Søndagstanker

Det er søndag formiddag. Og som så mange ganger før er det tanker som fyller meg opp, og som må få utløp.

Min kone og mitt barn er i Kiev. Jeg trenger dem. Det er noe nødvendig sunt å ha mennesker rundt seg, som man må være med hele tiden, og som fyller livet med aktivitet, i stedet for tanker.

Det er ikke i nærheten å være det samme å snakke med dem på Skype. Aldri har vi vært så lenge fra hverandre som nå, og det skal mye til at det vil kunne skje igjen.

Jeg er fullt opp av viktige ting å gjøre, så savnet har ikke blitt så intenst som det har blitt tidligere år. Jeg er også rusket ut av likevekten, gjennom en samfunnsutvikling jeg verken kan støtte eller forstå meg på. Jeg får det veldig hardt med vindkraftutbyggingen de holder på med. Her er det ingen vei rundt for meg, ingen steder å flykte.

Siden lille Irina ble født har jeg gradvis engasjert meg mindre og mindre i samfunnsutviklingen. Det har også sammenheng med krisen i Ukraina, og norsk utenrikspolitikk. Det gjorde meg ikke godt å lese om det, jeg ble bare nedtrykt og engstelig, og det hjalp verken meg eller andre noen verdens ting. Sosiale medier holdt jeg meg ganske enkelt unna, stort sett, og dermed ble jeg heller ikke så utsatt for polariseringen som gjør folk så uforsonlige og sinte for tiden.

Men med vindturbinene er jeg nødt til å gå inn i det igjen. Det er politisk kamp, det går an å stoppe det, og det gjelder å moibilisere til politisk motstand, sånn at ødeleggelsene blir begrenset. Det er allerede skjedd mer enn hva jeg kan leve godt med, og hvordan disse tingene her er blitt gjennomført, det er ganske rystende.

Og så kommer jeg i kontakt med alt det andre folk legger ut, diskuterer og hisser seg opp over på sosiale medier. Man får av og til inntrykk av det er en lek, et freakshow eller reality TV, der det er om å gjøre å kaste så mye skitt på meningsmotstanderne, at de aldri kan bli sett på som anstendige mennesker. Og raskt sklir det over fra å være meningsmotstandere, til å bli mennesker, som er utstyrt med et kjønn, en alder eller en bakgrunn.

Jeg er hvit mann, mellom 40 og 50, passe ung, passe gammel, på høyden i livet, fra en grei bydel i en middelsstor norsk by, litt distrikt, litt by. Jeg har utdannelse, men verken slekt eller venner har noen utpregede akademiske interesser, det er ingen universitetsby, dette, ikke et sted hvor høy og lang utdannelse scorer sosiale poeng. Aldri har dette betydd noe for meg, eller vært noe jeg har tenkt på. Men plutselig er det noen som skriver som om hvite menn i min alder er fienden, at de må bli fratatt makt og innflytelse, og at det er vår identitet som er problemet, om vi ender opp med feil mening i et spørsmål.

Da er jeg så glad for at jeg har Olia og Irina. Der kan jeg snakke og tenke i ro og fred, og være meg selv, fullt og helt.

Om fire dager er det innlevering av obligatorisk arbeid i tysk. Jeg må komme i gang, men har problemer med å få startet motoren. Det er så mange andre inntrykk. Jeg leste et dokument til høring i utbygging av vindkraft i Snillfjord, i Trøndelag. Det er helt ufattelig det som skjer, helt ufattelig som de må formulere seg i høringen, for å ha noen som helst forhåpninger om å vinne frem. Høringen i seg selv er knapt nok hovedsaken, vindkraftubyggerne har lang tradisjon i å overse enhver innvending, fordi makt i alle år og til alle tider har trumfet argument. Så det eneste håpet motstanderne har, er at motstanden skal vokse seg så sterk, at utbyggerne og politikerne ikke lenger tør. Hvis folk hadde fulgt det minste med, eller satt seg lite grann inn i hva vindkraftutbyggingen går ut på, så hadde det ikke vært problem å samle motstand.

Men vi lever i et land der ungdomspolitikerne i fullt alvor vil avvikle oljenæringen, og der barna får skryt for å skulke skolen for «klimaets skyld». Det er en forenkling av virkelighetn som gjør en komplisert fyr som jeg, ganske fortvilet. Det er nok av folk som skriker og bærer seg, i dette landet her. Hva som mangler, er folk som tenker, som lærer, og som kan. Akkurat nå raserer vi hele naturen vår for «klimaets skyld», i navnet, men «for pengenes skyld» , i realiteten. Det redder ikke klimaet å bli hysterisk, problemet er langt mer alvorlig enn som så.  Dette er ikke en konkurranse der det gjelder om å få bestemannspremien.  Det er ikke om å gjøre å få gjennom mest ekstreme tiltak for å nå mest ekstreme mål, man er nødt til å finne tiltak som virker, og som ikke har for alvorlige andre konsekvenser. Som for eksempel at folk mister jobbene sine, eller at økonomien kollapser.

Det trengs dyktige folk for å få til disse tingene her. Nå som jeg har fult litt med, er jeg usikker på hva som kreves for å bli regnet som en dyktig politiker, for eksempel. Det er blitt et farlig race om å vinne øyeblikkspoeng, synes jeg, å se bra ut i en sak, eller en avisartikkel, uavhengig av hva problemer denne saken, vedtaket og standpunktet vil føre til i fremtiden. Øyeblikkets stemning er liksom alt som teller, hvem man stiller seg på lag med, hvem man støtter, og hva man velger å tørre å stikke hodet frem og kritisere. Det er liksom ikke lenger hva som er rett, som er ledesnoren, men hva som ser bra ut.

Jeg kunne kommet med mange eksempler. Men i en polarisert verden, er det farlig å være konkret, hvis man vil være samlende. Og det vil jeg. Jeg tror det er viktig. Hører på dem man er uenig med, sette seg inn i livene til dem man ikke forstår, og forsøke å finne ut hva som gjør at de har endt opp med det standpunktet de har. Som regel er det ganske fornuftig.

Dette var mine søndagstanker. Nå er det søndagsaktivitet – ut på tur!

 

Ålgård og kleskjøp (og litt mer)

Dette er historien om hvordan vi reiste ut i dag for å kjøpe noe stein på Brueland Mega, og endte opp på Ålgård der vi kjøpte klær for godt over åtte tusen kroner.

Noe lignende har aldri skjedd meg.

Det er godt gjort, når vi bor på Ganddal, og har Hoveveien ned til Mega og bygg og bo. Lokalkjente vil skjønne det, øvrige kan enkelt sjekke på Google eller andre kart. Fra Ganddal til Ålgård er mildt sagt omvei, når man skal til Sandnes. Det krever en forklaring.

Og den kommer her. Dette er historien om vår dag.

Vi setter oss i bilen, Olia, Irina og jeg, og skal altså kjøre ned til Mega og ned til Sandnes. Vi syslet med å få kjøpt denne steinen siden vi var ferdige med eksamen 14. Mai, men så har det vært så varmt, og så har det vært så mange andre ting. Alltid har det kommet noe i veien.

I dag tenkte vi – eller jeg – å bade først. Figgjoelva, Fossen på Foss Eikeland. Dette stedet er i ferd med å bli legendarisk, jeg har vært der i alle aldre. Det er et fantastisk badested, kort vei fra der vi bor. Vi bor på Ganddal, og Foss Eikeland er definert under Ganddal. Vi er en bydel i Sandnes.

Men da vi kom dit i dag, ville ikke Irina bade likevel. Hun mente det var for kaldt, hun ville ikke engang ut av bilen. Jeg kjørte derfor mot Sandnes igjen, men fant at dette vil bli for kjedelig og for vant. Jeg snudde, og kjørte mot Frøyland/Orstad og Kverneland. Så kjørte jeg over til Figgjo.

Planen var nå platesalget på Tronsholen, der vi trenger å kjøpe plantejord, og kanskje andre ting. Men også denne planen ble endret. Det var så kjekt å kjøre, at vi heller svingte opp mot Ålgård. Også der svingte vi alltid inn de veiene vi kjører sjeldnest, og endte med det opp i tjukkeste Ålgård sentrum. Der fikk vi til slutt parkert, og så gikk vi for å kjøpe et skjerf til Olia, som hun trengte.

Vi forvillet oss inn på et slags senter. Ikke før etterpå fikk vi ordentlig rede på hva det het, der inne fikk jeg initialene da jeg koblet til nett: NO. Irina fant seg snart et slags lekested, et sted å være for barn, og Olia fant seg butikker å gå i. Jeg kunne sette meg ned med gloselæringen min. Sånn gikk vel en time eller så.

Deretter ville Olia ha kredittkortet mitt, for å kjøpe klær. Hun hadde funnet litt mer enn et skjerf, det er greit, hun fikk kjøpt, og jeg fikk sett på mer gloser, Irina lest mer.

Så ville Olia ha meg til å prøve noe tøy. Vanligvis gjør jeg bare dette høyst motvillig. Men denne gangen var det virkelig noen gode tilbud i butikken jeg var i. Det var ikke satt ned 30 og 40 %, slik det er vanlig, men 50, 60 og 70, og fra tusenlapper til hundrelapper. Kjøpte man mer i slengen, fikk man ytterligere tilbud. Ryddesalg, kalles vel dette her, uten at jeg helt kunne skjønne hva det var.

I hvert fall kjøpte noe til de grader. Alle typer klær. Stort sett til meg, men også litt til Olia. Jeg skulle gjerne sett det var omvendt, jeg presser på for det, men det har gjennom snart ti års ekteskap vist seg svært vanskelig å få Olia til å kjøpe klær til seg selv, og få henne fra å kjøpe klær til andre.

Jeg har rikelig med klær, men for få til klassisk bruk. Særlig gjelder det når det skal være fint eller halvfint. Jeg har de dyre og fine klærne jeg kjøpte før jeg ble gift, mer dyre, enn fine, kanskje, men de er vel sant å si kassert. Og så har jeg altfor ofte kjøpt klær som egentlig er for store, eller for små, eller for ubrukelige, men så har de vært billige.

Denne gangen klarte vi å styre oss. Vi prøvde i alle fall. Men det tok sin tid, bare å få slått inn alle plaggene og dressene og skjortene og genserne og jeg mistet vel egentlig litt kontrollen, til slutt. Timene fløy, der vi handlet. Veldig uvanlig. Vi saumfarte butikken, undersøkte alt, kjøpte det meste. Underveis måtte vi kjøpe en is til Irina. Ellers holdt hun seg stort sett i den lille lekeavdelingen. Olia og jeg kunne gjøre dette skikkelig.

Så var det å kjøre hjem. Også det ble med omvei. Nå kjørte vi sånn at vi fikk runden, rundt på baksiden, og opp over Fjermestadveien, der bak. Vi fikk også badet litt i Edlandsvannet, og Irina fikk sølt noe vanilje, til Olias enorme fortvilelse. Siden vi nå en gang kjørte denne veien, kunne vi stikke innom Trude og Nygård. Der var ikke Trude hjemme, men det var imidlertid mor, som var på besøk. De hadde middag, i mengder, etter en slags dugnad. Og dermed fikk Olia og jeg og Irina spise middag der. En dag der meste tok uvante vendinger.

Sånn er det når man begir seg ut i livet og verden uten å ha så mange planer om hvor man skal hen, men hvor man alltid er parat til å plukke opp de mulighetene som oppstår. Nå er vi alle fornøyde. Stein har vi ennå ikke fått kjøpt, men det kan vi gjøre en dag den muligheten ligger nærmest. Det er ikke godt å si hvordan vi skulle fått mer ut av denne dagen her, den vi har hatt.

En nøkkelhistorie

Livet byr på ekstra gleder for oss som er litt distré. I dag bød det meg på den herlige gleden å finne igjen nøklene mine, når jeg trodde jeg hadde mistet dem.

Jeg er notorisk distré, og veldig vant med å miste noe eller glemme noe. Så jeg lager mine forholdsregel, sånn at jeg i alle fall beholder de tingene som er litt kritiske. Sånn som dyre, tekniske ting, og nøkler, visakort og penger.

I går sjekket jeg ut fra hotellet, og flyttet bort til en venninne jeg bor hos. Vi gikk ikke hjemom, men hadde i stedet en real helaften, med øl, vin og drinker fra klokken fem om ettermiddagen til godt over to om natten. Vi var vel hjemme i tre-tiden, eller så. Med all bagasjen med meg, var jeg nøye på å få med meg alt, hver gang vi skiftet beite av forskjellige årsaker. Det dreide seg som en liten ryggsekk, en liten trillekoffert og en jakke.

I dag fortalte jeg min venninne historien om hvordan bilen min er satt igjen på gjesteparkeringen hos mor, hvor den er bedt om å flyttes fordi husene skal males, og så kunne ikke mor gjøre det, fordi nøklene er med meg. Jeg gjorde den kortslutning å ta bilnøklene med hit, fordi da var de «sikrere» enn om jeg la de igjen hos mor. Mens jeg fortalte denne historien, kom jeg på at jeg ikke hadde nøklene på meg.

Sånt forandrer stemningen. Vi spiste en fin frokost. Nå var det plutselig viktig å finne nøklene. De var ikke i lommen, og andre steder var det ikke logisk de skulle være. Jeg går alltid med nøklene i lommen, de faller aldri ut, det er helt usannsynlig at de faller ut, men det har skjedd, og jeg legger ikke nøklene andre steder enn i bukselommen når jeg går med dem på meg.

Derimot, så pleier jeg å ta nøklene ut når jeg ikke trenger dem. For knippe er litt stort, og det kan være litt ubehagelig å sitte med dem, det er bedre å ha nøklene ute, når jeg ikke trenger dem. På hotellrommet hadde jeg tatt nøklene ut, og lagt den på nattbordet. Det er det siste jeg klart husker å ha gjort med nøklene. Sannsynligvis tok jeg dem med fra hotellet, men i så fall må jeg ha lagt dem i lommen. Der var de altså ikke.

En mulighet, var at jeg hadde lagt dem på et opplagt og godt synlig sted hos hun jeg bor hos, når jeg kom hjem. Jeg tar alltid nøklene ut, og legger dem fra meg, når jeg kommer hjem. Men de var ingen steder. Leiligheten er liten. Og nøklene er store.

Nå skjedde det som gjør at jeg begynner å føle meg utvannet. Å miste kontrollen over viktige ting er jo det jeg kan her i livet, da kommer mange av mine beste egenskaper til sin rett. Men nå går jeg rett og slett og ringer hotellet, for å høre om de er der. Sånt gjorde jeg aldri før. Det er å sjekke alle andre muligheter, så er det å gå bort, fordi nøklene ikke kan være andre steder enn hotellet. Det er den mest sannsynlige forklaringen.

Nøklene var ikke på hotellet. Og de var jo ganske overrasket, over at jeg sjekket ut i går, og først nå hadde oppdaget nøklene var vekk. Men sånn var det altså. Jeg begynte jo å forklare også, at jeg ikke hadde reist hjem, men bodde hos noen andre, og så videre, sånn som ikke akkurat er interessant for mannen i skranken i hotellet. Vi skal ikke ha mer med hverandre å gjøre. Samtalen avsluttes.

Så er det frokost. Samtalen har dødd litt mer ut. Jeg er litt urolig. Jeg sjekker, i karakteristisk, menneskelig stil, på ny og på ny de mest sannsynlige stedene, der man liksom håper nøklene skal ligge. På alt som er av åpne bord i leiligheten. Jeg har kommet hjem i går, tar nøklene ut av bukselommen, og legger dem på nærmeste sted. Jeg legger ikke nøkler på steder jeg kan miste dem, eller glemme dem. Jeg kjenner meg selv.

Og så viste det seg at mine egne sikkerhetsanordninger hadde virket, selv om jeg hadde glemt dem. Jeg vet at nøkler er noe jeg kan tøyse bort, og noe det er ytterst viktig ikke å miste. Så da hadde jeg lagt dem et sted der de kommer med uansett, nemlig oppi toalettmappen. Det er en veldig lykkefølelse å finne dem der, liksom som en gave fra en tidligere utgave av meg, den for noen timer eller dager siden, eller den jeg er nå. Jeg hadde lagt dem i toalettmappen, og glemt det.

Herfra fløt samtalen, tilværelsen og frokosten lett, og lykkelig.

40 % lykke

I dag kom finværet. Solen går ennå lavt på himmelen, dagene er korte, men det viser seg snøklokker, og er antydning til vårlys og litt tak i solen.

Væromslaget falt sammen med at vinterferien er slutt. Ingen klager på det. Det er flott med sol, enten man må jobbe, eller har tid til å være ute i den.

Jeg reiste raskt hjem fra jobb, slengte raskt i meg et par skiver for å utsette middagen, og så var det ut med Irina.

Vi var ute hver dag i vinterferien også. Da var det fridager, men været bød oss litt motstand. I dag var det sol og deilig. Irina fant frem sparkesykkelen, og jeg styrte oss ned til den gamle forbrukshandelen her på Ganddal. På Facebook har jeg sett den er fra 1962, det ble delt et bilde nettopp, butikk fra en annen tid. Men akkurat denne er til å kjenne igjen, fra sånn den ser ut nå.

Vår familie er ikke rik. Vi liker å måle rikdom i lykke, da har vi nok. Kan vi dele den, får vi mer. Noe som gjør oss og særlig meg lykkelig, er å spise veldig godt, og veldig mye. Vår økonomi tillater ikke luksusmat, men den er romslig nok til at vi alltid kan kjøpe det vi har lyst på. Vi har slekt i Ukraina, og vet det finnes en annen verden.

I vår verden, her i Norge, er vi en av sikkert ganske få familier som ofte baserer sine middager på hva som er på tilbud til 40 % på grunn av at datomerkingen er i ferd med å gå ut. Særlig mandager er det muligheter, da er det ofte godt utvalg, og særlig ofte i nærbutikken vår, den som ble opprettet i 1962. Ganske ofte går vi ned dit mandager, og kjøper middagen vår for et par dager. Hva som er i ferd med å gå ut på dato, blir menyen.

Denne solskinnsdagen ble det så nær perfekt vi har lyst til å komme. Til den lille ble det pølser, god og mager, fra Prior, slike folk flest ikke kjøper, og som derfor går ut på dato. Vårt lille barn bryr seg midt i ingenting. Til den store ble det panert fisk, hvit fisk. Jeg ble skjelt ut for bare kjøpe en pakke, hun elsker hvit fisk, sier kona. Slik hun kan si hun elsker det meste av mat, så lenge den er på tilbud. Til meg ble det biff, pepperbiff, også en matrett det ofte er tilbud på. Til overmål var det tilbud på fløte, fordi også den var i ferd med å gå ut på dato. Og på poteter fra Frankrike, som liksom skal være bedre.

Glade og fornøyde gikk vi hjem, Irina på sparkesykkelen, jeg med to velfylte bæreposer i hånda. Min deilige kone hadde allerede stekt poteter i det fine været, på kjøkkenet. Så var det bare å fyre opp en stekepanne til, med sopp og løk, og så biff. Fløte over. Og så enda en, med fisk, panert, og pølser i samme pannen. Så veldig mange panner har vi ikke, men verken kona eller barnet er smålige på det. De spiser.

Så sånn satt vi lykkelige. Alle fikk sin favorittrett. Pølser, biff og panert fisk. Alt til 40 %. Alt på den fantastiske og vanlige forbruksbutikken som ble startet i 1962, og som befinner seg i samme bygning med samme utforming den dag i dag. I finværet, i februar, 2018, vinterferien slutt, men livet fortsetter, veldig bra.

Bombe i Kiev, bursdag i morgen og avreise tirsdag

Jeg legger denne posten til lørdag kveld. Jeg liker ikke å ha to poster samme dag. Den er altså skrevet søndag formiddag, men det er ikke noe i veien for at den kunne vært skrevet lørdag heller. I dag, søndag, er plassen for en bloggpost viet turen lille Irina og jeg hadde til Veda-fjellet her i Sandnes.

*

Det er en tid med sterke inntrykk for oss her i vår lille familie på Ganddal. Vi skal være en del fra hverandre denne høsten, noe som kanskje gjør tiden vi er sammen, mer intens. Vår lille Irina gjør fabelaktige fremspring, synes vi, som vel de fleste foreldre synes om sine barn. Hun snakker, turner, og er full av bevegelse og energi i møte med en verden hun lærer stadig mer av. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev. Det går tre uker før jeg kan følge etter.

Denne uken var det en ny bombe som ble sprengt i Kiev. På ny var det en bilbombe, med en drept, målet for bomben, og som vanlig er det bare å se bort fra at gjerningsmannen blir tatt. Denne gangen var det midt i sentrum av Kiev, et sted vi selvsagt kjenner veldig godt, og så nær der vi bor, at babusjka kan fortelle hun kjente benken hun satt på riste da det smalt. Det er forferdelig ubehagelig. Kiev er en trygg by, man blir ikke blandet opp i noe om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene, eller er aktiv politisk og økonomisk med farlige meninger og i farlige miljøer, oss vanlige folk har lite å frykte. Men herre min hatt, man skal ikke late som bilbomber i ens hjemby er normalt og akseptabelt.

Siden Maidan i 2013-14 har det vært flere slike bilbomber og andre attentat. I perioden før, under Janukovitsj, var det ingen. Regimeskiftet har gjort Ukraina mer voldelig, mer splittet, farligere og fattigere. Ikke en kjeft i Europa ytret noe om dette da det stod på, i det som for oss liksom var solskinnsdager, nå skulle Ukraina endelig bort fra «den russiske innflytelsen» og bli et «velfungerende, vestvendt demokrati». Slik har det ikke gått, og hadde man den gang visst det minste om Ukraina og de folkene som overtok makten, så hadde man visst hva som ville komme. Men det ser ikke ut som vestlige land med EU og USA og NATO ser ut til at de mener man skal vente at de vet noe om landene de går inn i, og sørger for regimeskift i.

Det har svekket min tillit til det demokratiske systemet vi er en del av. I morgen er det valg, ingen partier ønsket en annen norsk politikk i Ukraina, uenigheten i Afghanistan, Libya, Syria og Irak er hårfin, alle partier med innflytelse støtter NATO og norsk, militær opprustning. Det er ingen partier, ingen politikere og ingen medier som sier det er nok nå, vår politikk etter den kalde krigen har vært ganske mislykket. Verden er blitt mer utrygg, folk har fått det verre, vi har visst for lite, og gjort galt. I stedet er det å kjøre på med mer av det samme. Assad, i Syria, må kastes, slik Ghadaffi og Saddam Hussein er kastet før ham. Og Janukovitsj i Ukraina er kastet, landet jeg kjenner, og der kastingen av ham og den vestlige støtten til den nye supernasjonalistiske politiske hverdagen i Ukraina, den er helt vill.

Sånt gjør meg bare deprimert. Vi skal holde ut bilbomber og attentat i byen vår, også mens vi er der, og i det vi reiser. Vi lever med at folk snakker drit om den russiske befolkningen i Ukraina, den vi identifiserer oss med, og vi er i motsetning til andre ukrainere fritatt med norske midler fra den økonomiske hverdagen. Vi har det som konger der nede.

Vår lille Irina snakker om Kiev hele tiden. Sommeren der nede gjorde et enormt inntrykk. Det er eventyr for henne, et eventyr Norge og hverdagen her ikke kan matche. I dag har hun sett film på YouTube om den lille taubanen de har, funikolor, som de kaller den. Den tok vi en del i sommer, og på toppen er det en lekeplass med trampoline. På et tidspunkt var den stengt for reparasjon, og siden har det vært et tema for oss om den nå virker, eller om den ennå er stengt. På tirsdag vil de se det.

Jeg kommer til å savne dem noe aldeles fryktelig, selv om jeg kommer til å reise både til Oslo og til Vilnius mens de er der nede. Jeg hadde aldri forestilt meg det gikk an å bli så knyttet til noen, som jeg blitt til mitt barn, og også til min kone.

Her kommer hun med en drue til meg, det får være nok blogging. Det er søndag, og tid for noe Norge og ikke Kiev kan by på; nemlig en ordentlig søndagstur i godt norsk, fuktig terreng.

Svette hos tannlegen

Med temperaturer flørtende med 35 grader celsius er tanken om å svette alltid nærliggende. Et tannlegebesøk for å fjerne tannstein og misfarging kan bringe frem de samme tanker.

Jeg vet ikke om jeg har vært hos tannlege i Norge siden jeg traff Olia i 2009. Besøk hos tannlege har blitt regelmessig her nede, og jeg har vel skrevet om det hvert eneste år, vil jeg tro.

For interesserte med fortrolige russiskkyndige er det ingenting å nøle etter, synes jeg. Man får den samme behandlingen som i Norge, for en brøkdel av prisen. Kanskje er utstyret enda mer hypermoderne i Norge, hva vet jeg, som ikke har vært der hos tannlege, men man er jo ikke så mye interessert i nyest mulig utstyr, som i å få ordnet tennene.

I det siste har jeg vært godt fornøyd. Det tar opp mot en time, koster en hundrelapp, men så er også tannsteinen fjernet, og tennene hvite og fine. De går alltid rett på sak, aldri noe røntgenfotografi eller noe sånt, og bare sjelden undersøker de for hull, men jeg har jo ikke hatt noen hull, og heller ikke noen smerter i tennene alle de år.

Tannlegen vi brukte i går ligger like ved der vi bor. Olia stakk innom, da vi passerte ved en tilfeldighet, og fikk bestilt time, uken etter, altså 3. august. Jeg har hatt mange ubehagelige møter med tannleger, ikke så mye på grunn av tannlegene, som på grunn av tennene mine, men jeg vet det er noe jeg må gjennom, og stiller opp.

Til min store glede hadde de aircondition hos denne tannlegen, og det gjorde vel nesten at det var vel så behagelig å være inne hos henne, som å være ute i varmen. Jeg tror kanskje det må skyldes de har forbedret kjemikalene de skyller med, for det å fjerne tannstein er langt mindre ubehagelig enn jeg husker det. Selv for få år siden, hadde jeg bedøvelse. Det er en av de tingene Olia og jeg spøker med, den mannlige tannlegen satte bedøvelse hos meg, uten spørsmål, mens hun gikk gjennom en mer smertefull behandling, uten bedøvelse, og også uten spørsmål. Så denne tannlegen skjønte nok at menn tåler mindre smerte enn kvinner, i hvert fall tåler jeg mindre enn Olia.

Men i går gikk det altså greit. Tennene mine er heller ikke så ille som de en gang har vært, mengden tannstein og misfarging mer moderat. Olia og lille Irina satt inne og ventet, mens jeg ble behandlet. Tannlegen benyttet også anledningen til en kjapp titt på tennene til Irina, og komme med en vurdering at det nok var sjanser for at hun ville ende opp med tannregulering, noe alle i min slekt har hatt, mens slekten til Olia har hatt mindre av oss.

Det er spesielt å høre samtalen gå på russisk, over mitt hode, og mens jeg sitter med tannlegeinstrumentene i munnen. Særlig gjelder det når samtalen kommer inn på Norge, og Olia kommer med uttalelser jeg nok skulle ønske å korrigere, men hvor jeg altså er ute av stand til å få sagt noe. De diskuterer historie, situasjonen i dagens Ukraina, de er uenige når det gjelder Krim, men finner ellers lett en tone til å holde samtalen i gang, og til å snakke på en måte som gjør at de stort sett nikker og er enige med hverandre.

Interessant, for meg som nå er del av to kulturer, er å se hvordan de bedømmer historien og politiske konflikter. Vi i Norge har en tendens til å ende opp med å konkludere med demokrati, toleranse og mangfold, det er ord som raskt kommer opp i samtalen, og som blir brukt til å vurdere hvor egnede ulike nåtidige og historiske politiske systemer har vært. Her borte er de tilsvarende ordene som kommer opp, og alltid ender opp med å være et vurderingskriterium, villigheten til å arbeide og graden av (ut)dannelse. Det stikker dypt i kulturen her at man må arbeide for tilværelsen, og det er stor forakt for de som ikke gjør det. Og så må man ha dannelse, et ord som nesten har blitt et fyord i Norge, og som dagens unge generasjon hos oss, knapt har hørt om. På russisk heter det obrazovanie, et ord som vel helst betyr utdannelse, men som i stor utstrekning blir brukt slik vi tidligere brukte vårt dannelse. Så for dem, er problemene i Ukraina ikke så mye at det er manglende demokrati, lite toleranse og dårlig med mangfold, men at folk ikke vil arbeide og at de mangler dannelse.

Det sitter jeg der i tannlegestolen, og hører og tenker over. Jeg svetter ikke, for det er god aircondition og en behagelig temperatur, og tannbehandlingen blir gjort av vante hender og med godt utstyr. Det er så greit, at til neste år trenger jeg ikke en gang å grue meg. Selv i 35 graders varme er det ikke noe svette hos tannlegen.

Punktert dekk

Flatt dekk.

Nå lørdag skulle vi endelig prøve å skifte dekk på vår Kia Soul electric fra 2015. I fjor fikk vi det ikke til, av en eller annen grunn fant vi ikke ut av hvordan jekken virket, nå i år kan vi ikke skjønne hva som var problemet. I det ene dekket står en stor, tykk stift, en slags forsterket tegnestift, usikker er jeg på hva de brukes til og hvor den kommer fra. Ikke vet jeg lenger hvor lenge den har stått i dekket. Jeg forsøker å ta den ut – det må dere ikke gjøre, folkens, det er en stor feil, la den stå i – men får det ikke til. Kona kommer til med litt verktøy, og vipper den ut.

Vi har litt utradisjonelle kjønnsroller hos oss. Det vanlige er at jeg tar barnet, mens kona gjør grovarbeidet. Ikke omvendt. Akkurat med bil føler jeg at jeg har et forsprang, siden jeg har sertfiktat og har vokst opp med bil, noe hun ikke har noen av delene. Hun har heller aldri vært med på å skifte dekk, noe jeg har gjort selv, det var en av de få tingene far ville ha meg med på av arbeid. Og i moderne tid har jeg skiftet dekk på mors bil, da jeg punkterte med den. Så jeg vet litt hva det går i, og har et lite forsprang på henne. Likevel insisterer hun på å være med, og etter hvert overta, som vi skal komme til.

Nå, ved første forsøk, greide vi ikke å skifte dekk på bilen i år heller. Vi fant ikke ut hvor vi skulle plassere jekken. Kona er veldig skeptisk til hele hjulskiftet, hun har jo aldri gjort det før, og stoler slett ikke på meg. Jeg vet – eller mener bestemt – det skal være mulig. Men denne elektroniske bilen vår har et plastdekke under, som ser ut til å dekke det hele. Og det er ikke godt å forstå hvor jekken skal plasseres. Jeg forsøker å gjøre det på plasten, et sted den kjennes hard, og med stål og bil like over, men i det jekken begynner å ta og bilen løftes, virker det veldig feil. Vi gir opp. En nabo, som beleilig kommer hjem, prøver etter beste evne å hjelpe oss, men finner ikke ut av det han heller.

Sånn er den nye generasjon, teknologien løper fra oss. Vi skjønner den ikke, og betaler for å få den fikset, eller kjøper nytt. To menn i 30- og 40-årene ville aldri blitt stående opprådd med bil og jekk, den gang vi selv var unge og vokste opp. Da hørte det med til hverdagskunnskapen alle hadde.

Uansett, vi parkerte bilen i garasjen, og gjorde oss noen tanker om at vi kanskje bare skulle bruke vinterdekk hele året dette året også. Det er ikke så uhørt som det høres ut, vi er jo bortreist store deler av sommeren, og bruker bil veldig lite i sommerhalvåret. Allerede i oktober er deg legitimt å skifte tilbake. Så det er bare snakk om et par måneder, for oss som kommer tilbake fra ferie i midten av august.

Søndag ettermiddag skulle Irina og jeg på en kort kjøretur. Det var ikke noe spesielt, vi tenkte oss bare et nytt sted og leke litt. Det var her vi oppdaget hjulet var flatt, paddeflatt. All luften var ute. Bilen var punktert.

Så hva gjør vi? Med punktert hjul kommer vi ingen steder, og snart har vi bruk for bilen. Mandag morgen ringer jeg verkstedet, som sier at jeg må få bilen bort, så skal de få fikset hjulet. Jeg innvender at jeg kommer meg ikke bort med punktert hjul, og legger til at bilen står i garasjen, hvorpå de forklarer hvordan jeg kan bruke en kompressor til å pumpe luft inn i hjulet midlertidig, nok til å komme meg til verkstedet. Eventuelt må jeg jekke bilen opp, ta hjulet av, og komme med det. Sånn slutter samtalen.

Ut over formiddagen blir jeg mer og mer usiker. Jeg finner jo ingen kompressor bak i bilen, der den skulle være, og om jeg hadde funnet den, er det slett ikke sikkert jeg hadde skjønt hva jeg skulle gjøre med den. Og å jekke bilen opp, det hadde jeg jo forsøkt, uten å få det til. Jeg vurderer å ringe slekt og kjente, folk som kan komme med tips og hjelp, kanskje til og med komme og hjelpe selv, en eller annen dag. Vi har jo levd uten bil noen år. Selv om vi er blitt godt vant nå, skulle vi kanskje kunne klare det igjen.

Det er når kona står opp det blir fart i sakene. Hun sov lenge denne morgenen og formiddagen, og da hun våknet, insisterte hun på å spise. Jeg hadde jo ikke tenkt at hun kunne gjøre noe med bilen, og slett ikke tenkt på å be henne om noe, men hun ble ganske sint, ba om å få spise ferdig, så skulle hun fikse det der med bilen, etterpå.

Spise ferdig gjorde hun, og med russisk pågangsmot gikk hun i gang med en kraftig sykkelpumpe for å få luft i dekket. Det hadde nok blitt luft i tvilsomme mengder, men kanskje nok til å kjøre forsiktig til et verksted i nærheten, eller et sted å fylle på mer. Men det var en start, etter at jeg hadde vært lamslått en tid. Enda mer fart i sakene ble det, da jeg spurte en eldre nabo, en i mine foreldres generasjon, om han visste noe om punkterte dekk. Det gjorde han selvfølgelig, og enda mer visste karen han hadde på besøk. Han og konemor Olia har jo utvekslet litt kunnskap og erfaringer i husbygging og oppussing, vi har holdt på med det begge.

Han her karen kom over, fant frem kompressoren, som lå under enda et hakk i bagasjerommet, et rom jeg etter halvannet års bruk av bilen ikke har funnet, og han hadde heller ingen problem med å bruke den. Han fylte på luft som bare juling, visste på tallskiven hvor sterkt trykket skulle være, og hadde i det hele tatt full kontroll. Konemor Olia fylte nøye med.

Så kunne vi kjøre til verkstedet.

Først prøvde vi et verksted like ved, et verksted som ikke var forhandleren. Der kunne de ta oss inn, men ikke straks. Vi kjørte i stedet til vår egen forhandler, litt lenger unna. Det gjorde vi lurt i, for vi ble tatt veldig godt i mot, fikk rikelig med kaffe og sjokoladedrikk til den minste, og hadde det i det hele tatt veldig fint mens de prøvde å finne feilen. Noe de ikke gjorde.

Enda hvor mye arbeidskaren blåste dekket opp og smurte med såpevann, så kom det ingen bobler, ingenting som indikerte hull. Vi var jo ganske opprådde, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Samme morgen hadde hjulet vært flatt, det var helt sikkert, og en stor stift hadde stått i det, det var også sikkert. Jeg hadde tatt bilde av det, men dessverre ikke på mobiltelefonen, så jeg hadde ikke bildet tilgjengelig og kunne vise. Uansett fikk jeg bli med inn og se på hjulet, og se at det så vitterlig veldig, veldig helt ut. Vi ble enige om å hekte hjulet på, og reise hjem. Ikke en krone skulle de ha. Ypperlig service på Ålgård Auto, det må det være lov å si, her, offentlig.

De visste oss også hvor jekken skulle settes, og garantert oss at den jekken vi hadde, var brukendes nok. Det var kona som fulgte med på dette, jeg tenkte at om jeg vet det virker, skal jeg nok finne ut av det. Men kona gav seg ikke før han hadde visst nøyaktig hvor det var, og til og med hadde satt jekken bortil. Så skjønte hun det.

Dermed kunne vi skifte til sommerdekk. Betimelig, men også nyttig, siden vi da kunne ha det punkterte hjulet av bilen, og se om det holdt seg. Om luften gikk ut av det, kunne vi ta det med flatt, og så ville de kanskje finne ut av det.

Kona var veldig i mot å skifte dekk samme kveld, enda jeg sa det var jeg som skulle gjøre. Sånn gikk det ikke. Kona insisterte. Jeg ble sendt inn for å lage middag, og ta meg av barnet. Hun gikk i gang med bilvask, og så hjulskift.

Nå gikk det som en drøm. Før jeg hadde fått det med meg at hun var i gang, var første hjulet skiftet. Og mens lille Irina og jeg var en kort tur i nabolaget, ble resten skiftet ferdig. Vinterhjulene er trygt plassert i garasjen. Også det som eventuelt er punktert.

Bilen så veldig frisk og fin ut, nyvasket og med nye sommerdekk, nye felger. Det var rent som jeg fikk lyst til å kjøre, bare på gøy. Vi tok en liten runde rundt kvartalet, den korteste runden vi kan gjøre fra der vi bor, og bilen gled stille og fint. Først var det uvant og skummelt, men den ble snart kjørt inn. Alt var i orden. Punktert dekk er fikset. Neste gang vil vi klare det bedre. Nå vet vi hva vi skal gjøre.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Indrefilet

Jeg tilbakeposter dette innlegget for å få det på riktig dag, den dagen indrefileten ble spist. Dagen innlegget skrives, dagen etter, var det også indrefilet til middag, men posten for dagen blir turen til Åslandsnuten. Så sånn er det. Det er best slik.

*

Fredag begynte en liten ferie hjemme hos oss, høstferie. Jeg så frem til den, og tenkte å kjøpe noe ekstra god mat å markere det med. Høstferien skulle også markere begynnelsen på fyringssesongen. Vi har peis, rikelig med ved og brensel etter oppussing og nedhogging, og vi har nettopp fått isolert og satt opp vegg i kjellerstuen. Det er min kjære kone Olia som har gjort alt dette, stått for nedhogsten av busker og trær, og pusset opp huset på utsiden og innsiden. Hun er skjønn slik. Men det finnes ikke det måltid i verden hun synes det er verdt å vente på når hun er sulten.

Jeg stakk innom min søster på besøk, fredagen, min mor var opptatt. Jeg hadde med lille Irina, og det var et trivelig besøk. Hun løp rundt og sjarmerte alle, jeg drakk kaffe og forklarte hvordan jeg hadde kjøpt indrefilet og selv skulle lage den, og hvordan jeg gledet meg. Rødvin, peis, høstferie. Alt var klart i tankene mine.

Fredagen ble det imidlertid ingen indrefilet, enda så mye jeg hadde planlagt og tenkt. Konemor Olia stod klar med resten av fårikål-kjøttet, som hun i kjent stil hadde kokt opp uavhengig av enhver oppskrift. Kjøttet i vann – ferdig med det.

Jeg slengte i det minste oppi litt pepper og kål de siste minuttene, så det skulle gi litt mening. Men noe indrefilet ble det ikke, og heller ikke noe vin. Fårikål hadde vi hatt over halvparten av dagene den siste drøye uken, billig og godt, skikkelig mat. Dog – ingen fest, ennå. Med til historien så langt må imidlertid at jeg fyrte opp i peisen, det ble veldig koselig, det ble veldig bra. Og middagen ble spist der nede, for lille Irina og meg, til stor fornøyelse for oss begge. Konemor Olia var opptatt av andre ting, rydde i garasjen, eller hva det var.

Så var det lørdag, og da skulle det i alle fall bli indrefilet. Ute med Irina kjørte vi innom butikken, så jeg fikk kjøpt også fersk timian, fra før hadde jeg bare tørket i pose. Ellers var alle ingrediensene på plass, aromasopp og asparges, ekstravaganse til oss å være.

For meg ble hele dagen lagt opp til festmiddagen. Om morgenen bakte jeg brød, god frokost, så var det grøt i passe tid, og slik at middagen skulle bli ferdig i det begynte å bli mørkt, satte jeg i gang med indrefilet.

Det var 1,6 kg, en slik lang pølse, skikkelige saker. Så det tar tid å lage. Jeg fulgte oppskriften, forsøkte å rive av sener på forhånd, noe jeg alltid mister tålmodigheten med, stekte det først litt på høy varme på alle sider, så i stekeovnen for å nå kjernetemperaturen å noe over 60 grader. Noe feil gjør jeg alltid, varmen på ovnen ble skrudd altfor høyt på, og steketermometeret virker ikke skikkelig, vi får ikke til å se hvor varmt kjøttet er, bare hvor varmt det skal bli. Før jeg fikk satt inn potetene, mandelpotetene, i olje, salt og kvernet pepper, alt skikkelig, før jeg fikk satt inn dem, fikk jeg beskjed om at kjøttet var ferdig.

Det var det neppe.

Jeg skriver imidlertid litt på siden av det som var hovedsaken. Mens jeg drev og laget denne fantastiske indrefileten, satt min kjære kone Olia og spiste -fårikål. Siste rest, varmet opp enda en gang, i mikroen, eller om bare alt av kål, kjøtt og allerede kokte poteter ble slengt i en gryte, og kokt opp. Det spiste hun, og det serverte hun lille Irina, på samme kjøkkenet hvor jeg drev og forsøkte å lage festmat. Helst irritert, ble hun, da jeg ikke virket helt konsentrert mens jeg svarte på alle spørsmålene hun stilte meg om forskjellige ting. Jeg kunne forsvare meg med at jeg også forsøkte å mate Irina, følge med på henne også. Som to-åring har hun mye på hjertet, om enn hun ikke alltid har ord og setninger til å uttrykke det ennå.

Tross alt som skjedde på kjøkkenet fikk jeg alt ferdig på et vis. Inkludert en stekepanne med aromasopp og løk, toppet med salt, kvernet pepper og fersk timian. Og småkokt asparges (som riktignok var blitt ganske dårlig, jeg hadde kjøpt med 40 % rabatt fordi den var i ferd med å gå ut på dato, og ikke lagt den i kjøleskapet, for der visste jeg ikke asparges skulle ligge).

Hva jeg ikke fikk gjort skikkelig, var å tenne opp i peisen. Det prøvde jeg på, og som så mange ganger før, litt halvhjertet, ettersom jeg antok det ville gå av seg selv når jeg hadde så mye ved og kvist og graps. Jeg ville så gjerne peisen skulle være i gang når måltidet begynte. Jeg fyrte opp i det kjøttet var ute av ovnen, og stod og hvilte på kjøkkenbenken.

I det alt sammen var ute av ovnen, og på vei ned i kjelleren, var peisen sloknet. Eller så godt som sloknet. Akkurat sånn som det er når det er mest irriterende. Og man som ekte mann ikke vil svekke manndommen sin ved å bruke en ekstra fyrstikk. Heller puste på med en slik blåsepumpe man bruker på peis. Forsøke å få fyr av gnistene. Bedre ble det ikke av at lille Irina stod og hjalp, og også ville flytte på pinner og kaste på og gjøre ting.

Til slutt brukte jeg en fyrstikk uansett.

Og da var maten kald. Kjøttet hadde jeg skåret opp, slik det stod man skulle. Nå hadde det stått på fat i ti minutter, og blitt kjølig. Irina var med og hjalp å spise, hun spiste som en liten heltinne, akkurat som om hun ikke hadde spist fårikål tidligere på kvelden. Til min glede og stolthet ser jeg hun er som jeg, om det er skikkelig godt spiser vi oss mer enn mette, da spiser vi også for gleden, men om maten bare er sånn passe, legger vi ikke noe i det. Da spiser vi bare sånn halvveis.

Olia var helt sikkert denne kvelden og ryddet i garasjen. Hun spiste ikke en smule av indrefileten, ikke av de ovnsbakte potetene og ikke drakk hun en dråpe av vinen. Hun var heller ikke innom kjellerstuen. Og gav ikke uttrykk for at hun savnet noe.

*

Og i dag, etter at lille Irina og jeg hadde vært på tur opp Åslandsnuten — da stod indrefileten i ovnen. Full styrke. 220 grader. Russerne og østeuropeerne er ikke så opptatt av at kjøttet skal være saftig og mørt, det skal være godt stekt.

Jeg fant frem noen poteter og en gammel peppersaus i pose. Rødvinen fra i går. Olia tok seg av Irina, mens jeg svingte ferdig maten. Det var for lyst til å spise nede med peisen, men i stuen på spisebordet fant vi plass. Indrefileten var blitt helt svart.

Det så ikke ut til å spille noen rolle for Olia, som var fra seg av begeistring over den gode maten, kjøttet og tilbehøret og alt. Lille Irina spiste også godt. Det samme gjorde jeg.