Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Vindkraft og kabler – kan vind fra Norge dekke Tysklands energibehov?

Også i dag poster jeg et innlegg fra Facebook. Det er der jeg driver min aktivisme for tiden.

Innlegg fra Sveinulf Vagene fortjener alltid spredning. Jeg limer inn en tabell (formatet blir brutt, så den er uoversiktlig: lenken er https://1-stromvergleich.com/strom-report/strommix/)

Energieträger in Mrd. kWh in %

Kernenergie 72 13,3

Braunkohle 131 24,1

Steinkohle 76 14

Erdgas 40 7,4

Sonstige 3

Erneuerbare 218 40,2

davon sind

Wasser 17 3,2

Wind 110 20,2

Photovoltaik 46 8,5

Biomasse 45 8,3

Stromerzeugung gesamt 541

Vindkraft i Tyskland er 110TWh. Det hadde nesten vært nok til å dekke Norges forbruk av strøm (forutsatt at det blåste konstant sånn at strømbehovet dekkes hele tiden, det vil si litt mer om vinteren når det er kaldt, og aldri på noe tidspunkt vindstille), vi har forbruk på omtrent 140 TWh. Så om det gikk andre vei, Tyskland hadde grønne sertifikater og finansierte bygging av kabler til Norge, for å eksportere kraften til oss, så hadde det vært håp. Andre vei er det som man ser begredelig. Selv den villeste utbyggingen på 30 TWh vil ikke engang dekke halvparten av Tysklands forbruk av kjernekraft (Kernenergi), som ikke produserer utslipp, og som tyskerne har tenkt å slå av.

Videre har Tyskland møtt grensen for hva de klarer å bygge ut. Folk er møkkalei, og føler seg overkjørt, ganske sånn som det er i ferd med å skje i Norge. I flere delstater er det ikke lenger aktuelt å bygge ut mer vindkraft, på grunn av at det er etablert regler som gjør det i praksis umulig. Og i motsetning til i Norge, blir reglene fulgt. Derfor er det Stadtwerke München investerer i vindkraft fra Norge, og får innbyggerne på Frøya ut på haugene for å forsvare øya si og fuglene sine. I München og omegn blir det ikke bygget mer vindkraft. Ingen turbin skal være mindre enn ti ganger høyden unna nærmeste hus. En turbin på 180 meter (hvor høy er høyeste bygning i Norge) som de skal bygge på Frøya, må derfor ha nærmeste hus minst 1,8 km unna.

Vind dekker 20 % av kraftbehovet i Tyskland, i det de presser seg mot grensene for hvor mye de kan bygge ut. Vindkraft vil aldri være noen løsning på energiproblemet, i den grad vi har noe energiproblem. Vi produserer altfor mye, og bare pøser på med mer. Grønt og svart, vind og kull. Typisk at et kullkraftverk som bygges kan kjøpe «kvoter» av den nye vindkraften som blir bygget, for å «annulere» egne utslipp. Sette dem til null, nullutslipp. I regnskapene går det, i virkeligheten ikke.

Så strømmen blir dyrere. Noen få tjener gode penger på dette (kraftselskapene, utbyggere og de som skaffer og selger konsesjon). Og utslippene går ned, de går ikke opp. Vindkraft på land er en blindvei. Det gjelder å innse det og stoppe det, før katastrofen går enda lenger enn den allerede har.

Fugledød i Vindkraftanlegg

Dette var et innlegg jeg la ut på Facebook i dag.

Det begynner å poppe opp flere og flere bilder og filmer hva disse vindkraftverkene driver med, den ene verre enn den andre. Her er rolig filming, med pianomusikk i bakgrunnen, av ørner som blir funnet og plukket opp, noen levende, noen døde. Vi trenger disse virkemidlene for å nå frem med budskapet. Noen lever ennå i villfarelsen at dette er uskyldige greier, og vil ikke ha ideen om at dette er grønt og rent og fint forstyrret.

Jeg vil altså stoppe dette her, så jeg har gjort litt research. Det er ganske urimelig at de bare kan fortsette å drepe fredete og til og med utrydningstruede fugler, uten at det skal få konsekvenser overhodet. Vi kan jo prøve å hindre videre utbygging, men samtlige partier på stortinget har så langt på sine landsmøter vedtatt videre bygging i samme tempo, og med de samme regler. NVE styrer, og OED (Olje og Energidepartementet) er ankeinstans. Miljødirektoratet og naturvernhemsyn har uttalerett, men det er ingen krav om at disse uttalelsene skal bli fulgt. Til nå har NVE nøyd seg med å skrive a’la «dette er viktig» i dokumentene, og så blir konsesjonen gitt uansett. Og utbygger bygger helt uten hensyn til natur og miljø, de tar hensyn til sin egen lommebok. Det vet vi. Eksemplene er legio.

Går det så an å straffe dem, der de kjenner det? Selv om det ser sånn ut, så skal det jo ikke være unntak for vindindustrien, når det gjelder å drepe dyr. Går det an å anmelde dem, og kreve at de står til ansvar?

Her er hva jeg skrev i en kommentar til en lukket gruppe:

Relevant her er også oljeselskapet Exon Mobile, som i 2009 (ikke 2017, som noen skriver) måtte betale $7000 per fugl for 85 fugler som de ble dømt ansvarlig for å ha drept. Til sammen $600 000. Så det er mulig.

https://abcnews.go.com/Business/story?id=8322081&page=1

Vindkraften dreper estimert 440 000 fugler i USA. Dette skal være fra en studie fra 2009, jeg vet ikke om det finnes nyere. Noen har også måttet betale for det, som PacificCorp Energy, som måtte betale 2,5 millioner dollar for 374 fugledrap. Siterer fra rettsdokumentet:

On December 19, 2014, PacifiCorp Energy, a subsidiary of PacifiCorp, pleaded guilty to violating the Migratory Bird Treaty Act (16 U.S.C. §§ 703, 707(a)) in connection with the deaths of protected birds, including golden eagles, at two of the company’s wind projects in Wyoming.

The company was sentenced to pay fines, restitution, and community service totaling $2.5 million and was placed on probation for five years, during which it must implement an environmental compliance plan aimed at preventing bird deaths at the company’s four commercial wind projects in Wyoming. PacifiCorp Energy is expected to spend approximately $600,000 per year implementing the compliance plan. The company also is required to apply for Eagle Take Permits which, if granted, will provide a framework to minimize the deaths of golden eagles at the wind projects.

(S. 14 her: https://www.justice.gov/sites/default/files/enrd/legacy/2015/04/13/FINAL_public_bulletin_February_2015R.pdf)

Også Duke Energy Renewebles har måttet betale:

https://www.justice.gov/opa/pr/utility-company-sentenced-wyoming-killing-protected-birds-wind-projects

Summen de skulle betale var $400 000 i bot, pluss andre omkostninger, til sammen opp mot 1 million dollar.

Dette er etter rettssaker. Kanskje noe å tenke på i Norge også? Her må det være andre enn jeg, som vet hva som er mulig. Noen må ha midler til å saksøke vindselskapene, og bevisene for at det er de som er ansvarlige, må kunne holde i retten. Ellers er det meg bekjent ingen lov som gjør vindselskapene fritatt fra ansvaret. De fortsetter, fordi de slipper unna med det.

Kanskje en sak å følge opp?

NVE offentliggjør listen over egnede vindkraftområder

I dag har jeg sittet over sosiale medier fra jeg kom hjem til nå. Det blir alvor med kampen mot vindkraft.

I Trøndelag er det en nydelig øy som heter Frøya. Der har selskapet TrønderEnergi fått konsesjon til å bygge vindkraft. Og de sender anleggsmaskinene av gårde i dag. Enda det er folkavstemning i morgen om dette er greit, enda det er formell klage på vedtaket. Folk har reist opp for å stille seg i veien for anleggsmaskinene. De har Vipps-konto 970 39 830 for dem som vil hjelpe med en slant. 300 meter unna er det en havørn som hekker.

Sånn er det i Norge i dag. Og det er på tide å mobilisere langs hele kysten. NVE prøver å bagatellisere hva de egentlig holder på med, og sier de har redusert de 43 opprinnelige områdene til 13. Det er sprøyt. Av de 43 opprinnelige områdene er det rikelig som allerede er utbygd, påbegynt, eller lovet bort. De 13 er nye områder, og de er gigantiske. Hele Trøndelagskysten blir rammet. Det blir ingen steder igjen, der en trønder kan stå og se på havet i fred. Det vil alltid være et blinkende vindturbinlys og snurrende rotorer i luften rundt ham.

I Rogaland og Agder er det gigantiske områder som vindkraftselskapene kan forsyne seg av. Strømmen skal selvsagt rett til Europa, på vår regning, oss forbrukere. De ødelegger naturen, det kjæreste vi har, og de lar oss betale for det.

Nå er det altså nok. Nå blir kampen mer håndfast. Nå er det sivil ulydighet, nå blir advokater engasjert, nå sitter det tusen menn og kvinner rundt i Norges land, og tenker hva de kan gjøre for å stanse dette her. Mange er rasende, mange er fortvilte, og mange henter energi fra raseriet, til å stå i kampen. Selv gjør jeg det. Dette er det viktigste vi har, det viktigste vi gjør. Nå er det kamp. De skal få kjenne det.

Litt om energi

Dette blir bare et helt kort innlegg, mens jeg egentlig er opptatt med noe annet.

Richard Feynman skriver i boken sin at bevegelsesenergi best forstås med betegnelsen WUMPF. Det er engelsk, men det blir omtrent det samme på norsk, wumpf. Jo mer bevegelsesenergi, dess mer wumpf. Så når man får en fotball i magen, er det ganske mye wumpf. En snøball er litt mindre wumpf, en bil er voldsomt og et tog enormt. En liten ting som flyr fort, er ganske mye vondt, en stor ting som beveger seg sakte, er også ganske mye wumpf, når man får det på seg.

Vannkraft og vindkraft er begge bevegelsesenergi. Du kan tenke deg hva du vil stille deg i veien for, skikkelig kraftig vind, eller en fossende elv. Rennende vann knuser vinden i Wumpf, vinden kan du nesten alltid stå i mot, mens med vann skal det ikke store mengdene og farten til, før det blir wumpf over ende. En kraftig foss med mye vann og langt fall er kolossalt med wump, kolossalt med energi. Selv i orkan er ikke vinden i nærheten.

Og vindturbinene virker ikke når vinden blir for kraftig. Da må de slås av. Det er ingen vei å komme rundt dette problemet. Bevegelesenergien er masse ganger fart, og verken farten eller massen blir noe særlig, når det er luften man henter energien fra. Man trenger helt enorme mengder luft, for å få noe som monner. Og det er derfor vindturbinene blir så gigantiske, og beslaglegger så mye areal. Det er bare å regne på det, vekten på luften, farten i vinden, og så multiplusere det med hverandre, og med farten en gang til (Formelen er: E=mv^2). Man kan teppebombe alle land i Europa med vindturbiner, bare spre dem ut over som om folks liv og naturen ikke spilte noen rolle, det vil aldri bli nok energi til å erstatte den andre energien vi har. Den kan bli et supplement, og det er alt.

Til havs er sjansene litt større, der er det mer plass, og det er ikke så mange som blir plaget. Men problemet med energiproduksjonen blir ikke løst. Det trengs så kolofenomentalt mange turbiner, i så enorme størrelser, for få noe som monner. Mange føler seg bra og gir seg selv premier når de bygger ut og bruker vindkraft, men det vil aldri løse verdens energiutfordring. Det går ikka an å få mer energi ut av luften, enn det som finnes i den.

Fysikere er positivt instilte til kjernekraft. Det er fordi den radioaktive strålingen ikke er farlig, når den blir kontrollert, og at denne kontrollen er en håndterbar ufordring. Det lar seg løse. Kjernekraft utvinner energi fra atomkjerner. De er forferdelig lette, naturligvis, mye lettere enn luften. Men farten, den er lyshastigheten. 299 792 458 m/s. Dette tallet skal du gange med seg selv, og så skal du gange med massen du produserer fra. Det blir fort ganske mye wumpf. Det er energi som monner. Og når anlegget er bygget, så er det en sikker og kontrollerbar produsent av strøm. Du kan sette i gang så mange kjernefysiske prosesser som du trenger, for å produsere den strømmen du skal ha. Utslippene er tilnærmet null, antagelig sånn som med vindkraft, vil jeg tro.

Så det er kjernekraft som er løsningen. Det er det eneste som kan produsere kraften vi trenger, sommer som vinter, i sol og i regn, på vindfulle og vindstille dager. De tar ikke mye plass, og det trengs ikke mange, for energiproduksjonen er så enorm. Men de er veldig dyre og avanserte å bygge, så det er få land som er i stand til det. Og så synes mange folk det er skummelt. Derfor blir de ikke bygget.

Det er synd.

 

 

Søndagstanker

Det er søndag formiddag. Og som så mange ganger før er det tanker som fyller meg opp, og som må få utløp.

Min kone og mitt barn er i Kiev. Jeg trenger dem. Det er noe nødvendig sunt å ha mennesker rundt seg, som man må være med hele tiden, og som fyller livet med aktivitet, i stedet for tanker.

Det er ikke i nærheten å være det samme å snakke med dem på Skype. Aldri har vi vært så lenge fra hverandre som nå, og det skal mye til at det vil kunne skje igjen.

Jeg er fullt opp av viktige ting å gjøre, så savnet har ikke blitt så intenst som det har blitt tidligere år. Jeg er også rusket ut av likevekten, gjennom en samfunnsutvikling jeg verken kan støtte eller forstå meg på. Jeg får det veldig hardt med vindkraftutbyggingen de holder på med. Her er det ingen vei rundt for meg, ingen steder å flykte.

Siden lille Irina ble født har jeg gradvis engasjert meg mindre og mindre i samfunnsutviklingen. Det har også sammenheng med krisen i Ukraina, og norsk utenrikspolitikk. Det gjorde meg ikke godt å lese om det, jeg ble bare nedtrykt og engstelig, og det hjalp verken meg eller andre noen verdens ting. Sosiale medier holdt jeg meg ganske enkelt unna, stort sett, og dermed ble jeg heller ikke så utsatt for polariseringen som gjør folk så uforsonlige og sinte for tiden.

Men med vindturbinene er jeg nødt til å gå inn i det igjen. Det er politisk kamp, det går an å stoppe det, og det gjelder å moibilisere til politisk motstand, sånn at ødeleggelsene blir begrenset. Det er allerede skjedd mer enn hva jeg kan leve godt med, og hvordan disse tingene her er blitt gjennomført, det er ganske rystende.

Og så kommer jeg i kontakt med alt det andre folk legger ut, diskuterer og hisser seg opp over på sosiale medier. Man får av og til inntrykk av det er en lek, et freakshow eller reality TV, der det er om å gjøre å kaste så mye skitt på meningsmotstanderne, at de aldri kan bli sett på som anstendige mennesker. Og raskt sklir det over fra å være meningsmotstandere, til å bli mennesker, som er utstyrt med et kjønn, en alder eller en bakgrunn.

Jeg er hvit mann, mellom 40 og 50, passe ung, passe gammel, på høyden i livet, fra en grei bydel i en middelsstor norsk by, litt distrikt, litt by. Jeg har utdannelse, men verken slekt eller venner har noen utpregede akademiske interesser, det er ingen universitetsby, dette, ikke et sted hvor høy og lang utdannelse scorer sosiale poeng. Aldri har dette betydd noe for meg, eller vært noe jeg har tenkt på. Men plutselig er det noen som skriver som om hvite menn i min alder er fienden, at de må bli fratatt makt og innflytelse, og at det er vår identitet som er problemet, om vi ender opp med feil mening i et spørsmål.

Da er jeg så glad for at jeg har Olia og Irina. Der kan jeg snakke og tenke i ro og fred, og være meg selv, fullt og helt.

Om fire dager er det innlevering av obligatorisk arbeid i tysk. Jeg må komme i gang, men har problemer med å få startet motoren. Det er så mange andre inntrykk. Jeg leste et dokument til høring i utbygging av vindkraft i Snillfjord, i Trøndelag. Det er helt ufattelig det som skjer, helt ufattelig som de må formulere seg i høringen, for å ha noen som helst forhåpninger om å vinne frem. Høringen i seg selv er knapt nok hovedsaken, vindkraftubyggerne har lang tradisjon i å overse enhver innvending, fordi makt i alle år og til alle tider har trumfet argument. Så det eneste håpet motstanderne har, er at motstanden skal vokse seg så sterk, at utbyggerne og politikerne ikke lenger tør. Hvis folk hadde fulgt det minste med, eller satt seg lite grann inn i hva vindkraftutbyggingen går ut på, så hadde det ikke vært problem å samle motstand.

Men vi lever i et land der ungdomspolitikerne i fullt alvor vil avvikle oljenæringen, og der barna får skryt for å skulke skolen for «klimaets skyld». Det er en forenkling av virkelighetn som gjør en komplisert fyr som jeg, ganske fortvilet. Det er nok av folk som skriker og bærer seg, i dette landet her. Hva som mangler, er folk som tenker, som lærer, og som kan. Akkurat nå raserer vi hele naturen vår for «klimaets skyld», i navnet, men «for pengenes skyld» , i realiteten. Det redder ikke klimaet å bli hysterisk, problemet er langt mer alvorlig enn som så.  Dette er ikke en konkurranse der det gjelder om å få bestemannspremien.  Det er ikke om å gjøre å få gjennom mest ekstreme tiltak for å nå mest ekstreme mål, man er nødt til å finne tiltak som virker, og som ikke har for alvorlige andre konsekvenser. Som for eksempel at folk mister jobbene sine, eller at økonomien kollapser.

Det trengs dyktige folk for å få til disse tingene her. Nå som jeg har fult litt med, er jeg usikker på hva som kreves for å bli regnet som en dyktig politiker, for eksempel. Det er blitt et farlig race om å vinne øyeblikkspoeng, synes jeg, å se bra ut i en sak, eller en avisartikkel, uavhengig av hva problemer denne saken, vedtaket og standpunktet vil føre til i fremtiden. Øyeblikkets stemning er liksom alt som teller, hvem man stiller seg på lag med, hvem man støtter, og hva man velger å tørre å stikke hodet frem og kritisere. Det er liksom ikke lenger hva som er rett, som er ledesnoren, men hva som ser bra ut.

Jeg kunne kommet med mange eksempler. Men i en polarisert verden, er det farlig å være konkret, hvis man vil være samlende. Og det vil jeg. Jeg tror det er viktig. Hører på dem man er uenig med, sette seg inn i livene til dem man ikke forstår, og forsøke å finne ut hva som gjør at de har endt opp med det standpunktet de har. Som regel er det ganske fornuftig.

Dette var mine søndagstanker. Nå er det søndagsaktivitet – ut på tur!

 

Hvor mye er naturen verdt?

På et av møtene jeg har vært på om vindkraft var det en økonom som snakket. Han stilte spørsmålet: Hvor mye er naturen verdt? Og han fulgte opp med at det er ikke null, og det er ikke uendelig. Spørsmålet er aktuelt når det gjelder utbygging av vindkraft, og andre naturinngrep. Hvis verdien av naturen blir satt til null, så er det mye som blir lønnsomt, men det er altså slik at selv ikke for økonomer er naturen verdt null. Og selv for overbeviste naturvernere går det ikke an å si at verdien er uendelig, så alle andre hensyn må vike. Økonomen stilte spørsmålet oppriktig ment, og han sa det er et et problem i økonomifaget at det er vanskelig å sette noen ordentlig på naturen.

Her er mitt svar på spørsmålet.

Instinktet mitt sier at naturen skal ikke måles i penger. Økonomen snakket om et forskningsprosjekt der han jobber, hvor forskere og studenter hadde gått ut i turområder for å snakke med folk. Spørreundersøkelser. Hva er dette området verdt for deg? Hva ville du være villig til å betale for å beholde det?

Igjen sier instinktet mitt at dette er råttent stilte spørsmål. Dette er ikke ting man tenker på når man går tur. Hvor mye er man villig til å ofre for å beholde jærstrendene som de er? Hva slags kompensasjon ville vært tilstrekkelig for å gå med på utbygging av turområdet ditt?

De tar disse områdene i en forrykende fart om dagen. De går med til veier, til boligområder, til industribygninger og kjøpesentere, og nå til sist, til vindkraftanlegg. Jeg er sterkt i mot. Men også jeg skjønner at folk må ha et sted å bo, de må ha et sted å abeide, og også vi naturelskere må gå med på kompromiss for at samfunnet skal gå sin gang.

Men hva er naturen verdt? Dalsnuten? Bymarka? Ryfylkeheiene? Turområdet som tidligere lå en spasertur hjemmefra, men som nå er bygd ut i boligfelt? Tonstad, Sirdal og Gilja? Jærheiene?

Hvorfor byr dette spørsmålet meg sånn i mot? Jeg tenkte først at jeg måtte satt en meget høy verdi, type hundre tusen kroner, men jeg har jo ikke midler til å betale sånne summer. Og ikke vil jeg skjønne hvorfor jeg skal måtte gjøre det, heller. Naturen er en rettighet, det er for meg en del av samfunnskontrakten av å være norsk, og en svært viktig grunn for at jeg har hatt det så aldeles utmerket i dette landet her. Vi har allemannsretten, vi har respekt for naturen, det har ikke vært sånn at det bare er å ta seg til rette, selv ikke for mektige rikfolk. Jeg vet ikke om det er riktig at jeg skal betale noe ekstra for det, selv om spørsmålet i den spørreundersøkelsen, mer var det med å «tenk på et tall». Det var ikke reelt å betale noe, eller å motta noe, som kompensasjon.

Men jeg opplevde spørsmålet, om det var aldri så oppriktig og imøtekommende ment, som et angrep på meg og mine verdier. Man måler ikke naturen i penger. Jeg tenkte først at det er som å miste en kroppsdel. Hvor mye er lillefingeren din verdt? Armen? Synet? Hørselen? Hvor mye ville du betale for å beholde helsen? Selvfølgelig vil du betale alle pengene du bare kan avse, det er ikke noe viktigere i livet, enn ens egen helse. Det går sterkt ut over livskvaliteten, med en arm eller en fot mindre. Penger kan ikke kompensere.

Slik har jeg det med naturen.

Og jeg tenkte også at det er som å spørre om verdien på bestemor. Den er heller ikke null, og den er ikke uendelig. Men det er feil spørsmål å begynne å snakke om verdien på henne, selv om jeg skjønner at samfunnet må gjøre avveininger, på hvor mye ressurser det går an å bruke på behandling av hvilke typer sykdommer. Det er prioriteringer, dette, og jeg er glad vi lever i et samfunn der det er opplagt av vi skal bruke svært, svært mye penger på dette. Men ingen skal komme og be meg om å vurdere prisen på en fjern eller nær slektning, en bekjent eller venn, eller en fremmed. Det byr meg i mot om dette skal måles i kroner og øre.

Som det byr meg i mot når naturen måles i kroner og øre.

Jeg er ikke utpreget religiøs. Men jeg har de siste dagene kommet til at de har et utmerket poeng, de som holder naturen for å være hellig. Svært mange kulturer opp gjennom historien har kommet frem til den visdommen. Disse kulturene har også brukt naturen, dyrket og jaktet, forsynt seg og fortært, også så det har resultert i overforbruk og uttæring. Likevel har de holdt på det guddommelige i naturen, og i alt. Det er noe rent ut ufattelig at liv fødes, lever og dør, skapes og forsvinner. Det er slike ting som kan gjøre en religiøs, og få en til å følge seg som del av noe større, at det er noe her utenfor vår fatteevne.

Det er noe her som ikke lar seg måle i penger. Økonomene trenger det for å gjøre sine beregninger, og politikere trenger det for å velge ut hva som er lurt å gjøre. Da hadde det jo vært veldig fint om det gikk an å sette en pengesum på Stølsheimen, for eksempel, der de rasler med å ville bygge Europas største vindkraftanlegg, om dagen. Om den uberørte naturen i Stølsheimen var verdt noe, så kunne man sette denne verdien inn i regnestykket, og se om utbyggingen fremdeles ville være lønnsom. Som man kan sette en sum på oljeboring i Lofoten, gruveslam i Repparfjorden, og alle de andre sakene der økonomisk aktivitet kommer i konflikt med naturverninteresser.

Mitt svar er at verdien på naturen går ikke an å måle i tall. Naturen har sin egen skala. Dette er liv og livsglede, dette er noe vi har fått i arv fra århundrene før oss, og som vi skal gi videre i god stand til alle som følger etter oss. Økonomiske gevinster og lønnsomhet fra det ene året til det andre er noe helt annet. Så når man planlegger hvor man skal bygge og hvor man skal la være, finnes ingen algoritme å mate tall inn i, man må gjøre menneskelige vurderinger, og bruke fornuften og klokskapen vi er utstyrt med. Vi må tenke, er det verdt det?

Og er vi i tvil, bør vi la være.

Kvamskogen

Hvor mye er dette verdt?