Vi som elsket Russland

Referansen er Jens Bjørneboe, og hans beiske kritikk av USA og deres verden i Vi som elsket Amerika – Essays om stormannsgalskap, kunst og moral. Den er fra 1970, krigen i Vietnam pågår, og det er rikelig å hamre løs på også mot den vestlige superstormakten, selv om den østlige ved Sovjetunionen nylig har rullet inn med tanks i Praha. Nå er det 2022. Og det faller bomber over Ukraina. Det er Russland som bomber seg selv og skyter seg selv og sin sak sønder og sammen.

Det er tjukt av argument om at Vesten kunne oppført seg annerledes, at Ukraina er et land med problemer og at dette er en krise og en krig og en konflikt som virkelig, virkelig skulle vært unngått. Men når Russland, med sin etter hvert altfor mektige og egenrådige president Vladimir Putin sender russiske soldater, russiske fly og helikopter, russiske tanks og russisk artelleri inn i nabolanet Ukraina, da opphører alle argument å virke. Da er Russland en overgriper og Ukraina må beskyttes.

Russere og ukrainere er broderfolk, og verden ville være mye, mye bedre om de to landene og statene kunne finne ut av det og være venner. Men nå bomber russerne ukrainerne, og det har historien ettertrykkelig vist at når du går til krig mot et land og et folk, så ødelegger du muligheten for vennskap i tiår og hundreår fremover, og det er helt selvsagt det må være sånn.

Det er utilgivelig av Russland, og av Putin, som nå bringer landet sitt og verden store problemer for lang tid fremover. Det er sykt det ikke er noen i systemet rundt ham, som ikke har klart å advare kraftig nok, hvor avsindig risikoen er og hvor mikroskopisk sjansen er for å lykkes.

Frem til nå har den vestlige verden undervurdert eller ignorert hvor mye Ukraina betyr for Russland, og av en eller annen grunn – virker det som – for Putin personlig. Det er skrevet rikelig med bøker som advarer om dette, og professor Steven Cohen, Richard Sakwa og andre har advart. Strategisk er Ukraina ekstremt viktig for Russland, og bare sånn passe viktig for Russland. Det var mange på vår side som ikke helt skjønte kreftene det utløste med Maidan-revolusjonene 2013/14, den gang var det reelt ekstremistiske og nasjonalistiske grupper som fikk plass langt inn i statsapparatet i Ukraina, det var lederen som ikke ville underskrive en avtale med EU, som ble kastet av en folkemengde som kanskje ikke representerte hele folket. Siden den gang har Ukraina hatt store problemer, og Russland har gått i uhyggelig feil retning.

Kanskje kunne det vært unngått, kanskje ikke.

Nå er situasjonen en ganske annen. Nå har Russland gått til krig. Nå er det Russland og Putin som totalt undervurderer og ignorerer hvordan Ukraina og resten av verden vil reagere på det, for du kan ha en så god sak du bare vil, men du kan aldri, aldri gå til krig for å vinne frem med den. Hele verden må reise seg opp og vise hvor dønn uakseptabelt det er. Vi som elsket Russland hater det som nå skjer, hater det Russland som nå viser seg, et Russland som gir kritikerne fullstendig rett og blir helt umulige å elske lenger.

Nå er det Ukraina.

Ukraina og Russland

En litt utrivelig post, på en trivelig kveld, dagen før julemåneden begynner.

For fem år siden planla min kone og jeg å reise ned til Kiev, for å feire julen og nyttår der. Det er den eneste gangen vi har fått gjort det. Det var demonstrasjoner i gatene i Kiev, og hadde jeg ikke selv hatt en kone derfra, så hadde jeg også vært med i den europeisk euforien, enda et land som velger vår demokratiske vei.

Det fulgte et par år med flittig blogging om dette, jeg var naturlig nok engasjert, det var livene våre som stod på spill, hvordan det skulle bli i vårt andre hjemland. Det kostet mer enn det smakte å skrive om disse tingene. Det er en uting med dagens debatter, at man bare skitner hverandre til, og sår tvil om både motiver og moralsk standard. Som ukrainere og russere selv sier, når man snakker med dem, politikk skaper bare uvenner, det er best å holde kjeft.

Jeg har hatt lykkelige år med å holde kjeft. Også de to årene jeg engasjerte meg, hadde jeg det fint utenom. År 2014 var året vi fikk barnet vårt, Irina, halvt norsk, halv ukrainsk. Halvt russisk. Det blir halvannen, og det en halv for mye. Hun er ukrainsk statsborger, dobbelt statsborgerskap, men hun er like så russisk som ukrainsk, det er russisk språk hun kan, og russisk kultur og historie som er hennes. For oss er russisk og ukrainsk nærmere enn norsk og svensk, i de gode årene før Maidan-revolusjonen sa både kona og svigermor at det var hipp som happ om jeg kalte dem russere og ukrainere. Hva er forskjellen, liksom?

Og når moren til min kone forklarte meg slekten sin, så er det helt riktig. Det går ikke an å si om dette er russisk eller ukrainsk, her går det om en annen, generasjoner bakover. For å gjøre det ekstra tydelig, så er jeg selv av en slekt der det er en god del svensk, og litt dansk, på morssiden. Det er ikke noe å snakke om, spiller ingen rolle, bare kjekt.

Men nå er altså Ukraina og Russland i en konflikt som nesten føles litt uvirkelig, mange ganger. Hvordan havnet vi hit? I dag kom nyhetene om at President Porosjenko i en måneds tid fremover nekter russiske menn mellom 15 og 60 år innreise i Ukraina. På nyhetene på NRK ble det presentert som en saklig beslutning, på bekgrunn av at dette er menn i stridsdyktig alder, og derfor kan danne «militsgrupper».

Har dere hørt på tull? Det er tjukt med ukrainere med slekt i Russland. Nå tar godeste Porosjenko julefeiringen fra dem, fordi de kanskje vil starte «militsgrupper», som det heter.

Bakgrunnen er selvfølgelig båtene den ukrainske marinen fikk beslaglagt, fordi de seilte opp gjennom Kersj-stredet, og med det nødvendigvis nær Krim. Enhver idiot vet at russerne ikke tillater militære skip der, ukrainerne vet det helt utmerket. Man kan godt være prinsippiell, og holde på at Krim ennå juridisk er ukrainsk,land, og at ukraina er i sin fulle rett til å seile med skip i egne farvann. Det er også en avtale fra 2003, som garanterer russisk og ukrainsk ferdsel i Azov-havet.

Alt dette kan man mene. Man kan også mene det skal gå an å gå i bakgatene i Lima på kveldstid, uten å bli ranet. Virkeligheten er en annen. Ukraina ønsket at disse skipene skulle få problemer, de søkte denne konfrontasjonen, sånn at preisdent Porosjenko kan få litt internasjonal støtte, kanskje, og sette i gang noe unntakstilstand og strenge reaksjone. Han kan vise seg sterk, og liksom konfrontere russerne, og med det kanskje ha en mulighet til å bli gjenvalgt som president i mars, selv om han ligger elendig an.

På NRK, som ellers i mediene her i den vestlige verden, så blir det fremstilt som Ukraina er utsatt for overgrep, og de snakker ublygt om hva «Putin ønsker», noe det er svært få som vet, siden han er av statslederne i verden som holder kortene tettest til brystet. Det som vet litt om Russland, og om verden, vet at de har ingenting å tjene på en konflikt som dette. De vil aldri få sympatien for å ta arrest i ukrainske skip, som seiler i nærheten av land russerne har erobret fra dem. Russerne gjør ikke dette fordi de har lyst til å bli upopulære.

Og uansett hva man måtte mene, så er det vanlige folk det går utover. Sånn den mislykkede Maidan-revolusjonen og 4 års sedvanlig vanstyre fra President Porosjenko, og hans menn. Russerne blir diskriminert i Ukraina. Det lever den vestlige veldig godt med, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver poster som dette. Vi har det helt strålende, hver eneste sommer, og ofte ellers, i Ukraina. Vi slipper lett inn og blir topp behandlet med våre norske pass, og blant vanlige folk er det selvfølgelig ingen problemer med å snakke russisk, alle gjør jo det. Men oppe på det politiske nivået, så er de nasjonalistiske og rasistiske og alt vi pleier å være i mot her oppe hos oss, og det er ingen her som vil reagere på at en russisk bestefar ikke skal få feire nyttår med familien i Ukraina, fordi president Porosjenko har lyst til å late som det er farlig nå, i Ukraina, sånn at ikke så mange tenker så sterkt på at det er helt for jævlig å leve i Ukraina, og at sånne som han har skylden for det.

 

Litt om konflikten mellom Ukraina og Russland i Azov-havet

Dette skal ikke bli en lang post, og jeg skal ikke forklare utførlig hva som er problemet. Jeg følger ikke så nøye med som før, og er ikke så tett på begivenhetene som jeg var noen måneder og år etter Maidan-revolusjonen 2013/14.

På nyhetene får vi det presentert som at Russland har tatt arrest i noen båter som seilte i Azov-havet, havet mellom Krim, det sydøstlige Ukraina og deler av det sydvestlige Russland. Det er et lite hav, med tilknytning til Svartehavet. Ukraina har en havneby til dette havet, Mariupol, en by de stod i sterk fare for å miste i krigen i Donetsk og Lugansk.

Det er skummelt. I Russlands øyne er Krim deres, og de kommer til å forsvare halvøyen og farvannet rundt med alle midler. Om Ukraina mot formodning får hjelp av vestlige, militære muskler, kan det bli farlig. Men lite tyder på at det vil skje. Amerikanske myndigheter og europeiske myndigheter har holdt seg nokså i ro, selv Twitter-krigerne avholder seg fra de verste provokasjonene. Det kan se ut som dette er et slags soloutspill fra Ukraina. Med det mener jeg at de har handlet, uten å ha fått det klarert fra sine mektigere allierte.

Ukraina og Russland kjenner hverandre svært godt. Ukraina vet nøyaktig hva de skal gjøre for å få Russland til å reagere, de vet at Russland vil gjøre det som trengs for å hindre militær aktivitet nær Krim. Ukraina snakker om «åpent hav», og en avtale fra 2003, men alle skjønner at det er noe eget når det er militærskip som seiler, og når det er sivile. Og om ikke alle skjønner det, så er det slik det er. Russland vil ikke tillate militære skip i Azov-havet. Dette er ikke noe å forhandle om.

Så dette kan Ukraina respektere, og la være å sende militærskip dit. Eller så kan de gjøre det, la skipet de sender bli arrestert, eller konfrontert, med russiske skip, og benytte denne situasjonen til å forsøke å oppnå et eller annet annet. Det er ingen ukrianer, ingen som vet hva dette her er for noe, som regner med at Russland bare vil la dette skje.

President Porosjenko har benyttet anledningen til å erklære unntakstilstand. Den ukrainske hæren er satt i høyeste beredskap, og dette er ropt ut i alle kanaler de har tilgjengelig. Dette var noe Ukraina aldri gjorde i 2014, da det virkelig var krig i landet, eller på noe annet punkt i krisen. Det er nå. Og det går an å spekulere i hva som er hensikten. Er det fordi Ukraina gjør det helt elendig på alle parametere det går an å måle etter? Eller er det fordi det er valg i mars, og Porosjenko ligger an til å tape?

Politikk i Ukraina er ikke som den er her hos oss. Det var utilgivelig naivt av EU å forsøke å presse gjennom en avtale, og til og med gå inn for og støtte regimeendring, for å få denne avtalen underskrevet. Det var det øyeblikk EU virkelig og beviselig bet over for mye i østlig retning. Siden har de også fått gigantiske problemer på andre områder. Med euroen og Hellas, med innvandring og problemene det har ført med seg, og med Storbritannia som vil melde seg ut. Ganske opplagt er ikke EU den europeiske frelseren, det en gang likte å fremstille seg som. Det gapte over for mye, ville for mye, for fort.

Nå er to av verdens nærmeste nabofolk i bitter konflikt, Ukraina og Russland. Dette er ikke en konflikt med dyp støtte i folket. I St. Petersburg i dag la russerne blomster utenfor den ukrainske ambassaden, selvsagt vil ingen russer ha krig eller konflikt med Ukraina. Vi hadde lagt blomster utenfor den russiske ambassaden i Kiev, hadde vi vært der. Det er en begredelig situasjon vi alle har havnet i. Episoden i Asov-havet er bare et symptom.

De egentlige probleme ligger mye dypere, og er en tragedie. Europas – og NATOs – fremstøt mot Ukraina, har resultert i et ødelagt land, og at både Russland og NATO ruster opp i stor skala, og har sluttet å stole på hverandre. Derfor er det ikke lenger trygt, når militærskip seiler rundt Krim, og Ukraina og Russland fyrer opp stemningen mot hverandre. Jeg håper akkurat dette problemet, blir løst som den bagatellen det burde være.

Trump og Putin – og reaksjonene på møtet mellom dem

Mens jeg var småsyk hadde jeg rikelig med tid til å pløye gjennom nyheter og følge med på sosiale medier og høre podcast. Jeg vet jeg skal være forsiktig med det, man ender lett opp frustrert og deprimert til ingen verdens nytte, men denne gangen er det i alle fall slik at det er flere som er mer fortvilet enn jeg. Dette skal bli en sjelden politisk post, her på bloggen.

Som alltid er det til forsvar for Russland. Folk er hysteriske, og det tjener ikke til noe bra. Jeg tror vi er tjent med å forholde oss til Russland som en rasjonell aktør, med legitime krav i en verden der mange av verdens stormakter er svært fiendtlig innstilt til dem. For noe av det, har Russland seg selv å takke, men Vesten oppfører seg som om det utelukkende er Russlands feil, alt som ikke går som det skal, og da synes jeg vi er på en farlig vei.

Nå hadde nettop Trump og Putin et møte i Helsinki. Jeg tenkte dette ville bli typisk Trump, stor ståhei et par dager, og så alt glemt, for det kommer en ny skandale eller uttalelse å hisse seg opp over. Og sånn går nå dagene. Men møtet i Helsinki frembrakte reaksjoner godt forbi kokepunktet, med flere høyerestående amerikanske tjenestemenn kalle det regelrett forræderi. Det er kraftige saker. Man kan ikke bare si sånn om presidenten, uten at det får konsekvenser.

Årsaken til forræderiet er at Trump sa han ikke så noen grunn til at Putin ikke snakket sant, når han (Putin) sa at Russland ikke hadde blandet seg inn i den amerikanske valgkampen. Det er spesielt, når Trumps egen etterretningsorganisasjon, FBI, nettopp har tatt ut tiltale mot 12 navngitte russere i det som kalles GRU, en slags etterretningstjeneste det også, så vidt jeg har forstått. Så da tror Trump mer på Putin, enn på FBI, mer på fienden, enn sine egne, og han er altså en forræder.

Det har eksplodert i en samlet vestlig medieverden. Alle kappes i å være sjokkert. Ingen sier noe om at det var en felle for Trump, at tiltalen mot russerne ble tatt ut rett før møtet med Putin, en skikkelig snubletråd for ham. Når Trump så tramper i denne felten så sterkt man kunne drømme om, gripes sjansen, og de sterkeste uttrykk tas i bruk, for… hva?

Ønsker de å fjerne Trump? Ønsker de å forhindre enhver tilnærming mellom Russland og USA, enhver oppmykning mellom verdens to atomsupermakter?

Ingen av oss vanlige folk vet noe om Russland har gjort noe ulovlig i forbindelse med den amerikanske valgkampen. Tiltalen mot de 12 er helt trygg, de vil aldri bli utlevert fra Russland, så saken mot dem vil aldri bli prøvd i en rett. Ennå er det ikke lagt ut noen ordentlige bevis for at den russiske statsmakten har gjort noe ulovlig. Hvem som hacket den demokratiske serveren, eller fikk tak i de kompromitterende opplysningene om Hillary Clinton og hennes valgorganisasjon, er ikke overbevisende lagt frem. Det er heller ikke forklart hvordan de vet det er russere, og at disse russerne eventuelt tjente den russiske statsmakten.

Mange ønsker tydeligvis veldig sterkt at det var russerne, og mange er hellig overbevist om at det var dem. Kanskje er dette samme type folk som mente McCarthy hadde rett, og at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen? Amerikansk etterretning har lange tradisjoner for å lyve, de er ikke ukjent med å føre folk bak lyset for å oppnå politiske mål. Her er det ganske tydelig at det er flere som er ute etter å ta Trump, og et av de beste kortene de har, er at han har samarbeidet med Russland, hovedfienden.

Jeg tror ikke noe på at han har det. Det trengs ikke russere for å komme seg inn på mailene til Clinton, de var det flere som kunne få tak i, og Trump-kampanjen ville selvfølgelig visst at det var dødsdom å bli avslørt i samarbeid med russerne. Det var ikke verdt risikoen. Om russerne gjorde noe, så var det uavhengig av Trump.

Motstanderens av Trump vet også at å kjøre på dette kortet, gjør det vanskelig for Trump. Om han går med på at det er noe i avsløringene til FBI, så undergraver han sin egen valgseier over Clinton. Han undergraver også det amerikanske demokratiet, med det at en utenlandsk statsmakt, med en økonomi på størrelse med byen New York, kan gå inn og avgjøre et amerikansk presidentvalg. Hva er det for slags demokrati?

Jeg tror russerne er bedre som venner, enn som fiender. Det ser ut til å være en tapt sak, vestlig offentlighet har fått Putin så opp i halsen, at en normal samtale ser ut til å være umulig. Men dette gjelder Vesten, vel å merke. Med resten av verden, Afrika, Asia og Sør-Amerika, har Putin og Russland helt fine forbindelser. Det hadde han også med oss, inntil han gav Snowdens politisk asyl, og erstattet ord med handling da også Ukraina skled mot vest.

Nå om dagen er også russerne langt mer fornøyd med eget styre og system, enn Vesten. Putins oppslutning har falt til 63 %, ennå langt over noen vestlig statsleder kan håper på. Tross mediestormen, forblir Trumps oppslutning på 42 %. Den vestlige verden bør feie for egen dør. Det er store og åpenbare problemer i både USA og EU. Det er feil vei å gå å gi Russland skylden. Meningsmålingene viser også at dette ikke er det folk flest er så opptatt av, og det holder jeg med dem i. Mediene og politikerne i vår del av verden ser ut til å være skikkelig i utakt med folket. Og det er vi som skal være demokratier.

Hvordan det egentlig står til i Ukraina

Mens jeg sitter utenfor kafe Skyberry og venter på den skal åpne, hører jeg det romstrere i søppeldunkene like ved. Det er en gammel, tynn pensjonist som leter etter om det er noe han kan bruke.

Turister i Ukraina vil ganske sikkert få et galt inntrykk hvordan det egentlig står til her nede. På overflaten er alt ganske bra, som man kan forvente i Øst-Europa, litt falleferdige bygninger her og der, dårlige veier og mange steder og ting modent for reperasjon, men folk går skikkelig kledd og alt er etter standarden rent og pent. Folk vandrer omkring og ser ganske glade ut i sommervarmen, på lekeplassene er det barn som leker, strender og parker har folk som koser seg, og i butikkene er folk og handler matvarer. Det ser helt vanlig ut.

Men under overflaten er alt mye, mye vanskeligere. Gå hjem til folk, og se innom kjøleskapene deres. Ta en titt på lønningene, og se på utgiftene. Særlig de faste utgiftene. Ukraina konkurrerer med Moldova om å være Europas fattigste land, det er et spørsmål om hva man måler etter, hvem som kommer dårligst ut. Omregnet i dollar er ingen lønninger lavere enn i Ukraina, de var i hvert fall ikke det sist jeg sjekket. Og Ukraina har problemer med arbeidsledighet, manglende sosial sikkerhet, og alt man forbinder med land med svak økonomi.

Det er beinhardt. Og alle TV-kameraer ble slått av, straks det var innført en vestvendt president i landet, sjokoladeoligarken Porosjenko. Under ham er landet blitt fattigere, og mer nasjonalistisk. Det går under raderen her hos oss, hvor alle er mer opptatt av hvor vanskelig og fælt det er i Russland, mens sannheten er at folk i Russland er mye mer fornøyd både med styret sitt og økonomien sin enn folk i Ukraina er. Med god grunn.

Fredag spaserte jeg langs strandgaten Rusanivskaja på andre siden av elven. Jeg hadde nettopp sett Frankrike – Urugay, og tatt noen øl i en bar som utenom meg og to andre, besto av de ansatte. En gammel dame står med en gåstol, og sier noe jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg lurer på om hun trenger hjelp, kanskje skal hun over veien, eller noe, så jeg går og forhører meg hva det er. Hun sier noe på det som må være ukrainsk, for jeg skjønner ingenting, og jeg ber henne snakke russisk, for jeg skjønner ikke ukrainsk. Hun svarer på engelsk, tre ord: HELP ME, MONEY.

Pensjonsalderen ble i Russland nettopp satt opp fra 60 til 65 år. Protestene var i kjent stil større i Vest, enn i Øst. Putin mistet noen prosentpoeng oppslutning, det var noen demonstrasjoner, men skulle man finne de sterke følelsene og opprørte stemningen, måtte man søke etter engelske tekster på nettet. Ikke russiske. Som planen var, var russerne mer opptatt av VM i fotball, og drømmestarten med 5 – 0 over Saudi Arabia. I Vesten ble dette fremstilt som et lumsk triks av Putin.

Samtidig ble pensjonsalderen hevet i Ukraina også. Pussig nok fra 60 til 65 år. Det finner man ikke informasjon om, i alle fall ikke på engelsk, men folk her nede vet det, selvfølgelig, for det berører deres liv. Jeg har ikke tallene, men fra hva jeg har hørt er pensjonen i Russland fire ganger større enn i Ukraina. Kanskje har pensjonen i Ukraina steget nå, men da jeg hørte for et par år siden, var den under 1000 griven. Det er ukrainske penger, som før var jevngodt med norske, men nå, etter Maidan, skal deles på tre. Pensjonistene her har altså hundrelapper å leve for i måneden. Og i en storby som Kiev, er allerede de kommunale avgiftene med vann, søppel og kloakk og alt som hører med, høyere. Det er ikke rart de ber om penger.

15. juli stiger nok en gang prisene på offentlig transport her i Kiev. Det er vanlig med prisstigning, etter økonomisk teori skal det til og med være å ettertrakte med en viss inflasjon. Her i Ukraina er imidlertid stigningen 100 %, prisene på buss blir doblet, fra fire til åtte griven. Metroen skal også koste åtte, nå koster den fem. Etter norske forhold er det småpenger, umerkelig, et par kroner for hver reise, men for folk som bor og jobber her, og er avhengig av reise, blir denne femmeren hver dag en del av utgiften som spiser av inntekten.

I går, da vi kjørte hjem fra stranden med linje 118, kom det ombord en spesiell skapning. Han minnet litt om en professor, av den typen man sier om, at dette er en professor som ser ut som en boms. Klærne var gamle, slitte og falmede, hår og skjegg bustet og ustelt, slik det er når man har andre ting å tenke på, om det er viktige professorale emner, eller hvordan man skal klare seg gjennom de neste 24 timene. Han hadde også et plastskilt på brystet, et slik man får som identifikasjon når man er på kurs, og han hadde poser og en veske. Billetselgeren kom og ba ham kjøpe billett, og da var bløffen avslørt. Dette var nok ingen professor. De fire griven han trengte, hadde han ikke. Billettselgeren så ham kjøre de par hundre meterne til neste stopp, der han gikk av.

Solen skinner, Kiev presenterer seg fra sin beste side, overalt hvor turister kan tenkes å ferdes, er det lagt inn solide beløp for å gjøre det fresh og shiny, for å si de på engelsk. Det er imidlertid overflate, den overflaten vestlige turister og den vestlige verden liker å se, og den det offisielle Ukraina helst vil presentere. Det er ikke det riktige bildet. Det bildet består også av pensjonisten som graver gjennom søppelet, som står på gaten og ber om penger til tilfeldig forbipasserende, karen som kommer på bussen, og ikke har råd til kronen det koster.

Litt politisk om forholdene i Russland og Ukraina om dagen

Mange liker postene der jeg skriver om den politiske situasjonen i Russland og Ukraina. Jeg liker dem ikke så godt, og vil helst ha forlatt hele diskusjonen. Men jeg tar meg til å legge inn en liten innsniker, på en dag jeg ikke postert noe.

Jeg kommer ikke til å skrive om VM i Russland dette året. Men jeg har, som andre, lagt merke til at det har vært langt mindre trykk og negativ omtale av Russland frem til dette, enn frem til for eksempel OL i Sotsji. Omtalen av Russland er også gjennomgående positiv, særlig fra turistene som besøker landet for å se fotball. De gjør samme erfaringer som mange andre, russerne er egentlig blide og gjestmilde, og vil strekke seg langt for at gjester skal være fornøyde. Som de fleste andre ønsker de at tilreisende får et godt inntrykk av landet.

Det er imidlertid dem som ikke kan dy seg. Ønsker man å bli irritert, er det bare å stikke innom sosiale medier, og se the usual suspects poste i vei alt negativt de kan komme på. Og Russlands forsvarere, de som tidligere ble kalt «troll», er på pletten, og latterliggjør. Det er synd mulighetene er så små for en saklig diskusjon, men det er gledelig at forholdene nå er bedre, enn bare for noen år siden.

Noe som er forsøkt trukket frem, er hvordan Putin etter Russlands seier i åpningskampen annonserte at pensjonsalderen skal heves fra 60 til 65, og momsen heves fra 18 til 22 %. Det er påfallende å se de samme journalister og aviser, som heier på Macrons tilsvarende forsøk på økning av pensjonsalderen i Frankrike, forsøker å få Putins trekk til å være skandaløst. Nøytralt sett er det vel heller god statsmannskunst? Upopulære avgjørelser skal gjennomføres når man selv er populær og landet i gledesrus.

Mange, også på NRK, trekker frem Tsjetsjenia og Kadyrov som andre «skandaler» i Russland. Særlig er de kritiske til fotballspillere som lar seg avbilde med Kadyrov, eller tar i mot utmerkelser fra ham. Riktignok er det litt av hvert å utsette både på Kadyrov og Tsjetsjenia, men man må vel også se litt på bakgrunnen her? Tsjetsjenia har ellers de siste 20-30 år gjerne vært i krig eller væpnet konflikt. Etter Kadyrov har det vært stabilitet. De vestlige landene har ikke noe i nærheten å vise til, når det gjelder væpnet innblanding i et muslimsk land, og så å oppnå stabilitet etterpå. På meg virker den vestlige kritikken her litt overflatisk og lettvint, og man skulle spørre hva kritikerne skulle ønske i stedet? Et muslimsk demokrati etter mønster av – hva?

I Ukraina er situasjonen tilbake i de gamle, vante spor. Taxisjåføren er ikke interessert i å snakke politikk, man registrerer nye bestemmelser og regler med et oppgitt sukk. For vår del, er det et problem at de skifter inndelingen av skolene. Nå skal alle gå på den skolen som ligger nærmest, og alle skal gå på ukrainske skoler. Det er språklig undertrykking, helt horribel, men det er i den vestlige verden mye lettere å akseptere slik språklig undertrykking når det er russisk som blir utsatt for den. Vår lille niese på 8 sier hun ikke kan ukrainsk. Og nå skal det bli språket hun undervises i.

Det veldige kjøret mot alt russisk her i Ukraina, gjør også at vi ikke godt kan kalle vår lille datter halvt ukrainsk. Hvordan kan man tilhøre en nasjon, der man ikke kan språket? Russisk språk er en del av Ukraina, synes vi, men det har de ganske nasjonalistiske styresmaktene i Ukraina sagt at det ikke er. Dermed er vi heller ikke ukrainske.

Selv glødende tilhengere av det nye Ukraina fikk nok etter det veldig spesielle «attentatet» mot den russiske journalisten forleden. Før bløffen ble avslørt, gikk nettet varmt av vestlige journalister og korrespondenter som rapporterte og satte i sammenheng og fyrte opp under det som skulle være skjedd. Det var en Kreml-kritiker, en kritisk journalist, som ble tatt livet av med kaldt blod. Den skyldige var straks utpekt, dette var Putins Russland, der blir opponenter myrdet. Her ser vi regimets sanne ansikt.

Men det var nok heller Ukrainas og de vestlige journalistenes sanne ansikt som ble vist frem. Vestlige journalister, som er klar til å tro på enhver forbrytelse, så lenge den kan lenkes opp mot Putin og Russland. De har noen år nå, med å ganske latterlig hive seg på ganske ville beskyldninger, og ta for god fisk ting man aldri ville hive seg ukritisk på om det ikke var Russland som var synderen. Også for folk med utdannelse er det blitt et jag etter å få bekreftet egne fordommer. Kildekritikken slår bare til, når det er ens egne som skal ha gjort noe galt.

Kanskje kan man hevde at når det offisielle Ukraina sier at dette var saken, så har pressefolkene å tro på det (i motsatt til sånn det er når for eksempel det offisielle Russland hevder noe, da man skal være skeptisk og tro det er propaganda). Det er nokså uten sidestykke at et attentat blir hevdet på denne måten, og så er det bare tull. Så man skal ikke holde det altfor sterkt mot våre vestlige journalister og nyhetsmagasiner, at nyheten om attentatet ble referert og kommentert som om det virkelig var skjedd.

Men man kunne kanskje holdt lite grann igjen, med tanke på hva slags person dette var? Han ble kalt «Kremling-kritiker», men man skal ikke grave langt i ham før man ser at dette er av den uspiselige typen. Da det berømte russiske mannskoret styrtet med flyet på vei til Syria for konsert der, så la denne mannen ut en Facebook-post der han i direkte vendinger sier dette var «vel-fortjent» for «propagandamaskinen». Man kan godt være kritisk til norsk krigføring i Afghanistan, men om et fly med kringkastingsorkesteret styrter på vei til Kabul, så legger man ikke ut en gledelig melding på Facebook. Da er man ikke kritiker, da er man stygg.

Symptomatisk gikk han raskt fra å være «Kreml-kritiker» til å bli «journalist» etter at bløffen ble avslørt. Og man var betimelig litt varsom med å ta de neste meldingene fra ukrainske styresmakter bokstavlig, om at denne bløffen var «nødvendig», «for å forhindre reelle attentatplaner». Kanskje kunne man gjort seg noen tanker om hvordan Putin og hans regime kunne se seg bedre tjent med denne mannen død, enn levende.

Hendelsen minner litt om den ukrainske flyveren, en kvinne, som ble arrestert av Russland, og vant frem i vestlige medier som en slags Johanne deArc. Det var ikke i noens tanker at det kunne være riktig å arrestere henne, hun var apriori uskyldig, og ble et symbol på den ukrainske frihetskampen mot et overgripende Russland. Hun ble sluppet fri, og særlig amerikanere kappedes om å bli fotografert sammen med henne. Nå i dag sitter hun i fengsel igjen, til øredøvende taushet. Nå er det nemlig ukrainske styresmakter som har arrestert henne.

Mitt poeng er som det alltid har vært, at det meste Russland kritiseres for, gjelder i Ukraina også, og ofte i sterkere grad. Det er drept langt flere journalister og opposisjonspolitikere her, enn i Russland, etter Maidan, men drapene her får ingen oppmerksomhet. Det er ganske merkelig hvordan vår såkalte kritiske presse går i flokk for å støtte opp om vår offisielle politikk. Mediene har blitt den fjerde statsmakt, ikke som en kritisk vaktbikkje, men som enda et organ til å få makten utført. Når Russland er fienden, skriver mediene negativt om Russland, og slår opp nyheter som stiller dem i et negativt lys. De eneste som tjener på det, er forsvarsindustrien, og mange mennesker i maktposisjoner, hvis karriere avhenger av at dette bildet opprettholdes.

For oss vanlige mennesker, er det bare å sukke, og holde frem med våre vanlige liv. Dette vil også gjenspeile seg i sommerens bloggposter.

Presidentvalg i Russland, 2018

Det er presidentvalg i Russland i dag. Det er ikke så spennende. Putin vil vinne, og han vil med det sikre seg 6 nye år. Om han vil, sitter han på livstid, for i hans presidentperiode har de endret grunnloven, slik at en president kan sitte i tre perioder. De har også forlenget hver periode til 6 år. Derfor hadde han gode muligheter for 18 år i presidentstolen da han på ny overtok for Medvedev i 2012. Siden Medvedev var Putins mann, og Putin var statsminister mens Medvedev var president, så vil Putin altså i praksis ha styrt Russland fra 2000. Etter han vinner i dag, vil han ha sikret seg frem til 2024. Men det er sannsynlig han vil sitte til 2030. Det er det omverdenen må forholde seg til.

Under Putin har forholdet mellom Vesten og Russland forverret seg betraktelig. Særlig er forholdet til USA å sammenligne med sånn det var under den kalde krigen. Det samme gjelder forholdet til den engelskspråklige verden, der jeg vil regne Skandinavia blant dem, land der man får internasjonale nyheter på engelsk. Forholdet til Tyskland og Frankrike og andre land i EU og NATO har også blitt verre, men der er det ennå stemmer av fornuft, der er det innslag av pragmatisme og realpolitikk.

Denne uken har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt giftangrepet mot en tidligere russisk dobbeltagent, han var spion for britene. Det er ikke riktig å kalle det giftangrep, han og datteren ble angrepet av en nervegass, dette er kjemiske våpen. Det er fullstendig uakseptabelt, både drapsforsøket og måten det skjedde på.

Attentatet føyer seg inn i rekken av mange prominente russere og Putin-kritikere som er drept eller nøytralisert på en voldelig måte. Folk som har i mot Putin og Russland er raske til å hoppe på konklusjonene, folk som støtter ham og dem er raske til å ty til konspirasjonsteoriene. Det er vanskelig å ha en mellomposisjon, indisiene er mange, bevisene få.

Det gjelder også i denne saken. Det er ikke mange som er i stand til å produsere denne nervegassen. Skal man stole på Theresa May, må det enten være den russiske statsmakten, eller noen som har stjålet den fra dem. Uansett vil russerne sitte på informasjon om hva som kan ha skjedd. Russerne, på sin side, benekter som vanlig alt. De sier de ikke har noe med denne saken å gjøre, og ber i stedet britene utveksle informasjon om hva som kan ha skjedd. Og på nettet raser debatten, med steinharde, fiendtlige fronter, godt gjenkjennelige fra mange andre lignende saker.

Mot Putin er det svært mange svært ressursrike mennesker og institusjoner som står. Det er kort vei å få utgitt en bok om Putin, om den er kritisk, og de selger godt. Skarpe og bitre kritikere har kort vei til de store mediene. De alternative stemmene må ty til alternative medier. Likevel er det ingen som klarer å binde Putin personlig til en virkelig skandale, eller en virkelig forbrytelse, eller noe som virkelig skader ham. Utallige forsøker, og ramser opp skandale på skandale, forbrytelse på forbrytelse, ting som skulle skade ham, men det treffer aldri helt og utvilsomt.

I valget i dag er det ingen reell opposisjon som stiller. Her vil jeg gå inn i litt kontroverser, noe jeg i denne bloggen ellers vil holde meg vekk fra, men jeg holder på min mening at ekskaljasjonen i det fiendtlige forholdet til Russland har gjort det umulig for noen som ligner oss i vest å utfordre Putin. Om målet har vært å fjerne Putin, har politikken vi har ført i vest vært totalt mislykket. Det går heller an å si at politikken vår har styrket ham. Den russiske opposisjonen har ofte søkt støtte i vesten, russiske demokratiforkjempere har alltid gjort det. Nå er dette å søke støtte hos fienden, på grensen til forræderi. Og det er vanskelig for disse demokratiforkjempere å manøvrere, for de må veie sine ord og meninger mellom å tekkes vesten, og tekkes russiske velgere. Den mest profilerte er Navalnyj. Det er bare å spørre ham hva han mener om Krim, så kommer han helt i saksa.

Det har dukket opp et nytt, litt merkelig fenomen også, i dette valget. Hun heter Ksenia Sobtsjak, og er svært kjent i Russland, men var ganske lite kjent her. Hun skal også liksom representere det liberale, vestlige, demokrativennlige, men det går an å spekulere om hun mener det, eller om hun er med i den arrangerte og beleilige opposisjonen Putin trenger, for å gi det hele tiden nødvendige skinn av demokrati. Navalnyj hater henne, så mye er sikkert. Hun stjeler penger fra ham.

For øvrig må jeg ta med at Navalnyj ved lov er fratatt retten til å stille som kandidat. Han er stadig under etterforskning og er også blitt dømt for korrupsjon. Og som mange andre land, tillater ikke Russland tidligere straffedømte i presidentembetet. Saken mot Navalnyj føyer seg inn i rekken som splitter Putinkritikerne og hans støttespillere. De som hater Putin, anser Navalnyj uskyldig, uten engang å ha satt seg inn i saken. De som vil støtte ham, tyr til konspirasjoner og spekulasjoner, det kan jo hende han virkelig har begått noe av den korrupsjonen han er beskyldt for. Min gjetning er at den russiske stats forfølgelse av Navalnyj er et overgrep, det er utspekulert, og det er virkningsfullt, typisk Putin.

Få i Vesten kan si de støtter Putin. Han er en annen type, president i et annet land, for et annet folk. Jeg tror ikke Russland har noe bedre alternativ enn Putin i dag. Jeg tror kanskje vi i Vesten må bremse litt opp med hele tiden å ville avsette diktatorer og korrupte regimer. Det er ikke alltid alternativet blir noe bedre. Eller, det er ikke nødvendig at den neste blir snill, når den forrige var slem. Eksemplene er i den siste tiden vel så mange på det motsatte. Alternativet er kaos. Det er også dette diktatorer og autoritære ledere forsøker å innprente i folket sitt og i verden, Putin kanskje bedre enn noen. Jeg tror i så fall at Putin har rett, alternativet til ham er ikke et velfungerende demokrati, alternativet er kaos. Og i Russland kan det bli farligere enn i de mange andre landene som er kastet ut i kaos, etter forhastede regimeskift. Derfor er ikke jeg så fortvilet over at Putin får seg en periode til, og at den perioden skal vare i 6 år.

Vi i Vesten, inkludert Norge, burde konsentrere oss om våre egne problemer. Det er nok av dem, hos oss også. Vi som ønsker å leve i et demokrati, bør jobbe hardt for å vise resten av verden at det fungerer. Det er etter min mening den beste måten å spre det på.

Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Sirkus Saakashvili

Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.

Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.

At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.

Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.

Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.

Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.

Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.

Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.

I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.

Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.

Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.

Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.

Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.

Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.

Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.