Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Er det slik at alle land før eller siden vil bli demokratier?

I posten i går skrev jeg litt om boken til professor Stephen F. Cohen, Soviet fates and lost alternatives, og hvordan kildelisten der viser at mange som nå er engasjert rundt det som skjer i Ukraina, tidligere har gitt ut bøker og ment om oppløsningen av Sovjetunionen. Det er er et mønster. De som nå mener situasjonen i Ukraina er kompleks, og viser forståelse for Russlands handlinger og politikk, er de samme som har problemer med å trekke bastante konklusjoner om hva som skjedde ved Sovjetunionens fall. Disse mener Vesten må vise forståelse for Russlands posisjon og historie, og søke kompromisser gjennom reelle samtaler, ikke sanksjoner, isolasjon og våpen. De som uten problemer trekker linjer og forklarer fallet som noe naturlig og uunngåelig, er de som nå avviser fullstendig Russlands interesser i Ukraina, og krever det som må være betingelsesløs kapitulasjon. Vesten må opprettholde sanksjonene og legge press på Russland frem til alle krav er oppfylt, helt som Ukraina selv vil.

Jeg kan si det sterkere enn dette. Og jeg tror jeg vil få med meg mange i Norge og andre vestlige land i denne beskrivelsen. Jeg vil i alle fall få med meg selv, slik jeg tidligere har tenkt. Mine lesere kan også spørre seg hva som egentlig skjedde ved den kalde krigens slutt. Hva ble resultatet? Var det noen som vant og noen som tapte? I så fall: hvorfor?

I den grad det går an å snakke om vinnere, er det liten tvil om at USA og de andre vestlige landene stod igjen som seierherrer. Den kalde krigen var også en krig mellom systemer. Det vestlige, demokratiske, liberale og markedsøkonomiske vant. Det østeuropeiske kommunistiske, strenge og planøkonomiske viste seg ikke å være levedyktig. De tapte. Og landene som hadde benyttet seg av disse systemene, var egentlig nederlagsdømte fra første stund. Det var bare et spørsmål om tid.

Jeg har tenkt slik. Vårt system har vist seg hittil overlegent alle andre. For at land og folk skal kunne oppleve virkelig velstand, og frihet til å leve sine liv som de vil, så må de adoptere vårt system. Vi gjør en god gjerning i å hjelpe dem i det.

Det er også slik at så lenge et land ikke har oppnådd å bli et velfungerende demokrati, så vil det ikke være stabilt. Når et land først har blitt et godt demokrati, vil det forbli det, fordi folk vil skjønne det er det beste.

Murens fall og den kalde krigens avslutning var dermed også starten på en demokratiprosess. De østeuropeiske landene måtte lære seg hvordan det skulle gjøres, og det er ikke gjort over natten. Det må gå gradvis, og vesteuropeiske land må bistå, også med penger, for å skape stabilitet og gode vilkår for velstand og utvikling. Først er det landene i den tidligere Warszawa-pakten, så er det de tidligere Sovjetrepublikkene. Herunder ligger Ukraina, for øvrig sammen med Moldova og Hviterussland, landene som har kommet lengst i partnerskapet med EU.

I min forståelse av verden er det dette som gjør folk så rabiate over Russland, og Putin. Putins handlinger går jo helt i mot den riktige utviklingen, han er verken demokratisk eller liberal, og han hindrer med alle midler nabolandene i å bli det. Med Putin og Russland får Ukraina (og Georgia og Moldova) en tyngre og lengre vei å gå enn de ellers ville hatt. Men historiens hjul vil rulle, før eller siden vil det liberale demokratiet komme også dit.

Det er jo litt pussig, men nettopp et slikt «historiens endelige mål» er jo en del av marxismen. Det var kommunismen som skulle være målet, det eneste systemet som kunne være stabilt. Demokratiet fantes den gang også, men Marx og kommunistene mente det var for borgerne og eliten, ikke for arbeiderne.

Merkels bursdag

Det er tøffe dager for Angela Merkel. Jeg holder henne fremdeles for å være den største statslederen i vår tid, men akkurat nå får hun noen stygge riper i lakken. Den greske gjeldskrisen har hun ikke håndtert godt. Forhandlingene har vært vanskelige inntil det umulige, men løsningen vi sitter igjen med nå må kalles noe nær det verste for alle parter. Man graver seg bare dypere ned i elendigheten.

Merkels bursdag sammenfaller med dagen det malaysiske flyet ble skutt ned over det østlige Ukraina i fjor. Det er en dyp tragedie, kanskje det som mest av alt skulle vært ugjort de siste par årene. Ikke bare fordi 298 uskyldige menneskeliv gikk tapt, men også fordi den sementerte konflikten i Ukraina og gjorde den umulig å løse. En type Minsk-avtale var på gang, og den ville vært mye bedre enn skrøpelige og urealiserbare vi nå er endt opp med.

I stedet ble retorikken mot Russland og sanksjonene mot Russland kraftig trappet opp. Det samme gjorde den ukrainske krigsinnsatsen. Opprørerne ble kraftig presset tilbake, til store tap av menneskeliv, det ble sendt gradraketter inn i boligområder, de rammer tilfeldig, og til slutt stod opprørerne igjen med lite annet enn byene Lugansk og Donetsk. Begge disse byene ble grundig bombet, det var det som var den ukrainske taktikken, gatekamper fristet jo ikke.

Så ble opprørerne plutselig veldig mye sterkere, og vant tilbake store områder før ukrainerne mer eller mindre styrtet til forhandlingsbordet, og Minsk-1 ble inngått. Den holdt ikke lenge.

MH17 er en tragedie, og den blir gjort større av at den blir brukt politisk. Man vil ha en FN-tribunal, de etterlatte har gjennom amerikanske advokater gått til erstatningssøksmål mot Strelkov (!) på $900 millioner, og de russlandsfiendtlige får hamret løs litt på Russland.

Som det har vært hele det siste halvannet året står vår familielykke i sterk kontrast til hvordan det står til i verden. I dag tok Olia og jeg en spasertur til Dnjepers venstre bredd, med lille Irina i vognen. Der fant vi oss en strand, og for første gang i sitt korte liv fikk Irina prøve seg i å bade.

Det var kjekt. Etter først å ha vært litt forsiktig, ble hun helt ustoppelig, og hylte av glede når hun fikk gå uti vannet, og helst ut til det dype, slik at beina mistet kontakten med underlaget. Hun er en liten engel, lys og skjønn, og med store blå øyne, hun vekker direkte oppmerksomhet her nede. Også på stranden ville alle snakke med henne, og med oss, helt annerledes enn sånn det er i Norge. Det var rett og slett en kjempedag. Jeg fikk kjøpe øl og kaffe for småpenger, og Olia kjøpte niste og serverte som en god og kjærlig mor. Det var paradis i små forhold.

Samtidig hadde Merkel en vanskelig dag i det tyske parlamentet. Hun skal få gjennom en avtale det tyske folk er i mot, som hun selv og hennes støttespillere ikke tror på, og som ingen egentlig ønsker. Det vil skade henne, og det vil skade Tyskland. I Europa snakker de på ny om Tyskland som den dominerende makten i Europa, at de vil herske og dominere, og i Tyskland er oppfatningen den at de får skylden for og må ta regningen for grekernes elendige politikk. Det er en tap-tap situasjon, det vil ikke komme noe godt ut av det, og krisen vil ikke bli løst med tiltakene som nå ligger på bordet. På sedvanlig politisk vis blir problemene bare – utsatt.

På vei hjem skiller vi lag. Olia tar turen til Arsjan, handlesenteret, mens jeg tar med meg Irina hjem. På veien sovner hun grundig, og jeg lar henne ligge i vognen, i stedet for å vekke henne og bære henne opp alle trappene til leiligheten. Jeg kjøper en øl i en kiosk, setter meg på en benk. Koser meg. Fjernt fra den store verdens virkelige problemer.

Valget i Hellas som en uhyggelig påminnelse

I går viste det greske folket knyttneven i været til det europeiske establihsmentet. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De må ta opp regningen for festen den greske eliten har hatt for seg selv, finansiert av lånte penger fra resten av Europa og verden. Den greske eliten løy om budsjettene sine, og skulle ikke være kvalifisert til å være med i eurosamarbeidet, så det er veldig forståelig at særlig tyskerne ikke er villig til å slette gjelden deres. Det greske folket vil ikke ta regningen. Det vil ikke tyskerne heller. Nå ser det ut til at det vil gå mot hardt mot hardt.

Det forholdsvis nye og ganske så venstreradikale partiet, Syriza, vant med overveldende margin. De får 149 av 300 seter i parlamentet, så vidt halvparten. På tredjeplass kommer Gyllent daggry, det nynazistiske partiet, med 17 seter. Også det nystartede partiet To elver og det høyrevridde partiet Uavhengige grekere (ANEL – grunnlagt 2012) gjør det bra, sistnevnte går sågar inn i en uvanlig koalisjon med det sosialistiske Syriza (det ytre høyre og ytre venstre finner sammen, historien har noen sånne eksempel), mens det gamle, ærverdige PASOK så vidt kom over sperregrensen.

Det minner litt om Ukraina. Folket stemmer ikke så mye inn de nye politikerne, som de stemmer bort de gamle. De nye politikerne kommer inn med løfter som vrenger og bryter med virkeligheten. Syriza og deres leder, Alexis Tsiparas, har lovet grekerne at gjelden deres skal bli reforhandlet, halvparten bli slettet, og at lønninger og pensjoner skal gå opp. Det greske folket skal få verdigheten tilbake. Fine løfter. Men pengene mangler for å få det til.

I Ukraina sitter også ledere med urealistiske mål. President Porosjenko og hans – foreløpige, merk det, foreløpige – allierte, statsminister Jatseniuk, har gått inn i full konfrontasjon med Russland, full krig med opprørerne i øst, og skal samtidig reformere landet, økonomien og det politiske systemet. Kan tro.

EU har kommet virkelig i klemme over alle disse tingene. De er en del av Ukrainas konflikt med Russland, selvfølgelig, de har vært med i forhandlingene og part av konflikten fra første stund, og de strever med å holde Hellas inne i valutaunionen, og opprettholde en levedyktig, felles økonomi. Samtidig er området inne i deflasjon, og har store problemer med å skape økonomisk vekst. Også EU finansierer seg med lånte penger, og såkalte «kvantitative lettelser» – eller pengetrykking, om man vil.

Det er ingen naturlov som sier at dette vil gå bra. Vi i Europa og særlig det vestlige Europa har skrytt av hverandre og nytt hverandre så lenge at vi har begynt å tro på vår egen illusjon. EU får fredsprisen av Norge, det europeiske prosjektet er vellykket, problemer blir overvunnet. Forhåpentligvis, får man si. Foreløpig opererer de radikale venstre- og høyrepartiene i Europa noenlunde innenfor demokratiets grenser, det er slett ikke sikket det vil fortsette slik. Et folk uten håp for fremtiden har det med å velge radikale løsninger, det har historien mange eksempler på, og deler av Europa siger i en farlig retning, mens andre deler av Europa later som om de ikke ser det.

Det er ingen enkle løsninger på de dype problemene Europa nå står oppe i. Det er et varseltegn når politikere vinner valg på uansvarlige løfter, når det er de kompromissløse som vinner frem, når man sier det folket vil høre, og ser vekk fra realiteter. Det går an å føle med det greske folk som stemte som de gjorde. Det er ikke deres feil, det er den politiske eliten. Slik er det også i Ukraina, som i så mange andre land. Det er en økonomisk og politisk elite som opererer langt over hodene på folket. Da er det ikke så rart at folket vil kaste dem bort, når regningen og opprydningen fra festen blir sendt nedover til dem. Men regningen forsvinner ikke av at man nekter å betale den. Man kan ikke la være å rydde ved å late som det ikke trengs.

I EU var det i dag planlagt hastesamtaler (emergency) over situasjonen i Ukraina, med eskaleringen i Mariupol og andre deler av Donbass. Dette møtet er utsatt til torsdag. I stedet skal man diskutere situasjonen i Hellas. Det var veldig gøy frem til 2014. Siden har det gått mye galt. 2015 har i sannhet ikke fått noen bra start.

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.

Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.