Telefonsamtale mellom Trump og Putin

Jeg skriver en post om dagens telefonsamtale mellom Donald Trump og Vladimir Putin, før jeg på ny lar slike saker være, og  konsentrerer meg om våren som er i anmarsj og livet som er bra hos oss i vår lille og litt internasjonale familie.

Det var knyttet stor spenning til denne samtalen, jeg var selv spent, og lurte på hva innholdet ville være. Jeg lurte også på hvordan Putin ville legge det opp, han pleier å være utspekulert i å kommunisere på flere nivåer, og til å ha et bredt register i å bearbeide sine forhandlingspartnere. Jeg er nok i så måte mer skeptisk til Trump, han virker til å være ganske enkel, og lett å manipulere.

Men man kan også bli pessimistisk og deprimert av å sette seg for grundig inn i hva som egentlig foregår i internasjonal nå om dagen. Fornuftige folk har Trump og Putin så langt oppe i halsen, at de ser ut til å ha mistet dømmekraften. Kanskje er det et eksempel på det, at over halvparten av de ti mest leste sakene på BBC world service akkurat nå, har direkte eller indirekte med Trump å gjøre. Han skaper overskrifter, kan man trygt si.

Mange er så i mot både Trump og Putin at de ikke ønsker det skal bli noen avtale mellom dem. Det demokratiske partiet i USA, og deres støttespillere, har jobbet knallhardt for å ødelegge ethvert forsøk på oppmykning av forholdet mellom de to gamle supermaktene. Beskyldningene hagler, særlig fra USA mot Russland, om hacking og planer av snarlig invasjon, forflytting av tropper, militærøvelser, opprustning, det ligner lite av hva vi har sett før her i verden.

Samtidig oppruster både USA og Storbritannia atomvåpenarsenalene sine, med svimlende pengesummer, og det er stort press på alle NATOs medlemsland å bruke 2 % av nasjonalbudsjettene sine på det militære og på våpen. Tanks og militært utstyr flyttes østover, mot Russlands grenser. Sverige og Finland snakker om at de skal inn i NATO, de også. Gjensidige sanksjoner har vært på plass i et par år, nå, allerede. I det hele tatt.

Hva som virkelig skremmer meg, er at det er så lite aksept for å være kritisk til dette. Folk som er interesserte, kan sjekke Glenn Greenwald på Twitter, han var en av dem som tok i mot dataene til Edward Snowden, og er nå overrasket over hvor lite kritiske fornuftige folk og erfarne journalister kan være til negative nyheter om Russland. Det er amerikansk etterretning, CIA, den liberale verden har pleid å se på dem som en historie av løgner, i Cuba, Chile, Irak, det er så mange land, folk hatet dem under Bush. Men nå, under Obama, er det plutselig sant, alt de sier om Russland.

Professor Steven Cohen har også vært aktiv i det siste. Det er bare å sjekke ham opp, han også, på YouTube og på Podcast. Man blir straks en Putins lakei, det er ingen debatt, det er bare McCarthyisme.

Så det kan nok hende vi har noen år foran oss med militære styrker og tungt militært utstyrt i bevegelse, opp mot grensene mellom land og allianser som fyrer opp gjensidig propaganda mot hverandre. Slik har ført til kriger før, slikt har pleid å føre til kriger. Tidligere, på 1900-tallet, pleide det være en fredsbevegelse, som talte i mot sånn forflytning og mot opprustning. Hvor er disse nå?

Den første samtalen mellom Trump og Putin inneholdt ikke så mye. Særlig Trump er passet på. Enda så mye kritikkverdig og uspiselig det er med ham, er det som om det aller viktigste er å sørge for at det i alle fall ikke blir fred med Russland. På russisk side er de avventende skeptiske. Siden den kalde krigens slutt har de sett USA bryte avtaler med dem gang på gang på gang. De har utvidet NATO, som de sa de ikke skulle gjøre, flyttet våpen og soldater opp til grensene deres, som de sa de ikke skulle gjøre, og de har bygget missilforsvar og missilangrep, som de sa de ikke skulle gjøre. De har også ensidig sagt opp deler av nedrustningsavtalene for atomvåpen inngått under krigen, blant annet den viktige om forbud mot mellomdistanseraketter. At den er opphevet, gjør at USA og NATO kan sette opp atomraketter i Polen og andre NATO-land nær Russlands grenser, med raketter som vil nå viktige russiske byer innen et kvarter.

Da Barack Obama ble president for 8 år skulle han resette forholdet til Russland, etter at det hadde kjørt seg fast under forgjengeren, George Bush. George Bush var en hauk, som man vet, han gikk hardt ut, og ble bare holdt tilbake av Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike, ellers kunne det gått mot full konfrontasjon, allerede da. I resetten til Obama brukte han Michael Faul som ambassadør i Moskva, og som viktigste rådgiver i spørsmål som angikk Russland. Faul har skrevet mange bøker, fritt tilgjengelig. Ved å lese dem, skjønner man at håpet om reset ikke var så reelt. Man skjønner det bare av å lese titlene.

Nå med Trump, er det med en litt annen type. Noe med ham gjør at det kan gå bra. Obama og hans apparat var veldig opptatt av liberale verdier, av den amerikanske verdensordnen, forskjellige den slags type ting. Trump kan kanskje være litt mer ned til business. Han har folk i apparatet sitt som kan lage avtaler russerne forstår, litt sånn forretningsaktige. Det er mye å si og skrive her, det vil ta tid, og den tiden har jeg ikke. Jeg avslutter bare med at telefonsamtalen i dag var en forsiktig begynnelse. Noen medier skriver om opphevelse av sanksjonene, er veldig opptatt av det. Sanksjonene mot Cuba ble satt i gang tidlig på 1960-tallet. De gjelder ennå, så vidt jeg vet. Det er langt igjen.

Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Trump vs Russland

Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.

Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.

Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.

Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.

Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.

Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.

Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.

Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».

Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».

Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).

Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.

I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.

På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.

For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.

Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.

Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.

Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.

Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.

Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.

Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.

Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.

Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.

 

Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Farvel til Rema 1000

Et lite hjertesukk om situasjonen i dagligvarebransjen.

De tar seg til rette. Hos oss på Ganddal har Rema 1000 bygd et lager. Det er på størrelse med et jorde. Det fanger blikket og dominerer landskapet enten du kjører forbi på oppsiden eller nedsiden. Særlig om du kommer fra jærstrendene over Malmheim kan du lure på om det er et romskip fra filmen Independence day som har funnet seg sin plass ved siden av Vagleskogen, og på størrelse med den.

Jeg er av typen som kan være villig til å boikotte Rema på grunn av sånt. Om dette skal være prisen – et velvalgt ord – for billige varer, så blir det ikke noen handel for min del. Lastebilene som kjører frem og tilbake til denne lagerbygningen, eller som kjører frem og tilbake med sand og grus og asfalt og bygnignsmateriale, de låser trafikken og lager kø og kork i alle retninger de kommer fra, langs veier ikke laget for noe sånt. Så de må lage flere veier, ta mer jord og skog og mark, ødelegge turterreng og beitemark, og matjord. Ta seg til rette.

Men ok, jeg tror ikke de andre aktørene blant dagligvaregigantene er så veldig mye bedre. De ville neppe hatt kvaler med å ta plass i lagerbygningen de heller, om de hadde trodd de kunne tjene penger på det.

Så kommer Rema 1000 dette året her med en ny app. Det er slått veldig på stortromma, reklame for denne appen finnes overalt, liksom folkelig laget til med det trønderske ordet for «jeg». Det er liksom Reiten som spanderer på deg. Han, eller Rema, gir deg, alltid deg, 10 % avslag på de ti varene du kjøper mest, pluss 10 % avslag på alt frukt og grønt. Vilkåret er altså at du laster ned denne appen, installerer den på telefonen din, og knytter bankkortet ditt opp mot det.

Sånn for Reitan og Rema 1000 vite alt hva du kjøper, så lenge du bruker dette kortet. Og dette kortet må du bruke, for å få avslagene. Ti prosent monner litt. Det er veldig dumt å ikke laste ned denne appen, om du vil handle på Rema.

Alternativene er ikke så veldig mye bedre. Kiwi har også et lignende opplegg, der du også legger til bankkortet ditt, og får 15 % avslag på all frukt og grønt. Mot at Kiwi får vite alt hva du kjøper, når du kjøper det og hva det i det hele tatt måtte være mulig å registrere og bruke, med avanserte dataalgoritmer og beregninger. Coop har sitt gamle Coop-kort, som regel med 3 % avslag på alt du kjøper, og med enkelte spesieltilbud i tillegg. Også der kan du laste ned app, og få ekstra tilbud. Der også blir alt du kjøper registrert, og brukt.

I flybransjen ble slike «lojalitetsprogrammer» forbudt. Vi som ikke vil være med på dem, må spandere på dem som er det. Vi som ikke orker å ha et kort og en app for hver bidige butikk vi handler hos, må betale bitte litt ekstra, slik at de som har dette kortet kan få det billigere. De store aktørene vil lure deg og manipulere deg til å handle kun hos dem.

Dette er ikke fri konkurranse. Dette er rå markedsmakt. Rema 1000 har kommet i søkelyset også i mediene, siden de har takket nei til å fornye avtalen med noen store aktører, sånn som Lerum. Rema 1000 vil ha syltetøyet fra andre leverandører.

Jeg kommer ikke til å laste ned denne appen fra Rema 1000. Og om jeg gjør det, så er det for å kjøpe kun 10 forskjellige produkter på Rema, slik at jeg får ti prosent på dem alle sammen.

Frukten og grønnsakene kjøper jeg i gårdsbutikken på Skjæveland. Der er det skikkelig. De godtar bare kontant betaling, for de har ikke tatt seg råd til betalingsautomat, som selvfølgelig koster penger, må vite. De har ingen reklamekampanjer, ingen merkevarer. Der er egg egg, ikke egg fra prior og liksom «bare verpet av lykkelige høns». Poteter og epler er etter type, ikke etter produsent. Og om jeg har med meg lille Irina, pleier hun å få en banan eller noe av hun som står bak disken, for Irina er jo så søt og står jo med så store øyne og ser på disse bananene. Så får man også en følelse av at ikke alt i livet er big business og forretninger.

Det var et lite hjertesukk. Som alle andre hjertesukk, vil det bli fullstendig ignorert.

Deilig er jorden, folkens

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre
riker på jorden
Går vi til paradis med sang.

Dette ble for mye for en skole i Stavanger. Av hensyn til de som går der og jobber der, nevner jeg ikke navnet på den. Det er ganske flaut. Og det kan få noen og enhver til å spørre seg hva de egentlig driver med på barneskolene rundt omkring, når gamle barnesanger og julesanger blir forbudt. Hva skal da være lov, liksom?

Om det er humanistene i human-etisk forbund som står bak denne aksjonen, eller hva det er, så skal de kanskje være litt forsiktige. De kristne lever ennå i skammen over å ha ønsket forbud mot filmer som Life of Brian og diverse rocketekster. Det blir bare flaut. Det ser ut som de kristne har lært.

Jeg tenkte jeg ikke skulle skrive så mye om selve saken om barneskolen i Stavanger. Mange nok skriver om den og harselerer om den. Det har nådd nasjonale medier, og skolen har «beklaget» med at det er et «internt dokument» som er blitt offentlig «ved en feil», og at de skal synge Deilig er jorden likevel.

Ja-ha, ja. Det ser ut som det skal litt mer til for å legge denne saken død. Kanskje de heller skulle prøvd seg med at det var en spøk, som kom feil ut.

For lenge siden, en annen tid, var det også noen som nektet å syne Deilig er jorden. Det var ved et juleselskap, og årsaken den gang var så mye elendighet i verden. Da reiste en kvinne som heter Ruth Meier seg, og holdt en gripende forsvarstale for livet, for troen på det. Det er kanskje de færreste som vet sånn uten videre hvem Ruth Meier er for én, mer kjent er hun som skrev disse ordene om henne: Gunvor Hofmo.

Ruth Meier er jødinnen som ble arrestert av tyskerne sammen med de andre norske jødene under krigen, sendt til Auschwitz, hvor hun døde. Hun var bestevenninne til Gunvor Hofmo. Hofmo kom aldri over det, og skrev noen av de sterkeste diktene som er skrevet i norsk litteratur, før hun tilbrakte 22 år, eller så, på Gaustad sinnssykehus.

Dere kan lese selv hvordan Gunvor Hofmo skildrer episoden, i boken Mørkets sangerske, på nasjonalbiblioteket. Jeg tror lenken skal føre dere direkte til riktig side. Mørkets sangerske er navnet Jan Erik Vold satte på Hofmo, og er et navn som har festet seg. Hofmo hadde aldri noe lyst livssyn. Men hun beundret Ruth Meier, som hadde det. Som jøde, med nazisme og antisemettisme på farlig fremmarsj, reiste hun seg og holdt en forsvarstale for livet. For troen på det. Jeg siterer Hofmo ordrett, fra dagboken hennes (om diktning og annet).

Jeg leste nettopp en del om og av Hofmo, og bet meg merke i dette om Ruth Meier og Deilig er jorden, allerede før de på en Stavangerskole bestemte at den teksten er for drøy. Deilig er jorden, folkens. Jeg skulle gjerne – ved hjelp av magi eller noe – arrangert et møte mellom rektoren på Stavangerskolen og Ruth Meier, slik at rektoren kunne forklart jødinnen at den sangen kan virke støtende på noen.

Verden er gått av hengslene, jeg synes vi skulle forsøke å hekte den på plass igjen. Da gjelder det å skille det som er farlig og ufarlig, viktig og uviktig. En god tommelfingerregel er at det vanligvis er farligere å forby eller sensurere en sang, enn å synge den. Det er også smart, ufarlig og viktig å være nysgjerrig på andre trosretninger enn ens egen. Det kan jo være andre har skjønt noe du ikke helt har skjønt. At jorden er deilig, for eksempel.

 

McDonald’s vs Firenze

I skyggen av det litt spesielle valget i går og alt skrålet omkring det, meldte BBC om en sak få fikk med seg. Det er den amerikanske hamburgerkjeden McDonald’s som ikke får lov til å sette opp en restaurant på Piazza del duomo i Firenze. Det er i hjertet av byen, den viktigste byen i renessansen, den viktigste plassen, sentrum. Det er big business møter katedral så til de grader. McDonald’s saksøker byen Firenze for 18 millioner euro.

Aldri skal jeg sette min fot i en McDonald’s restaurant igjen. Annet enn for å pisse der.

For tiden er det en del forhandlinger om store handelsavtaler mellom EU og USA, USA og stillehavslandene, EU og Canada. «Fri handel», er mantraet, mottoet. Handelen over verdenshavene skal gå fritt, handelsrestriksjoner må bort. At McDonald’s ikke får sette opp restaurant hvor de vil, er handelshindring.

Nå saksøker de altså byen, slik at skattebetalerne i Firenze skal fylle opp investorenes lommer i McDonald’s. Eierne der er søkkrike, de største eierne kvalmende rike. Firenze sliter vel antagelig som byer flest i Italia, det er et land i dype, finansielle problemer. Særlig for unge er det vanskelig å finne jobb.

Jeg har bodd to somre i Firenze for å lære italiensk. Skolen – Scuola Leonardo daVinci – lå like ved domplassen, like i nærheten av hvor McDonalds hadde tenkt å sette opp restauranten sin. Den ville være et fremmedelement der, og ville ødelagt plassen, slik Narvesen-kiosker har ødelagt utallige sentrale plasser her i Norge. Torgallmenningen i Bergen er det grelleste eksempelet jeg vet. Når jeg går forbi der, tenker jeg alltid at det ville de ikke tillatt i Italia.

Heldigvis gjør de ikke det heller. Hva slags verden som gjør at en gigant som McDonald’s da kan saksøke byen, det er over min forstand å begripe. Det er et system jeg ikke vil være med i. Derfor må jeg være i mot alle slike handelsavtaler som skal gjøre slike ting mulig, og politikerne som kjemper for å få dem innført. Jeg vil ha respekt for fortiden, for kulturen og for naturen. Om big business og handelsavtaler trenger seg inn på slike områder, sier jeg takk for meg, det vil jeg ikke være med på.

Det ser ut til å være flere enn jeg som har fått dette systemet opp i halsen. Særlig de anglosaksiske landene, med Storbritannia og USA i spissen, ser ut til å gå på en politisk self destruction, som det heter på deres språk. EU har mange av de samme problemene. Politikerforakten og eliteforakten er svært stor. Når man ser på hvordan de oppfører seg, er det ikke så rart. Jeg håper inderlig at rettssaken McDonald’s nå setter i gang slår tilbake på dem selv, at de taper grådig med penger, det eneste de bryr seg om.