Daniels konfirmasjon

Det var den første konfirmasjonen i den generasjonen, mine foreldres barnebarn, mine onklunger, som det vel nå heter. Det er Trude og Lars som fikk Daniel i 2002, nå er han 15 år, og ble konfirmert forrige lørdag.

Det var også første konfirmasjon min kone Olia fikk være med på i Norge. Tidligere har hun vært med på dåp og bryllup, men aldri altså konfirmasjon, som kanskje er noe litt særnorsk, i hvert fall i måten vi gjør det på. Vår lille Irina har vært med på dåpen til David, men alt i verden er selvfølgelig veldig nytt for henne, to og et halvt år, som hun er.

Vi hadde kjøpt ny kjole, sommerjakke og sko til Irina. Olia er det vanskelig å få kjøpt noe nytt til, mens jeg skulle prøve meg i en litt frisk, lyseblå sommerdress, for anledningen. I kjent stil var vi i seneste laget ute, men ikke katastrofalt sent, og ikke sånn at det ble ubehagelig stress. Hadde det ikke vært for at vi hadde et ærende på veien, så hadde vi rukket det. Nå var vi i kirken rett etter det var begynt, og måtte finne oss en plass oppe på galleriet.

Tjuetre komfirmanter var det denne lørdagen på dette tidspunktet i Frøyland og Orstad kirke. Den strømlinjede effektiviteten vi finner så mange steder i våre moderne samfunn, var her også. Alt var nøye planlagt, så alle vårens konfirmanter skulle komme seg igjennom, og alle skulle føle det var en høytidsstund. Fra vår plass oppe på galleriet hadde vi fin anledning til å fotografere og filme, også noe som hører med i vår tid.

Hos Trude og Lars var det pyntet og ordnet til gjester på begge sider av slekten, onkler, grandonkler og søskenbarn, og besteforeldre. Maten var kjøpt inn fra en thailandsk restaturant i Sandnes, også noe man bare ikke gjorde før, og i alle fall ikke til konfirmasjon. Dugnadsgjengen som pleier å koke poteter og servere, var erstattet av et par venninner som kunne rydde litt og ordne. Vi forsynte oss selv av maten som stod på kjøkkenet – enkelt og greit. Både forrett og dessert var droppet, til gjengjeld var det rikelig med kaker, og snop.

Talene ble holdt av mor Trude, Daniel selv og Daniels mormor, altså min mor. På Lars sin side er de ikke så glade i å tale, som vi er det hos oss. Det var en konfirmasjon av de enkle, avslappede. Trude holdt til og med sin tale før maten, så hun skulle slippe å sitte og være nervøs, som hun sa. Far Lars hadde også noen ord, helt innledningsvis.

Lengst av alle spiste som vanlig Olia og jeg. Den asiatiske maten er ganske lettspist, så det er sjelden nødvendig å stoppe. Vi måtte endelig gi oss da det var tid for å ta det store, obligatoriske gruppebildet i hagen.

Familien Kirkeby med Tonje og Espen og barna hadde reist helt fra Paris for å være med, så det var kjekt å få snakket litt med dem. Lille Irina greide seg veldig fint blant alle folkene. Hun liker seg hos familien Nygård, både inne og ute er det mange ting å gjøre, og hun var vel egentlig stort sett et eller annet sted utenfor foreldrenes kontroll. Mama Olia greide seg også, om det skulle være nødvendig å si, det er ikke alltid hun vil være med på slike familieselskap. Det kan bli litt voldsomt, selv om vi jo selv føler det er veldig uhøytidelig og avslappet hos oss.

Neste i rekken er om to år, da både Sofie til Trude og Lars, og Andreas til Tone og Torben, skal stå klare. Som så mange ganger ellers har Trude og Lars gått foran, brøytet vei og vist hvordan det kan gjøres.

 

Reklamer

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

Horosjovo rozjdestvo!

Det er direkte oversatt God jul på russisk. Det er ingen som sier det. De sier heller s rozjdestvom, «med julen», eller hvis man skal være veldig formell: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo. «Jeg gratulerer Dem med festen til julen». Russerne gjør det enklere, og sier bare med julen. Også det sier de ganske sjelden, egentlig.

Det er nemlig ikke knyttet så mange tradisjoner til julen i Russland, ikke den kristne julen. Det vil si, det er veldig mange tradisjoner, og de ligner på våre, men de er lagt til nyttår og ikke til julen. Forklaringen er ganske interessant, og gjør at de kommer skjevt ut de som prøver seg og ikke har satt seg skikkelig inn i det. Selv skjønte jeg det ikke ordentlig før jeg hadde giftet meg med min kone fra Kiev, og levd med henne noen år. Det til tross for at jeg hadde lært meg russisk godt nok til å lese russiske romaner i original da vi møttes.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får forlag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen, på norsk blir bokstaven ж skrevet zj, slik den også skal uttales – en stemt sj, kan man si) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». For ikke å si hele hver gang, sier de bare «Fødselen». Så når man sier s rozjdestvom, sier man egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestvo, «God fødsel», og hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen. Det er festen på grunn av Kristi fødsel man feirer.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Mange av tradisjonene vi knytter til julen er jo også gamle og hedenske, mye av det som er viktig for folk i julen har lite med kristendommen og Jesus å gjøre. At man utveksler gaver på en fødselsdag går det kanskje an å skjønne, men hvorfor man drar et grantre inn i stuen for å feire et barn født der ingen grantre finnes, er uforklarlig. I overflodssamfunnet vårt nå om dagen har det også tatt av fullstendig med julemat og julepynt, i uker og nesten måneder på begge sider av selve juledagen. Noe av pynten og tradisjonene er hentet fra kristendommen, som julestjernen og krybben og englene, noen er det delvis, som julenissen, og noen er det ikke i det hele tatt, som fargene lilla i adventstiden og rød i julen. Noen vil gå i kirken, selv om de ikke gjør det ellers i året, for å få en liten åndelig dimmensjon midt i alt det materielle, maten, pynten og gavene. Og så blir folk sinte fordi de føler de blir pålagt kristne julesanger, og felles kirkebesøk, selv om de ikke er kristne. For de er julen noe annet.

Russerne har ikke disse diskusjonene og problemene i det hele tatt. En ting er at de har unngått vår vestlige velstand, og de er ennå ikke helt druknet i vår markedsøkonomi og kapitalisme. Ingen jul i butikkene fra tidlig oktober, der. Ingen pynt i hjemmene, før julen er på plass (og knapt nok da). Ikke noe spesiell mat. Moderat med gaver. Moderat med slektsbesøk og felles julefeiring i storfamilien. Ordet julestress er uoversettelig, og unødvendig.

Dessuten har de ingen diskusjon om det er Jesus vi feirer, eller gamle hedenske fester i forbindelse med at solen snur. På russisk heter jo julen Rozjdestvo Khristovo, det er «Kristi fødsel». Selvfølgelig er det fødselen festen er til for. På norsk heter det jul, ikke noe kristent ord, men på engelsk er det Christmas, «Kristen messe». Der går diskusjonene nokså som hos oss, hva med dem som ikke tror på denne fødselen, skal ikke de også feire jul?

Diskusjonen eksisterer ikke i Russland. Det er overhodet ikke noe problem. Og årsaken er å finne i noe så uventet som Sovjetstaten, det autoritære, antireligiøse Sovjetunionen. I det landet eksisterte ikke religion, kristendommen og all religion ble formelt avskaffet, religion ble forbudt og religiøse tradisjoner ulovlige å følge. I Stalintiden og også under Lenin var det rett og slett farlig, prestene ble drept, kirker ble revet. Det var brutalt. Rene forfølgelsen.

Det var en vanskelig kamp de ateistiske kommunistene førte i et religiøst land som Russland. De klarte aldri helt å knekke den ortodokse kirke, om de aldri så hardt forsøkte. I andre verdenskrig ble grepet om kirken løsnet, Stalin og kommunistlederne skjønte at det hardt prøvede russiske folk trengte litt religiøs inspirasjon også, i den umulige tiden med naziinvasjonen, kommunismens tørre og tomme slagsordpropaganda var ikke nok. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blomstret kristendommen og kirken opp igjen. Det gikk veldig, veldig fort. I dag blir kirken kritisert for å stå for tett på statsmakten, og Vladimir Putin, og Putin blir kritisert for å stå for nær kirken. Putin har skjønt at russerne er et religiøst folk, og spiller på det for å binde det enorme landet sammen og ganske sikkert øke egen oppslutning.

Som så mange andre steder der religion er forsøkt undertrykt, forsvinner ikke religionen, den går bare i skjul. Russerne ville holde på de religiøse tradisjonene sine, også de religiøse, selv om det var forbudt, og man kunne risikere strenge straffer ved å utfordre forbudet. Derfor flyttet russerne alle de materielle tradisjonene knyttet til julen, rozjdestvo, over til nyttår, novyj god. Det er altså på nyttår det er juletre, eller jolka (gran), som det heter på russisk (ёлка), og det er da utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. De er det Djed moroz som har delt ut, fader frost eller – direkte oversatt – bestefar frost. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her kan man som mann si russerne har funnet på noe briljant, alle mannlige slektsmedlemmer og andre jeg viser bilde av en snegurusjka til, går helt av skaftet, hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Merk at det er djed moroz, som deler ut gavene. De har dermed ikke det som er så veldig, veldig viktig hos oss, å vite hvem gavene er fra, så man vet hvem man skal takke. Gavene ligger bare i en haug under treet. Her er ingen mulighet for konflikt med at farmor har kjøpt dyrere julegave enn mormor, ingen som kan vise seg med hvor mye penger de har og hva slags gaver de er i stand til å kjøpe. Det er heller ikke den galematias gavene er utviklet til å bli i Norge, der ingen tre er store nok til å få plass til alle gavene.

Dette gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig ikke oversetter jul med rozjdestvo, men med novyj god. Alle elever vi har oppe til eksamen treffer rett i blinken, de har jo russisk familie og kommer fra den russiske kulturen, om de er fra Russland, Ukraina eller noen av de andre tidligere Sovjetstatene, de har ganske sannsynlig selv feiret jul – eller novyj god – på denne måten. Nordmenn som lærer russisk bruker gjerne noen år på å ha det feil, slik jeg gjorde, og kalte jul for rozjdestvo. Når vi snakker om jul i dagligtalen og om julefeiringen, så er det jo for de aller fleste juletreet, gavene og tradisjonene vi tenker på, Kristi’ fødsel kommer eventuelt i andre rekke.

Det vil si, for de troende er selvfølgelig Kristi’ fødsel viktigst. Selvfølgelig, det er verdens frelser, gitt for at hver dem som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Det er det største i verden for dem som er kristne. Alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

Ikke i Russland. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Рождетство, Новый год

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

God russisk jul! Счастливого Рождество!

Zjelàu vam stsjastlìvovo Rozjdestvà! Jeg ønsker dere god jul!

Pozdervljaju s prazdnikom rozjdestva iz novim godom! Jeg gratulerer med julefeiringen og med det nye året!

S Rozjdestvàm! God jul! (eg. med julen, underforstått «gratulerer» eller «til lykke med»)

Dette er noen måter å ønske god jul på russisk på. I dag er det nemlig den russiske julaften, eller juledagen, og jul i hele den ortodokse kirke. Det skyldes imidlertid ikke noe av det jeg skrev i går om helligetrekongersaften, og den tidlige kirkes flytting av Jesu’ fødsel fra 6. januar til 25. desember, det skyldes at russerne kom på etterskudd, da de har brukt den julianske i stedet for den gregorianske kalenderen.

Den julianske er kalenderen til Julius Cæsar. Det er en meget nøyaktig kalender, som er fullt på høyde med hvordan folk flest oppfatter kalenderen den dag i dag. Den har 365 dager i året, og hvert fjerde år en ekstra dag, skuddår, med 366 dager. Det er beregnet etter et solår, at jorden bruker 365 1/4 dager på sin ferd rundt solen, eller, slik de så det, solen måtte stå opp og ned 365 1/4 ganger, før den begynte på ny. Denne kalenderen er meget nøyaktig. Men så er det bare det, at det er ikke nøyaktig 365 1/4 dager solen bruker rundt solen, det er litt mindre, slik at om den Julianske kalenderen blir brukt lenge nok, så vil man få en forskyvning mellom kalenderen og årstidene. Viktige datoer som vårjevndøgn og soljevndøgn vil flytte seg, påsken vil ikke bli fastsatt korrekt, og vårmånedene vil sakte men sikkert bevege seg til å bli vintermåneder.

Mot slutten av middelalderen og begynnelsen av renessansen ble man oppmerksom på dette. Det var den driftige paven Gregor 12 (1502-1585), født Ugo Boncompagni, pave fra 1572, som gjorde noe med det. Han innførte kalenderen som bærer hans navn, den gregorianske, og den blir i dag brukt over det meste av verden. Den har også 365 dager i året, og skuddår hvert fjerde år, utenom hele århundrer som ikke er delelig på 400. Eller om man vil, år som er delelig på 4 skal ha skuddår, om de ikke også er delelig på 100. År som er delelig på 100, skal ha skuddår om de også er delelig  på 400. Det var altså ikke skuddår 1700, 1800 og 1900, men det var i 1600 og 2000.  Den Julianske har skuddår alle disse årene. Og kommer med det 3 dager på etterskudd for hver 400-års periode.

Opp til året 1582 hvor pave Gregor innførte den nye kalenderen, hadde den Julianske kommet 10 dager ut av rytmen. De 10 dagene ble elegant fjernet fra året 1582, ved å la 15. oktober følge den 4’de, og man fikk et år 10 dager kortere. Det samme trikset måtte ethvert land som innførte den nye Gregorianske kalenderen gjøre, det vil si alle land som ville holde tritt med tiden. Russerne gjorde det ikke før etter revolusjonen i 1917. Det forklarer hvorfor februarrevolusjonen deres foregikk i mars, 28. februar på kvinnedagen 8. mars, og oktoberrevolusjonen på den store nasjonaldagen 25. oktober, egentlig var 7. oktober. Som 25. desember er 7. januar. 13. dager etter.

Den ortodokse kirke var imidlertid ikke villige til å flytte på julefeiringen sin. Den holder på den gamle kalenderen sin, etter Julius Cæsar, med julefeiring 7. januar. Og da feirer alle russerne julen sin den dag i dag.

Я желаю вам весёлого Рождества!