Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Reklamer

J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.

Polutsjilos!

Sommerferien er kommet, og jeg kan skrive noen av de postene jeg skulle ha skrevet for lenge siden.

Russerne bøyer verbene sine litt spesielt. I nåtid blir de bøyd etter person og tall, slik verbene i de latinske språkene blir det. I fortid blir de bøyd etter kjønn. Så når det er noe som har hendt, så er de opptatt om det er hankjønn eller hunkjønn som utførte handlingen, er det noe som hender, er de opptatt om det er jeg, du eller en tredje person. For refleksiv legger de til en endelse -sja, -ся, og den følger bøyningsreglene og lydreglene etter formen på verbet. Så når det er et intetkjønnsord som har utført noe i fortid, blir det til stammen av verbet lagt til -os, eller med kyrilliske bokstaver -ось. Det myke tegnet pleier ikke å bli tatt med i transkriberingen til norsk. Men det skal altså være en myk s, noe mitt tospråklige barn på to og et halvt får til uten problemer what so ever, mens jeg etter 13-14 år med forsøk kanskje begynner å nærme meg noe.

Det russiske ordet for å få er polutsjitj, i refleksiv polutsjitsja. I fortid blir det polutsjil, fortid intetkjønn polutsjilo, fortid intetkjønn med refleksiv polutsjilos, eller med kyrilliske bokstaver получилось. Verbene og å få seg blir brukt på mange ulike måter utover grunnbetydningen i de forskjellige språkene, tenk bare på det engelske get. Russerne bruker sitt polutsjilos også i betydningen «det lyktes» eller «det gikk», direkte oversatt «det fikk seg». Kanskje har norsk en beslektet variant i sammensetningen «fikk til»? Kanskje er det også dette som gjør at jeg bruker ordet polutsjilos i denne betydningen, i overkant mye?

I alle fall begynte lille Irina i mars eller april å ta etter. Det er et avansert ord for henne, med fire stavelser, prøv bare å huske det selv, dere lesere som tror dette skal være lett. Irina sier nok noe mer i retning av -sjilosj, jeg tar med den siste j’en for å indikere at den myke konsonanten s er plettfritt uttalt, den sitter. Det er starten av ordet som er litt shaky. Her kommer også foreleseren min i faget norsk som andrespråk, ved universitetet i Bergen, inn i hodet. Han snakket om at det er noe med barn og språklæringen, som om de er programmert, «legg merke til slutten av ord». Meningen her var nok helst at slutten av ord ofte inneholder viktig bøyning, og det er slik barna får inn grammatikken, men det stemmer jo også overens med hvordan lille Irina uttaler ordet polutsjilos, det gikk!

Min mor sier ofte at da jeg selv var liten, og tegnet, så hadde jeg etterpå for vane å vise arket frem og si: Se hva det ble! Sånn har for øvrig hele mitt liv vært, alt jeg har gjort, og alt hvordan jeg har planlagt. Lille Irina har en litt annen variant. Hun bruker det når hun tegner, men enda oftere når hun bygger noe med legoklossene og duploklossene. Hun pleier å sette alle klossene opp i et høyt tårn, i forskjellige farger og former. Så påkaller hun oppmerksomheten til sin mor eller far, og kommer med en feiende -sjilosj!

Mama! papa! -sjilosj!

 

Ty, svinja…

En ny, kort språk om Irina og språket. Som alle små barn hender det hun søler litt når hun spiser. Ved en anledning sølte hun på en måte hun sjelden gjør, hun fikk yoghurt eller hva det var i munnen, og spyttet det ut igjen, om det var for varmt eller det var noe annet som bød henne i mot. – Din gris, sa Olia, på russisk, – ty svinja. Direkte oversatt er det «Du – svin», eller som vi ville sagt det på norsk: Du er et svin. Eller du er en gris.

Vi fant ikke ut hva som var problemet. Olia ble jo veldig sint, for det grapset, og Irina satt der med de store øynene sine, uten å kunne forklare hva det var. Situasjonen roet seg kort etter, og Irina spiste ferdig til hun var mett.

Siden satt Irina og jeg og spiste grøt jeg hadde laget, risengrynsgrøt. Det var helt sikkert lørdag. Jeg hadde laget til meg selv, og så kommer hun løpende, Irina, og vil ha hun også. Det er jo veldig koselig, og jeg gir villig fra meg. Det er smør som smelter, og kanel og sukker, skikkelig tradisjon. Vi spiser ofte samtidig med samme skje, eller fra samme tallerken, med hver vår skje, eller jeg setter litt av min grøt over til henne på en liten skål, slik at den raskere kjøler seg ned. Denne gangen gjorde jeg ikke det, og forsynte henne og meg selv, raskt, så vi begge skulle få spist opp grøten mens den var varm.

Så faller det en klump grøt ned på den lyseblå strikkegenseren hennes. Det setter seg skikkelig fast i trådene fra garnet, jeg vil skrape det opp og unngå flekker, men det er som man skjønner vanskelig. Og grøtklumpen er ikke noe å spise, hårete som den er blitt, og noe falt på gulvet også. – Svinja, sier lille Irina, i akkurat samme tonefall som moren hadde sagt til henne. – Ty svinja.

Ну, ладно…

Det måtte nesten blir kyrilliske bokstaver i overskriften denne gangen. Det er en frase jeg har ventet på siden Irina ble født, og før hun ble født, et barn som sier nu ladno – eller, i lydskrift no, ládna. Det betyr noe sånt som, «vel, la gå da», men er mye mer elegant og stilig. Det er hva jeg ville svart hvis russisk var en dialekt, og jeg skulle sagt hva som var mitt favorittuttrykk i dialekten. Nu, ladno, er svaret, Ну, ладно. I går sa Irina det, da vi var på stranden på Ølberg, og hun ville klatre opp sklien i det lille lekeapparatet. – Du må gå rundt, sa vi til henne, – du må gå rundt. – Nu, ladno, sa lille Irina.

Og gikk rundt.

Fra barnemunn – på russisk! Leksjon 1

Jeg får se om jeg får satt i gang en ny serie her på bloggen. Lille Ira vår er i full gang med å lære å snakke, på norsk og på russisk, og vi får herlige gullkorn og irrettesettelser, på begge språk. Særlig er det jeg som får gjennomgå med russisken, da, men det får bare være som det er. Det er bare noe med små barnehjerner som gjør at de riktige tingene bare smeller fast i hjernebarken, det fester seg med et magisk middel som bare blir svakere og svakere som årene går.

I hvert fall, hver gang Irina kommer inn i rommet er det en fest. Nå har vi tatt frem det eldgamle elektriske toget, det fra like før elektrisiteten ble oppdaget, eller kanskje var det like etter. I hvert fall hadde jeg det selv i min egen barndom, og nå er det Irina som skal få leke seg. Hun fikk tak i lokomotivet, og løp av gårde med det. Det var sånn de laget lokomotivene og lekene før, skikkelig forseggjort, og ikke som nå, der lekene er laget for at du skal få nye neste jul. Hun løp inn på rommet med lokomotivet, og vi løp etter enne, glade og lykkelige alle sammen, slikt et fantastisk barn!

Nå er det på tide hun lærer litt skikkelige ord, tenker jeg, hun snakker altfor generelt, tog og vogn, og knapt nok det, hun må jo få vite at den forreste vogna, den som trekker toget, det er ikke noen vogn, og heller ikke noe tog, det er et lokomotiv. Så jeg tar henne til rette, nå skal du høre, Irina, alt foregår på russisk, nå skal du lære et viktig ord, et internasjonalt ord, som gjelder på alle språk, vot eto, sa jeg, «det her», eto lokomoTIFF, jeg la inn en skikkelig russisk aksent, trykk på -TIFF, og jeg passet på å uttale den siste v-en som f, slik russerne gjør.

Njet, sa min lille Irisjka, eto paravozik.

Så der fikk jeg den. Russisk har et eget ord for damplokomotiv.

Irinas ord

Når vi leker med figurene og smådokkene foran peisen nede i kjelleren, Irina og jeg, så er det et mønster vi pleier å havne i. Mønsteret og repertoaret blir stadig utvidet, først var det bare å spise, gå på do og å sove dukkene gjorde. Så var det en periode de skremte hverandre, og brølte som løver, mens de andre sa Ja boios, som er russisk for «jeg er redd». Nå har de også begynt å gjemme seg, pjatalas, som Irina kaller det, det betyr «gjemte seg» (om hunkjønn, er det en han, blir det pjatalsja, men den forskjellen har hun ikke inne). Når det er noen av mine dukker som gjemmer seg, vet hun at noen av hennes skal finne den, eller dem. Da dekker hun omhyggelig for øynene på den lille dukken, tar hendene dens opp til øynene så dukken ikke ser, og så teller hun: odin – dva – tri – tsjetire — ja iskat!!

Det er veldig morsomt. Det tilsvarer omtrent en – to -tre – fire, den som ikke har gjemt seg nå, skal stå, bare at Irina ikke gjør det helt skikkelig, hun gjør det bare nesten rett. Iskat er russisk for «å lete», det er infinitiv, i presens blir det ja isju, men det er også noe hun ikke har inne, og det er heller ikke poenget i gjemmeleken. Hun må ha sett det på film, for mama Olia og jeg har ikke lært henne det, og andre snakker hun ikke russisk med. Det e rnemlig slik at det russiske ordet for fem, pjat, det rimer på iskat (og svært mange andre russiske infinitiv), så hele poenget er at man må telle til akkurat fem, for å få det til å rime. Det poenget har ikke Irina fått med seg, hun teller til hva som helst, også sjest – sjem -vosjem – djevit, til og med djesit, helt opp til it – ja iskat!! Og så leter hun med stor iver, og stor glede.

For å få infinitiven riktig, eller få det riktig å bruke infinitiv, så må det et hjelpeord foran. Jeg trodde det var ja tebja budu iskat, som blir noe sånt som «jeg skal finne deg», så det har jeg sagt når det er mine dukker som skal lete, odin – dva – tri – tsjetyre – pjatt – ja tebja budu iskat! Men det er heller ikke riktig. Når Olia kom og hørte, kunne hun fortelle hvordan det virkelig skal være. Det heter ja idu iskat, «jeg går for å lete». Så det så.

Her er de andre russiske ordene Irina kan om dagen.

Adjektiv

kaldt – holodna

varmt – gorjatsji

stor – bolsjoj

liten – malenkij

sulten – golodnyj

Adjektivene bøyes i kjønn og tall, og slutter på lyden ‘a’ når de står som adverb. Jeg tror ikke Irina har skjønt dette, men vi har sagt holodna når det har vært kaldt ute, og vi har stått på terrassen, og Irina har gjentatt det. Er det hunkjønn, blir endingen -aja, men det ser ut til å være hipp som happ for henne. Hun skiller ikke mellom hankjønn og hunkjønn og intetkjønn ennå, ikke på noe, så vidt jeg har oppfattet. Men det går fort, og hun sier mye, så det kan være i noen sammenhenger hun får det til, uten at jeg kommer på det i farten.

Småord

Russisk har en rekke småord i ordklasser som ikke har noe direkte tilsvarende på norsk, eller som er partikler, adverb og ulike typer konjunksjoner og pronomen, preposisjoner kan vi kanskje også ta med her. Russisk har et rikt repertoar av alt dette.

her – zdes, der – tam

Ja, nei – da, njet

Typisk russiske ord

Vot – «Se her», «her er det»

Pronomen

Jeg – ja,

hun – ona,

 

Verb

Å gå