Morgen på kaffestedet

Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.

Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.

Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til,  og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.

Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.

Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.

Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.

Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.

Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.

Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.

Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.

Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.

Advertisements

Godt nytt år – 2017!

Tidligere pleide jeg å avslutte årene med en post som oppsummerte bloggåret og kanskje også året. Dette året var det ikke mye blogging, fornuftig nok, det var nok å gjøre i livet. Min lille familie forberedte vårt novyj god, russernes svar på jul, og vi kjøpte inn et lite juletre og pyntet med lys, og hadde i det hele tatt lagt an til en ekstravagant nyttårsfeiring. Det var norsk nyttår, russisk jul – og min bursdag.

Dessverre ble jeg syk, og gikk tidlig til kvelds. Et skikkelig antiklimaks, med smoking og sløyfe, og god vin til indrefileten. Det ytre var upåklagelig, det var det som var inni som sviktet.

Det oppsummerer ikke så aller verst året som har vært. Hjemme hos oss har det vært alle tiders. Oppussingen er ferdig, kledningen er skiftet ut, huset malt, og vi har også fått ny terrasse – alt laget av min kjære, kjære kone. Første halvdel av året var jeg i permisjon, den beste tiden i mitt liv, og andre halvåret tilbrakte jeg på en god arbeidsplass. Det går i det hele tatt veldig bra.

Få poster jeg skrev i fjor når opp på listen over de best besøkte. Litt lenger nede kommer imidlertid posten om den råtne servicen på varmepumpen, dårlig nyttår og debatten i Norge og i verden. De to første ble skrevet tidlig på året, da temperaturen var høy om nyttårsangrepene i Köln og andre byer i Tyskland, og om flyktningekrisen og litt forskjellig der. Vanskelige tema. Saken om den dårlige – les: spinndyre – servicen på varmepumpen løste seg bra, vi slapp å betale. Generelt var bloggen dårligere besøkt i fjor enn den har vært tidligere, tilbake til slik det var mellom 2010 og 2012. Den gjorde et hopp da jeg begynte å skrive politisk, og mye om krisen i Ukraina og spenningen mellom Russland og den vestlige verden, og datt ned igjen da jeg sluttet å skrive om det.

Til gjengjeld har jeg fått frisket opp en del av de andre bloggene mine. Jeg har lest andre tekster enn nyhetsartikler og dybdekommentarer, og skrevet andre typer tekster enn meningsinnlegg og kommentarer. Det har vært fint, det vil jeg fortsette med.

Jeg går inn i 2017 mer optimistisk enn i 2016, i hvert fall når det gjelder situasjonen i verden. Kanskje blir det en slags fred i Syria, i alle fall mindre krig, og kanskje blir forholdet mellom oss og Russland bedre, kanskje litt. Det er vanskelig å si, og kanskje er det bare generell glede jeg føler i kroppen, som gjør meg sånn optimistisk. Mange ønsker ikke freden i Syria på de betingelser den nå blir inngått, og mange ønsker ikke et bedre forhold til Russland, sånn som landet nå oppfører seg. Jeg tror disse bør se på verden mer som den er, og ikke som de ønsker den skulle være.

I mitt liv og for de rundt meg, skulle optimismen være på sin plass. Olia, Irina og jeg har orden på økonomien, kan spise god mat og trenger ikke se på bankkontoen når vi trenger noe. Irina er et solskinn, en engel, fra henne stråler en altovervinnende glede og lykke, når jeg ser på henne og min kone føler jeg at jeg har fått til noe her i livet. I dag var lille Irisjka i anledning bursdagen min pyntet med en flott, hvit kjole, og håret satt opp i fletter bak. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at noe så vakkert kan være mitt barn.

Og for hver dag som går, nå, så blir det litt lysere. Sakte, men sikkert – helt sikkert, kommer våren. Det vil sprette snøklokker, krokus, blader på trærne, tullipaner, det blir april og mai, kortbukse og solskinn, og hver søndag vil lille Irtsjik og jeg ta ut på tur i en eller annen skog eller et småfjell i nærheten. Hver dag venter oss gode frokoster og middager, vi har kjøpt oss en latterlig flott kaffemaskin – kaffe med et tastetrykk, og vi har bil som kan bringe oss hvor som helst på et øyeblikk. Det er en velstand jeg ikke trenger, men likevel har.

Og vi har slik en flott terrasse som Olia har laget. Etter som våren kommer, og det blir varmere og varmere, vil vi oftere og oftere komme oss ut på den. Lille Irina vil leke i hagen, slik jeg gjorde, da jeg vokste opp, på 80-tallet. Mye er forandret, men noe er også akkurat det samme. Det må vi ta vare på.

Godt nytt år!

Blogginnlegg nummer 1000!

Tilfeldigvis oppdaget jeg i dag at jeg hadde skrevet 500 innlegg på bloggen. Det betyr at dette er det tusende innlegget jeg skriver. Ta-daam! Det er jubileum.

Opprinnelig var bloggen tiltenkt rollen å være et sted der jeg kunne legge ut korttekstene mine. Ganske snart utviklet den seg til et sted der jeg kunne skrive om hva som foregikk i livet mitt, hva jeg drev med og hva som engasjerte meg. Mine litterære ambisjoner fikk utløp i avleggere, som HeltGreiLitteratur og HeltGreiPoesi, andre sider av meg selv og mitt liv fikk andre avleggere. Her på utgangsbloggen er det blitt en stadig mer rendyrket, personlig blogg.

Det skyldes det som har hendt meg disse fem årene jeg har blogget. Først var det reising som så ut til å bli hovedsaken. Så døde min far, det forandret mitt liv og stemningen i livet mitt. Kort etter traff jeg min kone. Hun er fra Kiev, og vi giftet oss kort etter at vi hadde truffet hverandre. Siden har våre liv i stor grad dreid seg om å få henne til Norge, og få henne inn i det norske samfunn. Vi har kjøpt hus, og vi har flyttet. Alt står det rikelig om på bloggen.

Jeg hadde ingen anelse om at livet mitt skulle ta denne retningen da jeg begynte å blogge. Målene mine den gang og nå er ganske forandret.

Siden starten har jeg hatt cirka 180 000 lesere, eller rettere sagt, 180 000 klikk. Det har vært stigning år for år, enda temaene jeg blogger om blir snevrere og snevrere. Nå er det foruten de som kjenner meg, mange eksilrussere og folk med interesse for Russland og Ukraina som er innom, mange som lurer på hvordan det er å finne seg utenlandsk ektefelle, og komme som innvandrer til Norge.

Det aller mest populære innlegget i blogghistorien min er Å reise med den transsibirske jernbanen.Det har litt over 3000 treff. Det er skrevet i 2008, da jeg alene reiste med den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok. Jeg var en høyst engasjert og oppvakt turist, jeg oppsøkte og slukte informasjon om alle stedene jeg var, jeg var ivrig etter å komme i snakk med folk, jeg skrev omfattende bloggposter hver eneste dag og hvert eneste sted. Posten om den transsibirske jernbanen er en oppskrift om alt som følger med for å gjennomføre denne reisen, informasjon og tips og vink. Målet mitt var å overgå informasjonen man må betale for i guidebøkene. Det skuffet meg litt at det tok litt tid før dette innlegget begynte å bli populært, og det overrasket meg vel egentlig nå at det var det mest populære av dem alle, nå når jeg sjekket.

Det nest mest populære er Giftemål i Kiev, der jeg har samlet sammen alt vi måtte gjøre for å gifte oss der borte i Kiev sommeren 2009. Innlegget er også forsynt med fyldige kommentarer, fra andre som har tips og vink for hvordan man skal gå frem. På norsk side er det mye offentlig informasjon om hvordan man skal gå frem for å gifte seg utenlands, og søke om familiegjenforening etterpå. Men informasjonen er så fyldig at det kan bli litt overveldende. Ofte finner man ikke akkurat det man er ute, eller så finner man kanskje hva som er nødvendig å gjøre, men ikke hvordan man skal få til å gjøre det. Mitt innlegg er en oppskrift om hvordan en skal gå frem fra start til mål, i det minste hvordan vi gjorde det.

På tredjeplass er det merkelige og uinspirerte innlegget Tone Sivertsen – 30 år. Det er skrevet til min søsters 30 års dag. Bloggen var da knapt to måneder gammel, og hadde egentlig ikke funnet sin form. Årsaken til at dette innlegget er så godt besøkt, er at det inneholder et dikt, og internetts søkemotorer har fått det for seg at det er et dikt som passer til 30-årsdager. Det er ikke det, det er et dikt jeg skrev den gang jeg var 30 år. På HeltGreiPoesi er akkurat det samme diktet nesten ikke besøkt i det hele tatt.

Så følger innlegget om hvordan min kone Olia forsøkte seg på Bergenstesten for første gang, Første forsøk på Bergenstesten gjennomført, heter det. Det er et underholdende og morsomt innlegg, men det er ikke så informativt, og de som søker informasjon om hvordan de skal klare testen, bør heller lese andre innlegg jeg har skrevet om den. Disse innleggene er for øvrig alle populære, daglig er lesere innom som har kommet hit etter å ha søkt på noe i forbindelse med Bergenstesten.

Bryllupet til Ingrid og Pål på femteplass er et riktig morsomt innlegg fra et riktig morsomt bryllup. Det er nok lest noen ganger av bryllupsgjestene, og så får det lesere på jakt etter noe om Ingrid og Pål, som begge jobber i teateret, og dermed er navn man fort kan støte på, og interessere seg for, selv om man ikke kjenner dem. Litt spesielt, kanskje, at dette bryllupet akkurat overgår mitt eget bryllup, Mitt russiske bryllup i Kiev!, på sjetteplass. Der står alt om selve bryllupsfesten vi hadde, kjempegreier.

På syvende plass følger en liten overraskelse. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra er et innlegg jeg skrev etter å ha besøkt dette forfalne bølgekraftverket. Det har en spesiell historie. Det ble bygget med statlig og offentlig støte både herfra og derfra, det var et ordentlig prestisjeprosjekt. Nå skulle det produseres ren energi med bølgekraft. Men da festtalene var over, viste det seg at kraftverket knapt nok var i stand til å produsere nok strøm til en middels leilighet. Selskapet som drev det gikk konkurs, og hvor det ble av alle millionene, og hvem som har ansvaret for å rydde opp i miljøsvineriet det etterlot seg, det er ubesvarte spørsmål jeg trodde ingen brydde seg om. Men innlegget har hatt nesten 2000 treff, så noe interesse må temaet ha.

God russisk jul! Счастливого Рождество! er et forholdsvis kort innlegg som handler om hvordan man skal si God jul på russisk, og hvorfor russerne feirer jul på forskjellig dag fra oss. Hvert år rundt juletider får dette innlegget mange treff.

På niendeplass er innlegget Upålitelige tester av bærbar PC. Det er et innlegg jeg er glad for blir godt besøkt, for det avdekker noe jeg mener er en svindel. Det var et innlegg jeg skrev i 2010, da jeg skulle kjøpe ny PC. Jeg undersøkte da nøye forskjellige tester, sånn at jeg skulle få meg en PC jeg var fornøyd med. Jeg var villig til å betale litt, for å få litt ekstra. Problemet var bare at de PCene som vant testene, ikke var å få kjøpt. De var ute av lager, på vei inn, eller hadde litt andre spesifikasjoner, enn det som var gjort for testvinnerne. Typisk var de litt dyrere, enn utgaven som hadde vunnet testen. Jeg mener både produsentene og nettsidene som utfører testene har alt å tjene på disse populære testene. Nettsidene som tester får mange treff, og det er treff de lever av når de selger reklame, og de PCene som gjør det bra i tester, får bra salg. Det fører dessverre til at ingen av delene blir skikkelig gjort. Testingen går for fort, og er for unøyaktig, mens PCene som blir testet ofte ikke er å få kjøpt. De er spesialkomponert for å vinne testen. Så kan de som er interesserte oppsøke forhandleren med PCen som vant – og kjøpe en annen PC.

Det tiende mest populære innlegget heter Russland. Det er et fyldig skriv om Russlands historie, også det ment å være av en kvalitet man vanligvis må betale standard.

Dette er ti på topp. Jeg vil også presentere et innlegg fra hvert av årene jeg har blogget, som eksempel på hvordan bloggen har utviklet seg, og hva jeg har blogget om.

Fra 2008 vil jeg presentere innlegget Dikson. Det er fra tiden der jeg ikke var så nøye på at alle bildene jeg legger ut skal være tatt av meg selv, og at steder jeg skriver om helst skal være steder jeg har vært. Forståelig nok har jeg aldri vært i Dikson. Det er en av verdens mest isolerte byer, så ubrukelig at det i seg selv er et mål for å reise dit.

Fra 2009 vil jeg presentere innlegget En alle tiders tur i Bergensfjellene. Det er skrevet 26. april, (for øvrig samme dag som Tsjernobylulykken nær Kiev, også skrevet om Tsjernobyl, 26. april 1986), et par måneder etter jeg traff Olia og kort etter vi var forlovet. Jeg var også i ferd med å gå inn i min periode med blodmangel. Det forklarer at det går litt tregt oppover fjellene, og at jeg kommer bort fra min kamerat. Dette vet jeg ikke da. Ellers er dette et fyldig og livsglad innlegg, om en fyldig og livsglad tur, der mye handler om å lage demning for å lede en bekk over i et annet løp. Det er oppslukende når man gjør det, og oppslukende når man skriver om det. Fra 2009 må jeg også ha med innlegget En katastrofal hjemtur, om hvordan jeg for første gang reiste hjem fra min kone i Kiev etter å ha blitt gift med henne, og knuste det meste på reisen. Et kort og morsomt innlegg.

I 2010 var det presidentvalg i Ukraina. Det gav meg anledning til å skrive litt om ukrainsk politikk, et emne ikke så altfor mange er noe særlig interessert i. Det er i hvert fall vanskelig å finne godt stoff på norsk i ordinære medier. En oversikt finnes i posten Presidentvalg i Ukraina, litt om egne opplevelser og eget syn står i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina. Generelt er vi i Norge altfor optimistiske over mulighetene der nede. Vi har hatt stabilt demokrati og god økonomi for lenge. Vi skjønner ikke lenger hvordan egentlig er skrudd sammen.

2011 var det store flytteåret. Svært mange poster derfra handler om å klargjøre leilighet for visning, selge leilighet, planlegge flytting, kjøpe hus, og alt som har med dette å gjøre. Mange av disse innleggene burde vært interessante også for dem som ikke er noe særlig i hva som skjer i våre privatliv, de har fyldig informasjon om hvordan man kjøper bolig uten å involvere megler. Jeg kjøpte barndomshjemmet av min mor, og vi kuttet utgiftene i den forbindelse ned til et absolutt minimum. Et innlegg jeg selv liker godt, og som viser hvordan mor hjalp oss, er Aldri mer Strandgaten 204. Det handler om hvordan mor og jeg reise for å hente siste flyttelass hjem. Det var et stressende år, dette, men du verden så godt det er at det er unnagjort, og at vi nå bor her vi bor. Fra 2011 vil jeg ha med innlegget Andrej Sliusartsjuk – Verdens dummeste rørlegger, en historie så utrolig at den må være sann.

2012 var året jeg blogget fra hver dag i sommerferien, Liudina Pauk er et eksempel på innlegg fra en fantastisk dag.

Så langt i 2013 er kanskje Dalsnuten 2013 kjekkest. Om vi ikke skal ta en selvreferanse til dette innlegget her, Blogginnlegg nummer 1000. Det kommer sikkert til å ta lenger tid enn fem år å skrive de neste tusen. Og hvem vet hvordan bloggen min og livet mitt vil endre seg.

 

 

Ansiktsløfting på bloggen

Jeg opprettet bloggen januar 2008. Det er fem år siden. Bevare meg vel som tiden går, alt fra den gang synes allerede gammeldags. Jeg hadde da bloggen ble opprettet ikke ennå kjøpt min første bærbare datamaskin, jeg hadde aldri hatt en mobil jeg ikke hadde arvet eller fått i julegave, aldri noen det var noen triks med, og ting som facebook, twitter og instagram fantes ikke. Jeg var ganske tidlig med å lage meg blogg, men ikke veldig tidlig. Min søster hadde for eksempel allerede hatt noen år, og om mine foreldre ennå ikke hadde, så var det like før de laget seg en. På tips fra min søster, Tonje, valgte jeg WordPress som plattform. Det var lurt, det anbefaler jeg også. De sørger for at det er lett å utføre fine triks, og gjør at vi kan konsentrere oss om skrivingen, eller eventuelt pyntingen, de som er opptatt av den slags. Lite tid er nødvendig å bruke for å finne ut av ting. WordPress er også flinke til å tilby nye funksjoner før vi skjønner vi vil ha glede av dem. Jeg er fornøyd bruker.

Disse fem årene har jeg brukt akkurat den samme layouten hele tiden. Den heter Quentin, uten at jeg tror navnet skal ha noen betydning. For noen år siden ble den oppdatert til Quintus, og nå skifter jeg til den. Selv om innholdet er det viktigste for meg, gjør det ikke noe om det ser friskt og fint ut. Quintus er nok også bedre tilrettelagt for alle mulige andre plattformer det er mulig å lese bloggen på. I 2008 fantes ingen nettbrett, ingen.

Jeg kommer også til å pynte litt rundt omkring ellers også. Bildet i toppen er fra hagen en tidlig vintermorgen.

Så kommer jeg til å rydde opp i kategoriene. Gamle kategorier som ikke lenger er aktive, kommer til å bli samlet i en sekk: Gamle kategorier. Navnet vil være informativt.

Bloggen har fått mange avleggere opp gjennom årene. Den siste er Greit?, på adressen heltgreit.wordpress.com (Greit.wordpress.com var reservert). Der vil jeg skrive meningsinnlegg.

 

Bloggåret 2012

Da går året 2012 inn mot slutten. Det er det første året jeg har vært huseier fra start til mål. På det personlige plan har året dreid seg om å få orden på huset og orden på økonomien. Jeg har måttet skaffe meg fast jobb igjen, og i det hele tatt sørge for at Olia og jeg fortsatt kan leve risikofritt. Det meste av det som angår jobb og økonomi ligger utenfor bloggverdenen, så det vil jeg ikke skrive om. Generelt har det gått rimelig bra.

2012 har vært mitt første år med iPhone. Det har også vært mitt første år med funksjonelt nettbrett, eller portabel nettforbindelse. Jeg har hatt stor glede av denne telefonen min. Både på mange løpeturer, og på spaserturer, der Olia ikke vil være med. Da hører jeg heller på In your time, fra BBC, og har på en måte intellektuelt selskap på turen likevel. Det er også fotoapparat som virker fint og alltid er med, og i utrengsmål kan jeg til og med skrive noen innlegg og laste opp direkte. Denne dingsen har forandret livet mitt lite grann. Så får vi se om minipaden forandrer det ytterligere.

På bloggen har det blitt 116 nye poster. Mange av dem kom i juli, da jeg med iphonen på nettkafeer på Krim postet nye innlegg hver dag. Juli ble av den grunn også veldig godt besøkt, og ble en av månedene med flest treff dette året. Den pleier å være en suverent dårligste. Folk har annet å gjøre feriene, enn å lese blogger. Heldigvis.

Ellers handlet mange av postene om små og store opplevelser, små og store problemer i hverdagslivet. Det er sykkelen og huset som har stått for problemene, gjerne, mens små turer og utflukter har stått for opplevelsene. I år har vi endelig fått reise litt igjen, Olia og jeg, alene og hver for oss. Jeg har flere ganger vært i Bergen, sammen har vi vært i Trondheim og Ukraina, og jeg hadde en ekstra tur til Spania for siste gang i mors leilighet som skulle selges. Olia har vært noen ganger på egen hånd til Kiev. Hun savner sitt hjemland.

Dette er toppinnleggene av innleggene skrevet i år.

1. (15. april)

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet More stats 123

2. Leiligheten i Spania er solgt (23. april – 94 treff)

3. Det våres i Gaupeveien 5 (17. mars – 93 treff)

4. Olia finner polakker (29. august – 77 treff)

5. En sykkelhistorie (21. april – 73 treff)

6. Tur til Vedafjell (23, feb – 67 treff)

7. Kalkun (21. nov – 66 treff)

8. Olia søker norsk statsborgerskap (24. okt – 60 treff)

9. Olia til Kiev (14. mars – 60 treff)

10. Togtur Barcelona – Alicante, og videre til Torrevieja (2. august – 57 treff)

Her er det en glede at saken om Liv Løberg blir lest og kjent. At leiligheten i Spania ble solgt er vemodig, som også dette innlegget måtte bli det, men når det først er gjort kan vi alle se fremover til nye gleder. Det våres i Gaupeveien 5 er et artig og temmelig privat innlegg, om hvordan jeg går rundt i hagen vår, og finner vårtegn, som en vodkaflaske utenfor kjellervinduet, som et minne om julens festligheter. Innlegget om Olia som finner polakker er helt representativt for hvordan det kan være å være gift med henne, sykkelhistorien er en lang post om et langvarig problem. Turen til Vedafjell, Kalkunen, Olia som søker statsborgerskape og togturen fra Barcelona til Alicante er skikkelige poster om skikkelige ting, mens posten om Olia til Kiev er veldig kort og informativ og uferdig. Det er rart den nådde topp ti, som den har gjort.

Som vanlig er det ikke de postene som blir best besøkt. For eksempel er en informativ bloggpost om Valg i Russland besøkt av 37 stykker, langt fra nok til noen plassering. Enda verre gikk det med innlegget Påskestrand, som fikk 24 besøkende, enda det er et kjempeinnlegg om en kjempetur.  Av de mange feriepostene tror jeg at jeg vil plukke ut Partenit, som nå kanskje er blitt favorittstedet vårt å besøke på Krim, fordi det er fint å bade der og det er nettkafe med billig øl og god WiFi. Turen jeg skriver om inneholder også sedvanlige problemer og løsninger for Olia og meg. Vi må selvsagt også ta med Tur til Kinso, om årets fjelltur, en post som nå også er utstyrt med bilder.

Her er toppinnleggene alt i alt.

Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 1 401
Giftemål i Kiev More stats 975
Bergenstesten bestått! More stats 728
Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 700
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 579
Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 547
God russisk jul! Счастливого Рождество! More stats 347
Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 306
Tysklands angrep på Polen More stats 280
Glimrende innlegg av Hogne Hongset More stats 263

Listen er lagt ut 2008.

Vi lever våre liv gjennom internett

Det er merkelig. Nylig har jeg opprettet både Twitterkonto (@EivindSalen) og jeg har konto på Instagram (eivsalen). Den siste har jeg bare så vidt hørt om, først da Facebook kjøpte den opp for mange milliarder dollar forleden, siden da noen norske aviser har skrevet om den og det stadig står noe «posted via instagram» på Facebook når jeg er innom der. Jeg er så glad i å fotografere maten jeg spiser. Jeg tenkte mer jeg skulle ha et sted å legge alle bildene, enn at det skulle være så viktig å vise verden hva jeg spiser.

Jeg har mange blogger, de fleste av dem noenlunde oppdatert. Jeg har blogg for skole, for litteratur og poesi, for humor og en gammel blogg på engelsk. Jeg tenkte jeg skulle ha en Twitterkonto for å slå sammen alt jeg driver med, og for å prøve meg i kortformatet. Bloggpostene mine blir jo gjerne ganske lange.

Det er ennå bare såvidt over 10 år siden jeg fikk min første mobiltelefon, julen 2001. Jeg var i mot. Jeg ville ikke være tilgjengelig alltid, og jeg skjønte ikke dette med tekstmeldinger, som var det eneste mobiltelefonen egentlig kunne gjøre, den gang da. I hvert fall den mobiltelefonen jeg hadde.

Nå har jeg iPhone 4s. Det er den nest nyeste fra Apple, blant de aller kuleste, en av dem som kan flest triks. Og jeg bruker den hele tiden, kobler stadig på nett når det er tilgjengelig, har stadig et eller annet å sjekke.

Og nå er også Twitter kommet inn. Med telefon på 3G kan jeg når som helst poste en liten melding, og er stadig i en situasjon der det kan være fristende.

Det blir veldig at vi viser frem våre liv. Enhver som har tenkt det minste om saken, vet at det er ganske forskjellig det man velger å vise frem og det livet man lever. Vi er liksom åpne, og deler alt og forteller alt. Samtidig skjuler vi den vi egentlig er, for den lar seg ikke så godt avbilde på internett, uansett hvor mye informasjon vi legger ut der. Vi blir alle sammen små kjendiser i vår egen lille vennekrets, og får de samme problemene der, som de gamle, gode ekte kjendisene fikk da de alltid var i medienes søkelys. Vi er som levende reklameannonser, like overflatiske, usanne og misvisende som dem. Vi vil selge oss selv som vellykkede personer, med interessante liv og humor i hverdagen, slik reklamen vil selge sine produkter og ideen om at man blir vellykket og kul med dem, heller enn at de har så bra kvalitet.

Det må ikke bli slik at man bestiger en fjelltopp for å ta bilde av det og legge det ut på facebook. Barn må ikke bli et middel til å skaffe oppmerksomhet rundt foreldrenes blogg. Vi må ikke reise til Afrika for å tvitre at nå står man på Kilimanjaro. Tingen i seg selv må alltid være viktigere enn å fortelle om den.

 

Oppsummering av bloggåret 2011

Det er på tide  å oppsummere bloggåret. Dette er året samlede treff på hovedbloggen for første gang har gått tilbake, men samlet sett i mitt greie bloggunivers er det 400 daglige treff. Det var også det som var målet, 100 flere treff år for år. Dette var fjerde året, så da blir det 400 treff. Neste år blir det 500. Bloggen som drar lasset er helt grei poesi, der det i dag på nyttårsaften blir ny rekord med over 1000 treff for første gangen. Årsaken er det svært populære nyttårsdiktet som mange er interesserte i.

Listen over de mest populære her på hovedbloggen er:

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 1 056
Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 690
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 646
God russisk jul! Счастливого Рождество! More stats 634
Giftemål i Kiev More stats 632
Tone Sivertsen – 30 år More stats 481
Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 477
Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 460
Tablet Samsung P1000 Galaxy tab More stats 376
Jennys konfirmasjon More stats 342

 

Takk for det gamle!