Merkels bursdag

Det er tøffe dager for Angela Merkel. Jeg holder henne fremdeles for å være den største statslederen i vår tid, men akkurat nå får hun noen stygge riper i lakken. Den greske gjeldskrisen har hun ikke håndtert godt. Forhandlingene har vært vanskelige inntil det umulige, men løsningen vi sitter igjen med nå må kalles noe nær det verste for alle parter. Man graver seg bare dypere ned i elendigheten.

Merkels bursdag sammenfaller med dagen det malaysiske flyet ble skutt ned over det østlige Ukraina i fjor. Det er en dyp tragedie, kanskje det som mest av alt skulle vært ugjort de siste par årene. Ikke bare fordi 298 uskyldige menneskeliv gikk tapt, men også fordi den sementerte konflikten i Ukraina og gjorde den umulig å løse. En type Minsk-avtale var på gang, og den ville vært mye bedre enn skrøpelige og urealiserbare vi nå er endt opp med.

I stedet ble retorikken mot Russland og sanksjonene mot Russland kraftig trappet opp. Det samme gjorde den ukrainske krigsinnsatsen. Opprørerne ble kraftig presset tilbake, til store tap av menneskeliv, det ble sendt gradraketter inn i boligområder, de rammer tilfeldig, og til slutt stod opprørerne igjen med lite annet enn byene Lugansk og Donetsk. Begge disse byene ble grundig bombet, det var det som var den ukrainske taktikken, gatekamper fristet jo ikke.

Så ble opprørerne plutselig veldig mye sterkere, og vant tilbake store områder før ukrainerne mer eller mindre styrtet til forhandlingsbordet, og Minsk-1 ble inngått. Den holdt ikke lenge.

MH17 er en tragedie, og den blir gjort større av at den blir brukt politisk. Man vil ha en FN-tribunal, de etterlatte har gjennom amerikanske advokater gått til erstatningssøksmål mot Strelkov (!) på $900 millioner, og de russlandsfiendtlige får hamret løs litt på Russland.

Som det har vært hele det siste halvannet året står vår familielykke i sterk kontrast til hvordan det står til i verden. I dag tok Olia og jeg en spasertur til Dnjepers venstre bredd, med lille Irina i vognen. Der fant vi oss en strand, og for første gang i sitt korte liv fikk Irina prøve seg i å bade.

Det var kjekt. Etter først å ha vært litt forsiktig, ble hun helt ustoppelig, og hylte av glede når hun fikk gå uti vannet, og helst ut til det dype, slik at beina mistet kontakten med underlaget. Hun er en liten engel, lys og skjønn, og med store blå øyne, hun vekker direkte oppmerksomhet her nede. Også på stranden ville alle snakke med henne, og med oss, helt annerledes enn sånn det er i Norge. Det var rett og slett en kjempedag. Jeg fikk kjøpe øl og kaffe for småpenger, og Olia kjøpte niste og serverte som en god og kjærlig mor. Det var paradis i små forhold.

Samtidig hadde Merkel en vanskelig dag i det tyske parlamentet. Hun skal få gjennom en avtale det tyske folk er i mot, som hun selv og hennes støttespillere ikke tror på, og som ingen egentlig ønsker. Det vil skade henne, og det vil skade Tyskland. I Europa snakker de på ny om Tyskland som den dominerende makten i Europa, at de vil herske og dominere, og i Tyskland er oppfatningen den at de får skylden for og må ta regningen for grekernes elendige politikk. Det er en tap-tap situasjon, det vil ikke komme noe godt ut av det, og krisen vil ikke bli løst med tiltakene som nå ligger på bordet. På sedvanlig politisk vis blir problemene bare – utsatt.

På vei hjem skiller vi lag. Olia tar turen til Arsjan, handlesenteret, mens jeg tar med meg Irina hjem. På veien sovner hun grundig, og jeg lar henne ligge i vognen, i stedet for å vekke henne og bære henne opp alle trappene til leiligheten. Jeg kjøper en øl i en kiosk, setter meg på en benk. Koser meg. Fjernt fra den store verdens virkelige problemer.

Gresk og ukrainsk krise

I dag er dagen grekernes statsminister Aleksander Tsipras skal gå sin canossagang og forsøke å få det greske parlamentet til å vedta en avtale han selv er dundrende i mot. Avtalen er også slutten på hans egen regjering, og en dyp splittelse både i partiet og i bevegelsen han har ledet. Allerede har flere i regjeringsapparatet trukket seg, flertallet av parlamentsmedlemmene i hans eget parti, Syriza, har sagt de kommer til å stemme mot. Det er et fryktelig nederlag, en ydmykelsen, canossagang.

Jeg sitter på plassen utenfor kommunehuset i Kiev og skriver dette, den triste betongblokken. Lille Irina er i vognen og sover, min kjære Olia er hjemme og sover. Jeg har kjøpt meg en øl, fordi jeg kan, og for å minnes den gangen jeg satt her for flere år siden, også med øl, mens Olia hadde en alvorlig samtale med sin far om vårt giftemål.

Krisen her i Ukraina drukner litt i den vanvittige krisen i Hellas. Det er så mye å mene om den. Om økonomi, om demokrati, om EU og Europa, om ideologi og politikk, om ulike nasjoner, om hvor vi er, og hvor vi er på vei.

Russland har benyttet sjansen i skyggen av gresk krise og atomavtale med Iran til å markere grensen mellom Sør-Ossetia og Georgia. Georgierne mener de ikke bare har markert dem, men også flyttet på dem. Det er ikke snakk om mer enn noen hundre meter, men i disse noen og hundre meterne er det georgiske bønder som mister jordene sine, og en gassledning fra Aserbajdsjan til Svartehavet over Georgia kommer såvidt lite grann under sør-ossetisk – det vil si russisk kontroll.

I konfliktene i Ukraina støtter jeg det pro-russiske synspunktet. Både Krim og Donbass vil ha det bedre under Moskvas kontroll, enn under Kievs. Kiev har ikke gjort seg fortjent til disse områdene, slik de har oppført seg, og fortsatt gjør det. De som bor der vil ikke ha dem. Jeg synes vi skal respektere det, og jeg forstår dem godt. Men jeg skulle gjerne hatt et bedre Russland å støtte, enn det som viser seg nå. Fra Moskva er ennå ikke kommet noen offisiell kommentar om den nye grensesettingen.

På BBC global questions i dag var det sending fra Kiev. De hadde satt sammen et panel bestående av ukrainas amerikanske finansminister, hun ble ukrainsk statsborger akkurat i tide (samme dag) til å kunne besette posten, en ukrainsk journalist, et parlamentsmedlem fra opposisjonen og en representant fra den europeiske sentralbanken. Publikum og spørsmålsstillerne besto av engelskkyndige ukrainere, jeg vet ikke hvordan de ble valgt ut eller funnet.

Det var ganske spesielt å høre på. Finansministeren er erkeamerikansk, hun har en fortid i intet mindre enn det amerikanske utenriksdepartementet. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er amerikanske styresmakter mer enn ukrainske velgere som har satt henne inn i posten. Amerikansk er morsmålet hennes, hun snakker glatt som en slange, om «terroristene» i Donbass, om russerne som «angriper» og «truer», og hvordan Ukraina er «forpliktet til å forsvare landområdene sine». Medietrent snakker hun seg unna et hvert kritisk spørsmål.

Jeg drikker opp min øl, går videre til neste kiosk og kjøper meg en ny. Jeg setter meg på en benk utenfor leiligheten der vi bor, så nærme at nettet fra leiligheten virker, og jeg kan laste opp innlegget.

Ukrainas finansminister heter Natalie Jaresko. Hun er en av mange eksempler på at amerikanerne overtar Ukrainas statsstyre. På spørsmål om hvorfor ukrainske styresmakter kutter strømmen i Donetsk og Lugansk, svarer hun at det gjør de ikke, og snakker i vei. Spørsmålsstilleren vet godt at det gjør de, men får ikke komme med oppfølgingsspørsmål. Lignende er det på spørsmål om hvorfor ukrainske styresmakter blokkerer grensene til opprørsregionene, et alvorlig problem for alle som bor der, og altfor viktig til at det skulle være akseptabelt å snakke seg vekk fra det med svada om «interne flyktninger» og ta vare på dem.  – Er dette finansministeren vår, spør min kone Olia. Hun hører ikke så nøye etter, men reagerer på den nesten latterlige amerikanske engelsken Jaresko snakker i, helt fremmed for alle ukrainere.

Representanten for den europeiske sentralbanken får også spørsmål, og snakker i vei om hvordan de «bekjemper korrupsjon» og «ingenting er lett», men «i løpet av et tiår eller så, vil vi kanskje se forbedringer». Det er samme dag som et knust og ydmykhet Hellas er tvunget av den samme banken til å godta økonomiske betingelser som vil gjøre landet til slave i all fremtid.

En elendig avtale for grekerne

Jeg forsøkte å skrive en post på lørdag om forhandlingene mellom eurosonen og grekerne om den greske gjelden. Jeg var den gang optimistisk, og regnet med det ville bli en avtale, kanskje til og med i løpet av dagen.

Den posten ble avbrutt. I går, søndag, skrev jeg litt på et tidspunkt der hele EU-toppmøtet ble annonsert avlyst, og møtet mellom finansministerne fortsatte og fortsatte. Det jeg skrev der ble også avbrutt, jeg fikk ikke en gang lastet det opp. Jeg la meg i går til nyhetene om at et møte mellom lederne i eurosonen pågikk. Jeg våknet i natt, og så at det pågikk fremdeles, og også i dag morges. Først nå i formiddag, klokken er 1130 i Kiev, er det kommet en avtale. Den ser helt håpløs ut. De såkalte austerity-tiltakene er skrudd til et maksimum, Paul Krugman er rasende i New York Times, og støtter trenden på sosiale medier å kalle det et statskupp (#ThisIsACoup). Han kaller det også ren hevn, ren straff, av grekerne, og Syrizia, og politikken de har ført. Killing the European project, er overskriften.

For eksempel skal grekerne sette 50 milliarder euro inn på et fond. Pengene skal skaffes til veie gjennom omfattende privatiseringen. På BBC melder de imidlertid at fem år med privatiseringer har resultert i 5 milliarder euro. En tiendedel. Redusering av offentlige utgifter, kutt i pensjoner og lønninger, kutt i stillinger, økt skatt, alt er med.

Tyskerne har virkelig strammet skruen til. De har ikke bare overkjørt grekerne, jeg vet ikke hvilket uttrykk som er mest dekkende, vasallstat eller koloni, underlagt tysk administrasjon er de i hvert fall. Grekerne kan ikke delta i politiske valg, og endre sin egen livssituasjon. Det ser ut som et faktum. Tyskerne har også overkjørt sydeeuropeerne, med Frankrike og Italia i spissen. Italia ble som vanlig satt på sidelinjen. I de vesentlige forhandlingene deltok Merkel, Hollande, Donald Tusk (EU-leder) og Tsipras.

Jeg tror vanskelig dette kan gå bra. Kanskje får de ulike parlamenter gjennom avtalen på et vis. Grekerne skal stemme allerede på onsdag, jeg tror sannelig jeg ville overveid å stemme nei, det vil jo ikke være noen varig løsning, gresk økonomi har ingen sjanse å komme på beina igjen.

Det er også alvorlige problemer for eurosamarbeidet og for EU i seg selv. Det er demonstrert mer enn tydelig at man gir fra seg nasjonal styringsrett, man blir avhengig, og de skandinaviske landene og Storbritannia må være sjeleglade de aldri ble med i euroen. Da hadde de også vært begravd i problemene.

Det er også et varsel om hva Ukraina har i vente. Det er ingen som gir bort gratis penger. En ting jeg veldig godt kan forstå, er at tyske og nord-europeiske skattebetaler ikke vil la pengene sine gå til å hjelpe sydeuropeiske land i gjeldskrise. Politikere som foreslår det i disse landene, sitter ikke trygt. Å låne mer penger til Hellas er å gi pengene bort, det er gode penger etter dårlige, det er å helle penger ned i et sluk. Men å slette av den gamle gjelden, det kan veldig fort vise seg å være nødvendig uansett. Kreditorene vil aldri få tilbake sine noe rundt 300 milliarder euro uansett. De pengene er feilinvistert, lån er risiko, dette gikk ikke.

Ukraina har så mange problemer at en fremtidig gjeldskrise skremmer dem ikke. Det sitter dypt i dem, både ukrainere og russere, å unngå gjeld. Men som grekerne har ikke ukrainerne noe valg, og må godta lånebetingelsene de blir tilbudt, og ta opp lån for å klare løpende utgifter mens økonomien krymper. Som grekerne må de så ta opp nye lån for å betjene gamle. Betingelsene fra IMF er harde for vanlige mennesker, pensjonister og offentlige lønnsmottakere som før lønnen fyrst, eller redusert, samtidig som utgiftene øker på grunn av slutt på subsidier, og andre forhold. Det er ingen grunn til å tro at oppgjøret med Ukraina blir noe finere, eller lettere, enn det med EU. Min spådom er at Ukraina da vender seg tilbake mot Russland, slik de har gjort hele sin historie. Frem og tilbake mellom øst og vest.

Jeg vil også ha med at Tyskland har godt forsvar for den harde linjen de kjører mot grekerne. Det er ikke tyskernes feil at grekerne har problemer. Ved forrige redningspakke (den i 2010) var det først og fremst bankene som ble reddet. Tyske og franske banker, det er riktig, men aller mest de greske bankene som ellers ville gått konkurs. Det var tyske penger som reddet dem. Det er veldig forståelig at tyskerne lar seg provosere av at de her får skylden for å ha gjort noe slemt.

Greske forhandlinger

Jeg tror eurolandene blir enige i dag, og at det ikke blir noe møte med alle finansministrene i alle EU-landene i morgen.

Forhandlingene har ikke vært pene å se på, og er kanskje et symptom på hvordan verden har blitt, eller alltid har vært. Maktapparatet i EU har lagt all sin tyngde bak å tvinge sin vilje igjennom. Den greske regjeringen har vært en hindring, venstreradikale Syriza og deres høyreradikale, antieuropeiske koalisjonspartnere har vært en hindring. Derfor har man forsøkt å kvitte seg med dem.

Annerledes kan det vanskelig tolkes, hvordan de satte alt inn på å få et «ja» i folkeavstemningen sist søndag. Ikke så mye som for å få en avtale, som ennå ikke engang var ferdigforhandlet, men for å få nye partnere å forhandle med. Derfor sa de at et «nei» betydde avskjed med eurosonen, og kanskje med EU, noe de nå arbeider desperat for å unngå. Ren bløff, var det. Derfor stengte de også de greske bankene, ved å la være å videreføre finansieringen av dem. Det var en politisk og ikke økonomisk handling av den europeiske sentralbanken, som Paul Krugman også skriver, i New York times.

I uken som har gått har også EU…

* * *

Som så ofte før ble jeg avbrutt. Jeg skrev litt i går, søndag, på et tidspunkt der hele EU-toppmøtet ble annonsert avlyst, og møtet mellom finansministerne fortsatte og fortsatte. Så ble også det avbrutt, og jeg la meg i går til nyhetene om at et møte mellom lederne i eurosonen pågikk. Jeg våknet i natt, og så at det pågikk fremdeles, og også i dag morges. Først nå i formiddag, klokken er 1130 i Kiev, er det kommet en avtale. Den ser helt håpløs ut. De såkalte austerity-tiltakene er skrudd til et maksimum, Paul Krugman er rasende i New York Times, og støtter trenden på sosiale medier å kalle det et statskupp (#ThisIsACoup). Han kaller det også ren hevn, ren straff, av grekerne, og Syrizia, og politikken de har ført. Killing the European project, er overskriften.

For eksempel skal grekerne sette 50 milliarder euro inn på et fond. Pengene skal skaffes til veie gjennom omfattende privatiseringen. På BBC melder de imidlertid at fem år med privatiseringer har resultert i 5 milliarder euro. En tiendedel. Redusering av offentlige utgifter, kutt i pensjoner og lønninger, kutt i stillinger, økt skatt, alt er med.

Tyskerne har virkelig strammet skruen til. De har ikke bare overkjørt grekerne, jeg vet ikke hvilket uttrykk som er mest dekkende, vasallstat eller koloni, underlagt tysk administrasjon er de i hvert fall. Grekerne kan ikke delta i politiske valg, og endre sin egen livssituasjon. Det ser ut som et faktum. Tyskerne har også overkjørt sydeeuropeerne, med Frankrike og Italia i spissen. Italia ble som vanlig satt på sidelinjen. I de vesentlige forhandlingene deltok Merkel, Hollande, Donald Tusk (EU-leder) og Tsipras.

Jeg tror vanskelig dette kan gå bra. Kanskje får de ulike parlamenter gjennom avtalen på et vis. Grekerne skal stemme allerede på onsdag, jeg tror sannelig jeg ville overveid å stemme nei, det vil jo ikke være noen varig løsning, gresk økonomi har ingen sjanse å komme på beina igjen.

En varslet økonomisk katastrofe

I forrige post gratulerte jeg min kones søster med dagen. Min kjære kone. Olia, er fra Kiev, ukrainer, søsteren bor der ennå. Det er tøffe tider. Valutaen faller, det er latterlig så mye den faller, for lengst er Ukraina blitt Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt, de tjener halvparten så mye som nest siste på listen, Moldova. Med 89 euro i måneden er det ikke engang en tidel av hva de tjener i Hellas (1004 euro), landet der Syriza nettopp gjorde et brakvalg på løfter om å gi grekerne «verdigheten tilbake».

Rett etter at jeg skrev den posten steg valutaen tilsynelatende 10-20 % mot dollar og euro. Det kunne se ut som bunnen var nådd, og hryvnaen spratt opp igjen. Den gang ei. Det var ukrainske styresmakter som gjorde det forbudt å handle med dollar, det var tiltak for å hindre valutafallet, man nektet bare å veksle. Det endrer ikke realitetene. På det svarte markedet ble hryvna mot dollar omsatt på kurser 20-30 % verre enn de offisielle (40 hryvna mot 1 dollar, mot siste offisielle kurs 30 hryvna, før Maidan lå den på 8-10, det er ikke noe mindre enn en katastrofe).

Norske medier skriver ikke om dette. De skriver om økonomien i Russland, at den skal gå så dårlig, på grunn av lav oljepris og sanksjoner. Russlands utenlandsreserver er nede i $ 364 milliarder, eller noe slikt, det skal være skummelt, for de pleide jo ha $ 400 milliarder. Mine damer og herrer, Ukraina har nå $ 6,4 milliarder. Det er ingenting for en stat med over 40 millioner innbyggere. Ukraina er helt desperat etter å få lånet fra IMF. Det er på $ 17,5 milliarder. Nok til å holde Ukraina gående ett år, kanskje.

Den vestlige verden er rett og slett ikke på høyde med situasjonen. Hos oss går ennå diskusjonen hvorvidt vi skal hjelpe Ukraina med våpen. USA og England har allerede vedtatt å sende soldater til å trene ukrainske. Polen vurderer å gjøre det samme. Kommentatorer lufter ennå muligheten for at det skal komme kupp, demonstrasjoner eller på andre måter regimeendringer i Russland, nå russerne får føle «vanskelighetene Putin har brakt dem i».

Foreløpig har disse vanskelighetene ført til at 86 % av den russiske befolkningen støtter Putin. Det er opp et prosentpoeng fra forrige måned. Det russiske folket slutter opp om sin leder og hans politikk, mens de får et mer fiendtlig forhold til oss i vesten, og det vi driver med. De er rett og slett ikke enige i at det er Putin som har brakt dem opp i vanskeligheter, de mener det er vi som har gjort det. Det sier vel litt om oss at vi er helt ute av stand til å gå med på at dette har andre årsaker enn at russerne er ført bak lyset av ensidige russiske medier. At russere utenfor Russland er enige med russere i Russland endrer ikke på dette, enda disse russerne også har full tilgang på alle våre vestlige medier.

Politikken vi fører leder ikke til de resultatene vi ønsker å oppnå. Tvert i mot. Det russiske regimet til Putin, som vi ønsker å svekke og helst kvitte oss med, står sterkere. Det ukrainske regimet, som vi ønsker å styrke og bringe tettere til oss, står uhyggelig svakt. Det er ikke i Russland, men i Ukraina forholdene ligger til rette for et regimeskift. Sjansene er fraværende for at det vil gå i demokratisk retning.

Dette har vært varslet siden demonstrasjonene startet på Maidan for et drøyt år siden. Ukraina har ikke råd til det. De har ikke penger. Situasjonen var akutt den gang, og er verre nå, mye verre nå. Politikerne i Ukraina er ikke i nærheten av å ta tak i problemene landet har. Politikerne i EU og NATO-landene er ikke i nærheten av å tvinge gjennom det som er tvingende nødvendig. Diskusjonen foregår på et helt annet plan, det er bare «kampen mot Russland», mer våpen, mer krig.

President Porosjenko og regjeringen Jatseniuk liker å snakke om «styrking av militæret», «sterkere grensekontroller», «hard linje mot separatistene og pro russiske terrorister». De snakker fint lite om de høyst reelle problemene Ukraina ellers har, og om de snakker lite, gjør de enda mindre.

De siste dagers valutastup har gjort at Ukraina for lengst har forlatt Europa som fornuftig økonomisk sammenligningsgrunnlag. Minstelønnen er nå på høyde med Bangladesh. Hadde Ukraina ligget i Afrika, ville det tilhørt den fattigste tredjedelen. Dette er lek med tall. Men det er også høyst reell virkelighet.

Den ukrainske hryvnaen faller uten bunn. For hver dag er den mindre verd. Folk har begynt å hamstre. Jeg så bilder av Arsjan i dag, forretningen der Olias familie pleier å handle, det var skrekkelig å se de tomme hyllene, og folket som rasker med seg det som er igjen. Det gjelder å kjøpe nå. I morgen får man mindre for pengene. Det er rapporter om handelsrestriksjoner, man kan ikke lenger kjøpe hva man vil, men jeg har ikke klart å finne denne opplysningen hos en helt pålitelig kilde.

Pengemangelen er desperat, og tragisk. På nettet ligger det annonser hvor unge friske folk, i 20-årene, tilbyr seg å donere bort en nyre. De trenger pengene, mer enn nyren.

Og Jatseniuk, slangen, statsministeren, dolket sine egne i ryggen. Det et ganske ufattelig at USA kan støtte en sånn fyr, og at Norge gjør det samme. Han har jo vekslet mellom ulike koalisjoner og allianser gjennom hele sin politiske karriere, selv i ukrainsk standard verre enn andre. I 2010, eller deromkring, kaller han Timosjenko og Janukovitsj to sider av samme dritten, eller noe tilsvarende, Timosjenko som senere ble partilederen hans. Etter at Timosjenko ikke vant presidentvalget i fjor mai, brøt han ut og dannet sitt eget parti. Dette partiet vant parlamentsvalget i høst, så vidt det var, noen desimaler i prosentpoeng foran blokken til Porosjenko. Dermed kunne Jatseniuk beholde statsministertittelen han hadde fått etter Maidan. En god del av regjeringsmedlemmene hans er skiftet ut, og blir det ennå. Selv blir han altså sittende.

Om avgjørelsen å stenge bankmarkedet for veksling av valuta skriver Jatseniuk at han fant dette ut på internettet. Noen burde fortelle ham at sentralbanksjefen er på lag med ham. Jatseniuk kan ikke bare la andre ta upopulære og tvungne avgjørelser og gjennomføringer, mens han snakker tøft og kompromissløst. Det er også med på å rive den ukrainske statsmakten fra hverandre.

Helt fra starten av har det vært klart at Ukraina ikke har hatt råd til eventyret det har gitt seg ut på. Nå begynner konsekvensene å bli så åpenbare at det er ikke lenger mulig å ignorere dem. Vi i Vesten kan selvfølgelig se en annen vei når ting ikke går som vi hadde tenkt, det har vi lang erfaring med. Folket i Ukraina, derimot, må leve i denne elendigheten som er stelt i stand for dem. De er pent nødt til å innse realitetene. Det er meget mulig de ikke vil finne seg i dem.

Om dette er å si at noen allerede har begynt å protestere. Utenfor sentralbanken, i går kveld. De ble møtt av opprørspoliti som gikk hardhendt frem, godt dokumentert på YouTube og andre steder på nettet. Det er Deja vu all over again, som de sier på engelsk. Politi som er bøllete mot demonstranter har vi sett før i sentrum av Kiev. Det pleier ikke ende bra.

Mens jeg skriver dette kommer meldinger om at opposisjonspolitikeren Boris Nemstov er skutt og drept i Moskva, like ved Kreml. En bil stopper opp der han går, en eller flere menn kommer ut, og skyter ham fire skudd i brystet. Senere kommer meldinger om at det var flere skudd, og ikke bare i brystet. Timer tidligere hadde han oppfordret folk til å komme og delta i protestmarsjene søndag.

Valget i Hellas som en uhyggelig påminnelse

I går viste det greske folket knyttneven i været til det europeiske establihsmentet. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De må ta opp regningen for festen den greske eliten har hatt for seg selv, finansiert av lånte penger fra resten av Europa og verden. Den greske eliten løy om budsjettene sine, og skulle ikke være kvalifisert til å være med i eurosamarbeidet, så det er veldig forståelig at særlig tyskerne ikke er villig til å slette gjelden deres. Det greske folket vil ikke ta regningen. Det vil ikke tyskerne heller. Nå ser det ut til at det vil gå mot hardt mot hardt.

Det forholdsvis nye og ganske så venstreradikale partiet, Syriza, vant med overveldende margin. De får 149 av 300 seter i parlamentet, så vidt halvparten. På tredjeplass kommer Gyllent daggry, det nynazistiske partiet, med 17 seter. Også det nystartede partiet To elver og det høyrevridde partiet Uavhengige grekere (ANEL – grunnlagt 2012) gjør det bra, sistnevnte går sågar inn i en uvanlig koalisjon med det sosialistiske Syriza (det ytre høyre og ytre venstre finner sammen, historien har noen sånne eksempel), mens det gamle, ærverdige PASOK så vidt kom over sperregrensen.

Det minner litt om Ukraina. Folket stemmer ikke så mye inn de nye politikerne, som de stemmer bort de gamle. De nye politikerne kommer inn med løfter som vrenger og bryter med virkeligheten. Syriza og deres leder, Alexis Tsiparas, har lovet grekerne at gjelden deres skal bli reforhandlet, halvparten bli slettet, og at lønninger og pensjoner skal gå opp. Det greske folket skal få verdigheten tilbake. Fine løfter. Men pengene mangler for å få det til.

I Ukraina sitter også ledere med urealistiske mål. President Porosjenko og hans – foreløpige, merk det, foreløpige – allierte, statsminister Jatseniuk, har gått inn i full konfrontasjon med Russland, full krig med opprørerne i øst, og skal samtidig reformere landet, økonomien og det politiske systemet. Kan tro.

EU har kommet virkelig i klemme over alle disse tingene. De er en del av Ukrainas konflikt med Russland, selvfølgelig, de har vært med i forhandlingene og part av konflikten fra første stund, og de strever med å holde Hellas inne i valutaunionen, og opprettholde en levedyktig, felles økonomi. Samtidig er området inne i deflasjon, og har store problemer med å skape økonomisk vekst. Også EU finansierer seg med lånte penger, og såkalte «kvantitative lettelser» – eller pengetrykking, om man vil.

Det er ingen naturlov som sier at dette vil gå bra. Vi i Europa og særlig det vestlige Europa har skrytt av hverandre og nytt hverandre så lenge at vi har begynt å tro på vår egen illusjon. EU får fredsprisen av Norge, det europeiske prosjektet er vellykket, problemer blir overvunnet. Forhåpentligvis, får man si. Foreløpig opererer de radikale venstre- og høyrepartiene i Europa noenlunde innenfor demokratiets grenser, det er slett ikke sikket det vil fortsette slik. Et folk uten håp for fremtiden har det med å velge radikale løsninger, det har historien mange eksempler på, og deler av Europa siger i en farlig retning, mens andre deler av Europa later som om de ikke ser det.

Det er ingen enkle løsninger på de dype problemene Europa nå står oppe i. Det er et varseltegn når politikere vinner valg på uansvarlige løfter, når det er de kompromissløse som vinner frem, når man sier det folket vil høre, og ser vekk fra realiteter. Det går an å føle med det greske folk som stemte som de gjorde. Det er ikke deres feil, det er den politiske eliten. Slik er det også i Ukraina, som i så mange andre land. Det er en økonomisk og politisk elite som opererer langt over hodene på folket. Da er det ikke så rart at folket vil kaste dem bort, når regningen og opprydningen fra festen blir sendt nedover til dem. Men regningen forsvinner ikke av at man nekter å betale den. Man kan ikke la være å rydde ved å late som det ikke trengs.

I EU var det i dag planlagt hastesamtaler (emergency) over situasjonen i Ukraina, med eskaleringen i Mariupol og andre deler av Donbass. Dette møtet er utsatt til torsdag. I stedet skal man diskutere situasjonen i Hellas. Det var veldig gøy frem til 2014. Siden har det gått mye galt. 2015 har i sannhet ikke fått noen bra start.

Argentina!

I midten av juni i år kom amerikansk høyesterett til en beslutning som kanskje ikke har fått så altfor mye oppmerksomhet i Norge, men som kan ruinere Argentina enda en gang. Økonomisk er dette meget kritisk for Argentina, de beveger seg mot stupet, men det er ingen tvil om hva som i dag er viktigst for det argentinske folk: Det er at de vinner VM i fotball.

Da Argentina ble verdensmester i fotball på hjemmebane i 1978 var de et militærdiktatur under ledelse av Jorge Rafael Videla. Militærdiktaturet varte bare noen få år fra midten av 70-tallet til 1983, var det vel, men i denne tiden rakk de å sette sitt vonde merke i Argentinsk, nyere historie. De var notoriske for sine mange bortføringer, det var under dette regimet folk bare forsvant, og de tok opp veldig store utenlandske lån, til tvilsomme økonomiske prosjekter. Også de følgende, mer eller mindre, demokratiske regimene Argentina har hatt, har spedd på lånene, uten å få til så mye med økonomien.

Til slutt gikk det galt. I 2001 klarte ikke Argentina lenger å betjene gjelden sin, og ble med det teknisk sett konkurs. For øvrig den største konkursen i verdenshistorien, så vidt jeg vet, om det var 50 milliarder dollar som var summen. Jeg har ikke tid å anledning å sjekke det opp nå.

Når bedrifter blir slått konkurs, opphører de å eksistere, og eventuelle gjenstående verdier blir delt mellom kreditorene. Når et helt land går konkurs, er det ikke så enkelt. Hvordan gjør man det egentlig? Befolkningen i landet skal fortsatt leve. Landet skal fortsette å eksistere. Økonomien i landet må fortsatt snurre rundt på et vis. Og gjelden kan ikke bare slettes. Ikke for et så enormt land som Argentina.

Løsningen ble en slags form for gjeldssanering. I forhandlingene ble kreditorene enige om en restrukturering av gjelden. Argentina skulle betale, men de skulle ikke betale alt. Om det var cirka 1/3 man kom til, jeg er ikke sikker. I hvert fall gikk over 90% av kreditorene med på denne ordningen! som betød at de ville ikke få alt, men de ville i alle fall få litt. Lignende ble gjort med Hellas, nå nylig, i forbindelse med finanskrisen. Dette er måten å gjøre det på, når et land er overbelånt.

Det var ikke så enkelt at det bare var å restrukturere gjelden, så var alt greit i Argentinsk økonomi. Det fulgte noen tunge år, økonomien falt med et tosifret antall prosent, valutaen ble devaluert, og investeringer tørket inn. Men fra bunnen den gang har det bygget seg gradvis oppover igjen, i en historie som kan inspirere grekerne, helt frem til nå.

For det var bare litt over 90% av kreditorene som gikk med på gjeldsordningen. Det gjensto et par prosenter, som stod beinhardt på sitt. Disse har krevd full tilbakebetaling. Det Argentina ikke var i stand til å klare. En av dem, en milliardær som styrer et hedgefond, har sågar gått til rettssak, i USA, for å få lånene sine fullt ut tilbakebetalt. Og det er dette amerikansk høyesterett har bestemt han har rett til å få.

Det er allerede grunn til å bli provosert. Der alle er enige om å gi fra seg noe for å få litt, har den som nekter å gi fra seg nå vunnet retten til å få alt. Fra argentinsk side må det sikkert også være vanskelig å forholde seg til at en amerikansk domstol slik skal avgjøre deres skjebne.
*
Jeg tror på Argentina i denne kampen. De vil spille som om det ikke kommer noen morgendag. På mange måter gjør det heller ikke det. Den økonomiske situasjonen er prekær. Argentina har ikke det grann lyst å betale gribbefondene, som de blir kalt, og som jeg synes er deres rette navn. Og før de betaler disse fondene, kan de ikke heller betale de andre kreditorene, etter prinsippet om likebehandling. Det ligger i kortene enda en konkurs.

I fotball kommer det heller ikke flere sjanser som denne, ikke på mange tiår. Neste VM på amerikansk kontinent skal være 2026 eller 2030. Det er her Argentina har vunnet. I Europa, Asia og Afrika har Argentina klart seg langt fra like bra. Dette er også siste VM der den gylne generasjonen er på høyden. Argentina vant OL i fotball i 2004 og 2008, de har hatt noen eventyrlige ungdomsgenerasjoner. Fremover ser det ikke like lovende ut. Messi er nå 27 år. Han er på høyden. Neste VM vil han være 31, og allerede på vei nedover. Det er nå eller aldri.

Tyskland, derimot, føler seg rimelig sikre på seier. De vil ha et lag som vil være omtrent like gode neste gang, i Russland. Etterveksten er god. De har ikke så mye å tape, om de ikke skulle klare det denne gangen. De vil stille like sterkt i 2018, i Russland.

Argentina vil ha større vilje til å vinne. De vil føle det er deres tur, at skjebnen har bestemt dem for å vinne akkurat dette VM, hos erkerivalen Brasil. Slike følelser skal ikke undervurdes. De gjaldt også, da Italia vant i 2006. Det gjør at Argentina vil vinne, om det blir i ordinær tid, ekstraomganger, eller til og med om det skulle gå til straffer. Denne gangen er det Argentina.

Et annet poeng er at enten Argentina eller Tyskland vil vinne dette trofeet for tredje gang. Etter gamle regler, skal de da få det til odel og eie. Slik var det i alle fall, da Brasil vant det forrige, i 1970.

For de som venter at Messi skal briljere eller er skuffet over hva han har vist så langt, så var den store stjernen den gang, Maradona, veldig tam i finalen i 1986. Han slo den avgjørende pasningen for den avgjørende scoringen. For det blir han husket. Sånn vil det også gå med Messi.

At Tyskland imponerte i semifinalene, mens Argentina ikke gjorde det, skal ikke ha noe å si. Det laget som vinner, hangler seg frem. Sånn har det vært mange ganger før, og vil bli igjen, nå i år.

*

Jeg begynte på posten i formiddag, men ble straks avbrutt av at vi måtte forlate leiligheten på likt. Olia skulle passe lille Tais, til det måtte hun ha nøkkel, og dermed måtte jeg også ut, eller bli inne til moren og søsteren kom hjem fra en lang handletur. Dermed fikk jeg ikke skrevet posten, før nå i kveld, like før finalen begynner.

Poenget skal være at Argentina har store økonomiske problemer, men at VM-gull vil være en trøst og en oppmuntring. Tyskland er et bedre lag, men Argentina har mer å spille for. De vil spille over evne, og vel så det. De spiller med hjertet og blodet, de vil ofre alt de har, Tyskland spiller med hodet, og vil gjøre det som trengs, det som er fornuftig. Det er også mer som passer til historien, at Argentina vinner. Dette er Messis sjanse. Det er Argentinas siste reelle sjanse på mange år. Tyskland vil stille sterkere i Russland, og stille sterkt i ethvert mesterskap. Argentina vil vinne i Brasil, hos deres store rival.

Jeg håper få å det formulert litt bedre før kampstart, men der er i hvert fall hovedsaken. Og så skal jeg jo bruke en god del av oppmerksomheten min, på å følge med i oppbygningen.

Jeg kommer sikkert til å rydde litt i postene etterpå. Jeg ser jo den blir ganske lang.

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Ukrainas økonomi

Nettsiden http://www.indexmundi.com har en fin graf over hvordan Ukrainas utenlandsgjeld har utviklet seg over årene. Grafen er lagt til på en lenke under, siden jeg ennå ikke har funnet ut hvordan jeg kopierer med mitt nye nettbrett.

Mye vondt kan sies om Sovjetøkonomien. Ukrainere og russere av i dag kan nok ha et nostalgisk forhold til den. Det var en tid de selv var rikere. Pengemangel var aldri noe problem. Varemangel kunne være det, men ikke sånn vi lærer at det var her i vesten. De nødvendige matvarene fantes det nok av, og folk hadde god råd til å kjøpe dem. Det har de ikke lenger. Men systemet var ikke bærekraftig. De drev rovdrift på ressursene, og satte alt inn på å opprettholde bløffen om at alt stod bra til. Det gjorde altså ikke det, og det kunne ikke vare. Som det heller ikke gjorde.

De tidligere Sovjetrepublikkene arvet mye vondt fra Sovjettiden. Det var få eller ingen som forstod seg på økonomi eller finans, få eller ingen visste noe særlig om demokrati, og veldig, veldig mange av de mektige trengte ikke utmerke seg noe særlig for å beholde posisjon og lønn. Lojalitet var viktigst. Fra Sovjettiden til oppløsningen på 90-tallet gikk de fleste av republikkene fra vondt til forferdelig mye verre. Land som tidligere hadde tilhørt en superstormakt fikk nå oppleve nød og sult, virkelig fattigdom.

Men landene arvet ingen utenlandsgjeld. Kommunistiske land holder seg for gode til slikt, lån og investeringer hører til kapitalismen. Heller ikke befolkningen hadde gjeld. Så vi fikk et system der de som hadde leilighet og bil satt veldig godt i det, de uten slet virkelig. Befolkningen er redd gjeld, og tar ikke opp. De har heller ikke lønn til å betjene den. Landene var også forsiktige med å ta opp. For Ukraina gjelder dette uduglige presidenter som Kutsjma og Kravtsjuk. Det er bare å lese av grafen under. Utenlandsgjelden begynner å ta seg opp fra 2004.

http://www.indexmundi.com/g/g.aspx?v=94&c=up&l=en

Ute av Klepp Sparebank

Personlige finanser er ikke det som hører hjemme på en blogg. Men jeg skal få skrevet litt allikevel.

Bakgrunnen er at da jeg så gjennom kontoutskriften i Skandiabanken, var det kommet inn penger til meg selv. Det må bety at kundeforholdet med Klepp Sparebank.

Klepp sparebank hjalp oss veldig den gang for et par år siden da vi kjøpte huset, og var i beit i å få nok lån. De strakk seg litt lenger, og gav oss litt mer, enn det vi kunne få i andre banker. Det var med Klepp sparebank det løste seg.

Det er vi takknemlige for.

Men forholdet til banken er forretninger. Klepp sparebank tilbød lav rente, men de hadde en del andre betingelser som ikke passet så godt til oss. De krevde vi måtte opprette konto, rimelig nok, og med kontoen fulgte forpliktelser med gebyrer. Det var ikke så mye, men det er det vitterlig ikke det vi får for dem heller.

Klepp sparebank er i Terra-gruppen. De har et system med kredittkortene som litt for mye prøver å lure penger ut av kundene. Det er rett og slett litt for vanskelig å betale de månedlige regningene. Jeg ble aldri helt klok på det. I våre dager burde det gå an å få til automatisk betaling. Man skal gjøre det enkelt for kundene, ikke vanskelig.

Løsningen for min kone og jeg ble at vi sluttet å bruke kredittkortene våre. Der lå det også gebyrer og ventet. En drøy hundrelapp for et års inaktivitet. Vi kom oss ut av banken før året var gått.

Det kanskje dummeste gebyret var 75 kroner for å avslutte en konto. Dette var en sparekonto jeg var nødt til å åpne for å få bankens beste rente. Jeg opprettet den må minimumsnivå, og overførte automatisk 300 kroner i måneden. Rentene jeg tjente på dette var ikke i nærheten av å dekke det enorme gebyret.

For kort siden var det snakk om at de to jærbankene, Time og Klepp, skulle slå seg sammen. Det tror jeg ville vært en god løsning. Både Time og Klepp sliter litt med å gjøre det helt enkelt for kundene, men overlever på lojale jærbuer som støtter lokale næringsdrivende. Den lojaliteten ville nok vært den samme i en jærsk storbank. Siden jeg ikke bor i Klepp, hadde jeg ikke helt den tilhørigheten som måtte til skulle jeg holde ut alle vanskelighetene og gebyrene.

Klepp sparebank hjalp oss med å få kjøpt huset. Vi hjalp dem med noen ekstra kroner i regnskapet. Det var en veldig praktisk orientert kjærlighet, vi trengte hverandre en tid. Når disse praktiske forholdene ikke lenger er til stede, er det ingen ting som binder oss sammen, og vi går hver til vårt. For oss er det helt klart til det beste.