Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.

 

Demonstrasjon foran det ukrainske parlamentet 

På vei hjem i går fant jeg par politibiler like ved ukrainske parlamentet, Verkhovnyj rad. Politbilene var en del av flere, de stod oppstilt på rekke og rad, og det var også militærbiler, samt soldater og politi oppstilt. Jeg gikk bort for å se hva det var, og fant en demonstrasjon i regi av det høyreekstreme partiet Svoboda.

Partiet ville nok blitt kalt fascistisk, om det ordet kunne hatt noen mening i dag. Det ble dannet i 1991, under navnet Det sosial-nasjonalistiske ukrainske partiet (sotsial-nationalna partija Ukraina). Det er et navn som ligger tett opp til det det Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, partiet til Hitler. Og Ukraina har en historie med ytterliggående nasjonalister som samarbeidet med nazistene under andre verdenskrig. I deres øyne var det i kamp for ukrainsk selvstendighet mot den sovjetiske okkupasjonsmakten, så de som deltok i kampen er helter, men disse såkalte heltene begikk altså overgrep og massedrap mot befolkningsgrupper som fremdeles lever i Ukraina i dag.

I resten av Europa går de ytterliggående høyrepartiene og nasjonalistene mot innvandring og særlig muslimsk innvandring. De går også mot en form for liberalisme og samarbeid over landegrensene som EU gjerne vil stå for. Disse partiene ønsker mer proteksjonisme, økonomisk sett, og de ønsker stopp av innvandring, i forskjellig grad og med forskjellig intensitet. De etablerte partiene og mediene går i mot dette, og opptrer nokså samlet i fordømmelsen av Marine le Pen i Frankrike, Alternativ for Tyskland i Tyskland, og de mange andre nasjonalistiske høyrepartiene. Intresserte som følger med vet godt dette selv.

Mitt poeng her, er at de ytterliggående høyrepartiene i Ukraina er annerledes. Her er det ingen kamp mot innvandring, siden Ukraina praktisk talt ikke har noen innvandring. Kampen mot EU og liberalismen er heller ikke så synlig, siden Ukraina ikke er med i EU, og i alle fall ikke kan si at utenlandsk arbeidskraft kommer inn og tar jobbene, eller at ukrainsk politikk blir overstyrt av Brussel. Argumentene Le Pen og de andre bruker, gjelder ikke i Ukraina. Nasjonalismen retter seg mot minoritetene i landet, mot russere, jøder, polakker, ungarere, romani-folk og andre.

Etter Maidan-opprøret i 2013-14 har de ukrainske nasjonalistene blitt en betydelig maktfaktor i landet. Det gjelder ikke bare de nasjonalistsike partiene, der Svoboda er det fremste og mest kjente, det gjelder også de andre partiene, som enten har gått i nasjonalistisk retning, eller er nystartede, og er nasjonalistiske under et liberalistisk skinn. Her tenker jeg på partiet til tidligere statsminister Arenej Jatseniuk, han som straks ble statsminister etter Maidan, og forble statsminister til han ble kastet i fjor. Partiet hans heter Folkefronten.

Maidan-opprøret skulle liksom gi et «fritt» og «mer europeisk» Ukraina. Det skulle også bli «mer demokratisk», noe det selv var et utmerket eksempel på ikke å være, siden det var rettet mot en demokratisk valgt president, ett år før det ordinære valget skulle være. Opprøret var varmt støttet av Europa gjennom EU, og av USA. Å si «støttet» er forsiktig, det går også an å si «drevet frem». Særlig USA er tatt med buksene nede, i meddling in the election, til og med når det ikke var noe valg. Amerikanske toppolitikere og diplomater var i gatene her i Kiev, og delte ut småkaker til demonstrantene, samtidig som de var bak og trakk i trådene, – We are in play, som diplomaten Pyatt sa i en telefonsamtale med viseutenriksminister Victoria Nuland.

President Viktor Janukovitsj hadde 28 % oppslutning på det laveste, da protestene mot ham jaget ham bort. Sittende president i dag, Petro Porosjenko, har 18-19 % oppslutning. Nevnte statsminister Jatseniuk, og partiet hans, hadde rundt 2 %, så lavt at de ikke engang deltok i lokalvalgene i fjor eller om det var i forfjor. Det ukrainske folket er like misfornøyd, om ikke mer, med dagens styre, som med det forrige som ble kastet.

Og det er ikke så rart, for ikke mye er forandret. Det er de samme oligarkene som er bak og trekker i trådene ennå, det er de som egentlig kontrollerer politikken og økonomien. Det vet amerikanerne, og det vet EU, eller det burde de vite. Økonomien har gått nedover, Ukraina er altså fattigere nå, enn de var da de var så desperate at de okkuperte gatene i Kiev og forsøkte en aldri så liten revolusjon. Korrupsjonen er også den samme, eller bedre, eller verre. Det er vanskelig å si. Ut i fra skiltene og meldingene jeg kunne se, var det korrupsjonen denne demonstrasjonen var rettet mot.

Det er typisk for demonstrasjoner i de tidligere Sovjet-statene. Det er fritt frem å demonstrere mot korrupsjon, siden de aller fleste med makt i disse landene er korrupte, og de aller fleste blant folket er i mot dette. Men det er bare når demonstrantene legger inn litt vestlig-vennlig kulør, eller makthaverne eller litt «russiske», om det går an å bruke ordet som et ladet adjektiv, det er bare da vestlige politikere og medier er interessert. Ingen ukrainske demonstrasjoner eller maktskifter har fått vestlig oppmerksomhet, etter Maidan.

For oss med familie i Ukraina er dette så forbannet at det er vanskelig å holde hodet kalt. Det gjelder kanskje særlig siden nasjonalismen også er rettet mot oss. Vi snakker russisk, er interessert i og imponert av russisk kunst, kultur og historie, vi synes Russland og Ukraina hører sammen, at de to burde samarbeide, noe som er forbudt å mene og argumentere for i dagens Ukraina. Sensuren er blitt mye, mye verre, og mye, mye verre enn i Russland. Men den rammer russiske medier og russisk syn, derfor blir det på langt nær så fordømt som når det er vestlige medier og liberale meninger som møter problemer.

Krisen i Ukraina har også ført til at det er blitt farlig igjen mellom Russland og USA, der Europa og Norge står på amerikansk side. Det er til å bli deprimert av, verdenspolitikken de siste 3 årene. Vi har klart kunststykket å skli inn i en ny kald krig, til forveksling lik den forrige, med gjensidig propaganda og fordømmelse på begge sider, og konspirasjonsteorier det gjør vondt å lese og å høre. Det begynte alt sammen i Ukraina. Demonstrasjonen jeg kom over, illustrerer godt at det ikke har blitt noe bedre her heller.

Bilbombe og cyberangrep i Kiev

Det passet seg nesten litt godt at gårsdagens post omhandlet en del av problemene Ukraina etter Maidan sliter med. Mens jeg satt og skrev, var allerede nyheten om en bilbombe som drepte en ukrainsk offiser her kjent, og kort etter ble Ukraina hardest rammet av cyberangrepet Petya.

Jeg for min del hadde en fridag i går. Mama Olia og babusjka gav meg fri fra alt barnepass og samvær, så jeg kunne rusle rundt i Kievs gater som i ungkarsdagene. Ikke at det er så kjekt lenger, jeg har liksom gått fra meg, og det meste av tiden brukte jeg på å lese en tysk roman og plotte inn tyske gloser for å forberede meg til et nytt studium fra i høst. Bare sånn måtelig så jeg over nyhetene.

Den beste kilden for å lese om bilbomben er avisen en artikkel i avisen The Guardian, skrevet av Alec Luhn. Luhn er korrespondent i Moskva, han gjorde selv et stort nummer av han ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene mot Putins menn og korrupsjonen tidligere i vår, og han har fulgt Russland og de omkringliggende landene tett de siste årene. Artikkelen i Guardian er balansert, navnet på offiseren blir nevnt, oberst Maksim Shapoval, fra etterretningstjenesten, og ukrainske offisielle kilder ble sitert på at dette var terrorisme, og at Shapoval hadde vært med i kampene i øst, i Donbass. Den sedvanlige anklagen mot Russland blir lagt i munnen på en Jurij Butusov, redaktør av et nettsted Censor.net, det er han som i en post på Facebook skriver at Shapoval ledet en enhet som kjempet i Øst-Ukraina, og at russisk etterretning kan stå bak. Jeg har verken hørt om Butusov eller om nettstedet hans.

Luhn setter også drapet på Shapoval i sammenheng med flere andre drap i Ukraina de siste par årene, alle i Kiev, og både pro og anti det nye regimet i Kiev. De mest prominente som er blitt drept er journalisten Pavel Sheremet, også han drept av en bilbombe, det russiske parlamentsmedlemmet Dennis Vornonenkov, som ble skutt, og journalisten Oles Buzina, som også ble skutt. Særlig for Buzina er det utenkelig at det var russisk etterretning som skjøt, Luhn skriver selv Buzina var «pro russisk», noe som kanskje er en overdrivelse, men han var sterkt kritisk til det nye regimet. Det er langt flere enn disse tre som er drept, eller har dødd under mystiske omstendigheter, og langt flere som er mot det nye regimet, enn som er for det. Tar man med attentat begått i den rebelske regionen Donbass, så blir det riktig uhyggelig.  Men drap som kan knyttes opp mot Russland og særlig mot Putin, får mye større oppmerksomhet i vestlige medier. Sånn bygger vi, og opprettholder, fiendebilder.

For oss med familie i Kiev og bekjente i andre deler av Ukraina, er det bra at slike drap og attentat blir presentert også som et ukrainsk problem, og ikke bare et russisk. De siste par årene, etter Maidan, har det vært atskillig flere i Ukraina enn i Russland, atskillig flere enn i Russland under Putin, samlet sett, faktisk. Mye av det Russland med rette blir kritisert for under Putin, som sensur og politisk motivert vold og arrestasjoner, er mye her i Ukraina, under det nye styret satt inn etter Maidan-demonstrasjonene. Forfatteren Anton Khurkov er for Maidan, han støtter det nye Ukraina, og har skrevet mange artikler og gitt ut bok om endringene som har skjedd. Hans mest kjente bok er Døden og pingvinen, fra 1996, der han skriver om det nye Ukraina etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var Ukraina – som Russland – plaget av en sterk nedgang i levestandarden, og av mange høyprofilerte drap og attentat. Tiden vi er inne i nå, minner uhyggelig om den.

Cyberangrepet Ukraina ble rammet av stiller i en annen kategori. Her var Ukraina bare et offer blant mange. Kildene som skriver om dette angrepet er veldig mange, mine lesere kan google det frem like lett som jeg. Jeg har lest og fått med meg at det er metroen, flyplassen, sentralbanken, elektrisitetsverket og atomkraftanlegget i Tsjernobyl som er rammet, blant annet. Her er det også hintet til at Russland kan stå bak, men den beskyldningen er anstrengt, siden det russiske oljeselskapet Rosneft er rammet, blant flere russiske virksomheter. På meg ser det helst ut til å være økonomisk motivert. Siden de som står bak angrepet krever løsepenger for å frigjøre de rammede datamaskinene. Borer man seg litt ned i materien, og sjekker ryktestrømmen og diskusjonene på sosiale medier, ser man at en kar som Edvard Snowden mener at feilen som gjør at dette angrepet virker, er en åpning amerikanske NSA brukte for spionasje, en feil i Windows som ikke er blitt rettet. Feilen har et navn: Eternal Blue.

Her er nok også en del storpolitikk, og anklager i flere retninger. Amerikanerne vil gjerne ha skylden på noen de er i mot, som Russland, Nord Korea, Kina eller Iran, mens de som er mot USA gjerne vil ha skylden på dem. Angrepet er i alle fall virkelig nok, og det andre store angrepet bare på noen måneders tid. Så det virker som vi har å gjøre med et veldig reelt problem, som det bør komme reelle løsninger på, og man ikke burde bruke tiden på å slå hverandre i hodet med beskyldninger. For folk med bare vanlige datakunnskaper, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan disse angrepene virker, noe som gjør dem desto skumlere, og noe som gjør at det kan danne seg ideer om litt av hvert. Jeg liker å få tingene forklart på en måte så man kan forstå dem. Det bør man forsøke med disse cyberangrepene også. Foreløpig synes jeg diskusjonen rundt dette består av mye støy.

Vi som er her nede merker ikke stort til det. Min kone Olia hadde ikke engang hørt om det da hun kom hjem for kvelden (derimot hadde både hun og moren hørt om bilbomben, like i nærheten der Olia, barnet og jeg var i går, så det syntes de var skummelt). Min kjære mor uttrykte bekymring for at en SMS hun sendte på iMessage ikke ville komme frem. Jeg kunne ikke betale regningen for et måltid på restauranten Pervak med visa, visa virket ikke, så jeg måtte betale kontant. Kanskje var dette på grunn av hackingen? På BBC leser jeg at metroen ble rammet slik at det ikke gikk an å betale med kort, der, noe jeg sant å si ikke visste gikk an å gjøre i det hele tatt. Alle bruker det sjetonger, og sjetonger kjøper man for småbeløp det er meningsløst å bruke visa for. Så her vet jeg ikke hva ellers så etterrettelige BBC har hatt i tankene. At de skriver som de gjør, indikerer imidlertid at metroen sannsynligvis har virket, noe jeg ikke visste om den gjorde, og noe som heller ikke spilte noen rolle, siden jeg ikke hadde bruk for den.

Antagelig virker alt sammen helt fint i dag. Går det lang tid før banksystemene begynner å virke, får vi problemer med at kontantene løper ut. Men det tror jeg skal mye til. Så vi er ikke bekymret. Vi er forbannet, frustrert og irritert over det som skjer i Ukraina, alle drapene og volden, krigen, korrupsjonen, sensuren og den elendige økonomien, men vi forsøker å holde også disse negative følelsene i sjakk. Det er jo sommerferien vår. Vi vil gjerne glede oss i den.

Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

USA, Ukraina og vi

Det er i USA det skjer om dagen. 20. januar var innsettelsesdagen for Trump, det er alltid den dagen for amerikanske presidenter, og det er ennå ikke en måned siden. Likevel er det som om det er en kjernefysisk nedsmeltning av nyheter derfra, den ene skandalen skyver den forrige til side, hver dag er han og hans adminstrasjon toppnyheter for noe de har gjort, sagt eller blitt utsatt for.

I dag, nettopp nå, for under en time siden, er det en tale han har holdt, der han i kjent stil går løs på pressen for å være uærlige, hatefulle og bringe «fake news», falske nyheter. Falske nyheter og alternative fakta må være noen av de ordene som raskest har gått inn i dagligspråket til hvermannsen, siden de ble brukt første gang. I går var det at Trump åpner for å gå bort fra prinsippet med tostatsløsning i Israel, i forgårs var det Michael T. Flynn, sikkerhetsrådgiveren, som fikk sparken. Etter 24 dager i jobben. Ny rekord. Aldri før har en amerikaner i en så høy stilling blitt avsatt så fort.

Forbrytelsen til Michael T. Flynn var at han snakket med russernes ambassadør over telefon i dagene før Trump ble president, altså mens Obama ennå var president. I disse samtalene skal Flynn også ha diskutert sanksjonene mot Russland, noe han først benektet, så innrømmet kanskje å ha gjort. Offisielt er dette grunnen for at han måtte gå, eller ble bedt om å gå av frivillig, som han gjorde: Han løy om disse samtalene til visepresident Mike Pence, og til den høyeste sikkerhetsrådgiveren må presidenten og hans stab ha full tillit, og så videre, og så videre.

Det er ramaskrik. Og det koker over for noen, at kanskje Trump også må gå med i slengen. Det ymtes blant intelligente folk at han er sinnsyk, uegnet, ukvalifisert, og at han ikke har peiling på hva han driver med. Konfliktene innad i adminstrasjonen, og mellom Trump og hans egen sikkerhetstjeneste, særlig CIA, det blir brukt som påskudd – eller halmstrå – om at en president de hater som pesten, må gå.

Kanskje det. Men det er nå en gang noen millioner amerikanere som har valgt ham. Mange hadde som grunn at her kom endelig en som våget å ta et oppgjør med elitene, en som så å si talte Washington midt i mot. De ville nok ikke finne det helt greit om de samme elitene sørget for å få Trump avsatt, om det var aldri så gode grunner for å gjøre det.

Samtaler og diskusjoner om Trump får folk til å gå amok. Her er en artikkel verdt å lese, den heter The leakers who exposed Genn Flynn’s lie comitted serious – and wholly justified – felonies. Den er skrevet av Glenn Greenwald, den samme Greenwald som hjalp Edward Snowden å publisere sine lekasjer om NSAs ulovlige og grunnlovsstridige virksomhet. Sjefen for NSA, James Clapper, løy om det, ikke bare for det amerikanske folk og resten av verden, som alle toppolitikere og sikkerhetsfolk gjør, men han løy også til kongressen, de som skal kontrollere ham. Det var ikke noe ramaskrik mot ham, derimot var det det mot Snowden, han er den dag i dag flyktning i Moskva, og får ikke engang lov til å komme til Norge for å motta Ossietzky-prisen til Pen-klubben. Den norske stat vil ikke garantere for hans sikkerhet. Clapper beholdt jobben hos Obama til absolutt siste dag.

Så den veldige moralske indignasjonen skulle man kanskje være litt skeptisk til. Eller er det kanskje slik at det er verre å snakke med Russland, enn å spionere på egne og andre lands borgere, avlytte telefonen til venner og fiender, helt opp til Angela Merkel, og alt det andre Snowden har avslørt amerikansk etterretning egentlig drev med? Er det virkelig blitt så om å gjøre at Russland og USA skal være i konflikt med hverandre?

Jeg har som kjent familie i landet som på mange måter er årsaken til konflikten, landet som virkelig satte det i gang, Ukraina. Der har de en president og en administrasjon som går både Trumps og Putins en høy gang. Porosjenko er en søkkrik oligark, og har som en av de ytterst få i Ukraina blitt rikere de siste par årene. Han kom til makten ved et valgkupp, arrangert av en annen oligark, Dmitrij Firtasj, på et møte i Wien, der bokseren Klitsjko ble overtalt til å gi sin og sitt partis støtte nettopp til Porosjenko. Dermed stod han praktisk uten motkandidat, etter at den sittende og lovlig valgte presidenten, Janukovitsj, var jaget bort. Bokstavlig talt.

Det hadde vært lettere å tilgi dette om det hadde gått bra i Ukraina. Men økonomien har falt, med tosifrede prosenttall i året, etter nivåene som allerede var så lave at de var med og førte til Maidan-revolusjonen. I vestlige medier virker det som om de har ytringsfrihet nå, i Ukraina, men mediene er – som før – eid av oligarkene, og det er straffbart å mene og å ytre noe som går i mot den rådende, nasjonalistiske politiske oppfatningen. Det finnes også en folkejustis, eller hva det skal kalles, med gjenger og bander som kaster meningsmotstandere i søppeledunken – fortsatt bokstavlig talt -,  eller dreper dem. Politisk motiverte drap i Ukraian har begynt å nærme seg 90-tallet, og forekommer virkelig mye mer enn i Russland, der de til gjengjeld får mye mer oppmerksomhet.

Akkurat nå er det krise i Ukraina, på mange måter. Krigen i Donbass har blusset opp igjen, og man slår hverandre i hodet om hvem som har skylden og hvem som begynte, mens boligområder blir bombet. Det er stort sett pensjonister som bor der, riktignok. Resten har flyktet.

Krigen ødelegger økonomien i Ukraina ytterligere, selvfølgelig. Det østlige Ukraina har alltid vært motoren i Ukraina, det er gruvedrift, kull og koks. Nå i dag skal det visstnok være en blokade, jeg snappet opp en melding fra president Porosjenko om at blokaden måtte oppheves. Ukraina trengte kullet for å holde strømforsyningen i gang. Den amerikanske ambassaden i Ukraina, med den nye ambassadøren, Marie Jovanovitsj, har også en melding i den forbindelse. Noe sånt ville aldri skjedd med den forrige ambassadøren, Geoffrey Pyatt, eller president Pyatt, som han av onde tunger ble kalt. Økenavnet tilsa at han hadde mer makt over Ukraina, enn deres egen president, Porosjenko. Det var Porosjenko som måtte stå skolerett overfor ambassadøren, ikke omvendt.

Det svirrer også rykter om at Ukraina vil gå tom for gass. Folk er ganske redde. Gass er energikilden, for strøm og for matlaging. Uten gass, stopper landet opp. Meldingene går ut på at strømmen skal bli slått av seks timer hver dag, for å spare på gassen. Jeg vet at i et land som Ukraina har rykter lett for å spre seg, jeg vet ikke hvor mye som ligger i dem. Jeg vet at landets pengeproblemer er reelt nok, de er i en kontinuerlig tilstand av akutt pengenød, og det ser vel ikke akkurat ut til å være noen bedring i sikte. Videre er de i konflikt med Russland, også handelskonflikt, og har tidligere gått høyt ut på banen om at de ikke vil kjøpe gass av «sin fiende».

Jeg synes det er ganske spesielt at vi i Norge og resten av den vestlige verden klapper i hendene, og synes dette er flotte greier. Jeg kan ikke skjønne at vi på grunn av dette skal kaste penger inn i NATO, verdens suverent største, mektigste og farligste militærorganisasjon. Nå også ledet av en amerikansk president tenkende mennesker er enige om er en ukvalifisert galning.

Det er best ikke å følge å så altfor nøye med. I urolige tider som dette er det kanskje best å lese gamle tekster, gamle klassikere, finne frem til ting som viser at livet er verd å leve, verden verdt å bevare. Ikke følge med så man blir provosert og sint og redd, den nye folkesykdommen over store deler av verden, sånt som gjør at menn som Trump kan bli president. Sånt som gjør at du får det for deg at du vil ha det sånn som du vil, på dine premisser, på andres bekostning, øyeblikkelig.

Vi reiste ut til skøytebanen i dag, vår lille familie på tre. Mama Olia hadde ikke med seg skøyter. Hun skulle hjelpe lille Ira på isen. Jeg hadde mine nye, men ennå med en gammel kropp, stiv og støl, umulig å gå fort og elegant. For lille Irina var det ennå for vanskelig, to år og fem måneder som hun er, hun fant ikke ut av det. Støttet av mor lirket hun seg utpå, skled litt uten selv å sørge for bevegelsen, før hun satte seg ned, la seg ned.

Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Ukraina tre år etter Maidan

I dag er det på dagen tre år siden nasjonalforsamlingen i Ukraina stemte ned en frihandelsavtale med EU. Jeg skrev en post om det den gang, litt annerledes enn det norske og vestlige medier ellers skrev. Min kone er fra Kiev, og hun var veldig glad de stemte ned avtalen. Jeg skriver litt om hvorfor, i posten. Det er tre år siden, etter det er det ganske mange som har stemt ned handelsavtaler med EU, og frihandelsavtaler generelt blir møtt med stor skepsis. Den gang ble det imidlertid fullt kjør om at det var direkte uhørt at Ukraina stemte ned en slik avtale. Støttet av vestlige medier og politikere trakk folk i Kiev ned i sentrum, til Uavhengighetplassen Maidan nezavisimosti, og barrikaderte seg der tre måneder, i demonstrasjoner som utviklet seg til rene gatekamper. Det endte med at den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovitsj, ble jaget bort, og partiet hans og blokken som støttet ham gikk i oppløsning i parlamentet.

Euforien var stor, den gang. Jeg var en av de få som var skeptisk, og kritisk. Dess mer jeg leste meg opp om saken, jo mer kritisk ble jeg. Jeg skrev flittig om det på bloggen i 2014 og 2015, og ble til dels heftig kritisert. Nå er det ganske stille om Ukraina. Det gikk jo ikke noe bra, der. Og krisen i Ukraina har ført til en krise i det internasjonale samarbeidet mellom stormaktene også. Det har gjort verden mer utrygg. Man taler igjen om opprustning, for å stå rustet mot en aggressiv fiende, heller en nedrustning, for å skape en fredeligere verden.

Det var riktignok ukrainerne selv som gikk ut og demonstrerte, den gang. Kanskje var de representative, den lille brøkdelen av befolkningen som forskanset seg på Maidan, eller som stakk ned der hvert ledig øyeblikk. Kanskje er det symptomatisk at det ikke var noen andre byer enn i Kiev det ble demonstrert, noen «bred støtte i befolkningen» var mer synlig i Vesten, enn i Ukraina. I de østlige og sørlige delene av Ukraina var de direkte fiendtlige til dem, og gikk til motdemonstrasjoner, som de også var det og gjorde det på Krim. De hadde jo også støttet og valgt presidenten det ble protestert mot, og de kjente de politiske lederne som nå frontet demonstrasjonene.

Det ble fullstendig ignorert i Vesten. Her var støtten hodeløs og ukritisk, både i media og blant politikerne. USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt var ute og delte ut småkaker til demonstrantene på Maidan, er det i det hele tatt mulig at noen andre ambassadører eller statssekretærer skulle gjøre noe lignende? Vår utenriksminister, Børge Brende, gikk ut og sa president Victor Janukovitsj måtte gå av. Han skulle vite bedre, eller så skulle statsapparatet hans gjøre det.

For hva var alternativet? De tre ledende ukrainske politikerne på Maidan var Arsenej Jatseniuk, han professor Richard Sakwa kalte an ouright nationalist, der var bokseren Vitalij Klisjko, han Dagens Næringsliv i magasinet var «professor Ironfist», og Oleg Tjagnibok, en av grunnleggerne av partiet Svoboda, et rent fascistisk parti. Jatseniuk ble statsminister, til begeistring i den vestlige verden, en plage for oss med familie i Ukraina. Da han til slutt ble avsatt, var oppslutningen om han og hans parti slik at de hørte inn under kategorien «andre» på meningsmålingene. De deltok ikke engang i lokalvalget i 2015, året etter de vant valget i Nasjonalforsamlingen, så upopulære var de.

Tyst i Vesten. Det stod bare om ham, om Jatseniuk, så lenge han snakket negativt og nedsettende om Putin og russerne, og slikket oss i Vesten opp etter ryggen. En slange bør kalles med sitt rette navn, Jatseniuk var virkelig en motbydelig type, på alle sett og vis.

Bokseren Vitalij Klisjko var det aldri noen som tok alvorlig. Den gang Dagens Næringsliv skrev en lang og «lærd» artikkel om, florerte det allerede videoer på YouTube om alle tabbene han har gjort. Han fremstår jo litt dum, og blir nesten søt når han fomler og famler for å si noe fornuftig, særlig når han skal gjøre det på engelsk eller ukrainsk, språk han ikke kan så godt. Også amerikanerne kalte ham naiv, det var godt kjent for alle som fulgte med.

Han og hans parti, Udar, stilte i presidentvalget og til nasjonalforsamlingen. De var ganske populære, representerte liksom noe nytt. Men presidentvalget ble avgjort i et hotellrom i Wien. Der møttes oligarken Dmitro Firtasj med oligarken Petro Porosjenko og bokseren Klisjko. Ingen vet riktig hva som der ble sagt, men rett etter møtet ble det annonsert at Klisjko trakk seg som presidentkandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Med det ble det åpenbart at Porosjenko ville vinne. Han hadde ingen seriøs motstand.

Demokrati?

I vestlige medier stod ikke et ord, heller ikke da omstendighetene rundt dette møtet kom frem. Ganske lugubert, for øvrig, i forbindelse med en rettssak mot nevnte Firtasj, der amerikanske (!) myndigheter var etter ham for en sak om korrupsjon i India. Firtasj ble frikjent.

Det er ikke så lett utenfra å holde kontrollen på Ukrainas oligarker, og forbindelsen mellom dem. Det er 4-5 store, Rinat Ahmetov, nevnte Firtasj, Petro Porosjenko har slått seg opp, han er president, må vite, og Pintsjuk er å regne med. Så er det bøllen Kolomoisjkij. Herre min hatt så mye disse folkene her har stelt i stand. Bare unntaksvis står det noe i vestlige medier, de færreste – selv opplyste mennesker – vet hvem de er, og hva de har gjort. Som en begynnelse kan interesserte begynne å nøste litt opp i Kolomiskij. Det finnes ikke maken.

Det skjedde så mye tull i Ukraina disse årene. En amerikaner ble finansminster, Natalia Jaresko. Ikke bare er hun amerikaner, hun har også arbeidet i den amerikanske statstjenesten. Hun beholdt det amerikanske statsborgerskapet. Professor Stephen Cohen uttalte flere ganger at Ukraina utviklet seg til å bli en amerikansk koloni. En drøy uttalelse, men ikke uten røtter i virkeligheten. Kunne vi tillate en amerikansk finansminister i Norge, folkens? Er ikke dette en av de viktigste ministerpostene? Ukraina gjorde mer for å krype for USA, onkelen med pengesekken, for eksempel å la visepresident Joe Biden tale i nasjonalforsamlingen, ved nasjonalforsamlingens talerstol, opptil flere ganger.

De hentet inn en bajas fra Georgia, en klovn og en brumlebasse, Mikhail Saakashvili. Mer eller mindre egenhendig forsøkte han å lokke NATO inn i krig med Russland, da han angrep russiske såkalte fredsbeverandre styrker i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkashia, august 2008. Han kom til makten ved et statskupp, «roserevolusjon», ble det riktignok kalt, en del av de mange «fargerevolusjonene» i den perioden. Kontroversiell, kan man kalle ham, for å være litt diplomatisk. Omdiskutert. Mange her i vest og rundt omkring var imidlertid parat til å støtte ham også, slik man straks får tiltro til ambisiøse politikerfolk i stand til å si noe negativt og positivt om oss i Vesten. Hykle litt demokrati og menneskerettigheter. Det skal ikke så mye til. Saakashvili var John McCains mann, fan av George Bush, kalte opp en hovedgate etter ham, i hovedstaden, George Bush boulevard. Han ble satt til å være guvernør i Odessa, en av Ukrainas viktigste regioner, og en av de betente, russiskvennlige. Over 40 mennesker ble brent inne der, mai 2014, mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen. Etterpå la de ut hånlige meldinger på sosiale medier om «brente russere». Bare med et mer nedsettende begrep om russere.

Vi var forresten i Kiev på den tiden. Langs hovedgaten, Kresjtsjatik, var meldinger om takk til de ukrainske patriotene som hadde deltatt i det som endte som en massakre, og en beklagelse og sympatimelding for de ukrainerne som ble skadet. Langs samme hovedgate stod ultranasjonalistiske og militante Høyre sektor, og samlet inn penger til våpen. Helt åpenlyst. Ikke en vestlig korrespondent eller journalist tok tak i det. Jeg la ut melding og bilde her på bloggen, og på Facebook, tror jeg, uten at det hjalp så mye, naturligvis.

Saakashvili mistet nettopp posten sin han også, og reiser antagelig tilbake til USA. Han har ikke georgisk pass, lenger, så vidt jeg vet, og er etterforsket der som korrupsjon. President Porosjenko plasserer sine folk overalt. Ny statsminister etter Jatseniuk er Groisman, en lite profilert type, lakei av presidenten. På meg virker det som om Porosjenko i ro og mak øker og forsterker sin maktbase, beriker seg selv, ganske sånn som Janukovitsj og alle andre ukrainske statsledere har gjort før ham. Vi i Vesten blir helt blendet av at President Porosjenko snakker fint om oss, har som en av sine viktigste kampsaker «visumfrihet til Europa». Blir kalt Europavennlig.

Siden 2013 er det blitt krig, konflikt, splittelse og fattigdom i Ukraina. De har gått fra vondt til verre. Visumfriheten til Europa har de ikke fått, visumfriheten til Russland har de mistet. Mistet har de også mange av handelsforbindelsene til Russland, uten at nye handelsforbindelser med Europa og Vesten har vært i nærheten av å overta. Ikke i nærheten. Det er en konflikt som har ødelagt livene for millioner av mennesker. Og det begynte med denne handelsavtalen Ukraina skulle undertegne, og valgte å la være. Prosjektet fra EUs side var en del av deres «Partnerskap mot øst», partnerskap med Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Aserbadjan og Armenia. Det er mye å si om det også.

Jeg prøver å ikke følge så mye med lenger. Det er ikke verd å ødelegge likevekten på en sak jeg kan gjøre så lite med uansett. I Kiev blir det nå lagt ut boligannonser, du kan betale en tusenlapp i måneden, frem til en gammel pensjonistdame dør, så får du leiligheten hennes, etterpå. Hun er 77 år, så det varer neppe lenge. Pensjonen strekker ikke. Det er grotesk. Men vestlige medier sluttet å interessere seg, så fort revolusjonen var et faktum.

Det er mye her som er personlig, så det kan bli litt følsomt. Vår lille niese går i klasse med ei jente fra Donetsk, og har bestevenninne fra Lugansk. Begge steder har det vært krig, de er vel per definisjon interne flyktninger. Tanken på de to der, de små jentene og mødrene deres, og bestemødrene som er igjen, det gjør det helt uutholdelig med spørsmålet som har vært oppe gjentatte ganger, om USA og NATO-landene skal levere «dødelige våpen», som de kaller det, til Ukraina. Tidligere øverstkommanderene for de europeiske væpnede styrker i NATO, general Breedlove, han har fått hacket mail der han forsøker å fremprovosere en slik våpenlevering. Det var han som sa «russerne kommer til å angripe» hele tiden. Alltid ukritisk gjengitt i vestlige medier.

Jævler.

Moren til hun fra Lugansk, er igjen i byen. Jeg husker vi snakket litt om det, sommeren 2014. Moren er uten gass, uten vann, uten strøm, og det er bare en plass i byen mobiltelefonen virker, så hun må gå bort dit for å ringe. Jeg vet ikke om de har fått tilbake gassen, vannet og strømmen, hvordan det er med de tingene, hvor lenge de måtte gå uten. Våpen fra USA ville forlenget krigen, der.  Ukraina sendte bombefly dit, bombet sin egen by med fly og artilleri, det heter vel grad-raketter, jeg skrev engang om nøyaktigheten i siktet, det var sånn cirka et par hundre meter, rektangelformet, en eller annen plass inni der. Rett inn i boligområder.

Det er bare til å bli i dårlig humør av, alt i hop. Allerede i 2013, den gang avtalen med EU ble stemt ned, gikk det an å kjenne på stemningen at folk hadde det vanskelig. Siden har økonomien falt dramatisk, tosifret antall prosent, etter hva jeg har lest, slik at 4 % vekst i året gjør at man vil ta igjen nivået under Janukovitsj en gang på 2020-tallet. Folk merker det på at prisen øker, alt stiger, utenom lønningene. Valutaen har falt kraftig, så kraftig at Ukraina nå er Europas fattigste land målt etter gjennomsnittsinntekt for befolkningen. Dette er et av Europas mest ressursrike land, og sammen med de baltiske statene den mest løfterike Sovjetrepublikken ved oppløsningen. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet som er verre stilt nå, enn den gang. Folk er fattigere enn de var i Sovjettiden, Brutto nasjonalprodukt er lavere, og pengene er mer ujevnt fordelt.

Ukraina har akkurat det samme vanstyret de alltid har hatt. De er bare blitt mer nasjonalistiske og antirussiske. De har noe de kaller derussifisering, ta knekken på alt russisk. De har begynt med Lenin-statuer og gatenavn, navn på byer, suvenirer og symboler. Hundrevis ble vedtatt endret av en «komite» som satt sammen og snakket et par dager. De ukrainske styresmaktene klarer ikke å gjøre noe med korrupsjonen, men her kan de vise «handlingsdyktighet». Sikkert greit for folk i Norge og i USA, det er jo fritt frem og nærmest politisk korrekt å snakke negativt om Russland nå om dagen, så at ukrainerne for eksempel kaller opp Moskvagaten etter Stepan Bandera, nazikollaboratøren, lever man godt med i Norge, ingen bryr seg her. Men jeg er nå giftet inn i en ukrainsk-russisk familie i Kiev, vi har aldri hatt noen problemer med russerne, vi er veldig glade i den russiske kulturen og føler og mener Russland og Ukraina hører sammen. Det er vårt land, folkens, min datter er tospråklig, norsk og russisk, når all informasjon er på ukrainsk, skjønner hun ikke språket i sitt andre hjemland. Når folk i Ukraina er i mot alt russisk, er de i mot oss. – De angriper identiteten min, sier kona. – Hvis jeg ikke kan være russer, hvem er jeg da?

Det er ingen grunn til optimisme. Ukraina er helt fortapt. Ved neste valg vil antagelig pendelen snu litt igjen, man vil velge et mer russervennlig styre, og på ny vende seg mot Russland. Slik har det vært hele Ukrainas korte historie, frem og tilbake. Uansett er det mektige oligarker med egeninteresse som står over og trekker i trådene, det er de som kontrollerer politikken. Det er de samme ansiktene, bare med forskjellig navn på partiene. Det er bare å sjekke historien, også til de som stod på barrikadene og liksom var «europavennlige» og «demokratiske» på Maidan. Det var storpolitikk, et langsiktig amerikansk mål om å trekke Ukraina bort fra Russland, og over til oss. Og ukrainske politikere som kastet seg på, fordi det åpnet en vei for egen makt. Det har de jo klart.

Nå er Ukraina i tillegg til alle de andre problemene også tynget ned av gjeld fra IMF, EU, og fra Russland, selvfølgelig. Det var folkets stolthet, de var gjeldfrie. Ikke nå lenger. Så om handelsforbindelsene med Russland på ny skulle bli normalisert, som de forhåpentligvis vil bli en gang i tiden, så vil pengene i overskuelig fremtid og vel så det gå til å betjene umulig gjeld fra det internasjonale pengefondet IMF. Det er ikke mulig å se noen vei ut av dette. Så det er like greit å ikke følge med. Livet er bedre enn at det er verdt å bli deprimert i det.

Det ukrainske folket løser det også så greit de kan. Med dem er det ingen problemer, nasjonalismen er ikke så synlig hos dem, som hos politikerne deres. Vi snakker konsekvent russisk, som alle andre, og når det er snakk om konflikt og den politiske situasjonen, så er det straks økonomien som kommer opp. Det skrev jeg også, helt fra begynnelsen, da alle i Norge var så glade for at Ukraina «nå skulle bli demokratisk». De var helt ute å kjøre økonomisk, og tåler ikke krisen de har fått. Tenker jeg på det, blir jeg bare aggressiv. Det er det ikke verdt.

Fremdeles assosierer jeg Ukraina og Kiev med lange, lyse sommerdager, langs bredden av Dnjepr, nå også med et lite, skjønt barn derfra, mitt eget. Disse dagene ser jeg bare glade mennesker, som skjuler godt problemene de har, og som smiler, ler og bruker humor over elendigheten. Det er slik jeg vil ende posten, i et positivt bilde, Irina løpende på strandpromenaden, alltid barn på lekeplassen, alltid noen å leke med, alltid god stemning.