Polutsjilos!

Sommerferien er kommet, og jeg kan skrive noen av de postene jeg skulle ha skrevet for lenge siden.

Russerne bøyer verbene sine litt spesielt. I nåtid blir de bøyd etter person og tall, slik verbene i de latinske språkene blir det. I fortid blir de bøyd etter kjønn. Så når det er noe som har hendt, så er de opptatt om det er hankjønn eller hunkjønn som utførte handlingen, er det noe som hender, er de opptatt om det er jeg, du eller en tredje person. For refleksiv legger de til en endelse -sja, -ся, og den følger bøyningsreglene og lydreglene etter formen på verbet. Så når det er et intetkjønnsord som har utført noe i fortid, blir det til stammen av verbet lagt til -os, eller med kyrilliske bokstaver -ось. Det myke tegnet pleier ikke å bli tatt med i transkriberingen til norsk. Men det skal altså være en myk s, noe mitt tospråklige barn på to og et halvt får til uten problemer what so ever, mens jeg etter 13-14 år med forsøk kanskje begynner å nærme meg noe.

Det russiske ordet for å få er polutsjitj, i refleksiv polutsjitsja. I fortid blir det polutsjil, fortid intetkjønn polutsjilo, fortid intetkjønn med refleksiv polutsjilos, eller med kyrilliske bokstaver получилось. Verbene og å få seg blir brukt på mange ulike måter utover grunnbetydningen i de forskjellige språkene, tenk bare på det engelske get. Russerne bruker sitt polutsjilos også i betydningen «det lyktes» eller «det gikk», direkte oversatt «det fikk seg». Kanskje har norsk en beslektet variant i sammensetningen «fikk til»? Kanskje er det også dette som gjør at jeg bruker ordet polutsjilos i denne betydningen, i overkant mye?

I alle fall begynte lille Irina i mars eller april å ta etter. Det er et avansert ord for henne, med fire stavelser, prøv bare å huske det selv, dere lesere som tror dette skal være lett. Irina sier nok noe mer i retning av -sjilosj, jeg tar med den siste j’en for å indikere at den myke konsonanten s er plettfritt uttalt, den sitter. Det er starten av ordet som er litt shaky. Her kommer også foreleseren min i faget norsk som andrespråk, ved universitetet i Bergen, inn i hodet. Han snakket om at det er noe med barn og språklæringen, som om de er programmert, «legg merke til slutten av ord». Meningen her var nok helst at slutten av ord ofte inneholder viktig bøyning, og det er slik barna får inn grammatikken, men det stemmer jo også overens med hvordan lille Irina uttaler ordet polutsjilos, det gikk!

Min mor sier ofte at da jeg selv var liten, og tegnet, så hadde jeg etterpå for vane å vise arket frem og si: Se hva det ble! Sånn har for øvrig hele mitt liv vært, alt jeg har gjort, og alt hvordan jeg har planlagt. Lille Irina har en litt annen variant. Hun bruker det når hun tegner, men enda oftere når hun bygger noe med legoklossene og duploklossene. Hun pleier å sette alle klossene opp i et høyt tårn, i forskjellige farger og former. Så påkaller hun oppmerksomheten til sin mor eller far, og kommer med en feiende -sjilosj!

Mama! papa! -sjilosj!

 

Advertisements

Ty, svinja…

En ny, kort språk om Irina og språket. Som alle små barn hender det hun søler litt når hun spiser. Ved en anledning sølte hun på en måte hun sjelden gjør, hun fikk yoghurt eller hva det var i munnen, og spyttet det ut igjen, om det var for varmt eller det var noe annet som bød henne i mot. – Din gris, sa Olia, på russisk, – ty svinja. Direkte oversatt er det «Du – svin», eller som vi ville sagt det på norsk: Du er et svin. Eller du er en gris.

Vi fant ikke ut hva som var problemet. Olia ble jo veldig sint, for det grapset, og Irina satt der med de store øynene sine, uten å kunne forklare hva det var. Situasjonen roet seg kort etter, og Irina spiste ferdig til hun var mett.

Siden satt Irina og jeg og spiste grøt jeg hadde laget, risengrynsgrøt. Det var helt sikkert lørdag. Jeg hadde laget til meg selv, og så kommer hun løpende, Irina, og vil ha hun også. Det er jo veldig koselig, og jeg gir villig fra meg. Det er smør som smelter, og kanel og sukker, skikkelig tradisjon. Vi spiser ofte samtidig med samme skje, eller fra samme tallerken, med hver vår skje, eller jeg setter litt av min grøt over til henne på en liten skål, slik at den raskere kjøler seg ned. Denne gangen gjorde jeg ikke det, og forsynte henne og meg selv, raskt, så vi begge skulle få spist opp grøten mens den var varm.

Så faller det en klump grøt ned på den lyseblå strikkegenseren hennes. Det setter seg skikkelig fast i trådene fra garnet, jeg vil skrape det opp og unngå flekker, men det er som man skjønner vanskelig. Og grøtklumpen er ikke noe å spise, hårete som den er blitt, og noe falt på gulvet også. – Svinja, sier lille Irina, i akkurat samme tonefall som moren hadde sagt til henne. – Ty svinja.

Ну, ладно…

Det måtte nesten blir kyrilliske bokstaver i overskriften denne gangen. Det er en frase jeg har ventet på siden Irina ble født, og før hun ble født, et barn som sier nu ladno – eller, i lydskrift no, ládna. Det betyr noe sånt som, «vel, la gå da», men er mye mer elegant og stilig. Det er hva jeg ville svart hvis russisk var en dialekt, og jeg skulle sagt hva som var mitt favorittuttrykk i dialekten. Nu, ladno, er svaret, Ну, ладно. I går sa Irina det, da vi var på stranden på Ølberg, og hun ville klatre opp sklien i det lille lekeapparatet. – Du må gå rundt, sa vi til henne, – du må gå rundt. – Nu, ladno, sa lille Irina.

Og gikk rundt.

Fra barnemunn – på russisk! Leksjon 1

Jeg får se om jeg får satt i gang en ny serie her på bloggen. Lille Ira vår er i full gang med å lære å snakke, på norsk og på russisk, og vi får herlige gullkorn og irrettesettelser, på begge språk. Særlig er det jeg som får gjennomgå med russisken, da, men det får bare være som det er. Det er bare noe med små barnehjerner som gjør at de riktige tingene bare smeller fast i hjernebarken, det fester seg med et magisk middel som bare blir svakere og svakere som årene går.

I hvert fall, hver gang Irina kommer inn i rommet er det en fest. Nå har vi tatt frem det eldgamle elektriske toget, det fra like før elektrisiteten ble oppdaget, eller kanskje var det like etter. I hvert fall hadde jeg det selv i min egen barndom, og nå er det Irina som skal få leke seg. Hun fikk tak i lokomotivet, og løp av gårde med det. Det var sånn de laget lokomotivene og lekene før, skikkelig forseggjort, og ikke som nå, der lekene er laget for at du skal få nye neste jul. Hun løp inn på rommet med lokomotivet, og vi løp etter enne, glade og lykkelige alle sammen, slikt et fantastisk barn!

Nå er det på tide hun lærer litt skikkelige ord, tenker jeg, hun snakker altfor generelt, tog og vogn, og knapt nok det, hun må jo få vite at den forreste vogna, den som trekker toget, det er ikke noen vogn, og heller ikke noe tog, det er et lokomotiv. Så jeg tar henne til rette, nå skal du høre, Irina, alt foregår på russisk, nå skal du lære et viktig ord, et internasjonalt ord, som gjelder på alle språk, vot eto, sa jeg, «det her», eto lokomoTIFF, jeg la inn en skikkelig russisk aksent, trykk på -TIFF, og jeg passet på å uttale den siste v-en som f, slik russerne gjør.

Njet, sa min lille Irisjka, eto paravozik.

Så der fikk jeg den. Russisk har et eget ord for damplokomotiv.

Irinas ord

Når vi leker med figurene og smådokkene foran peisen nede i kjelleren, Irina og jeg, så er det et mønster vi pleier å havne i. Mønsteret og repertoaret blir stadig utvidet, først var det bare å spise, gå på do og å sove dukkene gjorde. Så var det en periode de skremte hverandre, og brølte som løver, mens de andre sa Ja boios, som er russisk for «jeg er redd». Nå har de også begynt å gjemme seg, pjatalas, som Irina kaller det, det betyr «gjemte seg» (om hunkjønn, er det en han, blir det pjatalsja, men den forskjellen har hun ikke inne). Når det er noen av mine dukker som gjemmer seg, vet hun at noen av hennes skal finne den, eller dem. Da dekker hun omhyggelig for øynene på den lille dukken, tar hendene dens opp til øynene så dukken ikke ser, og så teller hun: odin – dva – tri – tsjetire — ja iskat!!

Det er veldig morsomt. Det tilsvarer omtrent en – to -tre – fire, den som ikke har gjemt seg nå, skal stå, bare at Irina ikke gjør det helt skikkelig, hun gjør det bare nesten rett. Iskat er russisk for «å lete», det er infinitiv, i presens blir det ja isju, men det er også noe hun ikke har inne, og det er heller ikke poenget i gjemmeleken. Hun må ha sett det på film, for mama Olia og jeg har ikke lært henne det, og andre snakker hun ikke russisk med. Det e rnemlig slik at det russiske ordet for fem, pjat, det rimer på iskat (og svært mange andre russiske infinitiv), så hele poenget er at man må telle til akkurat fem, for å få det til å rime. Det poenget har ikke Irina fått med seg, hun teller til hva som helst, også sjest – sjem -vosjem – djevit, til og med djesit, helt opp til it – ja iskat!! Og så leter hun med stor iver, og stor glede.

For å få infinitiven riktig, eller få det riktig å bruke infinitiv, så må det et hjelpeord foran. Jeg trodde det var ja tebja budu iskat, som blir noe sånt som «jeg skal finne deg», så det har jeg sagt når det er mine dukker som skal lete, odin – dva – tri – tsjetyre – pjatt – ja tebja budu iskat! Men det er heller ikke riktig. Når Olia kom og hørte, kunne hun fortelle hvordan det virkelig skal være. Det heter ja idu iskat, «jeg går for å lete». Så det så.

Her er de andre russiske ordene Irina kan om dagen.

Adjektiv

kaldt – holodna

varmt – gorjatsji

stor – bolsjoj

liten – malenkij

sulten – golodnyj

Adjektivene bøyes i kjønn og tall, og slutter på lyden ‘a’ når de står som adverb. Jeg tror ikke Irina har skjønt dette, men vi har sagt holodna når det har vært kaldt ute, og vi har stått på terrassen, og Irina har gjentatt det. Er det hunkjønn, blir endingen -aja, men det ser ut til å være hipp som happ for henne. Hun skiller ikke mellom hankjønn og hunkjønn og intetkjønn ennå, ikke på noe, så vidt jeg har oppfattet. Men det går fort, og hun sier mye, så det kan være i noen sammenhenger hun får det til, uten at jeg kommer på det i farten.

Småord

Russisk har en rekke småord i ordklasser som ikke har noe direkte tilsvarende på norsk, eller som er partikler, adverb og ulike typer konjunksjoner og pronomen, preposisjoner kan vi kanskje også ta med her. Russisk har et rikt repertoar av alt dette.

her – zdes, der – tam

Ja, nei – da, njet

Typisk russiske ord

Vot – «Se her», «her er det»

Pronomen

Jeg – ja,

hun – ona,

 

Verb

Å gå

Snakkesalige Irisjka :)

Det er ikke ofte jeg må til med smilefjes i overskriften, eller i det hele tatt. Men når det gjelder vår egen, lille, herlige Irisjka, så må jeg bryte grensene på alle sett og vis for å uttrykke meg.

Jeg burde sikkert hatt en mer jevnlig oppdatering hvordan det går. Tanken var jo litt at dette skulle være en blogg hvordan det er å vokse opp med et tospråklig barn. Vår Irisjka har to språkinteresserte og språkmektige foreldre, vi snakker russisk hjemme og norsk når vi er ute. Om mama Olia er med, snakker vi russisk ute også, om det da ikke er andre nordmenn rundt, som da ikke vil forstå. De gangene vi er i Kiev, snakker vi utelukkende russisk. Høsten 2015 og våren 2016, tiden jeg var i pappapermisjon, var språkutviklingen til Irina jevn. Det var ikke lett å merke noen forskjell på norsken hennes og russisken hennes, hun virket til å forstå de to språkene like godt, eller like mangelfullt, og hun hadde de samme vanskelighetene når hun selv skulle si sine små ord på de to språk. Etter jeg er i full jobb igjen, og særlig nå i vinter, hvor vi er mer inne, har russisken skutt fart, mens norsken er merkbart mer begrenset.

Dette skal altså handle om russisken.

Den første setningen hun sa, var: Mama, ty kuda? Det betyr: Mama, hvor skal du? Hun sa det i det Olia var på vei ut døren. Det er første gang hun har satt noe sammenhengende, uttrykt en mening, endatil et spørsmål. Ellers har de små setningene hennes bare vært – på norsk og russisk – det er, det er, det er, eller på russisk: eto, eto, eto. Det første kompliserte hun sa, var: Njet, on tam lezjit. Det betyr: «Nei, den ligger der». Det er merkbar fremgang. Ikke bare er det fire ord, i motsetning til de tre i den russiske versjonen av «mama, hvor skal du?». Setningen er også en korreks. Mama Olia har sagt at kaninen ligger nede i kjelleren, det er en kanin vi har lekt med. – Nei, sier Irina, den ligger der, og peker på sengen, under dynen. For å få dette riktig på russisk, må hun treffe rett pronomen, «on», tilsvarende norsk og rogalandsk «han» (han ligge’ der), og hun må få verbtiden og bøyningen korrekt. Russisk bøyer som de latinske språkene verbene i kjønn, så når det er tredje person, som her, blir det lezjit. Hun har rotet skikkelig med det, og ikke virket til å ha helt kontrollen om «jeg» gjør noe, eller «du» gjør noe. Her fikk hun det plutselig til, og det med et verb hun ikke har pleid å bruke.

Den første virkelig morsomme vendingen hun hadde, var en gang vi satt og spiste, og ville ha Irina også til å komme. Alt var dekket på, alt var klart, og vi ropte på henne, Irina! – Idu, idu, idu, svarte hun, i nøyaktig samme tonefall som Olia pleier å bruke. Dette er superrussisk, akkurat sånn som de snakker selv, det tok årevis før jeg fikk til noe lignende. Jeg knotet med pridu, som er glosebokens forslag til norske «jeg kommer». Direkte oversatt betyr idu «jeg går», men de russiske bevegelsesverbene er spesielle, så denne varianten av «jeg går» betyr at jeg går mot et bestemt sted, går i en bestemt retning, mot et bestemt mål. Altså, slik vi pleier å bruke «jeg kommer». Vi fikk oss en veldig god latter, der, Olia og jeg.

Det er i det hele tatt store greier sånn som hun plukker opp ord og uttrykk om dagen. Hun snapper det opp, skjønner hva det betyr, og så bruker hun det selv i ulike og riktige sammenhenger. Livet har blitt mye lettere for oss, når hun selv kan komme og si kakasjkij, russisk for «bæsj», og pomitj, russisk for «må vaske». Da er det på tide å skifte bleie. Hun skjønner veldig mange spørsmål og forklaringer, og kan svare søtt og riktig da eller njet, ja eller nei, om hun vil, eller ikke. Hun kan si navnet på tingene som mangler på bordet, når vi spiser. Og hun kan si njeto (fins ikke), nada og ne nada (må/trenger og må/trenger ikke) og flere andre ting for å uttrykke at noe er til stede, eller mangler, eller når det er noe hun vil, eller ikke.

Grammatisk er hun på sporet av den kompliserte russiske bøyningen. Her lider hun kanskje under at jeg ikke alltid får det riktig selv, sånn at hun i noen få tilfeller lærer inn feil. Men det er også kommet dit hen at hun kan rette meg, når jeg tar feil, noe som ikke er verst, tatt i betraktning at hun ennå ikke er to og et halvt år. Kolesa, sa jeg, – njet, sa hun: Koljosa. Det er riktig, og det betyr hjul. Fra første stund har hun tatt etter Olia, og fått det riktig, om Olia og jeg har hatt forskjellig uttale av et ord, eller jeg har sagt noe feil, hun riktig. Det er et språkøre som er forunderlig, intet mindre enn forunderlig.

Hvordan kan det ha seg, at et lite barn som Irisjka, snapper opp tingene helt riktig, det som jeg må streve og pugge og lære, og aldri helt får til? Jeg merket det da vi var ute i dag. – Nå skal vi snakke norsk, sa jeg. Også det er hun på sporet av å oppfatte, abstrakte begrep som russisk og norsk, hun er på vei til å få en idé om at det er to forskjellige ting. Med et begynte radlingen hennes å ha det rogalandske tonefallet. Her kommer det langt færre artikulerte ord, og omtrent ingen setninger. Men tonefallet, er helt på plass. Og hun har helt den samme iveren etter å lære, også når det er på norsk.

I det hele tatt kan hun kalles ganske snakkesalig. Det har hun vært hele livet. Først var det babyspråk, selvfølgelig, men det var hos henne et babyspråk som gjorde at det kunne virke som hun selv hadde en mening med det hun sa. Ansiktsuttrykket tilsa ofte at hun sa noe viktig, noe morsomt, eller interessant. Når vi introduserers for hverandre for en ny dag, enten jeg kommer hjem fra jobb, eller er hjemme, og hun våkner, så går hun straks i gang med å peke og fortelle. I begynnelsen var det ikke så mye hun hadde å si, i de små fortellingene sine, men nå kan det være at det er sol eller regn, trær og fugler, hun kan si navnene på tingene hun peker på, og si fargen og størrelsen, stort eller lite. Hun teller til ti på norsk, russisk og engelsk, merkelig nok. Hun synes alt sammen er stor stas.

Det gjør vi også.

Mor, hvor skal du?

– Mama, ty kuda? heter det på russisk, med u uttalt på kontinentalt vis, som norsk lang ‘o’, og med trykk på den vokalen. Det er lille Irina som spør, mama Olia, som går ut av rommet de er på. – Mor, hvor skal du? betyr det.

Det er alltid så overraskende når Irina sier noe nytt, som hun ikke har sagt før. Vi har følt hun har lært nye ord i en fart nå, i et halvt år. Det er mange, mange igjen. Dette er første setning med tre ord. Første spørsmål. Det mest avanserte, så langt.

I dag tok hun meg også i hånden, der vi satt nede i kjelleren, foran peisen. Mama Olia monterte vinduslister etter å ha tapetsert veggen hele dagen, i peisestuen, mens Irina og jeg var på besøk hos bestemor. Olia var i garasjen da vi kom hjem, saget til listene. Irina tar meg i hånden, leder meg opp trappen, inn på badet, der hun klatrer opp på den runde ryggløse IKEA-stolen sin, og peker på badekaret: mitsja. Det betyr «vaske seg».

Slett ikke verst.

Da vi feiret nyttår og så på rakettene sa hun for hver hun så: krasota. Det betyr skjønnhet. Det forundret meg også at hun fikk trykket korrekt. Olia retter meg ofte når jeg sier det ordet, jeg har en tendens til å si krasota, med trykk på ‘o’. Hvordan kan Irina vite at Olias måte å si det på er rett, mens min er feil? At Olia snakker russisk morsmål, jeg gebrokkent fremmedspråk?

Irina faller bare rett ned på det riktige. Sjariki, sier vi, «ballon», sier hun. Sjarik er russisk for ballong, eller egentlig for kuleformede gjenstander, har jeg inntrykk av. Også såpebobler er sjariker. Jeg brukte ordet for noen lekekuler vi skulle gå til, ved skolen her i nærheten. Irina liker å klyve på dem, og jeg skulle lokke henne med til dem.

Jeg hadde en følelse av at Irina nå var i stand til å fullt å skille mellom de to språkene hun kan, og til å skjønne at dette ikke er vanlig. Det er sjeldnere hun bruker russiske ord, når hun snakker norsk, og omvendt. Men det er ennå ikke gjennomført, ennå ikke sånn at vi kan være sikre.

Leken vår med dukkene foran peisen blir også litt mer avansert. Tidligere var det bare å sove, spise og gå på do. Nå er det fast prosedyre at noen av dykkene platsjet, «gråter», og må trøstes med å klappe dem på ryggen. Ja boios, sier hun også av og til, med russisk myk ending på den siste s-en, helt umulig å få til for meg. Hun skjønner liksom bare at den skal være der, slik mama Olia snakker.

Men noe av det morsomste var da lille Irina og jeg stod ved det store stuevinduet og stirret på vinterhimmelen. Solen brøt frem fra skyene, og jeg sa det var solntse, det russiske ordet for sol. Solntse na nebe, solen på himmelen. Irina kan også himmelen, og fulgte nøye med. Jeg forklarte henne sangen vi har sunget, pust vsegda budet solntse, pust vsegda budet neba, pust vsegda budet mama, pust vsegda budet ja. La det alltid være sol, la det alltid være himmel, la det alltid være mor, la det alltid være jeg.

– Skjønner du nå, spurte jeg. Lille Irina nikket langsomt med hodet.