Takk for blomster!

I dag vil jeg skrive litt igjen. Det banket på døren, og var naboen, som kom med blomster. Også da vi kjørte ut i dag, til butikken, møtte vi naboer som måtte ha en prat. Det er veldig sterkt.

Jeg vil ikke være så personlig lenger, men Olia snakker med moren i Kiev hele tiden. Vi prøvde i dag å få dem ut, selvsagt åpner vi huset her i Norge for hele den lille familien og nære venner, om de klarer å komme seg ut. Men planen er håpløs, for det er portforbud i Kiev, og selv om de skulle klare å komme seg ut og bruke en bil de har tilgjengelig, så vil det ikke være bensin å få tak i. Jeg tror ikke moren ville orket den lange reisen heller.

I dag var første signal om at hun var redd. Det er meldt en tøff natt. Og hun er lei av bomberommet i kjelleren. I stedet spekulerer hun i om det kan være en trygg plass i leiligheten.

Vi er shaky her oppe i Norge også. Vi sitter med enorm kunnskap, om forholdene i Russland og forholdene i Ukraina. Det er komplett ubegripelig at det er blitt som det nå har blitt. Jeg leser meg opp på artikler fra årene jeg ikke har fulgt så godt med. Det er et sjokk.

Vår lille familie, vår historie. Vi er bare en av flere titalls millioner. Nå er det vinterferie, og mange vinterferier har vi tilbrakt i Kiev. Det er komplett uvirkelig å se bildene fra byen nå, og bildene fra de andre byene i landet vi kjenner så godt.

Man blir litt shaky av det. Det er også frykten, redselen, og alt det vi vet, og alt det vi ser. Jeg tror også det er en menneskelig forsvarsmekanisme, at vi ikke kan få det inn i hodet at det kan bli krigshandlinger og gatekamper i selve Kiev, og at leiligheten og blokken vi bor i kan bli rammet. At de som er igjen i byen, er i fare.

Det er noe dypt psykologisk i troen på at det vil helst gå godt, at det ordner seg. Men det er ingen naturlov at det vil gjøre det. Nå lever vi i en tid med risiko. Det er forferdelig vondt.

Tusen takk for blomster.

Tones bursdag og litt om søstre

I dag er det Tones bursdag, søsteren min. Hun ble født litt etter at vi flyttet inn hit på Ganddal mot slutten av 1970-tallet, 27 februar er datoen. Fødselsdagene til mine søstre, mine foreldre, min bestefar på morsiden og to av mine venner fra barndommen, de sitter støpt, limt. Jeg husker andre bursdager også, men ingen som disse.

Jeg skulle illustrert denne posten med et foto, men jeg har for lengst brukt opp den tillatte grensen for gratis bilder på WordPress. Det er derfor jeg ikke har postet bilder her på en god stund. Jeg er neppe interessert i å kjøpe den betalte utgaven. Det er en helt grei blogg, dette, ikke en profesjon.

Det er min datter Irina som har gjort meg oppmerksom på bildet igjen. Hun liker de gamle bildene, de far tok på lysbilder, og mor en gang fikk overført digitalt. Det er en hel CD-rom med bilder, for de som enda husker hva en CD-rom er. Vi har lagt det inn på hardisken på PC også, og stadig vekk vil hun se på dem.

Det er bilder fra da min mor og min far var unge, før de giftet seg, og det var bilder fra den gang jeg og søstrene mine var helt små. Besteforeldre og oldeforeldre er også til stede. Og vesle Irina, som nå er blitt 7, binder seg til slekta ved å se på bildene, og se hva hun er en del av.

På noen av bildene skal jeg spille fotballkamp, og har drakten på her hjemme. Det var det ene året Ganddal FK spilte med lilla drakt. Vi var knotter, det var 7-er fotball, nettopp kommet, og jeg mener vi hadde disse draktene da vi var 8 eller 9 år, eller kanskje begge de to. Vi pleide å skifte i garderobe, husker jeg, ulikt sånn det er nå, da i hvert fall Irina skifter hjemme og har drakten hjemme. Lukten, lydene og stemningen i garderoben er del av oppveksten min.

Så har jeg altså på drakten, og skal spille kamp. Far tar bilde. Det er veldig høytidelig, begge deler. Både at far tar bilder, og at jeg skal spille kamp. Det var ikke vanlig å ta bilder den gang, vi måtte betale både for filmen og for fremkallingen, det var 100 kr på 80-tallet, innhogg som 500 eller 1000 kr nå. Vi tok en håndfull filmruller i året, 24 bilder, mener jeg, man måtte velge motiv og anledning med omhu.

Og da var det jeg, fotballspilleren, i lilla drakt, og egen ball. Høytidelig i stundens alvor poserer jeg med ballen både her og der, står med ryggen til, foten mot ballen, står rett frem, kampklar i blikket. Det er kanskje 3 bilder sånn.

I tillegg er det dette bildet der søster Tone er med. Hun må være fire eller fem år, da, og har ganske tydelig mast for å være med. Hun står nemlig med et gjennomlykkelig smil, tvers igjennom hele kroppen, armene rett ut og til værs, tomlene opp, bare glis. I rød boblejakke, og i det hele tatt rødt, helt upassende til den lilla drakten jeg står ved siden av med.

Det merkes. Seiersblikket og kampblikket fra tidligere er nå erstattet av nederlag. Det er helt åpenbart at jeg ikke ville ha søster Tone med på dette bildet, eller noen bilder, jeg skulle jo spille kamp og det var alvor. Og så kommer søster Tone med denne latterlige gleden, helt upassende for stundens alvor, bare kjempeglad for å få være med på bildet og ha vunnet denne lille kampen. Hun jubler som om hun har scoret et mål. Mens jeg er molefonken som om jeg har tapt.

Det er et karakteristisk bilde. Sånn er det å ha søstre. Jeg er veldig glad i henne.

Vinterferie

Det er vinterferie her nå. Vi hadde planlagt en reise, men den er avlyst. Vi må reorientere oss litt i en verden veldig mye skumlere enn vi noensinne har levd i, og vi må ta vare på oss selv og hverandre.

Vi følger veldig godt med på det som skjer i Ukraina. Men jeg kommer ikke til å skrive om det her, kommer neppe til å skrive noe her i det hele tatt. Dette er ingen særlig aktiv blogg lenger. Og nå er det best slik.

Det blir en vinterferie på den gamle gode måten. Rolige dager. En og annen utflukt, en og annen tur. I morgen skal Irina ut og spille Bowling med en venninne. Kanskje skal jeg gjøre noe jeg har gjort uttallige søndager opp gjennom livet, gå en liten tur, eller gjøre noe jeg svært sjelden har gjort, ta en tur på kino. Det er hundrevis og tusenvis av gode bøker å lese, bøker jeg har selv, eller kan finne på nasjonalgalleriet.

Irina og jeg baker brød hver lørdag, rundstykker hver søndag. Olia er en god del på Skype og på nett, naturlig nok, men hun driver også med det hun alltid gjør, strikker litt og finner gode tilbud på brukte ting å kjøpe, hobbyen hennes.

Vi er jo rystet så det holder. Tenk den fantastiske verden Irina ble født inn i 2014, og den urealistisk problemfrie verden barna ble født inn i tiåret før her i vår del av verden. Tenk det som har skjedd siden 2020, og som skjer nå, akkurat nå.

Man må ta vare på hver eneste gode dager man har. Og kjempe hardt for at en selv og andre skal få flere av dem. Det var liksom en selvfølge for noen år siden, er ikke det lenger nå.

Jeg håper jeg kan hente frem denne bloggposten om noen år, lese den på ny, og tenke at det gikk bra.

Godt nytt år (2022)!

Du verden så mye som har forandret seg, siden jeg startet denne bloggen, og skrev en post daglig gjennom 2008, til nå når jeg i fjor bare skrev en håndfull. Den var tett på livet mitt, bloggen, og fungerte som en omfattende reiseblogg, den gang jeg drev med omfattende reising. Den har tatt unna litt av den litterære uttrykkstrangen, som resulterte i nye blogger, slik den humoristiske siden også gjorde det. Og så var det samfunnsengasjementet, og livet selv. Alt sammen. Stadig mer er levd i livet selv, og stadig mer har funnet sitt andre steder enn her på denne helt greie bloggen.

Det er bursdagen min. Jeg er 48 år. 2021 var ufattelig begivenhetsrikt, helt syke ting som skjedde, og fine greier for en utleverende blogg, men en utleverende blogg kan jeg ikke lenger ha.

Det er ikke bare i mitt liv tingene har skutt fart, og forandret livet mitt og oppgavene mine og omgangskretsen min voldsomt, også det norske samfunnet har over veldig kort tid blitt veldig mye forandret. Jeg er historiker, det vet alle som har hengt med her på bloggen, og jeg vet endringer kommer med hver generasjon, og at de alltid medfører frykt.

Nå er det imidlertid annerledes. Dette er endringer som ikke er hva de gir seg ut for. Det er heller ikke den oppvoksende generasjon som kommer med den, og skyver det gamle bort med livene de selv vil leve, her blir de unge brukt som redskap for en verden som vil ødelegge fremtiden for dem. Det er veldig spesielt. Og debatten føres med en aggressivitet og med ufine triks som før ville blitt avslørt, og slått tilbake på de som kommer med dem.

Det er hele spillereglene som har blitt annerledes. Diskusjonene er ikke for å komme frem til en sannhet. De er for å knuse motstanderen, og vinne frem med eget syn. Samme hva. Det er ikke opplyst debatt, ikke arven fra opplysningstiden. Det er religiøs fanatsime, uten religionen. Det er gufset fra den mørke middelalder.

Oppi dette sittter Olia, Irina og jeg, og lever helt fin-fine liv, sånn som vi egentlig alltid har gjort. Lille Irina ble født rett inn i riften mellom Russland og Ukraina, en rift som har vært vond for Olia og meg, og som også har vært ført ganske aggressivt fra begge sider. Nå har vi på grunn av Covid ikke fått vært i Ukraina på en stund, så vi følger ikke så godt med, annet enn at Olia er i daglig kontakt med sin mor.

Nedstegningen av samfunnet slo oss ut i starten, i hvert fall meg. Det var fra den ene dagen til den neste, og lille Irina mistet hele sitt kontaktnett med andre barn. Det var kun oss to voksne foreldre, der særlig jeg måtte sitte foran skjermen det meste av dagen, og kvelden, på grunn av jobben. Det var vondt.

Siden har vi funnet ut av det, og er ikke så plaget av nedstegning som det jeg ser andre er. I livet jeg levde før jeg ble etablert med jobb, hjem og familie, da ville det ført med seg betydelige vansker selv for et lyst sinn som mitt.

Det samme gjelder de høye strømprisene, som engasjerer meg veldig, og som gjør at jeg får utnyttet hele min hjernekraft og det helt spesielle livet jeg har levd, med å gå like intenst inn i å lære seg historie,, litteratur og språk, som fysikk og matematikk, kompliserte tekster og sammenhenger, store mengder informasjon, som jeg hele mitt liv har brukt tiden på å sette meg inn i og forstå, og så formidle videre.

Jeg er midt i livet, cirka, over de økonomiske kneikene på veien, over fra jakten på kjærligheten til å leve med den, jeg personlig holder ut nedstegning og syke strømpriser, selv om jeg er fly forbannet særlig på det siste. Da Olia og jeg kjøpte huset, så hadde det vært kroken på døren med høye strømpriser på toppen. Vi hadde det den gang så kaldt at det gikk utover vedlikeholdet på huset, det kom fuktskader, og vi levde på grensen med de påkjenninger det medfører også på forholdet mellom oss.

Men vi kom oss gjennom det. Og fødte lille Irina kort etter. Hun sitter her foran peisen, og er årsaken til at livslykken ikke er truet, enda hvor usikker fremtiden ser ut akkurat nå. I går hadde vi en fantastisk nyttårsaften, der vi danset Rammstein så vi kunne prøvd oss som artister om tingene var lagt litt annerledes. Klokken ti sovnet Irina tappert i søvn, og gråt sine modige tårer i morges, da hun skjønte at hun hadde gått glipp av årskiftet, og hele finalen.

Unnskyld, sa hun. – Gratulerer med dagen! Det er helt greit, sa jeg. Med deg er det helt greit.

Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Første dag, påske, 2021

Det blir ikke mange bloggposter om dagen. Livet er fylt opp med andre ting, kan ikke skrive her så mye, skriver veldig mye andre steder. Men nå er det påske, den for året 2021, påske som jeg har så rike minner fra, helt siden barndommen, og som er så annerledes nå.

Vår familie hadde aldri hytte, og hadde sjelden råd og heller ikke så altfor lyst til å reise til fjells for å leie eller bo på hotell. De gangene vi gjorde det, var fantastiske ferier, men jeg husker ikke lenger om det var vinterferie eller påske. Assosisjonene til påske er dagsturer hjemmefra, og så spill og TV hjemme. Det var spill av den gamle sorten, med brett og terninger, fysisk, sammen.

Sterkest minner har jeg nå til påskene etter jeg flyttet hjemmefra, og ble student. Da ble hver påske et gjensyn med mitt gamle liv, helt annerledes livet jeg levde i Bergen. Etter hvert mistet vi helt interessen for TV, i alle fall gjorde jeg det, og så ble det om kvelden bare spill. Påsketur var et begrep, drivkraften var svært sterk etter å komme seg ut. De tradisjonsrike turene for oss, var å grille pølse på stranden, ha frokosttur, eller en tur der vi spiste alle måltider ute, inkludert frokost, og så var det de turene vi fikk til i tillegg til disse.

På begynnelsen av 2000-tallet kom digitale fotoapparat, sånn at det er mange flere og mye lettere tilgjengelige bilder. Jeg var ikke student, men jobbet som lærer, og hadde fremdeles påskeferie. Fremdeles gikk vi ut, fremdeles de samme turene og tradisjonene. Søstrene mine giftet seg, fikk familie og barn, som vokste opp og ble med, på noen av turene. Grillturene ble mange ganger flyttet fra stranda, til Møgedalshølen, ved Bråstein og Figgjoelva.

Jeg blir glad bare å se på disse bildene, enten jeg ser dem i hodet, eller på PC eller papir. Det er levd liv, herlig levd liv.

Fra 2008 er det skrevet blogg, påsken 2008 ble den siste med min far, svært sterk, den beste av dem alle. Og påsken 2009 var i utlandet, med hun jeg skulle gifte meg med, helt annerledes. Påsken 2010 var den første for Olia i Norge, da var vi to som reiste hjem, ble med på tur, og tok bilder.

Så kom fantastiske Irina, barnet, i 2014, og forsynte mitt liv og min verden med helt nye tanker og stemninger, det var et univers som åpnet seg. Alt er blitt annerledes, bedre, etter henne. – Far er lykkelig på grunn av meg, sa lille Irina på russisk allerede i tre-årsalderen, og hadde selvfølgelig helt rett.

Påsken 2016 var igjen i Kiev, jeg var i permisjon det skoleåret, et surrealistisk godt år, men en ganske annerledes påske. Jeg husker så godt fra den gangen, hvordan været der nede på et øyeblikk snudde fra surt og kaldt, boblejakke, votter og skjerf, til vårlig i t-skjorte og vurdering av kortbukse. Det var veldig kjekt å se våren utfolde seg i Kiev også, en gang.

Så kom påsken i fjor, da plutselig alt var nedstengt. I år er det det samme. Det er restriksjoner på besøk og samvær. Påske er familietid, har alltid vært det for oss, og nå er det restriksjoner på å være med flere enn de aller, aller nærmeste.

Samtidig er også mange av de herlige turomådene våre tatt fra oss. Kringeli, utenfor Gjesdal, ikke så mye forbundet med påsketurer, som andre turer, nå er det omringet av vindturbiner. Turbinene på Vardafjell er synlige fra hele Sandnes. Kan verken gå i Melshei eller Arboretet uten å få dem med seg på veien. Det tar bort noe av gleden, det gjør det. Dette skulle ingen mennesker ha rett til. Ta gleden fra andre.

I går startet Irina og jeg påsken vår med å ta en tur på kino, en tradisjon annerledes enn vi hadde dem i familien jeg vokste opp i. I vinterferien var det bra, med familien Bigfoot eller Bigfoot junior, var det vel. Filmen i går var mer på det jevne, Finny og Leah, tror jeg den het, om rededyr som har laget seg en koloni på en øde øy, og resten av dyreverden som kommer med arken til dem. Problemet med filmen var at det var ingen av karakterene som drev handlingen, alt skjedde fullstendig utenfra, om det var arken som drev hit og dit, eller vulkanen som ødela øya. Som så ofte før i moderne filmer blir mangelen på handling forsøkt kompensert med spektakulære effekter og morsomme spillopper, men det biter ikke på meg, og heller ikke på Irina, som ikke satt så fengslet og følelsesladd i denne filmen, som hun gjorde med bigfoot.

I dag skal vi til bestemor og se mer film, og spise taco. Så får vi se hva det blir videre. God påske.

Siste dag i vinterferien, 2021

Så er en ny uke godt, denne med vinterferie. Vi har holdt oss hjemme, det ble slik, vi holdt oss hjemme. Vi gjorde et stort nummer med Irina, at måneden mars tilhører våren, og temperaturene var i starten av uken egentlig ganske vårlige. Vi har brukt en del tid ute på terrassen. Raske som vi er, fant vi også frem kortbuksene, men da måtte vi riktignok ha et teppe over, når vi satt og leste.

Væromslaget kom jo også, med kaldt, og uten sol.

Onsdag gikk vi på kino, for første gang for Irina. Det resulterte i et blogginnlegg. Torsdag varierte vi suksessen, med å ha film- og tacokveld hos Irinas bestemor, som er min mor. Også det er veldig sjelden for oss, både film og taco. Vi har det nesten aldri. Filmen var bigfoot 1, eller bigfoot junior, Irina fikk sett begynnelsen av det hun hadde sett fortsettelsen på, på kino.

Det ble ganske vellykket. Mor hadde gledet seg til kvelden, og laget veldig, veldig god taco. Alt riktig. Irina var først litt reservert til filmen, men ble siden sugd inn, enda en gang. Det er fascinerende å se Irina vise frem nye sider ved seg selv. Hun er veldig opptatt av Emma, som lille Bigfoot blir litt forelsket i, og identifiserer seg veldig med henne.

Fredag så jeg gjennom om det var flere filmer aktuelle å se, men fant egentlig ingen. Neste kinotur for oss blir til påske.

Så hva har vi gjort? Vanligvis pleier jeg og vi å være veldig aktive, finne på noe hver dag, komme oss ut på tur. Men nå er jeg akkurat lite grann redusert, og har det best når jeg er hjemme. Mye fredeligere enn vanlig.

Dagene har gått med til at jeg står opp først, som alltid, skriver og leser litt, og holder på med det frem til de andre våkner. Om vi ikke har brød, baker jeg grød. Det er alltid god frokost. Kaffen har vært cappuccino, skikkelig, som i det lille kaffestedet i Kiev, med knuste mørke sjokoladebiter drysset over. Det gir glede.

Etter frokost er det litt vanlige ting, jeg leser mer, skriver mer, eller har mine to partier sjakk. Så er det dagens utflukt, som ikke går til fjell og hav eller spennende steder, men som for eksempel kan gå til butikken, eller noe sånt.

Og så er det hjem til middag, som er god, og ned i kjellerstuen, der vi fyrer opp i peisen. Så koser vi oss der nede, skriver og leser mer, jeg spiller kanskje litt gitar, Irina og jeg spiller kanskje uno eller et annet spill, og i det hele tatt, ganske fredelig.

I morgen er det vanlige arbeidsdager igjen. Det er heldigvis bare en måned til påske, jeg trenger påske. Det er så deilig bedagelig å ha fri. Jeg har rikelig å gjøre, som de som vet godt hvem jeg er og hva jeg holder på med, må vite, men det er deilig for meg å kunne disponere tiden selv, og ikke være bundet av arbeidtidens plikter. Og så er jeg jo litt nostalgisk om dagen, Irina vokser opp, 6 år, hun vokser så fort, tiden går så fort, alt sånn som jeg har lest og sett andre skrive og si, som har gjennomlevd dette før meg.

Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.

Godt nytt år – 2021!

God morgen og godt nytt år! Det er blitt 2021!

Hva har jeg gjort så langt i år? Jeg har stått opp, kledd på meg passe fine klær, med hvit skjorte og slips under genseren. Jeg har satt en deig med rundstykker, de står og hever seg. Og jeg har åpnet en ny pakke espresso, 1 kg, første kopp er fylt opp.

Det blir 2021.

Godt!

Koppen fylles opp – med 2021!

Fjerde søndag i advent, 2020 – lang tid uten blogging

Det er første gang jeg skriver noe her siden Irina ble 6 år, 11. september. Før det hadde jeg ikke skrevet noe siden april. Det er det lengste oppholdet bloggen har hatt, siden den startet i 2008.

Det er mange årsaker til det, og de har ikke alle noe på bloggen å gjøre. Poenget er at den ikke er død, den lever, og jeg skal fortsette å skrive. Når det er travelt, er blogging første salderingspost, og travelt har det vært.

I dag, nå, er juleroen i ferd med å senke seg. Den er annerledes på veldig mange måter. Verden er forandret av et virus, hva som skjer nå, kan ikke sammenlignes med noe. Selv er jeg angrepet av et annet virus, og har vært mer eller mindre syk lenge, og går på medisiner. Det er veldig uvant for meg, og jeg kan sant å si ikke fordra det.

Nå håper jeg julero og julefred skal få meg helt frisk igjen, at det ikke skal være så hektisk.

I dag reiste Irina og jeg til min mor for å tenne det fjerde adventslyset. Lille Irina er ikke så liten lenger, og kan ikke fordra at jeg kaller henne det. Hun er skolejente nå. Hun leser og skriver, og driver med sine egne ting, helt ute av foreldrenes oppsyn og kontroll. Vi merker at hun sier ting hun ikke har fra oss, hun får sine egne meninger, og blir uenig.

Det er fascinerende.

Hos mor var det spekemat til en slags middag, og julekaker til kaffe og advent. Irina elsker en lek, der vi skal mime dyr og gjette, og insisterte på at vi skulle ha den enda en gang. Den ble nok i overkant fysisk for bestemoren, som gjerne ville slappe av med kaffen.

Siden reiste vi hjem, og fyrte opp i peisen. Spilleren har gått med lun og god musikk. Jeg har lest gammel tysk litteratur, Novalis og Goethe, til berikelse for meg selv, om enn verden gir blaffen. Jeg trenger dette, trenger også å skrive om det. Det er en fluktmulighet, tenkte jeg i dag, jeg trenger slike fluktmuligheter. Verden kan jo bli ganske intens. Det er ikke alt som skjer i den som er helt bra.

Men i vår lille verden, Irina, Olia og jeg, så er tingene helt bra så godt som det blir. Irina smiler og er glad, Olia pusler med sitt, og jeg er med i alt dette.