Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Vårt første besøk på Soma gård

I dag reiste Irina, bestemor og jeg til Soma gård. Det var vårt første besøk der, på den siste dagen for årets sesong. Vi var de aller, aller siste gjestene som forlot gården. Til neste år kommer vi igjen.

Jeg har i flere år passert denne gården regelmessig på vei steder jeg skal. Men jeg har aldri tenkt over at det var et sted vi kunne besøke. Det endret seg da min mor var der med min søsters barn og deres farmor. Det var en suksess, og nå var det Irina vi skulle ta med.

Vi gjorde et lite forsøk på å få med annen slekt også, men der var det lite napp. Dette er for de små barna.

For de små barna er det imidlertid et ypperlig sted å være. Av søk på nettet ser jeg det blir sagt det er litt dyrt. 135 kroner koster det å komme inn. For Irina og meg er det omtrent som å ta toget frem og tilbake til Stavanger. Det er en brøkdel av kongeparken, tivoli og andre store fritidsparken. Jeg synes det er en grei pris. For store familier blir det selvsagt litt utgifter av det.

Vi var der sånn litt over tolv. Det var en svært rolig dag. Selv om det var noen gjester, var det ingen kø, ingen støy. Alt var stille og fredelig.

Nå er det leggetid… mer kommer…

Sensommerhelg ved sjøen

I månedsskiftet august/september begynner det å røyne på sommeren. Vi gir ikke slipp på den før det er helt umulig å late som den ennå er her. Hver dag denne helgen har vi vært ved sjøen, Irina og jeg, med oss selv, med min mor, og med vår vesle familie på tre. Her kommer posten om hvordan det var.

Fredag var vi på Bore. Det er stranden som for meg er badestranden. Tradisjonsbunden som jeg er, har hver av jærstrendene sin rolle. Sola er for fest og ungdomsliv, Vigdel den spesielle for spesielle anledninger, Hellestø griller vi pølser, Sele er med broen, og på Bore bader vi. Etter jeg ble voksen, har jeg likt meg også lenger sør, på Orre, Revsnes og til og med Ogna. De blir bare bedre jo lenger innover tjukkjæren man kommer.

Nå har Bore forandret seg. Businessen har overtatt der også. De skal liksom lage det bedre. Men de gjør det med å avgrense med gjerder, bygge ut og rive ned. Noen tjener penger på dette, noen andre må betale. Og alle mister vi Bore som den var.

Det er ikke lurt å bli sentimental. Etter å ha brukt litt tid på å orientere meg, den gamle parkeringsplassen var jo rett og slett gjerdet inn, så kjørte vi bortover grusveien og havnet meningsløst på Sele. På andre siden av broen. Der parkerte vi. Så gikk vi over sanddynene, og ned til stranden.

Bare Irina og jeg.

Vi hadde ikke med oss med mat eller ting heller. Vi hadde en god del leker, og det var tungvint å være. Så var det badebukse, og ekstra klær. Og det var det. Irina fant frem strandlekene, spade og bøtte, og så var hun opptatt som bare barn kan være det. Verdens største sandkasse. Hele stranden.

Jeg lå ved siden av og gled langsomt inn i strandmodus.

Lørdag var vi på Lindøy, i dag på Ølberg. Detaljene kommer. Nå er det søvn.

Hjemme igjen – til nytt gulv!

Det er noe eget å sitte på sin egen terrasse igjen med en nylaget kaffekopp. Vi har hatt fem dager hjemme, intensiteten i bloggingen vil gå ned, hverdagen vil overta. Vi har mye å ordne, organisere og gjøre i den.

Kona er fantastisk. Det er selvskryt, sånn at jeg nesten kvier meg for å legge det ut på nettet, men jeg kan ikke dy meg for å nevne at den uken kona var hjemme før oss, så la hun nytt gulv i gangen. Hvor mange har koner som matcher noe sånt? Vi trodde først hun måtte reise hjem tidligere, for ikke å komme over 90-dagers grensen i utlandet, men hun har jo like mye rett til å være i Ukraina som Irina har det. Også Olia er født av ukrainske foreldre, og kan regne seg som ukrainer, i følge ukrainsk lov, og det er den som teller her. Når det nå ikke gikk slik, så reiste hun altså hjem. Og i uken hun var alene, så la hun laminatgulv i gangen.

Vi har prøvd å komme oss ut, når vi har hatt muligheten. Vi har lest om den varme og tørre sommeren som har vært i Norge, men været vi er kommet hjem til er det samme gamle: regn og ganske kaldt. Lille Irina har likevel fått være i Sandveparken, vi har vært på besøk hos min mor (hennes bestemor), der vi også fikk sett tante Tonje og onkel Espen med familie. De bor i utlandet, så det er ikke ofte vi får møtes, selv om vi begge er småbarnsforeldre. Irina synes det er veldig spennende med alle disse folkene, men hun henger igjen med språket, og får ikke sving på det. Dette er en prioritering for oss disse dagene, og utover høsten.

Også lørdagen var vi på besøk hos min mor, og Irinas bestemor. Det hadde også å gjøre med et koffertkjøp til Olia, den største feilen jeg har gjort i ekteskapet vårt, siden Irina ble født. Det var ikke at kofferten var så dårlig, det var at den var så dyr. Jeg kjenner Olia godt etter alle disse årene, og vet at hun ikke får det til i hodet sitt med å betale overpris for en vare. Det hjelper ikke at vi har råd til det, og heller ikke at varen er bra. Her fikk jeg kjørt meg, nå ble det gnidd inn så det huskes, ingen flere sånne kjøp fra meg til henne.

Hun er et unikum. Hvem andre koner klager på ektemannen, for å kjøpe for fine gaver, til henne?

Nå står kofferten inntil videre hos mor. Så er den ute av sinn. Vi fikk en god lunsj hos mor, og så var vi lenge, lenge ute, i lekeparken på Klepp, og i Sandveparken.

Søndagsturen la vi til Ølberg, stranden. Det var godt under 20 grader, på land. Hva det var i sjøen, vet vi ikke. Men vi kunne ikke dy oss fra å bade. Det var kjølig nok, så det ble ingen repetisjoner av villskapen fra Kiev. Vi var dog uti noen minutter, både Irina og jeg. Og etter Irina var kommet opp igjen, badet jeg litt til, og fikk svømt og dukket litt.

Jeg tenkte å få postet innlegget med dette, men sånn gikk det ikke. I dag fikk vi også kommet oss på utflukt. Vi er jo i jobb og studier, selv om dette ikke er noe tema for denne bloggen. Men i forlengelsen av dette, reiste vi av gårde. Irina og jeg kjørte latterlig langt, helt ut mot byøyene og ferjeleiene, før vi snudde, og kjørte tilbake. Så var det storhandel, og timesvis i Sandveparken.

Her løsnet det omsider litt for språket til Irina. Det var særlig en kar som var villig, og ville leke. Irina er nødt til å skjønne at skal hun henge med i gamet, så må hun bare slå over til norsk. Hun har sine russiske setninger, men de blir helt ignorert. Og han her karen, han snakket i vei, forklarte og foreslo. Irina kan jo norsk ikke så verst, hun har hørt det gjennom livet sitt, og skjønner hva det går i, men hun holder igjen for å hive seg utpå selv

Irina til tannlegen – og sandalene mine stjålet!

Der gikk de ut dørene. Vi er enige om at jeg ikke trenger være med, her i Ukraina er det Olia som tar Irina til lege og tannlege og alt mulig. I Norge er det jeg. En ting er at jeg gruer så fælt til dette tannlegebesøket, at jeg nesten ikke holder det ut. En annen ting er at Olia og jeg har ulike strategier skulle det bli problemer. Det er like lurt at en er der om gangen.

Ennå har jeg ikke helt troen på at det vil gå bra. Mange barn har selvfølgelig større problemer, men jeg ser nok hindringer her til at det ikke skal la seg gjøre å få reparert disse problemene Irina har. Om det ikke går her i Kiev, må det gjøres i Norge. I Kiev er det den fordelen at Olia stoler på og kjenner tannlegen, og både Olia, Irina og tannlegen er helt familiær med språket og kulturen.

I Norge venter eventuelt kraftigere midler. Der vil det bli kjemiske midler, både for å gjøre Irina sløv, og for å sette bedøvelse. Sist gang kom vi ikke lenger enn til bedøvelsen, hvorpå Irinas lepper hovnet kraftig opp, og Olia ble ganske redd.

Vi får se hvordan det går. Jeg har sett frem mot denne datoen siden jeg fikk vite når den ville komme. Det er i dag og i morgen Irina har time. Før hun gikk, var Olia optimistisk at kanskje vil vi få løst begge problemene i dag. Jeg er skeptisk. Om vi får løst ett, er vi halvveis.

Dagen begynte ikke noe bra på noe sett og vis. Jeg var ute og trente, som vanlig, i Hydropark. Men da jeg skulle reise hjem, var sandalene mine stjålet. Det er ganske vanvittig. I fjor fikk jeg frastjålet meg t-skjorten her, og måtte gå i bar overkropp gjennom byen og i metroen. Det var ikke noe særlig. Denne t-skjorten var riktignok fin og dyr, så det var kanskje uforsiktig av meg å ta den med.

Sandalene? De koster en femtilapp på marked. De er av gummi, enkleste og billigste sort. Men de var nye av året, og jeg var godt fornøyd med dem. Ergerlig, er det, at de er vekk.

Etter å ha stått og summer meg noen minutter, ringte jeg til Olia for å høre hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne liksom ikke få meg til å tro at de var stjålet, folk stjeler da ikke sko av hverandre? I alle fall ikke sånne helt latterlig billige? Joda. Både Olia og moren lot være å være overrasket over dette, noen har tatt dem. Ennå har jeg et visst håp om at noen har tatt feil, og vil komme tilbake med dem, men Olia ville ikke engang forhøre seg med de andre på stedet. Sandalene er tapt.

Olia er imidlertid super. Det er morgen for henne, men hun setter seg på buss og metro, reiser til meg, med de gamle sandalene min, slik at jeg skal slippe å dra hjem barbeint. De gamle sandalene er 10 år gamle, kjøpt på Krim, de har gjort en fantastisk jobb, men nå er de nedslitt og med hull. Jeg trenger virkelig nye. Det reiste Olia straks for å kjøpe, jeg reiste hjem, hun videre til markedet sandalene var kjøpt.

Dessverre fant hun ikke lenger disse sandalene i min størrelse. Så her fikk vi ikke ordnet opp. Sånn er det ofte i Kiev, man får ikke gjort det man setter seg fore å gjøre, selv om etter beste evne gjør alt riktig. For å si det som det er, er det ikke så veldig farlig med sandalene. At Irina får kommet seg gjennom tannlegebesøket, og den nødvendige tannbehandlingen, er mye, mye viktigere. Det er alt som er å tenke på.

Bagen er pakket. Etterpå skal vi til stranden. Da skal vi gjøre et nytt forsøk på å kjøpe sandaler til meg, og en enorm is til Irina. Pengekranen skal være åpen for henne, særlig hvis alt er gått bra. Jeg går ut med kryssede fingre, jeg også, for å vente på det lille kaffestedet.

Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Snart sommerferie…

Det har gitt seg nå, finværet i Rogaland. Men snart reiser vi til Kiev, der det venter oss rundt 30 grader, og en sommer med sol.

Konemor Olia har gjort en kraftinnsats i hagen, og fått lukt vekk ugress og spadd opp viltvoksende gress i bedene. Men det er en håpløs oppgave å holde det fint hos oss, som er bortreist det meste av sommeren. Ugresset får alltid fotfeste.

Vi har forsøkt å reise litt rundt, fått luftet Irina litt. I dag gikk vi langs jernbanen og Figgjoelven, sammen med mor. Etterpå var vi hos henne, og spiste litt enkel mat og drakk kaffe. Irina var i storform, der hun gikk. Hun er ennå i stand til å gå noen kilometer, på de små beina sine.

Tidligere i uken var vi på Klepp, Jærhagen, der vi ser de graver opp isbanen for å utvide kjøpesenteret. Den gratis skøyeisen var for god til å være sann. Men det er kjedelig når interessene for barn ryker for business. Kjøpesentere og butikker har vi nok av. Med skøytebane finnes ikke noe alternativ i hele Jæren. Dette var noe Irina likte kjempegodt.

Så vi har det veldig fint. Selv om det er kjølig, og få dager går uten regn, er det lyse kvelder og lett å leve. Det er alltid uvirkelig, sånn kort tid før vi reiser til Kiev, hvor verden er en helt annen. Sånn er det å leve sammen to kulturer, og, som oss, uanstrengt hoppe fra den ene til den andre.