Trettende dag jul, russisk jul – og avslutning på julen

I Ukraina var det i høst slåsskamp i parlamentet igjen, etter forsøket på å splitte den ukrainske og den russiske ortodokse kirken. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Her i huset, går den russiske julen forbi oss i stillhet. Det er bare jeg, som spiller russisk, religiøs julemusikk, og også annen sakral musikk til dagen. Ellers har det hos oss vært en ganske vanlig søndag. Til uken begynner hverdagen som den vil være til vanlig.

Jeg fortalte Irina at vi skulle rydde vekk juletreet og julepynten. Det var etter at vi hadde vært en kort tur ute, og sett lys på busker og hus, sånn vi gjør det om dagen. – Nå skal vi rydde det vekk, sa jeg. Da gråt hun sine modige tårer. Det ville hun ikke.

Vi fikk ikke juletreet opp før på nyttårsaften. Vi kjøpte det på tilbud, i romjulen. Det er det første tilnærmet ordentlige juletreet vi har. At vi satte det opp nyttårsaften, er helt i tråd med den russiske tradisjonen min kjære ukrainske kone er en del av. Det er på nyttårsaften de har treet, og første nyttårsdag de har gavene. 6 januar er for den religiøse høytiden, og for dem som vil lære det russiske ordet for jul.

De kan like godt lære Novyj God, ordet for nyttår. For det er der festen.

I vår familie, den jeg er vokst opp i, var det vanlig å rydde julen vekk, trettende dag jul. At det er samme dag som den russiske julen, er tilfeldig. Men jeg tenkte å holde på tradisjonen uansett, og sa det altså uansett. Da ble det altså tårer.

Så vi får se. Det er veldig koselig å ha juletreet oppe, med ekstra lys, en mørk tid. Men hver dag blir det lysere, og våren er ikke mer enn noen måneder unna.

Godt nytt år

2019. Jeg husker det var voldsomt å passere 2000, det er 20 år siden. Vi har på mange punkt langs veien følt oss hypermoderne, nå er det 2019. Det er liksom som om fremtiden er over oss.

Og så fortsetter livet på det vanlige vis. Vi i vår lille familie på 3 har vært for oss selv i dag. Nyttårsfeiringen i går ble spesiell, selv til oss å være. Til langt over elleve var vår kjære Olia mest opptatt av å få opp juletreet og annen pynt, ikke å sette i gang festen. Verken hun eller Irine var kledd. Jeg var også trøtt, og skulle gjerne ha sovet, om det ikke var nyttårsfest.

Men jeg satte på noe lystig dansemusikk, sånn man gjør det nå om dagen, med YouTube på bluetooth til stereoanlegget. Musikken var dog 70-talls og 80-talls, i all vår modernitet går vi ennå tilbake for å finne kremmusikken, i alle fall gjør de i min generasjon det. Og det var ikke noe forsøk på å være fancy, det gikk i Abba, Baccara, Boney M, akkurat den musikken jeg syntes var festlig, da jeg var 4-5 år. Yes, sir, I can boogie, var noe av det første jeg sang med på. Nå var det Irina som danset, og sang meg. – Money, money, money, også.

Så nærmet klokken seg midnatt, og det var frem med den russiske sjampanskojen. Jeg skriver det sånn de sier det, det blir mest riktig. Ute på terrassen vår som Olia har laget, har vi god utsikt til mange raketter. Det blir god stemning. Jeg vet ikke, det er litt sånn som at alle disse rakettene låser fast tiden for et øyeblikk, det er å gå inn i det nye året med feiring. Alt er veldig regulert her i Norge, så vi ser de samme rakettene, fargene og mønstrene på alle kanter, men det er sånn det er blitt. Vi nøyer oss med å sprette en sjampanjekork.

Jeg tar rikelig med bilder. Vi kysser og gratulerer hverandre med det nye året, på norsk og russisk. Olia tar en slurk av sin sjampanskoje, jeg drikker mitt glass, og hennes. Mange av de vanlige tingene nyttårsaften, gjør vi ikke denne gangen, som å spise en papirlapp med ønske for det nye året. Vi går snart til sengs. Det har vært en rolig og fin nyttårsfeiring, mye bedre enn tiden da det for alt i verden gjaldt å finne seg en fest, og det sjelden var mulig å leve opp til forventningene. Nå har vi hverandre, legger oss trygt.

I dag morges våknet jeg først som vanlig, 45 år gammel, og holdt på med mine ting. Så kom Olia, og pakket inn de siste gavene til Irina. Det hører med til russisk nyttår, det er gaver i vente første nyttårsdag, brakt av Fader Frost, som han har blitt hetende på norsk, selv om det på russisk er Bestefar Frost de sier. I den russiske juleutvekslingen får ikke barna vite hvem gaven er fra. For min kone og hennes familie, er dette viktig.

Vi gir Irina altfor mye. Det er vanskelig å holde igjen, når hun blir så glad. Det er dobbelt jul for henne, først en norsk jul på julaften, så en russisk på nyttårsaften. Det er samme mengde og kvalitet på gavene, begge dager. Vi må passe oss så hun ikke blir bortskjemt, men jeg tror det motsatte kan bli et verre problem når hun vokser opp, at venninner og venner alltid får mer enn henne. Det er vanskelig å si hvordan fremtiden vil bli. Jeg er overrasket over meg selv, som så lett har gitt etter for julens kjøpelyst. Når man har nok penger, er det uhyre fristende å bruke det på barnet som betyr mest for deg.

Til frokost var det nybakt brød, bakt av meg. Så var det å få ferdig juleferiens arbeid, jeg hadde en oppgave jeg måtte få gjort, og det la beslag på mye tid. Men i dag gikk det ganske greit. Så har det bare vært å slappe av, og å ha det fint. Som nyttårsaften og selve årskiftet midnatt er som en pause i tiden, er også første nyttårsdag som om den ikke teller. Selv om hverdagen begynner i morgen, føles den langt unna.

Godt nytt år, kjære lesere. Jeg tror også 2019 blir godt.

Russisk nyttår

Det er mye som er forskjellig mellom norsk og russisk julefeiring. Og nyttårsfeiring. For norsk er de to atskilt, og vi vet utmerket godt hvordan det virker. Til jul er det julemat og gaver, til nyttår er det fyrverkeri og fest. Jul er for familien, nyttår for ungdommen, og for voksne som vil bevare – eller tviholde – på ungdommen i seg. På russisk er det nyttåret som er jul, der er det alt sammen,

Romjulsdager

Hver morgen står jeg opp, og holder på litt med min nye Huawei PC.. Har jeg gjær og mel, baker jeg brød, og gjær og mel forsøker jeg å ha. Klokken ett er det sjakk, og så ser jeg sjakk. Når det blir mørkt, går jeg ned i kjelleren, og tenner opp i peisen. Olia og Irina er med, eller i nærheten. Det er rolige og gode dager.

Første juledag var vi alle sammen tradisjonen tro hos mor for å spise svinesteik. Det er den tradisjonelle julemiddagen i vår familie, den jeg forbinder med min barndoms jul. Men min barndoms jul er borte, og heller ikke svinesteiken er så viktig som jeg en gang følte den var. Begge mine søstre spiser nå pinnekjøtt julaften, og siden vi oftest feirer jul hos dem, blir det sånn for meg også.

Olia var også med på dette familiebesøket. Det var jo koselig, for hun pleier ikke å ha noe særlig lyst til det. Det ble veldig vellykket, god mat, lett for barn å spise, svinesteik og brun saus, poteter og surkål. Skikkelig norsk. Ikke noe fancy. Etterpå var det alle tiders kaffe og juledessert, alle restene fra både jul og bursdag, det beste som er av dessert og kaker.

Andre juledag var første alenedag på en stund. Jeg hadde ikke tenkt å følge så nøye med på sjakken, men skrudde nå på, og ble som så mange ganger før, fanget. Jeg merker litt overraskende for meg selv at jeg blir veldig patriotisk på de russiske spillernes vegne, så for meg var det veldig kjekt at unge Daniil Dubov vant. Det er litt av en fyr, skikkelig en som kan oppfylle og bryte med stereotypene folk har med russere. Rappkjeftet og original er han i intervjuene også, tydelig en som vil opp og frem, og har skjønt at det da ikke nytter å se opp til den eldre generasjonen.

For meg var det sånn at jeg mistet litt interessen, når Magnus Carlsen ble så suveren i dag. Det passet også greit, for fem dager å sette av timevis til sjakk, det blir i meste laget. Riktignok skjønner jeg prioriteringene som familiemann, andre juledag reiste vi ut på handel, og alle dagene var jeg med Irina når det trengtes.

Fikk ikke skrevet posten helt ferdig… det er leggetid hos oss….

Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

Julefreden senker seg

Lille julaften. Solen kryper over himmelen, så vidt over horisonten. Det lave vinterlyset er ennå vakkert, om enn det der vi bor ikke er så mye landskap å se det i, som det pleier å være. Det får være som det vil. Nå er det julefred.

I går var det bursdagselskap som et slags forspill til julefesten. De blir tenåringer nå, barna til søstrene mine. Også de barna som pleide å være de minste. Mye blir forandret med det. De eldste barna er allerede i stemmeskiftet, og ferdig med det, og de kan fortelle oss om verden som den nå er, heller enn bli det fortalt av oss. Onkler, tanter og familie og selskap er ikke heller lenger så interessant, livet er et annet sted, det som gjelder, er ikke oss.

For vår lille Irina er det ikke sånn. Hun gledet seg enormt til dette selskapet.

På vei ut rakk vi så vidt gårdsutsalget, grønnsaksboden, der det ennå er sånn at det går an å kjenne innehaveren, og være lojal av andre årsaker enn «kundeprogram». Vi kjøper så langt vi kan alle våre grønnsaker der. Nå gjenstår det bare å kjøpe siste rest av kjøtt og spekemat, så er vi klare for julehøytiden.

Det meste skal tilbringes utenfor hjemmet. Min kjære Olia er ikke så interessert i hele julefeiringen, og det på en måte som ikke er så lett å forstå for oss som har levd hele vårt liv i den norske tradisjonen, og liksom tar avstand fra den innenfra. Det er ikke noe savn for Olia ikke å være med, det ligger ikke særlig kritikk i hennes valg, hun bryr seg bare ikke, og synes det er deilig å slippe. Hennes jul er novyj god, nyttår, der vi pynter opp som hun pleide å gjøre det i sin familie. Det vil si omtrent ingenting.

Vår lille Irina står midt i begge deler. Hun har fantastiske dager, med en liten kalenderpakke hver dag på stolen, og en lapp med nummeret på dagen og navnet hennes. Så er far nå hjemme hele tiden, og det er store muligheter til å leke og ha det gøy, veldig store deler av tiden. Det eneste er at vi må ha tid til å spise, og så har jeg denne julen litt lønnet arbeid jeg må ha gjort.

Ellers er det julefred. Jeg henger opp fuglemat i alt vi har av busker og trær rundt huset. Det er julepynten jeg får til, og det gjør meg glad å se enkle fugler som rødstrupe, spurver og kjøttmeis flakse rundt på nært hold. Skjærer og kråker jager jeg bort, så fort jeg ser dem. Trost og stær er helt greit, de får spise i fred, så lenge de tåler å bli sett på.

I dag skal Irina og jeg reise til min mor for å pynte juletreet, og kanskje ha en tradisjonell kveld med spekemat og rømmegrøt. Det gjør vi hver gang solen snur, St. Hans og jul. Det er en tradisjon vi egentlig ikke vet hvor kom fra. Siden det blir øl og akevitt til spekematen, overnatter vi hos henne, heller enn å reise hjem. Irina får våkne til julaften hos bestemor.

Så er det å reise hjem, være litt hjemme, før det er ut til tante Tone, for å feire selve dagen. Da kan Irina feire barndoms jul, fire år gammel, så godt og magisk som det blir. For oss voksne, er det også fredelige dager. Og det er det jeg ønsker mine lesere, fred og ro, og en riktig god jul!

Morgen, juleferie – den mørkeste dagen i året!

Det er morgen. Ute raser vinden, og sikkert regnet, og kulden. Inne er det dempet musikk, fersk kaffe, og god varme. Det er den mørkeste dagen i året, det blir ikke verre enn dette, men samtidig er det en sånn lys og fin tid, med jul og juleferie, god mat og samvær med familien. Det er lurt og riktig at vi har lagt en høytid, en festtid, nettopp til denne tiden.

I går gjorde vi unna alle julegavene. Jeg hører til dem som har et litt anstrengt forhold til gavehysteriet, både med forbruksfesten og vi får en generasjon bortskjemt ungdom og barn. Men jeg skal glatt innrømme at jeg lar meg rive med, jeg kjøper altfor mye, til mitt barn og til meg selv, og til de i den nære slekten jeg kjøper julegave til. Kona er fra Ukraina, som faste lesere av bloggen og alle som kjenner meg utmerket vet, hun har for lengst meldt seg ut av den norske julen. Dette synes hun er sykt. For min del er det vanskeligere enn jeg hadde trodd, å stå i mot når man har penger til overs, og barnet vårt, lille Irina, blir så glad, så glad når hun får gaver.

Vi reiste ut til Bryne for å kjøpe julegavene. Det var første ordentlige julegaveinnkjøp for vesle Irina på fire år. Dette er også første julen der hun forstår at det venter gaver, og at hun kan påvirke. Hun har skrevet bokstavene LoL på mange lapper, og lagt dem rundt omkring, så både julenissen og den russiske julenissen, djed moroz, kan finne dem. Hun sier det også, igjen og igjen, kukli lo, som det sies og uttales på russisk. Jeg er ikke noe kjøpesenter-mann, og hadde lyst å støtte sentrumsbutikker, der man kan gå i gatene og føle man er et sted, men det er gjort veldig vanskelig å få dette til. Kjøpesentrene har gratis parkering, uten tidsbegrensning, og man er innendørs. Vi gjorde alt på kjøpesenteret på Bryne. Her hadde vi valgt det på Klepp, om de bare hadde beholdt isbanen sin.

Irina ble med bestemor, min mor, for å kjøpe gave til meg og Olia. Hun har forstått dette med gaver, men ikke at det skal være hemmelig. – Det er en ball, sier hun på russisk, om pakken som ikke akkurat er pakket inn hemmelighetsfullt, – så kan du og jeg spille fotball.

Så er den saken klar. Deretter er det kafe. Vi får lov til å sette oss et sted, og kjøpe is til Irina et annet sted. Dette stedet serverer is og strø etter vekt, sikkert veldig lurt, for det ble en latterlig dyr is jeg kjøpte til henne. Jeg skulle gjette vekten, gjettet 50 gram, og så var det over 200. Ikke så bra, og ikke spiste Irina hele isen heller. Men det ble veldig koselig, og det er jo hovedsaken.

Deretter var det orket å få kjøpe julegavene til alle sammen inn. Jeg synes ikke det er så gøy, men det er bare å få det unna, det er en plikt. Forhåpentligvis blir folk glade, det er penger nok til å betale, og når man kjøper ting, har de som står i butikken, jobb. Så helt for galt, er det jo ikke. Og jeg skal ikke moralisere i det hele tatt, som kjøper en julegave over alle grenser til meg selv, i år, som i så mange andre år, før.

Høydepunktet på senteret var kanskje at Irina ble så lenge i det lille lekeområdet, de har. Det var veldig mange barn der, og de fikk også besøk av nissen. Foreløpig er Irina et av de ytterst få barn her i landet, som ikke går i barnehage, og det går på bekostning av hennes mulighet til å leke med jevnaldrende. Hun leker med meg, det er ubegrenset, men det er noe annet. Også for å lære språk og samhandling, er dette nødvendig, og for å lære hva som trengs for å bli sosialt akseptert. Det er viktig. Irina har mange fordeler når hun skal være med andre, mange egenskaper som gjør seg godt, men hun stiller for tiden med et sterkt handicap, siden hun ikke våger seg utpå med norsken.

Med nissen er hun usikker. – Jeg er redd for ham, sier hun til meg, på russisk, samtidig som det er veldig klart at dette er en redsel hun svært gjerne vil overvinne. Hun vet også at hun må opp til ham, for å få den vesle gaven han har, og for å fortelle ham at hun ønsker seg Lol-dukke til jul. Etter selv å ha fått nissemaling og nisselue, blir det lettere, beskyttet av forkledningen, men det er jo skummelt når han er så svær, og med så mye skjegg, og røde og hvite klær. En ordentlig julenisse. Med alven, hjelperen, som går omkring, går det lettere, og med hennes hjelp, får hun tatt i mot gaven nissen har, en matboks. Så får hun også ropt til ham, at hun ønsker seg Lol, uten at nissen nok skjønner så mye av det.

Etterpå er det lek i timevis. Med seg selv, og med de andre barna. Ved siden av handicapet i språket, har Irina en begrensning at hun alltid er alene. De andre har alltid noen de kjenner, som de er sammen med, om det er søsken eller venner. Irina er blant de andre barna helt for seg selv. Og så står jeg bortenfor, og ser på. Her får hun til å bygge med plastklossene, og å løpe litt rundt. Hun leker med de andre barna, og det er helt klart at den lille hjernen jobber på høygir, når hun blir snakket til. Men hun våger seg ikke utpå, hun er av typen som ikke sier noe, før det er riktig.

Det er for lengst blitt mørkt da vi endelig reiser hjem. Det er Dagsrevyen og Putin på Alltid nyheter. I kjent stil får norske medier det til å høres ut som om det er Putin og Russland som er aggressiv, når amerikanerne snakker om å plassere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Øst-Europa, og Putin sier han vil svare på dette, og at det kan bli kjernefysisk krig. Det er kjekt å høre Putin i original, og skjønne alt hva han sier, Og det er bra å kunne reise vekk fra denne skumle virkeligheten, alt det uhyggelige som skjer og snakkes om, og hjem til peiskos og førsteklasses laksemiddag.

Jeg snakker om juleferie, men det er ikke det for meg, riktig ennå. Jeg har betydelige mengder arbeid som gjenstår, men det er arbeid jeg godt kan gjøre hjemme. Og det er arbeid som finansierer hele julefeiringen vår, inkludert maten, men ekskludert den overdådige gaven til meg selv. Lille Irina vil leke sterk vind, som det artig har blitt hetende, silnyj veter, der vi bruker pekefingeren og langfingeren til å gå og snakke, og hun av og til blåser på mine, så de blåser vekk, i sterk vind. Hun vil også spille backgammon og andre spill, leke med tøyfigurer av Ole Brum, og danse til musikk, alt som vanlig.

Men far er rett og slett nødt til å jobbe. Det er sjelden det er slik, men sånn er det nå. Jeg har det vanligvis ikke travelt, eller, jeg kan vanligvis fordele min egen travelhet, men av og til er det sånn at det er forpliktelser jeg må få unna. Ingenting av det jeg gjør for moro skyld, eller for å slappe av, går foran det Irina har lyst til. Hun er det viktigste, det er ingenting i nærheten. Det er den beste gaven i livet hun kan få.

Og at jeg har havnet i en situasjon der jeg er i stand til å gi denne gaven, gjør at jeg lever i veldig dyp og god lykke om dagen. Det er også det som gjør det virkelig behagelig og godt, at solen nå snur, juleferien begynner, og våren og lysere dager vil ta over derfra.