Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Reklamer

Snart sommerferie…

Det har gitt seg nå, finværet i Rogaland. Men snart reiser vi til Kiev, der det venter oss rundt 30 grader, og en sommer med sol.

Konemor Olia har gjort en kraftinnsats i hagen, og fått lukt vekk ugress og spadd opp viltvoksende gress i bedene. Men det er en håpløs oppgave å holde det fint hos oss, som er bortreist det meste av sommeren. Ugresset får alltid fotfeste.

Vi har forsøkt å reise litt rundt, fått luftet Irina litt. I dag gikk vi langs jernbanen og Figgjoelven, sammen med mor. Etterpå var vi hos henne, og spiste litt enkel mat og drakk kaffe. Irina var i storform, der hun gikk. Hun er ennå i stand til å gå noen kilometer, på de små beina sine.

Tidligere i uken var vi på Klepp, Jærhagen, der vi ser de graver opp isbanen for å utvide kjøpesenteret. Den gratis skøyeisen var for god til å være sann. Men det er kjedelig når interessene for barn ryker for business. Kjøpesentere og butikker har vi nok av. Med skøytebane finnes ikke noe alternativ i hele Jæren. Dette var noe Irina likte kjempegodt.

Så vi har det veldig fint. Selv om det er kjølig, og få dager går uten regn, er det lyse kvelder og lett å leve. Det er alltid uvirkelig, sånn kort tid før vi reiser til Kiev, hvor verden er en helt annen. Sånn er det å leve sammen to kulturer, og, som oss, uanstrengt hoppe fra den ene til den andre.

Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.

To helger (og uken mellom)

Det har vært travelt for vår lille familie her i Rogaland, travelt med å ha det gøy. Det har knapt vært tid til å skrive om det.

Vi har vært så lenge uten regn her at brannsjefen har gått amok og forbudt folk å grille. Vi er virkelig ikke vant med flere uker sol og uten regn, vi fikser det ikke. Vår familie begynte å merke kjøret, litt, sist lørdag. Det ble rett og slett vel mye bading for Irina. Hun ble sår i øynene, og akkurat sånn passe i nærheten av forkjølet til at hennes østeuropeiske mor ønsket vi skulle være forsiktige.

Så det var vi, ganske.

Lørdag var det møte i Rogaland Novgorod, i arboretet. Det har alltid vært trivelig, men med Irina med, er det en happening. Hun har nå flere venner der, og hun har snakket om det hele uken, at hun vil tilbake. På veien fikk vi badet litt i Bråsteinsvannet, men det var elementer av badetrøtthet, der. Det var ikke så fantastisk som det pleier å være, og det ganske skitne vannet gjorde ikke godt for øynene hennes.

På møtet med Rogaland-Novgorod var Irina ganske trøtt, og gråt mer enn vanlig. Hun kom også i en sjelden lojalitetskonflikt, med en god venninne på 5,5 år, halvt russisk, og vennen Gabriel, halvt italiensk. For meg var det interessant å treffe både gamle kjente og gamle kolleger, og få nytt om Peter den stores norske admiral, Nils Olsen fra Stavanger. En til at han var admiral i flåten, han var også forlover i Peter den stores bryllup! Dette er ting jeg må sjekke nærmere opp. Alle brikkene gikk imidlertid opp, forklaringen var logisk.

Neste dag roet vi oss ned, med en kjapp bading i Figgjoelva, Foss Eikeland, kjapp og fantastisk. Mer fantastisk, enn kjapp. Vi badet veldig lenge, for å si det rett ut. Men bare en gang. Og Irina gjorde en rekke med triks, hoppet fra steiner (i vannet uten at jeg holdt), og tvang seg selv til å svømme noen sekunder, uten hjelp. Hun eier ikke teknikk, men hun har funnet en måte å ligge på, så hun får hodet akkurat over, og kan puste, litt. Det går, fordi hun er så uredd, og trygg. Det er få barn på 3,5 som bader så fritt og vilt, jeg er veldig glad for det.

Deretter var det til mor, og ut på terrassen i bassenget. Etter en stund kom den norske vennen, Niklas, og så har Irina plutselig flere hun kjenner og vet hvem er: en norsk, en russisk, en italiensk og litt en tysk. De tre første er folk hun snakker om og vil til, også når vi er hjemme, og ikke har noen planer om å treffe dem.

På vei hjem sørget vi for å få badet litt i elven igjen. Nå gikk Irina i overdrive, og følte hun klarte alt etterpå. Selv jeg ble litt engstelig, for sånn hun manøvrerte på glatte og store steiner, like ved selve fossen.

I uken som var brukte vi vår ledige tid til å komme oss ut. Ofte var målet å komme seg et sted vi kunne bade, gjerne steder vi sjelden er. Slik kom vi på den lille strandstripen nær Dale, på Sandnes-siden av Gandsfjorden. Det er ganske avsides, litt idyllisk, men Rogaland har langt bedre badeplasser å by på, så det er naturlig at folk som ikke bor i området, heller reiser andre steder.

Sjøen var også begynt å bli ganske kald, kaldere enn den har vært. Det er litt uventet, man skulle jo ikke tro den kunne bli avkjølt i løpet av sommeren. Men det er vann fra det store havet som kommer inn, det er kjøligere. Og det merkes at temperaturen er falt 8 – 10 grader fra den vanvittige makstemperaturen vi har hatt her.

Inni her måtte jeg også få levert bilen på verksted, og få fikset frontruten. Det var tirsdag og onsdag, og det gav meg en joggetur til og fra. I over 20 grader er det fint i været og naturen, men altfor varmt for meg. Disse dagene var helt uten bading, utenom en dukkert for meg i Stokki, etter løpeturen. Torsdagen var den merkelige turen til Ålgård, den jeg allerede har skrevet litt om.

Og så var det fredag, der Irina og jeg prøvde oss til Ølberg. Nå var det kaldt i vannet, sånn at vi måtte overvinne instinktet for å klare å dukke. Det var også kjølig på land, rundt 20 grader holder bare så vidt ute ved sjøen, når det er litt vind, og solen ikke har klar himmel. Det var mer lek for Irina på lekeplassen, enn noe egentlig strandliv. Og jeg var stuptrøtt, jeg var vrak, jeg punkterte i badekaret da vi kom jeg, jeg sov på sofaen etterpå, time ut.

Lørdag var festivaldag, det var i går. Og i dag, i dag var finværsperioden over. Temperaturen viste mellom 15 og 20, og nærmere 15, og solen var knapt synlig bak skyene. Nå kunne vi endelig ta fatt på alt arbeidet vi har forsømt, hagen og fronten. Fantastiske Olia har riktignok pusset ned garasjeporten, og fått oljet den på ny, men vi har mange viktigere ting å gjøre. Ennå mangler vi belegningsstein til å legge foran, så det aller viktigste arbeidet kan vi fortsatt ikke få gjort, dessverre. Men det er rikelig, rikelig å gjøre i hagen.

Vi fylle brundunken og noen esker, i tillegg til at utrolige Olia tok hele bedet foran huset, absolutt alt sammen. Hun er et arbeidsjern, når hun først setter i gang, da er ingen i nærheten. Irina mistet tålmodighet, så hun og jeg reiste ut til bestemor en tur, min mor, for kaffe og bestemormat. Olia jobbet absolutt hele dagen.

Nå er det slutt. Finværsperioden er over. Om halvannen uke reiser vi til Kiev. Før det skal vi ha gjort mest mulig med huset og hagen, utendørs.

Kveitemiddag på den store festivaldagen

Kveite blir ofte servert på bedre restauranter, har jeg merket. Det er en luksusfisk, mens sei, makrell og torsk, kanskje, og etter hvert laks og ørret, er hverdagsfisker. Man trenger ikke gå på restaurant for å spise dem. Kanskje ikke kveite heller. Jeg har imidlertid aldri spist det hjemme før, så det var noe helt spesielt da Olia og jeg hoppet i det, og kjøpte den digre fisken som lå der i fiskedisken til 99 kroner kiloen.

Det hadde allerede vært en bra dag. Vi reiste ut hele gjengen. Det er fester og festivaler over hele linjen, men vi kom oss ikke så veldig langt, og fikk ikke med oss så mange av dem. Olia ville derimot til Hove plantesalg, for første gang, i hvert fall i år, og ofte er vi der ikke, men nå var vi der nesten en time. Koselig det, men akkurat i dag var det altså aktiviteter over alt, å få med seg.

Så var det Sandnes og Sandnesdagene, eller hva de kalles. Jeg er kanskje litt fremmed i disse omgivelsene, men med barn er alle ting i livet annerledes. Og Irina storkoste seg, fikk is, kuleis, og for første gang i livet – ansiktsmaling. Det var en merkelig suksess. Irina ville være katt. Og så gikk hun liksom og sprudlet resten av dagen, med kattemaling i ansiktet.

Olia likte seg også på festivalen, men brukte den til helt andre ting enn den var planlagt for. Hun kjøpte klær.

Deretter var det flyfestival og strandliv på Sola-stranden. Dette skulle være hovedsaken for dagen, det var i alle fall min plan, men med 19 grader og skyer, kjentes det litt halvkaldt. I alle fall var det ingenting å bade etter, og heller ikke å ligge på stranden og gjøre ting. Dessuten var Olia engstelig for flyene som fløy over hodene på oss. Det her ville hun ikke være med på. Det varte ikke lenge før vi reiste videre.

Min plan var nå Hellestø, og dragefestival. Men den var slutt, om den noen gang hadde vært, og så kjørte vi bare forbi den stranden. Strandlivet hadde vi jo allerede forsøkt denne dagen.

Vi fortsatte prosjektet vårt med å få kjøpt stein, å ha foran huset, og nok en gang ble det utsatt. Denne gangen for mat og blomsterjorda. Og det var den maten, som var kveiten. Det er bare halvannen uke til vi reiser til Kiev. Så må vi være litt forsiktige med å kjøpe inn altfor mye. Middag i dag må vi imidlertid ha, og i Kiev blir det lite fisk. Kveite er ypperlig. Olia er uredd, jeg lastet ned en oppskrift. Vi prøver.

Først var det en obligatorisk på det jeg etter hvert vil kalle den internasjonale lekeplassen i Sandveparken. Her er rene nordmenn i mindretall, det er som regel i alle fall én av foreldrene som snakker et annet morsmål, og sånn er det jo også med oss og Irina. Så hun finner seg veldig godt til rette. Denne gangen hadde hun i tillegg kattemaling i ansiktet. Så her var det bare å løpe fra parkeringsplassen til lekeområdet.

Dagens beholdning var ei lita jente fra Bulgaria. Hun var super, initiativrik, tøff, men taus, og leken med Irina ble raskt avbrutt da hun dunket seg i hodet og begynte å gråte. Da var det slutt. Det ville hun ikke vise frem, enda Olia tok med seg Irina for å be om unnskyldning, og Irina var så diskret og forsiktig det er mulig å bli. Jenta fant frem sykkelen, og syklet av gårde. Irina hadde problemer med å holde egne tårer tilbake. Denne jenta var gøy!

Men det fantes flere. Og det var til slutt Olia og jeg som måtte mase på Irina, for å få henne med. Vi, særlig jeg, var sultne, og kveite og melkeprodukter lå og ble dårlig i den varme bilen. Det var bare å komme oss hjem.

Kveitemiddag for tre

Dette er ikke noen matblogg. Det vet alle. Mine oppskrifter er for folk som ønsker matglede, ikke for de som vil ha det perfekt. Vi gjorde det sånn: Olia kappet av hode og hale på fisken. De la vi i kokende vann, for kraft. Så kappet Olia fisken opp i biter, og så la vi de i ildfast form, med skinn og det hele. Oppi der strødde jeg gulrøtter, selleri og rødløk. Så var det inn i ovnen, på 180 grader.

Etter en stund tok jeg formen ut, helte over litt fiskekraft og litt fløte, og la også oppi litt hvitløk. Jeg forsøkte også å vippe det til, sånn at jeg fikk grønnsakene under fisken. Så var det inn i ovnen litt til. Hele tiden hadde vi hatt store nypoteter på kok.

I oppskrifter står det alltid nøyaktige tider og nøyaktige mål. Jeg tror ikke helt på det der, at mengder best rundes av til nærmeste desiliter, at temperatur skal være nærmeste femmer, eller at det er noe spesielt med akkurat 30 minutter. Når fiskekjøttet er hvitt, er det som regel ferdig. Og om skinn og bein sklir lett av, kan man være ganske sikker.

Uansett var helt fabelaktig godt. Det var akkurat den gode restaurantsmaken. Og nå var det ikke bare en liten filet, som det alltid er der, men hele fisken. Ved siden av hadde vi en flaske hvitvin, tysk hvitvin, ganske bra til hvit fisk. Også her tror jeg kanskje ekspertene skaper vel så mye arbeid og ting å sette seg inn i, som viktige råd. I alle fall er ikke jeg med på den galeien, jeg er fornøyd med skikkelig godt, perfekt er mer stress, enn det er verd.

Nå er klokken ti, og vi er alle bedagelig trøtte. Det har vært en bra dag etter etter en bra uke – vel verdt en god kveitemiddag!

Ålgård og kleskjøp (og litt mer)

Dette er historien om hvordan vi reiste ut i dag for å kjøpe noe stein på Brueland Mega, og endte opp på Ålgård der vi kjøpte klær for godt over åtte tusen kroner.

Noe lignende har aldri skjedd meg.

Det er godt gjort, når vi bor på Ganddal, og har Hoveveien ned til Mega og bygg og bo. Lokalkjente vil skjønne det, øvrige kan enkelt sjekke på Google eller andre kart. Fra Ganddal til Ålgård er mildt sagt omvei, når man skal til Sandnes. Det krever en forklaring.

Og den kommer her. Dette er historien om vår dag.

Vi setter oss i bilen, Olia, Irina og jeg, og skal altså kjøre ned til Mega og ned til Sandnes. Vi syslet med å få kjøpt denne steinen siden vi var ferdige med eksamen 14. Mai, men så har det vært så varmt, og så har det vært så mange andre ting. Alltid har det kommet noe i veien.

I dag tenkte vi – eller jeg – å bade først. Figgjoelva, Fossen på Foss Eikeland. Dette stedet er i ferd med å bli legendarisk, jeg har vært der i alle aldre. Det er et fantastisk badested, kort vei fra der vi bor. Vi bor på Ganddal, og Foss Eikeland er definert under Ganddal. Vi er en bydel i Sandnes.

Men da vi kom dit i dag, ville ikke Irina bade likevel. Hun mente det var for kaldt, hun ville ikke engang ut av bilen. Jeg kjørte derfor mot Sandnes igjen, men fant at dette vil bli for kjedelig og for vant. Jeg snudde, og kjørte mot Frøyland/Orstad og Kverneland. Så kjørte jeg over til Figgjo.

Planen var nå platesalget på Tronsholen, der vi trenger å kjøpe plantejord, og kanskje andre ting. Men også denne planen ble endret. Det var så kjekt å kjøre, at vi heller svingte opp mot Ålgård. Også der svingte vi alltid inn de veiene vi kjører sjeldnest, og endte med det opp i tjukkeste Ålgård sentrum. Der fikk vi til slutt parkert, og så gikk vi for å kjøpe et skjerf til Olia, som hun trengte.

Vi forvillet oss inn på et slags senter. Ikke før etterpå fikk vi ordentlig rede på hva det het, der inne fikk jeg initialene da jeg koblet til nett: NO. Irina fant seg snart et slags lekested, et sted å være for barn, og Olia fant seg butikker å gå i. Jeg kunne sette meg ned med gloselæringen min. Sånn gikk vel en time eller så.

Deretter ville Olia ha kredittkortet mitt, for å kjøpe klær. Hun hadde funnet litt mer enn et skjerf, det er greit, hun fikk kjøpt, og jeg fikk sett på mer gloser, Irina lest mer.

Så ville Olia ha meg til å prøve noe tøy. Vanligvis gjør jeg bare dette høyst motvillig. Men denne gangen var det virkelig noen gode tilbud i butikken jeg var i. Det var ikke satt ned 30 og 40 %, slik det er vanlig, men 50, 60 og 70, og fra tusenlapper til hundrelapper. Kjøpte man mer i slengen, fikk man ytterligere tilbud. Ryddesalg, kalles vel dette her, uten at jeg helt kunne skjønne hva det var.

I hvert fall kjøpte noe til de grader. Alle typer klær. Stort sett til meg, men også litt til Olia. Jeg skulle gjerne sett det var omvendt, jeg presser på for det, men det har gjennom snart ti års ekteskap vist seg svært vanskelig å få Olia til å kjøpe klær til seg selv, og få henne fra å kjøpe klær til andre.

Jeg har rikelig med klær, men for få til klassisk bruk. Særlig gjelder det når det skal være fint eller halvfint. Jeg har de dyre og fine klærne jeg kjøpte før jeg ble gift, mer dyre, enn fine, kanskje, men de er vel sant å si kassert. Og så har jeg altfor ofte kjøpt klær som egentlig er for store, eller for små, eller for ubrukelige, men så har de vært billige.

Denne gangen klarte vi å styre oss. Vi prøvde i alle fall. Men det tok sin tid, bare å få slått inn alle plaggene og dressene og skjortene og genserne og jeg mistet vel egentlig litt kontrollen, til slutt. Timene fløy, der vi handlet. Veldig uvanlig. Vi saumfarte butikken, undersøkte alt, kjøpte det meste. Underveis måtte vi kjøpe en is til Irina. Ellers holdt hun seg stort sett i den lille lekeavdelingen. Olia og jeg kunne gjøre dette skikkelig.

Så var det å kjøre hjem. Også det ble med omvei. Nå kjørte vi sånn at vi fikk runden, rundt på baksiden, og opp over Fjermestadveien, der bak. Vi fikk også badet litt i Edlandsvannet, og Irina fikk sølt noe vanilje, til Olias enorme fortvilelse. Siden vi nå en gang kjørte denne veien, kunne vi stikke innom Trude og Nygård. Der var ikke Trude hjemme, men det var imidlertid mor, som var på besøk. De hadde middag, i mengder, etter en slags dugnad. Og dermed fikk Olia og jeg og Irina spise middag der. En dag der meste tok uvante vendinger.

Sånn er det når man begir seg ut i livet og verden uten å ha så mange planer om hvor man skal hen, men hvor man alltid er parat til å plukke opp de mulighetene som oppstår. Nå er vi alle fornøyde. Stein har vi ennå ikke fått kjøpt, men det kan vi gjøre en dag den muligheten ligger nærmest. Det er ikke godt å si hvordan vi skulle fått mer ut av denne dagen her, den vi har hatt.

Den varmeste forsommeren i min levetid

Vi bader hver eneste dag. I sjøen, i elv og i ferskvann. Klokken er 2230, men jeg sitter på terrassen og skriver, i kortbukse og t-skjorte. Aldri har det vel vært en sånn oppladning til sommeren i Rogaland. Knapt har vi vel hatt en slik sommer i det hele tatt. Vi setter alt annet til side, og utnytter det som det eventyret det er.

Det varme og forunderlige været passer godt sammen med at vi begge foreldre har det fredelig med arbeids- og studielivet. Eksamen er slutt, og jeg har ennå min delvise studiepermisjon. Så det er virkelig mye ledig tid for oss. Med en herlig Irina hjemme og i full utvikling, er det drømmedager for oss.

Onsdag var vi på Orre. Først var det Orrestranden, en utrolig bra strand, bred og fin, og med hele himmelen og horisonten å by på. Her var det fra naturens side laget til en liten plaskedam, litt sjøvann i et søkk, og dermed atskillig varmere enn selve sjøen. Ideelt for barn. Irina var der, når hun skulle «varme seg» etter å ha badet i sjøen. Hun gjorde noen små initiativ med å få lekt med andre barn, men det ble aldri noe skikkelig av det.

Den virkelige leken var med meg. I bølgene. Og Irina viste seg som alltid helt uredd, helt trygg hos meg. Jeg kan kaste og slenge henne rundt, som jeg vil. Hver gang vi er i grenseland for hva hun kan tåle, spør jeg om det går bra, og hver gang sier hun at joda, det gjør det, med litt enklere ord enn jeg her har formulert det.

Vi er fulle av påfunn. Hun sitter på skuldrene. Jeg går uti til det rekker meg til halsen. Hun henger etter skuldrene, når jeg går innover. Hun sitter på, når jeg svømmer. Jeg holder henne i en hånd, mens hun dupper i bølgene. Hun står selv, med vann til livet og til brystet, og til halsen. Helt uredd. Helt trygg når jeg er der.

Vi plasserer oss akkurat der bølgespruten er på sitt verste, akkurat der det bryter. Det bryter rett på oss. Hver gang hun får det ubehagelig, så løfter jeg henne selvfølgelig ut og opp, vekk. Hun skal aldri få en skrekkopplevelse, det skal alltid være kontroll. Men grensene skal presses og utvides. Livet skal være rikt. Alt skal med.

Så sitter hun på magen min, mens jeg ligger på ryggen. Vi her helt i strandkanten, der bølgene slår over. Det kommer en bølge så stor, at jeg tenker at jeg også må møte den så det blir behagelig for meg, lukke øynene, dukke under, og la den rulle over. Jeg har ingen kontroll, selvfølgelig, når den slår over, og jeg blir skyldt et lite stykke oppover, skapende med ryggen på sanden. Irina faller av, og får alt over seg, hun også. – Går det bra? Spør jeg. – Det går bja, svarer Irina.

Etterpå er det til gartneriet på Orre, der Irina får en is, og jeg får en kaffe. Olia får og sett på planter, og får tenkt hvordan hun vil ha det hjemme hos oss. Vi er ikke sultne, Olia har tatt seg av nistepakken. Den har vært rikelig. Russisk vis.

På hjemveien kjører vi som vi pleier, inn i det ukjente. Alltid den veien vi har vært minst. Sånn havner vi på Tjøtta, om det er det det heter, og så på M44, handlesenteret. Der får også Olia utfoldet seg. Irina er på lekerommet for barn. Jeg må frem med mobilen, og sjekke gloser.

Vår kjøring inn i det ukjente leder oss til et vann vi aldri har visst om, på Bryne. Det er ferskvann, men jublende stemning. Irina vil selvfølgelig, selvfølgelig bade. Og etter å ha badet hele dagen i sjøen, er ferskvann ingenting. Det er varmt og godt, i solnedgangen, og det er ingen bølger til å forstyrre Irinas svømming. All mulige aktivitet får hun være med på. Jobbe selv i vannet, klatre på meg, bli slengt litt rundt, alt det går an å gjøre.

En superdag. På begge sider av midnatt.

I går var vi på Ølberg, etter å ha kjøpt billetter til Kiev, og etter at jeg fikk gjort unna dagens arbeidsdont. Det er lange, lyse og varme kvelder, så det er rikelig med tid for oss og andre å utnytte de høye temperaturene i luften og i vann. Irina og jeg har badet lenge, vi bader også når det er kaldt. Nå er det ingen sak. Hun er bare tre og et halvt år, men klarer å holde hodet over vann og plaske seg av gårde, når hun holder i en finger hos meg. Det er ikke lenge før hun knekker svømmekoden.

Ølberg har også mye annet å by på. Alle strender er favorittstrender for meg, jeg er glad i dem alle, alle har sine minner og eventyr. Men Ølberg har også knauser og litt tang og tare og forskjellig å lete etter, og finne. Helt fra jeg var ganske liten har jeg syntes det har vært litt kjedelig bare med flat strand, og svømming. Det må være noe å finne på. Ølberg har det.

Nå var det Irina og jeg som gikk rundt i svabergene og knausene. Hun er i minste laget til at det er helt trygt, noen av dem er ikke så altfor lette å gå på, men vi går ikke nærme sjøen, og om det vil gjøre veldig vondt å falle, passer jeg på. Irina er villig med på alle eventyr. Og aller best liker hun å bade, bade, bade.

Det er Olia som skulle være baderen av oss. Hun er født i fiskens tegn, noe som betyr mer i hennes kultur, enn i vår. Og hun er gammel mestersvømmer fra Kiev, noe som kanskje betyr mer i vår kultur, enn i hennes. Uansett er hun som en doven katt, som fremdeles kan alle sine kunster, men aldri viser dem frem. Hun sitter stort sett og strikker.

Også denne dagen avslutter vi badingen i ferskvann. Men denne gangen er det mer trauste Stokkalandsvannet, vannet der vi bor. Her tar vi på badedrakten til Irina, med den effekten at jeg kan holde i den, så kan hun svømme selv, fritt med begge armene og føttene. Det er fremdeles bare plasking, hun har ingen teknikk, ingen ide om hva som er lurt å gjøre. Jeg har imidlertid den ide, at om hun bare lærer å være trygg i vannet, og så lærer å flyte på et vis, vil alt annet komme lett av seg selv.

Vi traff noen tyske venner også, denne kvelden. Jeg er alltid på jakt etter å høre fremmede språk, særlig noen av de jeg kan. Så tysk er spennende. Og det viste seg altså at vi hadde møtt disse før, for nesten to år siden. De har en liten gutt, nesten ett år eldre enn Irina. De fant fint tonen sist gang. Det tok litt lenger tid denne gangen, men jammen gikk det ikke igjen. Kanskje er det noe med at tospråklige barn har lettere for det med hverandre? I hvert fall er flere av Irinas aller beste venner tospråklige, som henne.

Denne gangen fikk vi voksne også litt bedre kontakt. Det vil si, kontakten var helt utmerket også forrige gang. Men denne gangen utvekslet vi telefonnummer, sånn at det ikke går nye to år før vi sees igjen. Vi voksne har behov for tysk. Irina har behov for en lekekamerat.

Og i dag, i dag fortsatte eventyrene. Først reiste vi til Figgjoelva, badet der, strålende. Så var det til bilforhandler og høre med bilruten det er sprekk i, biluhellet fra en tidligere dag og tidligere post. Så var det Kvadrat, og kjøpe kaffe, og litt mat å ha med. Og så var det til Forus-stranda, en strand vi valgte først og fremst fordi vi ikke har vært der før, og fordi det lå på den siden av Jær-tunga vi allerede var på. Inn mot Gandsfjorden. Aldri vil jeg si det er bedre på denne siden her, det er havet og strendene som gjelder. Men når det først skal være som det var, så var det en fin avveksling. Det var brådypt og greit, ingen bølger, og for oss voksne gikk det også an å stupe.

Hjem igjen kjørte vi innom sjakken på Clarion. Alt skulle jeg skrive mer om.

Nå er det leggetid. Så er det helg! Helg!