja, Polutsjilos! og Jablotsjnyj sok. Bare det siste er fra denne siden av sommeren, fra november. Så det er for stor spredning til å behandle det skikkelig, men enkeltvis er postene fine og morsomme.

Andre bemerkelsesverdige om Irina vår og temaet barn er Irina i svømmebassenget, første overnatting, første telefon til babusjka i Kiev, Irina spiller sjakk, venninnen Sonja og Italiensk venn for Irina, begge i forbindelse med arrangment i regi av foreningen Rogaland-Novgorod, Irina gjør ting for første gang og til slutt det litt vemodige Irina 3 år. Innimellom her er også mange andre som også handler om Irina, eller der hun spiller en avgjørende rolle, men uten at posten har havnet i kategorien barn som hovedkategori. Viktigst her er nok Pottetrening og Vår lille tøffing, blant mange, mange flere.

Jeg er ingen bilmann, men fikk kjøpt meg en Kia soul electric i 2015, og har siden hatt en kategori «Bil». I den ble det to poster, Punktert dekk og morsomt også muntlig. Den siste er om kjøreturen til Kristiansand for å ha eksamen i tysk, muntlig, og er ikke primært om bil. Den første om punkterte dekk og skifte av hjul for den som egentlig ikke kan noe med det, og får sånne ting som det som et stort problem.

Underkategorien Høytid og feiring fikk noen poster, 8 stykker, de fleste sammen med andre kategorier. Mot jul, God jul og Fredelig jul fikk regjere alene, kald påske har også litt politikk flettet inn. Under Hus & Hage fikk fugl i stuevindet plass. Måltid hadde ingen poster, Min nye familie fikk Nytt pass til Irina på årets første sommerdag, Olia fikk bursdagen sin og Irina og Olga til Kiev, som man ser går kategoriene litt over i hverandre. Kategorien Slekt hadde ingen poster, og Stand up blir ikke lenger brukt.

Kategorien Tur er lagt under meg og mitt, fordi jeg hadde en tanke om at det var min familie og nærmeste venner som er interessert i den. Nå ser jeg at den blir en del brukt, og at den har interesse også for folk som er interessert i litt turtips. Så den skulle kvalifisere til å være hovedkategori. I alle fall har den mange turer, og stort sett morsomme og fyldige poster. Å anbefale er Rundt Melsvatn for første gang, der lille Irina før hun fyller tre år på egne ben går rundt det ca 4. km lange Melsvatn, den fyldige posten om turene til Sælandskogen og Edlandsfjellet, Supertur til Sele, tittelen er det dekning for, Fjelltur 2017, fire dager på Hardangervidda, fra Tinnhølen til Kvenna, ved Hansabu, den ganske normale turen til Vedafjell og den ganske unormale turen ut i hagen.

Reise

Opprinnelig var dette også en reiseblogg. Første året jeg blogget var jeg ennå ikke gift, og hadde ennå ikke møtt min kone. Så jeg stod fritt til å reise som jeg ville, og jeg brukte reisene til å blogge om dem. Siden jeg giftet meg, går reisene stort sett til Kiev, og bloggingen er veldig langt fra å være noen hovedsak. Det er heller ikke sånn at mine reiser kan fungere som eksempel og ideer for andre reiselystne, det er ikke lett for andre uten familie i Kiev å feriere der som vi gjør det. Jeg blogger ikke lenger om reiser jeg gjør i jobbsammenheng, så selv om det særlig i høst var usedvanlig mye reising for meg, er det tyst om det her. I februar hadde jeg en langhelg i Bergen, med skitur til Kvamskogen, ellers er alle bloggpostene herfra om Ukraina, og Kiev.

Det er veldig mange inspirerte og minneverdige poster, iblandet en del halvferdige og uferdige, så det er ikke så lett å finne frem, selv ikke for meg som nå vil plukke frem en håndfull. Jeg tror jeg skal organisere en side med reisepostene til Kiev, sånn at det går an å orientere seg etter tittelen på postene. Det arbeidet er nå påbegynt. Siden heter Ukraina, og derfra går det an å klikke seg videre og lese postene man er interessert i. Jeg tror ikke jeg vil anbefale den ene fremfor den andre, er, de er fine alle.

Oppsummering

Så det ble litt nye poster i 2017 allikevel, når jeg bare fikk sett litt nærmere på det. Det samme vil fortsette inn i 2018. Nye reiser til Kiev er allerede bestilt og påtenkt, de vil bli dekket her på bloggen, sammen med andre ting jeg gjør og som opptar meg, slik det har vært, og slik det vil bli.

Godt nytt år – la det så starte!

 

 

 

 

 

De ti mest leste innleggene på bloggen

Jeg følger opp mitt lille innlegg fra i går, om at nå er det satt rekord i antall lesere, med et innlegg om de ti mest leste postene på bloggen. Så langt har jeg som man kanskje vet, og lett kan finne ut, blogget siden 2008. Det går altså mot et tiårsjubileum. Første året leverte jeg en ny bloggpost hver eneste dag, siden har jeg blitt mindre aktiv, og også opprettet avlastningsblogger for andre typer innlegg.

De første årene skrev jeg mot slutten av hvert år en post om hvilke som hadde vært mest populære det året, og hvilke jeg likte best selv, så spesielt interesserte kan gå tilbake og sjekke. Det er som man ser gamle travere som gjør det best. De har hatt mest tid på seg til å samle besøk. Det nyeste innlegget på listen er Bergenstesten bestått, fra november 2011. Ellers er de alle sammen fra 2009 og 2008.

1. Giftemål i Kiev		7,3…
2. Å reise med den transsibirske jernbanen		6,5…
3. Bergenstesten bestått!		5,3…
4. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra		5,0…
5. Første forsøk på Bergenstesten gjennomført		4,1…
(Om bloggen		3,6…)
6. Bryllupet til Ingrid og Pål		3,5…
7. Mitt russiske bryllup i Kiev!		3,3…
8. Tone Sivertsen – 30 år		2,9…
9. Tysklands angrep på Polen		2,8…
10. Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del		2,6…

Jeg er ikke så interessert i å legge offisielt antall besøk ut offentlig, så jeg tar bare med de to første tallene, sånn at man ser størrelsesorden. Det er poster om bryllup og bursdager og bergenstest. De første årene postet jeg også rikelig med bilder. Senere er jeg blitt mer ukomfortabel med det, og jeg får heller ikke lov av WordPress, da jeg nå har møtt grensen for antall Gigabyte jeg kan bruke uten å betale. Poster med bilder blir imidlertid bedre besøkt, så der er årsaken til at nyere brylluper, bursdager og konfirmasjoner jeg har vært i, ikke er i nærheten.

Det er nesten ti år siden jeg skrev om alle vanskelighetene vi måtte overvinne for å få min ukrainske kone til Norge, etter først å ha fått giftet meg med henne. Jeg tror ikke det er så veldig mye forandret, og jeg er ganske sikker på at det ikke er mange andre private som har skrevet så detaljert og omfattende om dette. Det øvrige er offentlig informasjon, den er bra den, men man har jo også litt behov for å vite hvordan det oppleves, og hvordan det er, egentlig. Noen av postene har rikelig med kommentarer, med ytterligere informasjon, så det er en god samling interessant og relevant kunnskap for den som selv er i situasjonen, og skal gifte seg med en utlending.

Postene om Bergenstesten er også med i dette. Der er det greit med offentlig informasjon, men få som skriver om hvordan det egentlig er. Dette er også en viktig test for alle fremmedspråklige som vil ta høyere utdanning i Norge. De må selv ta testen. Min kone forsøkte flere ganger, første gang etter bare å ha vært her i fire måneder. Den gangen hun besto, gjorde hun det etter først å ha klaget. Så vi har også den erfaring. Jeg er selv utdannet lærer i fremmedspråk, og har noen vektall norsk som andrespråk, så jeg vet litt om hva jeg skriver om, om dette.

Hva jeg skriver om, vet jeg også når det gjelder den transsibirske jernbane. Den reiste jeg med sommeren 2008, og skrev bloggpost hver dag. Min ambisjon var at kvaliteten skulle være så god som i guidebøkene, altså sånn folk betaler penger for, men her skulle det være åpent og tilgjengelig. Det er rikelig med informasjon og bilder, om togetne, om reisene, og om hver by jeg besøker. Jeg samlet også alle de praktiske detaljene i en stor post om å reise med den transsibirske jernbanen, og det er helt på sin plass at den er populær. Nå kan det godt hende det er noen endringer, det store spørsmålet er jo om det går an å kjøpe billetter på nettet, men min post og oppskrift for hvordan det gjøres, skulle ennå være veldig, veldig relevant, og et smart sted å se innom, for den som selv vil reise.

At posten om det nedlagte bølgekraftverket på Toftestallen er godt besøkt, liker jeg godt. Dette kraftverket ville ellers vært ganske glemt. Jeg skrapet sammen alt som var av informasjon på det øvrige nettet, for å skrive min lille post, og la til av min egen tankekraft og kjennskap til fysikk, hvordan det kan ha virket, og hva som gikk galt. Hun jeg var med på turen, har doktorgrad i mikrobiologi, så hun er heller ikke helt ukjent med realfagene. Det var et pengesluk i den gode viljes navn, og det var investorene og spekulantene som stakk av med pengene. Regningene ble ikke betalt, kraftverket gikk konkurs, og ingen vil nå ta ansvar for opprydningen. Det er en ganske stor skandale, egentlig, men mitt innlegg handler mest om turen jeg og min venninne gjorde ditt, og tankene og refleksjonene vi gjode oss.

De siste innleggene på listen er et historisk, og et om litteratur. Slike innlegg var det også en del av i starten. De historiske innleggene har jeg tenkt å fortsette med, nå sist var det om den russiske revolusjon, mens postene om litteratur nå blir lagt i andre blogger med «Helt grei» i navnet.

 

Ny bloggrekord?

Den beste dagen noensinne for denne bloggen med tanke på antall besøk er 7. januar, 2010. Den dagen hadde jeg ikke postet noe innlegg, dagen før hadde jeg et anonymt og kort og intetsigende innleg om at jeg hadde kjøpt nye billetter til Kiev, og tre dager før et personlig innlegg om hvordan jeg reiste tilbake til ny en hverdag etter at juleferien ble avsluttet for første gang med min kone her i Norge. Det var altså ikke noe som skulle tilsi noe spesielt.

Det som imidlertid hadde skjedd, var at jeg ble lenket til i et forum der det på russisk ble diskutert under temaet «utenlandske koner», der russiskspråklige kvinner hadde funnet frem til min blogg, og særlig posten om å få min ukrainske kone til Norge. Dagen falt også sammen med russisk jul, så en kort post om hvordan man sier «God jul på russisk» og hvorfor den russiske julen faller på 7. januar, ble også en del besøkt. Til sammen ble dette omtrent dobbelt så mange besøk som det er på andre gode dager, og fire ganger så mange som det er til vanlig.

I dag ligger rekorden an til å bli slått. Det mangler bare en håndfull besøk, og de vil ganske sikkert komme de timene som er igjen. Hva som er årsaken til at så mange har vært innom akkurat i dag, aner jeg ikke, men de aller, aller fleste er fra USA, og de har bare vært inne på forsiden. Det er ikke noen spesiell post som er besøkt. Så kanskje er det WordPress som har lenket til meg, mer eller mindre tilfeldig, og ikke har det noe å si, siden dette er en gratisjobb og en hobby, og det ikke gjør stort fra eller til om det er mange eller få som er innom.

Men det er gøy å bli lest, og det er gøy å bli satt pris på. Det første er jeg blitt i dag, det andre er viktigere.

Morgen på kaffestedet

Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.

Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.

Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til,  og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.

Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.

Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.

Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.

Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.

Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.

Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.

Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.

Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.

Godt nytt år – 2017!

Tidligere pleide jeg å avslutte årene med en post som oppsummerte bloggåret og kanskje også året. Dette året var det ikke mye blogging, fornuftig nok, det var nok å gjøre i livet. Min lille familie forberedte vårt novyj god, russernes svar på jul, og vi kjøpte inn et lite juletre og pyntet med lys, og hadde i det hele tatt lagt an til en ekstravagant nyttårsfeiring. Det var norsk nyttår, russisk jul – og min bursdag.

Dessverre ble jeg syk, og gikk tidlig til kvelds. Et skikkelig antiklimaks, med smoking og sløyfe, og god vin til indrefileten. Det ytre var upåklagelig, det var det som var inni som sviktet.

Det oppsummerer ikke så aller verst året som har vært. Hjemme hos oss har det vært alle tiders. Oppussingen er ferdig, kledningen er skiftet ut, huset malt, og vi har også fått ny terrasse – alt laget av min kjære, kjære kone. Første halvdel av året var jeg i permisjon, den beste tiden i mitt liv, og andre halvåret tilbrakte jeg på en god arbeidsplass. Det går i det hele tatt veldig bra.

Få poster jeg skrev i fjor når opp på listen over de best besøkte. Litt lenger nede kommer imidlertid posten om den råtne servicen på varmepumpen, dårlig nyttår og debatten i Norge og i verden. De to første ble skrevet tidlig på året, da temperaturen var høy om nyttårsangrepene i Köln og andre byer i Tyskland, og om flyktningekrisen og litt forskjellig der. Vanskelige tema. Saken om den dårlige – les: spinndyre – servicen på varmepumpen løste seg bra, vi slapp å betale. Generelt var bloggen dårligere besøkt i fjor enn den har vært tidligere, tilbake til slik det var mellom 2010 og 2012. Den gjorde et hopp da jeg begynte å skrive politisk, og mye om krisen i Ukraina og spenningen mellom Russland og den vestlige verden, og datt ned igjen da jeg sluttet å skrive om det.

Til gjengjeld har jeg fått frisket opp en del av de andre bloggene mine. Jeg har lest andre tekster enn nyhetsartikler og dybdekommentarer, og skrevet andre typer tekster enn meningsinnlegg og kommentarer. Det har vært fint, det vil jeg fortsette med.

Jeg går inn i 2017 mer optimistisk enn i 2016, i hvert fall når det gjelder situasjonen i verden. Kanskje blir det en slags fred i Syria, i alle fall mindre krig, og kanskje blir forholdet mellom oss og Russland bedre, kanskje litt. Det er vanskelig å si, og kanskje er det bare generell glede jeg føler i kroppen, som gjør meg sånn optimistisk. Mange ønsker ikke freden i Syria på de betingelser den nå blir inngått, og mange ønsker ikke et bedre forhold til Russland, sånn som landet nå oppfører seg. Jeg tror disse bør se på verden mer som den er, og ikke som de ønsker den skulle være.

I mitt liv og for de rundt meg, skulle optimismen være på sin plass. Olia, Irina og jeg har orden på økonomien, kan spise god mat og trenger ikke se på bankkontoen når vi trenger noe. Irina er et solskinn, en engel, fra henne stråler en altovervinnende glede og lykke, når jeg ser på henne og min kone føler jeg at jeg har fått til noe her i livet. I dag var lille Irisjka i anledning bursdagen min pyntet med en flott, hvit kjole, og håret satt opp i fletter bak. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at noe så vakkert kan være mitt barn.

Og for hver dag som går, nå, så blir det litt lysere. Sakte, men sikkert – helt sikkert, kommer våren. Det vil sprette snøklokker, krokus, blader på trærne, tullipaner, det blir april og mai, kortbukse og solskinn, og hver søndag vil lille Irtsjik og jeg ta ut på tur i en eller annen skog eller et småfjell i nærheten. Hver dag venter oss gode frokoster og middager, vi har kjøpt oss en latterlig flott kaffemaskin – kaffe med et tastetrykk, og vi har bil som kan bringe oss hvor som helst på et øyeblikk. Det er en velstand jeg ikke trenger, men likevel har.

Og vi har slik en flott terrasse som Olia har laget. Etter som våren kommer, og det blir varmere og varmere, vil vi oftere og oftere komme oss ut på den. Lille Irina vil leke i hagen, slik jeg gjorde, da jeg vokste opp, på 80-tallet. Mye er forandret, men noe er også akkurat det samme. Det må vi ta vare på.

Godt nytt år!

Blogginnlegg nummer 1000!

Tilfeldigvis oppdaget jeg i dag at jeg hadde skrevet 500 innlegg på bloggen. Det betyr at dette er det tusende innlegget jeg skriver. Ta-daam! Det er jubileum.

Opprinnelig var bloggen tiltenkt rollen å være et sted der jeg kunne legge ut korttekstene mine. Ganske snart utviklet den seg til et sted der jeg kunne skrive om hva som foregikk i livet mitt, hva jeg drev med og hva som engasjerte meg. Mine litterære ambisjoner fikk utløp i avleggere, som HeltGreiLitteratur og HeltGreiPoesi, andre sider av meg selv og mitt liv fikk andre avleggere. Her på utgangsbloggen er det blitt en stadig mer rendyrket, personlig blogg.

Det skyldes det som har hendt meg disse fem årene jeg har blogget. Først var det reising som så ut til å bli hovedsaken. Så døde min far, det forandret mitt liv og stemningen i livet mitt. Kort etter traff jeg min kone. Hun er fra Kiev, og vi giftet oss kort etter at vi hadde truffet hverandre. Siden har våre liv i stor grad dreid seg om å få henne til Norge, og få henne inn i det norske samfunn. Vi har kjøpt hus, og vi har flyttet. Alt står det rikelig om på bloggen.

Jeg hadde ingen anelse om at livet mitt skulle ta denne retningen da jeg begynte å blogge. Målene mine den gang og nå er ganske forandret.

Siden starten har jeg hatt cirka 180 000 lesere, eller rettere sagt, 180 000 klikk. Det har vært stigning år for år, enda temaene jeg blogger om blir snevrere og snevrere. Nå er det foruten de som kjenner meg, mange eksilrussere og folk med interesse for Russland og Ukraina som er innom, mange som lurer på hvordan det er å finne seg utenlandsk ektefelle, og komme som innvandrer til Norge.

Det aller mest populære innlegget i blogghistorien min er Å reise med den transsibirske jernbanen.Det har litt over 3000 treff. Det er skrevet i 2008, da jeg alene reiste med den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok. Jeg var en høyst engasjert og oppvakt turist, jeg oppsøkte og slukte informasjon om alle stedene jeg var, jeg var ivrig etter å komme i snakk med folk, jeg skrev omfattende bloggposter hver eneste dag og hvert eneste sted. Posten om den transsibirske jernbanen er en oppskrift om alt som følger med for å gjennomføre denne reisen, informasjon og tips og vink. Målet mitt var å overgå informasjonen man må betale for i guidebøkene. Det skuffet meg litt at det tok litt tid før dette innlegget begynte å bli populært, og det overrasket meg vel egentlig nå at det var det mest populære av dem alle, nå når jeg sjekket.

Det nest mest populære er Giftemål i Kiev, der jeg har samlet sammen alt vi måtte gjøre for å gifte oss der borte i Kiev sommeren 2009. Innlegget er også forsynt med fyldige kommentarer, fra andre som har tips og vink for hvordan man skal gå frem. På norsk side er det mye offentlig informasjon om hvordan man skal gå frem for å gifte seg utenlands, og søke om familiegjenforening etterpå. Men informasjonen er så fyldig at det kan bli litt overveldende. Ofte finner man ikke akkurat det man er ute, eller så finner man kanskje hva som er nødvendig å gjøre, men ikke hvordan man skal få til å gjøre det. Mitt innlegg er en oppskrift om hvordan en skal gå frem fra start til mål, i det minste hvordan vi gjorde det.

På tredjeplass er det merkelige og uinspirerte innlegget Tone Sivertsen – 30 år. Det er skrevet til min søsters 30 års dag. Bloggen var da knapt to måneder gammel, og hadde egentlig ikke funnet sin form. Årsaken til at dette innlegget er så godt besøkt, er at det inneholder et dikt, og internetts søkemotorer har fått det for seg at det er et dikt som passer til 30-årsdager. Det er ikke det, det er et dikt jeg skrev den gang jeg var 30 år. På HeltGreiPoesi er akkurat det samme diktet nesten ikke besøkt i det hele tatt.

Så følger innlegget om hvordan min kone Olia forsøkte seg på Bergenstesten for første gang, Første forsøk på Bergenstesten gjennomført, heter det. Det er et underholdende og morsomt innlegg, men det er ikke så informativt, og de som søker informasjon om hvordan de skal klare testen, bør heller lese andre innlegg jeg har skrevet om den. Disse innleggene er for øvrig alle populære, daglig er lesere innom som har kommet hit etter å ha søkt på noe i forbindelse med Bergenstesten.

Bryllupet til Ingrid og Pål på femteplass er et riktig morsomt innlegg fra et riktig morsomt bryllup. Det er nok lest noen ganger av bryllupsgjestene, og så får det lesere på jakt etter noe om Ingrid og Pål, som begge jobber i teateret, og dermed er navn man fort kan støte på, og interessere seg for, selv om man ikke kjenner dem. Litt spesielt, kanskje, at dette bryllupet akkurat overgår mitt eget bryllup, Mitt russiske bryllup i Kiev!, på sjetteplass. Der står alt om selve bryllupsfesten vi hadde, kjempegreier.

På syvende plass følger en liten overraskelse. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra er et innlegg jeg skrev etter å ha besøkt dette forfalne bølgekraftverket. Det har en spesiell historie. Det ble bygget med statlig og offentlig støte både herfra og derfra, det var et ordentlig prestisjeprosjekt. Nå skulle det produseres ren energi med bølgekraft. Men da festtalene var over, viste det seg at kraftverket knapt nok var i stand til å produsere nok strøm til en middels leilighet. Selskapet som drev det gikk konkurs, og hvor det ble av alle millionene, og hvem som har ansvaret for å rydde opp i miljøsvineriet det etterlot seg, det er ubesvarte spørsmål jeg trodde ingen brydde seg om. Men innlegget har hatt nesten 2000 treff, så noe interesse må temaet ha.

God russisk jul! Счастливого Рождество! er et forholdsvis kort innlegg som handler om hvordan man skal si God jul på russisk, og hvorfor russerne feirer jul på forskjellig dag fra oss. Hvert år rundt juletider får dette innlegget mange treff.

På niendeplass er innlegget Upålitelige tester av bærbar PC. Det er et innlegg jeg er glad for blir godt besøkt, for det avdekker noe jeg mener er en svindel. Det var et innlegg jeg skrev i 2010, da jeg skulle kjøpe ny PC. Jeg undersøkte da nøye forskjellige tester, sånn at jeg skulle få meg en PC jeg var fornøyd med. Jeg var villig til å betale litt, for å få litt ekstra. Problemet var bare at de PCene som vant testene, ikke var å få kjøpt. De var ute av lager, på vei inn, eller hadde litt andre spesifikasjoner, enn det som var gjort for testvinnerne. Typisk var de litt dyrere, enn utgaven som hadde vunnet testen. Jeg mener både produsentene og nettsidene som utfører testene har alt å tjene på disse populære testene. Nettsidene som tester får mange treff, og det er treff de lever av når de selger reklame, og de PCene som gjør det bra i tester, får bra salg. Det fører dessverre til at ingen av delene blir skikkelig gjort. Testingen går for fort, og er for unøyaktig, mens PCene som blir testet ofte ikke er å få kjøpt. De er spesialkomponert for å vinne testen. Så kan de som er interesserte oppsøke forhandleren med PCen som vant – og kjøpe en annen PC.

Det tiende mest populære innlegget heter Russland. Det er et fyldig skriv om Russlands historie, også det ment å være av en kvalitet man vanligvis må betale standard.

Dette er ti på topp. Jeg vil også presentere et innlegg fra hvert av årene jeg har blogget, som eksempel på hvordan bloggen har utviklet seg, og hva jeg har blogget om.

Fra 2008 vil jeg presentere innlegget Dikson. Det er fra tiden der jeg ikke var så nøye på at alle bildene jeg legger ut skal være tatt av meg selv, og at steder jeg skriver om helst skal være steder jeg har vært. Forståelig nok har jeg aldri vært i Dikson. Det er en av verdens mest isolerte byer, så ubrukelig at det i seg selv er et mål for å reise dit.

Fra 2009 vil jeg presentere innlegget En alle tiders tur i Bergensfjellene. Det er skrevet 26. april, (for øvrig samme dag som Tsjernobylulykken nær Kiev, også skrevet om Tsjernobyl, 26. april 1986), et par måneder etter jeg traff Olia og kort etter vi var forlovet. Jeg var også i ferd med å gå inn i min periode med blodmangel. Det forklarer at det går litt tregt oppover fjellene, og at jeg kommer bort fra min kamerat. Dette vet jeg ikke da. Ellers er dette et fyldig og livsglad innlegg, om en fyldig og livsglad tur, der mye handler om å lage demning for å lede en bekk over i et annet løp. Det er oppslukende når man gjør det, og oppslukende når man skriver om det. Fra 2009 må jeg også ha med innlegget En katastrofal hjemtur, om hvordan jeg for første gang reiste hjem fra min kone i Kiev etter å ha blitt gift med henne, og knuste det meste på reisen. Et kort og morsomt innlegg.

I 2010 var det presidentvalg i Ukraina. Det gav meg anledning til å skrive litt om ukrainsk politikk, et emne ikke så altfor mange er noe særlig interessert i. Det er i hvert fall vanskelig å finne godt stoff på norsk i ordinære medier. En oversikt finnes i posten Presidentvalg i Ukraina, litt om egne opplevelser og eget syn står i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina. Generelt er vi i Norge altfor optimistiske over mulighetene der nede. Vi har hatt stabilt demokrati og god økonomi for lenge. Vi skjønner ikke lenger hvordan egentlig er skrudd sammen.

2011 var det store flytteåret. Svært mange poster derfra handler om å klargjøre leilighet for visning, selge leilighet, planlegge flytting, kjøpe hus, og alt som har med dette å gjøre. Mange av disse innleggene burde vært interessante også for dem som ikke er noe særlig i hva som skjer i våre privatliv, de har fyldig informasjon om hvordan man kjøper bolig uten å involvere megler. Jeg kjøpte barndomshjemmet av min mor, og vi kuttet utgiftene i den forbindelse ned til et absolutt minimum. Et innlegg jeg selv liker godt, og som viser hvordan mor hjalp oss, er Aldri mer Strandgaten 204. Det handler om hvordan mor og jeg reise for å hente siste flyttelass hjem. Det var et stressende år, dette, men du verden så godt det er at det er unnagjort, og at vi nå bor her vi bor. Fra 2011 vil jeg ha med innlegget Andrej Sliusartsjuk – Verdens dummeste rørlegger, en historie så utrolig at den må være sann.

2012 var året jeg blogget fra hver dag i sommerferien, Liudina Pauk er et eksempel på innlegg fra en fantastisk dag.

Så langt i 2013 er kanskje Dalsnuten 2013 kjekkest. Om vi ikke skal ta en selvreferanse til dette innlegget her, Blogginnlegg nummer 1000. Det kommer sikkert til å ta lenger tid enn fem år å skrive de neste tusen. Og hvem vet hvordan bloggen min og livet mitt vil endre seg.

 

 

Ansiktsløfting på bloggen

Jeg opprettet bloggen januar 2008. Det er fem år siden. Bevare meg vel som tiden går, alt fra den gang synes allerede gammeldags. Jeg hadde da bloggen ble opprettet ikke ennå kjøpt min første bærbare datamaskin, jeg hadde aldri hatt en mobil jeg ikke hadde arvet eller fått i julegave, aldri noen det var noen triks med, og ting som facebook, twitter og instagram fantes ikke. Jeg var ganske tidlig med å lage meg blogg, men ikke veldig tidlig. Min søster hadde for eksempel allerede hatt noen år, og om mine foreldre ennå ikke hadde, så var det like før de laget seg en. På tips fra min søster, Tonje, valgte jeg WordPress som plattform. Det var lurt, det anbefaler jeg også. De sørger for at det er lett å utføre fine triks, og gjør at vi kan konsentrere oss om skrivingen, eller eventuelt pyntingen, de som er opptatt av den slags. Lite tid er nødvendig å bruke for å finne ut av ting. WordPress er også flinke til å tilby nye funksjoner før vi skjønner vi vil ha glede av dem. Jeg er fornøyd bruker.

Disse fem årene har jeg brukt akkurat den samme layouten hele tiden. Den heter Quentin, uten at jeg tror navnet skal ha noen betydning. For noen år siden ble den oppdatert til Quintus, og nå skifter jeg til den. Selv om innholdet er det viktigste for meg, gjør det ikke noe om det ser friskt og fint ut. Quintus er nok også bedre tilrettelagt for alle mulige andre plattformer det er mulig å lese bloggen på. I 2008 fantes ingen nettbrett, ingen.

Jeg kommer også til å pynte litt rundt omkring ellers også. Bildet i toppen er fra hagen en tidlig vintermorgen.

Så kommer jeg til å rydde opp i kategoriene. Gamle kategorier som ikke lenger er aktive, kommer til å bli samlet i en sekk: Gamle kategorier. Navnet vil være informativt.

Bloggen har fått mange avleggere opp gjennom årene. Den siste er Greit?, på adressen heltgreit.wordpress.com (Greit.wordpress.com var reservert). Der vil jeg skrive meningsinnlegg.

 

Bloggåret 2012

Da går året 2012 inn mot slutten. Det er det første året jeg har vært huseier fra start til mål. På det personlige plan har året dreid seg om å få orden på huset og orden på økonomien. Jeg har måttet skaffe meg fast jobb igjen, og i det hele tatt sørge for at Olia og jeg fortsatt kan leve risikofritt. Det meste av det som angår jobb og økonomi ligger utenfor bloggverdenen, så det vil jeg ikke skrive om. Generelt har det gått rimelig bra.

2012 har vært mitt første år med iPhone. Det har også vært mitt første år med funksjonelt nettbrett, eller portabel nettforbindelse. Jeg har hatt stor glede av denne telefonen min. Både på mange løpeturer, og på spaserturer, der Olia ikke vil være med. Da hører jeg heller på In your time, fra BBC, og har på en måte intellektuelt selskap på turen likevel. Det er også fotoapparat som virker fint og alltid er med, og i utrengsmål kan jeg til og med skrive noen innlegg og laste opp direkte. Denne dingsen har forandret livet mitt lite grann. Så får vi se om minipaden forandrer det ytterligere.

På bloggen har det blitt 116 nye poster. Mange av dem kom i juli, da jeg med iphonen på nettkafeer på Krim postet nye innlegg hver dag. Juli ble av den grunn også veldig godt besøkt, og ble en av månedene med flest treff dette året. Den pleier å være en suverent dårligste. Folk har annet å gjøre feriene, enn å lese blogger. Heldigvis.

Ellers handlet mange av postene om små og store opplevelser, små og store problemer i hverdagslivet. Det er sykkelen og huset som har stått for problemene, gjerne, mens små turer og utflukter har stått for opplevelsene. I år har vi endelig fått reise litt igjen, Olia og jeg, alene og hver for oss. Jeg har flere ganger vært i Bergen, sammen har vi vært i Trondheim og Ukraina, og jeg hadde en ekstra tur til Spania for siste gang i mors leilighet som skulle selges. Olia har vært noen ganger på egen hånd til Kiev. Hun savner sitt hjemland.

Dette er toppinnleggene av innleggene skrevet i år.

1. (15. april)

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

123

2. Leiligheten i Spania er solgt (23. april – 94 treff)

3. Det våres i Gaupeveien 5 (17. mars – 93 treff)

4. Olia finner polakker (29. august – 77 treff)

5. En sykkelhistorie (21. april – 73 treff)

6. Tur til Vedafjell (23, feb – 67 treff)

7. Kalkun (21. nov – 66 treff)

8. Olia søker norsk statsborgerskap (24. okt – 60 treff)

9. Olia til Kiev (14. mars – 60 treff)

10. Togtur Barcelona – Alicante, og videre til Torrevieja (2. august – 57 treff)

Her er det en glede at saken om Liv Løberg blir lest og kjent. At leiligheten i Spania ble solgt er vemodig, som også dette innlegget måtte bli det, men når det først er gjort kan vi alle se fremover til nye gleder. Det våres i Gaupeveien 5 er et artig og temmelig privat innlegg, om hvordan jeg går rundt i hagen vår, og finner vårtegn, som en vodkaflaske utenfor kjellervinduet, som et minne om julens festligheter. Innlegget om Olia som finner polakker er helt representativt for hvordan det kan være å være gift med henne, sykkelhistorien er en lang post om et langvarig problem. Turen til Vedafjell, Kalkunen, Olia som søker statsborgerskape og togturen fra Barcelona til Alicante er skikkelige poster om skikkelige ting, mens posten om Olia til Kiev er veldig kort og informativ og uferdig. Det er rart den nådde topp ti, som den har gjort.

Som vanlig er det ikke de postene som blir best besøkt. For eksempel er en informativ bloggpost om Valg i Russland besøkt av 37 stykker, langt fra nok til noen plassering. Enda verre gikk det med innlegget Påskestrand, som fikk 24 besøkende, enda det er et kjempeinnlegg om en kjempetur.  Av de mange feriepostene tror jeg at jeg vil plukke ut Partenit, som nå kanskje er blitt favorittstedet vårt å besøke på Krim, fordi det er fint å bade der og det er nettkafe med billig øl og god WiFi. Turen jeg skriver om inneholder også sedvanlige problemer og løsninger for Olia og meg. Vi må selvsagt også ta med Tur til Kinso, om årets fjelltur, en post som nå også er utstyrt med bilder.

Her er toppinnleggene alt i alt.

Å reise med den transsibirske jernbanen		1 401
Giftemål i Kiev		975
Bergenstesten bestått!		728
Første forsøk på Bergenstesten gjennomført		700
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra		579
Mitt russiske bryllup i Kiev!		547
God russisk jul! Счастливого Рождество!		347
Bryllupet til Ingrid og Pål		306
Tysklands angrep på Polen		280
Glimrende innlegg av Hogne Hongset		263

Listen er lagt ut 2008.

Vi lever våre liv gjennom internett

Det er merkelig. Nylig har jeg opprettet både Twitterkonto (@EivindSalen) og jeg har konto på Instagram (eivsalen). Den siste har jeg bare så vidt hørt om, først da Facebook kjøpte den opp for mange milliarder dollar forleden, siden da noen norske aviser har skrevet om den og det stadig står noe «posted via instagram» på Facebook når jeg er innom der. Jeg er så glad i å fotografere maten jeg spiser. Jeg tenkte mer jeg skulle ha et sted å legge alle bildene, enn at det skulle være så viktig å vise verden hva jeg spiser.

Jeg har mange blogger, de fleste av dem noenlunde oppdatert. Jeg har blogg for skole, for litteratur og poesi, for humor og en gammel blogg på engelsk. Jeg tenkte jeg skulle ha en Twitterkonto for å slå sammen alt jeg driver med, og for å prøve meg i kortformatet. Bloggpostene mine blir jo gjerne ganske lange.

Det er ennå bare såvidt over 10 år siden jeg fikk min første mobiltelefon, julen 2001. Jeg var i mot. Jeg ville ikke være tilgjengelig alltid, og jeg skjønte ikke dette med tekstmeldinger, som var det eneste mobiltelefonen egentlig kunne gjøre, den gang da. I hvert fall den mobiltelefonen jeg hadde.

Nå har jeg iPhone 4s. Det er den nest nyeste fra Apple, blant de aller kuleste, en av dem som kan flest triks. Og jeg bruker den hele tiden, kobler stadig på nett når det er tilgjengelig, har stadig et eller annet å sjekke.

Og nå er også Twitter kommet inn. Med telefon på 3G kan jeg når som helst poste en liten melding, og er stadig i en situasjon der det kan være fristende.

Det blir veldig at vi viser frem våre liv. Enhver som har tenkt det minste om saken, vet at det er ganske forskjellig det man velger å vise frem og det livet man lever. Vi er liksom åpne, og deler alt og forteller alt. Samtidig skjuler vi den vi egentlig er, for den lar seg ikke så godt avbilde på internett, uansett hvor mye informasjon vi legger ut der. Vi blir alle sammen små kjendiser i vår egen lille vennekrets, og får de samme problemene der, som de gamle, gode ekte kjendisene fikk da de alltid var i medienes søkelys. Vi er som levende reklameannonser, like overflatiske, usanne og misvisende som dem. Vi vil selge oss selv som vellykkede personer, med interessante liv og humor i hverdagen, slik reklamen vil selge sine produkter og ideen om at man blir vellykket og kul med dem, heller enn at de har så bra kvalitet.

Det må ikke bli slik at man bestiger en fjelltopp for å ta bilde av det og legge det ut på facebook. Barn må ikke bli et middel til å skaffe oppmerksomhet rundt foreldrenes blogg. Vi må ikke reise til Afrika for å tvitre at nå står man på Kilimanjaro. Tingen i seg selv må alltid være viktigere enn å fortelle om den.