Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Reklamer

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.

Rakhmaninov – et lite dypdykk i navnet

Sergej Vassiljevitsj Rakhmaninov er en russisk komponist og pianist fra første halvdel av 1900-tallet. Såpass har de fått med seg, de som er bare litt mer enn moderat interessert i klassisk musikk eller russisk historie og kultur. Rakhmaninov er ikke av de aller mest kjente, han er ikke Tsjaikovskij, som alle vet hvem er, eller Stravinskij eller Sjostakovitsj, som også folk flest har fått med seg, men etter det dukker snart Rakhmaninov opp. Han har skrevet fire flotte pianokonserter, der særlig nummer 2 og 3 rager, og når man går på konsert og hører dem, så er man nok litt fanget. Da glemmer man ikke så lett Rakhmaninov.

Det var også et utdrag fra en konsert av Rakhmaninov som ble spilt av Denis Matsuev under avslutningsseremonien under OL i Sotsji nå i år.

Jeg har piankonsertene til Rakhmaninov i utgaven til Decca, med Vladimir Ashkenazy som pianist, og med André Previn som dirigent for London symfoniorkester. Jeg har også noen andre utgaver av konsertene enkeltvis, også gamle opptak av Rakhmaninov selv, gitt ut på Naxos. Jeg spiller dem av og til, og min kjære kone, som det nå ikke lenger er så lett å kalle ukrainer eller russer, det er jo blitt litt betent å være det ene eller det andre akkurat nå, hun er fra Kiev og registrert ukrainer, men hun omfavner den russiske kulturen. Så da blir hun vel glad når jeg spiller Rakhmaninov?

Han er ikke russer, sier hun. Rakhman, det er indisk.

Min kjære kone har det med å være litt kategorisk. Alle mine lesere gift med russiske og ukrainske kvinner vil nok kunne kjenne seg igjen. De er ikke skolert i å uttrykke tvil, som vi er så glade i her i Norge. Så jeg er vel vant med at min kjæreste i livet går tvert i mot alt som er av etablert viten og forskning, fordi hun føler for det der og da. Rakhmaninov kan ikke være russer, for Rakhman er et indisk navn.

Senere kom jeg over noen artikler om navneskikker i de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene. Der stod det ganske klart, at i sovjettiden og andre tider med russisk dominans, så var det om å gjøre  å russifisere navnene. Det gjaldt om å legge til en -ov til slutt, den nåværende presidenten i Tadsjikistan ville da hete Rahmonov (ikke Rahmon, som han heter). Presidenten i Uzbekistan heter Karimov, med en -ov lagt til Karim, som er et navn som passer bedre i regionen. I Tadsjikistan er effekten nå motsatt, det gjelder å komme seg bort fra russisk påvirkning. De som har -ov i etternavnet sitt, skal ta det vekk, eller så risikerer de å få problemer.

Så, er Rakhmaninov bare et forsøk på å russifisere et sentralasiatisk ikke-russisk navn? Er det noen i den store pianistens slekt som har forsøkt å flotte seg litt å ta til seg navnet til eliten? De har i så fall gjort det skikkelig, som min kone sa det i dag. Det ville holdt med -in, som også er en russifisering. Rakhmanin er litt sånn halvrussisk, som Bukharin og Skrjabin, to russiske navn på -in som  bare straks falt meg i hu, den store målmann Lev Yasjin er et tredje. Lev Yasjinov er å overdrive. Som Rakhmaninov også kanskje er det. Det er som å hete Rakhmansenrud, for å gjøre det tilsvarende på norsk, prøvde jeg for min kone. Og hun bifalt.

Det viser seg imidlertid at Rakhman, eller Rakhmaninov ikke har noe indisk opphav. Han er av gammel russisk adelsslekt. Derimot er han delvis tartar, langt ute i slekten, står det å lese på engelsk Wikipedia. Russisk Wikipedia har diskret fjernet denne opplysningen. Jeg kan ikke nok om tartarsk navneskikk til å kjenne igjen navnet herfra, men jeg kan etter hvert kanskje nok om russisk til å føle at det ikke hører hjemme her.

Google gir mange treff både på Rachman og Rakhman. Kanskje er det beslektede Rahman en variant av samme navnet? Jeg vet ikke hva språk som har dette navnet og ordet, og hva det der betyr, men russisk er det neppe.

For øvrig, når vi er inne på dette med russiske navn. Den engelske skrivemåten er gjerne Rachmaninoff. Wikipedia har denne, men så er heller ikke dette nettleksikonet konsekvent. For den russiske skrivemåten er Рахманиов, Rakhmaninov, som vi skriver det på norsk. Endelsen -ov blir skrevet slik, men uttalen er som dobbelt f. Det skal altså uttales Rachmaninoff. Det samme gjelder alle russiske navn på -ov, det vil si de aller, aller fleste. På norsk gjør vi oss skyldige i samme inkonsekvens når vi skriver Biff Stroganoff. Det er selvfølgelig Stroganov. Men det uttales Stroganoff.

Og Strogan betyr streng, og er et utmerket russisk ord.

Og Rachmaninov er en utmerket russisk pianist, om enn navnet hans kanskje skulle tilsi at han har en annen opprinnelse.

 

 

Ekornet er ingen idiot (heller ikke leppen)

Hver morgen her nede i Kiev leser jeg en liten novelletekst av Tsjekhov på balkongen. I dag var turen kommet til den som på norsk heter «Glemsel», på russisk Забыл, noe som på russisk er perfektiv fortid av å glemme. «Har glemt», ville vi sagt på norsk. «Ja zabyl», «jeg har glemt». En kvinne må si «ja zabyla», for verbene bøyes også etter kjønn her hos russerne, når verbet er i fortid. Så det er litt av hvert å huske på.

Det gjør også tittelen umulig å oversette. Забыл betyr både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. «Glemsel» er et helt greit kompromiss.

Den lille novellen om glemselen, handler om en forhenværende damevenn og kurtisør, nå falmet og sviktende gammel godseier. Navnet hans, Гауптвахтов, betyr «vaktarrest», så det er jo allerede ganske morsomt. Han er langt fra det han var, han er ferdig, og nå skal denne skrale gamlingen kjøpe noter hos en tysker. Gauptvaktov, som navnet vel må bli på norsk, husker ikke hvilke. Hele novellen er om hvordan han strever med å komme på hva det nå var for noen noter han skulle kjøpe. Men han husker det jo ikke i det hele tatt.

Da hjelper det jo ikke å nynne.

Forleden dag, det er sikkert et par år siden, skal jeg gjette, var det i 2010, da fotograferte Olia og jeg et ekorn i Arboreet, Rogaland, uansett, plutselig sa min kone Olia: белка не дура. «Ekornet er ingen idiot».

Det er et stående uttrykk i Russland.

Vi har hatt mye moro med det. Jeg har sagt til Olia at hun ikke er noe ekorn. Jeg har også kalt henne ekornet mitt, når hun har løst en matematikkoppgave, eller sagt noe smart. Vi har tullet og tøyset. Kanskje er det bare meg det appellerer sånn til, at det kvikke og oppvakte dyret, ekorn, det skal bli brukt i en sånn setning.

Det er nesten bedre før man tenker etter på det. For det er klart, ekornet er på sin måte klokt, når det samler nøtter og kongler for vinteren. Det spiser ikke alt på en gang. Det sparer i tider med overflod, til tider med for lite. Det er ikke dumt, ekornet er ingen idoot, det tenker fremover. Det bør vi også gjøre.

Men jeg liker altså bedre å tenke at det lille røde dyret som piler rundt omkring, nysgjerrig på alt, men tryggest i trærne, det er ingen idiot.

Plutselig stod det i novellen «Zabyl» (har glemt): губа не дура. Leppen er ingen idiot.

Det var da voldsomt.

På ny måtte jeg spørre Olia. Hun kunne fortelle at også dette er et stående uttrykk, «endelig hadde jeg funnet det», sa hun til overmål. Fra nå av kunne hun bruke det.

Forklaringen var at leppen avslørte noe om en persons sinnstilstand, leppen visste alltid hvordan man hadde det. Det var noe slikt. Hun avslørte veldig hvordan sure lepper avslører surhet.

Så sånn er det. Ekornet er ingen idiot. Og det er heller ikke leppen.

For øvrig, for dem som lurer, så var notene den gamle Vaktarresten var ute etter, Ungarsk Rhapsody nr 2, i C-moll, av Franz Liszt.

Tull – Et morsomt russisk ord

Alterrnativ tittel: Russisk tull

Min kone, Olia, og jeg snakker russisk sammen. Det er russisk som er språket vårt. Hun har omtrent siden vi ble kjent vært vel så god i norsk, som jeg i russisk, og hun er nå norsk student ved norsk universitet, hun har tatt Bergenstesten, og behersker i det hele tatt norsk godt. Jeg ville nok kanskje fått problemer med tilsvarende på russisk, jeg ville følt det som et handicap å være norsk blant russiske studenter i Russland.

Av og til har Olia medfølelse for meg, eller seg selv, og slenger inn et norsk ord i vår russiske samtale. – Det er for at du skal forstå meg bedre, sier hun, når det er av den første grunnen.  – Det er for at jeg ikke orker å si tingene flere ganger, fordi du ikke forstår det, sier hun når det er den andre grunnen som er hovedsaken.

Mange ganger sier hun «tull», altså tilsvarende lydene i det ordet, «jeg skal ut og kjøpe tull», for eksempel. «Tull er fint, det trenger vi», er andre ting hun kan si. «Jeg er veldig glad i tull».

Her kunne man tro det var det norske ordet for tull hun brukte i en russisk kontekst, som det heter på fint. Men det er det russiske ordet «tull», som ikke skal transkriberes slik, men «tiulj», på kyrilisk тюль. Det er vokalen «iu», og mykt tegn til slutt. Men det uttales helt likt vårt «tull», det er ikke mulig å høre forskjell. I hvert fall er det ikke mulig for meg å høre forskjell.

Det russiske ordet «tull» betyr gardinstoff, av typen florlette gardiner, sommergardiner, eller undergardiner. Eller hva det kalles. «Tull» er et av de ordene jeg kan bedre på russisk enn norsk, «sånne hvite gardiner, tynne», ville jeg kanskje sagt, hvis jeg skulle beskrive det på norsk. «Tull», ville jeg sagt på russisk.

Dermed kan vi ha mye morsomt. Du holder på med tull? Spør jeg, når Olia som vanlig holder på å sy på disse gardinene. – Hva har du gjort i dag? Bare tull?

image

Olia med godt, russisk tull (eller tiulj, som det nok egentlig skal skrives).

Det er kjekt å ha et sånn et ord. Og Olia holder virkelig på med det store deler av tiden. Hun kjøper, syr og henger opp for alle rommene i leiligheten. Det blir veldig fint. Men i bunn og grunn er det ikke noe annet enn – tull.

 

Hvordan Olia lærte seg norsk

Post nummer 1001 her på bloggen skal handle om hvordan Olia lærte seg norsk. Vi traff hverandre første gang i Kiev vinteren 2009. Våren 2011 kunne hun norsk godt nok til å klare Bergenstesten. Postene om dette har fått mange treff, og mange har sikkert lurt på hvordan hun fikk det til. Her er svaret.

Da jeg traff Olia var hun ikke helt blank i norsk. Den første tekstmeldingen jeg fikk fra henne var på norsk, mildt sagt uventet. Hun hadde vært opptatt av Norge siden hun var ganske ung. Som 16-åring hadde hun søkt om å få begynne på tannlegeutdanningen ved universitetet i Tromsø. Hun hadde fått plass på utenlandskvoten, men hun hadde selvsagt ikke fått visum. Hun hadde ennå brosjyrene liggende i en skuff. Pussig nok med et bilde av ei jeg kjente fra min egen tid i Bergen, som eksempel på tannlegestudent.

Olia et også utdannet innen språk. Det hjelper veldig. Hun har master i italiensk oversettelse, og har også engelsk med i graden. Årsaken til at jeg traff henne, var at hun hadde en språkskole i Kiev. Den hadde en briljant forretningsidé. Den henvendte seg til potensielle lærere og studenter, alle som var interessert i å lære språk eller lære bort språk kunne ta kontakt. Når det var en match, altså at det fantes lærere og studenter i et språk, ble det opprettet en gruppe. Olia underviste selv i engelsk og italiensk. Ellers ble det tilbudt en rekke eksotiske språk, japansk, kinesisk, hindi, farsi, portugisisk og hva vet jeg. Olia hadde flere språkbøker enn jeg i hyllen, og jeg har mange.

Slik ble det å lære språk nesten et konsum for Olia. Hun deltok gjerne i gruppene selv, for å passe på at alt gikk bra, og sjekke ut at lærerne holdt mål. Hun plukket jo opp en del språk på kjøpet, i hvert fall de mest grunnleggende reglene og glosene. Olia ville svært gjerne tilby norsk også på skolen sin, men den eneste hun kjente til som kunne norsk i Kiev, han jobbet ved universitetet, og forlangte altfor mye i lønn. Det var for øvrig samme mann som tok seg betalt for oversettelsen av ekteskapsdokumentene våre. Merk «tok seg betalt». Det var Olia som oversatte dem. Han så på dem, og satte stempel.

Hvordan Olia lærte seg norsk denne første tiden er vanskelig å begripe. Hun hadde en lærebok, skrevet av en russer i Sovjettiden. Det var ganske åpenbart at denne russeren hadde studert norsk språk nøye, her var grammatikken pugget samvittighetsfullt, men han hadde nok ikke så ofte vært i Norge og helt tydelig sjelden snakket med nordmenn. Lesetekstene han hadde laget var fulle av feil, fulle av formuleringer vi aldri bruker på norsk, på et øyeblikk ser hvem som helst at dette er skrevet av en utlending. Dette er den eneste læreboken Olia hadde. Og så hadde hun en nokså ufullstendig ordbok, typisk billigutgave. Det skulle ikke være mulig å lære seg norsk så godt som hun kunne det, med et så dårlig utgangspunkt. Fremdeles tror jeg dette er den eneste læreboken som egentlig finnes, som russisk lærebok for å lære norsk. Her har noen en jobb å gjøre.

I tillegg hadde hun et Vi menn og et Dagbladet som noen hadde lagt igjen til henne. Det var to helt tilfeldige utgaver, men hun leste dem svært samvittighetsfullt. Hvert eneste ord. Med ordboken ved siden av, for å få oversatt ordene hun ikke forstod. Det var dette hun holdt på med første ferien vår på Krim. Jeg var i sjøen og badet, hun satt på betongen i nærheten og leste Dagbladet.

Denne tiden var det vanskelig for oss å si hva det gikk mest i. Norsk, russisk og engelsk. Vi snakket det om hverandre.

Da hun kom til Norge julen 2009 hadde hun langt på vei sluttet å lære seg norsk systematisk. Hun brukte ikke lenger tid på å studere det og lære det og pugge det, men hun brukte det overalt hvor hun var i kontakt med nordmenn. Hun snakket norsk og bare norsk fra første stund, selv om det på denne tiden ikke gikk helt knirkefritt. Det tror jeg er hun lur strategi for å lære språk. Man må tørre å bruke det. Ikke flykte inn i engelsk.

Som alle innvandrere som skal bosette seg i landet måtte Olia ta norskkurs. Dette tok Olia svært lite alvorlig. Jeg så omtrent aldri at hun jobbet med lekser eller arbeider derfra. Om hun hadde en unnskyldning for ikke å gå på kurset en kveld, brukte hun den alltid. Jeg var ikke helt enig med henne her. Jeg mente kurset måtte være bra for å lære reglene i språket. Jeg skulle gjerne sett henne drille grammatikken ved å gjøre oppgaver, og at hun øvde på å skrive tekster. Det ville forberede henne på norsktestene hun skulle ta, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett, og delvis feil. De ordinære testene i forbindelse med kurst kom hun igjennom alle sammen med en gang. Bergenstesten strøk hun på første gang. Så gikk hun også opp, etter bare å ha vært her et halvt år.

Før jeg traff Olia møttes jeg jevnlig med en ukrainsk venninne som var her som au pair. Hun ville lære norsk, jeg ville lære russisk. Vi hjalp hverandre med hvert vårt språk. Hun hadde en annen strategi enn Olia for å lære språket. Hun jobbet helt enormt med oppgaver, gjorde alle oppgaver i alle lærebøker hun fant, drillet og drillet. Og ville ha meg til å rette. Det var også kritisk for henne å klare Bergenstesten. Hun var avhengig av det for å kunne begynne på universitetet, og med det få forlenget oppholdstillatelsen når perioden som au pair går ut. Jeg vet det er svært mange i samme situasjon.

Med min venninne gikk det bra. Hun klarte Bergenstesten. Jeg mener hun strøk på noen av testene, men den gang var det enklere. Man kunne få bestått selv om man ikke klarte absolutt alt. Nå må man bestå absolutt alt. For henne var det lytteprøven som var den vanskelige. Det er ikke så lett å øve samvittighetsfullt på den. Man må ut og snakke med folk, være aktiv i språket og bli vant med alle dialektene og måter å uttrykke seg på. Problemet for mange au pairer er at de har ikke noe norsk miljø å gå i. Min venninne passet barn i en norsk familie på et lite sted et stykke utenfor Bergen. Barna var så små at de snakket ikke noe særlig norsk. Utenom dem, hadde hun meg. Men når jeg snakket med henne, snakket jeg tilpasset. Jeg brukte ikke dialekt, jeg snakket langsomt og tydelig, og var oppmerksom om jeg brukte vanskelige ord. Lytteprøven er ikke slik tilpasset.

For Olia var det de to skriveoppgavene som var de vanskelige. Etter å ha vært i Norge i fire måneder, fikk hun jobb i vikarbyrå, og ble ringevikar i barnehage. Barnehage og eldrehjem er det beste stedet å lære å snakke norsk. Der er det ingen nåde. Verken barna eller de eldre snakker noe annet enn norsk, og de snakker sånn de har lært eller sånn de alltid har gjort. Du får ikke noe normert bokmål der. Og du er nødt til å forstå, og bli forstått. Det var forferdelig slitsomt arbeid for Olia aldri å vite om hun kom til å bli oppringt, og hvor hun eventuelt måtte reise. Det var alltid nye steder og nye måter å gjøre det på å tilpasse seg. Men for å lære norsk, var det glimrende.

Året etter greide Olia Bergenstesten. Det er fremdeles raskt, etter bare å ha vært her halvannet år. Bergenstesten kvalifiserer for norsk høyere utdannelse. Det vil si at man skal forholde seg til store mengder norsk tekst, høre forelesninger på norsk og skrive fyldige tekster feilfritt om vitenskaplige emner. Man skal ikke henge nevneverdig etter fordi man er utlending. Olia skrev dårlig denne tiden, og strøk først på begge de skriftlige tekstene, referat og selvstendig oppgave. Men akkurat på disse to testene er det klagerett. Olia klaget, og fikk medhold. Det var naturligvis en gledens dag for oss. Endelig kunne Olia ta høyere utdannelse også i Norge. Oversetterutdannelsen fra Ukraina kommer hun ikke langt med.

Olia ville helt klart tjent på å forberede seg mer på Bergenstesten. Hun gjorde svært lite. Hun snakket norsk og bare norsk overalt hvor hun kom (utenom når det var russere eller ukrainere der, da gikk det straks i russisk), men gjorde ingenting når hun ikke måtte. Derfor fikk Olia lite trening i å skrive tekster på norsk, og kunne det heller ikke særlig bra. Grammatikken klarte hun allerede på første forsøk, den falt lett for henne, siden hun kunne så mange andre språk. Leseforståelsen var heller ingen sak, siden ordforrådet var så godt etter måneder i barnehage. Lytteforståelsen var den delen av Bergenstesten hun var best forberedt til, siden hun stort sett hadde vært i kontakt med språket muntlig etter at hun kom til Norge.

Mange lurer på om det finnes noen tips for å lære språket raskere og bedre. Det er ikke så mange andre tips enn hardt arbeid. Det gjelder enten man er talent i språk, eller ikke er det. Man må bruke tid på språket, jobbe med det, og stille seg i situasjoner der man er nødt til å bruke det. Eksplosjonen av Internett har gjort det mye enklere å finne tekster og lydopptak av språkene man vil lære. Disse er det bare å bruke.

Og så må man huske på at det å lære språk er en formidabel oppgave. Man må ikke la seg lure av at så mange russiske og ukrainske kvinner klarer det så godt. Det er bare å ta en titt på engelskspråklige menn. De har et morsmål mye nærmere norsk enn det russisk er, men det går ikke akkurat raskt for dem å lære norsk når de kommer hit. Enda så mye tid jeg har brukt til å lære russisk, er det slett ikke sikkert jeg ville klart en tilsvarende Bergenstest der. Da måtte jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg ville tatt det langt mer alvorlig enn Olia gjorde.

Men hun klarte det.

Barack Obama har fått en hvit elefant

Barack Obama har jo fått ganske mye oppmerksomhet for Norgesbesøket sitt, og jeg har også andre steder på bloggen gjort rede for hva jeg mener om at fredsprisen blir delt ut til ham. I dag hadde jeg meg en nyhetsfri dag når det gjelder norske nyheter, for jeg orket ikke høre hver minste detalj om hva den amerikanske presidenten gjorde hvert minste øyeblikk på norsk jord.

Så i stedet for å skrive om besøket og fredsprisen direkte, vil jeg benytte en fin anledning til å forklare et språkbilde jeg tror ikke er så kjent for alle. Her passer det også godt å bruke, fredsprisen vil for Barack Obama bli hans hvite elefant. Uttrykket blir ikke brukt så mye på norsk, det stammer fra engelsk, it will be his white elephant.

Jeg hadde ikke selv visst hva dette betydde, om det ikke hadde vært for min opplyste tur- og gitarkamerat. Han introduserte meg for filmen Grizzly man, en film jeg uten betenkning vil rangere som min favorittfilm innen dokumentarsjangeren. Det er rett og slett en film å kalle en favorittfilm. I denne filmen gir regissør Werner Herzog en mildt betatt kvinne et lydopptak fra dødsøyeblikket til filmens hovedrolle, Timothey Treadwell, i det han blir spist av en grizzlybjørn. Han sier: you must never listen to this. It will become your white elephant. – Yes, svarer kvinnen.

Vi har begge moret oss over tanken at det slett ikke er sikkert kvinnen vet hva uttrykket betyr. Det er jo slett ikke så vanlig, og om man ikke vet det på forhånd, er det ikke særlig lett å gjette seg til betydningen.

Opphavet til uttrykket er at kongen av Siam blir forært eller forærer en gave som er en hvit elefant. Dette er naturligvis en veldig flott og sjelden gave. Samtidig er det en tanke som når man tenker seg om, ikke er så særlig kjekt å få. For å forstå det, er det bare for hvem som helst å tenke seg hvordan det må være å få i eie en hvit elefant. Man er jo nødt til å ta vare på den. Og det kan fort vise seg å koste mer enn gleden over å få den er det verd.

Slik er det også med fredsprisen til Barack Obama. Det er stor stas å få den, men å leve med den vil ikke bli enkelt. Uttrykket passer ypperlig, mener jeg. Nobelkomiteen har gitt Barack Obama en hvit elefant. Det er akkurat sånn jeg mener det er.