En stille uke

Nå har det vært en liten pause i de veldige aktiviteter. Ingen turer til Oslo, få turer noe sted. Både Olia og jeg forbereder oss til kommende eksamener vi skal ha. Vinteren kommer, med mørkere dager og mer kulde. Alt er godt.

I uken var det til oss å være sjelden ingen spesielle aktiviteter. Jeg er litt rystet av kjøreturene mine, hvor enormt med asfalt og betong de skal legge over naturen vår, og de gigantiske vindmøllene de setter opp like etter Ålgård. Det er visst bare begynnelsen, truer de. Halve Norge skal bli utredet for vindmøller, så NVE skal kunne nå den megalomane målsetningen sin om å gjøre Norge fullforsynt av ren elkraft. 50 Terrawatt, snakker de om, all energi Norge bruker, skal være ren el-energi. Jeg kan ikke skjønne annet enn at flybensin, bil og lastebil, og båter, og tog (jada, vi har jernbanestrekninger på diesel her i landet), fortsatt skal bruke olje, men at vi så skal produsere tilsvarende elkraft, og eksportere den.

Kort sagt, jeg har meldt meg inn i Turistforeningen. Der er motstanden mot vindmøller tydelig. De har hatt markering i Stølsheimen, et område som vanvittig nok er utredet, og det er visst håp om at dette området skal bli spart. Men man kan aldri vite. Det er formidable krefter som står bak vindkraftutbyggingen, politikere, media, næringsliv og miljøbevegelsen (!). Vi blir tatt på sengen, vi som er glad i naturen. Vi har lite å stille opp med, når også mektig miljølobby skriker etter vindmøller, fordi det liksom skal hjelpe på CO2 regnskapet til Norge.

Jeg melder meg nok inn i Naturvernforeningen også. Og kanskje også jordvern, eller foreningen for vern av matjord. Jeg kjenner ikke hele Norge så enormt godt, men jeg kan vanskelig forestille meg annet enn at Rogaland er verstingfylke. Her går matjord og turterreng unna så man vanskelig får summet seg. Min far døde for ti år siden. Han ville ikke kjent seg igjen, som det har blitt her. Og det fortsetter, i forrykende fart.

Lille Irina og jeg er flinke til å komme oss ut. Hun må klare seg litt selv, om dagen, eksamen krever sitt, og jeg har mitt leseprogram å gjennomføre. Med på torsdag var vi rundt i nærområdet, fredag var vi på Ølberg, og i går kom vi oss ikke lenger enn til terrassen. Dog fikk vi spilt litt badminton der, og jaget hverandre litt, og lekt gjemmeleken. I dag var vi i Arboretet, siden jeg kjørte feil til Melshei, i de nye veiene vi har her.

Hun er en solstråle, Irina. Og i dag fikk hun hjelp av solstråler på himmelen også. Novembersolen har vært snill med oss, denne helgen. Den har hengt lavt og kaldt, men gitt oss et nydelig løs, og gode dager.

På kvelden er det å komme meg ned, og tenne i peisen. Irina er også med. Vi spiller litt sjakk og backgammon, men favorittaktiviteten er hektisk «dans». Det går ut på at jeg slenger henne rundt i sofaen, mer eller mindre. Spill og lesing av bøker går litt langsomt for henne, nå, har jeg inntrykk av. Så kommer vi ikke utenom spill på nettbrett, det trengs for at jeg også skal få tid til mine ting, som altså nå også innebærer en eksamen.

Det var litt forskjellig. Mye kan løses ved å spise godt, og det gjør vi virkelig, her i huset. Vi har skrudd opp nivået litt, kjøper bedre kjøttdeig, fersk pasta, har stadig vekk laks, omtrent aldri frossenvarer, aldri noe tull, skikkelig kjøtt, skikkelig fisk, gode grønnsaker. Det gir meg en enorm glede. Jeg kan holde ut mange vindmøller med det. Særlig når jeg stadig har to så skjønne jenter rundt meg, Olia og Irina, de to er alt.

546 km i elbil

Så er jeg endelig hjemme i eget hus igjen, etter en lang reise fra Helsfyr i Oslo til Ganddal i Sandnes. 546 km i elbil. Det er min femte langtur med elbil, og min andre til Oslo.

Jeg skrev i posten i går at jeg satt og drakk kaffe, og forberedte reisen. Det var en plage at telefonen var ladet ut, og ikke lot seg lade opp igjen. Det skulle bli en plage hele reisen. Utover det, så var det ikke så mange plager.

Før jeg går i gang, vil jeg for lesere som selv planlegger langtur i elbil, skrive at man må planlegge ladestoppene. Og man må ta hensyn til været, og på veiene. Raske veier tar på batteriet, det samme om det er mye opp i høyden. Akkurat som med oss mennesker, vi blir mer slitne av å løpe fort, og å løpe i oppoverbakke. Da trenger vi litt mer tid på å hente oss inn igjen, enn om vi jogger rolig på flatmark.

Været var elendig, med kraftig regn. Så kraftig at det var flomvarsel og rasvarsel fra metereologisk institutt, det var tosifrede antall milimetere på yr. Det vil si konstant vindusvisking, og kjøring på veldig våt vei, av og til med overvann. Temperaturen var 10 grader, nok til å kunne skru av klimaanlegget og heller bruke setevarme, skulle det knipe på batteriet. Men det gikk ikke an å gjøre det i lengre perioder, for det ble raskt dogging på vinduene, så stort sett måtte jeg ha klimaanlegget på.

Min tommelfingerregel er at det går trygt å ha 100 km mellom hver lading i sommerhalvåret, litt mindre om vinteren. Så kan det varieres, etter hvordan man kjører. Enhver får kjenne på sine nerver, hva man tillater av sikkerhetsmargin. Jeg liker å ha 20 km, og hvis jeg kommer under 15 og ned mot 10, tilpasser jeg kjøringen veldig. Jeg er mer nonchelant med disse marginene, om jeg er kjent, og har brukt ladestasjonene før. På nye steder, kan det hende man surrer seg litt vekk.

Annet elektrisk som var på

Ladestopp (og innholdsfortegnelse)

Holmen senter, Nesbru
Circle K, Nykirke
Telemarksporten, Porsgrunn
Lillesand senter (kort)
Extra Tangvall, Søgne
Flekkefjord

Holmen senter

Bilen var langt fra fulladet, da jeg tok ut, litt over elleve. Den hadde 30-40 km igjen på batteriet, og med det presset jeg meg ut av Oslo, og til første ladestopp utenfor – Holmen senter. Været var dårlig, så jeg smatt inn på Godt brød, uten at jeg kjøpte noe der. Jeg hadde jo nettopp spist kraftig frokost, og pusset tennene.

Circle K, Nykirke

Med 80 % ladet batteri og foreslått rekkevidde på omlag 115 km la jeg ut på de kraftige motorveiene nedover Sørøst-landet. Normalt er man ganske trygg når man regner 100 km mellom hver ladestasjon på langturer. Her, på disse veiene, og om høsten, så bør man ikke ha mer enn 80-90. Sist jeg kjørte, i oktober, så var strekket Skøyen i Oslo og Sandefjord. Da måtte jeg ligge konstant i høyre fil, være ytterst forsiktig med å passere 90 km/t (fartsgrensen er 110), og likevel kjørte jeg batteriet nesten tomt.

Denne gangen hadde jeg klemt inn litt på hver side, så det ble Nesbru – Nykirke, i stedet for Oslo – Sandefjord. Det vil si 70 km, i stedet for 110. Da kjørte jeg på, i det kraftige regnværet, og havnet under sikkerhetsmarginen min på 20 km før jeg kom frem. Det er altså opp mot 40 km i forskjell å kjøre med anstrengt motor, og kjøre uanstrengt.

På bensinstasjonen var det ladekø på et par biler. To stod og ladet, én stod og ventet. Det gikk ikke mange minuttene før jeg også slapp til, og så var det de vante 20 minuttene med venting. Jeg satt inne på bensinstasjonen, der det ikke var nett, og telefonen heller ikke virket. Stusselig, er vel rette ordet, en øde bensinstasjon langs landeveien.

Telemarksporten

Det er omtrent 70 km fra Nykirke til Porsgrunn også. Fremdeles er det stort sett brede, firefelts motorvei, med 100 og 110 km/t fartsgrense. Jeg kjørte på, som mellom Nesbru og Nykirke. Men mot slutten ble fartsgrensen litt senket, de fire feltene tok slutt, og det går også litt nedover. Det er behagelig for batteriet, så jeg nådde Telemarksporten med god margin, og kunne nok kanskje prøvd meg enda et strekk, om det skulle være nødvendig.

Ved Telemarsporten er en bensinstasjon, en søndagsåpen matvarebutikk, et hageutsalg og en hurtigmatkjede søndagsåpen. Jeg kjøper ingenting, går bare fra sted til sted, tusler, og venter.

Jeg lader ikke helt opp til maks, engang, og stopper på noen og sytti, før jeg reiser videre. Resonnementet er at jeg trenger ikke de ekstra prosentene for å komme meg til neste ladestopp. Der er det kanskje også litt mer å finne på?

Brokelandsheia, heimat

Det er dette strekket som er dårligst dekket med ladstasjoner, mellom Stavanger og Oslo. Det er ikke så lett å slippe unna Brokelandsheia, på Gjerstad. Fra Arendal og inn til Kristiansand kommer ladestasjonene tett, men mellom Arendal og Tvedestrand, Kragerø, er det minde. Strekket mellom Porsgrunn og Brokelandsheia er bare 60 km. Det trengs ikke mye batterikapasitet for å få det til, på 80 km/t-veiene som er her. Men jeg har regnet på det, og funnet at det er ikke noe poeng å forsøke å knipe bort dette stoppet. Jeg må uansett ha minst tre ladinger til for å komme meg helt hjem. I dette været, denne årstiden, har lite lyst til å prøve noen 100-kilometers strekk.

Også på Brokelandsheia var det en liten ladekø. Jeg kommer frem til at jeg har valgt feil strategi. Det er om å gjøre å unngå lading. Det er bedre å kjøre sakte, lade sjeldnere. Hver lading tar lenger tid, enn det man sparer på å kjøre 10-20 kilometer i timen fortere.

Der på Brokelandsheia var det også en elbil som hadde kjørt seg helt tom. Den ble slept og dyttet inn til laderen, for å få seg fyrt opp igjen.

På Brokelandsheia har de en fin kafe, men jeg vil ha pizza, og tar heller maten en senere stopp. Også Brokelandsheia forlater jeg før batteriet er kommet helt opp i de 80 prosentene hurtigladingen tillater. Jeg skal bare til Lillesand.

Lillesand

Det er lettere å kjøre fra Brokelandsheia til Lillesand, enn omvendt. Høydeforskjellen har litt å si. I oktober kom jeg fra Brokleandsheia og helt til Sørlandssenteret. Det hadde jeg nok klart denne gangen også, om jeg hadde forsøkt. Kilometeranslaget i bilen er villedet av de raske motorveiene jeg har kjørt på i timesvis frem og tilbake til Oslo.

På Lillesand har de god pizza. Men Lillesand senter var stengt, det var ikke en bil å se. Det var heller ikke en ting å gjøre, jeg ruslet rundt i regnet og kikket, men alt var stengt, utenom en bensinstajon, et stykke borte.

Jeg omgjorde planene mine. Først hadde jeg tenkt nå å kjøre til Lyngdal, 100 km, så til Ben’s kafe, Helleland, 95 km, men i stedet ville jeg gjøre stoppene på Søgne og i Flekkefjord. Der vet jeg det mat å få.

Søgne

Fra Lillesand til Søgne er det bare knapt 40 km. Til det trenger jeg ikke mye batteri, så jeg avsluttet ladingen på 41 %. Det viste seg å tilby litt over 50 km, i kilometeranslaget. Litt i korteste laget.

Selv om jeg vet utmerket hvor ladestasjonen på Søgne er, og brukte den så sent som på torsdag, så la jeg den inn på GPS, så jeg kunne ha oversikten over hvor langt det var dit. Her var jeg bare en drøy mil i slingringsmonn, det syntes jeg var lite, så jeg satte inn jerndisiplin, og kjørte bare på grønt. I oppoverbakker gikk farten ned i 70 km/, i 100-grensen, men batteriet belønnet meg, med å la meg spise kilometere raskere langs veien, enn fra batteriet.

Fra Kristiansand og til Søgne var det en annen verden for batteriet. Jeg kom frem med rikelig sikkerhetsmargin, fikk knapt nok varsel om «Low battery».

Og på Søgne fikk jeg kjøpt min pizza.

Flekkefjord

Fra Søgne til Flekkefjord har jeg nettopp kjørt, nå på torsdag. Så det visste jeg går bra. 90 km er strekningen, på middels raske veier, mem mye opp og ned. Her får man for første gang på lenge opplevelsen av at det kommer biler i mot, igjen. Det var nå blitt helt mørkt, selvsagt, allerede på Lillesand var det helt mørkt. Og regnet gav seg ikke, det heller.

I Flekkefjord kom jeg med grei margin, litt lavere enn torsdag, riktignok, da det var oppholdsvær, og klimaanlegget ikke var noe jeg trengte å bruke.

Jeg var på nippet å få ladekø, den ene hurtigladeren som er der. Det var han som kom rett bak meg, som fikk oppleve køen. Han snudde.

I Flekkefjord var alt stengt, utenom en Narvesen og noen spisesteder for farende. Jeg hadde allerede spist, og gikk bare og ruslet ved kaien. Jeg savnet telefonen min, der jeg har gloser å repetere. Nå var det bare å vente.

Hjem

Da jeg kjørte ut av Flekkefjord, viste kilometeranslaget 108. Hjem er det 115. Med klimaanlegget på, som det måtte være, gikk det straks ned i 105. Jeg måtte altså knipe inn disse kilometerne, for nå hadde jeg veldig lyst til å komme meg helt hjem, uten flere ladinger.

På torsdag hadde det gått helt fin. Da hadde jeg feiget ut, med en kort oppfyring på Bens kafe, noe som viste seg å være unødvendig. Det ville jeg ikke denne gangen.

Dette ble litt nervepirrende. Det var kraftig regn hele tiden, og alltid en bil bak meg, så jeg måtte presse motoren for å holde fartsgrensen. Jeg tenkte på Helleland, Ben’s kafe, at jeg der burde ha 55 km anslått på batteriet også, siden det er det som der er distansen hjem. Men anslaget viste 51, når jeg hadde på klimaanlegget, som jeg måtte.

Neste mulighet for lading var Vikeså, men der visste jeg ikke hvor langt det var igjen. Enda en gang måtte jeg legge inn hjemmeadressen min, for å få avstanden. Den var omtrent lik, enn det batteriet viste å ha kapasitet til.

Siste sjanse var Ålgård. Der måtte jeg ha flere kilometer igjen på batteriet, enn de omtrent 20 det var hjem, for ikke å måtte ta en ekstra lading. Å bli stående uten strøm er ikke noe tema, særlig nå som jeg ikke engang har telefon til å ringe noen. Fra Ålgård og hjem har jeg kjørt flere ganger, så der vet jeg at strekningen er snill med batteriet. Men et visst slingringsmonn vil jeg gjerne ha.

Opp fra Vikeså gikk det drøyt for batteriet, og i alle oppoverbakker gikk kilometerne raskere ned på batteriet, enn den reelle strekningen jeg kjørte. Nå måtte jeg til med jerndisiplin, ikke presse motoren, la meg heller havne litt under fartsgrensen, her og der. I regnet og mørket var ikke de bak så veldig plaget, det var ingen hissige på å komme forbi.

Det var akkurat i det jeg kjørte inn mot Ålgård at anslaget på batteriet viste et høyere tall kilometere enn anslaget til GPSen. Det var 22 mot 21,8, den stilen. Og det gikk i favør batteriet.

Jeg kjørte forbi Coop Extra, den siste lademuligheten. Heretter måtte det bare gå.

Og det gjorde jeg rett i. Fra Ålgård og inn kostet det meg 5-6 km, eller så. Jeg hadde ennå 10 % kapasitetet i batteriet, 13 km, et godt stykke unna det laveste jeg har hatt, og 4 km før kilometeranslaget blir tatt bort, og det bare står: kom deg til en ladestasjon.

Den hadde jeg i garasjen. Klokken var 2130, omtrent. Jeg reiste 1130, omtrent, så turen Oslo – Sandnes hadde tatt de 10 timene den skal ta med elbil. Det er vanskelig å få det raskere. Det er dette man må beregne.

Morgenpost fra Oslo (jeg lærer ikke)

Jeg lærer ikke. I går tenkte jeg at jeg skulle komme meg til Oslo i fire-tiden, få trent litt og dusjet, og kanskje hvilt, før jeg i god tid kom meg av gårde til festen som skulle begynne klokken 1800. I stedet kom jeg frem 1755, bestilte Taxi mens jeg dusjet og skiftet, for å komme i alle fall raskest mulig til den doble førtiårsdagen jeg var invitert til. Hjem igjen gikk jeg til fots, de to kilometerne, med en telefon på 5 % batteri, og håp om at den skulle lede meg hjem.

– Vi vet hvordan det kommer til å gå, så bursdagsbarnet. Det har hun helt rett i. Bare at det gikk litt verre. Telefonen døde ut omtrent med en gang, for så ikke å la seg lade igjen. I pøsregnet, i mørket, i natten, forsøkte jeg å finne noen å stole på, og å spørre.

Akkurat det gikk bra. Nå spiser jeg frokost på hotellet, og kommer til å drikke kaffen jeg kan få frem til elleve. Så pakker jeg ned dressen, går inn i bilen, og reiser. Det venter meg en begivenhetsrik tur hjem. Nå vet jeg det. Nå skal jeg ha lært.

Min opprinnelige plan var å komme meg av gårde klokken 0800 i går. Av en eller annen grunn, har jeg det i hodet at det tar cirka 8 timer i bil, til Oslo. Kanskje gjør det det med bensinbil. I min elektriske, med rekkevidde mellom 150 og 180 fulladet, går det minst ti. De raske veiene spiser elektrisitet, og det må lading til hver halvannen time. Og ladingen tar sin halvtime, med å finne frem, svinge av veien, koble til lader, og alt som følger med. Selve ladingen tar litt over tjue minutt, men det går alltid mer tid, alltid.

I starten gikk det greit. Jeg ladet på sagnomsuste Ben´s kafé, Helleland, og på ny i Lyngdal, ved senteret, der. Der fikk jeg også kjøpt bursdagsgavene. Mellom Helleland og Lyngdal er 95 kilometer, akkurat på sikkerhetsmarginer min, når 80 % gir meg 115, som den gjør nå. Det er litt skummelt, for før Lyngdal går det en stund mye oppover, noe som spiser kilometere fra batteriet. Men så går det nedover igjen, så siste stykket gir nesten ikke utslag.

Ladingen deretter var en ny, for meg, Lillesand senter. Det er 100 km, også i overkant, men veiene er flate, og jeg kjører sakte, for å få det til å gå. I Kristiansand er det mange lademuligheter, men de ligger klønete til, så det er bedre å lade før, eller etter.

Og så begynte problemene. Fra Lillesand fikk jeg ikke lagt inn adressen til Cinderella, Heimat, Brokelandsheia, Brokelandsveien 6. Og det til tross for at jeg samvittighetsfullt har skrevet inn den fulle adressen, på den, og praktisk talt alle andre lademuligheter langs veien, Sandnes – Oslo. Men denne adressen, lar seg ikke finne. Dermed må jeg på mobilen, og 4g. Det spiser batteri av mobilen også, og det er vanskeligere å kjøre etter mobilens GPS, enn bilens.

Her er også veiene supre, sånn at kilometerne går raskere ned. Dessuten var pøsregnet begynt, og det var sterk motvind. Så alt var laget for å gjøre det vanskelig, for oss elbilkjørere.

Herfra begynner det også å tynnes ut med gode lademuligheter. Jeg måtte ta en i Larvik, og en i Holmestrand. Begge ved bensinstasjon, og begge med ekstra forsinkelser. I Larvik måtte jeg for første gang i ladekø. En bil stod steilt på 97 %, og en annen stod og ventet på den. Det tok ti minutter før jeg kom i gang.

I Holmestrand var det ombygging, så stedet kartet viste ladestasjonen var, var det nå motorvei. Jeg kjørte litt rundt på området, gikk ut av bilen, måtte inn og spørre i stasjonen, og så viste det seg de hadde en lader stående.

Deretter var det å programmere meg helt frem. Nå var det blitt helt mørkt, ennå var det pøsregn. På spilleren var det Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan. Klokken ti på seks, skulle jeg være fremme, i følge GPSen. Det gikk enda fem minutter på tull.

Så var det taxi, og det taxi koster, latterlig mye, og så var det fest. Siden jeg skulle reise hjem i igjen i dag, ble jeg ulikt meg ikke med til siste slutt. I stedet gikk jeg – så godt jeg kunne – tilbake til rommet, i dressen, i pøsregnet. Der forsøkte jeg å lade telefonen, uten å lykkes.

Og det er situasjonen. Jeg har nå skrevet inn ytterligere informasjon, på notatarket mitt, om hvor ladestasjonene er, og hvor langt det er mellom dem. Hjem har jeg ingen telefon til å hjelpe meg, skulle det bli problemer. Det er bare bilen, og jeg.

Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Strandhelg i oktober

Det var en nydelig siste helg i oktober her på Jæren i år. Lille Irina og jeg benyttet oss av den med å reise til jærstrendene, hver dag.

Fredag var vi på Ølberg og på Sola, og kjørte mellom dem, på jakt etter en is til den lille. Den turen endte i blod, og på legevakten. Lørdag var jeg igjensydd i hodet, på ny frisk og fin. Irina og jeg reiste til Sele, der vi var i timesvis. I dag, søndag, tok vi med bestemor på en spasertur fra Sola til Ølberg. Alle dager var lav sol på klar, blå himmel, og det ubeskrivelig vakre lyset Jærstrendene byr på alle sånne dager.

 

Og så – cruise!

Omsider kom vi oss på cruiseskipet. I dag gjorde vi (så godt som) ingen feil. Vi våknet i god tid, Olia fikk pakket, vi kom oss forsiktig av gårde, og kjørte rolig fra Moss til Oslo på en liten time. Der parkerte vi (med litt trøbbel), og gikk bort til kaien der skipet lå, og ventet til vi fikk lov å komme ombord. Så var det bare å reise frem og tilbake til Kiel, vårt første cruise, og første gang for Irina å sove i båt.

Det er ikke noe nett i båten, så jeg får ikke postet noe underveis. Ikke er det tid, heller. Å være på cruise er ganske hektisk. I hvert fall for oss. Lille Irina har hovedrollen, så da nytter det ikke å la henne klare seg selv, mens far skriver blogg eller noe sånt. Det får komme når hun sover, og det ikke er noe annet å gjøre.

For de med elbil som ikke har gjort erfaringen selv, det lønner seg å kjøre under fartsgrensen på de gode veiene der fartsgrensen er over 100. Denne kjøreturen, fra Sandnes til Moss, fra Moss til Strømstad, og tilbake, og så fra Moss til Oslo, har overbevist meg skikkelig om at batteriet tappes raskere ved hard kjøring, og at det lønner seg å ligge i høyre, saktegående felt, med økonomisk kjøring. Fra Moss til Oslo er det omtrent 60 km. Vi hadde litt under 80 km igjen på batteriet. Da er det ingen grunn til å ta noen risiko. Jeg kjørte forsiktig, og slapp å lade før jeg kom til Oslo. Når vi kommer hjem, er planen å hurtiglade i Drammensveien 161. Oslo har gratis lading for elbiler, men når hurtiglading koster 2,50 i minuttet, og lades opp fra bunn til topp (80%) på omtrent 20 minutter, så er det ikke mange kronene det er snakk om. Tiden er viktigere enn pengene, om man ikke har ærender i Oslo.

Jeg hadde vært i kontakt med Bymiljøetaten i Oslo for å forhøre meg om parkering for elbil. De hadde tipset meg om gratis og ubegrenset parkering ved Frognerstranda, de hadde et annet navn på det, men det var ved Frognerstranda det lå. Det er i nærheten av fergekaien, og ypperlig. Jeg hadde sjekket nøye på alle nettets kart, og også laget meg en vag backup-plan skulle noe ikke fungere.

Som det selvfølgelig var noe som ikke gjorde. Der nede ved parkeringen stod det skilt med tidsbegrensning. Maks 3 timer. Det er kjedelig. Med kone og barn og full bagasje i bilen, alle klare å gå til ferjen vi ser ligger der, så er det ikke noe å sette familien av, for selv å oppsøke en av Oslos mange betalte parkeringsplasser, og klare meg selv derfra. At kona har krydret turen vår med å legge telefonen igjen hjemme, gjorde ikke dette valget enklere.

Jeg ringte Bymiljøetaten. Etter lang venting kom jeg gjennom, og fikk høre at joda, det var gratis og ubegrenset parkering der, så lenge man ikke ladet. Jeg måtte lese skiltene, sa de. Så jeg leste skiltene for dem, der det vitterlig stod at det mellom 0900 og 2000 var tidsbegrenset til 3 timer, og at man måtte bruke timeviser. Det var til og med bilde av den. Skiltet var ikke til å misforstå. Men de på Bymiljøetaten overprøvde skiltet, og sa at dette gjaldt hvis man skulle lade. Jeg fant et sted å parkere, parkerte, og sjekket så godt jeg kunne om dette virkelig var riktig. Hadde andre elektriske biler timeviser i vinduet? Noen hadde, andre ikke. Og noen av de som hadde, viste et tidspunkt som ikke kunne stemme med vårt klokkeslett: 1130.

Så jeg forlot bilen, ganske utrygg. Så utrygg at jeg før vi forlot norsk mobilnett, faktisk koblet meg på 4G, for å skrive Bymiljøetaten en Mail. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til parkeringen riktig, og ønsker verken bot eller borttauet bil. Dette vil bli litt nerver i hodet under hele turen.

Men det gjelder å ta problemene når de kommer. Vi hadde spist frokost, men ellers ingenting, denne dagen. Så Irina og jeg måtte ha mat. Olia ville heller ha litt søvn, hun, omsider. For henne var nervene i hodet at denne strabasiøse ferien vår, falt sammen med hjemmeeksamen hennes. Det er jo ikke noe særlig, når vi store deler av dagene befinner oss i bil, og på innleveringsdagen stort sett er i båt uten nettdekning.

Irina og jeg spiste på det som galles grand buffet, og slapp vel egentlig ganske billig fra det. Vi har betalt inn 250 kroner hver i mat på billetten, det var forutsetningen for å få reisen gratis, og på dette måltidet brukte vi vel litt over 400 kroner. For det vi fikk vi spise så mye vi ville, av forskjellige retter, slik det pleier å være på buffeter. Irina fikk til og med litt is og sjokolade etterpå, og jeg fikk kaffe.

Så var det bassenget. Det var hovedattraksjonen. En liten skuffelse var det at de hadde makstid, en time. Irina og jeg liker å være i basseng for alltid. En annen skuffelse var at det var lite vann å bade i. Sånn er det med skip, man må økonomisere med plassen. Så de hadde ikke prioritert noe basseng, men heller et par sklier som endte i vann i sklien, noen plaskevann og boblebad, og så en strøm av vann i sirkel. Det var her det var nærmest å kunne kalles bading. Så det var her Irina og jeg tilbrakte tiden, rundt og rundt i strømmene.

Det var så mye folk, hele tiden, så det var ikke så mye å få gjort. Irina fikk bare i begrenset grad vist frem badekunstene sine. Men hun var den klart yngste som holdt ut i disse forholdene, rundt og rundt i strømmen. Etter hvert lærte hun seg det lønnet seg å dukke under den lille fossen, og så var den grei også. Hun kan svømme, og prøvde litt, men det gikk alltid kort tid inntil hun krasjet i noe. Så den helt store opplevelsen ble det ikke. Men Irina likte det godt.

Etter badingen var klokken omlag seks, eller noe sånt. Vi fant til lekerommet, som ikke var så enormt, og Irina lekte litt der. Konemor Olia hadde knapt spist noen ting, denne dagen. Hun fant en restaurant med liksomitaliensk mat, like ved lekerommet, pasta og pizza. Der serverte de en anstendig Spaghetti bolognese, bedre enn carbonaraen i Sverige, og en grei pizza. Irina kom også og spiste litt med oss, før hun var tilbake i lekerommet igjen. Olia gikk ned på lugaren for å hvile.

Og sånn avsluttedes dagen vår, der på cruise. Etter å ha lekt en stund, gikk også Irina og jeg ned i lugaren. Irina virket ganske trøtt, og var straks på gråten ved minste motstand i lekerommet. Ulikt henne, og ikke bra. Jeg fikk de siste minuttene fri til å dra opp på soldekket i trettende etasje. Der var det ikke noe sol, selvfølgelig, men kaldt, mørkt og vind. Jeg så gjennom dagens gloseprogram på Anki, og tenkte at jeg nok kanskje ikke er i målgruppen for dette med cruise.

Jeg er litt fremmed, her.

En liten tur til Strømstad

Vi velger ikke denne ferien. Den velger oss. I dag havnet vi på Strømstad, i det vi egentlig ville reise til Sarpsborg og badeland. Da vi omsider kom oss til dette badelandet, var det så sent og vi var så trøtte, at vi satt bare litt i korridoren, før vi reiste videre hjem.

Det er unektelig litt stusselig, det lille loftværelset vi bor i for en billig penge, her i Moss. Lille Irina på 4 har sagt mnje budet skutsjno, det vil bli kjedelig, og gitt uttrykk for at hun ikke har så lyst å være her. Forståelig nok. Hun er en tapper, liten jente, det er uttrykk for skuffelse, ikke syting og klaging. Også jeg kan ha vanskelig å forstå hva vi gjør her.

I natt hørte vi stemmer utenfor, en mann på telefonen, dritfull, schnydens, snakke til et kvinnemenneske, – hva er’e ‘u driver med, a’? Horeri! Og så snakket han om å sende noen, i det som vel egentlig kunne høres ut som en trussel, om en slik drukkenbolt kan ha truende kraft. Klokken var omlag fire, og jeg forvekslet det til å være husverten som snakket. For en stund var jeg litt engstelig selv, loftværelset vårt er uten fluktmuligheter. Jeg vil ikke opp i noe trøbbel.

Men akkurat den frykten var helt grunnløs. Jeg hadde bare forveklset retning på huset. Utenfor vinduet vårt var en liten ruslevei, ikke terrassen til familien. Og husverten var helt stødig, oppe om morgenen, hjemmekontor med telefonsalg av den anstendige sorten.

Vi spiste frokost nede på kjøkkenet. Det manglet kaffe, men vi hadde kokt egg, godt pålegg, og godt brød. Det var avslappet og fint. Olia var storfornøyd, både med stedet og med Moss, og med hele verden og livet. Da er alt fint!

Så var det ut på kjøretur og eventyr. Vi skulle til Sarpsborg, badeland. Et viktig og gjennomgående tema denne turen, og denne ferien, er at vår kjære Olia la igjen telefonen hjemme. Fullstendig irriterende. Hun pakket klær for enhver anledning til meg, jeg vil klare meg i ukevis med de antrekkene hun har lagt ved, men altså ingen telefon.

Veiene mellom byene i Østfold er helt utmerkede. Det er fristende å trå til på gassen. Fartsgrensen er 110. Jeg er i ferd med å lære stadig mer ettertrykkelig at dette tar på rekkevidden for elbilen, alt over 80 koster en god del ekstra.

Og underveis får kona ideen om at vi kan reise over til Sverige. Det er en god ide, så får både hun og lille Irina vært i Sverige en tur. Jeg var også over i Strømstad i svært ung alder, mulig jeg var 6 år. For alltid har jeg vage minner derfra, om en spesiell by, der jeg fikk en plastikkhai jeg hadde mye glede av de neste årene. Og for meg var alltid Strømstad en markant by i Sverige, Stockholm var hovedstaden, og så Strømstad. Etterhvert lærte jeg også Göteborg, og Malmø, med fotballklubbene. Men Strømstad var på plass, som en av de store.

Så det var klart vi kunne reise over til Strømstad. Olia overbeviste meg om at vi skulle ta Sverige først, så bading, og sånn ble det. Underveis hadde vi kommet oss forbi Sarpsborg, den siste lademuligheten med Grønn kontakt – og vi måtte pent snu, og reise tilbake. Det kostet oss en ekstra mil, i hver retning. Litt tid gikk også med til å orientere seg. Olia, fra Kiev, kjenner ikke de norske stedene og navnene, og har ingen begrep om hvilke byer og steder som befinner seg langs veien, og hva som ikke gjør det.

Ladingen foregikk på Sarpsborg Amfi. Slike storsentere dominerer landet vårt om dagen. Det er de samme kjedene som selger de samme tingene i de samme butikkene, uansett hvor man er. Mangfold er et honnørord, men det er jo i et land og i en verden der alt blir mer likt. Senteret hadde i hvert fall 6 ladestasjoner, alle ledige. Og inne på senteret, forsvant Olia i buikkene.

Det er irriterende. Hun er uten telefon, så vi får ikke tak i henne. De 20 minuttene vi lader, passerer, og vi bruker dyrebar tid på å være på et handlesenter vi like gjerne kunne vært på i Kvadrat, Jærhagen, Forus, Hillevåg, hver plass i vårt ganske land. Jeg er så fortvilet at jeg går rundt og roper på Olia, der inne i senteret, og jeg spør til og med en vekter om hjelp. Vi skulle vente på henne utenfor en sportsbutikk. Irina smetter rundt et hjørne, og da vi er tilbake, er Olia vekk.

Vi finner henne lenge etter. Storfornøyd. Hun har kjøpt seg en bukse, hun går i. Ikke et øyeblikk hadde hun tenkt vi lette etter henne, eller det var noe i veien.

Klokken var med dette blitt nærmere to, og vi var allerede i dårlig tid for et tett program. Nå kom vi oss i alle fall over til Strømstad, til Sverige, og der stoppet vi ved kjøpesenteret som dukket opp for oss ved veien. Det er jo litt sørgelig at det er blitt slik, at all handel skjed ved slike sentere, der det er oversiktlig og greit å parkere, og hvor det er lett å finne frem til, fordi de ligger like ved hovedveiene. Strømstad senter er unektelig en større perle, men der vet vi verken om vi får parkert, eller om det er butikker å handle det vi trenger i.

De to-tre timene i Sverige tilbrakte vi i dette senteret. For dette fikk vi kjøpt litt godteri og vin, litt mat for kvelden, og ei bukse til meg. Vi spiste også ved et av spisestedene ved senteret. Også det typisk våre dagers «mangfold». Liksomitaliensk med pasta og pizza, liksomamerikansk med burger og pommes frites, liksom texmex og liksomsushi. Alt sammen laget og servert av de samme kokker og servitører, antagelig fra Tyrkia eller noe sånt. Altså ingen av landene det ble servert fra. Og maten var deretter, helt uinspirert.

Men den mettet. Og så var det å reise ned til sentrum, og se det fra bilen, før det var å reise tilbake til Norge. Med hard kjøring inntil fartsgrensen på de raske veiene, rakk det tilbake til Sarpsborg igjen, og nytt besøk på amfiet der. Der fikk lille Irina gaven vi ikke fant til henne i Strømtad, en dukke i serien Lol, favoritten om dagen. Gleden hennes satte også butikkpersonalet i godt humør. Dette overvant alt for Irina, dagen var fullkommen.

Jeg fikk hanglet oss inn til senteret med badeland, også. Strengt tatt er det et hotell, og det heter «Superland», men det er jo hotell av en av kjedene, og jeg har ikke noe spesielt lyst å reklamere for dem. Vi var for slitne til å gå inn i badelandet. Klokken var også nærmere seks, og over det. Irina hadde også mer enn nok glede å kle av og på den nye dukken hun hadde fått. Hun satt på gulvet og var storfornøyd.

Så var det å reise tilbake til Moss, til loftværelset vårt i villaen ved stasjonen. Olia laget middag av den svenske maten, og Irina og jeg lekte i vei med nye og gamle dukker. I morgen er det nytt forsøk på cruiseskip, og denne gangen håper vi å klare det bedre.