Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Einar Aas

For en som har levd et liv som jeg, er Einar Aas en fotballspiller fra Moss. Det er også en investor fra Grimstad, den i Norge med høyest inntekt på skatteseddelen, faktisk, flere ganger. Nå har han gått dundrende og oppsiktsvekkende konkurs.

Jeg skriver ikke mye om økonomi, ikke mye om politikk, og ikke om personlige skjebner som ikke er min. Men her er det ting jeg vil de som leser bloggen min godt kan vite.

Einar Aas har handlet kraft. Da han gikk over ende hadde han etter sigende investert 11 terrawattimer (TWh) på den tyske kraftbørsen, og 23 TWh på den nordiske. Kraftforbruket i Oslo i løpet av et år er omtrent 10 TW, den siste posisjonen tilsvarer en fjerdedel av det samlede norske kraftforbruket. Det er ganske vanvittig at dette skal være en investering holdt av en enkelt person.

Investeringen var gjeldsfinansiert. Aas var kjent for å ta stor risiko. Her har han satset hele sin enorme formue, og vel så det, på at kraftprisene i Norge og Tyskland skal nærme seg hverandre. Han gamblet på at norske kraftpriser ville stige, som følge av den tørre sommeren og varslede tørre høsten. Da det begynte å regne, bokstavlig talt, og billedlig talt, falt norske kraftpriser. Samtidig steg de tyske kraftprisene, slik at gjelden i Aas’ investering ble presset over risikoen. Aas måtte fylle på med mer, for å gi kreditor sikkerhet, og han fylte på sine siste 350 millioner kroner i likvide midler. Det var ikke nok, og hele investeringen ble tvangssolgt.

Det er helt sykt. I løpet av et par dager gikk flere milliarder norske kroner fløyten. I investeringer i kraft, vi helt vanlige forbrukere bruker hver gang vi skrur på lyset eller lader de elektriske dingsene våre. Børsen disse investeringene handles på, kalles Nasdaq Clearing. De måtte ta et tap på feilinvesteringen på 114 millioner euro, 1,1 milliard kroner. For å dekke dette måtte de ta 68 % av sikringsfondet sitt. Nå ber de medlemmene sine om å fylle på med tilsvarende beløp. Tapet kommer i tillegg til Aas’ personlige tap, som ingen vet hvor stort er. Han utfører handlene privat, så verken medier eller andre har mer innsyn enn man har i hvem som helst sin privatøkonomi. Man kan sjekke ligningen når den kommer. Ellers er det – privat.

Så hvordan er det mulig? Hvordan går det an å tape milliarder på kjøp og salg av elektrisk kraft? Og den helt store katastrofen bare på et par dager, fra mandag til onsdag? Handelen skjer med noe som heter derivat, et finansielt instrument. De som kan dette har kanskje en forklaring på hvorfor dette er lurt, men jeg har ikke sett noen som jeg kan forstå. Og jeg vil gjerne spørre om det ikke kunne være smart å sette inn noen reguleringer?

Et derivat er en slags kontrakt mellom to parter, der de avtaler seg i mellom å kjøpe et eller annet på et eller annet tidspunkt, til en bestemt pris. Når det gjelder kraft, kan man for eksempel si at jeg tror strømprisene skal opp, derfor kan jeg være interessert i å selge noe strøm i mars neste år, til strømprisen vi har i dag, sånn omtrent. En annen kan mene strømprisen skal ned, og være interessert i å gå inn på et slikt veddemål. Så lager vi et derivat, og så ser vi hvordan det går. Underveis kan derivatet selges videre, og omsettes som et verdipapir. I praksis antar jeg det er sånn at det blir laget et derivat om å selge kraften (eller aksjen eller valutaen eller oljen, eller hva som helst) til en bestemt pris en bestemt dato, og kan de som tror dette er noe å tjene penger på, kjøpe derivatet. (Se også SNL, jeg beskrev mer en terminkontrakt, det finnes også andre typer derivater, og det er komplisert)

Det er altså ikke noen fysisk handel med produktet. Det er et rent finansielt spill. Hvorfor det er tillatt aner jeg ikke, men det er jo tydelig at det gir noen muligheten til å tjene og tape vanvittig med penger, uten at det er så helt lett å se nytteverdien. Skaper det mer stabil prising? Er det sånn at de som vil ta mindre risiko, kan sikre seg, ved å kjøpe kraft til dagens pris eller litt over, langt frem i tid. Så om prisene stiger veldig, vil det likevel ikke bli så dyrt. Her er det ikke snakk om vanlige forbrukere, men store selskaper. Et flyselskap kan på denne måten sikre seg mot oppgang i oljeprisen, for eksempel.

Om det skal være tillatt, bør det ikke være fritt frem. Det var spekulasjon i kraftpriser som følgte selskapet Enron over ende, for de som husker det. En skikkelig grapsete skandale på begynnelsen av 2000, med konsekvenser for mange vanlige folk som enten arbeidet i selskapet, eller hadde sparepenger eller pensjon der. Etter hva jeg kan se, påvirker ikke disse spekulasjonene den reelle kraftprisen. Men det er noe helt sykt og galt når en privatperson fra Grimstad kan satse hele Oslos årsforbruk på kraft, gjeldsfinansiert, og tape.

Fotballspilleren Einar Aas, derimot – hvor ble det av ham?

Litt politisk om forholdene i Russland og Ukraina om dagen

Mange liker postene der jeg skriver om den politiske situasjonen i Russland og Ukraina. Jeg liker dem ikke så godt, og vil helst ha forlatt hele diskusjonen. Men jeg tar meg til å legge inn en liten innsniker, på en dag jeg ikke postert noe.

Jeg kommer ikke til å skrive om VM i Russland dette året. Men jeg har, som andre, lagt merke til at det har vært langt mindre trykk og negativ omtale av Russland frem til dette, enn frem til for eksempel OL i Sotsji. Omtalen av Russland er også gjennomgående positiv, særlig fra turistene som besøker landet for å se fotball. De gjør samme erfaringer som mange andre, russerne er egentlig blide og gjestmilde, og vil strekke seg langt for at gjester skal være fornøyde. Som de fleste andre ønsker de at tilreisende får et godt inntrykk av landet.

Det er imidlertid dem som ikke kan dy seg. Ønsker man å bli irritert, er det bare å stikke innom sosiale medier, og se the usual suspects poste i vei alt negativt de kan komme på. Og Russlands forsvarere, de som tidligere ble kalt «troll», er på pletten, og latterliggjør. Det er synd mulighetene er så små for en saklig diskusjon, men det er gledelig at forholdene nå er bedre, enn bare for noen år siden.

Noe som er forsøkt trukket frem, er hvordan Putin etter Russlands seier i åpningskampen annonserte at pensjonsalderen skal heves fra 60 til 65, og momsen heves fra 18 til 22 %. Det er påfallende å se de samme journalister og aviser, som heier på Macrons tilsvarende forsøk på økning av pensjonsalderen i Frankrike, forsøker å få Putins trekk til å være skandaløst. Nøytralt sett er det vel heller god statsmannskunst? Upopulære avgjørelser skal gjennomføres når man selv er populær og landet i gledesrus.

Mange, også på NRK, trekker frem Tsjetsjenia og Kadyrov som andre «skandaler» i Russland. Særlig er de kritiske til fotballspillere som lar seg avbilde med Kadyrov, eller tar i mot utmerkelser fra ham. Riktignok er det litt av hvert å utsette både på Kadyrov og Tsjetsjenia, men man må vel også se litt på bakgrunnen her? Tsjetsjenia har ellers de siste 20-30 år gjerne vært i krig eller væpnet konflikt. Etter Kadyrov har det vært stabilitet. De vestlige landene har ikke noe i nærheten å vise til, når det gjelder væpnet innblanding i et muslimsk land, og så å oppnå stabilitet etterpå. På meg virker den vestlige kritikken her litt overflatisk og lettvint, og man skulle spørre hva kritikerne skulle ønske i stedet? Et muslimsk demokrati etter mønster av – hva?

I Ukraina er situasjonen tilbake i de gamle, vante spor. Taxisjåføren er ikke interessert i å snakke politikk, man registrerer nye bestemmelser og regler med et oppgitt sukk. For vår del, er det et problem at de skifter inndelingen av skolene. Nå skal alle gå på den skolen som ligger nærmest, og alle skal gå på ukrainske skoler. Det er språklig undertrykking, helt horribel, men det er i den vestlige verden mye lettere å akseptere slik språklig undertrykking når det er russisk som blir utsatt for den. Vår lille niese på 8 sier hun ikke kan ukrainsk. Og nå skal det bli språket hun undervises i.

Det veldige kjøret mot alt russisk her i Ukraina, gjør også at vi ikke godt kan kalle vår lille datter halvt ukrainsk. Hvordan kan man tilhøre en nasjon, der man ikke kan språket? Russisk språk er en del av Ukraina, synes vi, men det har de ganske nasjonalistiske styresmaktene i Ukraina sagt at det ikke er. Dermed er vi heller ikke ukrainske.

Selv glødende tilhengere av det nye Ukraina fikk nok etter det veldig spesielle «attentatet» mot den russiske journalisten forleden. Før bløffen ble avslørt, gikk nettet varmt av vestlige journalister og korrespondenter som rapporterte og satte i sammenheng og fyrte opp under det som skulle være skjedd. Det var en Kreml-kritiker, en kritisk journalist, som ble tatt livet av med kaldt blod. Den skyldige var straks utpekt, dette var Putins Russland, der blir opponenter myrdet. Her ser vi regimets sanne ansikt.

Men det var nok heller Ukrainas og de vestlige journalistenes sanne ansikt som ble vist frem. Vestlige journalister, som er klar til å tro på enhver forbrytelse, så lenge den kan lenkes opp mot Putin og Russland. De har noen år nå, med å ganske latterlig hive seg på ganske ville beskyldninger, og ta for god fisk ting man aldri ville hive seg ukritisk på om det ikke var Russland som var synderen. Også for folk med utdannelse er det blitt et jag etter å få bekreftet egne fordommer. Kildekritikken slår bare til, når det er ens egne som skal ha gjort noe galt.

Kanskje kan man hevde at når det offisielle Ukraina sier at dette var saken, så har pressefolkene å tro på det (i motsatt til sånn det er når for eksempel det offisielle Russland hevder noe, da man skal være skeptisk og tro det er propaganda). Det er nokså uten sidestykke at et attentat blir hevdet på denne måten, og så er det bare tull. Så man skal ikke holde det altfor sterkt mot våre vestlige journalister og nyhetsmagasiner, at nyheten om attentatet ble referert og kommentert som om det virkelig var skjedd.

Men man kunne kanskje holdt lite grann igjen, med tanke på hva slags person dette var? Han ble kalt «Kremling-kritiker», men man skal ikke grave langt i ham før man ser at dette er av den uspiselige typen. Da det berømte russiske mannskoret styrtet med flyet på vei til Syria for konsert der, så la denne mannen ut en Facebook-post der han i direkte vendinger sier dette var «vel-fortjent» for «propagandamaskinen». Man kan godt være kritisk til norsk krigføring i Afghanistan, men om et fly med kringkastingsorkesteret styrter på vei til Kabul, så legger man ikke ut en gledelig melding på Facebook. Da er man ikke kritiker, da er man stygg.

Symptomatisk gikk han raskt fra å være «Kreml-kritiker» til å bli «journalist» etter at bløffen ble avslørt. Og man var betimelig litt varsom med å ta de neste meldingene fra ukrainske styresmakter bokstavlig, om at denne bløffen var «nødvendig», «for å forhindre reelle attentatplaner». Kanskje kunne man gjort seg noen tanker om hvordan Putin og hans regime kunne se seg bedre tjent med denne mannen død, enn levende.

Hendelsen minner litt om den ukrainske flyveren, en kvinne, som ble arrestert av Russland, og vant frem i vestlige medier som en slags Johanne deArc. Det var ikke i noens tanker at det kunne være riktig å arrestere henne, hun var apriori uskyldig, og ble et symbol på den ukrainske frihetskampen mot et overgripende Russland. Hun ble sluppet fri, og særlig amerikanere kappedes om å bli fotografert sammen med henne. Nå i dag sitter hun i fengsel igjen, til øredøvende taushet. Nå er det nemlig ukrainske styresmakter som har arrestert henne.

Mitt poeng er som det alltid har vært, at det meste Russland kritiseres for, gjelder i Ukraina også, og ofte i sterkere grad. Det er drept langt flere journalister og opposisjonspolitikere her, enn i Russland, etter Maidan, men drapene her får ingen oppmerksomhet. Det er ganske merkelig hvordan vår såkalte kritiske presse går i flokk for å støtte opp om vår offisielle politikk. Mediene har blitt den fjerde statsmakt, ikke som en kritisk vaktbikkje, men som enda et organ til å få makten utført. Når Russland er fienden, skriver mediene negativt om Russland, og slår opp nyheter som stiller dem i et negativt lys. De eneste som tjener på det, er forsvarsindustrien, og mange mennesker i maktposisjoner, hvis karriere avhenger av at dette bildet opprettholdes.

For oss vanlige mennesker, er det bare å sukke, og holde frem med våre vanlige liv. Dette vil også gjenspeile seg i sommerens bloggposter.

Reise i Norge, 2017

Jeg sitter på Flesland, klar for et formiddagsfly til Stavanger. Det avslutter en reise Stavanger – Oslo – Bergen for en lang langhelg.

Det er blitt alt sammen veldig fancy i Norge. Både Flesland og Sola flyplass er oppdatert til det ugjenkjennelige, men ikke til det bedre, spør du meg. Flyplassene er sterile, umenneskelige, du blir reisekveg og businesskunde, alt er lagt til rett for at ting skal se skikkelig fint og dyrt ut, og at du skal bruke penger.

Sola har jeg skrevet om før. Der er alt lagt opp så det skal være tungvint og irriterende å kjøre venner og slektninger til flyplassen. Man tvinges til å parkere tullete langt unna, og man står mellom bommer, der man har et kvarter på seg, eller så må man betale. I Kiev kan hvem som helst parkere rett utenfor inngangsdøren til Flyplassen, slik man også kunne før ved norske flyplasser. Kollektiv transport er vel og bra, men den er veldig dyr, og i Rogaland bor vi slik at det er vanskelig å finne gode ruter. For oss på Ganddal, er det for eksempel buss eller tog til Klepp eller Sandnes, og så kanskje derfra en flybuss som bruker lang tid og kjører på kryss og tvers til Sola.

For å reise ut til Flesland er det nå mulig å ta bybanen. Det ville vært fine greier det, om det bare hadde vært mulig å betale for den. For å gjøre det, må man enten kjøpe Skyss-kort eller laste ned app. Jeg får fnatt av alle disse kortene og appene man må skaffe seg for å gjøre helt vanlige og dagligdagse ting i vår tid. Kunne man ikke bare betale for varen, og så er det greit? Kortene og appen gir elektroniske spor jeg ikke er interessert i å legge fra meg, og som jeg ikke liker å bli tvunget til å gjøre. Telefonen min vil jeg bestemme over selv, og kort jeg skaffer meg har en tendens til å forsvinne, eller ende opp som rot.

På flybussen går det gudskjelov ennå an å betale med visakort. Prisen er steget til 125 kroner, men bussen kjører nå direkte, og tar bare 20 minutter. Bussholdeplassen er imidlertid flyttet lenger unna på bystasjonen, og skiltingen var mildt sagt mangelfull. Det var fullt av tegninger og skilt med I for informasjon, men ingen informasjon å se, og ingen å spørre. Alt så veldig fint ut. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle, og måtte spørre tilfeldige forbipasserende.

Her på Flesland har de laget det til så fancy at jeg blir rent fremmedgjort. Det er en stor, åpen, ren avgangshall, med grusomt ekko, og den summingen som kan gjøre én øredøv og søvnig. Min gate, nr. 18, har ingen sitteplasser (!), man kan bare ta plass på to fancy restauranter, med merkenavn, og kjøpe seg noe. Jeg har aldri sett noe lignende i hele verden. At man ikke kan sitte og vente på sitt eget fly?

De har pusset tingene opp for latterlige pengesummer, men resultatet er ikke noe gøy. Det er påtrengende rikmannsnykker, flashing av velstand og penger, dyre luksusrestauranter og overprisede merkebutikker, og det på bekostning av helt vanlige sitteplasser og steder å gjøre av seg. Det er nesten ikke til å tro.

NSB, som jeg tok fra Oslo til Bergen, er et eget kapittel, beslektet, men annerledes. Enda så mye subsidier og støtte og skattefrihet de får for å være miljøvennlige, klarer de ikke å konkurrere med fly på pris. Nattoget fra Oslo til Bergen kostet mellom fem og seks hundre kroner. Sovevogn, som jeg unte meg, kostet 950 kroner i tillegg. NSB insisterer på at det skal være «hotellstandard», og dermed hotellpriser, men det kan ikke engang late som det er i nærheten. Det er samme, enkle kupeene som de alltid har hatt, og de samme sengene man alltid finner på tog. Det eneste som er hotellstandard, er prisen.

Så min konklusjon er at Norge er blitt et overpriset, sterilisert og kjølig land å reise i. Kanskje er det ledd i et forsøk på å få folk til å bruke egen bil? Denne reiseverden med flyplasser, togstasjoner og fly og tog er en jeg vil holde meg unna. Det er fullt av skilt og informasjon over høyttalere med påminnelser om hvor bra alt er, og hvor inderlig de som selger meg billetten ønsker meg en behagelig reise, men det fungere ikke engang som dryss over en påtrengende erkjennelse om at alt dette er kjøp og salg.

Telefonsamtale mellom Trump og Putin

Jeg skriver en post om dagens telefonsamtale mellom Donald Trump og Vladimir Putin, før jeg på ny lar slike saker være, og  konsentrerer meg om våren som er i anmarsj og livet som er bra hos oss i vår lille og litt internasjonale familie.

Det var knyttet stor spenning til denne samtalen, jeg var selv spent, og lurte på hva innholdet ville være. Jeg lurte også på hvordan Putin ville legge det opp, han pleier å være utspekulert i å kommunisere på flere nivåer, og til å ha et bredt register i å bearbeide sine forhandlingspartnere. Jeg er nok i så måte mer skeptisk til Trump, han virker til å være ganske enkel, og lett å manipulere.

Men man kan også bli pessimistisk og deprimert av å sette seg for grundig inn i hva som egentlig foregår i internasjonal nå om dagen. Fornuftige folk har Trump og Putin så langt oppe i halsen, at de ser ut til å ha mistet dømmekraften. Kanskje er det et eksempel på det, at over halvparten av de ti mest leste sakene på BBC world service akkurat nå, har direkte eller indirekte med Trump å gjøre. Han skaper overskrifter, kan man trygt si.

Mange er så i mot både Trump og Putin at de ikke ønsker det skal bli noen avtale mellom dem. Det demokratiske partiet i USA, og deres støttespillere, har jobbet knallhardt for å ødelegge ethvert forsøk på oppmykning av forholdet mellom de to gamle supermaktene. Beskyldningene hagler, særlig fra USA mot Russland, om hacking og planer av snarlig invasjon, forflytting av tropper, militærøvelser, opprustning, det ligner lite av hva vi har sett før her i verden.

Samtidig oppruster både USA og Storbritannia atomvåpenarsenalene sine, med svimlende pengesummer, og det er stort press på alle NATOs medlemsland å bruke 2 % av nasjonalbudsjettene sine på det militære og på våpen. Tanks og militært utstyr flyttes østover, mot Russlands grenser. Sverige og Finland snakker om at de skal inn i NATO, de også. Gjensidige sanksjoner har vært på plass i et par år, nå, allerede. I det hele tatt.

Hva som virkelig skremmer meg, er at det er så lite aksept for å være kritisk til dette. Folk som er interesserte, kan sjekke Glenn Greenwald på Twitter, han var en av dem som tok i mot dataene til Edward Snowden, og er nå overrasket over hvor lite kritiske fornuftige folk og erfarne journalister kan være til negative nyheter om Russland. Det er amerikansk etterretning, CIA, den liberale verden har pleid å se på dem som en historie av løgner, i Cuba, Chile, Irak, det er så mange land, folk hatet dem under Bush. Men nå, under Obama, er det plutselig sant, alt de sier om Russland.

Professor Steven Cohen har også vært aktiv i det siste. Det er bare å sjekke ham opp, han også, på YouTube og på Podcast. Man blir straks en Putins lakei, det er ingen debatt, det er bare McCarthyisme.

Så det kan nok hende vi har noen år foran oss med militære styrker og tungt militært utstyrt i bevegelse, opp mot grensene mellom land og allianser som fyrer opp gjensidig propaganda mot hverandre. Slik har ført til kriger før, slikt har pleid å føre til kriger. Tidligere, på 1900-tallet, pleide det være en fredsbevegelse, som talte i mot sånn forflytning og mot opprustning. Hvor er disse nå?

Den første samtalen mellom Trump og Putin inneholdt ikke så mye. Særlig Trump er passet på. Enda så mye kritikkverdig og uspiselig det er med ham, er det som om det aller viktigste er å sørge for at det i alle fall ikke blir fred med Russland. På russisk side er de avventende skeptiske. Siden den kalde krigens slutt har de sett USA bryte avtaler med dem gang på gang på gang. De har utvidet NATO, som de sa de ikke skulle gjøre, flyttet våpen og soldater opp til grensene deres, som de sa de ikke skulle gjøre, og de har bygget missilforsvar og missilangrep, som de sa de ikke skulle gjøre. De har også ensidig sagt opp deler av nedrustningsavtalene for atomvåpen inngått under krigen, blant annet den viktige om forbud mot mellomdistanseraketter. At den er opphevet, gjør at USA og NATO kan sette opp atomraketter i Polen og andre NATO-land nær Russlands grenser, med raketter som vil nå viktige russiske byer innen et kvarter.

Da Barack Obama ble president for 8 år skulle han resette forholdet til Russland, etter at det hadde kjørt seg fast under forgjengeren, George Bush. George Bush var en hauk, som man vet, han gikk hardt ut, og ble bare holdt tilbake av Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike, ellers kunne det gått mot full konfrontasjon, allerede da. I resetten til Obama brukte han Michael Faul som ambassadør i Moskva, og som viktigste rådgiver i spørsmål som angikk Russland. Faul har skrevet mange bøker, fritt tilgjengelig. Ved å lese dem, skjønner man at håpet om reset ikke var så reelt. Man skjønner det bare av å lese titlene.

Nå med Trump, er det med en litt annen type. Noe med ham gjør at det kan gå bra. Obama og hans apparat var veldig opptatt av liberale verdier, av den amerikanske verdensordnen, forskjellige den slags type ting. Trump kan kanskje være litt mer ned til business. Han har folk i apparatet sitt som kan lage avtaler russerne forstår, litt sånn forretningsaktige. Det er mye å si og skrive her, det vil ta tid, og den tiden har jeg ikke. Jeg avslutter bare med at telefonsamtalen i dag var en forsiktig begynnelse. Noen medier skriver om opphevelse av sanksjonene, er veldig opptatt av det. Sanksjonene mot Cuba ble satt i gang tidlig på 1960-tallet. De gjelder ennå, så vidt jeg vet. Det er langt igjen.

Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.