Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Valg i Sverige

Det er valg i Sverige i dag. Og for første gang i min levetid er det stor interesse også utenfor Sveriges grenser.

Årsaken er at Sverigedemokratene ligger an til å gjøre et brakvalg, mens de etablerte partiene ligger an til å tape tilsvarende. Tendensen er den samme over hele Europa., men i Sverige er det som om det er satt på en forsterker.

Denne bloggen er ikke lenger politisk. Jeg synes debatten om dagen er usunn, og at altfor mange bare er opptatt av å sette merkelapper på hverandre, i stedet for å lytte og forsøke å sette seg inn i andres argument. Er det snakk om innvandring, er det denne effekten multiplisert med ti.

Jeg for min del har venner jeg snakker med fortrolig med i begge leire. Og det er klart, det er ikke lett når den ene gruppen ser innvandring som den største trusselen mot vårt samfunn, mens den andre gruppen ser nettopp innvandringsmotstanden og høyreekstremismen som den største trusselen.

Beskyldningene sitter løst. Det er enklest å sette merkelappen på innvandringsmotstanderne, de er rasister og fascister, populister og høyreekstreme, og de har et menneskesyn de i den andre leiren bare må ta avstand fra. For innvandringsmotstanderne er det ikke så lett å finne merkelapper, så der går det litt i ball. Men de prøver seg med liberale, venstrevridde, godhetsposører og litt forskjellig.

Det hører med at det blant motstanderne er flest uten utdanning, og at det blant de vennlige er mange skriveføre akademikere, sånn at det blant motstanderne er mest plump idioti. Men mange av de innvandringsvennlige skriver også mye rart når temaet er innvandring. Det er forskernes elementære feil å ignorere data når de ikke stemmer med hypotesen. I møte med folkevettet fremstår mange av disse utdannede innvandringsvennlige som latterlige og virkelighetsfjerne, i tillegg til at de opptrer som bedrevitende. Sånt blir det bare splittelse av.

Jeg har fulgt med på debatten denne helgen, og hørte svensk radio i går. De kan si hva de vil, men Sverige har gått fra å være et land der alt var rolig og velfungerende, til å bli et land med konflikter det ikke lenger går an å dekke over. De styggeste meldingene går mellom de innvandringsvennlige til de innvandringsskeptiske, det er der man finner hatet. Og det tar opp i seg gamle skillelinjer mellom utdannede og uutdannede, eliten og folket, by og land, rike og mindre rike.

Det kan se ut som det kan bli vanskelig å bygge bro. Mange av de som i dag stemmer Sverigedemokratene er fed up med å bli kalt rasist og et dårlig menneske, bare fordi han eller hun er bekymret for utviklingen. Og de innvandringsvennlige har vel ganske åpenbart en altfor lav terskel før rasismealarmen slår til. Det viste seg i debatten på SVT, fredag var det vel, der Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson sa om innvandrerne at de ikke ville bli svenske, og programlederen på vegne av TV-kanalen etterpå sa at slik generalisering kunne ikke SVT stå inne for. De tok avstand fra den.

Et halmstrå er at TV-kanalen tidligere er felt i svenskenes PFU (Pressens faglige utvalg) for ikke å ta tatt avstand fra tilsvarende generaliseringer en eller annen gang. Men dette halmstrået illustrerer jo hele problemet, og viser hvorfor så mange svensker er blitt så frustrert at de stemmer på et parti som ikke har så mye annet å komme med, enn å ville være mye mer restriktiv med innvandringen. Det blir veldig vanskelig om ikke innvandrere kan bli betegnet som en gruppe. Hvordan skal man ellers kunne diskutere dem? Fortiing og ignorering har vist seg å føre til veldig store problemer.

Sånn det ser ut nå, er det svenske valget et symptom på problemene. Sverigedemokratene kommer til å få 1/5 av stemmene, eller mer, men de kommer ikke til å få noen innflytelse som reflekterer stemmemengden. De etablerte partiene holder Sverigedemokratene ute så godt de kan, og vil bare samarbeide med hverandre.

Det er ikke så lett å se noen løsning på disse problemene. På meg kan det virke som det er en mer opphetet konflikt mellom innvandringsmotstanderne og de innvandringsvennlige, enn det er mellom innvandrerne og majoritetsbefolkningen. Det er der man er mest uforsonlig, i alle fall, og styggest i ordbruken.

En ting vil jeg i alle fall si med rimelig sikkerhet, og det er at de innvandringsvennlige gjør seg selv en bjørnetjeneste med de skarpeste reaksjonene mot motstanderne. Når programlederen på SVT sier kanalen tar avstand fra Sverigedemokratetens uttalelser, i en direktesendt TV-debatt, så tar hun avstand fra en femdel av det svenske folket. Og den femdelen blir større. Nettopp på grunn av sånne reaksjoner fra statskanalen. Folk er ikke dårlige mennesker, og ser ikke på seg selv som dårlige mennesker, bare fordi de mener at Sverige har tatt inn litt for mange litt for fort, og at integreringen ikke har gått så bra som den skulle. Blir de kalt rasister, blir de provosert – og stemmer på Sosialdemokratene.

Akkurat for dette valget går det ikke å si: Godt valg.

 

 

 

Friske igjen

Så er vi friske igjen fra forkjølelsen. I går var vi alle sammen ute, nede i sentrum, og spiste på en georgisk restaurant. I dag hadde jeg litt morgentrening igjen. Vi kan gå inn i Kiev-modus igjen.

Selv om vi er friske, så ser det ikke ut som om verden er det. For meg var tre dager forkjølet tre dager med sosiale medier og ganske tett oppfølging på møtet mellom Trump og Putin, og hva som skjedde etterpå. Det er noe med intensiteten i fordømmelsen som forundrer meg litt. Det er ikke vanlig kritikk, det er ikke saklig kritikk, folk skriker seg helt hese over hvor ille dette er.

For min del, synes jeg det er en viss fremgang fra sånn det var i 2014 og 2015, da jeg var aktiv å blogge om krisen i Ukraina og forholdet mellom Russland og vår verden. Den gang var listen lav for å bli kalt Putin-venn og Putin-troll da man kom med Russlands argumenter. Slik er det ikke lenger, ser det ut til. På norsk Facebook er det flere som klinker til, og sier dette møtet mellom Putin og Trump ikke er så verst. Det er legitimt å hevde amerikansk etterretning har løyet før, eksempelet med masseødeleggelsesvåpen i Irak blir alltid trukket frem, og det blir også trukket frem som pussig at norsk venstreside holder John McCain som sitatverdig og sannhetsvitne. McCain hadde altså Sarah Palin som visepresidentkandidat under valgkampen med Obama i 2008, just sayin’, som de sier.

Jeg har tenkt litt på dette, og kommet frem til at Trump og Putin vekker sånn innett hat, fordi de er akkurat sånn verden ikke skulle bli. Etter fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa dannet det seg en illusjon om at verden var på vei til å bli et bedre sted. Land som ennå ikke var demokrati, ville før eller siden bli det, kanskje med litt vennlig hjelp fra oss. Etter litt starthjelp skulle alle komme inn i velstanden og fellesskapet vårt, alle skulle få reise hvor de ville, bosette seg der de ville, være like mye verdt, og være del av 1 Felles Verden.

Toppunktet for denne troen kom kanskje under den arabiske våren, i 2011, da også de arabiske landene skulle gå fra sitt gamle styre, til vårt nye. Som man nå vet, gikk de heller tilbake til sin gamle vinter, om enn verre enn før. Libya-krigen er kanskje den siste krigen en vestlig allianse av denne typen kan slippe unna med, Syria og Ukraina viser at det egentlig har gått til Helvete. For å si det med stygge, og sanne ord.

Ikke bare blir ikke de gamle diktaturstatene demokratier. Flere mer og mindre fungerende demokratier går heller i motsatt retning, og blir mer autoritære. Russland og Tyrkia er åpenbare eksempler, demokratier i navnet, ikke i realiteten. Ungarn er også på vei i en annen retning, som Polen er det, og til og med Hellas og Italia. De ekstreme partiene til høyre og venstre er på fremmarsj, og høyre, heller enn venstre.

Dette er skrekken for drømmerne om den gode verden, der alle er like, uansett kjønn, nasjonalitet, religion og legning. Putin er konservativ, som hele Russland er det, og hele Øst-Europa, selv om det pleier å bli underslått. Trump er om mulig verre. Han følger ikke de vedtatte taleregler i det hele tatt, snakker nedsettende om andre mennesker i øst og vest, og er veldig direkte i at han ikke ønsker immigranter, og spesielt ikke immigranter fra visse land.

Hillary Clinton tilhørte den gamle skolen, drømmen. Hun hadde sagt alle ting riktig, vært kvinne, og tatt seg av identitetspolitikk og demokratiutvikling, amerikansk vis. Hun burde vunnet, Trump er en parodi på seg selv, det er ikke til å tro at det går an å finne en kandidat som kan tape mot en sånn mann. Og det er ganske uutholdelig, for drømmerne, å ha Trump, når de kunne hatt Clinton.

Når Trump snakker med Putin, går det helt i stå. Det er de to man hater som pesten, som det ikke går an å føre en intelligent debatt om, hvor motsetningene og splittelsene bare skriker seg frem. Så forsøker man å finne bevis for at Trump er under Putins kontroll, at Putin hjalp Trump til seieren, at det amerikanske folk er manipulert, og at Trump ikke er egnet som president. Det siste er riktig. Men han er valgt i et amerikansk demokrati som har kjørt seg grundige i grøfta. Det er ikke så lett å se hvordan de skal komme seg ut igjen.

Dette var ikke meningen skulle bli en så veldig politisk post. Jeg har ikke så sterke meninger som det kan se ut, ønsker ikke å provosere noen. For min del tror jeg kanskje motstanderne av Trump overspiller den russiske innblandingen i presidentvalget. Det er selvfølgelig en lettkjøpt unnskyldning for at ikke en mer normal kandidat vant, men det undergraver også det amerikanske demokratiet. Om det er slik at en fremmed stat som Russland kan gå inn og ha reell innflytelse i valget, så kan jo hvem som helst gjøre det. Demokratiet skal være for folket i landet, hver stemme skal ha betydning, og stemmene skal være gitt etter en opplyst debatt. Hva er det amerikanske demokratiet som vi nå ser det?

Det er en tragedie hele greiene. Så mange konflikter i verden er fastlåst. Så mange i verden går rundt og er bitre og sinte. Jeg hører ikke til dem. Lille Irina kommer inn, 3 år og snart 4, helt uten kjennskap til alt som skjer i verden. For henne er det viktig at vi har lekeplass utenfor, elv å bade i, og mange ting å gjøre her i Kiev. Forhåpentligvis går det seg til denne gangen også. Selv om problemene vi har i verden i dag, er selvforskyldt og unødvendige i en grad vanskelig å finne eksempel på.

I går reiste vi ned til sentrum. Kiev er herlig upolitisk for oss, alt som foregår i hissige diskusjoner på nettet og i avisene, går langt over hodene på folk her. Irina fant en fontene å leke i. Og det var vel mye å håpe på, at hun ikke skulle bli våt. Hun prøvde å være forsiktig, men det var ikke så lett. Så skled hun og falt, og skvettet litt her og der, og var kort sagt etter en stund våt over det hele.

Olia gikk for å kjøpe tørre klær, sånn man kan gjøre når man har penger nok, og så var hun borte. Jeg stod der med Irina i trusen, i fonten, i opp mot fontenen. Folk kom til meg, og sa vannet var uhygiensk, det er det russiske ordet, med en videre betydning enn vårt. Hun mente at vannet var kaldt. Ikke før jeg fikk sagt vi var fra Norge, gav hun seg. I 25 grader er ikke noe vann kaldt, for oss.

Jeg gav vil slutt opp å vente på Olia, og gikk til restauranten vi skulle til etterpå. Jeg var veldig glad da Olia kom etter. Vi er friske fra forkjølelsen, sånn omtrent, men appetitten er ikke helt som den skal og pleier å være, ennå. Noe av maten måtte bli med hjem.

På Maidan og i området bak har de virkelig fått laget det fint med fontener i takt med musikken. Kiev er sånn en herlig by, alt har mulighet til å være slik en herlig verden. For å få Irina vekk fra fontene, slengte jeg henne på skuldrene, og slik gikk vi de ganske mange meterne langs Kresjtsjatik, og opp til Lesu Ukrainka, der en marsjrutka til slutt tar oss hjem. Der har babusjka fått samme sykdom som vi har hatt, og huset vil slutte å fungere. Dog har vi bedre orden her, enn statslederne ser ut til å ha over verden de er satt til å styre.

Trump og Putin – og reaksjonene på møtet mellom dem

Mens jeg var småsyk hadde jeg rikelig med tid til å pløye gjennom nyheter og følge med på sosiale medier og høre podcast. Jeg vet jeg skal være forsiktig med det, man ender lett opp frustrert og deprimert til ingen verdens nytte, men denne gangen er det i alle fall slik at det er flere som er mer fortvilet enn jeg. Dette skal bli en sjelden politisk post, her på bloggen.

Som alltid er det til forsvar for Russland. Folk er hysteriske, og det tjener ikke til noe bra. Jeg tror vi er tjent med å forholde oss til Russland som en rasjonell aktør, med legitime krav i en verden der mange av verdens stormakter er svært fiendtlig innstilt til dem. For noe av det, har Russland seg selv å takke, men Vesten oppfører seg som om det utelukkende er Russlands feil, alt som ikke går som det skal, og da synes jeg vi er på en farlig vei.

Nå hadde nettop Trump og Putin et møte i Helsinki. Jeg tenkte dette ville bli typisk Trump, stor ståhei et par dager, og så alt glemt, for det kommer en ny skandale eller uttalelse å hisse seg opp over. Og sånn går nå dagene. Men møtet i Helsinki frembrakte reaksjoner godt forbi kokepunktet, med flere høyerestående amerikanske tjenestemenn kalle det regelrett forræderi. Det er kraftige saker. Man kan ikke bare si sånn om presidenten, uten at det får konsekvenser.

Årsaken til forræderiet er at Trump sa han ikke så noen grunn til at Putin ikke snakket sant, når han (Putin) sa at Russland ikke hadde blandet seg inn i den amerikanske valgkampen. Det er spesielt, når Trumps egen etterretningsorganisasjon, FBI, nettopp har tatt ut tiltale mot 12 navngitte russere i det som kalles GRU, en slags etterretningstjeneste det også, så vidt jeg har forstått. Så da tror Trump mer på Putin, enn på FBI, mer på fienden, enn sine egne, og han er altså en forræder.

Det har eksplodert i en samlet vestlig medieverden. Alle kappes i å være sjokkert. Ingen sier noe om at det var en felle for Trump, at tiltalen mot russerne ble tatt ut rett før møtet med Putin, en skikkelig snubletråd for ham. Når Trump så tramper i denne felten så sterkt man kunne drømme om, gripes sjansen, og de sterkeste uttrykk tas i bruk, for… hva?

Ønsker de å fjerne Trump? Ønsker de å forhindre enhver tilnærming mellom Russland og USA, enhver oppmykning mellom verdens to atomsupermakter?

Ingen av oss vanlige folk vet noe om Russland har gjort noe ulovlig i forbindelse med den amerikanske valgkampen. Tiltalen mot de 12 er helt trygg, de vil aldri bli utlevert fra Russland, så saken mot dem vil aldri bli prøvd i en rett. Ennå er det ikke lagt ut noen ordentlige bevis for at den russiske statsmakten har gjort noe ulovlig. Hvem som hacket den demokratiske serveren, eller fikk tak i de kompromitterende opplysningene om Hillary Clinton og hennes valgorganisasjon, er ikke overbevisende lagt frem. Det er heller ikke forklart hvordan de vet det er russere, og at disse russerne eventuelt tjente den russiske statsmakten.

Mange ønsker tydeligvis veldig sterkt at det var russerne, og mange er hellig overbevist om at det var dem. Kanskje er dette samme type folk som mente McCarthy hadde rett, og at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen? Amerikansk etterretning har lange tradisjoner for å lyve, de er ikke ukjent med å føre folk bak lyset for å oppnå politiske mål. Her er det ganske tydelig at det er flere som er ute etter å ta Trump, og et av de beste kortene de har, er at han har samarbeidet med Russland, hovedfienden.

Jeg tror ikke noe på at han har det. Det trengs ikke russere for å komme seg inn på mailene til Clinton, de var det flere som kunne få tak i, og Trump-kampanjen ville selvfølgelig visst at det var dødsdom å bli avslørt i samarbeid med russerne. Det var ikke verdt risikoen. Om russerne gjorde noe, så var det uavhengig av Trump.

Motstanderens av Trump vet også at å kjøre på dette kortet, gjør det vanskelig for Trump. Om han går med på at det er noe i avsløringene til FBI, så undergraver han sin egen valgseier over Clinton. Han undergraver også det amerikanske demokratiet, med det at en utenlandsk statsmakt, med en økonomi på størrelse med byen New York, kan gå inn og avgjøre et amerikansk presidentvalg. Hva er det for slags demokrati?

Jeg tror russerne er bedre som venner, enn som fiender. Det ser ut til å være en tapt sak, vestlig offentlighet har fått Putin så opp i halsen, at en normal samtale ser ut til å være umulig. Men dette gjelder Vesten, vel å merke. Med resten av verden, Afrika, Asia og Sør-Amerika, har Putin og Russland helt fine forbindelser. Det hadde han også med oss, inntil han gav Snowdens politisk asyl, og erstattet ord med handling da også Ukraina skled mot vest.

Nå om dagen er også russerne langt mer fornøyd med eget styre og system, enn Vesten. Putins oppslutning har falt til 63 %, ennå langt over noen vestlig statsleder kan håper på. Tross mediestormen, forblir Trumps oppslutning på 42 %. Den vestlige verden bør feie for egen dør. Det er store og åpenbare problemer i både USA og EU. Det er feil vei å gå å gi Russland skylden. Meningsmålingene viser også at dette ikke er det folk flest er så opptatt av, og det holder jeg med dem i. Mediene og politikerne i vår del av verden ser ut til å være skikkelig i utakt med folket. Og det er vi som skal være demokratier.

Presidentvalg i Russland, 2018

Det er presidentvalg i Russland i dag. Det er ikke så spennende. Putin vil vinne, og han vil med det sikre seg 6 nye år. Om han vil, sitter han på livstid, for i hans presidentperiode har de endret grunnloven, slik at en president kan sitte i tre perioder. De har også forlenget hver periode til 6 år. Derfor hadde han gode muligheter for 18 år i presidentstolen da han på ny overtok for Medvedev i 2012. Siden Medvedev var Putins mann, og Putin var statsminister mens Medvedev var president, så vil Putin altså i praksis ha styrt Russland fra 2000. Etter han vinner i dag, vil han ha sikret seg frem til 2024. Men det er sannsynlig han vil sitte til 2030. Det er det omverdenen må forholde seg til.

Under Putin har forholdet mellom Vesten og Russland forverret seg betraktelig. Særlig er forholdet til USA å sammenligne med sånn det var under den kalde krigen. Det samme gjelder forholdet til den engelskspråklige verden, der jeg vil regne Skandinavia blant dem, land der man får internasjonale nyheter på engelsk. Forholdet til Tyskland og Frankrike og andre land i EU og NATO har også blitt verre, men der er det ennå stemmer av fornuft, der er det innslag av pragmatisme og realpolitikk.

Denne uken har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt giftangrepet mot en tidligere russisk dobbeltagent, han var spion for britene. Det er ikke riktig å kalle det giftangrep, han og datteren ble angrepet av en nervegass, dette er kjemiske våpen. Det er fullstendig uakseptabelt, både drapsforsøket og måten det skjedde på.

Attentatet føyer seg inn i rekken av mange prominente russere og Putin-kritikere som er drept eller nøytralisert på en voldelig måte. Folk som har i mot Putin og Russland er raske til å hoppe på konklusjonene, folk som støtter ham og dem er raske til å ty til konspirasjonsteoriene. Det er vanskelig å ha en mellomposisjon, indisiene er mange, bevisene få.

Det gjelder også i denne saken. Det er ikke mange som er i stand til å produsere denne nervegassen. Skal man stole på Theresa May, må det enten være den russiske statsmakten, eller noen som har stjålet den fra dem. Uansett vil russerne sitte på informasjon om hva som kan ha skjedd. Russerne, på sin side, benekter som vanlig alt. De sier de ikke har noe med denne saken å gjøre, og ber i stedet britene utveksle informasjon om hva som kan ha skjedd. Og på nettet raser debatten, med steinharde, fiendtlige fronter, godt gjenkjennelige fra mange andre lignende saker.

Mot Putin er det svært mange svært ressursrike mennesker og institusjoner som står. Det er kort vei å få utgitt en bok om Putin, om den er kritisk, og de selger godt. Skarpe og bitre kritikere har kort vei til de store mediene. De alternative stemmene må ty til alternative medier. Likevel er det ingen som klarer å binde Putin personlig til en virkelig skandale, eller en virkelig forbrytelse, eller noe som virkelig skader ham. Utallige forsøker, og ramser opp skandale på skandale, forbrytelse på forbrytelse, ting som skulle skade ham, men det treffer aldri helt og utvilsomt.

I valget i dag er det ingen reell opposisjon som stiller. Her vil jeg gå inn i litt kontroverser, noe jeg i denne bloggen ellers vil holde meg vekk fra, men jeg holder på min mening at ekskaljasjonen i det fiendtlige forholdet til Russland har gjort det umulig for noen som ligner oss i vest å utfordre Putin. Om målet har vært å fjerne Putin, har politikken vi har ført i vest vært totalt mislykket. Det går heller an å si at politikken vår har styrket ham. Den russiske opposisjonen har ofte søkt støtte i vesten, russiske demokratiforkjempere har alltid gjort det. Nå er dette å søke støtte hos fienden, på grensen til forræderi. Og det er vanskelig for disse demokratiforkjempere å manøvrere, for de må veie sine ord og meninger mellom å tekkes vesten, og tekkes russiske velgere. Den mest profilerte er Navalnyj. Det er bare å spørre ham hva han mener om Krim, så kommer han helt i saksa.

Det har dukket opp et nytt, litt merkelig fenomen også, i dette valget. Hun heter Ksenia Sobtsjak, og er svært kjent i Russland, men var ganske lite kjent her. Hun skal også liksom representere det liberale, vestlige, demokrativennlige, men det går an å spekulere om hun mener det, eller om hun er med i den arrangerte og beleilige opposisjonen Putin trenger, for å gi det hele tiden nødvendige skinn av demokrati. Navalnyj hater henne, så mye er sikkert. Hun stjeler penger fra ham.

For øvrig må jeg ta med at Navalnyj ved lov er fratatt retten til å stille som kandidat. Han er stadig under etterforskning og er også blitt dømt for korrupsjon. Og som mange andre land, tillater ikke Russland tidligere straffedømte i presidentembetet. Saken mot Navalnyj føyer seg inn i rekken som splitter Putinkritikerne og hans støttespillere. De som hater Putin, anser Navalnyj uskyldig, uten engang å ha satt seg inn i saken. De som vil støtte ham, tyr til konspirasjoner og spekulasjoner, det kan jo hende han virkelig har begått noe av den korrupsjonen han er beskyldt for. Min gjetning er at den russiske stats forfølgelse av Navalnyj er et overgrep, det er utspekulert, og det er virkningsfullt, typisk Putin.

Få i Vesten kan si de støtter Putin. Han er en annen type, president i et annet land, for et annet folk. Jeg tror ikke Russland har noe bedre alternativ enn Putin i dag. Jeg tror kanskje vi i Vesten må bremse litt opp med hele tiden å ville avsette diktatorer og korrupte regimer. Det er ikke alltid alternativet blir noe bedre. Eller, det er ikke nødvendig at den neste blir snill, når den forrige var slem. Eksemplene er i den siste tiden vel så mange på det motsatte. Alternativet er kaos. Det er også dette diktatorer og autoritære ledere forsøker å innprente i folket sitt og i verden, Putin kanskje bedre enn noen. Jeg tror i så fall at Putin har rett, alternativet til ham er ikke et velfungerende demokrati, alternativet er kaos. Og i Russland kan det bli farligere enn i de mange andre landene som er kastet ut i kaos, etter forhastede regimeskift. Derfor er ikke jeg så fortvilet over at Putin får seg en periode til, og at den perioden skal vare i 6 år.

Vi i Vesten, inkludert Norge, burde konsentrere oss om våre egne problemer. Det er nok av dem, hos oss også. Vi som ønsker å leve i et demokrati, bør jobbe hardt for å vise resten av verden at det fungerer. Det er etter min mening den beste måten å spre det på.

Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Er det slik at alle land før eller siden vil bli demokratier?

I posten i går skrev jeg litt om boken til professor Stephen F. Cohen, Soviet fates and lost alternatives, og hvordan kildelisten der viser at mange som nå er engasjert rundt det som skjer i Ukraina, tidligere har gitt ut bøker og ment om oppløsningen av Sovjetunionen. Det er er et mønster. De som nå mener situasjonen i Ukraina er kompleks, og viser forståelse for Russlands handlinger og politikk, er de samme som har problemer med å trekke bastante konklusjoner om hva som skjedde ved Sovjetunionens fall. Disse mener Vesten må vise forståelse for Russlands posisjon og historie, og søke kompromisser gjennom reelle samtaler, ikke sanksjoner, isolasjon og våpen. De som uten problemer trekker linjer og forklarer fallet som noe naturlig og uunngåelig, er de som nå avviser fullstendig Russlands interesser i Ukraina, og krever det som må være betingelsesløs kapitulasjon. Vesten må opprettholde sanksjonene og legge press på Russland frem til alle krav er oppfylt, helt som Ukraina selv vil.

Jeg kan si det sterkere enn dette. Og jeg tror jeg vil få med meg mange i Norge og andre vestlige land i denne beskrivelsen. Jeg vil i alle fall få med meg selv, slik jeg tidligere har tenkt. Mine lesere kan også spørre seg hva som egentlig skjedde ved den kalde krigens slutt. Hva ble resultatet? Var det noen som vant og noen som tapte? I så fall: hvorfor?

I den grad det går an å snakke om vinnere, er det liten tvil om at USA og de andre vestlige landene stod igjen som seierherrer. Den kalde krigen var også en krig mellom systemer. Det vestlige, demokratiske, liberale og markedsøkonomiske vant. Det østeuropeiske kommunistiske, strenge og planøkonomiske viste seg ikke å være levedyktig. De tapte. Og landene som hadde benyttet seg av disse systemene, var egentlig nederlagsdømte fra første stund. Det var bare et spørsmål om tid.

Jeg har tenkt slik. Vårt system har vist seg hittil overlegent alle andre. For at land og folk skal kunne oppleve virkelig velstand, og frihet til å leve sine liv som de vil, så må de adoptere vårt system. Vi gjør en god gjerning i å hjelpe dem i det.

Det er også slik at så lenge et land ikke har oppnådd å bli et velfungerende demokrati, så vil det ikke være stabilt. Når et land først har blitt et godt demokrati, vil det forbli det, fordi folk vil skjønne det er det beste.

Murens fall og den kalde krigens avslutning var dermed også starten på en demokratiprosess. De østeuropeiske landene måtte lære seg hvordan det skulle gjøres, og det er ikke gjort over natten. Det må gå gradvis, og vesteuropeiske land må bistå, også med penger, for å skape stabilitet og gode vilkår for velstand og utvikling. Først er det landene i den tidligere Warszawa-pakten, så er det de tidligere Sovjetrepublikkene. Herunder ligger Ukraina, for øvrig sammen med Moldova og Hviterussland, landene som har kommet lengst i partnerskapet med EU.

I min forståelse av verden er det dette som gjør folk så rabiate over Russland, og Putin. Putins handlinger går jo helt i mot den riktige utviklingen, han er verken demokratisk eller liberal, og han hindrer med alle midler nabolandene i å bli det. Med Putin og Russland får Ukraina (og Georgia og Moldova) en tyngre og lengre vei å gå enn de ellers ville hatt. Men historiens hjul vil rulle, før eller siden vil det liberale demokratiet komme også dit.

Det er jo litt pussig, men nettopp et slikt «historiens endelige mål» er jo en del av marxismen. Det var kommunismen som skulle være målet, det eneste systemet som kunne være stabilt. Demokratiet fantes den gang også, men Marx og kommunistene mente det var for borgerne og eliten, ikke for arbeiderne.