Hvor mye er naturen verdt?

På et av møtene jeg har vært på om vindkraft var det en økonom som snakket. Han stilte spørsmålet: Hvor mye er naturen verdt? Og han fulgte opp med at det er ikke null, og det er ikke uendelig. Spørsmålet er aktuelt når det gjelder utbygging av vindkraft, og andre naturinngrep. Hvis verdien av naturen blir satt til null, så er det mye som blir lønnsomt, men det er altså slik at selv ikke for økonomer er naturen verdt null. Og selv for overbeviste naturvernere går det ikke an å si at verdien er uendelig, så alle andre hensyn må vike. Økonomen stilte spørsmålet oppriktig ment, og han sa det er et et problem i økonomifaget at det er vanskelig å sette noen ordentlig på naturen.

Her er mitt svar på spørsmålet.

Instinktet mitt sier at naturen skal ikke måles i penger. Økonomen snakket om et forskningsprosjekt der han jobber, hvor forskere og studenter hadde gått ut i turområder for å snakke med folk. Spørreundersøkelser. Hva er dette området verdt for deg? Hva ville du være villig til å betale for å beholde det?

Igjen sier instinktet mitt at dette er råttent stilte spørsmål. Dette er ikke ting man tenker på når man går tur. Hvor mye er man villig til å ofre for å beholde jærstrendene som de er? Hva slags kompensasjon ville vært tilstrekkelig for å gå med på utbygging av turområdet ditt?

De tar disse områdene i en forrykende fart om dagen. De går med til veier, til boligområder, til industribygninger og kjøpesentere, og nå til sist, til vindkraftanlegg. Jeg er sterkt i mot. Men også jeg skjønner at folk må ha et sted å bo, de må ha et sted å abeide, og også vi naturelskere må gå med på kompromiss for at samfunnet skal gå sin gang.

Men hva er naturen verdt? Dalsnuten? Bymarka? Ryfylkeheiene? Turområdet som tidligere lå en spasertur hjemmefra, men som nå er bygd ut i boligfelt? Tonstad, Sirdal og Gilja? Jærheiene?

Hvorfor byr dette spørsmålet meg sånn i mot? Jeg tenkte først at jeg måtte satt en meget høy verdi, type hundre tusen kroner, men jeg har jo ikke midler til å betale sånne summer. Og ikke vil jeg skjønne hvorfor jeg skal måtte gjøre det, heller. Naturen er en rettighet, det er for meg en del av samfunnskontrakten av å være norsk, og en svært viktig grunn for at jeg har hatt det så aldeles utmerket i dette landet her. Vi har allemannsretten, vi har respekt for naturen, det har ikke vært sånn at det bare er å ta seg til rette, selv ikke for mektige rikfolk. Jeg vet ikke om det er riktig at jeg skal betale noe ekstra for det, selv om spørsmålet i den spørreundersøkelsen, mer var det med å «tenk på et tall». Det var ikke reelt å betale noe, eller å motta noe, som kompensasjon.

Men jeg opplevde spørsmålet, om det var aldri så oppriktig og imøtekommende ment, som et angrep på meg og mine verdier. Man måler ikke naturen i penger. Jeg tenkte først at det er som å miste en kroppsdel. Hvor mye er lillefingeren din verdt? Armen? Synet? Hørselen? Hvor mye ville du betale for å beholde helsen? Selvfølgelig vil du betale alle pengene du bare kan avse, det er ikke noe viktigere i livet, enn ens egen helse. Det går sterkt ut over livskvaliteten, med en arm eller en fot mindre. Penger kan ikke kompensere.

Slik har jeg det med naturen.

Og jeg tenkte også at det er som å spørre om verdien på bestemor. Den er heller ikke null, og den er ikke uendelig. Men det er feil spørsmål å begynne å snakke om verdien på henne, selv om jeg skjønner at samfunnet må gjøre avveininger, på hvor mye ressurser det går an å bruke på behandling av hvilke typer sykdommer. Det er prioriteringer, dette, og jeg er glad vi lever i et samfunn der det er opplagt av vi skal bruke svært, svært mye penger på dette. Men ingen skal komme og be meg om å vurdere prisen på en fjern eller nær slektning, en bekjent eller venn, eller en fremmed. Det byr meg i mot om dette skal måles i kroner og øre.

Som det byr meg i mot når naturen måles i kroner og øre.

Jeg er ikke utpreget religiøs. Men jeg har de siste dagene kommet til at de har et utmerket poeng, de som holder naturen for å være hellig. Svært mange kulturer opp gjennom historien har kommet frem til den visdommen. Disse kulturene har også brukt naturen, dyrket og jaktet, forsynt seg og fortært, også så det har resultert i overforbruk og uttæring. Likevel har de holdt på det guddommelige i naturen, og i alt. Det er noe rent ut ufattelig at liv fødes, lever og dør, skapes og forsvinner. Det er slike ting som kan gjøre en religiøs, og få en til å følge seg som del av noe større, at det er noe her utenfor vår fatteevne.

Det er noe her som ikke lar seg måle i penger. Økonomene trenger det for å gjøre sine beregninger, og politikere trenger det for å velge ut hva som er lurt å gjøre. Da hadde det jo vært veldig fint om det gikk an å sette en pengesum på Stølsheimen, for eksempel, der de rasler med å ville bygge Europas største vindkraftanlegg, om dagen. Om den uberørte naturen i Stølsheimen var verdt noe, så kunne man sette denne verdien inn i regnestykket, og se om utbyggingen fremdeles ville være lønnsom. Som man kan sette en sum på oljeboring i Lofoten, gruveslam i Repparfjorden, og alle de andre sakene der økonomisk aktivitet kommer i konflikt med naturverninteresser.

Mitt svar er at verdien på naturen går ikke an å måle i tall. Naturen har sin egen skala. Dette er liv og livsglede, dette er noe vi har fått i arv fra århundrene før oss, og som vi skal gi videre i god stand til alle som følger etter oss. Økonomiske gevinster og lønnsomhet fra det ene året til det andre er noe helt annet. Så når man planlegger hvor man skal bygge og hvor man skal la være, finnes ingen algoritme å mate tall inn i, man må gjøre menneskelige vurderinger, og bruke fornuften og klokskapen vi er utstyrt med. Vi må tenke, er det verdt det?

Og er vi i tvil, bør vi la være.

Kvamskogen

Hvor mye er dette verdt?

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.

235 turbiner i Stølsheimen?

Det er knapt til å tro at det går an å skrive en sånn overskrift, og så skal det være reelt. Bergens Tidende har en artikkel i dag. Jeg forsøkte å dele den på Facebook, men fikk det ikke til. Så blir det her.

Posten vil bli renskrevet. Og lenke til artikkelen lagt ut.

Å signere opprop er bra, men det er ikke sikkert utbyggerne og adelen i NVE og OED engang leser dem. De ser ut til å være like påvirket av dem, som av alle de andre innsigelsene de mottar. De lever helt i sin egen verden.

Hør bare: fra artikkelen

– «De visuelle ulempene får vi ikke gjort noe med. Det viktige nå blir å synliggjøre alle de positive ringvirkningene av prosjektet, både for tradisjonelt friluftsliv og nye aktivitetsformer, sier Christophersen»

Dette er prosjektleder Espen Borgir Christophersen. Han fortsetter i samme stil, typisk prosjektledere for vindkraft.

«– Jeg er ganske sikker på at tilstrømmingen til turlagshyttene Skavlabu og Vardadalsbu i Stølsheimen vil bli mangedoblet etter en utbygging. Mange vil da kunne bruke sykkel for å komme seg inn til disse hyttene, sier han.»

Her demonstrerer Christophersen vindkraftbransjens fabelaktige evne til å «tenke seg til et tall», og finne argumenter for vindkraft inni sitt eget hode, helt avkoblet virkelighetens verden. Og arrogant som bare vindkraftadelen og den gamle adelen i Frankrike kunne være, «ganske skkker», er han, på at tilstrømningen til turlagshyttene vil «mangedobles». Det finnes jo nå litt empiri, og man kan jo sjekke da, hvor mange barnefamilier og andre som sykler glade omkring i vindkraftanleggene. Det er vel omtrent likt med andre industrianlegg, vil jeg tro. Og dette vet turistforeningen bedre enn turbinmann Christophersen.

Men det er annet krydder også i artikkelen. Dette er om Lars Helge Helvig, hovedeier i Norsk Vind Energi AS. Utbytte på 189 millioner i fjor. 2/3 til ham. Det må jo være god butikk? Ikke rart han og hans like har lett for å finne argumenter for vindkraft…

«For hovedeier og grunnlegger Lars Helge Helvig har vindkraft vært god butikk.

De to siste årene har selskapet betalt ut 189 millioner kroner i utbytte etter å ha videresolgt sine prosjekter til utenlandske investorer, ifølge DN. To tredjedeler av utbyttet har tilfalt Helvig.»

André Marton Pedersen er kampklar. Det er jeg også. Og veldig, veldig mange med oss. Særlig når bi forteller hva dette her er for noe, og bransjen stiller seg så lagelig til for hogg, med vanvidd som «dette vil øke tilstrømmingen til området», mangedobles faktisk, og at de som står for denne katastrofale nedbyggingen av fri natur får inntekter i hundremillionersklassen. Hvordan går det med strømregningen din, forresten? Går den ned eller opp? Og hvis de går,opp, hvor tror du de pengene havner?

Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

  • Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

  • Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

Handlingslammelse i klimaspørsmålet?

I dag skrev jeg en lang kommentar på Facebook. Jeg vil dele den også her. Utgangspunkt er en tekst i Bergens Tidende fra slutten av november, 2018, der temaet var en filosofisk tilnærming til handlingslammelsen i klimaspørsmålet. Lenken til teksten er lagt nederst i innlegget.

*

Jeg er sent på banen, men jeg har tenkt på denne teksten din i lang tid. Den er godt skrevet, og det trengs et sted det går an å diskutere disse enorme utfordringene rolig og behersket. Det er så alvorlig, at det nytter ikke å kjøre på med løsninger og tiltak som er feil, uansett om intensjonene et aldri så gode. Det er veldig riktig at det haster, men det betyr ikke at det bare er å oppe på alle muligheter som flyter forbi i klimaets navn.

Jeg er ikke enig med deg i at handlingslammelse er et dekkende begrep, selv om et sånt begrep er godt egnet til å få oppslutning. Jeg vil si at det er ikke sånn at alle vet hva løsningen er, det haster bare å få den ut i livet. Problemet er at det er vanskelig å peke på noen løsning. Også teoretisk. Jeg har vridd hodet med dette her, og det er ikke så enkelt. Du og de som er innom her, er jo godt informert selv, så jeg trenger ikke å liste opp hva løsningene, og innvendingene mot dem måtte være.

Men for eksempel har vi problemet at om Norge slutter å produsere olje, går oljeprisen opp, og flere land går i gang med å produsere olje. Kullkraft må bli erstattet av gass, eller kjernekraft, eller fornybart, men jeg kjenner jo for eksempel Ukraina ganske godt. Og der finnes simpelthen ikke pengene. Legges kullkraftverkene ned, har ikke folk råd til strøm. Og staten har heller ikke penger. Selv det å bidra med penger, som for eksempel Norge kunne gjort, er temmelig vanskelig, siden systemet er helt gjennomkorrupt. Særlig når det kommer til energi. Så der er vi.

Hva som skjer når man legger avgift på diesel og bensin, så folk skal kjøre mindre, er gule vester i Frankrike et godt eksempel på. Slike avgifter, også på kjøtt og flyreiser, vil bare føre til at fattige ikke har råd til å spise kjøtt og reise langt på ferie, mens de som har råd til det vil fortsette akkurat som før. Det er et problem i seg selv, vil jeg si, men selv om man vil være villige til å ofre denne egentlige luksusen for alle med dårlig råd, så vil jo ikke de med dårlig råd finne seg i det, og heller stemme på de partiene og politikerne som forteller dem at de kan fortsette å gjøre som de vil. Det er det mange eksempler på.

Dette er reelle problemer.

Så mener jeg handlingslammelse er et lite dekkende uttrykk spesielt for oss her i Norge. Her er problemet det motsatte, at vi handler helt uten å tenke. Resultatet er at vi har endt opp med et system der alle strømbrukere betaler mer for strømmen, uansett hvor mye de bruker, noe som igjen kan føre til at fattige er tvunget til å bruke mindre, mens de som har god råd kan fortsette som før.

Klimaviljen har også ført til det nå er blitt fritt frem å bygge industriområder langs hele kysten vår, for å produsere «ren» vindkraft. Det er delvis finansiert av de grønne sertifikatene, det er vanlige mennesker som betaler, og inntektene går til gigantiske utenlandske selskaper og fond. Strømmen går til Tyskland og Europa, der det på grunn av kvotesystemet ikke engang er sikkert at det fører til mindre utslipp. I tillegg kommer utslipp i produksjonen av vindmøllene.

Dette systemet er satt i gang altfor forhastet, i en nesten sykelig trang etter å vise «handling». Absolutt alt har måttet vike, alle reguleringsplaner og hensyn til naturen og fredete arter, hensyn til folk, boliger, støy, lavere livskvalitet, alt, alt, alt, fordi utbyggerne har sluppet gjennom med argumentet «alle problem er mindre enn global oppvarming».

Selvfølgelig er dette et problem i seg selv. Et veldig stort problem. Det er en skandale i vår tid. Og ennå er store deler av miljøbevegelsen, mange av riksavisene, de fleste av rikspolitikerne, og mange blant vanlige folk, særlig på Østlandet, enige i at denne utbyggingen er bra, for «noe må vi ofre». Vi ofrer naturen vår og artsmangfoldet vårt. Og naturopplevelsen for ganske mange tusen nordmenn, og turister. Det er en tragedie.

I tillegg kommer problemet at folk blir bare oppgitte. Det svekker ønsket om en klimadugnad. Det blir ganske provoserende når folk sier vi gjør for lite, er så egoistiske, og så videre. Det er et offer uten sidestykke. Og klimautslippene går bare opp, så det ser ikke ut til å hjelpe heller. Slik at vi får Både den ødelagte naturen Og den globale oppvarmingen. Det er derfor en akutt risiko for at folk bare driter i det.

Den globale oppvarmingen er et kjempeproblem. Men noen ganger viser løsningene seg å være verre enn problemet. Det er noe vi må ta alvorlig. Derfor er det så fint du skriver tekster som du gjør, slik at det går an å diskutere litt skikkelig.

——————————-

Her er innlegget mitt innlegg egentlig kommenterer. Her på bloggen er det smått endret, fra sånn det ser ut på Facebook.

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/5Vdk6X/Problemet-med-klimaproblemet

«Regjeringens energipolitikk er kommet ut av kontroll»

Ordene tilhører Sveinulf Vågane, en geofysiker som nå bruker tiden sin på å reise rundt i landet, og til å hjelpe folk som er utsatt for det. Jeg har hørt på ham tirsdag og torsdag, og det er rystende greier.

Per nå har Norges Vassdrag og Energi gitt ut cirka 100 konsesjoner på utbygging av vindkraft. Til nå er det kommet i gang cirka 4 TW, mens Norges kraftbehov i året er på omtrent 120 TW. Dette blir rikelig dekket av vannkraft. De aller fleste årene er Norge nettoeksportør av vannkraft, så vi har ikke noe behov for å utbygge vindkraft for vår egen del.

Det var vel i 2010 et samlet Storting (minus Fremskrittspartiet, mener jeg) ble enige om de såkalte Grønne sertifikater. De skulle være en del av Det grønne skiftet, årets nyord tre år senere, eller så. Det var et samlet skandinavisk prosjekt, der det gjaldt å bygge ut ren energi. For Sverige gir dette mening, for de har brukt både fossilt brensel og kjernekraft, begge deler sånt som ikke regnes inn under ren og fornybar kraft. Begrepene ren og fornybar er her problematiske, men det hører til en annen post. Alt jeg vil si her, er at kjernekraft er ren når det kommer til utslipp av klimagasser, og at vindkraft ikke er fornybar når det kommer til materialet turbinene produseres av. Det er et sjeldent metall, sterkt forurensende å utvinne, og noe verden nå driver rovdrift på, siden dette metallet også brukes i elbiler og datamaskiner.

Men det er altså en annen sak. Norge hadde i 2010 allerede all kraft ren, så det var ikke noe egentlig behov for oss å bygge ut mer. Likevel ble vi med på prosjektet, som innebærer at den alminnelige strømbrukere betaler ekstra for strømmen, så lenge den kommer fra nyutbygget, ren kraft. Så utbygging av vindkraft får ekstra incentiv, på grunn av elsertfikatene lønner det seg, selv om det egentlig ikke er lønnsomt. Ordningen gjelder for alle prosjekt igangsatt før 2021, og vi forbrukere skal betale denne grønne sertifikatskatten frem til 2035. Kanskje spesielt at norske forbrukere skal betale skatt på strøm som overføres til Europa, men sånn er det altså blitt.

Ambisjonene var at Norge på denne måten skulle produsere 13 TW ny energi. Ren overskuddsenergi, rett til salg ned i Europa, på vår regning, delvis. Halvparten av de 13 TW skulle nås gjennom ny vindkraft, halvparten gjennom effektivisert vannkraft.

Så har det tatt av. Og så har det løpt løpsk. Og så er det nå helt bonanza.

Bildet under viser størrelsesforholdet for utbygd vindkraft i størrelsesorden NVE nå har som målsetting. Det vil ramme et areal på størrelse med Vestfold, rød firkant, støyarealet er oransje firkant, og det blå området er hvorfra turbinene vil være synlige. Det er et område på størrelse med Finnmark fylke.Plasseringen? Langs kysten og i fjellene, i vår aller mest verdifulle, sårbare, og uberørte natur.

De røde strekene ved siden av er lengden på anleggsveiene som skal til for å få satt opp disse monsterturbinene.

Og det blir verre.