Ingen bleier i Kiev

Noe av det vi skal forsøke her i Kiev er å få lille Irina til å slutte med bleier. Hun er to år og åtte måneder, så det er ganske på tide. Allerede er hun i stand til å sove natten gjennom uten bleie, og til å gå litt uten bleie, frem til hun selv ber om det. Her i Kiev har vi bestemt oss for å gjøre det brått. Vi lar Irina forstå at her i Kiev finnes det ikke bleier, så hun har bare å lære seg det.

Vi har forberedt henne litt. Lenge har vi sagt at vi snart skal reise til Kiev, der er babusjka og Tasja, der er hunden Mike, der er Samokat (sparkesykkel), der er ikke bleier. De første tingene har hun fått med seg, særlig at hun der har en samokat (eller masokat, som hun søtt kaller det), men det der med bleiene ser det ikke ut som hun har tatt helt alvorlig.

Straks vi kom ned hit, fikk vi babusjka også med i planen. Hun har jobbet i barnehage i sitt yrkesaktive liv, med ansvar for 30 små barn fra morgen til kveld, hun vet nok hva som kreves. Og hun er enig i å sette hardt mot hardt, bleier blir det bare ikke.

Så er det bare at vi har med lille Irina å gjøre. Hun har en viljestyrke som trosser selve naturen. Hun ber oss alle om pampers, russisk har ganske artig merkenavn for en del vanlige ord som bleier (pampers) og tape (scotch), men da verken far eller mor vil gi henne det, får det heller være. Alle er behjelpelige med å finne potten til henne, lille Tasja viser til og med hvordan det skal gjøres. Men ingen kommer noen vei. Blir det ikke pampers, så får det heller være.

Slik gikk faktisk hele dagen. Irina har ikke hatt bleie, og ikke gjort fra seg, verken vått eller tørt. Hele natten har hun sovet, også uten bleie, og nå neste natt skal hun også sove, uten bleie. – Hun holder ut til det siste, sier de her. Men det får så være. Bleier får hun ikke.

Neivel, er det som Irina sier. Så tisser jeg heller ikke.

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Polutsjilos!

Sommerferien er kommet, og jeg kan skrive noen av de postene jeg skulle ha skrevet for lenge siden.

Russerne bøyer verbene sine litt spesielt. I nåtid blir de bøyd etter person og tall, slik verbene i de latinske språkene blir det. I fortid blir de bøyd etter kjønn. Så når det er noe som har hendt, så er de opptatt om det er hankjønn eller hunkjønn som utførte handlingen, er det noe som hender, er de opptatt om det er jeg, du eller en tredje person. For refleksiv legger de til en endelse -sja, -ся, og den følger bøyningsreglene og lydreglene etter formen på verbet. Så når det er et intetkjønnsord som har utført noe i fortid, blir det til stammen av verbet lagt til -os, eller med kyrilliske bokstaver -ось. Det myke tegnet pleier ikke å bli tatt med i transkriberingen til norsk. Men det skal altså være en myk s, noe mitt tospråklige barn på to og et halvt får til uten problemer what so ever, mens jeg etter 13-14 år med forsøk kanskje begynner å nærme meg noe.

Det russiske ordet for å få er polutsjitj, i refleksiv polutsjitsja. I fortid blir det polutsjil, fortid intetkjønn polutsjilo, fortid intetkjønn med refleksiv polutsjilos, eller med kyrilliske bokstaver получилось. Verbene og å få seg blir brukt på mange ulike måter utover grunnbetydningen i de forskjellige språkene, tenk bare på det engelske get. Russerne bruker sitt polutsjilos også i betydningen «det lyktes» eller «det gikk», direkte oversatt «det fikk seg». Kanskje har norsk en beslektet variant i sammensetningen «fikk til»? Kanskje er det også dette som gjør at jeg bruker ordet polutsjilos i denne betydningen, i overkant mye?

I alle fall begynte lille Irina i mars eller april å ta etter. Det er et avansert ord for henne, med fire stavelser, prøv bare å huske det selv, dere lesere som tror dette skal være lett. Irina sier nok noe mer i retning av -sjilosj, jeg tar med den siste j’en for å indikere at den myke konsonanten s er plettfritt uttalt, den sitter. Det er starten av ordet som er litt shaky. Her kommer også foreleseren min i faget norsk som andrespråk, ved universitetet i Bergen, inn i hodet. Han snakket om at det er noe med barn og språklæringen, som om de er programmert, «legg merke til slutten av ord». Meningen her var nok helst at slutten av ord ofte inneholder viktig bøyning, og det er slik barna får inn grammatikken, men det stemmer jo også overens med hvordan lille Irina uttaler ordet polutsjilos, det gikk!

Min mor sier ofte at da jeg selv var liten, og tegnet, så hadde jeg etterpå for vane å vise arket frem og si: Se hva det ble! Sånn har for øvrig hele mitt liv vært, alt jeg har gjort, og alt hvordan jeg har planlagt. Lille Irina har en litt annen variant. Hun bruker det når hun tegner, men enda oftere når hun bygger noe med legoklossene og duploklossene. Hun pleier å sette alle klossene opp i et høyt tårn, i forskjellige farger og former. Så påkaller hun oppmerksomheten til sin mor eller far, og kommer med en feiende -sjilosj!

Mama! papa! -sjilosj!

 

Ogna!

Pinsen ble avsluttet med en nydelig tur til Ogna. Denne gangen var hele slekten med.

Min plan var opprinnelig å ta toget, men denne helgen har som så ofte ellers togene her på Jæren vært forsinket og forskjellig, så det ble bil igjen. Mor var skeptisk, og mente det var langt, men det tar ikke mer enn drøye 40 minutter fra Ganddal,og enda mindre fra Klepp og Kverneland, der resten av familien bor.

I gamle dager, da jeg var liten og hvithåret og folk på Jæren bodde i telt på camping, da hadde vi oss noen helger på Ogna. Vår familie på 5 i telt, Bestemor og bestefar først i telt, så i det som heter «kombicamp», en kombinasjon mellom telt og campingvogn. Det var nok derfor det føltes så langt, det var et sted vi reiste for å overnatte. Jeg husker stedet som svaberg og furuskog, lang sandstrand, og langgrunn sjø. Iskaldt vann, selvsagt. Jeg likte meg bedre på Sørlandet, og vi sluttet snart å campe på Ogna, sikkert før jeg begynte på skolen.

Nå er det ganske annerledes der borte. Forteltene til de overdådige campingvognene er større enn teltet vi fem sov i, og de fleste har nå fått seg innrettet egen hageflekk og terrasse i forbindelse med vognen eller hytten sin. Det er som en liten landsby, et lite byggefelt. Og det er utbygget grovt og grådig, slik som man gjør det om dagen.

Men havet og stranden og svabergene er de samme. Og det gir ro i sjelen.

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.

Punktert dekk

Flatt dekk.

Nå lørdag skulle vi endelig prøve å skifte dekk på vår Kia Soul electric fra 2015. I fjor fikk vi det ikke til, av en eller annen grunn fant vi ikke ut av hvordan jekken virket, nå i år kan vi ikke skjønne hva som var problemet. I det ene dekket står en stor, tykk stift, en slags forsterket tegnestift, usikker er jeg på hva de brukes til og hvor den kommer fra. Ikke vet jeg lenger hvor lenge den har stått i dekket. Jeg forsøker å ta den ut – det må dere ikke gjøre, folkens, det er en stor feil, la den stå i – men får det ikke til. Kona kommer til med litt verktøy, og vipper den ut.

Vi har litt utradisjonelle kjønnsroller hos oss. Det vanlige er at jeg tar barnet, mens kona gjør grovarbeidet. Ikke omvendt. Akkurat med bil føler jeg at jeg har et forsprang, siden jeg har sertfiktat og har vokst opp med bil, noe hun ikke har noen av delene. Hun har heller aldri vært med på å skifte dekk, noe jeg har gjort selv, det var en av de få tingene far ville ha meg med på av arbeid. Og i moderne tid har jeg skiftet dekk på mors bil, da jeg punkterte med den. Så jeg vet litt hva det går i, og har et lite forsprang på henne. Likevel insisterer hun på å være med, og etter hvert overta, som vi skal komme til.

Nå, ved første forsøk, greide vi ikke å skifte dekk på bilen i år heller. Vi fant ikke ut hvor vi skulle plassere jekken. Kona er veldig skeptisk til hele hjulskiftet, hun har jo aldri gjort det før, og stoler slett ikke på meg. Jeg vet – eller mener bestemt – det skal være mulig. Men denne elektroniske bilen vår har et plastdekke under, som ser ut til å dekke det hele. Og det er ikke godt å forstå hvor jekken skal plasseres. Jeg forsøker å gjøre det på plasten, et sted den kjennes hard, og med stål og bil like over, men i det jekken begynner å ta og bilen løftes, virker det veldig feil. Vi gir opp. En nabo, som beleilig kommer hjem, prøver etter beste evne å hjelpe oss, men finner ikke ut av det han heller.

Sånn er den nye generasjon, teknologien løper fra oss. Vi skjønner den ikke, og betaler for å få den fikset, eller kjøper nytt. To menn i 30- og 40-årene ville aldri blitt stående opprådd med bil og jekk, den gang vi selv var unge og vokste opp. Da hørte det med til hverdagskunnskapen alle hadde.

Uansett, vi parkerte bilen i garasjen, og gjorde oss noen tanker om at vi kanskje bare skulle bruke vinterdekk hele året dette året også. Det er ikke så uhørt som det høres ut, vi er jo bortreist store deler av sommeren, og bruker bil veldig lite i sommerhalvåret. Allerede i oktober er deg legitimt å skifte tilbake. Så det er bare snakk om et par måneder, for oss som kommer tilbake fra ferie i midten av august.

Søndag ettermiddag skulle Irina og jeg på en kort kjøretur. Det var ikke noe spesielt, vi tenkte oss bare et nytt sted og leke litt. Det var her vi oppdaget hjulet var flatt, paddeflatt. All luften var ute. Bilen var punktert.

Så hva gjør vi? Med punktert hjul kommer vi ingen steder, og snart har vi bruk for bilen. Mandag morgen ringer jeg verkstedet, som sier at jeg må få bilen bort, så skal de få fikset hjulet. Jeg innvender at jeg kommer meg ikke bort med punktert hjul, og legger til at bilen står i garasjen, hvorpå de forklarer hvordan jeg kan bruke en kompressor til å pumpe luft inn i hjulet midlertidig, nok til å komme meg til verkstedet. Eventuelt må jeg jekke bilen opp, ta hjulet av, og komme med det. Sånn slutter samtalen.

Ut over formiddagen blir jeg mer og mer usiker. Jeg finner jo ingen kompressor bak i bilen, der den skulle være, og om jeg hadde funnet den, er det slett ikke sikkert jeg hadde skjønt hva jeg skulle gjøre med den. Og å jekke bilen opp, det hadde jeg jo forsøkt, uten å få det til. Jeg vurderer å ringe slekt og kjente, folk som kan komme med tips og hjelp, kanskje til og med komme og hjelpe selv, en eller annen dag. Vi har jo levd uten bil noen år. Selv om vi er blitt godt vant nå, skulle vi kanskje kunne klare det igjen.

Det er når kona står opp det blir fart i sakene. Hun sov lenge denne morgenen og formiddagen, og da hun våknet, insisterte hun på å spise. Jeg hadde jo ikke tenkt at hun kunne gjøre noe med bilen, og slett ikke tenkt på å be henne om noe, men hun ble ganske sint, ba om å få spise ferdig, så skulle hun fikse det der med bilen, etterpå.

Spise ferdig gjorde hun, og med russisk pågangsmot gikk hun i gang med en kraftig sykkelpumpe for å få luft i dekket. Det hadde nok blitt luft i tvilsomme mengder, men kanskje nok til å kjøre forsiktig til et verksted i nærheten, eller et sted å fylle på mer. Men det var en start, etter at jeg hadde vært lamslått en tid. Enda mer fart i sakene ble det, da jeg spurte en eldre nabo, en i mine foreldres generasjon, om han visste noe om punkterte dekk. Det gjorde han selvfølgelig, og enda mer visste karen han hadde på besøk. Han og konemor Olia har jo utvekslet litt kunnskap og erfaringer i husbygging og oppussing, vi har holdt på med det begge.

Han her karen kom over, fant frem kompressoren, som lå under enda et hakk i bagasjerommet, et rom jeg etter halvannet års bruk av bilen ikke har funnet, og han hadde heller ingen problem med å bruke den. Han fylte på luft som bare juling, visste på tallskiven hvor sterkt trykket skulle være, og hadde i det hele tatt full kontroll. Konemor Olia fylte nøye med.

Så kunne vi kjøre til verkstedet.

Først prøvde vi et verksted like ved, et verksted som ikke var forhandleren. Der kunne de ta oss inn, men ikke straks. Vi kjørte i stedet til vår egen forhandler, litt lenger unna. Det gjorde vi lurt i, for vi ble tatt veldig godt i mot, fikk rikelig med kaffe og sjokoladedrikk til den minste, og hadde det i det hele tatt veldig fint mens de prøvde å finne feilen. Noe de ikke gjorde.

Enda hvor mye arbeidskaren blåste dekket opp og smurte med såpevann, så kom det ingen bobler, ingenting som indikerte hull. Vi var jo ganske opprådde, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Samme morgen hadde hjulet vært flatt, det var helt sikkert, og en stor stift hadde stått i det, det var også sikkert. Jeg hadde tatt bilde av det, men dessverre ikke på mobiltelefonen, så jeg hadde ikke bildet tilgjengelig og kunne vise. Uansett fikk jeg bli med inn og se på hjulet, og se at det så vitterlig veldig, veldig helt ut. Vi ble enige om å hekte hjulet på, og reise hjem. Ikke en krone skulle de ha. Ypperlig service på Ålgård Auto, det må det være lov å si, her, offentlig.

De visste oss også hvor jekken skulle settes, og garantert oss at den jekken vi hadde, var brukendes nok. Det var kona som fulgte med på dette, jeg tenkte at om jeg vet det virker, skal jeg nok finne ut av det. Men kona gav seg ikke før han hadde visst nøyaktig hvor det var, og til og med hadde satt jekken bortil. Så skjønte hun det.

Dermed kunne vi skifte til sommerdekk. Betimelig, men også nyttig, siden vi da kunne ha det punkterte hjulet av bilen, og se om det holdt seg. Om luften gikk ut av det, kunne vi ta det med flatt, og så ville de kanskje finne ut av det.

Kona var veldig i mot å skifte dekk samme kveld, enda jeg sa det var jeg som skulle gjøre. Sånn gikk det ikke. Kona insisterte. Jeg ble sendt inn for å lage middag, og ta meg av barnet. Hun gikk i gang med bilvask, og så hjulskift.

Nå gikk det som en drøm. Før jeg hadde fått det med meg at hun var i gang, var første hjulet skiftet. Og mens lille Irina og jeg var en kort tur i nabolaget, ble resten skiftet ferdig. Vinterhjulene er trygt plassert i garasjen. Også det som eventuelt er punktert.

Bilen så veldig frisk og fin ut, nyvasket og med nye sommerdekk, nye felger. Det var rent som jeg fikk lyst til å kjøre, bare på gøy. Vi tok en liten runde rundt kvartalet, den korteste runden vi kan gjøre fra der vi bor, og bilen gled stille og fint. Først var det uvant og skummelt, men den ble snart kjørt inn. Alt var i orden. Punktert dekk er fikset. Neste gang vil vi klare det bedre. Nå vet vi hva vi skal gjøre.