Protest i findress på Vardafjell

Med norsk flagg ved varden på Vardafjell!

I går var det planlagt protest mot Vardafjellet vindkraft. Lille Irina og jeg skulle være med. Det ble en protest på vårt vis, vi var altfor sent ute, fant ikke frem, og gikk og surret i myra i finklærne våre, mens de andre fotograferte og protesterte på andre siden av fjellet. Vi fant frem til slutt, direkte talt, det var slutt da vi fant frem, så vi ble heller med en kar som viste oss veien tilbake. Dog var det ikke helt uten betydning at vi var der, vi fikk tatt noen bilder, som kan brukes i kampen.

Bilder, ja, denne bloggen har ikke bilder lenger. Den har nådd grensen på 3 GB, og jeg har ikke så lyst til å betale for mer. Jeg kan bruke min engelskspråklige og ganske uvirksomme blogg som avlastning, men jeg har ikke funnet noen enkel vei å overføre derfra til dit. Og så har jeg ikke så lyst til å slette bilder i gamle poster, som er laget for å ha disse bildene. Sånt arbeid tar også mye tid, jeg ikke har.

Uansett, denne posten skulle vært krydret med bilder. For vi var nok litt av et syn, Irina og jeg, der vi la i vei ut fra Krogeland, i finstas en 17. mai verdig. Norske flagg hadde vi også, tre små, og ett stort.

Vi ble først møtt av et skilt om at turstien var stengt på grunn av spregningsarbeid. Det er ganske uhyggelig. Sprenge i fjellet. Hvem kan få seg til å gjøre noe sånt? Er man i tvil, lar man være. Fjellene kan godt få stå til kommende generasjoner. De er som regel viktigere, enn hva man kan bygge i stedet for dem.

Argumentene mot Vardafjellet vindkraft er mange. De skal jeg ikke ta her. Her skal jeg ta turen. Irina og jeg respekterte skiltet nullnix, vi kløv over det lille gjerdet, satt opp av hvem-vet-hvem? og så gikk vi innover. Til å begynne med var stien bred og fin, etter hvert gikk den over i utmark og myr.

Det var planlagt det skulle være en fin markering, etter modell av Frøya, der de feiret 17. mai på anleggsplassen, og tok mange bilder av bunad og norske flagg. Sånt er virkningsfullt. Det ville vi også gjøre. En cirka 30 stykker var med på det, parkeringsplassen på Krogeland var full. Og Irina og jeg var de siste som kom. Ikke uvanlig, til oss å være. Vi hadde vært ute og lekt, og så er det så vanskelig å forlate et sted, for å gå til et annet. I tillegg var ikke tingene akkurat klare i det vi kom hjem, så det gikk ytterligere 20 minutt, minst, for å finne frem klær, og ordne oss til.

Så kunne vi imidlertid kjøre, en liten kjøretur forbi Sviland, oppover Søredalen, og til Krogeland. Deretter tenkte jeg det var bare «rett over fjelelt», som en hadde sagt meg tidligere, men jeg undervurderte nok kraftig hva «rett over fjellet» vil si. Det er et lite fjell, riktignok, men selv et par hundre meters stigning merkes, særlig når man har et lite barn, og finklær og finsko.

Instinktvis ventet vi med å gå oppover, heller gå rundt. Lille Irina på 4,5 gikk freidig i kjole og fine sko, men måtte ha pause stadig vekk. Jeg gikk i dress og fine sko, og fikk litt problemer da vi kom over i gjørma. Særlig siden jeg også måtte leie Irina over. Og flaggene. Stadig vekk måtte vi ha pause. Sjokolade.

Terrenget ble verre, ikke bedre. Vi fulgte det vi trodde var turstien, men måtte være mye mer nøye enn vanlig, på å unngå steder vi kunne risikere å trå gjennom. Grønt beitegress var det beste, og det var rundt kanten. Det viste seg å bli ganske langt. 2,5 kilometer skulle det være. Vi gikk nok ganske sikker det dobbelte, og vel så det. Irina ble stadig vanskeligere å lokke videre. Det var ikke lenger nok å fyre henne opp med en sjokolade, og så gå videre. Hun ville på skuldrene.

Den er lei. Jeg hadde dress. Jeg hadde flaggene. Hun hadde kjole. Så jeg prøvde å dra henne med opp. Over et piggtrådgjerde. I dress. Nå begynte det å bli spesielt. Og vi fikk erfaringen alle rogalandinger har, når man kommer opp til det man tror er toppen, så er det ikke toppen, det er en ny høyde lenger bak. Vanligvis er det bare å løpe videre for meg, men nå hadde jeg en veldig sliten Irina, og en veldig fin dress.

Opp på skuldrene med Irina. Flaggene i hånden på et vis. Kave seg videre. Vi kom til en fjellvegg vi rett og slett måtte klatre opp. Passe på ikke å bli skitten. Passe på at ikke Irina mister humøret fullstendig. Passe på å ikke falle ned, i alle fall.

Mange har vært på tur, der man starter forsiktig, og så gir blaffen. Det går når man har turklær. Nå gav jeg blaffen, i dressen. Det var over myr og langs fjellkanter og knauser, Irina på skuldrene, flaggene i hånden. Vi var over alle topper, over på andre siden, men ingen protester og ikke noe anleggsarbeid var å se. Det var bare å kave på videre.

Langt unna så vi folk klyve over en gjerdetrapp, og spre seg. Vi kom bort til den, etter dem. Og så, omsider, så vi en mann komme ned en skråning, med et norsk flagg i sekken. Han kommer fra området vi skulle til. Vi går ham i møte, hilser, og spør om alt er slutt?

Ja, det er det.

Jaja.

Vi står nå der i dressen og finskoa. Tre norske flagg. Pluss et stort. Irina på skuldrene. Like blid. Det er bare å snu.

Vi kommer jo godt i snakk med denne karen, som er bosatt i området, omtrent 3 km fra turbinene. Han vil merke dem godt, men ikke bo så nærme at det ville vært ulovlig i noe land jeg kjenner til. Men verdien på boligen hans, vil falle. Han er en av disse helt vanlige menn og kvinner, som ser beslutninger med stor innvirkning på hans liv, blir tatt langt over hodet på ham, og uten hans innvirkning. – Plutselig begynte de å jobbe, var hans versjon. Folk skjønner ikke hva det er, før det skjer.

Vi hadde en god prat hele de 2,5 kilometrene hjem. Vi tok bilde oppe ved varden, og nede ved skiltet. Det var god hjelp at han bar flaggene for oss. Jeg informerte ham om litt av hvert med vindkraft, som han ikke var klar over. Det er jo drøye saker, virkelig mye mer enn folk flest er klar over.

På skiltet står det: Her bygges Vardafjell Vindpark. Spregningsarbeid pågår og turveien er dermed stengt.

Det er en spesiell ting å skrive. Det er ikke bare å stenge turveien. Allemannsretten gjelder. Skiltet er også plassert ved inngangen fra Krogeland, veldig langt fra selve anleggsarbeidene, og spregningen. Hvorfor skilt allerede er? Er det enda et eksempel på at vindkraften tar seg til rette, og gjør ting ingen andre får lov til å gjøre?

Uansett vil vi endre skiltet til: Her er Vardafjell. Det er vårt. Velkommen!

Vår turvenn tok bilde av meg og Irina i fine klær og norske flagg ved skiltet, før han stilte opp selv også, for en selfi. Under turklærne hadde han finskjorten. Alle de andre hadde feiget ut, og valgt turtøy i stedet for finstas. Irina og jeg feiget ikke ut i det hele tatt. Vi gikk hele veien rundt, gjennom alt som krevdes, for å komme dit vi skulle, og levere vår protest.

Det er et symbol på hele saken. Vi går så langt som vi må. Vardafjell vindkraft skal stoppes. Basta.

Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Vindkraft og kabler – kan vind fra Norge dekke Tysklands energibehov?

Også i dag poster jeg et innlegg fra Facebook. Det er der jeg driver min aktivisme for tiden.

Innlegg fra Sveinulf Vagene fortjener alltid spredning. Jeg limer inn en tabell (formatet blir brutt, så den er uoversiktlig: lenken er https://1-stromvergleich.com/strom-report/strommix/)

Energieträger in Mrd. kWh in %

Kernenergie 72 13,3

Braunkohle 131 24,1

Steinkohle 76 14

Erdgas 40 7,4

Sonstige 3

Erneuerbare 218 40,2

davon sind

Wasser 17 3,2

Wind 110 20,2

Photovoltaik 46 8,5

Biomasse 45 8,3

Stromerzeugung gesamt 541

Vindkraft i Tyskland er 110TWh. Det hadde nesten vært nok til å dekke Norges forbruk av strøm (forutsatt at det blåste konstant sånn at strømbehovet dekkes hele tiden, det vil si litt mer om vinteren når det er kaldt, og aldri på noe tidspunkt vindstille), vi har forbruk på omtrent 140 TWh. Så om det gikk andre vei, Tyskland hadde grønne sertifikater og finansierte bygging av kabler til Norge, for å eksportere kraften til oss, så hadde det vært håp. Andre vei er det som man ser begredelig. Selv den villeste utbyggingen på 30 TWh vil ikke engang dekke halvparten av Tysklands forbruk av kjernekraft (Kernenergi), som ikke produserer utslipp, og som tyskerne har tenkt å slå av.

Videre har Tyskland møtt grensen for hva de klarer å bygge ut. Folk er møkkalei, og føler seg overkjørt, ganske sånn som det er i ferd med å skje i Norge. I flere delstater er det ikke lenger aktuelt å bygge ut mer vindkraft, på grunn av at det er etablert regler som gjør det i praksis umulig. Og i motsetning til i Norge, blir reglene fulgt. Derfor er det Stadtwerke München investerer i vindkraft fra Norge, og får innbyggerne på Frøya ut på haugene for å forsvare øya si og fuglene sine. I München og omegn blir det ikke bygget mer vindkraft. Ingen turbin skal være mindre enn ti ganger høyden unna nærmeste hus. En turbin på 180 meter (hvor høy er høyeste bygning i Norge) som de skal bygge på Frøya, må derfor ha nærmeste hus minst 1,8 km unna.

Vind dekker 20 % av kraftbehovet i Tyskland, i det de presser seg mot grensene for hvor mye de kan bygge ut. Vindkraft vil aldri være noen løsning på energiproblemet, i den grad vi har noe energiproblem. Vi produserer altfor mye, og bare pøser på med mer. Grønt og svart, vind og kull. Typisk at et kullkraftverk som bygges kan kjøpe «kvoter» av den nye vindkraften som blir bygget, for å «annulere» egne utslipp. Sette dem til null, nullutslipp. I regnskapene går det, i virkeligheten ikke.

Så strømmen blir dyrere. Noen få tjener gode penger på dette (kraftselskapene, utbyggere og de som skaffer og selger konsesjon). Og utslippene går ned, de går ikke opp. Vindkraft på land er en blindvei. Det gjelder å innse det og stoppe det, før katastrofen går enda lenger enn den allerede har.

Fugledød i Vindkraftanlegg

Dette var et innlegg jeg la ut på Facebook i dag.

Det begynner å poppe opp flere og flere bilder og filmer hva disse vindkraftverkene driver med, den ene verre enn den andre. Her er rolig filming, med pianomusikk i bakgrunnen, av ørner som blir funnet og plukket opp, noen levende, noen døde. Vi trenger disse virkemidlene for å nå frem med budskapet. Noen lever ennå i villfarelsen at dette er uskyldige greier, og vil ikke ha ideen om at dette er grønt og rent og fint forstyrret.

Jeg vil altså stoppe dette her, så jeg har gjort litt research. Det er ganske urimelig at de bare kan fortsette å drepe fredete og til og med utrydningstruede fugler, uten at det skal få konsekvenser overhodet. Vi kan jo prøve å hindre videre utbygging, men samtlige partier på stortinget har så langt på sine landsmøter vedtatt videre bygging i samme tempo, og med de samme regler. NVE styrer, og OED (Olje og Energidepartementet) er ankeinstans. Miljødirektoratet og naturvernhemsyn har uttalerett, men det er ingen krav om at disse uttalelsene skal bli fulgt. Til nå har NVE nøyd seg med å skrive a’la «dette er viktig» i dokumentene, og så blir konsesjonen gitt uansett. Og utbygger bygger helt uten hensyn til natur og miljø, de tar hensyn til sin egen lommebok. Det vet vi. Eksemplene er legio.

Går det så an å straffe dem, der de kjenner det? Selv om det ser sånn ut, så skal det jo ikke være unntak for vindindustrien, når det gjelder å drepe dyr. Går det an å anmelde dem, og kreve at de står til ansvar?

Her er hva jeg skrev i en kommentar til en lukket gruppe:

Relevant her er også oljeselskapet Exon Mobile, som i 2009 (ikke 2017, som noen skriver) måtte betale $7000 per fugl for 85 fugler som de ble dømt ansvarlig for å ha drept. Til sammen $600 000. Så det er mulig.

https://abcnews.go.com/Business/story?id=8322081&page=1

Vindkraften dreper estimert 440 000 fugler i USA. Dette skal være fra en studie fra 2009, jeg vet ikke om det finnes nyere. Noen har også måttet betale for det, som PacificCorp Energy, som måtte betale 2,5 millioner dollar for 374 fugledrap. Siterer fra rettsdokumentet:

On December 19, 2014, PacifiCorp Energy, a subsidiary of PacifiCorp, pleaded guilty to violating the Migratory Bird Treaty Act (16 U.S.C. §§ 703, 707(a)) in connection with the deaths of protected birds, including golden eagles, at two of the company’s wind projects in Wyoming.

The company was sentenced to pay fines, restitution, and community service totaling $2.5 million and was placed on probation for five years, during which it must implement an environmental compliance plan aimed at preventing bird deaths at the company’s four commercial wind projects in Wyoming. PacifiCorp Energy is expected to spend approximately $600,000 per year implementing the compliance plan. The company also is required to apply for Eagle Take Permits which, if granted, will provide a framework to minimize the deaths of golden eagles at the wind projects.

(S. 14 her: https://www.justice.gov/sites/default/files/enrd/legacy/2015/04/13/FINAL_public_bulletin_February_2015R.pdf)

Også Duke Energy Renewebles har måttet betale:

https://www.justice.gov/opa/pr/utility-company-sentenced-wyoming-killing-protected-birds-wind-projects

Summen de skulle betale var $400 000 i bot, pluss andre omkostninger, til sammen opp mot 1 million dollar.

Dette er etter rettssaker. Kanskje noe å tenke på i Norge også? Her må det være andre enn jeg, som vet hva som er mulig. Noen må ha midler til å saksøke vindselskapene, og bevisene for at det er de som er ansvarlige, må kunne holde i retten. Ellers er det meg bekjent ingen lov som gjør vindselskapene fritatt fra ansvaret. De fortsetter, fordi de slipper unna med det.

Kanskje en sak å følge opp?

NVE offentliggjør listen over egnede vindkraftområder

I dag har jeg sittet over sosiale medier fra jeg kom hjem til nå. Det blir alvor med kampen mot vindkraft.

I Trøndelag er det en nydelig øy som heter Frøya. Der har selskapet TrønderEnergi fått konsesjon til å bygge vindkraft. Og de sender anleggsmaskinene av gårde i dag. Enda det er folkavstemning i morgen om dette er greit, enda det er formell klage på vedtaket. Folk har reist opp for å stille seg i veien for anleggsmaskinene. De har Vipps-konto 970 39 830 for dem som vil hjelpe med en slant. 300 meter unna er det en havørn som hekker.

Sånn er det i Norge i dag. Og det er på tide å mobilisere langs hele kysten. NVE prøver å bagatellisere hva de egentlig holder på med, og sier de har redusert de 43 opprinnelige områdene til 13. Det er sprøyt. Av de 43 opprinnelige områdene er det rikelig som allerede er utbygd, påbegynt, eller lovet bort. De 13 er nye områder, og de er gigantiske. Hele Trøndelagskysten blir rammet. Det blir ingen steder igjen, der en trønder kan stå og se på havet i fred. Det vil alltid være et blinkende vindturbinlys og snurrende rotorer i luften rundt ham.

I Rogaland og Agder er det gigantiske områder som vindkraftselskapene kan forsyne seg av. Strømmen skal selvsagt rett til Europa, på vår regning, oss forbrukere. De ødelegger naturen, det kjæreste vi har, og de lar oss betale for det.

Nå er det altså nok. Nå blir kampen mer håndfast. Nå er det sivil ulydighet, nå blir advokater engasjert, nå sitter det tusen menn og kvinner rundt i Norges land, og tenker hva de kan gjøre for å stanse dette her. Mange er rasende, mange er fortvilte, og mange henter energi fra raseriet, til å stå i kampen. Selv gjør jeg det. Dette er det viktigste vi har, det viktigste vi gjør. Nå er det kamp. De skal få kjenne det.

Litt om energi

Dette blir bare et helt kort innlegg, mens jeg egentlig er opptatt med noe annet.

Richard Feynman skriver i boken sin at bevegelsesenergi best forstås med betegnelsen WUMPF. Det er engelsk, men det blir omtrent det samme på norsk, wumpf. Jo mer bevegelsesenergi, dess mer wumpf. Så når man får en fotball i magen, er det ganske mye wumpf. En snøball er litt mindre wumpf, en bil er voldsomt og et tog enormt. En liten ting som flyr fort, er ganske mye vondt, en stor ting som beveger seg sakte, er også ganske mye wumpf, når man får det på seg.

Vannkraft og vindkraft er begge bevegelsesenergi. Du kan tenke deg hva du vil stille deg i veien for, skikkelig kraftig vind, eller en fossende elv. Rennende vann knuser vinden i Wumpf, vinden kan du nesten alltid stå i mot, mens med vann skal det ikke store mengdene og farten til, før det blir wumpf over ende. En kraftig foss med mye vann og langt fall er kolossalt med wump, kolossalt med energi. Selv i orkan er ikke vinden i nærheten.

Og vindturbinene virker ikke når vinden blir for kraftig. Da må de slås av. Det er ingen vei å komme rundt dette problemet. Bevegelesenergien er masse ganger fart, og verken farten eller massen blir noe særlig, når det er luften man henter energien fra. Man trenger helt enorme mengder luft, for å få noe som monner. Og det er derfor vindturbinene blir så gigantiske, og beslaglegger så mye areal. Det er bare å regne på det, vekten på luften, farten i vinden, og så multiplusere det med hverandre, og med farten en gang til (Formelen er: E=mv^2). Man kan teppebombe alle land i Europa med vindturbiner, bare spre dem ut over som om folks liv og naturen ikke spilte noen rolle, det vil aldri bli nok energi til å erstatte den andre energien vi har. Den kan bli et supplement, og det er alt.

Til havs er sjansene litt større, der er det mer plass, og det er ikke så mange som blir plaget. Men problemet med energiproduksjonen blir ikke løst. Det trengs så kolofenomentalt mange turbiner, i så enorme størrelser, for få noe som monner. Mange føler seg bra og gir seg selv premier når de bygger ut og bruker vindkraft, men det vil aldri løse verdens energiutfordring. Det går ikka an å få mer energi ut av luften, enn det som finnes i den.

Fysikere er positivt instilte til kjernekraft. Det er fordi den radioaktive strålingen ikke er farlig, når den blir kontrollert, og at denne kontrollen er en håndterbar ufordring. Det lar seg løse. Kjernekraft utvinner energi fra atomkjerner. De er forferdelig lette, naturligvis, mye lettere enn luften. Men farten, den er lyshastigheten. 299 792 458 m/s. Dette tallet skal du gange med seg selv, og så skal du gange med massen du produserer fra. Det blir fort ganske mye wumpf. Det er energi som monner. Og når anlegget er bygget, så er det en sikker og kontrollerbar produsent av strøm. Du kan sette i gang så mange kjernefysiske prosesser som du trenger, for å produsere den strømmen du skal ha. Utslippene er tilnærmet null, antagelig sånn som med vindkraft, vil jeg tro.

Så det er kjernekraft som er løsningen. Det er det eneste som kan produsere kraften vi trenger, sommer som vinter, i sol og i regn, på vindfulle og vindstille dager. De tar ikke mye plass, og det trengs ikke mange, for energiproduksjonen er så enorm. Men de er veldig dyre og avanserte å bygge, så det er få land som er i stand til det. Og så synes mange folk det er skummelt. Derfor blir de ikke bygget.

Det er synd.

 

 

Søndagstanker

Det er søndag formiddag. Og som så mange ganger før er det tanker som fyller meg opp, og som må få utløp.

Min kone og mitt barn er i Kiev. Jeg trenger dem. Det er noe nødvendig sunt å ha mennesker rundt seg, som man må være med hele tiden, og som fyller livet med aktivitet, i stedet for tanker.

Det er ikke i nærheten å være det samme å snakke med dem på Skype. Aldri har vi vært så lenge fra hverandre som nå, og det skal mye til at det vil kunne skje igjen.

Jeg er fullt opp av viktige ting å gjøre, så savnet har ikke blitt så intenst som det har blitt tidligere år. Jeg er også rusket ut av likevekten, gjennom en samfunnsutvikling jeg verken kan støtte eller forstå meg på. Jeg får det veldig hardt med vindkraftutbyggingen de holder på med. Her er det ingen vei rundt for meg, ingen steder å flykte.

Siden lille Irina ble født har jeg gradvis engasjert meg mindre og mindre i samfunnsutviklingen. Det har også sammenheng med krisen i Ukraina, og norsk utenrikspolitikk. Det gjorde meg ikke godt å lese om det, jeg ble bare nedtrykt og engstelig, og det hjalp verken meg eller andre noen verdens ting. Sosiale medier holdt jeg meg ganske enkelt unna, stort sett, og dermed ble jeg heller ikke så utsatt for polariseringen som gjør folk så uforsonlige og sinte for tiden.

Men med vindturbinene er jeg nødt til å gå inn i det igjen. Det er politisk kamp, det går an å stoppe det, og det gjelder å moibilisere til politisk motstand, sånn at ødeleggelsene blir begrenset. Det er allerede skjedd mer enn hva jeg kan leve godt med, og hvordan disse tingene her er blitt gjennomført, det er ganske rystende.

Og så kommer jeg i kontakt med alt det andre folk legger ut, diskuterer og hisser seg opp over på sosiale medier. Man får av og til inntrykk av det er en lek, et freakshow eller reality TV, der det er om å gjøre å kaste så mye skitt på meningsmotstanderne, at de aldri kan bli sett på som anstendige mennesker. Og raskt sklir det over fra å være meningsmotstandere, til å bli mennesker, som er utstyrt med et kjønn, en alder eller en bakgrunn.

Jeg er hvit mann, mellom 40 og 50, passe ung, passe gammel, på høyden i livet, fra en grei bydel i en middelsstor norsk by, litt distrikt, litt by. Jeg har utdannelse, men verken slekt eller venner har noen utpregede akademiske interesser, det er ingen universitetsby, dette, ikke et sted hvor høy og lang utdannelse scorer sosiale poeng. Aldri har dette betydd noe for meg, eller vært noe jeg har tenkt på. Men plutselig er det noen som skriver som om hvite menn i min alder er fienden, at de må bli fratatt makt og innflytelse, og at det er vår identitet som er problemet, om vi ender opp med feil mening i et spørsmål.

Da er jeg så glad for at jeg har Olia og Irina. Der kan jeg snakke og tenke i ro og fred, og være meg selv, fullt og helt.

Om fire dager er det innlevering av obligatorisk arbeid i tysk. Jeg må komme i gang, men har problemer med å få startet motoren. Det er så mange andre inntrykk. Jeg leste et dokument til høring i utbygging av vindkraft i Snillfjord, i Trøndelag. Det er helt ufattelig det som skjer, helt ufattelig som de må formulere seg i høringen, for å ha noen som helst forhåpninger om å vinne frem. Høringen i seg selv er knapt nok hovedsaken, vindkraftubyggerne har lang tradisjon i å overse enhver innvending, fordi makt i alle år og til alle tider har trumfet argument. Så det eneste håpet motstanderne har, er at motstanden skal vokse seg så sterk, at utbyggerne og politikerne ikke lenger tør. Hvis folk hadde fulgt det minste med, eller satt seg lite grann inn i hva vindkraftutbyggingen går ut på, så hadde det ikke vært problem å samle motstand.

Men vi lever i et land der ungdomspolitikerne i fullt alvor vil avvikle oljenæringen, og der barna får skryt for å skulke skolen for «klimaets skyld». Det er en forenkling av virkelighetn som gjør en komplisert fyr som jeg, ganske fortvilet. Det er nok av folk som skriker og bærer seg, i dette landet her. Hva som mangler, er folk som tenker, som lærer, og som kan. Akkurat nå raserer vi hele naturen vår for «klimaets skyld», i navnet, men «for pengenes skyld» , i realiteten. Det redder ikke klimaet å bli hysterisk, problemet er langt mer alvorlig enn som så.  Dette er ikke en konkurranse der det gjelder om å få bestemannspremien.  Det er ikke om å gjøre å få gjennom mest ekstreme tiltak for å nå mest ekstreme mål, man er nødt til å finne tiltak som virker, og som ikke har for alvorlige andre konsekvenser. Som for eksempel at folk mister jobbene sine, eller at økonomien kollapser.

Det trengs dyktige folk for å få til disse tingene her. Nå som jeg har fult litt med, er jeg usikker på hva som kreves for å bli regnet som en dyktig politiker, for eksempel. Det er blitt et farlig race om å vinne øyeblikkspoeng, synes jeg, å se bra ut i en sak, eller en avisartikkel, uavhengig av hva problemer denne saken, vedtaket og standpunktet vil føre til i fremtiden. Øyeblikkets stemning er liksom alt som teller, hvem man stiller seg på lag med, hvem man støtter, og hva man velger å tørre å stikke hodet frem og kritisere. Det er liksom ikke lenger hva som er rett, som er ledesnoren, men hva som ser bra ut.

Jeg kunne kommet med mange eksempler. Men i en polarisert verden, er det farlig å være konkret, hvis man vil være samlende. Og det vil jeg. Jeg tror det er viktig. Hører på dem man er uenig med, sette seg inn i livene til dem man ikke forstår, og forsøke å finne ut hva som gjør at de har endt opp med det standpunktet de har. Som regel er det ganske fornuftig.

Dette var mine søndagstanker. Nå er det søndagsaktivitet – ut på tur!

 

Hvor mye er naturen verdt?

På et av møtene jeg har vært på om vindkraft var det en økonom som snakket. Han stilte spørsmålet: Hvor mye er naturen verdt? Og han fulgte opp med at det er ikke null, og det er ikke uendelig. Spørsmålet er aktuelt når det gjelder utbygging av vindkraft, og andre naturinngrep. Hvis verdien av naturen blir satt til null, så er det mye som blir lønnsomt, men det er altså slik at selv ikke for økonomer er naturen verdt null. Og selv for overbeviste naturvernere går det ikke an å si at verdien er uendelig, så alle andre hensyn må vike. Økonomen stilte spørsmålet oppriktig ment, og han sa det er et et problem i økonomifaget at det er vanskelig å sette noen ordentlig på naturen.

Her er mitt svar på spørsmålet.

Instinktet mitt sier at naturen skal ikke måles i penger. Økonomen snakket om et forskningsprosjekt der han jobber, hvor forskere og studenter hadde gått ut i turområder for å snakke med folk. Spørreundersøkelser. Hva er dette området verdt for deg? Hva ville du være villig til å betale for å beholde det?

Igjen sier instinktet mitt at dette er råttent stilte spørsmål. Dette er ikke ting man tenker på når man går tur. Hvor mye er man villig til å ofre for å beholde jærstrendene som de er? Hva slags kompensasjon ville vært tilstrekkelig for å gå med på utbygging av turområdet ditt?

De tar disse områdene i en forrykende fart om dagen. De går med til veier, til boligområder, til industribygninger og kjøpesentere, og nå til sist, til vindkraftanlegg. Jeg er sterkt i mot. Men også jeg skjønner at folk må ha et sted å bo, de må ha et sted å abeide, og også vi naturelskere må gå med på kompromiss for at samfunnet skal gå sin gang.

Men hva er naturen verdt? Dalsnuten? Bymarka? Ryfylkeheiene? Turområdet som tidligere lå en spasertur hjemmefra, men som nå er bygd ut i boligfelt? Tonstad, Sirdal og Gilja? Jærheiene?

Hvorfor byr dette spørsmålet meg sånn i mot? Jeg tenkte først at jeg måtte satt en meget høy verdi, type hundre tusen kroner, men jeg har jo ikke midler til å betale sånne summer. Og ikke vil jeg skjønne hvorfor jeg skal måtte gjøre det, heller. Naturen er en rettighet, det er for meg en del av samfunnskontrakten av å være norsk, og en svært viktig grunn for at jeg har hatt det så aldeles utmerket i dette landet her. Vi har allemannsretten, vi har respekt for naturen, det har ikke vært sånn at det bare er å ta seg til rette, selv ikke for mektige rikfolk. Jeg vet ikke om det er riktig at jeg skal betale noe ekstra for det, selv om spørsmålet i den spørreundersøkelsen, mer var det med å «tenk på et tall». Det var ikke reelt å betale noe, eller å motta noe, som kompensasjon.

Men jeg opplevde spørsmålet, om det var aldri så oppriktig og imøtekommende ment, som et angrep på meg og mine verdier. Man måler ikke naturen i penger. Jeg tenkte først at det er som å miste en kroppsdel. Hvor mye er lillefingeren din verdt? Armen? Synet? Hørselen? Hvor mye ville du betale for å beholde helsen? Selvfølgelig vil du betale alle pengene du bare kan avse, det er ikke noe viktigere i livet, enn ens egen helse. Det går sterkt ut over livskvaliteten, med en arm eller en fot mindre. Penger kan ikke kompensere.

Slik har jeg det med naturen.

Og jeg tenkte også at det er som å spørre om verdien på bestemor. Den er heller ikke null, og den er ikke uendelig. Men det er feil spørsmål å begynne å snakke om verdien på henne, selv om jeg skjønner at samfunnet må gjøre avveininger, på hvor mye ressurser det går an å bruke på behandling av hvilke typer sykdommer. Det er prioriteringer, dette, og jeg er glad vi lever i et samfunn der det er opplagt av vi skal bruke svært, svært mye penger på dette. Men ingen skal komme og be meg om å vurdere prisen på en fjern eller nær slektning, en bekjent eller venn, eller en fremmed. Det byr meg i mot om dette skal måles i kroner og øre.

Som det byr meg i mot når naturen måles i kroner og øre.

Jeg er ikke utpreget religiøs. Men jeg har de siste dagene kommet til at de har et utmerket poeng, de som holder naturen for å være hellig. Svært mange kulturer opp gjennom historien har kommet frem til den visdommen. Disse kulturene har også brukt naturen, dyrket og jaktet, forsynt seg og fortært, også så det har resultert i overforbruk og uttæring. Likevel har de holdt på det guddommelige i naturen, og i alt. Det er noe rent ut ufattelig at liv fødes, lever og dør, skapes og forsvinner. Det er slike ting som kan gjøre en religiøs, og få en til å følge seg som del av noe større, at det er noe her utenfor vår fatteevne.

Det er noe her som ikke lar seg måle i penger. Økonomene trenger det for å gjøre sine beregninger, og politikere trenger det for å velge ut hva som er lurt å gjøre. Da hadde det jo vært veldig fint om det gikk an å sette en pengesum på Stølsheimen, for eksempel, der de rasler med å ville bygge Europas største vindkraftanlegg, om dagen. Om den uberørte naturen i Stølsheimen var verdt noe, så kunne man sette denne verdien inn i regnestykket, og se om utbyggingen fremdeles ville være lønnsom. Som man kan sette en sum på oljeboring i Lofoten, gruveslam i Repparfjorden, og alle de andre sakene der økonomisk aktivitet kommer i konflikt med naturverninteresser.

Mitt svar er at verdien på naturen går ikke an å måle i tall. Naturen har sin egen skala. Dette er liv og livsglede, dette er noe vi har fått i arv fra århundrene før oss, og som vi skal gi videre i god stand til alle som følger etter oss. Økonomiske gevinster og lønnsomhet fra det ene året til det andre er noe helt annet. Så når man planlegger hvor man skal bygge og hvor man skal la være, finnes ingen algoritme å mate tall inn i, man må gjøre menneskelige vurderinger, og bruke fornuften og klokskapen vi er utstyrt med. Vi må tenke, er det verdt det?

Og er vi i tvil, bør vi la være.

Kvamskogen

Hvor mye er dette verdt?

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.