Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Tur til Sygno, Vindkraft og Presidentvalg i Ukraina

Mange tema. Dette har vært min dag, der jeg også har svart på spørsmål om noen kan bruke en av mine oversettelser i en dubbet tegnefilm.

Jeg våknet frisk, rask og herlig opplagt, og gikk straks i gang med tyske dikt fra to århundre sider. Det er også en av mine fluktmuligheter, et sted jeg kan være i fred med mine tanker, og det det er å være meg. Arbeidet gikk unna, jeg leser, skriver og oversetter, og surrer med tanken om jeg kanskje bør prøve å bruke det til noe, men jeg har det gått som jeg har det, og vil være forsiktig med å pådra meg nye forpliktelser.

En morgentelefon på Skype fra lille Irtsjik i Kiev, gjør alltid godt. Der er det presidentvalg. For fem år siden dominerte valget i Ukraina nyhetene i hele den vestlige verden. Jeg skrev om det da, ganske annerledes enn resten av nyhetsbildet. Nå har den vestlige medieverden blitt ganske taus om valget i Ukraina. Det gikk visst ikke så bra som de ville ha det til, med Porosjenko, og hans nye styrre etter «Revolution of dignity», som det ble kalt på engelsk. Det fulgte ikke så mye verdighet med det, og det hadde de vist, amerikanerne, om de bare hadde lest sine egne rapporter på Wikileaks. Porosjenko var en kjeltring, en kriminell, og at han var motstander av en annen kriminell, Janukovitsj, gjør ikke Porosjenko noe bedre.

Forskjellen er at Porosjenko logrer mot vest, mens Janukovitsj logret i den retning han kunne vente seg et kjøttbein.

Disse fem årene har økonomien i Ukraina gått nedover. Landet er verre stilt nå, enn de var da Janukovitsj styrte, og da de var desperate. Og de er verre stilt nå, enn de var da Sovjetunionen ble opplyst i 1991. Ukraina har klart kunststykket å gå ned i BNP på de 28 årene siden 1991. Og den gang var økonomien det særdeles ineffektive sovjetiske, det som var så håpløst at hele Sovjetunionen gikk i oppløsning, i følge hva vi lærer på universitetene. Ukraina er altså dårligere stilt nå. Så virkeligheten må tilpasse seg, slik at det studentene lærer, blir rett.

Jeg spør min kjære kone hva hun har tenkt å stemme. – Nei, det har hun ikke tenkt på, smiler hun, det er tydelig ikke noen stor sak i Kiev, at det presidentvalg i dag. Jeg forteller henne at det er en komiker som ligger godt an, jeg har ennå ikke lært meg navnet på ham. – Javel, sier hun. Det virker ikke akkurat som hun tror på noen endring. Og det gjør hun jo rett i, det er ikke lett å se noen vei ut av uføret Ukraina har havnet i, ikke for noen av dem som kjenner situasjonen. Historien har pussig nok vist oss at optimisme er ikke nok. Jeg forteller om denne komikeren, at han fikk spørsmål fra BBC, hvordan han som en komiker, kunne stand up against Putin?

Why should we stand up against Putin? Why couldn’t we be friends with Russia?

Jeg vet ikke om jeg her husker ordrett hva han sa, men det var det som var poenget. Og det er et poeng som taler til oss. Vi har ikke noe i mot Russland. Ukraina er et delt land, og vi hører til den delen som mener at Ukraina og Russland har en lang felles historie, at de er brødrefolk, med felles språk og felles kultur. Det er komplisert, for ukrainsk har jo også et eget språk, ganske annerledes fra russisk, men svært, svært mange ukrainere snakker russisk som sitt morsmål, og ukrainsk som et fremmedspråk. Vår familie er en slik. Alt i russisk kultur føler de som sitt eget, Pusjkin, Dostojevskij, Tsjaikovskij, alle sammen. Og Russland sier det er helt greit, mange av de store russere er jo egentlig ukrainere, sånn som Gogol, Bulgakov og Prokofiev. Det er en felles kulturskatt. Ganske spesielt når nasjonalistiske ukrainere skal kutte båndene til den, med vår vestlige velsignelse.

Vi burde nok spørre oss hvorfor det er så viktig for oss at Ukraina og Russland er fiender? Som at Latvia, Estland og Litauen også må være fiender med Russland? Russland har sin del av skylden, selvsagt, men hvorfor skal vi i vesten fyre opp? Vi burde heller hjelpe til med å bygge broer, mener nå jeg, og har fått høre det gjennom et par år på bloggen.

Så det skriver jeg ikke mer om. Alt jeg vil si, at med all skade som er skjedd, så likte jeg godt han komikeren. Mye bedre enn alternativene, i alle fall, Timosjenko og Porosjenko. Prosjenko gikk til valget på slagordene Faith, army og language. Det hører til ekstreme høyre, etter mine begreper. Språkspørsmålet er betent, og temmelig nasjonalistisk, så at folk i vest skal synes det er noe bra å gå til valg på, går over hodet på meg. Komikeren snakker både russisk og ukrainsk, og vinner stemmer på det. Faste følgere av bloggen vet at jeg skriver fast hver dag når vi er i Kiev, og at det er ytterst sjelden vi kommer over noen som snakker ukrainsk. Det er russisk som er språket, i Kiev, som i 9 av de 10 største byene i Ukraina.

Nåvel, jeg er ikke så engasjert lenger. Det går mye mer innpå meg sånn vi er i ferd med å rasere landet vårt med vindkraftutbyggingen. Argumentene er overveldende, det er en skandale i vår tid, rett og slett ubegripelig at det lar seg gjennomføre, i den skalaen det nå foregår. For meg er det blitt en livsoppgave å kjempe i mot dette. Her går det ikke an å forholde seg passiv, da tar de seg til rette. Her er det nødvendig med kamp og aktivisme.

Og for å få kraft og overskudd til denne aktivismen, er det bare å komme seg ut i naturen. De siste søndagene har ferden alltid gått til Sandnesmarkene, området innover fra Sviland, inn i landet fra Lutsi-vassdraget, området rundt Dyranuten, nedenfor Bynuten og Skjelbreitjærna. Det er Vardafjell som er utbyggingstruet, sammen med en rekke topper og nuter lenger inn. Det er helt ubegripelig. I valget i høst har Sandnes en sjanse til å si nei, dette området skal vi beholde som vi har det. Partier som er tydelige her, kan vente seg min stemme, og stemmen til en rekke vindkraftmotstandere ellers.

I dag var det bare en liten putletur opp til Sygno. Det var en nut jeg ikke visste navnet på, før jeg så navnet på et skilt oppe på toppen. Da jeg var her sist, en gang på 90-tallet eller tidlig 2000-tallet, så visste jeg ikke hva det heter. Jeg husker bare jeg hadde bilen til mor og far, og tenkte jeg skulle kjøret et sted jeg ikke hadde vært før. Så havnet jeg her, oppe på denne nuten. Nå i dag var det flere som var her. Det merkes at Sandnes er et sted med flere innbyggere. Også fra toppen kan man se nye boligområder krype seg oppover det som en gang var utmark. Fortetting, heter det visst, et moteord i miljøbevegelsen og byplanleggingen, og et av de stedene der byråkratene, kapitalistene og miljøvernerne finner hverandre. Om folk bor tett, er det lett og billig å planlegge veier, søppel, offentlig transport, og alt som hører med et moderne samfunn. Miljøvennlig er det kanskje, men folk skal jo bo og leve i disse fortettede områdene.

Vi får se. Byfolk ser sikkert ikke problemet, men så er det nå en gang slik, da, at hele verden er ikke byfolk. Og ganske unødvendig er vi i ferd med å få en opprivende konflikt mellom by og land, vest og øst igjen. Folk i Trøndelag er rasende, de får naturen sin ødelagt, der er vindkraftutbyggingen monumental. Folk i distriktene er rasende, makten i sentrum overkjører dem, hører ikke på argumentene, og forstår dem ikke.

I morgen blir nasjonal plan for videre vindkraftutbygging lagt frem av NVE. Det vil bli bråk. De har kjørt på i juggernaut-modus altfor lenge, folk er nå klare til å ta opp kampen, de finner seg ikke i det lenger. Overalt hvor det står noe på Facebook om vindkraft, flommer kommentarfeltet over av hissige motinnlegg. De få gangene det er noen som tar litt til motmæle, viser det seg nesten uten unntak at det dreier seg om en eller annen som har økonomiske interesser av utbyggingen. De får høre det.

Så var det å kjøre hjem, og høre på nyhetene at det er fare for streik. Lønnsoppgjøret – som i år er et mellomoppgjør – er forvansket av at LO krever mer, siden strømprisene er gått opp, og de vil kompensere for tapt kjøpekraft. Den er vrien, for NHO merker jo de samme strømprisene, strømmen går opp for dem også. Her er det nok kanskje ulike kompensasjonsordninger, så jeg skal ikke uttale meg for sikkert om ting jeg ikke kan godt. Men det er klart, staten har gjort noen valg når det gjelder kraftproduksjon og krafteksport i dette landet her, og det får konsekvenser. Dette er bare begynnelsen.

Det er mye å være bekymret og irritert over. Men hjemme ringer min kjære kone Olia fra Kiev, jeg har god ørret fra middagen fredag, og gode poteter fra Frankrike, veldig lukserius og god middag. På terrassen er det så vidt mulig å være, mulig for meg, siden jeg er så varmblodig. Og så er det å støvsuge nettet og sosiale medier, for å finne og spre informasjon om vindkraft. I morgen offentliggjør NVE sine områdeplaner for vider utbygging. Det er en viktig dag. Mitt mål er full stopp, og jeg vil kjempe for det målet med alt jeg har.

Og her føler jeg at vi står sammen mange, at vi blir flere, og at vi har retten, moralen og argumentene på vår side. Vindkraften har makten, men den skal vi flytte. Jeg var på tur i åpent og flott landskap i dag, den glede skal min lille Irtsjik også få ha. Ellers gjelder det nok kanskje å håpe på at det kan bli noe med han komikeren, så vi kan emigrere til Ukraina i stedet.

Grrr… (Ødelagt CD-spiller)

Dette skulle være en så bra, så bra dag. Jeg skulle levere oppgavene mine i studiene. Det var helt latterlig sånt tidspress jeg gav meg selv med dem, men jeg har jo nå levd 45 år med å gi meg selv sånt tidspress, og har vel etter hvert gått med på at det er sånn det er å være meg.

Men nå er de altså levert, sendt av gårde, og jeg er fri, jeg er fri, jeg er fri! I alle fall frem til neste levering 2. mai, og eksamen 9. mai, og samlet levering av alle oppgavene 25. mai. Men det er lenge, lenge, lenge til. Nå kunne jeg ha en helg, helt fri, til meg og mitt, gjøre hva jeg vil, ha det fint.

Så ødela jeg CD-spilleren. Det er overirriterende, suprairriterende, überirriterende. Eto usj slisjkom, som de sier på russisk. Det er jo bare for mye.

Alle vet hvordan det er. Alle har vært med på sånne ting. Kanskje gjør jeg det oftere enn andre? Kanskje gjør vi det alle omtrent like mye? I alle fall skjer det sånn irriterende rett som det er, og så forbausende og irriterende ofte, i helt feil øyeblikk. Ikke sant, man har andre ting å tenke på, har forberedt ting. Og så skjer det noe, som bare tar over tilværelsen, og må fikses, straks.

Jeg hadde hørt en plate, skulle skifte til en annen. Det var litt sånn varmt og guffent, jeg lurte på om jeg skulle ta en liten luftetur på terrassen, tenkte at oppgaven MÅ leveres innen tre timer, så jeg må jo gjøre den først, og så snudde jeg meg, kom borti spilleren, og hørte en knekk. Det er holderen som tar CDen ut og inn, det var den som knakk. Nå står den tåpelig og irriterende ute, og lar seg ikke flytte inn igjen. Så snart HiFi-klubben åpner i morgen, må jeg ned og levere spilleren inn. Jeg er helt avhengig av musikken min, særlig nå som jeg er alene. Strømming er ikke i nærheten av å erstatte den følelsen jeg får, når jeg spiller min egen musikk, på min egen, og gode, spiller. Dette er hastesak.

Og dermed går jeg også og irriterer meg over dette. Kommer til å gjøre det, til det er fikset. Det er så unødevendig, hadde jeg bare ikke snudd meg, hadde jeg bare vært litt forsiktig, så hadde alt vært fint. Et øyeblikk som ikke trengte være der, så var det der.

Grrr…

17-mai tale og litt annet, i en kort post

Det var en begivenhetsrik dag i dag, merkelig egentlig. Mye som skjedde. Av ting å skrive her om, er at det nå er sikret og spikret at jeg skal holde 17. mai-talen i år. Det blir ingenting om vindmøller, ingenting om vindkraft. En 17. mai-talende skal være samlende, synes jeg, og jeg vil være samlende. Det er en ære å bli spurt, og jeg skal gjøre mitt beste for å fortjene denne æren.

Jeg bestilte også en reise til Berlin, i november, på 30-årsdagen for murens fall. Det er den symbolsk viktigste saken i min levetid. Det gav Europa og verden alle muligheter til å bli samlet, og samlet ble vi, men nå er det splittelse og polarisering som råd. Det er ikke et jernteppe mellom øst og vest, det er mange små jerntepper som skiller oss fra hverandre på like uforsonlig vis.

Det er merkelig, og unødvendig, spør du meg.

Det var veldig kjekt når min kjæreste kvinne og herlige kone, Olia, ringte meg fra Kiev, på Skype. Det var kamera, så vi kunne se hverandre. En selvfølge i vår tid, men det er ingen selvfølge at jeg har en så flott kvinne som henne. Det gjør meg glad. Og så kommer barnet, Irina, fireåringen, med det fyrverkeriet av lek og glede hun er. Hun er veldig opptatt av at helikopterhuset lyser. Det er en greie hun og jeg har, og som ingen andre i verden er med på. Det er verdifullt.

Og så er det litt av hvert annet. Som så mange ganger før er det latterlig travelt med studiene, to obligatoriske oppgaver skal leveres på torsdag, i overimorgen. Det er ingenting for bloggen hvor langt jeg er kommet. Jeg har ikke tid til å skrive blogg, jeg må skrive på dem. Men jeg trengte en pause, det er så mange inntrykk, så mye som skjer. Det skal bli veldig godt når oppgavene er levert, og jeg kan puste ut for en stund. Og enda mye bedre når jeg reiser ned til Kiev, til mine aller kjæreste, og kan puste ut – skikkelig.

EU-kontroll

Jeg leverte inn bilen i dag fordi den skulle til EU-kontroll. Jeg satt den fra meg, løp til jobb, dusjet, og i det jeg forlot garderoben tikket inn en tekstmelding: Bilen er ferdig. 1295 kroner.

Tok det en halvtime? Ikke vet jeg. Men betalt vet de seg å ta. Og EU-kontrollen gir gratis penger inn til alle verksted og forhandlere. Sikkert derfor de er så ivrige, og vil ha meg som kunde, nettopp for denne kontrollen.

Bilen kjøpte jeg i 2015, med 7-års garanti. Det er godt å vite at det er sikre biler på veiene, men her er de vel lovlig ivrige, EU, med lovene og reguleringene sine? Når man skal betale noe, er det viktig å følge at innkrevingen er rimelig, og/eller at man har et lag. Her presser de grensene, synes jeg.

Ellers har jeg ikke noe å melde i dag.

 

Søndagstanker

Det er søndag formiddag. Og som så mange ganger før er det tanker som fyller meg opp, og som må få utløp.

Min kone og mitt barn er i Kiev. Jeg trenger dem. Det er noe nødvendig sunt å ha mennesker rundt seg, som man må være med hele tiden, og som fyller livet med aktivitet, i stedet for tanker.

Det er ikke i nærheten å være det samme å snakke med dem på Skype. Aldri har vi vært så lenge fra hverandre som nå, og det skal mye til at det vil kunne skje igjen.

Jeg er fullt opp av viktige ting å gjøre, så savnet har ikke blitt så intenst som det har blitt tidligere år. Jeg er også rusket ut av likevekten, gjennom en samfunnsutvikling jeg verken kan støtte eller forstå meg på. Jeg får det veldig hardt med vindkraftutbyggingen de holder på med. Her er det ingen vei rundt for meg, ingen steder å flykte.

Siden lille Irina ble født har jeg gradvis engasjert meg mindre og mindre i samfunnsutviklingen. Det har også sammenheng med krisen i Ukraina, og norsk utenrikspolitikk. Det gjorde meg ikke godt å lese om det, jeg ble bare nedtrykt og engstelig, og det hjalp verken meg eller andre noen verdens ting. Sosiale medier holdt jeg meg ganske enkelt unna, stort sett, og dermed ble jeg heller ikke så utsatt for polariseringen som gjør folk så uforsonlige og sinte for tiden.

Men med vindturbinene er jeg nødt til å gå inn i det igjen. Det er politisk kamp, det går an å stoppe det, og det gjelder å moibilisere til politisk motstand, sånn at ødeleggelsene blir begrenset. Det er allerede skjedd mer enn hva jeg kan leve godt med, og hvordan disse tingene her er blitt gjennomført, det er ganske rystende.

Og så kommer jeg i kontakt med alt det andre folk legger ut, diskuterer og hisser seg opp over på sosiale medier. Man får av og til inntrykk av det er en lek, et freakshow eller reality TV, der det er om å gjøre å kaste så mye skitt på meningsmotstanderne, at de aldri kan bli sett på som anstendige mennesker. Og raskt sklir det over fra å være meningsmotstandere, til å bli mennesker, som er utstyrt med et kjønn, en alder eller en bakgrunn.

Jeg er hvit mann, mellom 40 og 50, passe ung, passe gammel, på høyden i livet, fra en grei bydel i en middelsstor norsk by, litt distrikt, litt by. Jeg har utdannelse, men verken slekt eller venner har noen utpregede akademiske interesser, det er ingen universitetsby, dette, ikke et sted hvor høy og lang utdannelse scorer sosiale poeng. Aldri har dette betydd noe for meg, eller vært noe jeg har tenkt på. Men plutselig er det noen som skriver som om hvite menn i min alder er fienden, at de må bli fratatt makt og innflytelse, og at det er vår identitet som er problemet, om vi ender opp med feil mening i et spørsmål.

Da er jeg så glad for at jeg har Olia og Irina. Der kan jeg snakke og tenke i ro og fred, og være meg selv, fullt og helt.

Om fire dager er det innlevering av obligatorisk arbeid i tysk. Jeg må komme i gang, men har problemer med å få startet motoren. Det er så mange andre inntrykk. Jeg leste et dokument til høring i utbygging av vindkraft i Snillfjord, i Trøndelag. Det er helt ufattelig det som skjer, helt ufattelig som de må formulere seg i høringen, for å ha noen som helst forhåpninger om å vinne frem. Høringen i seg selv er knapt nok hovedsaken, vindkraftubyggerne har lang tradisjon i å overse enhver innvending, fordi makt i alle år og til alle tider har trumfet argument. Så det eneste håpet motstanderne har, er at motstanden skal vokse seg så sterk, at utbyggerne og politikerne ikke lenger tør. Hvis folk hadde fulgt det minste med, eller satt seg lite grann inn i hva vindkraftutbyggingen går ut på, så hadde det ikke vært problem å samle motstand.

Men vi lever i et land der ungdomspolitikerne i fullt alvor vil avvikle oljenæringen, og der barna får skryt for å skulke skolen for «klimaets skyld». Det er en forenkling av virkelighetn som gjør en komplisert fyr som jeg, ganske fortvilet. Det er nok av folk som skriker og bærer seg, i dette landet her. Hva som mangler, er folk som tenker, som lærer, og som kan. Akkurat nå raserer vi hele naturen vår for «klimaets skyld», i navnet, men «for pengenes skyld» , i realiteten. Det redder ikke klimaet å bli hysterisk, problemet er langt mer alvorlig enn som så.  Dette er ikke en konkurranse der det gjelder om å få bestemannspremien.  Det er ikke om å gjøre å få gjennom mest ekstreme tiltak for å nå mest ekstreme mål, man er nødt til å finne tiltak som virker, og som ikke har for alvorlige andre konsekvenser. Som for eksempel at folk mister jobbene sine, eller at økonomien kollapser.

Det trengs dyktige folk for å få til disse tingene her. Nå som jeg har fult litt med, er jeg usikker på hva som kreves for å bli regnet som en dyktig politiker, for eksempel. Det er blitt et farlig race om å vinne øyeblikkspoeng, synes jeg, å se bra ut i en sak, eller en avisartikkel, uavhengig av hva problemer denne saken, vedtaket og standpunktet vil føre til i fremtiden. Øyeblikkets stemning er liksom alt som teller, hvem man stiller seg på lag med, hvem man støtter, og hva man velger å tørre å stikke hodet frem og kritisere. Det er liksom ikke lenger hva som er rett, som er ledesnoren, men hva som ser bra ut.

Jeg kunne kommet med mange eksempler. Men i en polarisert verden, er det farlig å være konkret, hvis man vil være samlende. Og det vil jeg. Jeg tror det er viktig. Hører på dem man er uenig med, sette seg inn i livene til dem man ikke forstår, og forsøke å finne ut hva som gjør at de har endt opp med det standpunktet de har. Som regel er det ganske fornuftig.

Dette var mine søndagstanker. Nå er det søndagsaktivitet – ut på tur!

 

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.