Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

USA, Ukraina og vi

Det er i USA det skjer om dagen. 20. januar var innsettelsesdagen for Trump, det er alltid den dagen for amerikanske presidenter, og det er ennå ikke en måned siden. Likevel er det som om det er en kjernefysisk nedsmeltning av nyheter derfra, den ene skandalen skyver den forrige til side, hver dag er han og hans adminstrasjon toppnyheter for noe de har gjort, sagt eller blitt utsatt for.

I dag, nettopp nå, for under en time siden, er det en tale han har holdt, der han i kjent stil går løs på pressen for å være uærlige, hatefulle og bringe «fake news», falske nyheter. Falske nyheter og alternative fakta må være noen av de ordene som raskest har gått inn i dagligspråket til hvermannsen, siden de ble brukt første gang. I går var det at Trump åpner for å gå bort fra prinsippet med tostatsløsning i Israel, i forgårs var det Michael T. Flynn, sikkerhetsrådgiveren, som fikk sparken. Etter 24 dager i jobben. Ny rekord. Aldri før har en amerikaner i en så høy stilling blitt avsatt så fort.

Forbrytelsen til Michael T. Flynn var at han snakket med russernes ambassadør over telefon i dagene før Trump ble president, altså mens Obama ennå var president. I disse samtalene skal Flynn også ha diskutert sanksjonene mot Russland, noe han først benektet, så innrømmet kanskje å ha gjort. Offisielt er dette grunnen for at han måtte gå, eller ble bedt om å gå av frivillig, som han gjorde: Han løy om disse samtalene til visepresident Mike Pence, og til den høyeste sikkerhetsrådgiveren må presidenten og hans stab ha full tillit, og så videre, og så videre.

Det er ramaskrik. Og det koker over for noen, at kanskje Trump også må gå med i slengen. Det ymtes blant intelligente folk at han er sinnsyk, uegnet, ukvalifisert, og at han ikke har peiling på hva han driver med. Konfliktene innad i adminstrasjonen, og mellom Trump og hans egen sikkerhetstjeneste, særlig CIA, det blir brukt som påskudd – eller halmstrå – om at en president de hater som pesten, må gå.

Kanskje det. Men det er nå en gang noen millioner amerikanere som har valgt ham. Mange hadde som grunn at her kom endelig en som våget å ta et oppgjør med elitene, en som så å si talte Washington midt i mot. De ville nok ikke finne det helt greit om de samme elitene sørget for å få Trump avsatt, om det var aldri så gode grunner for å gjøre det.

Samtaler og diskusjoner om Trump får folk til å gå amok. Her er en artikkel verdt å lese, den heter The leakers who exposed Genn Flynn’s lie comitted serious – and wholly justified – felonies. Den er skrevet av Glenn Greenwald, den samme Greenwald som hjalp Edward Snowden å publisere sine lekasjer om NSAs ulovlige og grunnlovsstridige virksomhet. Sjefen for NSA, James Clapper, løy om det, ikke bare for det amerikanske folk og resten av verden, som alle toppolitikere og sikkerhetsfolk gjør, men han løy også til kongressen, de som skal kontrollere ham. Det var ikke noe ramaskrik mot ham, derimot var det det mot Snowden, han er den dag i dag flyktning i Moskva, og får ikke engang lov til å komme til Norge for å motta Ossietzky-prisen til Pen-klubben. Den norske stat vil ikke garantere for hans sikkerhet. Clapper beholdt jobben hos Obama til absolutt siste dag.

Så den veldige moralske indignasjonen skulle man kanskje være litt skeptisk til. Eller er det kanskje slik at det er verre å snakke med Russland, enn å spionere på egne og andre lands borgere, avlytte telefonen til venner og fiender, helt opp til Angela Merkel, og alt det andre Snowden har avslørt amerikansk etterretning egentlig drev med? Er det virkelig blitt så om å gjøre at Russland og USA skal være i konflikt med hverandre?

Jeg har som kjent familie i landet som på mange måter er årsaken til konflikten, landet som virkelig satte det i gang, Ukraina. Der har de en president og en administrasjon som går både Trumps og Putins en høy gang. Porosjenko er en søkkrik oligark, og har som en av de ytterst få i Ukraina blitt rikere de siste par årene. Han kom til makten ved et valgkupp, arrangert av en annen oligark, Dmitrij Firtasj, på et møte i Wien, der bokseren Klitsjko ble overtalt til å gi sin og sitt partis støtte nettopp til Porosjenko. Dermed stod han praktisk uten motkandidat, etter at den sittende og lovlig valgte presidenten, Janukovitsj, var jaget bort. Bokstavlig talt.

Det hadde vært lettere å tilgi dette om det hadde gått bra i Ukraina. Men økonomien har falt, med tosifrede prosenttall i året, etter nivåene som allerede var så lave at de var med og førte til Maidan-revolusjonen. I vestlige medier virker det som om de har ytringsfrihet nå, i Ukraina, men mediene er – som før – eid av oligarkene, og det er straffbart å mene og å ytre noe som går i mot den rådende, nasjonalistiske politiske oppfatningen. Det finnes også en folkejustis, eller hva det skal kalles, med gjenger og bander som kaster meningsmotstandere i søppeledunken – fortsatt bokstavlig talt -,  eller dreper dem. Politisk motiverte drap i Ukraian har begynt å nærme seg 90-tallet, og forekommer virkelig mye mer enn i Russland, der de til gjengjeld får mye mer oppmerksomhet.

Akkurat nå er det krise i Ukraina, på mange måter. Krigen i Donbass har blusset opp igjen, og man slår hverandre i hodet om hvem som har skylden og hvem som begynte, mens boligområder blir bombet. Det er stort sett pensjonister som bor der, riktignok. Resten har flyktet.

Krigen ødelegger økonomien i Ukraina ytterligere, selvfølgelig. Det østlige Ukraina har alltid vært motoren i Ukraina, det er gruvedrift, kull og koks. Nå i dag skal det visstnok være en blokade, jeg snappet opp en melding fra president Porosjenko om at blokaden måtte oppheves. Ukraina trengte kullet for å holde strømforsyningen i gang. Den amerikanske ambassaden i Ukraina, med den nye ambassadøren, Marie Jovanovitsj, har også en melding i den forbindelse. Noe sånt ville aldri skjedd med den forrige ambassadøren, Geoffrey Pyatt, eller president Pyatt, som han av onde tunger ble kalt. Økenavnet tilsa at han hadde mer makt over Ukraina, enn deres egen president, Porosjenko. Det var Porosjenko som måtte stå skolerett overfor ambassadøren, ikke omvendt.

Det svirrer også rykter om at Ukraina vil gå tom for gass. Folk er ganske redde. Gass er energikilden, for strøm og for matlaging. Uten gass, stopper landet opp. Meldingene går ut på at strømmen skal bli slått av seks timer hver dag, for å spare på gassen. Jeg vet at i et land som Ukraina har rykter lett for å spre seg, jeg vet ikke hvor mye som ligger i dem. Jeg vet at landets pengeproblemer er reelt nok, de er i en kontinuerlig tilstand av akutt pengenød, og det ser vel ikke akkurat ut til å være noen bedring i sikte. Videre er de i konflikt med Russland, også handelskonflikt, og har tidligere gått høyt ut på banen om at de ikke vil kjøpe gass av «sin fiende».

Jeg synes det er ganske spesielt at vi i Norge og resten av den vestlige verden klapper i hendene, og synes dette er flotte greier. Jeg kan ikke skjønne at vi på grunn av dette skal kaste penger inn i NATO, verdens suverent største, mektigste og farligste militærorganisasjon. Nå også ledet av en amerikansk president tenkende mennesker er enige om er en ukvalifisert galning.

Det er best ikke å følge å så altfor nøye med. I urolige tider som dette er det kanskje best å lese gamle tekster, gamle klassikere, finne frem til ting som viser at livet er verd å leve, verden verdt å bevare. Ikke følge med så man blir provosert og sint og redd, den nye folkesykdommen over store deler av verden, sånt som gjør at menn som Trump kan bli president. Sånt som gjør at du får det for deg at du vil ha det sånn som du vil, på dine premisser, på andres bekostning, øyeblikkelig.

Vi reiste ut til skøytebanen i dag, vår lille familie på tre. Mama Olia hadde ikke med seg skøyter. Hun skulle hjelpe lille Ira på isen. Jeg hadde mine nye, men ennå med en gammel kropp, stiv og støl, umulig å gå fort og elegant. For lille Irina var det ennå for vanskelig, to år og fem måneder som hun er, hun fant ikke ut av det. Støttet av mor lirket hun seg utpå, skled litt uten selv å sørge for bevegelsen, før hun satte seg ned, la seg ned.

Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Ukraina tre år etter Maidan

I dag er det på dagen tre år siden nasjonalforsamlingen i Ukraina stemte ned en frihandelsavtale med EU. Jeg skrev en post om det den gang, litt annerledes enn det norske og vestlige medier ellers skrev. Min kone er fra Kiev, og hun var veldig glad de stemte ned avtalen. Jeg skriver litt om hvorfor, i posten. Det er tre år siden, etter det er det ganske mange som har stemt ned handelsavtaler med EU, og frihandelsavtaler generelt blir møtt med stor skepsis. Den gang ble det imidlertid fullt kjør om at det var direkte uhørt at Ukraina stemte ned en slik avtale. Støttet av vestlige medier og politikere trakk folk i Kiev ned i sentrum, til Uavhengighetplassen Maidan nezavisimosti, og barrikaderte seg der tre måneder, i demonstrasjoner som utviklet seg til rene gatekamper. Det endte med at den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovitsj, ble jaget bort, og partiet hans og blokken som støttet ham gikk i oppløsning i parlamentet.

Euforien var stor, den gang. Jeg var en av de få som var skeptisk, og kritisk. Dess mer jeg leste meg opp om saken, jo mer kritisk ble jeg. Jeg skrev flittig om det på bloggen i 2014 og 2015, og ble til dels heftig kritisert. Nå er det ganske stille om Ukraina. Det gikk jo ikke noe bra, der. Og krisen i Ukraina har ført til en krise i det internasjonale samarbeidet mellom stormaktene også. Det har gjort verden mer utrygg. Man taler igjen om opprustning, for å stå rustet mot en aggressiv fiende, heller en nedrustning, for å skape en fredeligere verden.

Det var riktignok ukrainerne selv som gikk ut og demonstrerte, den gang. Kanskje var de representative, den lille brøkdelen av befolkningen som forskanset seg på Maidan, eller som stakk ned der hvert ledig øyeblikk. Kanskje er det symptomatisk at det ikke var noen andre byer enn i Kiev det ble demonstrert, noen «bred støtte i befolkningen» var mer synlig i Vesten, enn i Ukraina. I de østlige og sørlige delene av Ukraina var de direkte fiendtlige til dem, og gikk til motdemonstrasjoner, som de også var det og gjorde det på Krim. De hadde jo også støttet og valgt presidenten det ble protestert mot, og de kjente de politiske lederne som nå frontet demonstrasjonene.

Det ble fullstendig ignorert i Vesten. Her var støtten hodeløs og ukritisk, både i media og blant politikerne. USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt var ute og delte ut småkaker til demonstrantene på Maidan, er det i det hele tatt mulig at noen andre ambassadører eller statssekretærer skulle gjøre noe lignende? Vår utenriksminister, Børge Brende, gikk ut og sa president Victor Janukovitsj måtte gå av. Han skulle vite bedre, eller så skulle statsapparatet hans gjøre det.

For hva var alternativet? De tre ledende ukrainske politikerne på Maidan var Arsenej Jatseniuk, han professor Richard Sakwa kalte an ouright nationalist, der var bokseren Vitalij Klisjko, han Dagens Næringsliv i magasinet var «professor Ironfist», og Oleg Tjagnibok, en av grunnleggerne av partiet Svoboda, et rent fascistisk parti. Jatseniuk ble statsminister, til begeistring i den vestlige verden, en plage for oss med familie i Ukraina. Da han til slutt ble avsatt, var oppslutningen om han og hans parti slik at de hørte inn under kategorien «andre» på meningsmålingene. De deltok ikke engang i lokalvalget i 2015, året etter de vant valget i Nasjonalforsamlingen, så upopulære var de.

Tyst i Vesten. Det stod bare om ham, om Jatseniuk, så lenge han snakket negativt og nedsettende om Putin og russerne, og slikket oss i Vesten opp etter ryggen. En slange bør kalles med sitt rette navn, Jatseniuk var virkelig en motbydelig type, på alle sett og vis.

Bokseren Vitalij Klisjko var det aldri noen som tok alvorlig. Den gang Dagens Næringsliv skrev en lang og «lærd» artikkel om, florerte det allerede videoer på YouTube om alle tabbene han har gjort. Han fremstår jo litt dum, og blir nesten søt når han fomler og famler for å si noe fornuftig, særlig når han skal gjøre det på engelsk eller ukrainsk, språk han ikke kan så godt. Også amerikanerne kalte ham naiv, det var godt kjent for alle som fulgte med.

Han og hans parti, Udar, stilte i presidentvalget og til nasjonalforsamlingen. De var ganske populære, representerte liksom noe nytt. Men presidentvalget ble avgjort i et hotellrom i Wien. Der møttes oligarken Dmitro Firtasj med oligarken Petro Porosjenko og bokseren Klisjko. Ingen vet riktig hva som der ble sagt, men rett etter møtet ble det annonsert at Klisjko trakk seg som presidentkandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Med det ble det åpenbart at Porosjenko ville vinne. Han hadde ingen seriøs motstand.

Demokrati?

I vestlige medier stod ikke et ord, heller ikke da omstendighetene rundt dette møtet kom frem. Ganske lugubert, for øvrig, i forbindelse med en rettssak mot nevnte Firtasj, der amerikanske (!) myndigheter var etter ham for en sak om korrupsjon i India. Firtasj ble frikjent.

Det er ikke så lett utenfra å holde kontrollen på Ukrainas oligarker, og forbindelsen mellom dem. Det er 4-5 store, Rinat Ahmetov, nevnte Firtasj, Petro Porosjenko har slått seg opp, han er president, må vite, og Pintsjuk er å regne med. Så er det bøllen Kolomoisjkij. Herre min hatt så mye disse folkene her har stelt i stand. Bare unntaksvis står det noe i vestlige medier, de færreste – selv opplyste mennesker – vet hvem de er, og hva de har gjort. Som en begynnelse kan interesserte begynne å nøste litt opp i Kolomiskij. Det finnes ikke maken.

Det skjedde så mye tull i Ukraina disse årene. En amerikaner ble finansminster, Natalia Jaresko. Ikke bare er hun amerikaner, hun har også arbeidet i den amerikanske statstjenesten. Hun beholdt det amerikanske statsborgerskapet. Professor Stephen Cohen uttalte flere ganger at Ukraina utviklet seg til å bli en amerikansk koloni. En drøy uttalelse, men ikke uten røtter i virkeligheten. Kunne vi tillate en amerikansk finansminister i Norge, folkens? Er ikke dette en av de viktigste ministerpostene? Ukraina gjorde mer for å krype for USA, onkelen med pengesekken, for eksempel å la visepresident Joe Biden tale i nasjonalforsamlingen, ved nasjonalforsamlingens talerstol, opptil flere ganger.

De hentet inn en bajas fra Georgia, en klovn og en brumlebasse, Mikhail Saakashvili. Mer eller mindre egenhendig forsøkte han å lokke NATO inn i krig med Russland, da han angrep russiske såkalte fredsbeverandre styrker i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkashia, august 2008. Han kom til makten ved et statskupp, «roserevolusjon», ble det riktignok kalt, en del av de mange «fargerevolusjonene» i den perioden. Kontroversiell, kan man kalle ham, for å være litt diplomatisk. Omdiskutert. Mange her i vest og rundt omkring var imidlertid parat til å støtte ham også, slik man straks får tiltro til ambisiøse politikerfolk i stand til å si noe negativt og positivt om oss i Vesten. Hykle litt demokrati og menneskerettigheter. Det skal ikke så mye til. Saakashvili var John McCains mann, fan av George Bush, kalte opp en hovedgate etter ham, i hovedstaden, George Bush boulevard. Han ble satt til å være guvernør i Odessa, en av Ukrainas viktigste regioner, og en av de betente, russiskvennlige. Over 40 mennesker ble brent inne der, mai 2014, mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen. Etterpå la de ut hånlige meldinger på sosiale medier om «brente russere». Bare med et mer nedsettende begrep om russere.

Vi var forresten i Kiev på den tiden. Langs hovedgaten, Kresjtsjatik, var meldinger om takk til de ukrainske patriotene som hadde deltatt i det som endte som en massakre, og en beklagelse og sympatimelding for de ukrainerne som ble skadet. Langs samme hovedgate stod ultranasjonalistiske og militante Høyre sektor, og samlet inn penger til våpen. Helt åpenlyst. Ikke en vestlig korrespondent eller journalist tok tak i det. Jeg la ut melding og bilde her på bloggen, og på Facebook, tror jeg, uten at det hjalp så mye, naturligvis.

Saakashvili mistet nettopp posten sin han også, og reiser antagelig tilbake til USA. Han har ikke georgisk pass, lenger, så vidt jeg vet, og er etterforsket der som korrupsjon. President Porosjenko plasserer sine folk overalt. Ny statsminister etter Jatseniuk er Groisman, en lite profilert type, lakei av presidenten. På meg virker det som om Porosjenko i ro og mak øker og forsterker sin maktbase, beriker seg selv, ganske sånn som Janukovitsj og alle andre ukrainske statsledere har gjort før ham. Vi i Vesten blir helt blendet av at President Porosjenko snakker fint om oss, har som en av sine viktigste kampsaker «visumfrihet til Europa». Blir kalt Europavennlig.

Siden 2013 er det blitt krig, konflikt, splittelse og fattigdom i Ukraina. De har gått fra vondt til verre. Visumfriheten til Europa har de ikke fått, visumfriheten til Russland har de mistet. Mistet har de også mange av handelsforbindelsene til Russland, uten at nye handelsforbindelser med Europa og Vesten har vært i nærheten av å overta. Ikke i nærheten. Det er en konflikt som har ødelagt livene for millioner av mennesker. Og det begynte med denne handelsavtalen Ukraina skulle undertegne, og valgte å la være. Prosjektet fra EUs side var en del av deres «Partnerskap mot øst», partnerskap med Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Aserbadjan og Armenia. Det er mye å si om det også.

Jeg prøver å ikke følge så mye med lenger. Det er ikke verd å ødelegge likevekten på en sak jeg kan gjøre så lite med uansett. I Kiev blir det nå lagt ut boligannonser, du kan betale en tusenlapp i måneden, frem til en gammel pensjonistdame dør, så får du leiligheten hennes, etterpå. Hun er 77 år, så det varer neppe lenge. Pensjonen strekker ikke. Det er grotesk. Men vestlige medier sluttet å interessere seg, så fort revolusjonen var et faktum.

Det er mye her som er personlig, så det kan bli litt følsomt. Vår lille niese går i klasse med ei jente fra Donetsk, og har bestevenninne fra Lugansk. Begge steder har det vært krig, de er vel per definisjon interne flyktninger. Tanken på de to der, de små jentene og mødrene deres, og bestemødrene som er igjen, det gjør det helt uutholdelig med spørsmålet som har vært oppe gjentatte ganger, om USA og NATO-landene skal levere «dødelige våpen», som de kaller det, til Ukraina. Tidligere øverstkommanderene for de europeiske væpnede styrker i NATO, general Breedlove, han har fått hacket mail der han forsøker å fremprovosere en slik våpenlevering. Det var han som sa «russerne kommer til å angripe» hele tiden. Alltid ukritisk gjengitt i vestlige medier.

Jævler.

Moren til hun fra Lugansk, er igjen i byen. Jeg husker vi snakket litt om det, sommeren 2014. Moren er uten gass, uten vann, uten strøm, og det er bare en plass i byen mobiltelefonen virker, så hun må gå bort dit for å ringe. Jeg vet ikke om de har fått tilbake gassen, vannet og strømmen, hvordan det er med de tingene, hvor lenge de måtte gå uten. Våpen fra USA ville forlenget krigen, der.  Ukraina sendte bombefly dit, bombet sin egen by med fly og artilleri, det heter vel grad-raketter, jeg skrev engang om nøyaktigheten i siktet, det var sånn cirka et par hundre meter, rektangelformet, en eller annen plass inni der. Rett inn i boligområder.

Det er bare til å bli i dårlig humør av, alt i hop. Allerede i 2013, den gang avtalen med EU ble stemt ned, gikk det an å kjenne på stemningen at folk hadde det vanskelig. Siden har økonomien falt dramatisk, tosifret antall prosent, etter hva jeg har lest, slik at 4 % vekst i året gjør at man vil ta igjen nivået under Janukovitsj en gang på 2020-tallet. Folk merker det på at prisen øker, alt stiger, utenom lønningene. Valutaen har falt kraftig, så kraftig at Ukraina nå er Europas fattigste land målt etter gjennomsnittsinntekt for befolkningen. Dette er et av Europas mest ressursrike land, og sammen med de baltiske statene den mest løfterike Sovjetrepublikken ved oppløsningen. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet som er verre stilt nå, enn den gang. Folk er fattigere enn de var i Sovjettiden, Brutto nasjonalprodukt er lavere, og pengene er mer ujevnt fordelt.

Ukraina har akkurat det samme vanstyret de alltid har hatt. De er bare blitt mer nasjonalistiske og antirussiske. De har noe de kaller derussifisering, ta knekken på alt russisk. De har begynt med Lenin-statuer og gatenavn, navn på byer, suvenirer og symboler. Hundrevis ble vedtatt endret av en «komite» som satt sammen og snakket et par dager. De ukrainske styresmaktene klarer ikke å gjøre noe med korrupsjonen, men her kan de vise «handlingsdyktighet». Sikkert greit for folk i Norge og i USA, det er jo fritt frem og nærmest politisk korrekt å snakke negativt om Russland nå om dagen, så at ukrainerne for eksempel kaller opp Moskvagaten etter Stepan Bandera, nazikollaboratøren, lever man godt med i Norge, ingen bryr seg her. Men jeg er nå giftet inn i en ukrainsk-russisk familie i Kiev, vi har aldri hatt noen problemer med russerne, vi er veldig glade i den russiske kulturen og føler og mener Russland og Ukraina hører sammen. Det er vårt land, folkens, min datter er tospråklig, norsk og russisk, når all informasjon er på ukrainsk, skjønner hun ikke språket i sitt andre hjemland. Når folk i Ukraina er i mot alt russisk, er de i mot oss. – De angriper identiteten min, sier kona. – Hvis jeg ikke kan være russer, hvem er jeg da?

Det er ingen grunn til optimisme. Ukraina er helt fortapt. Ved neste valg vil antagelig pendelen snu litt igjen, man vil velge et mer russervennlig styre, og på ny vende seg mot Russland. Slik har det vært hele Ukrainas korte historie, frem og tilbake. Uansett er det mektige oligarker med egeninteresse som står over og trekker i trådene, det er de som kontrollerer politikken. Det er de samme ansiktene, bare med forskjellig navn på partiene. Det er bare å sjekke historien, også til de som stod på barrikadene og liksom var «europavennlige» og «demokratiske» på Maidan. Det var storpolitikk, et langsiktig amerikansk mål om å trekke Ukraina bort fra Russland, og over til oss. Og ukrainske politikere som kastet seg på, fordi det åpnet en vei for egen makt. Det har de jo klart.

Nå er Ukraina i tillegg til alle de andre problemene også tynget ned av gjeld fra IMF, EU, og fra Russland, selvfølgelig. Det var folkets stolthet, de var gjeldfrie. Ikke nå lenger. Så om handelsforbindelsene med Russland på ny skulle bli normalisert, som de forhåpentligvis vil bli en gang i tiden, så vil pengene i overskuelig fremtid og vel så det gå til å betjene umulig gjeld fra det internasjonale pengefondet IMF. Det er ikke mulig å se noen vei ut av dette. Så det er like greit å ikke følge med. Livet er bedre enn at det er verdt å bli deprimert i det.

Det ukrainske folket løser det også så greit de kan. Med dem er det ingen problemer, nasjonalismen er ikke så synlig hos dem, som hos politikerne deres. Vi snakker konsekvent russisk, som alle andre, og når det er snakk om konflikt og den politiske situasjonen, så er det straks økonomien som kommer opp. Det skrev jeg også, helt fra begynnelsen, da alle i Norge var så glade for at Ukraina «nå skulle bli demokratisk». De var helt ute å kjøre økonomisk, og tåler ikke krisen de har fått. Tenker jeg på det, blir jeg bare aggressiv. Det er det ikke verdt.

Fremdeles assosierer jeg Ukraina og Kiev med lange, lyse sommerdager, langs bredden av Dnjepr, nå også med et lite, skjønt barn derfra, mitt eget. Disse dagene ser jeg bare glade mennesker, som skjuler godt problemene de har, og som smiler, ler og bruker humor over elendigheten. Det er slik jeg vil ende posten, i et positivt bilde, Irina løpende på strandpromenaden, alltid barn på lekeplassen, alltid noen å leke med, alltid god stemning.

Druzjba naroda

Dette bildet viser Patonabroen og høydene med Lavra og skulpturen Rodina matj. Boulevard Druzjba naroda går rett til venstre, etter broen, slik vi ser det på dette bildet

Jeg har skrevet en del om busstoppet i Druzjba naroda, hvorfra man kan reise over til Dnjeprs venstre bredd og velge mellom en serie flotte elvestrender. Nå har jeg funnet ut at også veien disse busstoppene og metrostasjonen ligger i også heter Druzjba naroda, nærmere bestemt Boulevard Druzjba naroda. Jeg hørte det da Irina og jeg kjørte over med buss nummer 55 i dag. Og jeg bet meg merke i det av en meget ubehagelig grunn.

Det foregår en «derussifiseringsprosess» i Ukraina om dagen, eller en «antirussisk kampanje». Den politiske eliten som tok makten etter Maidan vil kvitte seg med det de kaller «Sovjetisk mentalitet», og måten de gjør det på er så sovjetisk som det kan få blitt. Også Sovjetkommunistene forsøkte å kjøre dampveivals over all tidligere kultur og historie, og trampe seg frem med navneendringer, riving av historiske byggverk og oppføring av nye. Sovjeterne gikk over i parodien med alle gatene oppkalt etter Lenin og Den røde armé, og dagens ukrainere vil øyensynlig ikke være noe dårligere. Ukrainerne gjør seg imidlertid ekstra flid med å provosere, og med det skyver de vår lille og ganske ubetydelige familie bort fra seg. Vi er ubetydelige for dem, men betyr ganske mye for oss selv, naturligvis. 

Druzjba naroda betyr «vennskap mellom folkene». Det er det russiske og ukrainske folket det er snakk om, og det er russerne som har funnet på navnet på gaten. Antagelig ble den bygget i Sovjettiden. For vår familie, som ikke synes det er noen særlig forskjell på russere og ukrainere, at det er brødrefolk som skulle være venner, så er det et fint navn. Min kones far var ukrainer, mens moren kommer fra en slekt sammensatt av litt russere og litt ukrainere og litt forskjellig. Nå går det ikke lenger av å si noe slikt, nå er det en sterk bølge av ukrainske nasjonalister som helt vil avvise den russiske arven, og med det ta bort plassen for min kone og hennes familie å kalle seg ukrainere.

En viktig dråpe for meg kom når det ukrainske parlamentet nå diskuterer om de skal skifte navn på denne vennskapsgaten vi liker så godt. Vennskap mellom folkene er ikke lenger akseptert, russerne skal være fiender. For å understreke dette velger de å kalle opp gaten etter en ukrainsk nasjonalister, han som kom opp med de «10 bud» om hva en sann ukrainer burde gjøre. Det er fra mellomkrigstiden, og går nazistene i næringen når det gjelder rasetenkning og førerdyrkelse. Dette et nazisme i ukrainsk variant, ordrett fra deres egen munn og penn. Russere, polakker, jøder, rumenere og magyarer (ungarsk) blir nevnt som fiender, «Ukraina for ukrainere» er bud 3, «ære lederne av fødelandet» bud 5, og bud 10 er at du ikke skal finne noen kone fra et annet folk.

De satte ideologien ut i live da nazistene fra Tyskland angrep. Jeg har alltid problemer med å huske forkortelsene til de forskjellige ukrainske militærorganisasjonene på forskjellige språk, det fantes flere, og de drepte, jaget og fordrev polakker, jøder og russere fra dagens vestre deler av Ukraina under andre verdenskrig. De drepte i titusenvis, hundretusener, det er vanskelig å vite hvilke drap som var fra ukrainere og hvilke fra tyskere og andre kollaboratører. Kvinner og barn ble ikke skånet, heller ikke gamle. De ukrainske nazistene var beryktet for sin grusomhet.

Det finnes bilder og filmer. Jeg anbefaler ingen å se dem.

Nå kaller dagens nasjonalistiske ukrainere opp gater etter lederne for disse militærorganisasjonene, og ideologene deres. Fordi de kjempet for ukrainsk frihet og selvstendighet. Og hensikten helliger middelet.

Ikke for oss. Vi kan ikke være med på det nasjonale prosjektet disse ukrainerne er i gang med. Skal det være slik, vil ikke vi være ukrainere, og vi vil heller ikke støtte dem. Jeg tror ikke noe på å bygge opp en sterk nasjon gjennom hat mot andre nasjoner og folkeslag, gjennom å utpeke seg fiender og forsøke å samle seg mot dem.

Så for oss vil det alltid være Druzjba naroda, vennskap mellom folkene. For oss er ukrainerne og russerne brødrefolk som hører sammen, og som skulle være venner med hverandre og samarbeide. Vi kommer til å bruke det gamle navnet på gaten vi er i så ofte og kjenner så godt, Druzjba naroda, vennskap mellom folkene.

 

Takk for meg

På søndag og mandag skrev jeg om et dikt av Helge Torvundpoesibloggen min. Det heter Oppnå, og handler slik jeg leser det om ikke å ville oppnå noe, men heller se mer verdien i tingene i seg selv. Jeg skrev mye om det, tenkte og filosoferte i vei. I arbeidet sjekket jeg også opp nettsider som Helge Torvund står bak, jeg leste om ham, og fant også frem til artikler om ham i lokalavisene her. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, en samling jeg skal kjøpe. Det var deilig å skrive en tekst der jeg ikke trengte være så nøye med å tenke på hvilken virkning den ville ha, hvor det ikke var fare for at noen ville bli sinte på meg. Også å lese om Helge Torvund og hva han skriver var en befrielse, midt i en verden der det virker som folk flest skriver for å hisse opp stemningen.

Jeg er også blitt beskyldt for det. Nå er det stopp. Denne posten vil være den siste for en god stund som blir postet i kategorien «Krisen i Ukraina», den krisen får gå sin gang uten å  ha meg til å skrive om den nå. Jeg orker ikke mer.

I dag merket jeg at jeg ble fraværende under middagen. Vi hadde vært og handlet, kona hadde funnet kvitteringen for juletreet vi kjøpte på Byggmax, en kvittering som ville gi oss hundre kroner tilbake om vi kjøpte noe der i løpet av januar. Så vi reiste av gårde med en gang vi fant den, klassisk nok hadde vi lagt den på en lur plass, for ikke å miste den, enda vi hører til de som tar vare på alle kvitteringer, og ikke hiver en eneste uten at vi har fullt og helt kontroll på den. På vei hjem reiste vi innom Mega på Sola, og kjøpte middagsvarer til 40 % avslag fordi de er i ferd med å gå ut på dato, slik vi har for vane. Da jeg kom hjem så jeg den siste kommentaren jeg hadde fått til min siste post, Den norske debatten og verden utenfor, og ble altså helt satt ut. Jeg greide ikke lage middag, kona stilte meg en rekke spørsmål, jeg svarte i hytt og vær, tenkte bare på hvordan i all verden folk kan —

Nei, jeg skal ikke skrive det på denne måten. Dere kan lese teksten og dømme selv, om den forsvarer spørsmålet jeg får fra en av kommentatorene her inne, den soleklart flittigste. Det dreier seg om en ung jente, en unge på 13 år, som skal ha vært borte i 30 timer, eller noe sånt, og angivelig vært utsatt for seksuelle overgrep, eller så har det vært frivillig. Mennene skal være av utenlandsk opprinnelse, som det heter, midt i det som er aller mest betent nå om dagen. Kommentatoren har funnet en lenke han vil ha meg til å kommentere, om russerne bruker dette som påskudd for å få oppmerksomheten vekk fra Kiev, eller, dere kan jo lese det selv hva han spør om.

Jeg kvier meg for å svare, legger ut en lenke til, fra BBC, som omhandler samme sak, og skriver litt om han som har skrevet lenken kommentatoren henviser til. Han gir seg ikke, vil ha meg til å svare, om ikke dette blir brukt som påskudd av russerne. Det er ganske — jeg vet ikke hvordan han selv og andre føler denne saken, jeg er småbarnsfar, mitt første barn, et jentunge, skjer det noe med henne, har jeg ikke noe forsvarsverk til å greie det. Aldri om jeg har lyst til å kommentere en overgrepssak jeg ikke vet noen ting om, der påstand står mot påstand, og der det på toppen er innvandrere involvert. Vær så snill, slutt å spørre om dette, skriver jeg, jeg vet ikke mer enn det som står, gå til andre blogger eller arenaer, jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre.

Så kommer det en salve som er så inne i hampen at jeg kaster inn årene. Dette gidder jeg bare ikke. Denne nitidige leseren har lagt merke til at jeg har begynt å skrive om innvandring og «trusselen fra islam», noe jeg vel ikke har skrevet om i det hele tatt, derimot har jeg skrevet om problemene masseinnvandringen er i ferd med å føre til, og hvor usunt debattklimaet er om dette, men denne leseren har altså fått det for seg at det har «sammenheng med at russerne også har begynt å skrive om disse tingene», eller hvordan han i all verden får til koblingen.

Som om det har noe med Russland å gjøre at jeg er ble redd terroren i Paris, overgrepene i Køln, og alt det andre som har skjedd, og reaksjonene som har kommet.

For meg er det så til de grader over streken, særlig i en slik post som jeg har skrevet, og de jeg har forsøkt å skrive i det siste. Jeg vil ikke sette meg i en situasjon der jeg skal måtte forsvare eller kommentere eller uttale meg om overgrepssaker jeg ikke kjenner til, og som jeg synes det er best det tyske politiet får etterforske i fred. Eller måtte svare på alle slags utspektulerte og listige og konspiratoriske spørsmål om Russland og Russlands politikk.

Jeg ønsket et bedre debattklima, men det er ikke i nærheten.

Derfor melder jeg meg ut. Krisen i Syria og Krisen i Ukraina er ferdige som kategorier her på bloggen. Jeg vil skrive om andre ting, om meg selv og mitt liv, bringe bloggen tilbake der den var i 2013, før denne forferdelige krisen oppsto. Min kone er fra Kiev. Hun har håndtert krisen bedre enn jeg. Hun har veldig sterke meninger, men tenker ikke så mye på den, og uttaler seg enda mindre. Hun kommer fra en annen kultur enn jeg, der det ikke er noen tro på at man kan forandre noe med å mene noe eller diskutere det, hun vil si som jeg overhørte på treningsplassen Katsjalka i Hydropark i Kiev: – Det vil skje med Ukraina det som må skje. Altså ganske fatalistisk.

Jeg vil si som den ukrainske eksamenskandidaten, det er best å ikke følge med i politikk, og i alle fall ikke uttale seg. Jeg har prøvd, det skaffet meg bare uvenner.

Nå hører jeg Mozart på radioen. Min kjære kone og mitt kjære barn ligger i badekaret. Jeg føler tingene altfor sterkt, jeg er langt fra så tøff som mange av tekstene er skrevet, disse tingene jeg har skrevet om betyr veldig mye for meg. Men nå skal jeg holde det for meg selv, eller finne andre arenaer å skrive det på, der det ikke blir så personlig. Her inne skal jeg skrive om sol og lek og liv, om alt som er gøy og godt, og det er mye.

Ellers skal jeg holde kjeft.

 

Den norske debatten og verden utenfor

Jeg har koblet meg av Facebook etter å ha vært aktiv der en stund. Det var en begredelig opplevelse. Sammen med resten av Europa står vi overfor enorme utfordringer for tiden. På Facebook oppfører vi oss som om det dreier seg om en nasjonal hetsekonkurranse. Vi smykker oss med begreper som «toleranse» og «mangfold», men oppfører oss mer intolerant enn noensinne når det gjelder andres meninger. Fremdeles dreier det seg om «oss» og «dem», eller «vi som mener rett», og «idiotene som ikke har skjønt det». Det er ingen debatt, ikke engang en skinndebatt, hver gruppe skriver og poster for sine likesinnede, og får «likes» og «kommentarer» som bekrefter og forsterker meningen man var stvinet i på forhånd.

Det er til å grine av.

Jeg hører også nyheter, når jeg kjører i bilen eller er andre steder uten internettradio. Da hører jeg alltid BBC World Service, som er deilig forfriskende, i en innelukket, norsk medieverden. Der er drapet på en arbeider på et mottakssenter for mindreårige asylsøkere i Sverige toppsak, på nettet var det i hele dag den mest besøkte saken. På de norske nyhetene ble det ikke engang nevnt. Der var det i kjent norsk stil, en kommende melding om «norske forbrukerråd», som var toppsak, et eller annet om rådgivining i forbindelse med den nye, såkalte delingsøkonomien. Velvel.

De siste par dagene har den store saken her i landet og på Facebook vært utsendelsen av asylsøkere som kom over grensen med Russland, på sykkel. Det var et smutthull i lovgivningen som gjorde at de kunne sykle over, da var de verken gående eller passasjer i et kjøretøy, det var noe slikt, smutthullet er tettet nå, for det ble etter hvert en større innstrømming enn vi helt klarer å kontrollere. De ivrigste på Facebook ser ut til å mene at det er rasistisk å skrive noe slikt, at man er i mot innvandrere og mot flyktninger, og så blir det ment i vei med stor styrke, og liten dybde.

For oss som har fulgt med på Russland en stund og kjenner landet sånn noenlunde, ble det rett og slett nokså komisk å se hvordan landet ble omtalt, og hvor umenneskelig asylsøkerne ville få det om de ble sendt tilbake. Det vil si, komisk er kanskje feil ord, i en situasjon som er så grell. Jeg så det ble sammenlignet med jødedeportasjonene under andre verdenskrig. Da er det bare å si godnatt til fornuftig debatt, la tingene heller spille seg ut, i all sin gru.

Foreløpig har dette endt med at Russland ombestemte seg, de ville ikke ta i mot asylsøkerne likevel. Forståelig nok, de ble jo sammenlignet med nazi-Tyskland, som man gjerne blir nå om dagen. Om Norge synes det er så uverdige forhold i Russland, så kan Norge ta seg av asylsøkerne og utgiftene og problemene som følger med dem, selv. På nyhetene i går ble det fremstilt som om dette var et problem for «ytringsfriheten», utenriksministeren vår, Børge Brende, måtte forsvare seg mot det, at det ikke var et angrep mot ytringsfriheten å dempe kritikken av Russland når vi selv sendte asylsøkere til dem.

Russiske medier dekket denne saken mye bedre enn oss. Rolig og saklig, fritt for følelsesladd glød og gnål. Bussjåføren som skulle frakte dem sa det var ordnet med plass på hoteller i Murmansk, ganske levelig, tross de 30 kuldegradene som fikk Norge til å gå i fnatt. De kan også nevne at Russland har noe sånt som 100 000 syrere med lovlig opphold, gruppen som tok seg over til Norge besto av folk med turistvisum, studentvisum, og folk som hadde bodd i Russland lenge, gjerne flere år. I russiske medier legger man heller ikke skjul på at Russland er et av landene i verden som tar i mot flest innvandrere, nest mest av alle, faktisk, i 2013, og der går det også en saklig og grei debatt om de skal ta i mot flere asylsøkere. I norske medier, les: NRK, skal det ha blitt sagt at Russland har tatt i mot 800 asylsøkere gjennom sin historie, og at muslimer kan bli arrestert «tilfeldig på gaten».

Velvel. Kunnskapsnivået minner om sånn det er når russere og andre østeuropeere beskriver det norske barnevernet. Da er det bare motsatt, da er det de som sier vi bryter menneskerettighetene, at barn kan bli tatt fra foreldrene, uten lov og dom, og at det særlig er slavere som blir utsatt. Her tillater vi oss å riste på hodet over dem, som er så uinformerte, og det bobler opp den gamle debatten om at vi må bli bedre til å «få ut informasjonen», og alt hva det nå er vi skal bli bedre til. Det er imidlretid ikke så lett å få ut informasjon til folk som ikke stoler på informasjonen, og ikke har tillit til avsender. Man oppsøker heller informasjonen hos sine egne, og heller informasjon som bekrefter det man selv helst vil tro.

I den forbindelse skal jeg kanskje ta med saken om asylsøkerne som ble flyttet fra hotell Astor til mottaket på Forus, her i Stavanger. Ryktene gikk varme, det var ulevelig på Forus, temperaturen blant asylsøkerne var vel omtrent som om de skulle bli sendt til Russland. De gjorde alt for å unngå å bli med transporten, gjemte seg i undergangen, og når de ble fraktet frem, nektet de å gå inn i mottaket. Stavanger Aftenblad postet villig vekk bilder over hvor «ille» det var, bilder som rett og slett – og på ny – ble litt ufrivillig komisk. Det skitne toalettet og den elendige middagen, det var vel som et hvilket som helst toalett på en norsk ungdomsskole, og atskillig finere enn noe offentlig toalett i Ukraina, for eksempel, ganske rart om en flyktning fra krigen skal la seg sjokkere over det. Middagen så ut til å være helt grei kantinestandard, tankene mine gikk til Stolovaja i Ukraina og Russland og tidligere sovjetrepublikker, fremdeles populære, man forsyner seg selv, og det er billig. Det henger ikke på greip om mennesker i nød skulle finne dette «ulevelig». Det vitner vel heller om folk bortskjemt med bedre forhold.

Stavanger Aftenblad kunne i det minste latt representanter for mottaket slippe til, og fortelle hvordan det egentlig var, og skrevet hva asylsøkerne egentlig fikk servert til middag. Det er sjelden ellers folk bare kan sende inn bilder til avisen, og få dem trykket.

Det er farlig å skrive om disse tingene. Jeg har nok med å være Putin-venn og antidemokrat og russisk troll, som jeg alt sammen er blitt beskyldt for etter alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina, jeg vil ikke være rasist og innvandringsmotstander i tillegg. Det gidder jeg ikke, den debatten tør jeg ikke ta i. Problemene som følger med den ukontrollerte masseinnvandringen som begynte i fjor vil tvinge seg frem av seg selv. Jeg ville satt pris på om det ble diskutert litt ordentlig, om man ble premiert for å være saklig, men jeg har ingen illusjoner, og vil ikke bruke tid på å stille meg i veien for skittkasting.

Jeg poster en lenke om dette, som alle interesserte sikkert har funnet frem til selv, skrevet av Lars Akerhaug, publisert på Journalisten.no, om dekningen av asylsøkerne, Den som roper høyest, vinner. Ganske grundig og godt skrevet, og ganske karakteristisk er det de som har utmerket seg med sterk innvandringsmotstand som poster denne lenken, jeg har ikke funnet den hos noen moderate eller hos de innvandringsvennlige. Karakteristisk er det også at Sylvi Listhaug blir kalt heksa, det var vel sågar en politiker som på Facebook ønsket heksebrenningen tilbake, temmelig urettferdig, egentlig, siden Listhaug vel her bare iverksetter den politikken stortinget i høst ble enige om. Ganske spesielt å gjøre Listhaug personlig ansvarlig, som om det er hun som sender asylsøkerne tilbake, som om ikke dette er jobben hun er satt til å gjøre.

Nei, jeg sier som ukraineren jeg hadde oppe til eksamen, det er best å ikke engasjere seg, ikke følge med på politikken, ikke uttale seg. Han sa han hadde prøvd, det hadde bare skaffet ham uvenner. Det er ikke verd det.

Da er det atskillig kjekkere å glemme alt, og ta med sitt lille barn ut på tur. Her i Rogaland er vakkert vintervær med gnistrende frost erstattet med mildvær og pøsregn. Vi er likevel ute, hver dag. I dag gikk vi rundt vannet. Jeg har funnet frem russiske gloser igjen, en pause fra nyhetene, og diskusjoner der det spiller så stor rolle hva man kommer frem til. Forrige fredag hørte jeg et program om Tristan og Isolde, på vei ned til butikken, 3-4 kilometer unna. Det var kjekt, en gammel historie fra tidlig middelalder, skrevet ned i forskjellige versjoner, vel kjent brukt av Wagner, ikke noe sinne eller provokasjoner om man ikke er enige om tolkningen, smil og moro. Mange spennende fugler er også å se, trekkfugler reiser ikke bare vekk, noen kommer hit også. Hegren står både i Stokkalandsvannet og i Storånå, laksanda er fast gjest nå i år.

På søndag gikk vi opp til Dalsnuten, en tradisjonsrik tur jeg tror jeg har skrevet om før, nå kunne vi for første gang ta med lille Irina. Det blåste enormt på toppen, så vi kunne ikke spise nistematen der, men måtte ta den med lenger ned, i le. Uken med frostvær benyttet vi til å kjøre steder det var vann med is. I den klare solen var ethvert landskap, også det rett bak Bogafjell, landskap jeg rett etter leser på Facebook de har tenkt å kutte i to med en bilvei. Det er som man kan bli bibelsk i tankene, man skal bli tatt fra det lille man har.

Jeg er likevel lykkelig, har nok av strategier til å kunne koble meg fra verden og dens nyheter. Jeg har bøker å lese, musikk å høre, leser litt poesi, jobber med det, hører Wagner, dyrker min egen verden. Sammen med kona og barnet er det lett å være lykkelig. Kona er litt omvendt i forhold til andre, hun omfavner krisen vi er inne i, er full av ideer om hvordan vi skal klare oss i den, enda vi ikke akkurat kan si vi er rammet. Barnet er så sunt og skjønt, lærer hver dag nye triks hun viser oss, bevege hendene til «Lille Petter Edderkopp», komme seg opp og ned bratte skråninger, klatre opp og ned på møbler og andre ting, vise oss fly og si «oo-ooo», helt fantastiske ting, når det er det første barnet, hver dag noe nytt, hver dag sin egen glede, helt uavhengig vær og vind, og uten forbindelse til den store verden, der det er de negative nyhetene som dominerer.

Kanskje er det noe på gang i Ukraina. Putin har nå satt sine tungvektere på saken, både som representant i Kiev, som samtalepartner med det ukrainske statsstyret, og i Donbass, rådgiver, partner eller kontrollør der, alt etter hva man vil kalle det. Freden det kan være snakk om er Minsk2, Krim er tapt, og Donbass vil ikke komme inn under full ukrainsk kontroll, slik det var før. Europa – med dets lederstater Tyskland og Frankrike – var med på å å fremforhandle denne avtalen, det er klart de støtter den. Tegn i tiden viser at USA beveger seg mot å støtte den også. Det finnes vel egentlig ikke noe alternativ, skjønt, det ennå finnes mange som vil insistere på det motsatte, at konflikten vil fortsette til Krim og Donbass på ny er under ukrainsk kontroll.

Jeg er lei av å engasjere meg. Det skaffer en bare uvenner, som den ukrainske eksamenskandidaten sa. I følge Minsk2-avtalen skal Kiev endre konstitusjonen slik at Donbass får økt grad av selvstyre, og de skal forhandle med dem om hvordan tingene skal være. Det er ikke Moskva som blokkerer denne avtalen, det er Kiev. For de som er i mot hele avtalen hjelper det selvsag ikke, de vil kjempe i mot den, og støtte Kiev i ikke å implementere hva de har forpliktet seg til. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er dette som gjør at det ennå er forholdsvis bred støtte til sanksjonene mot Russland, enda den også kanskje er i ferd med å rakne. Den kvalifiserte gjetningen går på at EU vil oppheve i hvert fall deler av sanksjonene i løpet av året.

Det er så mye annet også. Mordet på Litvinenko, kanskje den eneste rettsavgjørelsen der ordet «sannsynligvis» eller «probably» er med i dommen, «Putin visste sannsynligvis (probably) om det». Alt jeg kan si er at det er mye vi ikke vet, veldig mye vi ikke vet, og at Litvinenko og hans patron, Berezovsky, var for mektige til helt å bli kalt offer, det er en del som lukter litt rart her, fremstillingen i mediene er vel kanskje litt… Nåvel, kanskje er det sant som de sier, jeg vet ikke det, tviler på det, og jeg ser at dommen nå falt i en atmosfære som ikke ligner den saken ble gjenåpnet i. Nå er Europa vennligere mot Russland, Europa har større problemer, det er søkt å snakke om Russland som trusselen, EU står i reell fare for å bryte sammen, som følge av den ukontrollerte strømmen av asylsøkere, og den økonomiske krisen som eksisterer i tillegg og uavhengig av den. Det er lite trolig dommen vil få noen konsekvenser. Det vil heller ikke de nye – eller gamle – avsløringene om at Putin er korrupt, som det har vært skrevet om og sendt program om på BBC, og som opprinnelig kommer fra USA.

I Syria skal det være fredsforhandlinger på fredag. Foreløpig ser det ut til å være tøft nok å forhandle om hvem som skal sitte ved bordet. En vanskelig sak skal være at Russland ønsker å ha med kurderne, noe NATO-landet Tyrkia blånekter, og en på BBC omtalte som at «kurderne var opportunister, de var ikke med fra begynnelsen, og skal ikke ved bordet». Hun var ganske fiendtlig innstilt til Russland, kan man trygt si. Man liker heller ikke at syriske regjeringsstyrker med russisk hjelp har vunnet tilbake viktige byer fra opprørerne, og med det skaffet seg et bedre utgangspunkt før forhandlingene på fredag.

Jeg vet ikke. For meg er det slik at verden har beveget seg fra den tiden vesten med USA og Europa kunne diktere hvordan tingene skulle bli også ellers i verden. Visjonen om at alle skulle bli som oss, mer eller mindre, og dele våre verdier og vårt styresett, har også fått et møte med virkeligheten den kanskje ikke vil overleve. Fremdeles synes jeg debatten er litt slik som det var før, at det var helst teoretisk, og det gjaldt å diskutere hvordan demokratiutviklingen skulle være i land der den hang tilbake, hvordan andre land og andre kulturer skulle inkluderes, debatt om det var riktig å tegne Muhammed og om det skulle være lov med andre flagg i 17.mai-toget. Verden har kommet nærmere, kan man trygt si. Jeg hadde satt pris på om også diskusjonen kom litt nærmere, litt nærmere de tingene som skjer, slik at flyktningekrisen, krisen i Ukraina og krisen i Syria kan få en løsning som kan fungere, i stedet for at folk med sterke meninger fyrer opp under det prinsippielle.

Men jeg vet ikke, og vil heller ikke bry meg altfor mye lenger. Jeg har det godt i mitt eget liv, i skog og fjell og natur, som vi fremdeles har litt igjen av rundt her. Alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina har ikke beveget situasjonen noen verdens ting. Hva folk skriver på Facebook om flyktningekrisen er helst støy. Disse krisene lever sine egne liv, litt atskilt fra diskusjonen om dem. Det er det jeg også satser på å gjøre nå. Leve litt atskilt, fra krisene og fra diskusjonen.

Kjenner jeg meg selv rett, som jeg jo vet jeg gjør, kommer jeg neppe til å lykkes.