Den norske debatten og verden utenfor

Jeg har koblet meg av Facebook etter å ha vært aktiv der en stund. Det var en begredelig opplevelse. Sammen med resten av Europa står vi overfor enorme utfordringer for tiden. På Facebook oppfører vi oss som om det dreier seg om en nasjonal hetsekonkurranse. Vi smykker oss med begreper som «toleranse» og «mangfold», men oppfører oss mer intolerant enn noensinne når det gjelder andres meninger. Fremdeles dreier det seg om «oss» og «dem», eller «vi som mener rett», og «idiotene som ikke har skjønt det». Det er ingen debatt, ikke engang en skinndebatt, hver gruppe skriver og poster for sine likesinnede, og får «likes» og «kommentarer» som bekrefter og forsterker meningen man var stvinet i på forhånd.

Det er til å grine av.

Jeg hører også nyheter, når jeg kjører i bilen eller er andre steder uten internettradio. Da hører jeg alltid BBC World Service, som er deilig forfriskende, i en innelukket, norsk medieverden. Der er drapet på en arbeider på et mottakssenter for mindreårige asylsøkere i Sverige toppsak, på nettet var det i hele dag den mest besøkte saken. På de norske nyhetene ble det ikke engang nevnt. Der var det i kjent norsk stil, en kommende melding om «norske forbrukerråd», som var toppsak, et eller annet om rådgivining i forbindelse med den nye, såkalte delingsøkonomien. Velvel.

De siste par dagene har den store saken her i landet og på Facebook vært utsendelsen av asylsøkere som kom over grensen med Russland, på sykkel. Det var et smutthull i lovgivningen som gjorde at de kunne sykle over, da var de verken gående eller passasjer i et kjøretøy, det var noe slikt, smutthullet er tettet nå, for det ble etter hvert en større innstrømming enn vi helt klarer å kontrollere. De ivrigste på Facebook ser ut til å mene at det er rasistisk å skrive noe slikt, at man er i mot innvandrere og mot flyktninger, og så blir det ment i vei med stor styrke, og liten dybde.

For oss som har fulgt med på Russland en stund og kjenner landet sånn noenlunde, ble det rett og slett nokså komisk å se hvordan landet ble omtalt, og hvor umenneskelig asylsøkerne ville få det om de ble sendt tilbake. Det vil si, komisk er kanskje feil ord, i en situasjon som er så grell. Jeg så det ble sammenlignet med jødedeportasjonene under andre verdenskrig. Da er det bare å si godnatt til fornuftig debatt, la tingene heller spille seg ut, i all sin gru.

Foreløpig har dette endt med at Russland ombestemte seg, de ville ikke ta i mot asylsøkerne likevel. Forståelig nok, de ble jo sammenlignet med nazi-Tyskland, som man gjerne blir nå om dagen. Om Norge synes det er så uverdige forhold i Russland, så kan Norge ta seg av asylsøkerne og utgiftene og problemene som følger med dem, selv. På nyhetene i går ble det fremstilt som om dette var et problem for «ytringsfriheten», utenriksministeren vår, Børge Brende, måtte forsvare seg mot det, at det ikke var et angrep mot ytringsfriheten å dempe kritikken av Russland når vi selv sendte asylsøkere til dem.

Russiske medier dekket denne saken mye bedre enn oss. Rolig og saklig, fritt for følelsesladd glød og gnål. Bussjåføren som skulle frakte dem sa det var ordnet med plass på hoteller i Murmansk, ganske levelig, tross de 30 kuldegradene som fikk Norge til å gå i fnatt. De kan også nevne at Russland har noe sånt som 100 000 syrere med lovlig opphold, gruppen som tok seg over til Norge besto av folk med turistvisum, studentvisum, og folk som hadde bodd i Russland lenge, gjerne flere år. I russiske medier legger man heller ikke skjul på at Russland er et av landene i verden som tar i mot flest innvandrere, nest mest av alle, faktisk, i 2013, og der går det også en saklig og grei debatt om de skal ta i mot flere asylsøkere. I norske medier, les: NRK, skal det ha blitt sagt at Russland har tatt i mot 800 asylsøkere gjennom sin historie, og at muslimer kan bli arrestert «tilfeldig på gaten».

Velvel. Kunnskapsnivået minner om sånn det er når russere og andre østeuropeere beskriver det norske barnevernet. Da er det bare motsatt, da er det de som sier vi bryter menneskerettighetene, at barn kan bli tatt fra foreldrene, uten lov og dom, og at det særlig er slavere som blir utsatt. Her tillater vi oss å riste på hodet over dem, som er så uinformerte, og det bobler opp den gamle debatten om at vi må bli bedre til å «få ut informasjonen», og alt hva det nå er vi skal bli bedre til. Det er imidlretid ikke så lett å få ut informasjon til folk som ikke stoler på informasjonen, og ikke har tillit til avsender. Man oppsøker heller informasjonen hos sine egne, og heller informasjon som bekrefter det man selv helst vil tro.

I den forbindelse skal jeg kanskje ta med saken om asylsøkerne som ble flyttet fra hotell Astor til mottaket på Forus, her i Stavanger. Ryktene gikk varme, det var ulevelig på Forus, temperaturen blant asylsøkerne var vel omtrent som om de skulle bli sendt til Russland. De gjorde alt for å unngå å bli med transporten, gjemte seg i undergangen, og når de ble fraktet frem, nektet de å gå inn i mottaket. Stavanger Aftenblad postet villig vekk bilder over hvor «ille» det var, bilder som rett og slett – og på ny – ble litt ufrivillig komisk. Det skitne toalettet og den elendige middagen, det var vel som et hvilket som helst toalett på en norsk ungdomsskole, og atskillig finere enn noe offentlig toalett i Ukraina, for eksempel, ganske rart om en flyktning fra krigen skal la seg sjokkere over det. Middagen så ut til å være helt grei kantinestandard, tankene mine gikk til Stolovaja i Ukraina og Russland og tidligere sovjetrepublikker, fremdeles populære, man forsyner seg selv, og det er billig. Det henger ikke på greip om mennesker i nød skulle finne dette «ulevelig». Det vitner vel heller om folk bortskjemt med bedre forhold.

Stavanger Aftenblad kunne i det minste latt representanter for mottaket slippe til, og fortelle hvordan det egentlig var, og skrevet hva asylsøkerne egentlig fikk servert til middag. Det er sjelden ellers folk bare kan sende inn bilder til avisen, og få dem trykket.

Det er farlig å skrive om disse tingene. Jeg har nok med å være Putin-venn og antidemokrat og russisk troll, som jeg alt sammen er blitt beskyldt for etter alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina, jeg vil ikke være rasist og innvandringsmotstander i tillegg. Det gidder jeg ikke, den debatten tør jeg ikke ta i. Problemene som følger med den ukontrollerte masseinnvandringen som begynte i fjor vil tvinge seg frem av seg selv. Jeg ville satt pris på om det ble diskutert litt ordentlig, om man ble premiert for å være saklig, men jeg har ingen illusjoner, og vil ikke bruke tid på å stille meg i veien for skittkasting.

Jeg poster en lenke om dette, som alle interesserte sikkert har funnet frem til selv, skrevet av Lars Akerhaug, publisert på Journalisten.no, om dekningen av asylsøkerne, Den som roper høyest, vinner. Ganske grundig og godt skrevet, og ganske karakteristisk er det de som har utmerket seg med sterk innvandringsmotstand som poster denne lenken, jeg har ikke funnet den hos noen moderate eller hos de innvandringsvennlige. Karakteristisk er det også at Sylvi Listhaug blir kalt heksa, det var vel sågar en politiker som på Facebook ønsket heksebrenningen tilbake, temmelig urettferdig, egentlig, siden Listhaug vel her bare iverksetter den politikken stortinget i høst ble enige om. Ganske spesielt å gjøre Listhaug personlig ansvarlig, som om det er hun som sender asylsøkerne tilbake, som om ikke dette er jobben hun er satt til å gjøre.

Nei, jeg sier som ukraineren jeg hadde oppe til eksamen, det er best å ikke engasjere seg, ikke følge med på politikken, ikke uttale seg. Han sa han hadde prøvd, det hadde bare skaffet ham uvenner. Det er ikke verd det.

Da er det atskillig kjekkere å glemme alt, og ta med sitt lille barn ut på tur. Her i Rogaland er vakkert vintervær med gnistrende frost erstattet med mildvær og pøsregn. Vi er likevel ute, hver dag. I dag gikk vi rundt vannet. Jeg har funnet frem russiske gloser igjen, en pause fra nyhetene, og diskusjoner der det spiller så stor rolle hva man kommer frem til. Forrige fredag hørte jeg et program om Tristan og Isolde, på vei ned til butikken, 3-4 kilometer unna. Det var kjekt, en gammel historie fra tidlig middelalder, skrevet ned i forskjellige versjoner, vel kjent brukt av Wagner, ikke noe sinne eller provokasjoner om man ikke er enige om tolkningen, smil og moro. Mange spennende fugler er også å se, trekkfugler reiser ikke bare vekk, noen kommer hit også. Hegren står både i Stokkalandsvannet og i Storånå, laksanda er fast gjest nå i år.

På søndag gikk vi opp til Dalsnuten, en tradisjonsrik tur jeg tror jeg har skrevet om før, nå kunne vi for første gang ta med lille Irina. Det blåste enormt på toppen, så vi kunne ikke spise nistematen der, men måtte ta den med lenger ned, i le. Uken med frostvær benyttet vi til å kjøre steder det var vann med is. I den klare solen var ethvert landskap, også det rett bak Bogafjell, landskap jeg rett etter leser på Facebook de har tenkt å kutte i to med en bilvei. Det er som man kan bli bibelsk i tankene, man skal bli tatt fra det lille man har.

Jeg er likevel lykkelig, har nok av strategier til å kunne koble meg fra verden og dens nyheter. Jeg har bøker å lese, musikk å høre, leser litt poesi, jobber med det, hører Wagner, dyrker min egen verden. Sammen med kona og barnet er det lett å være lykkelig. Kona er litt omvendt i forhold til andre, hun omfavner krisen vi er inne i, er full av ideer om hvordan vi skal klare oss i den, enda vi ikke akkurat kan si vi er rammet. Barnet er så sunt og skjønt, lærer hver dag nye triks hun viser oss, bevege hendene til «Lille Petter Edderkopp», komme seg opp og ned bratte skråninger, klatre opp og ned på møbler og andre ting, vise oss fly og si «oo-ooo», helt fantastiske ting, når det er det første barnet, hver dag noe nytt, hver dag sin egen glede, helt uavhengig vær og vind, og uten forbindelse til den store verden, der det er de negative nyhetene som dominerer.

Kanskje er det noe på gang i Ukraina. Putin har nå satt sine tungvektere på saken, både som representant i Kiev, som samtalepartner med det ukrainske statsstyret, og i Donbass, rådgiver, partner eller kontrollør der, alt etter hva man vil kalle det. Freden det kan være snakk om er Minsk2, Krim er tapt, og Donbass vil ikke komme inn under full ukrainsk kontroll, slik det var før. Europa – med dets lederstater Tyskland og Frankrike – var med på å å fremforhandle denne avtalen, det er klart de støtter den. Tegn i tiden viser at USA beveger seg mot å støtte den også. Det finnes vel egentlig ikke noe alternativ, skjønt, det ennå finnes mange som vil insistere på det motsatte, at konflikten vil fortsette til Krim og Donbass på ny er under ukrainsk kontroll.

Jeg er lei av å engasjere meg. Det skaffer en bare uvenner, som den ukrainske eksamenskandidaten sa. I følge Minsk2-avtalen skal Kiev endre konstitusjonen slik at Donbass får økt grad av selvstyre, og de skal forhandle med dem om hvordan tingene skal være. Det er ikke Moskva som blokkerer denne avtalen, det er Kiev. For de som er i mot hele avtalen hjelper det selvsag ikke, de vil kjempe i mot den, og støtte Kiev i ikke å implementere hva de har forpliktet seg til. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er dette som gjør at det ennå er forholdsvis bred støtte til sanksjonene mot Russland, enda den også kanskje er i ferd med å rakne. Den kvalifiserte gjetningen går på at EU vil oppheve i hvert fall deler av sanksjonene i løpet av året.

Det er så mye annet også. Mordet på Litvinenko, kanskje den eneste rettsavgjørelsen der ordet «sannsynligvis» eller «probably» er med i dommen, «Putin visste sannsynligvis (probably) om det». Alt jeg kan si er at det er mye vi ikke vet, veldig mye vi ikke vet, og at Litvinenko og hans patron, Berezovsky, var for mektige til helt å bli kalt offer, det er en del som lukter litt rart her, fremstillingen i mediene er vel kanskje litt… Nåvel, kanskje er det sant som de sier, jeg vet ikke det, tviler på det, og jeg ser at dommen nå falt i en atmosfære som ikke ligner den saken ble gjenåpnet i. Nå er Europa vennligere mot Russland, Europa har større problemer, det er søkt å snakke om Russland som trusselen, EU står i reell fare for å bryte sammen, som følge av den ukontrollerte strømmen av asylsøkere, og den økonomiske krisen som eksisterer i tillegg og uavhengig av den. Det er lite trolig dommen vil få noen konsekvenser. Det vil heller ikke de nye – eller gamle – avsløringene om at Putin er korrupt, som det har vært skrevet om og sendt program om på BBC, og som opprinnelig kommer fra USA.

I Syria skal det være fredsforhandlinger på fredag. Foreløpig ser det ut til å være tøft nok å forhandle om hvem som skal sitte ved bordet. En vanskelig sak skal være at Russland ønsker å ha med kurderne, noe NATO-landet Tyrkia blånekter, og en på BBC omtalte som at «kurderne var opportunister, de var ikke med fra begynnelsen, og skal ikke ved bordet». Hun var ganske fiendtlig innstilt til Russland, kan man trygt si. Man liker heller ikke at syriske regjeringsstyrker med russisk hjelp har vunnet tilbake viktige byer fra opprørerne, og med det skaffet seg et bedre utgangspunkt før forhandlingene på fredag.

Jeg vet ikke. For meg er det slik at verden har beveget seg fra den tiden vesten med USA og Europa kunne diktere hvordan tingene skulle bli også ellers i verden. Visjonen om at alle skulle bli som oss, mer eller mindre, og dele våre verdier og vårt styresett, har også fått et møte med virkeligheten den kanskje ikke vil overleve. Fremdeles synes jeg debatten er litt slik som det var før, at det var helst teoretisk, og det gjaldt å diskutere hvordan demokratiutviklingen skulle være i land der den hang tilbake, hvordan andre land og andre kulturer skulle inkluderes, debatt om det var riktig å tegne Muhammed og om det skulle være lov med andre flagg i 17.mai-toget. Verden har kommet nærmere, kan man trygt si. Jeg hadde satt pris på om også diskusjonen kom litt nærmere, litt nærmere de tingene som skjer, slik at flyktningekrisen, krisen i Ukraina og krisen i Syria kan få en løsning som kan fungere, i stedet for at folk med sterke meninger fyrer opp under det prinsippielle.

Men jeg vet ikke, og vil heller ikke bry meg altfor mye lenger. Jeg har det godt i mitt eget liv, i skog og fjell og natur, som vi fremdeles har litt igjen av rundt her. Alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina har ikke beveget situasjonen noen verdens ting. Hva folk skriver på Facebook om flyktningekrisen er helst støy. Disse krisene lever sine egne liv, litt atskilt fra diskusjonen om dem. Det er det jeg også satser på å gjøre nå. Leve litt atskilt, fra krisene og fra diskusjonen.

Kjenner jeg meg selv rett, som jeg jo vet jeg gjør, kommer jeg neppe til å lykkes.

 

 

Reklamer

Dårlig nytt år

Merk: Denne posten er noe endret etter at jeg blandet sammen saudiske kong Salman (bin Abdulaziz al Saud) og forsvarsministeren prins Mohammed Bin Salman al Saud, etter en kommentar som påpekte feilen.

*

Jeg tenkte først å skrive en post om min egen nyttårsfeiring og bursdag, den var jo riktig hyggelig, men tiden løp fra meg og begivenhetene har innhentet meg. Det tegner ikke til å bli noe godt, nytt år, 2016, og jeg må spandere en post på hva som har skjedd så langt, og som har gjort en vanskelig situasjon verre.

2. januar drepte Saudi Arabia den shiamuslimske religøse lederen Sheik Nimr al-Nimr. Han var en av 47 stykker som ble henrettet samme dag, beskyldt for terrorisme. Forbrytelsen hans går tilbake til den arabiske våren, der Nimr al-Nimr var en av dem som talte det saudiske kongedømmet i mot. Som opposisjonsleder stod han for og oppfordret til ikke-vold, det er en lang tekst om ham på Wikileaks, fra 2008, det er ingen måte Saudi Arabia og deres tilhengere kan argumentere for at dette drapet var legitimt. I så fall er det legitimt å drepe meningsmotstandere.

Saudi Arabia har gjort dette mange ganger før. Som regel har det foregått i det stille. Saudi Arabia er vår allierte som gjør seg best uten mediedekning. De slipper unna forbrytelser mange ganger verre enn det Russland blir boikottet for. De er i krig med sit naboland, Jemen, i et rent forsøk på å beholde sin innflytelse der. De er også storinnkjøpere av våpen, også fra USA, til tross for at det i følge internasjonal lov er forbudt å selge våpen til land som åpenbart skal bruke dem mot sivile. Forholdene for kvinner og homofile er på verdensbunnen, liberale verdier er ikke-eksisterende, og de har mistenkelige bånd til flere terrororganisasjoner over det meste av verden der det finnes muslimer. De er erkeeksempelet på vår vestlige dobbeltstandard, der det ikke er så farlig med hva du gjør, men hvem du er på lag med.

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr brøt imidlertid noen regler, uskrevne. Det er enda et eksempel på det som det har blitt så altfor mye av de siste par årene, at de tingene man bare ikke gjør, er blitt noe man gjør likevel. Den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet på grensen til Syria er et prakteksempel. Den ukrainske sabotasjen av el-forsyningen til Krim er en annen. Det som før var utenkelig, er nå fakta.

Situasjonen i Midt-Østen er svært spent, der den ikke står i full fyr. Syria er ødelagt, og i en borgerkrig som borgerkriger ofte ender opp med å bli, full av ulike aktører, også internasjonale. Jemen er også i krig, men det er en krig verden bryr seg mindre om, merkelig nok. Derfra kommer det heller ingen flyktninger, uten at jeg ser noen verken eksperter eller andre kommentatorer stille spørsmål om hvorfor det. Krigsforbrytelsene i Jemen er legio, klasebomber, bombing av sivile mål, nå sist et sykehus for blinde barn, det foregår alt sammen uten den store internasjonale forargelsen andre konflikter blir fulgt av. I det utvidede Midt-Østen, med Nord-Afrika, er situasjonen knapt bedre, med Libya som arnested for terrororganisasjoner og regionale konflikter.

I mange av disse konfliktene er det de regionale stormaktene Saudi Arabia og Iran som står mot hverandre. Her hos oss er vi bombardert med hjernevask om at Iran er skurken, de er ondskapens arnested, det er herfra alt vondt kommer. De hadde riktignok en islamistisk revolusjon i 1979, og de har i sitt program å spre denne revolusjonen, men som shiamuslimer i en muslimsk verden av sunnier er det kanskje ikke helt realistisk, særlig når forholdet mellom persiske iranere og araberne veldig langt fra er det beste. Det var vel også de første par årene av revolusjonen forsøkene på spredning var mest reell, og det var alltid en diskusjon om spredningen skulle være voldelig, eller på det idemessige planet.

Kort sagt er det kanskje ikke helt dekning for alt vondt som blir sagt og gjort mot Iran. De er et stort og mektig land, med en svært stolt og lang kultur, men de er omgitt av fiender og folk som hater dem, og de har verdens største supermakt beint i mot seg. De fikk uventet og sikkert også uønsket hjelp av Bush-administrasjonen som fikk avsatt og drept Saddam Hussein i Irak, og erstattet ham med et shia-muslimsk styre. Men de er sterkt presset nå i Syria, der en broget allianse av stormakter i Vesten og i Midt-Østen ønsker å erstatte shiavennlige Assad med et sunnistyre. Også i Jemen er det Shiaene og sunniene som står mot hverandre, og dermed også en krig mellom Saudi Arabia og Iran, om hvem som skal ha kontrollen over det lutfattige, men strategisk viktige landet.

I konflikten mellom Saudi Arabia og Iran er Iran litt på vei opp, Saudi Arabia litt på vei ned. Iran fikk på plass en atomavtale med resten av verden i fjor, og skal få lettet på sanksjonene mot slutten av januar, om betingelsene er oppfylt, som de nå ser ut til å være. De vil dermed få delta aldri så lite grann i internasjonal handel igjen, få solgt litt olje og andre varer, lånt litt penger, bli en aktør på markedet. Saudi Arabia merker kjøret med en lav oljepris. De gikk så vidt jeg fikk med meg i fjor på sitt første år med budsjettunderskudd, og er ventet å få det igjen i år. De må ta av reservene, som de har mange av, men ikke ubegrenset. De har måttet stramme litt inn på de svært generøse subsidiene de gir folket sitt, og som gjør at kongefamilien kan beholde makten og gjøre ellers som de vil.

På Politico.com er det en godt skrevet artikkel om forholdet mellom Saudi Arabia og Iran, og at Saudi Arabia nok ikke er en ideell alliert, som Iran heller ikke er en perfekt fiende. Det florerer også med andre artikler om det åpenbare, at Saudi Arabia har litt for mange terrororganisasjoner på lønningslisten til at det blir helt bra å være på lag med dem, og at Iran ikke har gjort seg skyldig i så mange forbrytelser som isolasjonen av dem skulle tilsi. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har merket at også tradisjonelle massemedier har begynt å trykke kritiske arikler om Saudi Arabia, uten at det er i nærheten av å nå russiske dimmensjoner, selvsagt, enda det går an å argumentere for at Saudi Arabia og deres støttespillere er en langt større trussel, enn Russland og Putin. Hadde det saudiske kongehuset blitt brukt i overskriftene som Putin blir det, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.

  • Eksempel fra i dag: Overskrift i Aftenposten, «Putins neste trekk – Afghanistan, der vesten er i ferd med å trekke seg ut», eller noe i den duren der. Hva er Kong Salmans neste trekk, Aftenposten, er det Jemen, Syria – eller Afghanistan for ham også? Hvilke lover har Kong Salman underskrevet, henrettelser har han iverksatt, bombetokt satt i gang? Man kan vel også spørre Aftenposten og andre vestlige likesinnede om hva verre ugagn Russland kan finne på i Afghanistan, enn den vestlige verden har gjort siden de begynte å finansiere og utstyre Mujahedinen fra slutten av 1970-tallet som del av den kalde krigen mot Sovjetunionen.

I det saudiske kongehuset er det kamp og rivalisering etter at gamle kong Abdullah døde i fjor, og hans halvbror, kong Salman, overtok makten. Dere husker kanskje at en stor del av verdens ledere, inkludert vår kronprins, deltok i begravelsen til den avdøde kongen. Barack Obama avbrøt et sjeldent og gledelig besøk til India, der han talte blant annet om kvinners rettigheter, for å reise til begravelsen til den Saudiske kongen, i et land der kvinners rettigheter om mulig er enda dårligere stilt enn i India. Det var samme år som ingen vestlige statsledere deltok i minnemarkeringen i Moskva over andre verdenskrigs slutt, for øvrig. Det er ikke hva man gjør, men hvem man er på lag med, som avgjør posisjonen i verden.

Uansettt, Saudi Arabia er et lukket land, vel så lukket som andre land vi kritiserer for å være det, svært lite kommer ut av det som foregår. Det blir skrevet om en ung prins, 30 år gamle Mohammed Bin Salman al Saud, som nå er forsvarsminister, og som var den som satte i gang den militære intervensjonen i Jemen. Det blir spekulert i at han er den som trekker i trådene for Saudi Arabias nå mer aggressive utenrikspolitikk. Det kommer en tid da Saudi Arabia er under press. Konfliktene i regionen går ikke helt godt, statsfinansene er ikke så ubegrensede som de var, erkerivalen Iran beveger seg mot det gode selskap, i det hele tatt, Saudi Arabias posisjon er svekket, og det samme kan kongehusets posisjon i landet være. Kanske er det derfor de nå går til slikeekstreme skritt som de har gjort?

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr er det siste i rekken. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at han vil provosere frem en reaksjon fra Iran, slik at atomavtalen med det internasjonale samfunn kan bli torpedert, sanksjonene mot landet kan bli opprettholdt, og deretter at krigene i Syria og Jemen kan fortsette, til situasjonen i de landene er mer slik som wahhabistene i Saudi Arabia håper på. Om Salafisme og Wahhabisme kan man lese på snl., selv om man kanskje må utenlands for å lese hva det virkelig betyr og hvorfor det kanskje er noe verdt å være bekymret for. Norsk tradisjon har en viss tradisjon for å nedtone det som er vondt og kritikkverdig i islam, som denne radbrekkingen av en lærebok om «spansk gullalder» under muslimsk styre i Middelalderen skulle indikere.

Reaksjonene har blitt som Saudi Arabia kunne vente. I Teheran satte demonstranter fyr på den saudiske ambassaden, ingen ble skadd, ambassaden stod tom, men det er likevel slik iranske styresmakter skal beskytte mot. Etter det har Saudi Arabia og flere allierte i gulfen og Nord-Afrika (!) brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, noen av dem også handelsforbindelser og flyforbindelser. Offisielle reaksjoner i den vestlige verden har som ventet vært milde. Henrettelsene har blitt kritisert, men ikke slik at Saudi Arabia har noe å frykte, det venter dem ingen konkrete reaksjoner. John Kerry skal ha forsøkt å megle, først uoffisielt, med telefonoppringinger til Teheran og Ryhad, så ble det offisielt og kjent at dette ble gjort, Russland har også tilbudt seg å megle. Den meglingen er mer troverdig, siden Russland ikke så tydelig har tatt parti i saken, og forsøker å holde seg på god fot med både Iran og Saudi Arabia – et diplomatisk kunststykke, skulle de lykkes i det.

I Midt-Østen var eskalering av konflikten mellom Iran og Saudi Arabia noe av det verste som kunne skje. Saudi Arabia fant en måte å gjøre det på. Om det var håpløst vanskelig å finne en fredelig løsning, what so ever, før, er det blitt mye verre nå.

Nyttårsaften skjedde det også en helt forferdelig hendelse i Europa, i Tyskland, selv om den ikke ble kjent før et par dager senere. Det skal dreie seg om hundrevis av menn som har antastet opp mot hundre kvinner, tysk politi har 90 konkrete anmeldelser, meldes det, i sentrum av Köln. Hører man nyheten på denne måten frykter man straks det skal dreie seg om innvandrere, og det gjør det også, av «arabisk» eller «nord-afrikansk» utseende. De skal ha tatt på pupper og rumper til tilfeldig forbipasserende kvinner, så de har fått skrubbsår på dem, en kvinne fikk plassert en nyttårsrakett i hetten på jakken sin. En mann fikk både sin 15årige datter og kjæreste antastet, uten at han kunne gjøre noe. Overgriperne var simpelthen for mange.

Lignende, i mindre omfang, skal ha skjedd i Hamburg og Stuttgart. Mindre omfang dreier seg likevel om flere titalls, slett ingen bagatell.

Om Europa hadde vanskelig for å håndtere flyktningekrisen før dette, er det vanskelig inntil det umulige å se hvordan de skal kunne gjøre det nå. Ordføreren i Köln, Henriette Reker, har klønete gått ut og oppfordret kvinner til å «holde seg på armlengdes avstand», og «passe seg», altså snublet inn i å gi ofrene skylden, og indikere at dette er noe vi må akseptere og leve med. Innvandringsmotstandere har selvfølgelig kastet seg på henne som ulver, på sosiale medier. Reker er den samme politikeren som måtte på sykehus i fjor etter å ha blitt knivstukket som følge av sin støtte til Tysklands liberale innvandringspolitikk.

Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, ble så vidt jeg husker kåret til årets person av Time magazine i fjor. Jeg er enig i at hun er en politiker og en statsleder av et format det ikke finnes maken til i vår tid. Hun har virkelig fått noen store kriser i fanget, hun har ridd unna Ukraina-krisen, den mest unødvendige av dem, hun fikk seg noen skrammer av den greske gjeldskrisen og Tysklands håndtering av den, men er nå kanskje i ferd med å knekke sammen under flyktningekrisen. Det går ikke at Europa tar i mot hundretusenvis av muslimske flyktninger, når prisen er terrorangrep, antasting av kvinner og nedstengning av hele byer for terrortrusselen. Det går ikke i lengden, om debatten ikke blir tatt av de siviliserte og moderate, vil den bli tatt av de ekstreme og ultranasjonale. De vil gjøre det med vold, som det allerede er flere eksempler på. Disse blir fordømt, men de blir ikke forstått. Det er ikke lenger noen god kontakt mellom den politiske og økonomiske eliten i samfunnet, og folket som føler seg truet.

Dette er en reell trussel for Europa som vi kjenner det, og demokratiet som vi kjenner det. Det er en trussel på en annen måte og en annen skala enn vi tidligere er kjent med, og det kommer i en tid der vi også på andre måter er svekket. Det europeiske demokrati- og fredsprosjektet står i fare for å mislykkes, tre år etter vi selvtilfreds tildelte det fredsprisen.

Ukraina er nå om dagen mest en trussel for seg selv. Det landet er ødelagt ettertrykkelig. For tre år siden gikk det an å leve der, tross vanstyre, fattigdom og korrupsjon, nå har det kommet en gallup som viser at landet er på vei mot slutten. Her er en omtale fra Newsweek, dere kan lese de dystre tallene selv. 17 % støtter nå president Porosjenko. Selv i de vestlige delene av landet har han lavere oppslutning enn Janukovitsj hadde, da han ble styrtet. Hele 79 % av landets befolkning rapporterer seg selv som fattige, opp fra 62 % i fjor. 17 % er fornøyd med sin levestandard, karakteristisk nok det samme tallet, som de som er fornøyd med Porosjenko. Landet har også en helt umulig oppgave. De skal liksom bekjempe en oligarkklan med full kontroll over landets medier, politikk og økonomi, samtidig som de skal tre ned «austerity» fra IMF over en altfor hardt prøvet befolkning. Lånene fra IMF forsvinner i korrupsjon, eller til den håpløse «Anti terror operasjonen» ATO mot en enda hardere prøvet befolkning i Donbass. Demokrati- og fredsprosjektet i Ukraina har endt i en spektakulær fiasko.

Kunne ikke NRK spilt av det klippet med Børge Brende der han sier at «Ukraina ønsker å gå inn på demokrati og ta opp kampen mot korrupsjon, og så kommer Russland og ødelegger», eller hvordan han nå formulerte det. Nå har Ukraina snart hatt ett år i fred fra Russland, Minsk2-avtalen var fra februar 2015, det Ukraina som var igjen kunne gått inn på alt det demokratiet de ønsket og bekjempet korrupsjon som bare juling, resultatet er lik nuller, eller kanskje man heller skulle si minus. Det står verre til nå, enn det gjorde da. Maidan-revolusjonen har gjort Ukraina verre, akkurat som vi sa, vi som ikke slengte oss inn i koret som støttet den.

Ukraina har fremdeles potensiale til å ende opp i en verdensomspennende konflikt, all den tid NATO nå har bestemt seg for at krisen i Ukraina representerer «en militær trussel fra Russland». Det er en trusselvurdering som gjør at en får lyst til å gi opp troen på den opplyst, demokratisk debatt. Russland er en trussel fordi vi truer dem. En væpnet konfrontasjon kan komme av at Høyre sektor eller andre ekstremister i Ukraina fremprovoserer en russisk reaksjon, og så kommer NATO inn litt etter litt, slik de de to siste årene de facto har vært i ferd med å gjøre. En slik konfrontasjon minner om den som Saudi Arabia nå fikk til mot Iran, eller som tyrkerne forsøkte mot Russland, ved å skyte ned flyet der. Ukraina har på ny stengt strømforsyningen til Krim, forresten, men gudskjelov er Putin en mer sindig mann enn han blir fremstilt som, Russland rister provokasjonene av seg, og forsøker å orientere seg i den nye verden.

Farlig som dette er blir vante kriser som at Kinas børs to av fire handledager har vært stengt på grunn av stort fall, og Europa og USA har startet børsåret med en nedgang man må tilbake til finanskriseåret 2008 for å finne maken til, det er sånt som knapt kvalifiserer til oppmerksomhet. Heller ikke at Nord Korea sprenger en atombombe så kraftig at det blir registrert jordskjelv i området, er nok til å forandre noe særlig. De er kriser som de pleide å være, som vi har greid å løse tidligere. Krisene som rir verden i dag er av en annen type og av en annen skala, og vestlige statsledere ser ut til å famle i blinde på feil sted i sine motvillige forsøk på å adressere dem og gjøre noe med dem. Debatten om dem adresserer heller ikke problemene som de er, men opererer i gamle mønstre av helter og skurker, forbrytere og ofre, der vi så veldig gjerne vil vise vår sympati med ofrene at det blir uakseptabelt å påpeke at også de kan ha feil. Vi har vært så hellig overbevist om våre egne, gode intensjoner, at vi har glemt at gode intensjoner ikke alltid leder til et godt resultat.

Det er på vei til å bli for sent å gjøre noe med det. Vi har fått et dårlig nytt år, om enn jeg så inderlig gjerne skulle ønsket det motsatte.

Et nytt år går mot slutten

Jeg vet ikke om andre også har det slik, men jeg har et ganske sterkt forhold til tall. Det har kanskje noe med at jeg har en svak form for synestesi, for meg har tallene farger, og det er stor forskjell på partallsår, og oddetallsår. Nå skal vi ha 2016, det er ganske vilt, 2015 står ennå for meg som science fiction, en slags fjern fremtidsvisjon. Så er det snart bak oss.

Det har for meg personlig vært et spesielt år, som også 2014 var det. Jeg og min kone fra Kiev fikk vårt første barn, hun ble gravid rett og slett mens demonstrasjonene på Maidan utspant seg, og gikk gravid det året Ukraina støttet av Vesten endte i bitter konflikt med Russland. Det var vondt for oss, hun tilhører den delen av Ukraina som identifiserer seg med Russland, og føler seg som en del av russisk språk, kultur og historie. Jeg gjør også det, jeg var veldig glad for å ha funnet en russisk kone, enda hun er russisk. Før denne krisen kunne vi tøyse og tulle med det, jeg spurte om det var greit jeg kalte henne russisk, når hun var ukrainsk, og hun spurte «hva er forskjellen», som hele familien hennes også gjør.

Det ble helt uakseptabelt i 2014. Jeg har skrevet veldig mye om det, bloggen endret rett og slett karakter på grunn av denne krisen. Den skulle være personlig, en blogg på gøy for de som kjenner meg eller vil lære meg å kjenne, ispedd litt dryss fra alt jeg har lest meg opp på og satt meg inn i. Så ble det med ett blodig alvor.

Det skjedde samtidig som vi fikk vårt første barn. Det var en lykke større enn jeg kunne forestille meg den, jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli så altoppslukende, aldri at det skulle overta så fullstendig alt jeg gjør og tenker på om dagene. Jeg er dypt forelsket i min kone, fortapt i henne, egentlig, og når barnet vårt ligner på henne og ligner på meg, så går det rett i fletta på meg, for å si det litt folkelig. Jeg var på forhånd engstelig for at det skulle være noe i veien med henne, at hun skulle mangle noe, ikke være helt frisk, ha en eller annen feil, men så er hun et slikt vidunder. Det er en veldig stor glede, litt for stort til å være sant.

Så jeg har ikke så lyst til å provosere folk, så mye som jeg åpenbart gjør, med alt jeg skriver. Jeg tenkte jeg skulle slutte å skrive om politikk, om verdenssituasjonen, skrive litt om meg selv og hverdagslivet, for de få som er interesserte i det. Men så skjøt Tyrkia ned det russiske jagerflyet, så var det terror i Paris, så kuttet ukrainerne strømmen til Krim, så ble det slosskamp og runddans i det ukrainske parlamentet, med statsministeren involvert. Og jeg greier ikke la være å engasjere meg. Det angår meg personlig.

Jeg skal ikke påberope meg noen høyere legitimitet på grunn av det. Krisen som er nå angår veldig mange personlig, og min kone og jeg har det langt bedre enn de fleste. Jeg synes det var absolutt helt sykt at tyrkerne skjøt ned det flyet, absolutt helt hårreisende, uakseptabelt og livsfarlig, en helt unødvendig eskalering, gjort av et NATO-land, men de samme NATO-landene la kjølig sin støtte til Tyrkia, dette var greit. For øvrig måtte situasjonen nå deeskaleres igjen, Russland og Tyrkia måtte «finne ut av det».

Det er forskjellig syn. Vi kan diskutere så mye vi vil, det er ikke ord som styrer begivenhetene. Flyet er skutt ned, Russland reagerte med sanksjoner, og Tyrkia og Russland er på ny i konflikt, som de har vært så mange ganger før, men som de ikke var i i de gode årene fra Sovjetunionens fall, da verden gikk i riktig retning, tingene ble bedre.

Nå har det brått blitt veldig mye verre. Jeg klarer ikke å se på min datter og tenke at hun skal få dårligere muligheter enn jeg har hatt. Jeg klarer ikke å gå inn i den bunnløse pessimismen. Katastrofer har skjedd før, mange ganger, det er historiens gang, og de har som regel kommet uventet (er det noen stor krig eller stor invasjon som noen gang er varslet på forhånd, verdenskriger? borgerkriger? pleier det ikke å begynne med bagatelliseringer, at det skal gå raskt over?), men jeg kan ikke få meg til å tro at det skal skje igjen. Krigshissingen, opprustingen, det må da en gang gå over, opplyste folk kan da ikke i lengden gå med på at sårt tiltrengte penger i statsbudsjettene går til våpen og utstyr som aldri, aldri må bli brukt? USA skal bruke 1 000 milliarder dollar på atomvåpen nå fremover, atomvåpen, de har ensidig sagt opp avtalen de i sin tid gjorde med Sovjetunionen.

Jeg skriver meg inn i skyttergraven igjen. Jeg leser alltid kommentarene jeg får, hele tiden, selv om jeg ikke alltid får tid til å sette meg ned og svare på dem. Det er heller ikke lett, alltid, å vite hvor jeg skal begynne. Interesserte lesere kan gå inn i posten Romjul og Russland, for eksempel, og se hva de noenlunde faste kommentatorene Karsten Herold og Erland skriver. Begge har fulgt meg og kommentert lenge, vi kjenner hverandre, har kranglet og blitt venner igjen, på ny og på ny. Det er ikke meningen å være uredelig, og svare i en ny post, i stedet for å fortsette diskusjonen de har startet. Det er mer at jeg har lyst til å bli ferdig, nå som et gammelt år går mot slutten, og et nytt år skal begynne.

Jeg sitter foran peisen, nede i kjelleren. På spilleren er de umåtelig vakre Impromptus-stykkene til Schubert, overjordisk musikk. Det har vært en veldig lykkelig dag for meg, som så mange andre. Min kone og jeg har vært i butikken, og har mer enn nok penger til å kjøpe all den maten vi vil. Vi har fått satt opp et svært primitivt juletre for det russiske nyttår vi skal feire i morgen, et juletre som står litt i stil til livene vi lever, litt sånn på skjeive, litt sånn som kanskje ser litt rart ut.

For ordens skyld ser jeg ikke på Russland som noen stormakt, har heller ikke noe spesielt ønske om at de skal bli det. Demokratiet er det beste styresettet man til dags dato har funnet, at hver borger får være med og bestemme hvem som skal styre, får lov til å ytre sin mening og påvirke, får føle han eller hun er med i samfunnet og blir tatt hensyn til, det er en stor styrke i de land og stater og samfunn som får det til. Det har gjort den vestlige verden overlegen resten.

Poenget mitt er at vi må ikke søle det bort. Vår behandling av Russland gjør Russland mindre demokratisk, ikke mer. Heller ikke Ukraina er på vei til å bli demokratisk, selv om vi støttet en i navnet demokratisk revolusjon der. Den arabiske verden er ikke i nærheten av å bli demokratisk. Demokratiforsøkene som fulgte med den arabiske våren har satt regionen i brann, tydeligst demonstrert i Syria, men også i Libya, Irak og Jemen. Jeg synes Russland blir urettferdig behandlet, det er ikke de som har skylden for alt som er galt, de har ikke skylden alene. Men de blir straffet verre enn alle. Og vanlige folk får unngjelde når økonomien går ned. Det blir ikke noe regimeskifte, Putin går ikke av, og han endrer ikke politikk. Det er ønsketenkning, slik det finnes mye av nå om dagen.

Jeg skriver meg inn i skyttergraven igjen. Jeg har egentlig ikke noen tro på disse ordene. Om jeg får overbevist hele Norge om at Russland må være en partner, ikke en paria, så vil fint lite bli endret med det. Det blir ikke fred og fremgang i Ukraina, ingen løsning i Syria, det er andre krefter som styrer. Mennesker med makt har sett at handling beveger mer enn ord. Russland og Putin gjør dette mer enn noen i Vesten, selvsagt, om noen skulle være i tvil om det, ingen ord eller meningsmåling vil påvirke ham, han vil heller påvirke meningsmålingene. Det er ikke slik at jeg mener Russland er bedre enn oss, at Putin gjør ting riktig, som vi gjør feil. Han er imidlertid ikke den onde demonen vi har gjort ham til, og i det har vi gjort en stor og alvorlig feil.

Helst ville jeg altså la alt dette ligge. Gå inn i drømmen om at dører skal åpne seg, som Olav H. Hauge skrev det i diktet, at man skal gli inn på en våg me ikkje har visst um. At 2016 skal gi oss en fredeligere verden. At vi som er småbarnsforeldre kan være bare det, at det er nok å reise på stranden og gå i fjellet og i skogen, at hverdagen er det som er mest verdt å skrive om, at verden ordner seg selv, ting går seg til. Det er mitt ønske for 2016.

*

Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det skal bare til en liten provokasjon, en artikkel på nettet, en uttalelse fra noen i NATO eller noe, en terroraksjon eller militæraksjon i Ukraina eller Syria, eller et annet sted, og jeg er antent på ny, og vil skrive som før. Det er ikke bra. I verden som er nå, trengs folk til å dempe konfliktene, ikke forsterke dem. En lykkelig mann som jeg burde være den rette. Og som det latterlige mennesket i den fantastiske novellen til Dostojevskij, den beste novellen jeg vet om, som det latterlige mennesket i drømmen, er jeg beredt til å gå, beredt til å forsøke, litt.

 

Romjul og Russland

I dag er det Bachs julekantater i en innspilling av nederlenderen Ton Koopman som er bakgrunnsmusikken min. Det finnes ikke brød eller rundstykker til heving. Det er mandag morgen i romjulen. Barnet og kona sover. Jeg har – kanskje – noen timer til å blogge.

Jeg vil i dag begynne med min viktigste kilde, i fall jeg heller ikke rekker å skrive denne posten ferdig. Det er en samtale mellom David S. Speedie og Dmitri Trenin i regi av Carnegie Council for Ethics in International Affairs. Trenin er direktør for Moskvasenteret til Carnegie, og har bakgrunn fra både Sovjets og Russlands væpnede styrker, fra 1972 til 1993. Han har også bakgrunn fra forskning og undervisning, i Moskva og i Roma, i regi av Russland og av NATO, før han altså ble tilknyttet Carnegie. Han er innsiktsfull og velformulert. Hadde han blitt lest og lyttet til ville verden vært et tryggere sted.

Samtalen mellom Speedie og Trenin fant sted 27. februar 2015. Det var en tid Minsk2-avtalen ennå var ny og usikker, det var en intens tid, med intense blogginnlegg også fra meg. Trenin trekker de lange linjene, og kommer med en teori som den gang er splitter ny, men som jeg tror kan bli stående, nemlig at årene mellom 1992 og 2014 er en mellomperiode i den kalde krigen. Den kalde krigen ble ikke avsluttet i 1991, den tok en pause. Problemene den dro med seg var ikke løst, oppfattelsen om hva som var skjedd, var ikke delt, og det var heller ingen enighet om veien videre. Det var USA og den vestlige verden som overtok, som om resten av verden var brutt sammen. Det sovjetiske systemet og alt som hørte det til, hadde tapt en gang for alle, og gått under. I Russland blir denne oppfattelsen kalt «amerikansk triumfalisme», et syn knapt noen i Vesten har fått med seg. Jeg håper jeg med min lille skriving kan bidra litt til å endre på det.

Trenin kjenner begge sider, i motsetning til mange av de som skråsikkert uttaler seg på vestlig side. Han skriver at det ved Sovjetunionens oppløsning var en veldig stor vilje om å bli med i den vestlige famlien, det vestlige samfunn, the Western community. Dette synet gikk fra topp til bunn, det gjaldt eliten, og det gjaldt folket, det gjaldt utdannede og det gjaldt vanlige folk, det var bredt og stakk dypt. Vesten og USA var imidlertid reservert, i motsetning til det som er allmenn oppfatning av i dag. Den vestlige alliansen ville ikke legge ned sin militære del av den, de ville beholde NATO, og de ville utvide og styrke det. De ville imidlertid ikke la Russland bli med. Det er interessant å lese hva Trenin sier om det, han som kjenner systemene inngående på begge sider. Russland kunne på sikt bli en trussel, som også jeg har skrevet, og fått mye kjeft for, av folk som har villet latterliggjøre meg. Som USA og Vesten ikke kunne ta Russland inn i varmen, når de tok Tyskland og Japan. Med Tyskland og Japan ble det gjort riktig, med Russland feil. Tyskland og Japan er inkludert, Russland er holdt utenfor. Tyskland og Japan ble tidlig gjort til venner, forbausende tidlig, Russland ble tilsvarende tidlig demonisert, akkurat som Sovjetunionen hadde blitt det i den opprinnelige kalde krigen.

Det siste er mine ord, ikke Trenins. Jeg vil anbefale alle interesserte å lese den lange samtalen jeg la ut, det er lov å være enig eller uenig, men det går ikke an å si dette er ugyldige argumenter. Dette er Russlands syn, sagt av en som nå representerer Vesten (Carnegie er amerikansk, som man vet, også Moskva-senteret), og det er helt vilt at dette synet i nærmere to år har blitt kalt «Putin-propaganda». Jeg vil plukke ut en nøkkeldel i samtalen, der Trenin veldig klart får sagt hva som er problemet:

DAVID SPEEDIE: That’s an odd sort of switching of roles, isn’t it? One side is expanding to Russia’s borders, but when Russia protests, they are the ones who are the new imperialists. There is a logical fallacy there somewhere.

DMITRI TRENIN: This whole argument is built on, I think, a very important statement, a very important foundation, and that statement runs like this: There can be no moral equivalence between Russia and the West. That, I think, is key to the new narrative. If there is no moral equivalence, it means that the West can do anything because whatever it does, it is either good or will be corrected by the West itself. Russia has absolutely no right, no moral right at all, to question anything, because it’s still a country on probation. It used to be a country on probation. Now it’s the criminal again. The old criminal has come back, the old convict.

That, I think, is key. It does not only pertain to Russia and the West; it pertains to Russia and anyone else—Russia and Ukraine. There can be no moral equivalence. Ukraine is always higher. Georgia is always higher. You name any country with which Russia may have a problem; it would stand on a higher moral ground in the eyes of the people who adopt that vision than Russia itself.

Nøkkelen er at den vestlige verden med all vår debatt og selvkritikk er lullet inn i en forestilling om at vi selv er feilfrie, at vi selv vil godt, at vi vil se våre feil bedre enn noen, at vi vil rette på dem bedre enn noen, resten av verden må bare stole på oss, vi vil ikke løpe fra ansvaret, det er bare å legge alt i våre hender, ikke protestere, ikke blande seg inn. Sekulær, liberal humanisme har overtatt rollen kristendommen hadde i den forrige imperialismen. Det siste er mine ord, ikke Trenins. Troen på våre dagers vestlige verdier er like blind og ukritisk som troen på kristendommen var i tidligere tider, kristendommen var riktig, all annen tro var feil, resten av verden måtte opplæres. I Ukraina blir det slik at når det nye regimet representerer vestlige verdier, lener seg mot oss, så er det allerede bedre enn det forrige, og det i en slik grad at det blir riktig å kaste det forrige, om nødvendig med vold. At president Porosjenko nå er mye mer upopulær enn den forrige Janukovitsj noensinne var, og at Ukraina nå er i en mye verre forfatning enn de har vært siden landet ble selvstendig, det blir underordnet av at vi vil det beste og vil justere og arbeide for at det på sikt vil bli bedre. Andre veier enn vår vei vil uansett føre til noe som er verre.

Kanskje er det slik. Men det går ikke an å si at andre syn er ugyldige. Det er arrogant og hoverende, slik vi selv anklager de gamle imperialistene for å være, de som koloniserte Afrika og andre fattige land, og levde og døde i overbevisningen om at de gjorde en god gjerning, ved å spre kristendom, industrialisering og økonomisk velstand til uopplyste og uutviklede.

Jeg tror ikke store og mektige land og folk som Russland, Iran og Kina vil legge seg ned og vente på å bli opplært av et moralsk overlegent Vest. De vil ikke tro på at vi vil dem vel, for det har blitt litt for opplagt de siste årene at det ikke er slik. USA har mer eller mindre gått bananas, de klarer ikke å orientere seg i en verden der de ikke lenger er enerådende, der de blir reelt utfordret, tross sin militære, økonomiske og kulturelle overlegenhet. President Obama, som en gang fikk fredsprisen for alt han skulle gjøre, har vist seg som en ordenes, ikke handlingens mann. Han er i stand til å si de riktige tingene, ikke å gjøre dem. Det er i ferd med å etablere seg et inntrykk av at det ikke er han som styrer amerikansk politikk, verken innenriks eller utenriks, han er uklar og vag, i betente spørsmål er det vanskelig å vite hva han egentlig mener. Han liker seg best på talerstolen, der han kan snakke generelt, og i vakre vendinger. Utenriksminister Kerry representerer diplomatiet, viseutenriksminister Nuland og visepresident Biden representerer den amerikanske eksepsjonalismen, der amerikanerne må ta ledelsen, styre utviklingen, kjøre over, dominere. Obama står et sted i mellom.

Til neste presidentvalg står en samling hauker klar, de kappes om å være tøffest, de skal ikke snakke med noen, våpen og militærmakt. Russland, Kina og Iran må stettes på plass. Regimer som blir beskyldt for å være macho og udiplomatiske blir møtt av presidentkandidater som er macho og udiplomatiske langt inn i det latterlige.

Jeg hadde tenkt å skrive andre ting også, som alltid, om Russlands bombeangrep i Syria, Amnestys beskyldninger om krigsforbrytelser, en medisinsk professor går i rette med dem, hvordan disse beskyldningene spratt opp rett etter fredsplanen i Wien, en plan i regi av Russland, og så er det nå Russland som er krigsforbryteren som bomber sivile.

Julefeiring med dystre nyheter fra verden

Det er andre juledag. Brødene står til heving. På spilleren er Bach, Magnificat, med kantaten Gloria in Excelsis Deo til å følge. Julemusikk. Kone og barn sover, og vil antagelig gjøre det en time til, eller til brødene er ferdige. Dette vil bli vår første hele dag alene denne julen.

I går reiste lille Irina og jeg til mor på julemiddag. For oss på Lundehaugen har det tradisjonelt vært steik som har vært middagen på julekvelden, svinesteik med brun saus og surkål, ofte med ananas og svisker til pynt og ekstra smak. Siden søstrene mine begynte å gifte seg inn i andre tradisjoner har det vært en del pinnekjøtt i stedet. Det var det i år. Men en eller annen dag i julen inviterer mor alltid til skikkelig steik, så vi får en smak av barndommens jul også. I år var det på første juledag.

På vei hjem hørte lille Irina og jeg på radioen at en av de viktigste opprørslederne i Syria var drept i et bombeangrep, og at det antagelig var russiske bombefly som gjorde det. Dette var på BBC World Service, som hadde tatt over sendingene på Alltid Nyheter, heldigvis. Kvaliteten er himmelstormende forskjellig (ressursene antagelig det samme), på Alltid Nyheter kan man få inntrykk av at ingenting spiller noen rolle om det ikke skjer i Norge. Et utspill fra en nordmann får bredere dekning enn alt mulig som kan skje i verden, den norske debatten dominerer helt. De som kaller oss navlebeskuende har evig rett. Det er et norsk selvbedrag at vi er åpne og interesserte i hva som skjer ellers, og hvordan folk egentlig har det rundt omkring i verdens vidt forskjellige land.

I anstendighetens navn nevnte de på BBC at noen kalte denne opprørslederen «ekstremist». Ellers var innholdet i nyhetsmeldingene at han representerte Jaysh al-Islam, ja, dere kan jo lese selv på nettsidene deres. Det var en viktig og mektig opprørsgruppe, den var med i fredsforhandlingene som nylig fant sted i Ryadh, de deltok også i koalisjonen mot president Assad. Ingen sa noe om at det var han som satte kvinner og menn i bur, burene på lasteplan, og filmet hvordan lastebilene så kjørte inn i krigsområder som menneskelig skjold. Dere kan jo lese om dette også, for eksempel på Telegraph, der det er bilder fra filmen «opprørsgruppen» selv la ut.

Menneskene i burene var alawitter. Det er en minoritet i Syria, de har gjennom årene blitt undertrykt, men de kom til makten gjennom Hafez al-Hassad, far til Bashar, som nå er president. Dere kan lese litt om alawittene på store norske leksikon, det ser jo ut til å være en gruppe vi ellers ville støtte, liberale og sekulære til muslimer å være, det vi ville kalle «moderate», om ordene ble brukt skikkelig.

Men politikken har overtatt helt. I den forskrudde verden vi nå lever i er det i Syria sunnimuslimer som er «moderate», den «moderate oposisjonen», som er blitt et etablert utrykk i alt som er av vestlige medier. Selv ikke toppolitikerne våre og de som støtter denne «moderate oposisjonen» kan si hvem de egentlig er, annet enn kanskje mumle noe om at det er kurdere der. En amerikaner som ble intervjuet på BBC hardtalk nevnte ingen, men gav seg i stedet til å beskrive hva det vil si å være «moderat», at man var villig til å delta i samtaler, generelle fraser. Britene har nå vedtatt å gå til krig mot den islamske stat på Camerons ord om at det er 70 000 opprørere klare til å sloss mot dem på bakken. Russerne har bedt om å få utlevert en liste om hvem som er terrorister og hvem som er «moderate», men har ikke fått noen.

En som snakker åpent og ærlig om hva som egentlig foregår i Syria er den britiske tidligere diplomaten, Peter Ford. Han slipper til på BBC av og til, jeg har lagt ut klipp med ham fra Sky news (der han sier Cameron tar feil, russerne har rett, når det gjelder Syria). Et lengre intervju finnes på nyhetskanalen RT, den russiske, som balanserer den ensidige vestlige dekningen vi ellers blir hjernevasket med.

RT har forresten laget en artig reklamevideo i forbindelse med tiårsjubileet, der de humor bruker Vestens eget språk og virkemidler for å presentere seg selv og gjøre narr av alle som snakker stygt om dem, skikkelig laget, og morsom.

We still annoy them, slutter den med. Rett i blinken.

Nyhetsklippet med Peter Ford varer over tolv minutter, det er ikke sikkert alle gidder se det. En viktig ting han sier er at de kristne, alawittene, shiamuslimene, alle minoritetene, de vil støtte Assad. Det samme vil mange av sunnimuslimene. Det vestmaktene, gulfstatene og Tyrkia krever er at det er sunnimuslimene som skal bestemme. Det venter en alvorlig undertrykking av alle minoritetene i Syria om de får viljen sin. Det er ikke bare den islamske stat som er ekstreme. I nyhetssendingene i dag morges blir det referert til en uttalelse fra erkebiskopen i Canterbury, han sier at de kristne kan være i ferd med å utradert i fra Midt-Østen. Islamsk fundamentalisme er i ferd med å ta over.

Jeg rekker ikke å skrive denne posten så nøye som jeg ønsket. Min kone våknet, ville snakke. Hun har mer dagligdagse bekymringer, om utdannelse, om fremtiden. Vi skal kjøpe en sak på Finn.no, hente den. Vi snakket lenge. Barnet våknet også, brødene er ferdige. Det venter en god frokost. De dagligdagse bekymringene vil gå over av seg selv. Vi har det altfor bra til å gå rundt og bekymre oss. De store bekymringene kommer fra den store verden. Det virker som om vestens befolkning er dysset inn i en søvn og en sedvane om at alt kommer til å gå bra, at de fleste av verdens problemer er løst, eller vil løses, og at vår form for demokrati, markedsøkonomi og liberalisme er løsningen. Det gjenstår bare at alle verdens land skal omfavne denne løsningen. Kanskje er vi på ville veier i denne oppfattelsen, og må revurdere vår mening om hvordan verden fungerer og historien blir til. Det har aldri fantes faste, varige systemer, og det har aldri vært noen endelig løsning på verdens problemer. Kanskje er det ikke det nå heller.

Nå våkner barnet for alvor, og jeg må forlate denne posten uten å få skrevet den helt ferdig.

 

Dans makabre i det ukrainske parlamentet

Det var en spesiell dag for Ukrainas statsminister, Arsenij Jatseniuk, i går. Han er ferdig med en årelang immunitet, han har vært fredet, og det samme har posisjonen hans. Statsministeren i Ukraina har vært beskyttet, slik at regjeringen kan få arbeidsro. Beskyttelsen har riktignok knaket i sammenføyningene, særlig Odessas merksnodige guvernør og tidligere president i Georgia, Mikhail Saakashvili, har vært tildels svært utilslørt i sin kritikk av korrupsjonen i Ukraina, og Jatseniuks rolle i den. Støtten Jatseniuk og hans ennå nyopprettede parti har hatt i det ukrainske folket, har også forsvunnet, om man skal stole på meningsmålingene. Jatseniuk har hatt mer støtte internasjonalt, særlig blant demokratene i USA, enn han har hatt i Ukraina. I dag var også dagen han skulle holde en tale i parlamentet, om regjeringens arbeid det siste året. Det var en tale han hadde grunn til å grue seg til, all den tid det er ytterst få som synes regjeringen hans har gjort noe særlig godt arbeid, og det heller ikke er mye regjeringen kan vise til å ha fått til. Så det lå an til å bli en dårlig dag for den etter hvert plagede Jatseniuk, og om det lå an til å bli ille, skulle det bare bli verre.

Jeg har vært i mot Jatseniuk og hans regjering omtrent fra dag én. Det være seg om det var den midlertidige overgangsregjeringen som ble dannet etter Maidan-protestene, eller regjeringen han dannet etter det ekstra parlamentsvalget som ble holdt høsten 2014. Jeg har vært i mot måten det skjedde på. Den tidligere statsministeren, Janukovitsj, ble jaget bort, og mens partiet hans var i oppløsning, kuppet opposisjonen parlamentet, og det ble raskt holdt et presidentvalg og deretter et parlamentsvalg, før det russisk-vennlige østlige og sørlige Ukraina hadde fått bygget opp et troverdig alternativ. Dette kunne vært akseptabtelt, om bare den nordvestlige delen som overtok, hadde forsøkt å komme resten av landet litt i møte. Det har mildt sagt vært en mangel. Særlig med Jatseniuk i ledelsen.

Av alt jeg har fulgt med på Jatseniuk har jeg aldri sett ham vise en kjærlig eller menneskelig følelse, aldri sagt noe medmenneskelig, aldri vist forståelse for den andre sidens synspunkt. Karakteristisk er reaksjonen hans da Russland annekterte Krim, kort etter han og hans parti (han var den gang en del av Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko, men han brøt ut og dannet sitt eget parti til parlamentsvalget i fjor, ganske typisk for Ukrainas skiftende allianser og manglende partitradisjon) var kommet til makten. I stedet for å henvende seg til befolkningen på Krim, og ønske dem tilbake, så henvendte han seg til den nasjonalistiske delen av Ukraina, og forsikret seg om at alle de skyldige skulle «finnes» og «straffes». Befolkningen i Donbass ble kalt «separatister» og «terrorister», etter mordbrannen i Odessa gikk han hardt ut mot politiet «som ikke hadde stanset protestene tidligere». Det er Jatseniuk som vil ha en mur på grensen mellom Ukraina og Russland, og han vil kjøpe gass fra Europa, heller enn fra Russland. Om det er dårlig forhold mellom Ukraina og Russland etter alt som er skjedd, trengs en kar som Jatseniuk for å gjøre det verre. Filmklipp og artikler fra før han ble kjent også i den vestlige verden tjener heller ikke til hans fordel. Han er sterkt nasjonalistisk, men også dette kan han legge vekk om det tjener egen karriere.

Akkurat i dag synes jeg imidlertid han ble dårlig og urettferdig behandlet. Rett nok har regjeringen hans få resultater å vise til, særlig i kampen mot korrupsjon, som skulle være selve fanesaken i Ukrainsk politikk etter Maidan-revolusjonen. Den kampen ser ikke ut til å komme noen vei. Protestbevegelsen fra Maidan ble snart en kamp mot Russland og alt russisk, heller enn en kamp mot det ukrainske vanstyret. En rekke antirussiske lover er vedtatt, 70 år med Sovjetstyre blir visket ut av historien med metoder som bringer Ukraina tilbake til Sovjettiden de vil vekk fra. Gater og byer skifter navn, historiebøkene skrives om eller brennes, symboler og meninger blir forbudt, russiske varer, tjenester og kultur blir boikottet, alt mens det vakre i den ukrainske kulturen forsvinner i en støyende og motbydelig nasjonalisme. Korrupsjonen får fortsette som før.

Det har imidlertid ikke vært så lett for Jatseniuk og hans regjering å få gjort så mye med det, selv om de hadde villet. De som kritiserer ham, er ikke det spor bedre selv. Det ukrainske, politiske systemet er gjennområttent, og det blir ikke friskt om man skifter ut en side av den politiske maktkampen med en annen, slik man innbilte seg med Maidan. Jatseniuk er statsminister, men han mangler personlige midler, og er avhengig av «sponsorer» som det best kalles i våre dager, «patroner» var et bedre navn i Romertiden. De ukrainske mediene kontrolleres av oligarkene. For å få TV-tid, og gjøre det bra, er man avhengig av oligarkenes velvilje. Man står rimelig hjelpeløs om oligarkene bestemmer seg for å finne en annen dukke å styre. Jatseniuk har manøvrert bra, og fått opparbeidet seg støtte både i deler av den ukrainske eliten, og i USA og andre vestlige land, men han har aldri egentlig vært likt av folket. Han har med det ingen maktbase å true eliten med. Så om han virkelig hadde forsøkt å ta opp kampen mot korrupsjonen og annen kriminalitet i det ukrainske maktapparatet, så hadde han blitt fjernet med en gang.

Ingen statsminister, ingen regjering, ingen president, kunne fått skikk på Ukraina med de forholdene som er i landet nå. De laget en ny konstitusjon etter Maidan, sjekk Wikipedia for selv å finne ut hvilket nummer i rekken, de har for vane å lage nye konstitusjoner og «starte på nytt» i det landet der. Denne gangen var det etter det som ser ut til å være amerikansk rådgivning, et forsøk på å balansere makten mer mellom president og parlament. Presidentmakten til gamle Janukovitsj hadde vært for stor. Men den nye grunnloven i Ukraina har ført til lite annet enn at president Porosjenko, parlamentet og regjeringen blokkerer hverandre, slik at ingen har noen egentlig makt, og ingen er i stand til å få til noe. Det blir verre av at Ukraina er en del av den slaviske kulturen også Russland er en del av, der kompromiss er svakhet, og viser du svakhet, blir du knust. I dagens forhold er det helt lammende for ukrainsk politikk, for ukrainsk økonomi, for Ukraina som land. De er ikke i stand til å samarbeide med seg selv en gang. Om Russland og Putin ønsker å ødelegge for Ukraina, som så mange hevder de vil, trenger de bare vente å se, Ukraina ødelegger seg helt greit selv, gjennom indre stridigheter og eget vanstyre. Russland har rappet med seg Krim. Tross all dritten Kiev og ukrainske nasjonalister har funnet på for å lage livene vanskelig på Krim, og enda så vanskelige forholdene for Russisk økonomi har blitt etter lav oljepris og sanksjoner, så snakker vestlige journalister med befolkningen på Krim, og finne folk som er fornøyde. Det er vanskelig å finne folk som er fornøyde i det øvrige Ukraina, som sier levekårene nå har blitt bedre, at det er lettere å leve.

Forrige gang det var «revolusjon» i Ukraina var i 2004, Oransjerevolusjonen. Den var atskillig mer legitim, Januovitsj hadde jukset i valget, rivalen Viktor Jutsjenko var blitt forgiftet. Det ble holdt nyvalg, og det vant Jutsjenko og de oransje, klart. Også den gang var det optimisme, særlig hos oss i vest, men optimismen forsvant snart, da heltene Jutsjenko og Julia Timosjenko snart føk i tottene på hverandre, og ingen ringere enn Janukovitsj ble hentet inn igjen for å bli statsminister, i Jutsjenkos presidentperiode. Det ble holdt omvalg, og det ble endret på konstitusjonen. Det er vanskelig å holde helt oversikten. Ved neste ordinære valg, i 2009, forsvant Jutsjenko helt, og Timosjenko tapte for Janukovitsj. Den tidligere skurken var tilbake som president. Timosjenko ble satt i fengsel, for å ha forhandlet frem en gassavtale med Russland, «som var lite fordelaktig for Ukraina». Janukovitsj var en udugelig president, selvfølgelig, men hans oppslutning var ikke i nærheten av å falle så mye som den til Jutsjenko gjorde, og han var vel selv i Maidan-dagene mer populær enn president Porosjenko er nå. Det som er for utrolig til å være sant er hverdag i Ukraina. De bisarre historiene gjentar seg.

Det har lenge vært kjent at det er sterke gnissninger mellom blokken til statsminister Jatseniuk og blokken til president Porosjenko. De har etter beste evne forsøkt å glatte over det litt, for eksempel ved å la Jatseniuk delta liksom på lag med Porosjenko i lokalvalget, der Jatseniuks parti var for lite til å ville risikere å stille selv. Men det har vært noen direkte konfrontasjoner, særlig fra Saakashvili, som er Porosjenkos mann, utpekt av ham, til å være guvernør i Odessa. Jatseniuk har nok sett med gru at Saakshvil har fått arrangere «konferanser» og «foredrag», der han har greid ut om korrupsjonen i det ukrainske maktapparatet, særlig den Jatseniuk har vært en del av. Det betyr at veldig sterke krefter truer Jatseniuks posisjon.

Så skal han holde denne talen i dag, i det ukrainske parlamentet, Verkhovny rada, på høydene langs ved Dnjepr, i Kiev. Han er dyktig i det politiske spillet, det er det som har brakt ham der han er. Han var en gang en slags Wonderboy, kom til makt veldig tidlig, etter ukrainske forhold. Så han vet hva han kan si, og ikke, han kjenner reglene. Han vet også at talen blir filmet, og vil havne på nettet. Han vet at regjeringen har lite å forsvare seg med, at den har fått til lite, men at de som kritiserer den heller ikke har fått til mer. Han vet at salen som hører på ham, er full av gribber. Når det gjelder korrupsjon, sier han at det ikke er regjeringens arbeid å gjøre noe med, at det kan ikke regjeringen gjøre noe med. Dette er statsadvokatens arbeid, menn utpekt av Porosjenko, om noen skal klandres, er de som skal utføre jobben, eller presidenten som utnevnte dem.

I dette har han jo rett. Regjeringen har ikke makt til å straffeforfølge, eller til å velge hvem som skal ha rett til å straffeforfølge. Samtidig er hans egen regjering og dens støttespillere også en del av det korrupte systemet, og ikke det spor bedre enn Porosjenko, og hans blokk, antageligvis. Det er vanskelig å tale med tyngde når forholdene er som de er, umulig å si noe som kan endre noe, få til noe. Jatseniuk sier det han må si, han spiller rollen han er satt til, forsvarer seg og sine, som han må.

Etter talen kommer en kar opp for å gi ham blomster. Jatseniuk kjenner ham godt, selvfølgelig, det er et parlamentsmedlem, fra blokken til Porosjenko. Alt finnes på film, på YouTube, og på originale og manipulerte bilder, enkelt å finne på nettet. Det var i lang tid den mest populære filmsnutten på nettsidene til BBC. Der stod det imidlertid ikke at karen som kom med blomstene, var fra partiet til Porosjenko. Det gjør skandalen enda større enn den allerede så ut til å være. Parlamentsmedlemenet har nemlig bare med blomstene som et påskud for å komme seg frem til statsministeren. Det han egentlig vil, er å ta ham fysisk i hendene, og bære ham bort fra talerstolen, og statsministerplassen. Måten det skjer på er så ydmykende og krenkende for Jatseniuk at han fort kan være ferdig i ukrainsk politikk. Filmer som det der er ikke lett å slippe unna, de vil hefte ved ham for alltid. Ansiktsuttrykket hans, der han har parlamentsmedlemmenes hender rundt livet og under skrittet, det er ikke et av kamp og forbannelse, det er deprimert resignasjon. Jatseniuk holder seg tafatt i talerstolen, slik at han ikke så lett lar seg løfte vekk. En rekke andre parlamentsmedlemmer stormer til, og det blir en grell slåsskamp, inne i det ukrainske parlamentet, slik det har vært så mange, mange ganger før.

Enda så sterkt jeg misliker Jatseniuk unner jeg ham ikke dette. Det er et symbol på tragedien som er Ukraina. Politikerne blir truet på alle mulige måter, også fysisk. Går man inn i politikken, risikerer man liv og helse. Man havner i fengsel om man taper. Eller man kan bli banket opp, eller skutt, eller fjernet. Det er ikke slik som i Norge og andre normalt fungerende land, at politiske talent kan komme seg opp og frem. Russerne har et uttrykk, når man er med ulver, må man selv være en ulv. Uttrykket stammer fra en tid Ukraina var en del av Russland, det gjelder der også.

I et normalt fungerende land ville en skandale som dette naturligvis få et etterspill. Ikke i Ukraina. Det venter ingen debatt i mediene, på TV, i aviser. Han som løftet bort statsministeren mister ikke plassen sin i partiet, eller i parlamentet, det blir ingen reaksjon, om alt er som det pleier i det ukrainske liv. Det er veldig rart om ikke president Porosjenko var informert på forhånd, og hadde gitt klarsignal, men ingen kan vel vite. Det var et skikkelig skremmeskudd til Jatseniuk, nå er du ferdig. Først løfter vi deg bort fysisk, og symbolsk, så gjør vi det reelt. Ikke prøv deg.

Ukraina fortsetter akkurat som før. Interne kamper ødelegger landet. Til og med når de liksom skal ha en felles fiende, som er Russland. Når de nå får samlet seg igjen, fått fjernet Jatseniuk, arrangert nyvalg, kanskje skrive om konstitusjonen, hva de nå måtte finne på, så rykker de ikke tilbake til nivå null. De går langt tilbake i minus. Krim er tapt, Donbass er ute av kontroll, og økonomien er satt år tilbake. Veien mot Europa og et bedre liv ser lenger ut enn på lenge. Et første skritt vil være å innse realitetene, og orientere seg etter dem. Også dit ser det ut til å være langt frem.

 

 

Kampen om Syria, og om verden

Dette er en fortsettelse fra forrige innlegg, som jeg ikke fikk skrevet ferdig. Den var som så mange andre poster jeg skriver bredt anlagt, sikkert for bredt, tatt i betraktning hvor liten tid jeg har til å skrive dem, og hvor store sjansene alltid er for å bli avbrutt. Men jeg skriver også for meg selv, for å få ut av systemet ting som bekymrer meg. Jeg har ingen tro på at jeg eller andre som skriver kan få utrettet noe, det er ikke ordene og meningsmålingene som styrer begivenhetene lenger. For å få gjennomslag, må man ta mer drastiske midler i bruk.

Dagens store nyhet er at Donald Trump i USA har gått ut og sagt at USA ikke bør slippe inn muslimer i landet. Det er ganske ekstremt, hvis USA fortsatt skal forbeholde seg retten å bombe i muslimske land og drepe muslimer med droner, men ikke ta i mot flyktninger fra disse landene. I følge Trump selv skal forbudet mot muslimsk innreise foregå til den amerikanske toppledelsen finner ut «hva som foregår». Forslaget er et valgkamputspill, ikke laget for å bli reelt, så alle praktiske problemer man kan latterliggjøre Trump og kampanjen hans for, er ikke poenget. Jeg blir helt oppgitt av den amerikanske presidentvalgkampen, og forsøker å unngå den så godt jeg kan. Men som fast lytter på BBC World Service og fast leser og lytter på alt Stephen Cohen legger ut på nettet, får jeg mer enn min dose. Det er en deprimerende samling på republikansk side, og Hillary Clinton er ikke det spor bedre på den demokratiske, om målet er at verdens to atomvåpensupermakter skal finne ut av det med hverandre. Den amerikanske ignoransen ligner ingenting.

I forbindelse med terrorangrepene i Paris lastet jeg ned en rekke av podcastene til John Batchelor show (til vanlig hører jeg bare intervjuene med Stephen Cohen, hver tirsdag). I et av dem har han et intervju med en dame fra Fox news. Hun sier det utrolige, det amerikanske folket forakter (despise) de som er nummer 2, eller 10, de vil at vi skal ta ledelsen. De forventer ikke at presidenten skal kunne alle detaljer (all the intricates) i Syria-konflikten, men at han skal ha et godt instinkt (!) – mitt utropstegn -, og ta de riktige beslutningene og bare løse krisen.

Ta ledelsen.

Det er Fox News. Amerikanerne. De som sier det russiske folk er hjernevasket av Putins propaganda. Case closed, som amerikanerne liker å si det.

Det er veldig mye som skjer, og mye å skrive om. Det er mer enn nok stoff til daglige, fyldige poster. Britene har stemt for å bli med i bombeangrepene de også, bombe i Syria, bombe IS, som de kaller det. Jeg er dypt, dypt skeptisk til at dette er den egentlige grunnen til at Cameron vil være med å bombe, og at han la så mye kraft og prestisje i innlegget for å få lov til det. Det er mer enn nok hærstyrker til å bombe IS i senk, om det skulle være målet, og det skulle være mulig. Her er det nok heller historiens lærdom om at den som vinner krigen også bestemmer freden. Hvis Cameron virkelig er så oppsatt på å ende «the butcher» Assads dager som president, så må britiske fly også være med i bombingen. Da vil britene ha et sterkere ord med i laget i den politiske løsningen som vil bli etterpå, om det blir noen.

Jeg fulgte ganske nøye med på debatten i det britiske parlamentet, jeg tror det var sist onsdag. Labor har fått den gamle antikrigshelten, Jeremy Corbyn, som leder av partiet, og både britiske politikere og britiske velgere er skremt av forrige britiske bombetokt i Midt-Østen, det i Irak. Det er en lykke og en rettferdighet at det blir hengende ved politikere som leder landene sine ut i slike kriger, hva de har gjort. Britene husker Blair, som sa Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og gikk til krig på en løgn. Resultatet er også katastrofalt. Irak er verre nå, enn det var da, og Midt-Østen er mye, mye verre. Det har kostet også, trillioner av dollar. Statsledere i stormakter vil aldri bli stilt for krigsrett, men de kan bli husket i skam.

Dette har farget debatten litt, i England. Cameron lover ikke noe enkelt, han lover ikke engang seier. Han appelerer til at britene må støtte sin nære allierte, Frankrike, som er rammet av terror, og han skremmer med at britene kan bli rammet også, uten å gå så langt som å si at det vil skje, om de nå ikke går til krig. Jeg la også merke til en voldsom demonisering av den islamske stat, og medlemmene i den, they …, and they rape our women. Det lignet på hvordan vesteruopeerne omtalte de tyrkerne, eller ottomanerne, den gang muslimer virkelig truet Europa. Det var imidlertid Cameron som omtalte den islamske stat som noe middelaldersk, med middelaldersk tortur.

Jeg tror ikke det er lurt å omtale dem sånn. Det gir Donald Trump rett i å ikke ønske dem inn i USA, og det gjør det rart at vi europeere tar i mot hundretusener av dem. Det er en temmelig vrien retorisk balansegang, å argumentere at muslimene når de er med i IS vil «volda våre kvinner», men når de kommer til oss som flyktninger, så vil de ikke det. Bombene bør forklares saklig, rasjonelt, og ikke med at de vi bomber er udyr fra en for oss glemt og mørk middelalder.

Utenrikstalskvinnen fra Labor overgikk Cameron. Hun kalte den islamske stat «Fascister», og mente at «historien har lært oss at man bare beseirer fascismen ved å knuse den». Det var pinlig å høre på, og enda mer pinlig ble det av at hun fikk applaus og god respons. Britiske politikere sender bombefly mot muslimer i Irak og Syria, med argumentasjon at de er «fascister», og at «fascismen bare kan beseires ved å knuses». Det er en merkelig tendens i vår tid at alt som er farlig og skremmende, skal være «fascistisk», alt man er i mot blir «fascistisk». Donald Trump i USA ble også kalt fascistisk, hørte jeg i dag. Putin er også kalt fascistisk. Og russerne har antagelig grovt overspilt kortet om at Ukraina er blitt fascistisk etter Maidan, og at det er en fascistisk trussel derfra. Grensen for meg går når man kaller religiøse bevegelser og andre kulturer for fascistiske, da blir det absurd. Da kunne man like godt gå bakover i tid, og kalle for eksempel Djengis Khans mongoler og Attilas hunnere fascister. Det er ikke fascistisk bare fordi det «må knuses», og det må ikke engang «bare knuses» om det nå en gang skulle være fascistisk. Kun Hitler lot seg ikke stoppe på annen måte enn ved kamp. Det var kanskje ikke så mye på grunn av at han var fascist, som at