Svømmebriller

I går da jeg som vanlig nå om vinteren satt foran peisen i kjellerstuen hørte jeg plutselig det gråt fra kjellerkorridoren. Der satt Irina, med svømmebrillene på.

Vi har hatt for vane å reise til Giskehallen cirka ukentlig vinterhalvåret. Det gjaldt særlig tiden Irina ikke gikk i barnehage, da måtte vi liksom hele tiden finne på noe. I år har vi ikke rukket det, før nå.

De jevnlige badeseansene gjorde at Irina var svært, svært tidlig ute med å svømme. Det hjalp selvsagt også at vi badet helt enormt, nesten daglig, lange somre i Kiev. Alt har vært motivert av lek. Jeg har vært uti med henne, og slengt henne rundt, alt hva hun har lyst til. Sånn har det værrt nesten siden hun ble født.

Dette har gitt henne en veldig trygghet i vannet. Det har hjulpet at hun synes det er intenst gøy. Hun får aldri nok. Og det gjør jo ikke jeg heller. Er noe gøy, og jeg er med, så fortsetter det. Vi har holdt på i timevis, i timevis.

I svømmebassenget drev hun og stod på forskjellige brett og greier å ha i vannet. Av og til falt hun av, og så kunne det ta noen sekunder før vi fikk henne opp igjen. Det var slik hun lærte å kave seg opp av seg selv, tvinge den lille munnen og nesen over vannet, slik at hun fikk puste. Det var på denne måten hun lære å svømme. Jeg tror ikke hun var mer enn tre år.

I går skulle vi bade igjen, første gang denne sesongen. Vi har badet på reise, i badeland, på hotell, og på cruise til Kiel. Men aldri i det kommunale bassenget. Hun var selvfølgelig svært entusiastisk da Olia og jeg hentet henne i barnehagen, og sa vi skulle i basseng, som vi sier det. Det ville hun være med på!

Og etter å ha bygget opp alle de forventningene, går det jo ikke å komme frem til hallen, og ha glemt badetøyet. Som vi hadde. Sånn er vi. Det var Olia som pakket. Og hun var mer opptatt av å fortelle meg om leilighetsprisene i Kiev, enn å pakke, og slik gikk det til at hun bare pakket mitt tøy, og ingen annens.

Det var ikke annet å gjøre enn å glatte over problemene, kjøpe nytt. Irina vokser hele tiden, så det blir ikke noe sløseri av å kjøpe badetøy for et år eldre enn hun er.

Og så var det disse svømmebrillene, det måtte vi også kjøpe. Hun liker å bade med svømmebriller. Moren er gammel mestersvømmer, for henne er briller fast utstyr. Den billigste typen i rett størrelse fantes bare i grønn, og så er jo Irina ei lita jente på 5 år. Det er klart, det skal være rosa.

De rosa brillene var 50 kroner dyrere, tror jeg det var. Og større, og bedre. Vi kjøpte dem.

Og plutselig hadde Irina briller som rett og slett virket. Tidligere hadde hun sant å si bestandig fått vann inn under brillene, og demonstrert sin fantastiske egenskap: ignorert det. Når noe er gøy, og det skjer noe som er vondt eller plagsomt, så må man bare droppe det vonde og plagsomme. Det gøye vinner. Den egenskapen har hun demonstrert mange ganger. Og den vil bringe henne til topps i livet.

Men nå hadde hun svømmebriller som var store og fine, som hun kunne se klart gjennom, og som ikke tok inn vann. Og som var rosa.

Det blir ikke bedre. Hun dukket ned og hentet gjenstander på bunnen, og vi tilbrakte for første gang tid ute på djupta, som vi kaller det. Hun svømte, og dykket. Det var ikke så mye tid til leketingene, denne gangen.

Og med sånne briller, må man nesten vente at man tar dem på når man kommer hjem også. Bare sånn generelt. Klart man faller litt. Ned trappen. Derav gråten. Men hun skulle jo ned for å danse, så gråten og det vonde ble raskt ignorert. Det var bare å gå inn i kjellerstuen å gjøre det. Med brillene på. Svømmebriller. Rosa. Da er det så godt som det blir, når man er fem år, og Irina.

Høst

Blogg.

Det er lenge siden. Den lengste perioden bloggen har stått uvirksom siden den ble opprettet med daglige oppdateringer i 2008. Et sikkert tegn på at jeg har hatt det travelt.

Jeg har vært i Oslo 2 ganger og i Trondheim 3, jeg har vært i Bergen og omegn, og jeg har vært to ganger i Tyskland. Ingenting har jeg blogget om.

Vårt lille, herlige barn er fylt fem år, og er fremdeles midtpunktet i livet. – Far er lykkelig, sier hun på russisk. – På grunn av meg.

Det er helt rett. Fra alle reisene og all aktiviteten har jeg alltid noe å vende hjem til, alltid barnet og kona og hjemmet vårt som fyller meg med alt jeg trenger for å holde det gående i et veldig, veldig stort tempo.

I dag har jeg fått litt tid for meg selv, foran peisen, siden Irina er stuptrøtt og går frivillig i seng. I morgen er torsdag, en deilig dag, som alle dager er deilige i livet mitt.

Jeg tror på det. Man skal ha det bra. Det snakkes mye om bærekraft i disse dager. Det er ikke mye bærekraft i et ulykkelig menneske. Har man det fint, bærer man lett ti til. Eller flere.

Det trenger ikke være så vanskelig. Et godt måltid mat. Så hvile litt foran peisen. Tenke litt. Skrive litt. Det rekker for meg.

I morgen har jeg som vanlig en rekke med ting å gjøre. Det er ikke så farlig. Denne tiden er min. Jeg nyter den.

Start på bilen – Kia Soul electric

Dere kjenner sikkert følelsen. Hjem fra ferie. Hundre ting å gjøre. Første morgen. Ikke start på bilen.

Det var verre enn som så. Bilen ikke bare lot være å starte, den var helt død. Det er en elektrisk bil, Kia Soul Electric. Kjøpt i 2015, så snart fire år gammel, og altså ute av garantien for fri veihjelp.

Jeg ringte mor, som stilte opp på kort varsel, og kjørte meg dit jeg skulle. Senere på dagen ble jeg hentet av min søster og hennes mann, som kjørte meg ikke akkurat hjem, men på ny til min mor, som så kjørte meg videre for å kjøpe startkabler.

Det er nemlig det som er problemet, temmelig 100 % sikkert. To andre jeg snakket med, og som har nøyaktig samme bil, sa de også kjente nøyaktig samme problem. Det er startbatteriet. Kia Soul har som andre elektriske batterier, ett for kjøringen, og ett for de tingene som trengs når bilen ikke er startet. For eksempel å åpne dørene. Og å starte bilen.

Det var den følelsen jeg hadde i går morges. Skulle av gårde. Trykket på nøkkelknappen, og det var ingen reaksjon. Jeg hentet en nøkkel med nyere nøkkelbatteri, uten at det var noen reaksjon der heller. Bilen var helt død. Jeg kom meg ikke inn i den. Fikk ikke en gang prøvd å starte.

Forrige gang jeg brukte bilen var i juni, så den har stått i ukesvis uten aktivitet. Dermed tappes batteriet bitte litt, og når det tappes bitte litt over lengre tid, blir det mye etter hvert. Og det er høyst sannsynlig det som har skjedd.

For å ordne på det trengs startkabler. Dette er av samme type som på vanlige biler, for alle biler har et sånt 12 volts batteri til å starte med. Og alle biler lader dette batteriet opp under kjøring, sånn at bilen får den startkraften den trenger. Jeg skriver selvsikkert, men dette er ny og tynn informasjon for meg. Jeg er ikke god med biler i det hele tatt.

Det viste seg i det jeg skulle kjøpe disse startkablene. Jeg hadde jo ikke peiling. Men mor var med inn i butikken, og hun spurte etter hjelp, sånn jeg også burde gjort, og hadde gjort, om jeg hadde funnet noen å spørre. Han viste meg helt andre kabler enn de jeg så på, jeg tror jeg vurderte sånne kabler som kan brukes til å starte fra bil til bil. Jeg trengte fra bil til stikkontakt.

Og kjørte hjem med det. Sånn med digitalt display, så jeg «kan se hva jeg gjør», som butikkhjelpen formulerte det. Det var et stort kompliment.

Hjemme igjen, er det å spørre kona, da. Og når hun ikke kan bidra, fordi hun vil hvile, så er det å se i bruksanvisningen. Da hadde jeg kommet så langt at jeg hadde fått åpnet panseret, litt. Jeg husker fra hjelpen jeg fikk fra Veihjelpen, han hadde åpnet panseret, med en hendel nede til venstre, under rattet. Og det må jeg også ha gjort, når jeg fylte på vindusspylervæske. Helt i utkanten av hva jeg kan få til med en bi.

Nå fikk jeg ikke panseret lenger opp en bitte litt. For det har en ekstra lås, og den må skyves vekk. Selv med bruksanvisningen klarte jeg ikke å finne ut av det. Kona fikk ikke hvile.

Hun greide det. Men derfra kom vi oss ikke videre. For selv om vi fant 12 volts batteriet, til høyre når du ser motoren forfra, så klarte vi ikke finne hvor vi skulle sette startkablene.

Da ble det å spørre naboen, som akkurat kom hjem. Det var kona som var på saken. Naboen hadde også et ekstra batteri, til å hjelpe, men det var ikke nødvendig når vi hadde startkablene. Han kom over, og skjønte etter en stund hvor det skulle festes. Det er pluss og minus, og plussen er under et deksel. Så gjaldt det å finne hvordan å åpne det, og så var det å sette kablene til, og kontakten i stikkontakten.

På displayet kunne jeg «se hva jeg gjør». Eller kona og naboen se hva jeg gjorde. Det viste 1,9 V og 1,8 V, altså lav spenning, det skjønner jeg, for da er vi over i teorien, og der har jeg straks større kontroll. Men det var ikke lett for meg å se hvordan den ladet. Og det blir ikke lett å se om ladingen har virket, når jeg nå skal ut og se snart, når jeg skal av gårde. Jeg har en ide i hodet om at den bør være nær 12 V.

Så får vi se. Håpet er at når jeg trykker på start, vil bilen starte. Uansett hva som står på displayet kommer jeg til å prøve, og uansett hva som står, kommer jeg til å bli veldig glad om det virker.

*

For lesere med samme problem: andre årsaker til at batteriet tappes er å ha nøkkelen mye inne i bilen, når motoren er av. Da tappes batteriet, både i nøkkelen og under panseret. Alle triksene med nøklene tapper, det at speilene retter seg ut, når du beveger deg forbi, det å åpne og lukke dørene, lysene som blinker når du gjør det, alt dette. Det tapper batteriet veldig å starte motoren. Så om du starter ofte, og kjører lite, altså korte turer, så får ikke batteriet ladet seg ordentlig opp, og kan gå tomt. Startbatteriene til KIAs elbiler er kjent for å være litt dårlige, begge de to jeg snakket om hadde skiftet ut sine, og det før garantiperioden på 7 år er utløpt (bilen kom jo i 2014, så det er ikke mulig å ha hatt bilen i 7 år ennå). Det koster omlag 3000 kroner. Det kan hende jeg også må gjøre det.

*

Og om bilen ikke starter når jeg nå går ut og prøver, så må jeg ha profesjonell hjelp. Først av mor, til å kjøre meg dit jeg skal. Så av veihjelpen, til å få bilen i gang. Jeg håper det går uten dem. Jeg har andre ting å gjøre.

Irina, Peppa gris og George

En liten historie fra barnas vidunderlige verden, dette. Det er min lille Irina, på fire og et halv år. Vi leker som alltid, og nå er det med tøygrisene Peppa og broren George det går i. Det er figurer fra engelsk barne TV, vel kjent for alle som har barn, vil jeg tro.

Så leker vi i vei, først har vi hviskeleken, så det koster etter, med peppa og George og jeg som visker til hverandre, og der det nok bare er jeg som forstår hva leken egentlig går ut på. Ikke at det gjør noe, Irina synes at det er hylende morsomt, særlig når Peppa tar lillebroren George i å hviske for tidlig.

Men så blir leken gammel, og vi må finne på noe nytt. Det er da det blir herlig. Peppa og George skal vise hverandre triks. De kan hoppe, og stupe kråke. Og så stuper George kråke nedover magen min, også baklengs.

Det er da Irina slår til med barnemagien. En vidunderlig verden vi voksne ikke lenger har tilgang til, som vi bare kan observere utenfra. – Det kan jeg også, roper hun! – Kom! Så skal jeg vise!

Så må vi alle sammen løpe inn på soverommet, for hun klarer bare å stupe kråke baklengs på myke madrasser i sengen. Hun setter Peppa og George på plass, og også meg, Peppa og George sitter fint lent mot puten. Så setter Irina seg i sengen, og stuper etter et par forsøk kråke, baklengs, så alle får se.

Det er bra.

Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

Langhelg fra torsdag til fredag i Kristiansand

Det var ingen langhelg, det var bare å reise til Kristiansand for å ha eksamen en torsdag, og reise hjem dagen etter. Men det føltes som en langhelg. Og hadde begivenheter nok til å dekke én.

Gårsdagen skrev jeg om i gårskrev jeg om i går, helt frem til jeg våknet i dag egentlig, frisk og opplagt etter en god natts søvn. Så var det til en god, lang hotellfrokost. Det ble veldig koselig, mor, jeg, Irina og Olia. Alle fant den frokosten de likte. Særlig var det kjekt å se på Olia, som virkelig visste å forsyne seg.

Vi spiste og drakk kaffe og juice og smoothie til frokosten var ferdig, og betraktelig lenger enn det. I fjor hadde vi jo dårlig tid med frokosten, det var tross alt eksamen. Denne gangen var det deilig å ha eksamen overstått, og bare ha hjemreisen igjen, en hjemreise vi hadde god tid til.

Alt gikk rolig og fredelig. Mor og Olia gikk opp på rommet for å pakke, Irina gikk lite grann i lekerommet, mens jeg fullførte min siste doble espresso. Den siste i en lang rekke.

Og så var vel klokken litt før klokken elleve, før vi kjørte ut av Kristiansand. Vi gjorde et søk på Fiboveien i Lyngdal, og så at vi hadde strøm nok på batteriet til å komme dit. Det var jo oppløftende. Så slapp vi en ekstra lading på Søgne.

Lille Irina sovnet ganske så snart, mens vi andre pratet og koste oss. Det var en fredelig kjøretur på halvannen time. Så var det Lyngdal, der det var ladekø på de tre laderne. Det er noe man må ta i betraktning med elbil, det er en grunn til at vi har alle fordelene, og at elbil ikke egentlig har slått an i andre land enn i Norge.

Men mens vi ventet på å lade, og ladet, fikk vi handlet rikelig i alle butikkene som er rundt denne ladestasjonen. Det var virkelig rikelig, leke til Irina, kransekakepynt, pledd, håndkle, sko til Irina, et par nødvendige tekniske duppeditter til meg, CD-rom og minnekortleser, og i det hele tatt rikelig. Vi var der lenger enn vi ville, men utnyttet tiden godt.

Så var det å kjøre til dagens hovedattraksjon: Sørlandsbadet. Badeland. Det er det kjekkeste Irina vet, og det er høydepunkt for oss alle.

Sørlandsbadet gjorde en fin gest med å slippe mor gratis inn. Det var først litt diskusjon om hun ville, og det var Irina som ville ha henne med. De visste jo kanskje hva de gjorde, mor kjøpte rikelig med mat til oss der inne, men en fin gest var det likevel. Og sånn jeg gjerne skulle sett det var mer av, i et samfunn der altfor mye måles etter penger, for lite måles etter storsinn.

På Lyngdal har de organisert innebadingen i 2-3 basseng. Det er et dypvanns med stupebrett og mulighet for treningssvømming. Så er det et for barn, tilrettelagt for lek. Og så ett for de helt små barna. I tillegg er det et basseng for velvære, og det er noen sklier i tillegg. Og innendørs og utendørs Jacuzzi.

Vi var mest i barnebadet, naturlig nok. Irina brukte litt tid på å venne seg til badingen igjen, enda hun hadde badet vilt så sent som i går. Men etter å ha vært der noen timer, var det bånn gass. Hun er fire og et halvt år, men svømmer som den mest selvsagte ting av verden, og er ikke redd for å få vann noen sted på kroppen. Om hun får vann i munnen, nesen eller halsen, harker hun det ut igjen, vann i øynene ignorerer hun helt, ingen uhell i vannet affiserer henne det minste.

De har en liten foss der. Folk lot seg overraske da jeg sendte Irina rett gjennom denne fossen, sittende i en liten båt. Forundringen ble ikke mindre av at Irina på den andre siden av fossen, på dypvannet der, veltet hele båten, med seg oppi, falt i vannet, med båten under seg, dyttet båten vekk, og svømte som ingenting. Sånt gjør ikke mange fireåringer.

På dypvannet, treningsvannet, gikk vi også uti. Der lurte Irina på hva banene er. Jeg sa de er for folk som skal svømme fort. – Er det for folk som skal svømme sånn, sa Irina, og svømte av gårde, helt riktig, med ordentlige svømmetak. Ellers minner det mer om hundesvømming, det hun driver med. Og så har hun en form for fiskesvømming, der hun ligger på ryggen, og vrir på skuldrene for å skyte fart. Det er teknikken hun har, som går raskest.

En liten gutt på 6 år viste hvordan man super. Det var i det lille området Irina og jeg kaller «pause». De har en liten strømrenne, rundt et lite tårn, og inn i det tårnet går det an å svømme, og der er det ikke noe strøm. Der er det også en sitteplass, under vann. På den kan barn stå, og så kan de kaste seg ut. Den lille gutten gjorde det.

Og Irina kopierte. Så til de grader. Hun har jo ellers alltid hoppet. Nå fant man ut at man også kan stupe, eller kaste seg ut. Helt stup fikk hun ikke til, konseptet at hodet skal ned først, var ikke med. Ellers var alt på plass, kaste seg utover, hendene frem. Og hun fant på en rekke med tilleggstriks også. Kast med vridning. Kast, og å flyte litt, under vann. Og kast, og så bli med strømmen en runde eller to. Jeg tror det hører til sjeldenhetene at fireåringer gjør sånt som det der.

Olia holdt seg stort sett i Jacuzzi-badene ute og inne, og hadde det samvittighetsløst storartet, som hun formulerte det på russisk. Mor sørget for maten, rikelig av pizza, pommes frites, pølse og løvstek. Det var en fabelaktig opplevelse, i timevis. Og det gjorde at hjemturen ikke føltes så lang, eller som noen hjemtur i det hele tatt. Det var bare kjekt, minner for evigheten.

Fra Lyngdal skled vi inn i risiko med tanke på batteriet. Jeg undervurderte hvor langt det var til Helleland, og hva det kostet ekstra å kjøre frem og tilbake til badelandet på Korshavn. Da vi kom ned på 19 km igjen på batteriet, søkte vi hvor langt det egentlig var igjen til Bens Kafe, og fikk oss en støkk da det var 15 km. Det gav bare 4 km til overs. For lite til at det er kult.

Men det gikk bra. Vi sparte jo inn litt, på å renne nedover noen bakover, og hadde 10 km igjen da vi kom frem, og fikk ladet. Da ladet vi også så vi hadde rikelig helt hjem.

På veien kjørte vi nå over Høg-jæren, og vindkraftturbinene som der ødelegger landskapet. Det er vanvittig. Ellers ligger landskapet så fredelig og fint i kveldssolen. Det er avslappende å se grønt gress og fjell. Det gir fred og ro i sjelen. Og så kommer de gigantiske turbinene, spinner og støyer. Det er det styggeste som har skjedd i vår levetid. For noen få menneskers vinnings skyld, ødelegges stemningen for hundretusener. Det er det dette er snakk om.

Men ok, vi ristet det av oss, og kjørte oss hjem til Klepp, for mor, og til oss, på Ganddal. Der er det også veiarbeid og annet arbeid. Vi lever i en tid uten respekt for natur og for liv. Det gjør meg vondt. Det ødelegger bare litt i en sørlandsreise som var fantastisk. Det var jo egentlig eksamen, men eksamen druknet helt i alt det gøye! Aldri har vel eksamen vært knyttet til så mye kjekt, som disse eksamene i tysk har vært. Virkelig, virkelig noe som bare har gitt meg godt og moro, og det samme til familien min, turene til Kristiansand er noe Irina, mor og Olia tenker på, og husker som noe av det kjekkeste som er i året!

Eksamenstur til Kristiansand

I fjor reiste vi alle sammen til Kristiansand for eksamen i tysk. I år gjorde vi det igjen. Like vilt, like kult.

Det har hvert år vært litt krevende å ta eksamen i tysk på avstand midt i alt det andre jeg har å gjøre. Men i år har det sprengt alle grenser. Jeg får ikke vært på noen forelesninger, ingen kontakt med andre studenter, så det blir å lese det som universitetet legger ut på nettet, og det som blir lagt ut som pensum. Jeg er for lengst ferdig utdannet, og vel så det, så jeg gjør jo dette for gøy, og leser også for gøy. Så jeg har også brukt veldig mye tid på tidsperioder som ikke er pensum, og satt inn støtet med opplysningstiden og det fom følger, med Goethe, Heine og Hölderlin.

Nå var det altså tysk etterkrigshistorie. Da kan jeg ikke flyte så mye på hva jeg allerede har lest, og for tiden etter gjenforeningen har jeg vel knapt lest noe som helst. Jeg kan jo etterkrigshistorien her i verden, og jeg kan litteraturhistorien etter verdenskrigen, men jeg kan det ikke noe spesielt for Tyskland, og nå var det Tyskland det gjaldt.

Og så har jeg blitt aktivist, med overbevisning om at det er viktigere å stanse den omfattende utbyggingen av naturødeleggende vindkraft, enn å gjøre det bra til eksamen. Det gjør at jeg for første gang i mitt liv har hatt litt vanskelig for å konsentrerer meg, at jeg må inn og sjekke Facebook, hva som har skjedd der siden sist.

Mot slutten ble det litt stress, kan man si. Og så har man et fireogethalvtårig barn, skjønnere en verden, som sier: ja khotsju igratj (jeg vil leke). Nikakov eksamena (Ingen eksamen). Mitt farshjerte overvinner ikke sånt. Jeg kan ikke si til Irina at nå skal jeg ha eksamen, og det er viktigere enn deg. Da får jeg heller møte mindre forberedt enn jeg burde.

Så sånn ble det. Klokken fire våknet jeg av meg selv, en time før klokken, og så var det opp og sprenglese litt til, har jeg egentlig oversikten alt universitetet har lagt ut? Er det noe jeg ikke engang har fått med meg? Og litteraturen, jeg får ikke lest den så det fester seg. Kanskje vil det være tid til å få lest litt til, mens vi lader?

Klokken 0500 våkner resten av følget. Klokken 0530 reiser vi ut til Klepp, for bestmor Kari, og så er vi i gang, i Kia Soul Electric, fra Sandnes til Kristiansand.

Målet er Flekkefjord. Og været er møkk. Rundt fire grader, og regn. Det blir knapt verre for batteriet.

Etter Ålgård kjører vi forbi Monstermøllene, som ikke er møller, men turbiner, men monstre er de, på Skurvanuten og andre steder. Dette er turbiner Gjesdal sa nei til, men som staten overstyrte. De er så gigantiske, at de dukker opp som romskip fra katastrofefilmer, reiser seg over fjelltoppene, før vi er ved dem. Og de spinner sin kraft til Tyskland, til eiernes fortjeneste, vår utgift. Disse turbinene var ikke engang ønsket av lokalsamfunnet, Gjesdal kommune sa nei, men staten overstyrte.

For hva? Hva er det som gjør akkurat dette stedet så viktig å selge kraft til Tyskland fra? Statlig styring gjelder viktig infrastruktur, sykehus og veier, da er jeg skeptisk, men skjønner at det er mange hensyn å ta. Krafteksport? Som ikke engang gir inntekter, men utgifter, for lokalsamfunnet? Det er klart, dette er viktigere enn eksamen.

Og vi kommer oss til Flekkefjord. Det er iskaldt. Og jeg har i kjent stil pakket for varme, pakket etter kalenderen, ikke etter været som er. Jeg har med to kortbukser, ingen jakke. Det er fire grader og sludd.

Det ble ikke noe særlig med den lesingen, kan man si.

Etter Flekkefjord sovnet først Olia, så Irina, som to skudd der i baksetet. De sov lykkelig helt frem til Søgne, halvannen time kjøretur de slapp å være med på. Vi hadde en drøy mil igjen på batteriet, da vi kom frem.

Og på Søgne var det ladekø. Klokken var halv ti. Min eksamen begynner 1110. Så det skal gå. Fra Søgne til Kristiansand er bare halvannen mil.

Fint gikk det, og fint gikk det å finne frem. Parkeringsplass fant vi etter en stund. Alt var fullt, men det var noen som kjørte ut etter en stund, og så kunne vi kjøre inn. Deretter var det å finne rett sted. Jeg hadde bare et tall og en antagelse i hodet, hadde glemt å skrive det ned hvor det skulle være, men det var riktig. Vi fant frem.

Så var det å forberede seg litt, noe som selvfølgelig ikke gikk denne gangen heller, og så var det eksamen, der de nå fikk seg en forunderlig opplevelse, de to sensorene. Det jeg kunne, kunne jeg selvfølgelig godt, jeg har ingen problemer med å forstå stoffet, og kan hente sammenligninger og trekke paralleller hit og dit, men så er det også opplagte ting de har snakket om på forelesninger gjennom kurset, som hos meg er blankt.

Ikke lett å vurdere en sånn kandidat. For meg var det veldig behagelig å få det ferdig, dette var den siste eksamenen, nå gjenstår en obligatorisk innlevering, og så er det en siste innlevering av alt arbeid vi har gjort gjennom semesteret, og så er tyskstudiet fullført. Det er veldig bra, og vel verdt en liten feiring.

For oss var det bare å reise ned til Kristiansand, sjekke inn på hotellet, og installere Irina og meg i badeanlegget Aquarama. Der var vi i fire og en halv time. Konstant i vannet. Konstant.

Og Irina på fire og et halvt er jo et unikum, der hun hopper og svømmer og dykker og flyter og oppfører seg i vannet, som om mennesker er laget for å være akkurat der. Det begynner jo ganske artig, da hun hopper uti et sted det ser ut til å være grunt, men så er det dypt, og hun går straks under med hele seg. Jeg tror også det er grunt der, og har ingen sjanse til å komme meg bort med en gang. Nå gjelder det at Irina husker hun kan svømme, og kommer seg over sjokket å få hele hodet plutselig under vann, når man ikke er forbedet på det.

Ingen sak. Før vi er ferdige å bade hopper Irina fra alle kantene som er. Og hun flyter rundt i renna, langt unna meg. Hun kan hoppe ut i denne renna, mens jeg er i et annet basseng. Den ene gangen hun gjorde det, fikk jeg krampe i leggen, og måtte få unna den, før jeg kunne hoppe uti etter henne. Ingen sak.

Før vi gikk, så vi uti det store dype bassenget, med stupebrett. Ikke nå. Neste gang?

Mor var med bittelitt, og jeg instruerte henne i det aller viktigste: kjøpe vin. Nå skulle det gjøre godt med et glass, før vi gikk ut for å spise, og etter vi kom hjem.

Før vi gikk ut fungerte det helt fint, helt som det skulle, men etter vi kom hjem var det ikke snakk om vin. Da var det rett i seng, stup i søvn. Klokken var ikke engang ti. Dette innlegget skriver jeg dagen etter, da jeg som vanlig har våknet utvhilt, frisk og fin, klokken seks. Det var veldig koselig å spise også, men du verden så trøtte vi var. Selv Irina glemte liksom sin pommes frites og hamburger, og ville liksom heller hvile hodet mot foten min, og snakket om å gå tilbake til hotellet. Mor og jeg koste oss med Spaghetti Carbonara, pizza og vin, men også vi skjønte det ville bli bra å gå tilbake til hotellet.

Opprinnelig var planen å gå og tusle litt ved sjøkanten, slik vi gjorde i finværet i fjor. Den planen droppet vi, kan man trygt si. Vi ringte tilbake til Olia, som heller ville slappe av på hotellet, vi kommer hjem. Også Irina måtte ha mobilen, for å få si det, nå kommer vi til hotellet, sa hun. Så løp hun.

Alt i alt en nydelig dag. Verdt å huske. Sånne som gjør seg i et liv.