Den amerikanske borgerkrigen

På denne dagen, 21. juli, i 1861, startet for alvor den amerikanske borgerkrig med at nordstatene i unionen angrep sørstatene i konføderasjonen ved elven Bull run nær jernbaneknutepunktet Manassas. De første skuddene hadde blitt utløst tidligere, med sørstatenes angrep på Fort Sumter i Charleston i Sør Carolina.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det hele tiden i Russland, det er et enormt land, mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule sine spor. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så krigs- og marineminister, skriver Store norske leksikon. Der står det også at han var regjeringens ledende skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917, der han selv var øverskommanderene.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte.

Den polsk-tyske ikke-angrepspakten av 1934

Jeg tror ikke jeg får tid til å skrive denne posten ferdig skikkelig med en gang. Den er også vanskelig å få til, med mange detaljer som må sjekkes for å få det riktig. Den vil bli postet litt underveis, i litt forskjellige versjoner, kanskje også noen av variabel kvalitet.

Alle som interesserer seg for historie kjenner til Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Den ble undertegnet den 23. august 1939, én uke før Tyskland invaderte Polen og med det utløste andre verdenskrig i Europa. Avtalen er en viktig brikke i oppbygningen til denne krigen. Den sørget for at Tyskland kunne angripe Polen uten å risikere en tofrontskrig mot stormaktene. Sovjetunionen fikk en forsikring om at tyskerne ikke ville angripe dem. Europas to totalitære stater med de motsetningsfylte ideologier nazisme og kommunisme ville holde fred med hverandre. Avtalen var et sjokk, den rystet særlig venstresiden rundt omkring i Europa og ellers i verden. Her hadde forbildet og ledestjernen Stalin og Sovjetunionen gjort en avtale med det som lignet djevelen selv, selveste Hitler og nazi-Tyskland. Verre blir det ikke.

Trodde man. For avtalen inneholdt også en hemmelig del. Den delte Polen mellom øst og vest, og forseglet Polens skjebne. Når Tyskland angrep fra vest og Sovjetunionen fra øst, var vesle Polen sjanseløse. Stormaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke komme til unnsetning med mer enn å erklære krig. De ville ikke ha noen reell mulighet til å få betydelige styrker eller utstyr bort til krigsområdene. Polen skjønte dette godt, og merket det kanskje enda bedre. De var i alle praktiske henseender overlatt til seg selv. Tyskernes overgrep mot dem har lenge vært vel kjent. I den senere tid har også Sovjetunionens mange overgrep der godt kommer frem. Under kommunismen var dette lagt lokk på.

Alt dette er godt kjent. Det er et skammens kapittel, for tyskerne og sovjetrusserne, og for nazismen og kommunismen, ideologiene i hvis navn overgrepene skjedde. Polen var et offer for stormaktenes spill. Historiens dom er klar.

Færre kjenner til at det også eksisterte en avtale mellom Tyskland og Polen. Den ble undertegnet fem år tidligere, på dagen i dag, 26. januar, 1934. Da var det Polen som ville ha, og fikk, en ikke-angrepsavtale. Den er vanskelig å få hodet sitt helt rundt, som så mye er i mellomkrigstiden. Polens allierte var jo Frankrike, og Polen hadde ellers forsøkt å få Frankrike med på en krig mot Tyskland, siden tyskerne ikke oppfylte forpliktelsene i Versailles-traktaten. I begynnelsen av 1934, etter at Hitler var kommet til makten, snudde det altså, og Polen gikk med på en slags allianse med Tyskland. Eller, man skal være presis: de avtalte at problemer skulle løses gjennom bilaterale forhandlinger, ikke med millitære midler. Her er avtalen i engelsk oversettelse.

For ordens skyld hadde Polen allerede en slik avtale med Sovjetunionen, inngått to år tidligere, 25. juli, 1932. En liten forskjell mellom de to avtalene var at den med Tyskland gjaldt for ti år, den med Sovjet gjaldt for tre. Begge hadde en mekanisme om at avtalen ville bli automatisk fornyet om ikke den ene parten sa den opp, seks måneder i forkant av dens utløp. For Sovjetunionen gjaldt en eventuell fornyelse i to nye år, for Tyskland i nye ti. Som man skjønner ble begge avtalene brutt da Polen ble angrepet av Tyskland 1. september og av Sovjetunionen 17. september, 1939. Avtalen mellom Tysland og Sovjetunionen ble brutt med Tysklands angrep 22. juni 1941. Så mye var disse avtalene verdt.

Mellomkrigstiden er en notorisk vanskelig periode å holde oversikt over. Særlig gjelder det i Øst-Europa, der det etter første verdenskrig var kommet til en rekke nye stater, og der landegrensene mellom disse statene ikke var riktig avgjort. Det var strid om dem. Og det gjaldt både grenser det skulle være internasjonal enighet om, fastsatt med Versailles-freden og tegningen av det nye Europa-kartet, og det gjaldt grenser man ikke hadde greid å avgjøre. Det var heller ikke så lett. Mens Versailles-avtalen ble forhandlet frem og inngått, rullet en borgerkrig i det gamle imperiet Russland, og mange av de nye statene hadde tidligere vært en del av dem. Det er ikke lett å holde styr på hvordan disse grensene flyttet seg disse årene, hvem som var mot hvem, og hvem som hadde rett på og gjorde krav på hva. At historien i dag er så politisert gjør det hele verre. Her er det kamp om historien, for å kjempe for eller legitimere politiske mål i dag. Ennå er kanskje ikke landegrensene og rettighetene i denne tiden, riktig fastsatt. Historien er i bevegelse, og den er betent.

Polen har bygget seg opp et image av å være den lille staten mellom stormaktene, hele tiden plaget av Tyskland i vest, Russland i øst, tidligere også av svenskene i nord og Østerrike-Ungarn i sør. På slutten av 1700-tallet forsvant Polen som stat, de ble fjernet fra kartet, delt mellom tyskerne (Preussen), Østerrike-Ungarn og Russland, i tre omganger. Men denne historien om den plagede lilleputten har sine modifikasjoner. Polen tok seg godt til rette den tiden de selv var stormakt, alene, eller sammen med Litauen. Det er ikke slik at det er plasser snille, vennlige og fredelige folk i Polen, mens de slemme, farlige og krigerske bare er plassert i omlandene.

Det er bare å se på hvordan det var i mellomkrigstiden, og hvordan Polen kom ut av Versailles-avtalen. Derfra stod de frem som én av seierherrene. Forhandlingene var veldig vanskelige, med svært, svært mange motstridende interesser. Polen hadde imidlertid den fordel at de ønsket landområder fra tyskerne i vest og russerne i øst. Der hadde seierherrene fra den nylig avsluttede verdenskrigen områder å ta av. Det gjorde ikke vondt for Frankrike og Storbritannia å ta gammelt tysk land, og gi det over til Polen. Tyskerne fortjente sin straff. Heller ikke plaget det dem å svekke den mulige kommunistkjempen i øst, de russiske bolsjevikene. Verre var det kanskje i sør, hvor de polske grenseområdene gikk mot den nye og sammensatte staten Tsjekkoslovakia, også en del av et tidligere imperium.

Denne historien er fascinerende. Det er mulig å drukne seg i detaljer, forsvunnet fra den vanlige narrativen – eller fortellingen – om hvordan første verdenskrig ledet til den andre, og deretter videre til den kalde krigen, hvem som var offere og hvem som var overgripere. Det er mange ting vanskelig å få hodet sitt rundt, som for eksempel at polakkene heller støttet de røde kommunistene i borgerkrigen, siden de hvite neppe ville innebære noe godt for dem. Polen deltok også i borgerkrigen, de angrep yttergrensene av det veldige russiske riket, områder som i dag er i Litauen og det vestlige Ukraina. Det er virkelig mye å holde styr på. Man skal være forsiktig når man uttaler seg.

Si bare ikke Polen var noe offer. Den andre polske republikken, som var navnet på landet denne tiden, det eksisterte mellom 1918 og 1939, de var i konflikt i alle sine grenseområder. Nå må jeg gå…

Polen var ikke noe offer på denne tiden. De var kommet veldig godt fra Versailles-avtalen. De fikk det meste de kunne håpe på, siden de både i øst og vest hadde land og stater seierherrene gjerne tok land fra. Frankrike og Storbritannia hadde ingen spesielle ønsker om å beskytte tysk land, og tyske interesser. Heller ikke var det noen særlig iver etter å hjelpe kommunistene i øst, landet som først var Russland, så ble Sovjetunionen. I øst hadde Polen historiske krav på det meste av landet mellom Østersjøen og Svartehavet, det hadde alt sammen vært del av det tidligere Polske eller Polsk-litauiske riket.

Nå må jeg gå for i dag…

25 år siden oppløsningen av Sovjetunionen

I dag er en merkedag. Det er 25 år siden Sovjetunionen ble oppløst. Første juledag 1991 ringte landets president Mikhail Gorbatsjov amerikanernes president, George W. H. Bush, og fortalte han hadde til hensikt å oppløse unionen. Samtalen er gjengitt i New York times, nå i disse dager, og kommer sammen med andre samtaler mellom de to mektige presidentene ut i bokform. 25. desember gikk det røde sovjetiske flagget med hammeren og sigden ned for siste gang, over Kreml. 26 desember var det det russiske flagget som ble hevet. Sovjetunionen var vekk. Igjen stod bare republikkene. President Mikhail Gorbatsjov var en president uten stat. Han hadde mistet all makt.

Det er skrevet og ment mye om hva det var som egentlig hendte. Jeg er født i 1974, og har vokst opp med det. Det skjedde i det jeg begynte å lese aviser og følge med på nyheter for alvor. Jeg studerte historie på slutten av 90-tallet, var spesielt interessert i russisk historie. Jeg slukte alt jeg kom over. Jeg var helt med på den vestlige narrativen. Det sovjetrussiske systemet hadde kollapset, den kommunistiske økonomien hadde stagnert, vår markedsøkonomi og våre liberale demokratier hadde vist seg overlegne. Et lukket land med sensur og undertrykking kan ikke måle seg med et fritt land der enkeltmennesket får utfolde seg, og fri meningsutveksling fører til de beste beslutningene, og fri konkurranse fører til innovasjon og økonomisk vekst. Historiens dom var klar, det som skjedde var skjebnebestemt – før eller siden måtte det tungrodde og ineffektive sovjetiske systemet gå under.

Siden har mitt syn endret seg lite grann. Jeg begynte å reise til Russland i 2004, lærte meg språket, og giftet meg med ei jente fra Kiev i 2009. Jeg studerte russisk i 2010, og fordypet meg litt i nyere, russisk politikk, og litt mer i russisk historie. Etter krisen i Ukraina kom i 2013 og fremover, har jeg funnet frem til forfattere som professor Stephen F. Cohen og Richard Sakwa. Alt sammen har vist meg at enda så mye jeg følte jeg visste om Sovjetunionen og Russland, enda så mye jeg hadde lest om det i aviser og historiebøker av forskjellige slag, så var min kunnskap ganske overflatisk. Jeg visste ganske lite om hva det ville si å leve i Sovjetunionen på 70- og 80-tallet, og i de tidligere sovjetrepublikkene på 90-tallet. Jeg var klar over, men skjønte lite av hva det vil si å gå fra materiell trygghet og politisk stabilitet i Sovjettiden, til regelrett fattigdom og politisk kaos på 90-tallet. Jeg har snakket med nok folk fra Sovjettiden som kan fortelle hvor billig det var med kjøtt og all slags god mat, til at ingen vestlig kjekkas skal kunne fortelle meg hvor bra det var disse folkene fikk demokrati og ytringsfrihet, og hvor vondt de hadde det i sovjettiden.

I det jeg skriver nå støtter jeg meg mest til Stephen Cohen. Jeg har lest hans Soviet Fates and Lost alternatives, pluss en del av hans andre bøker, i tillegg til alt jeg har funnet frem til av det han har lagt ut på internett. Siden 2014 har han omtrent hver tirsdag blitt intervjuet av John Batchelor i the batchelor show, lagt ut som podcast på iTunes og på nettsidene til the Nation, jeg har lastet ned og hørt de aller fleste programmene av ham. Han er av en jødisk slekt utvandret fra Lithauen, og han er oppvokst i Kentucky. Han har skrevet om nyere russisk og sovjetisk historie siden 1960-tallet, og ble ofte brukt som ekspert og Kremlolog på 70- og 80-tallet. Etter Sovjetunionens oppløsning har han vært kritisk til vår vestlige politikk, særlig USAs, og mener at dette har ført oss inn i en ny kald krig. Han brukte uttrykket allerede tidlig på 2000-tallet, og har vel kanskje en intellektuell tilfredsstillelse at andre kommer etter i å bruke ordet nå om dagen, at han på noen måter hadde rett i sine advarsler.

Det må med i regnskapet at professor Cohen er god venn av Mikhail Gorbatsjov, og derfor kanskje er tilbøyelig til å ta hans side i konflikten med Jeltsin. Cohen er som Gorbatsjov, sterkt kritisk til Jeltsin.

Posten er under arbeid… det er ikke sikkert jeg rekker å skrive den ferdig i kveld…

 

 

Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

MAD – Gjensidig garantert utslettelse som sikkerhetspolitikk

Jeg har skrevet noen poster om atombombene som ble sluppet over Japan mot slutten av andre verdenskrig i Asia, og hvordan de både ble brukt til å avslutte den krigen og til å starte den neste. Første post var om den første bomben over Hiroshima, den neste om den over Nagasaki. Så hadde jeg en post om teaterstykket Antigone, med tematikk som er beslektet, og så en oppsummerende om Japans kapitulasjon. Alle postene har vakt reaksjoner. Hele tiden har jeg ønsket å skrive om sikkerhetspolitikken som gjaldt under den kalde krigen, om hvordan atombombediplomatiet fungerte, men det har ikke vært plass eller tid så langt. Det ønsker jeg å rette på nå.

Det finnes en fin visualisering over alle bombene som er blitt testet. Det er over 2000 i tallet. Hver av dem i stand til å utslette en by, bygninger, historier, mennesker. Noen av dem i stand til å utslette atskillig mye mer. De to første over Hiroshima og Nagasaki var primitive; tunge, og med en sprengkraft på noen tusen kilotonn TNT. Et kilotonn er en million kilogram, vel å merke, 1 000 000 kg TNT. De kraftigste konvensjonelle bombene kan ha 10 kilotonn, 10 000 kg. Store norske leksikon har mer, Wikipedia har en logaritmisk graf over forholdet mellom vekt og sprengkraft i bombene.

Man skal ikke late som dette er normalt. Man ser ødeleggelsene to to bombene over Hiroshima og Nagasaki kunne gjøre, og man setter i gang med å lage flere. Man setter menneskelig intelligens og skaperkraft inn på å forbedre dem, ved å forverre dem. Nye bomber ble flere tusen ganger sterkere enn de som ble brukt over Japan (aldri vil jeg ta i de eufemistiske betegnelsene «Little boy» og «Fat man», som om det var leker det var snakk om, som om midt-Østen diktatorene ville sluppet unna med betegnelser som «Little Sweet» og «Big Candy» om kjemiske bomber mot egen befolkning, det er grotesk, søte ord brukt om masseødeleggelsesvåpen, brukt mot sivile). De ble også mye mer effektive i å kunne treffe nøyaktig der de skal, raskt, og uten at fienden skal ha noen som helst mulighet til å forsvare seg mot dem.

Man skal ikke late som dette er normalt. Akronymet som gjaldt for atomvåpenpolitikken er i så måte dekkende: MAD. Galskap. Det står for Mutually assured destruction, gjensidig garantert utslettelse. Galskap.

Amerikanerne antok det ville ta Sovjetrusserne noen tiår å utvikle sin første atombombe. De hadde altså litt tid på seg, som verdens eneste atomvåpenmakt. De ville ikke gi fra seg denne posisjonen, men de innså selvfølgelig konsekvense det ville få om verdens fremtidige kriger ble utkjempet med atomvåpen – på begge sider. Det var helt fra begynnelsen av vel kjent hvor kraftige atomvåpnene kunne bli, og hvilke ødeleggelser de ville kunne gjøre. Så det gjaldt å begrense omfanget av disse våpnene, og aller helst sørge for at de ikke fantes.

Men så er det altså det, at amerikanernes og enhver ambisiøs stats egentlige drøm er at de andre ikke skal ha atomvåpen, vi selv kan godt ha dem. USA ønsket ingen bomber i Sovjetunionen, eller i noen andre land, men de ville nødig gi slipp på sine egne. Derfor kom de opp med Baruch-planen, en briljant plan som skulle sørge for at ingen land skulle få utvikle atomvåpen, mens USA skulle få beholde sine. Først da alle muligheter for rivaliserende stater (les: Sovjetunionen) til å utvikle bomben er eliminert, kan USA eventuelt destruere sine. I planen står det at de skal gjøre det. Men som man vet – og historien bittert har vist – i internasjonal politikk gis det ingen garantier.

Sovjetunionen kunne ikke gå med på avtalen som den var utformet. Det visste amerikanerne utmerket godt, om de ikke gjorde seg dumme for å la være å vite det. Baruch-planen var laget for at Sovjetunionen skulle se onde og slemme ut, når de ikke gikk med på den. Dette ble også brukt i amerikansk propaganda på hjemmebane. Kommunistene i Sovjetunionen vil ikke engang gå med på å en avtale som hindrer spredningen av atomvåpen. Hva de egentlig ikke ville gå med på, var en avtale som begrenset spredningen av atomvåpen til den gryende fienden USA.

Posten er fremdeles under arbeid…