Gøyeste eksamen i tysk!

Det ble en skikkelig fin opplevelse å ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder. Rett og slett gøy!

Vi reiste ut til mor i går kveld, fylte bensin på veien, og fikk roet oss godt ned i hjemmet hennes i Kvednadalen. Lille Irina sovnet inne hos henne, mens jeg og Olia sovnet inne på det mor kaller «jomfruburet», i vår gamle seng fra Bergens-tiden!

Klokken halv fem var det opp. Begge var straks morgenfriske. Mor hadde klokelig laget klar nisten på forhånd, altså kvelden før, slik jeg sa det ikke var nødvendig, og hun hadde meget smart og meget flott bakt frokostbrød å ha som denne nisten. Med karbonadekaker fra Håland kjøtt og med ost og skinke av god kvalitet, så ble disse frokostbrødene superniste. Kaffe og vann var satt klar på trakteren, det var bare å trykke på knappen, så kom snart en liter kaffe ut. Den var å helle over på termos, så var det å pusse tennene, og dermed var vi mer eller mindre klar til å ta ut.

Litt over fem startet vi bilen. Det var helt mørkt, naturlig nok, men uventet trafikk hele veien, fra Klepp til Kristiandsand. Det var aldri sånn at vi var helt alene på veien. Olia var våken og lystig, og holdt meg våken med sitt prat, om jeg ikke skulle være våken av meg selv.

Tysk og eksamen var ikke noe tema. Det var bare unntaksvis jeg klarte å skyte inn noe jeg hadde lest, noe jeg mente Olia måtte være påpasselig med. Hun har lest litt i tyskbøker hun har kjøpt i Kiev, og hun har sett litt filmer på YouTube og manøvrert litt med tysk på internett og mobiltelefon-apper, men knapt nok sett på noe av det vi har på pensum. «Unntaksvis» er rette ord, eksamen og tysk var virkelig ikke noe tema på den tre og en halv timers lange reisen vår. Det mest eksamensrelevante var hvordan vi skulle finne frem.

Turen opp gikk forbausende raskt og greit. Sånn er det i kjekt selskap. Olia er en kvitrende fugl når hun er på sitt beste, som hun var og er i dag. Oppe ved Mandal måtte jeg ta en liten strekk, spise litt niste, la være å kjøre noen øyeblikk, på en rasteplass. Det var lurt, for med det kviknet jeg til, sånn at de siste par milene gikk som en lek. Litt bryderi var det riktignok å finne frem, vi – eller jeg – hadde sett nøye på hvordan det var helt mot slutten, at vi skulle over en bro, gjennom en tunnel, og så til høyre, og videre, men fra vi kjørte inn mot Kristiandsand, og til vi kom over denne broen, det hadde jeg ikke sjekket nøyere enn at jeg visste vi skulle være på E18. Her var vi litt shaky en stund, men vi traff blink med første forsøk, og behøvde ikke å snu.

Oppe ved universitetet var det lett å finne parkeringsplass. Det vekket også mange søte minner å se studentene komme til universitetet de også, minne fra vår egen studietid. Du verden så mye fredeligere det er å komme til universitetet og eksamen som voksen! Vi har ikke noe press, jeg har jobb, bolig og familie, alle de tingene som plager én når man er student, alt man har å tenke på ved siden av faget, og som strengt tatt nok er viktigere enn faget også.

Jeg var også veldig godt forberedet, og hadde ingen frykt for hva som ventet. Eksamen er veldig drillet, så vi visste veldig godt hva vi gikk til. Den største utfordringen var egentlig å finne frem til eksamenslokalet. Som førstegangsgjester ved UiA var ikke den oppgaven opplagt, men et par spørsmål og et kart, så fant vi rett frem til riktig bygg også, og deretter riktig rom.

Problemet var selvfølgelig PC-ene. Dette var første gang vi skulle ha eksamen på PC. Verken Olia eller jeg hadde koblet på nettverket til UiA før, og begge hadde problemer. Et par minutter før eksamen ble vi endelig koblet opp. Og når vi først var på nett, og hadde eksamen for oss, så var det ingen sak.

Olia var ferdig klokken 1200, mens jeg satt tiden ut til klokken 1300. Det var det bare en annen student som gjorde, og vi kom godt i snakk. Hun ville ha Olia og meg opp til kantinen for videre prat, noe jeg ville vært med på hadde det vært bare meg, men nå var det også Olia, og særlig Irina hjemme med slekta. Vi måtte komme oss i bilen, og kjøre hjem.

Hjemturen ble like koselig som turen opp. Praten gikk om alle ting, og heller mindre om eksamen. I barndommen og tidlig ungdom kjørte jeg hver sommer på ferie til Sørlandet, så det var mange minner derfra, og flere steder som så ut omtrent som de gjorde den gang. Vi drakk også resten av kaffen, og spiste resten av maten. Rundt Moi sovnet Olia, og så våknet hun igjen et stykke før Vikeså, da jeg vekket henne fordi jeg så en vakker hegre fly like over bilen. Det var lavt novemberlys, og mye fint å se. Fra vikeså og inne begynte det å bli godt mørkt, og da vi kom til Ålgård kunne vi ikke se ting som ikke var opplyst. Da var klokken halv fem.

Til Tone på Klepp stasjon kom vi i fem-tiden, sånn vi hadde sagt, og der hadde det gått helt fint med Irina også. Tone og Sara hadde overtatt Irina fra mor, da Sara var ferdig med skolen. Etter en kaffekopp hos Tone også, reiste vi hjem, for en bedre middag, og litt vin. Det er endelig eksamensfri for oss, kun muntlig igjen, og den er ikke før om to uker. I dag og i morgen er det lesefri. Dog skal det sies at det er ikke noe ork å lese tysk. Det er bare gøy. Som hele denne eksamensopplevelsen var, rene ferieturen, egentlig.

En stor takk til mor som hjalp noe helt enormt, med bil, overnatting, mat og barnepass! Makeløst!

 

Reklamer

Eksamen i morgen

Det er en litt spesiell stemning i dag. Det er eksamen i morgen. Det har det vært mange ganger før, men denne gangen er det sammen med kona, og i en annen by. Vi skal begge ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder, mens vi bor her i Rogaland.

Årsaken til at vi må reise helt til Kristiandsand for å avlegge vår eksamen i tysk, er at de ikke tilbyr faget ved det som heter Universitetet i Stavanger. Det er jeg sterkt kritisk til, tysk og språk er nødvendig, i motsetning til mange av de mer fancy fagene som tilbys, fag som gir universitetet studenter, men kanskje ikke studentene så mye å gjøre etterpå.

Nok om det. Det har vært en travel høst å forberede seg i, men nå de siste dagene har jeg endelig fått fordype meg skikkelig i det eksamen i tysk ved universitetet i Agder går i. Det er å forklare ulike setningsledds semantiske funksjon, forklare funksjon og ending i et adjektiv, forklare årsaker til substantivets kjønn, forklare verbets grammatiske og reelle tid, og å bruke og forklare bruken av sein og haben i perfektiv-setninger. Det er ganske ryddig, og eksamene er laget så det går an å bli ganske drillet. Forklaringene vi skal bruke er ganske standardiserte, og det er ingen drøfting eller avveiing av forskjellige muligheter.

Vel så stress denne gangen har det vært å organisere alt det praktiske. Eksamenslokalet befinner seg 22 mil unna, i et lokale vi aldri har besøkt. Så vi må være sikre på at vi finner veien. Og så må vi ha alt utstyret i orden, for første gang med datamaskiner, og pålogget et nettverk vi ikke kjenner, og med et dataprogram vi ikke kjenner. De advarer også mot jobbmaskiner, noe vi har tenkt å bruke, men ikke uten å også ta med annen PC som backup-plan.

Videre må vi innstallere vår lille Irina et sted. Vi er nødt til å komme oss av gårde rundt fem i morgen tidlig, for å være fremme i god tid til eksamen klokken ni. Så dermed blir det til at vi alle overnatter hos mor. Siden vi har elektrisk bil, må vi også låne mors bil. Den var på verksted i dag, og måtte hentes. Før vi reiser ut til mor for å overnatte der, må vi fylle bensin. Alt må være i orden når klokken ringer 0445, et kvarter før vi setter av gårde til Kristiandsand.

Når vi endelig får utdelt oppgavene i morgen klokken 0900, begynner det enkle. Da er det bare å bestemme de ulike typer adverbialer, se forskjell mellom objekt og predikativ, kjenne igjen bruken av et adjektiv, se hvorfor substantivet har det kjønnet det har, og klassifisere transitive og intransitive verb, og deretter hvorvidt de intransitive verbene er durative eller perfektive som det heter, sånne faglige ting jeg er vant med å holde oversikten over. Alt det praktiske med eksamen i en annen by, derimot, det er c-moment for meg.

Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

Familiehelg på norsk

Det har selv etter vår standard vært en travel høst. Alle folk i den vestlige verden sier de har det svært travelt, så jeg vil ikke gå inn og ynke meg over en travelhet som for vår del er frivillig. Men det har ført til at vi omtrent ikke har fått besøkt vår kjære slekt, eller vært med Irina og snakket norsk, siden vi kom hjem fra Kiev og utlandet i slutten av oktober.

Irina har ikke slått over til norsk, ennå, og selv når jeg snakker norsk til henne, så svarer hun på russisk og holder sin del av samtalen på russisk. Med meg går det jo greit, verre er det når det er andre norske til stede.

Fredag var det omsider på tide å feire mors bursdag. Hun fulgte egentlig året 19. oktober, som vanlig, men den dagen og helgen var de fleste bortreist. Hun selv også. Siden har det alltid vært en eller annen opptatt. Først på fredag gikk det altså an å samle alle, som ennå er her.

Jeg fikk ikke med meg invitasjonen før godt utpå dagen. Vi hadde allerede vært ute på storhandel, vår lille familie på tre. Olia er med meg på tysken, og vi har nå nettopp fått godkjent våre obligatoriske oppgaver, sånn at alt er klart til eksamen. Derfor kunne vi også slå til litt med handlingen, med gode middager for hver dag i helgen, og rikelig med annet.

Så skulle vi altså i selskap i stedet.

Olia holdt seg hjemme, som hun så ofte gjør, mens Irina og jeg satte ut i det som mest var hennes bestemors bursdag, men også bittelitt hennes. Også hun var jo mer eller mindre bortreist på bursdagen sin, mandag 11. september, hun reiste til Kiev den tolvte. Og ble der halvannen måned. Så bursdagen hennes har blitt litt glemt, eller gjemt. – Jeg også vil ha bursdag, sa Irina, litt sårt og litt uventet, da vi sa vi skulle i bestemors bursdag.

Uansett hadde bestemor kjøpt gave til Irina, flott dukke, og flott lego. Jeg er ikke så sikker hvor klar oppfatning Irina på tre har av hva bursdag er for noe, hun har aldri etterspurt sin egen, før, og hun har det veldig morsomt å si hun er to år, når jeg sier hun er tre. Hun var helt i fyr og flamme over gavene hun fikk, og hadde det også helt storveis i bursdagsselskapet borte hos tante Tone.

Hjemme var det mer lek med gavene hun hadde fått, før det ble en alle tiders finale med å smøre seg selv inn med leppestift i ansiktet. Det blir ikke bedre enn dette. Hun sovnet som et sloknet lys.

Lørdagen ble rolig, det er ikke så mye å gjøre ute, kalde, korte og regnfulle høstdager, så det blir å være inne, og spise våre tre lørdagsmåltider. Siden det er eksamenstid for begge foreldrene, og oppussing på gang for hun ene, så blir vesle Irina overlatt litt til seg selv, og må finne på sin egen lek. Mye tid går med til skjerm, det må innrømmes, og det har vist seg mye lettere å unngå når man forestilte seg hvordan det skulle være, enn når man er oppi det og ser hvordan det har blitt. Det er mye skjerm, YouTube og spill, og det er mye tøys hun gjør der. Men det er ikke utelukkende skjerm og spill, det er også lek med lego og dukker, og med tegning og leire, gjerne sittende ved det lille bordet og på den lille stolen hun har. Da er hun veldig søt.

J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.

Bestått tysk obligatorisk oppgave – Lautlehre!

Det er kanskje en vel personlig bloggpost, dette, men sånn er det jo her inne. Det er en blogg om mitt liv, og de tingene jeg er opptatt av. Og denne høsten er jeg oppmeldt til eksamen i tysk, og må på veien bestå et par obligatoriske oppgaver. I dag kom beskjeden om at vi har bestått den ene. Når jeg skriver vi, så er det fordi min kone Olia veldig koselig studerer sammen med meg.

Vi har hatt en veldig travel høst. Olia og Irina hadde halvannen måned i Kiev, jeg har vært mye på reise, og det er oppussing av huset og alle de tingene jeg ikke blogger om. Det er virkelig presset med den tysken. Jeg har lært meg grammatikken på Ordnett.no, jeg har lest meg halvveis i en tysk roman (Holtzfällen, av Thomas Bernhard), og jeg har pugget en rekke med gloser, men jeg har ikke fått fulgt studiet og jeg har ikke fått lært meg å produsere tysk skikkelig. Jeg kan si mye om språket på norsk, og si en god del ord på tysk, men å sette sammen setninger og å skrive og snakke korrekt, der er det ennå mangler, og nå er det snart eksamen.

Da vi kom hjem fra reisene våre for halvannen uke siden, hadde vi frist frem til i dag med å få levert. Jeg er jo systematisk, og vil gjerne gjøre det litt skikkelig. Den obligatoriske oppgaven er om lydlære, Lautlehre, og om det har vi en lærebok. Først er det å lese den, så er det å svare på oppgaven. Å lese faglitteratur gjøres med notater. De tar jeg med min nyinnkjøpte iPad, med datapennen fra Apple, og med gloser på Ordnett.no, inn i appen Anki. Veldig teknisk. Og ordentlig.

På tirsdag skjønte jeg at jeg ville få problemer med å komme gjennom hele læreboken. Oppgaven skulle leveres, og jeg var ferdig med vokalene. Olia tenkte på å droppe hele eksamen, med tanke på oppussing, barn og barnevakt, og det hele. Jeg ville være forhindret fra å gjøre stort med oppgaven i dag og i går, så oppgaven måtte leveres på et vis tirsdagen. Jeg hadde sett gjennom den, selvsagt, den var ikke spesielt vanskelig, en del enkle spørsmål, og endel å skrive i lydskrift. Men den måtte gjøres, svarene på spørsmålene måtte formuleres, og jeg måtte finne ut hvordan ordene skulle skrives i lydskrift.

Så kommer jeg hjem, og Olia har gjort hele greiene. Hun har ombestemt seg, og vel så det. Hun er allerede i gang med neste oppgave, den vi skal levere i neste uke, den om grammatikk. – Du må bare skrive av meg, sa Olia, om lydskriften. Det er å overdrive, jeg vil gjøre det selv, men det er godt å ha en som har gjort oppgaven, og som man kan støtte seg på. Hun hadde brukt internett, og sin egen kunnskap om språkene hun kan, og om det hun har lært av tysk gjennom nettvideoer og bøker kjøpt i Kiev, altså russisk-tysk. Alle oppgavene var gjort, alle spørsmålene besvart.

Jeg kunne hjelpe henne litt på noen av spørsmålene, jeg hadde jo lest læreboken, og kjente igjen noen av oppgavene som gikk direkte på det som stod der. Hun var til veldig stor hjelp på lydskriften. På spørsmålene la jeg vekt på å skrive annerledes, og etter min mening bedre. Noen steder ville jeg rette henne også, hun hadde svart feil eller ufullstendig, men så hadde hun lastet oppgaven opp, det fikk være.

Og så i dag, på dagen fristen for å levere egentlig var, så fikk vi oppgaven vurdert og tilbakelevert. Begge fikk godkjent. Olia fikk «bra», men et par feil i lydskriften. Jeg fikk «godkjent», men her var en del feil, i tysken og i lydskriften. Så sånn er det, hun fikk bedre, på oppgaven hun gjorde i løpet av en dag, mens jeg som hadde brukt nesten en uke i direkte forberedelser, fikk litt dårligere. For begge er det jo selvsagt fine greier, vi har jo mildt sagt vært opptatt av andre ting dette semesteret, og nå har vi en knapp måned på oss til å forberede oss til den første, skriftlige eksamen. Det er en måned vi selvsagt har andre ting å gjøre, og langt fra får studere i fred.

Det er dog alltid godt å få en hindring passert. Så i kveld har jeg innvilget meg en fridag, med blogging og fred og ro foran peisen. Jeg har det for meg at Olia sitter oppe og gjør den andre innleveringen. Jeg vil gjerne lese læreboken først, med notater på iPad og innskriving av gloser, skikkelig, som jeg kaller det. Det gjør jeg fra i morgen. I dag er en rolig markering av at første skritt er tatt på det som til slutt skal bli et årsstudium i tysk, sånn at jeg kan det språkt også, skikkelig.

 

Alle sammen sammen igjen!

Så er vi på ny samlet, Olia, Ira og jeg, vår lille familie på tre. Alt gikk bra på flyreisen hjem, jeg i en grytidlig taxi, så Athen – Milano – Köbenhavn – Stavanger, de Kiev – München – Oslo – Stavanger, enda et hakk tidligere. På flyplassen hentet min søster Tone meg, riktig denne gangen, og kjørte meg hjem for et par timers tid, før jeg reiste til flyplassen på ny, for å hente Olia og Irina. Det ble et rørende øyeblikk, sterkere enn jeg hadde tenkt, selv om jeg hadde tenkt meg det sterkt.

Det var intenst og kjekt å være i Athen. Temperaturen lå på rundt 25 grader, heller litt over enn under, og jeg hadde allerede glemt hvor behagelig det er med gode sommertemperaturer. Jeg hadde også glemt hvor godt det er å bade i ordentlig hav, varmt og klart, i stedet for kalde jærstrender, eller det skitne elvevannet i Dnjepr. Jeg er antikk historiker, hovedfag der, og å komme tilbake til Athen har sin virkning også med tanke på dette. Det er en stund siden jeg har vært i slike historiske byer, alt går til Kiev de siste årene, og selv om dette er en by jeg er blitt veldig glad i, så ble jeg med Athen minnet om at det er byer jeg går glipp av ved stadig å reise til Kiev. Maten og vinen ved utallige små, koselige restauranter er også virkelig å skryte av, og det er mat og kultur man føler er virkelig gresk, mens i Kiev er restaurantkulturen litt importert, om enn maten som serveres kanskje er tradisjonell.

Jeg skulle gjerne blitt i Athen en dag ekstra, eller mer, om det var mulig, men å reise hjem og se familien igjen, vil alltid være bedre enn alt.

Klokken to kom jeg hjem natt til søndag, klokken fem våknet jeg som vanlig av meg selv, pusset tennene, gjorde mitt toalett, og pakket sammen resten av kofferten. Turen til flyplassen eller flyplassen selv bød ikke på noen uhell, denne dagen, det var bare det vanlige styret med å sjekke inn, og å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Hele tiden var jeg spent på om Irina og Olia kom seg med sitt fly. Det sitter litt i, at de ikke klarte det tilbake i 2015. Så da det kom inn melding på Skype om at de var med bokseren og politikeren Klitsjko på flyplassen i München, så var jeg vel så glad over at de kom seg med flyet, som at de var i nærheten av denne kjendisen. Vi fikk utvekslet et par meldinger, særlig da jeg satt ved flyplassen i Köbenhavn, de i Oslo. Lille Irina sov da, noe som var veldig godt.

Jeg har fått nok av flyvning og flyplasser for en stund. Flyet mitt videre var forsinket med en halv time, noe som ikke bød på noen problemer. Hjemme var jeg for trøtt til å få gjort noe særlig, noe som gjorde at jeg ikke fikk ordnet og vasket huset til kona kom hjem. Dessuten fant jeg ikke fjernkontrollen til varmepumpen, så jeg fikk ikke satt på varmen. Huset var kaldt som temperaturen ute. Jeg tenkte kanskje det var Olia som hadde ryddet den, og lagt den et sted, men det viste seg at det var jeg som har gjort det. Varmepumpen var av for sommerhalvåret, og jeg hadde lagt den i et skap, siden lille Irina kunne bli fristet av den. Ganske unødvendig, siden den henger så høyt at hun ikke rekker opp.

Så var tiden kommet til at jeg kunne sette meg i bilen, og kjøre ut i mørket til flyplassen på Sola. Klokken var litt over 1800, høst var i ferd med å gå over til vinter. Langs veien var veiarbeid som gjorde det litt vanskelig å kjøre, og at det tok litt lenger tid. Da jeg kom frem, fikk jeg først melding, så telefon, om hvor jeg var. Da var det kjekt å si jeg var på flyplassen, på vei.

Og det var så godt å se dem igjen. Min kone er så pen og god, og til så stor hjelp på alle mulige måter, og vår lille Irina er fantastisk, hun har utvidet virkeligheten min, hva jeg trodde var mulig. Hun er glad for å se meg, og løper rundt, klarer ikke å slutte å le og å smile. Og så snakker hun så godt, fulle setninger på russisk, atskillig bedre uttale enn jeg, tydelig som et par. Nå skal hun også lære norsk, skikkelig, og snakke det på samme måte, veksle som ingenting.

Olia tar det med stor ro at hun vil få mye å gjøre når hun kommer hjem. Hun er opptatt av et fotballag eller annet lag hun var på flyet med, snakker mye om det. Hjemme går hun straks i gang med å rydde, for å gjøre det lettere å finne fjernkontrollen til varmepumpen. Det kunne jo være vi hadde lagt den et sted, bare sånn uten videre. Det ville vært typisk oss. Irina blir også straks glad i huset vårt. «Garasje», sier hun først, så «hus», begge deler på russisk. Inne løper hun rundt, og prøver alle lekene sine, sånn jeg husker det fra min egen barndom. Alle disse første dagene har vært nesten helt uten skjerm, derimot har hun lekt en god del med sjakkbrikkene.

Opprinnelig var planen å lage god mat, tenne opp i peisen, kanskje vin, men vi er altfor trøtte. Vi spiser litt av flymaten Olia hadde medsendt fra Kiev. Jeg kjenner en uke med korte netter presser på, nå er det søvnbehov. Utrolige Olia får kjørt en klesvask, og hengt opp tøy for natten. Irina er smil og latter helt til det er på tide å legge seg, da hun roer seg på et øyeblikk og sovner straks. Det gjør vi alle. Endelig samlet igjen.