Bombe i Kiev, bursdag i morgen og avreise tirsdag

Jeg legger denne posten til lørdag kveld. Jeg liker ikke å ha to poster samme dag. Den er altså skrevet søndag formiddag, men det er ikke noe i veien for at den kunne vært skrevet lørdag heller. I dag, søndag, er plassen for en bloggpost viet turen lille Irina og jeg hadde til Veda-fjellet her i Sandnes.

*

Det er en tid med sterke inntrykk for oss her i vår lille familie på Ganddal. Vi skal være en del fra hverandre denne høsten, noe som kanskje gjør tiden vi er sammen, mer intens. Vår lille Irina gjør fabelaktige fremspring, synes vi, som vel de fleste foreldre synes om sine barn. Hun snakker, turner, og er full av bevegelse og energi i møte med en verden hun lærer stadig mer av. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev. Det går tre uker før jeg kan følge etter.

Denne uken var det en ny bombe som ble sprengt i Kiev. På ny var det en bilbombe, med en drept, målet for bomben, og som vanlig er det bare å se bort fra at gjerningsmannen blir tatt. Denne gangen var det midt i sentrum av Kiev, et sted vi selvsagt kjenner veldig godt, og så nær der vi bor, at babusjka kan fortelle hun kjente benken hun satt på riste da det smalt. Det er forferdelig ubehagelig. Kiev er en trygg by, man blir ikke blandet opp i noe om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene, eller er aktiv politisk og økonomisk med farlige meninger og i farlige miljøer, oss vanlige folk har lite å frykte. Men herre min hatt, man skal ikke late som bilbomber i ens hjemby er normalt og akseptabelt.

Siden Maidan i 2013-14 har det vært flere slike bilbomber og andre attentat. I perioden før, under Janukovitsj, var det ingen. Regimeskiftet har gjort Ukraina mer voldelig, mer splittet, farligere og fattigere. Ikke en kjeft i Europa ytret noe om dette da det stod på, i det som for oss liksom var solskinnsdager, nå skulle Ukraina endelig bort fra «den russiske innflytelsen» og bli et «velfungerende, vestvendt demokrati». Slik har det ikke gått, og hadde man den gang visst det minste om Ukraina og de folkene som overtok makten, så hadde man visst hva som ville komme. Men det ser ikke ut som vestlige land med EU og USA og NATO ser ut til at de mener man skal vente at de vet noe om landene de går inn i, og sørger for regimeskift i.

Det har svekket min tillit til det demokratiske systemet vi er en del av. I morgen er det valg, ingen partier ønsket en annen norsk politikk i Ukraina, uenigheten i Afghanistan, Libya, Syria og Irak er hårfin, alle partier med innflytelse støtter NATO og norsk, militær opprustning. Det er ingen partier, ingen politikere og ingen medier som sier det er nok nå, vår politikk etter den kalde krigen har vært ganske mislykket. Verden er blitt mer utrygg, folk har fått det verre, vi har visst for lite, og gjort galt. I stedet er det å kjøre på med mer av det samme. Assad, i Syria, må kastes, slik Ghadaffi og Saddam Hussein er kastet før ham. Og Janukovitsj i Ukraina er kastet, landet jeg kjenner, og der kastingen av ham og den vestlige støtten til den nye supernasjonalistiske politiske hverdagen i Ukraina, den er helt vill.

Sånt gjør meg bare deprimert. Vi skal holde ut bilbomber og attentat i byen vår, også mens vi er der, og i det vi reiser. Vi lever med at folk snakker drit om den russiske befolkningen i Ukraina, den vi identifiserer oss med, og vi er i motsetning til andre ukrainere fritatt med norske midler fra den økonomiske hverdagen. Vi har det som konger der nede.

Vår lille Irina snakker om Kiev hele tiden. Sommeren der nede gjorde et enormt inntrykk. Det er eventyr for henne, et eventyr Norge og hverdagen her ikke kan matche. I dag har hun sett film på YouTube om den lille taubanen de har, funikolor, som de kaller den. Den tok vi en del i sommer, og på toppen er det en lekeplass med trampoline. På et tidspunkt var den stengt for reparasjon, og siden har det vært et tema for oss om den nå virker, eller om den ennå er stengt. På tirsdag vil de se det.

Jeg kommer til å savne dem noe aldeles fryktelig, selv om jeg kommer til å reise både til Oslo og til Vilnius mens de er der nede. Jeg hadde aldri forestilt meg det gikk an å bli så knyttet til noen, som jeg blitt til mitt barn, og også til min kone.

Her kommer hun med en drue til meg, det får være nok blogging. Det er søndag, og tid for noe Norge og ikke Kiev kan by på; nemlig en ordentlig søndagstur i godt norsk, fuktig terreng.

Reklamer

Punktert dekk

Flatt dekk.

Nå lørdag skulle vi endelig prøve å skifte dekk på vår Kia Soul electric fra 2015. I fjor fikk vi det ikke til, av en eller annen grunn fant vi ikke ut av hvordan jekken virket, nå i år kan vi ikke skjønne hva som var problemet. I det ene dekket står en stor, tykk stift, en slags forsterket tegnestift, usikker er jeg på hva de brukes til og hvor den kommer fra. Ikke vet jeg lenger hvor lenge den har stått i dekket. Jeg forsøker å ta den ut – det må dere ikke gjøre, folkens, det er en stor feil, la den stå i – men får det ikke til. Kona kommer til med litt verktøy, og vipper den ut.

Vi har litt utradisjonelle kjønnsroller hos oss. Det vanlige er at jeg tar barnet, mens kona gjør grovarbeidet. Ikke omvendt. Akkurat med bil føler jeg at jeg har et forsprang, siden jeg har sertfiktat og har vokst opp med bil, noe hun ikke har noen av delene. Hun har heller aldri vært med på å skifte dekk, noe jeg har gjort selv, det var en av de få tingene far ville ha meg med på av arbeid. Og i moderne tid har jeg skiftet dekk på mors bil, da jeg punkterte med den. Så jeg vet litt hva det går i, og har et lite forsprang på henne. Likevel insisterer hun på å være med, og etter hvert overta, som vi skal komme til.

Nå, ved første forsøk, greide vi ikke å skifte dekk på bilen i år heller. Vi fant ikke ut hvor vi skulle plassere jekken. Kona er veldig skeptisk til hele hjulskiftet, hun har jo aldri gjort det før, og stoler slett ikke på meg. Jeg vet – eller mener bestemt – det skal være mulig. Men denne elektroniske bilen vår har et plastdekke under, som ser ut til å dekke det hele. Og det er ikke godt å forstå hvor jekken skal plasseres. Jeg forsøker å gjøre det på plasten, et sted den kjennes hard, og med stål og bil like over, men i det jekken begynner å ta og bilen løftes, virker det veldig feil. Vi gir opp. En nabo, som beleilig kommer hjem, prøver etter beste evne å hjelpe oss, men finner ikke ut av det han heller.

Sånn er den nye generasjon, teknologien løper fra oss. Vi skjønner den ikke, og betaler for å få den fikset, eller kjøper nytt. To menn i 30- og 40-årene ville aldri blitt stående opprådd med bil og jekk, den gang vi selv var unge og vokste opp. Da hørte det med til hverdagskunnskapen alle hadde.

Uansett, vi parkerte bilen i garasjen, og gjorde oss noen tanker om at vi kanskje bare skulle bruke vinterdekk hele året dette året også. Det er ikke så uhørt som det høres ut, vi er jo bortreist store deler av sommeren, og bruker bil veldig lite i sommerhalvåret. Allerede i oktober er deg legitimt å skifte tilbake. Så det er bare snakk om et par måneder, for oss som kommer tilbake fra ferie i midten av august.

Søndag ettermiddag skulle Irina og jeg på en kort kjøretur. Det var ikke noe spesielt, vi tenkte oss bare et nytt sted og leke litt. Det var her vi oppdaget hjulet var flatt, paddeflatt. All luften var ute. Bilen var punktert.

Så hva gjør vi? Med punktert hjul kommer vi ingen steder, og snart har vi bruk for bilen. Mandag morgen ringer jeg verkstedet, som sier at jeg må få bilen bort, så skal de få fikset hjulet. Jeg innvender at jeg kommer meg ikke bort med punktert hjul, og legger til at bilen står i garasjen, hvorpå de forklarer hvordan jeg kan bruke en kompressor til å pumpe luft inn i hjulet midlertidig, nok til å komme meg til verkstedet. Eventuelt må jeg jekke bilen opp, ta hjulet av, og komme med det. Sånn slutter samtalen.

Ut over formiddagen blir jeg mer og mer usiker. Jeg finner jo ingen kompressor bak i bilen, der den skulle være, og om jeg hadde funnet den, er det slett ikke sikkert jeg hadde skjønt hva jeg skulle gjøre med den. Og å jekke bilen opp, det hadde jeg jo forsøkt, uten å få det til. Jeg vurderer å ringe slekt og kjente, folk som kan komme med tips og hjelp, kanskje til og med komme og hjelpe selv, en eller annen dag. Vi har jo levd uten bil noen år. Selv om vi er blitt godt vant nå, skulle vi kanskje kunne klare det igjen.

Det er når kona står opp det blir fart i sakene. Hun sov lenge denne morgenen og formiddagen, og da hun våknet, insisterte hun på å spise. Jeg hadde jo ikke tenkt at hun kunne gjøre noe med bilen, og slett ikke tenkt på å be henne om noe, men hun ble ganske sint, ba om å få spise ferdig, så skulle hun fikse det der med bilen, etterpå.

Spise ferdig gjorde hun, og med russisk pågangsmot gikk hun i gang med en kraftig sykkelpumpe for å få luft i dekket. Det hadde nok blitt luft i tvilsomme mengder, men kanskje nok til å kjøre forsiktig til et verksted i nærheten, eller et sted å fylle på mer. Men det var en start, etter at jeg hadde vært lamslått en tid. Enda mer fart i sakene ble det, da jeg spurte en eldre nabo, en i mine foreldres generasjon, om han visste noe om punkterte dekk. Det gjorde han selvfølgelig, og enda mer visste karen han hadde på besøk. Han og konemor Olia har jo utvekslet litt kunnskap og erfaringer i husbygging og oppussing, vi har holdt på med det begge.

Han her karen kom over, fant frem kompressoren, som lå under enda et hakk i bagasjerommet, et rom jeg etter halvannet års bruk av bilen ikke har funnet, og han hadde heller ingen problem med å bruke den. Han fylte på luft som bare juling, visste på tallskiven hvor sterkt trykket skulle være, og hadde i det hele tatt full kontroll. Konemor Olia fylte nøye med.

Så kunne vi kjøre til verkstedet.

Først prøvde vi et verksted like ved, et verksted som ikke var forhandleren. Der kunne de ta oss inn, men ikke straks. Vi kjørte i stedet til vår egen forhandler, litt lenger unna. Det gjorde vi lurt i, for vi ble tatt veldig godt i mot, fikk rikelig med kaffe og sjokoladedrikk til den minste, og hadde det i det hele tatt veldig fint mens de prøvde å finne feilen. Noe de ikke gjorde.

Enda hvor mye arbeidskaren blåste dekket opp og smurte med såpevann, så kom det ingen bobler, ingenting som indikerte hull. Vi var jo ganske opprådde, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Samme morgen hadde hjulet vært flatt, det var helt sikkert, og en stor stift hadde stått i det, det var også sikkert. Jeg hadde tatt bilde av det, men dessverre ikke på mobiltelefonen, så jeg hadde ikke bildet tilgjengelig og kunne vise. Uansett fikk jeg bli med inn og se på hjulet, og se at det så vitterlig veldig, veldig helt ut. Vi ble enige om å hekte hjulet på, og reise hjem. Ikke en krone skulle de ha. Ypperlig service på Ålgård Auto, det må det være lov å si, her, offentlig.

De visste oss også hvor jekken skulle settes, og garantert oss at den jekken vi hadde, var brukendes nok. Det var kona som fulgte med på dette, jeg tenkte at om jeg vet det virker, skal jeg nok finne ut av det. Men kona gav seg ikke før han hadde visst nøyaktig hvor det var, og til og med hadde satt jekken bortil. Så skjønte hun det.

Dermed kunne vi skifte til sommerdekk. Betimelig, men også nyttig, siden vi da kunne ha det punkterte hjulet av bilen, og se om det holdt seg. Om luften gikk ut av det, kunne vi ta det med flatt, og så ville de kanskje finne ut av det.

Kona var veldig i mot å skifte dekk samme kveld, enda jeg sa det var jeg som skulle gjøre. Sånn gikk det ikke. Kona insisterte. Jeg ble sendt inn for å lage middag, og ta meg av barnet. Hun gikk i gang med bilvask, og så hjulskift.

Nå gikk det som en drøm. Før jeg hadde fått det med meg at hun var i gang, var første hjulet skiftet. Og mens lille Irina og jeg var en kort tur i nabolaget, ble resten skiftet ferdig. Vinterhjulene er trygt plassert i garasjen. Også det som eventuelt er punktert.

Bilen så veldig frisk og fin ut, nyvasket og med nye sommerdekk, nye felger. Det var rent som jeg fikk lyst til å kjøre, bare på gøy. Vi tok en liten runde rundt kvartalet, den korteste runden vi kan gjøre fra der vi bor, og bilen gled stille og fint. Først var det uvant og skummelt, men den ble snart kjørt inn. Alt var i orden. Punktert dekk er fikset. Neste gang vil vi klare det bedre. Nå vet vi hva vi skal gjøre.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Indrefilet

Jeg tilbakeposter dette innlegget for å få det på riktig dag, den dagen indrefileten ble spist. Dagen innlegget skrives, dagen etter, var det også indrefilet til middag, men posten for dagen blir turen til Åslandsnuten. Så sånn er det. Det er best slik.

*

Fredag begynte en liten ferie hjemme hos oss, høstferie. Jeg så frem til den, og tenkte å kjøpe noe ekstra god mat å markere det med. Høstferien skulle også markere begynnelsen på fyringssesongen. Vi har peis, rikelig med ved og brensel etter oppussing og nedhogging, og vi har nettopp fått isolert og satt opp vegg i kjellerstuen. Det er min kjære kone Olia som har gjort alt dette, stått for nedhogsten av busker og trær, og pusset opp huset på utsiden og innsiden. Hun er skjønn slik. Men det finnes ikke det måltid i verden hun synes det er verdt å vente på når hun er sulten.

Jeg stakk innom min søster på besøk, fredagen, min mor var opptatt. Jeg hadde med lille Irina, og det var et trivelig besøk. Hun løp rundt og sjarmerte alle, jeg drakk kaffe og forklarte hvordan jeg hadde kjøpt indrefilet og selv skulle lage den, og hvordan jeg gledet meg. Rødvin, peis, høstferie. Alt var klart i tankene mine.

Fredagen ble det imidlertid ingen indrefilet, enda så mye jeg hadde planlagt og tenkt. Konemor Olia stod klar med resten av fårikål-kjøttet, som hun i kjent stil hadde kokt opp uavhengig av enhver oppskrift. Kjøttet i vann – ferdig med det.

Jeg slengte i det minste oppi litt pepper og kål de siste minuttene, så det skulle gi litt mening. Men noe indrefilet ble det ikke, og heller ikke noe vin. Fårikål hadde vi hatt over halvparten av dagene den siste drøye uken, billig og godt, skikkelig mat. Dog – ingen fest, ennå. Med til historien så langt må imidlertid at jeg fyrte opp i peisen, det ble veldig koselig, det ble veldig bra. Og middagen ble spist der nede, for lille Irina og meg, til stor fornøyelse for oss begge. Konemor Olia var opptatt av andre ting, rydde i garasjen, eller hva det var.

Så var det lørdag, og da skulle det i alle fall bli indrefilet. Ute med Irina kjørte vi innom butikken, så jeg fikk kjøpt også fersk timian, fra før hadde jeg bare tørket i pose. Ellers var alle ingrediensene på plass, aromasopp og asparges, ekstravaganse til oss å være.

For meg ble hele dagen lagt opp til festmiddagen. Om morgenen bakte jeg brød, god frokost, så var det grøt i passe tid, og slik at middagen skulle bli ferdig i det begynte å bli mørkt, satte jeg i gang med indrefilet.

Det var 1,6 kg, en slik lang pølse, skikkelige saker. Så det tar tid å lage. Jeg fulgte oppskriften, forsøkte å rive av sener på forhånd, noe jeg alltid mister tålmodigheten med, stekte det først litt på høy varme på alle sider, så i stekeovnen for å nå kjernetemperaturen å noe over 60 grader. Noe feil gjør jeg alltid, varmen på ovnen ble skrudd altfor høyt på, og steketermometeret virker ikke skikkelig, vi får ikke til å se hvor varmt kjøttet er, bare hvor varmt det skal bli. Før jeg fikk satt inn potetene, mandelpotetene, i olje, salt og kvernet pepper, alt skikkelig, før jeg fikk satt inn dem, fikk jeg beskjed om at kjøttet var ferdig.

Det var det neppe.

Jeg skriver imidlertid litt på siden av det som var hovedsaken. Mens jeg drev og laget denne fantastiske indrefileten, satt min kjære kone Olia og spiste -fårikål. Siste rest, varmet opp enda en gang, i mikroen, eller om bare alt av kål, kjøtt og allerede kokte poteter ble slengt i en gryte, og kokt opp. Det spiste hun, og det serverte hun lille Irina, på samme kjøkkenet hvor jeg drev og forsøkte å lage festmat. Helst irritert, ble hun, da jeg ikke virket helt konsentrert mens jeg svarte på alle spørsmålene hun stilte meg om forskjellige ting. Jeg kunne forsvare meg med at jeg også forsøkte å mate Irina, følge med på henne også. Som to-åring har hun mye på hjertet, om enn hun ikke alltid har ord og setninger til å uttrykke det ennå.

Tross alt som skjedde på kjøkkenet fikk jeg alt ferdig på et vis. Inkludert en stekepanne med aromasopp og løk, toppet med salt, kvernet pepper og fersk timian. Og småkokt asparges (som riktignok var blitt ganske dårlig, jeg hadde kjøpt med 40 % rabatt fordi den var i ferd med å gå ut på dato, og ikke lagt den i kjøleskapet, for der visste jeg ikke asparges skulle ligge).

Hva jeg ikke fikk gjort skikkelig, var å tenne opp i peisen. Det prøvde jeg på, og som så mange ganger før, litt halvhjertet, ettersom jeg antok det ville gå av seg selv når jeg hadde så mye ved og kvist og graps. Jeg ville så gjerne peisen skulle være i gang når måltidet begynte. Jeg fyrte opp i det kjøttet var ute av ovnen, og stod og hvilte på kjøkkenbenken.

I det alt sammen var ute av ovnen, og på vei ned i kjelleren, var peisen sloknet. Eller så godt som sloknet. Akkurat sånn som det er når det er mest irriterende. Og man som ekte mann ikke vil svekke manndommen sin ved å bruke en ekstra fyrstikk. Heller puste på med en slik blåsepumpe man bruker på peis. Forsøke å få fyr av gnistene. Bedre ble det ikke av at lille Irina stod og hjalp, og også ville flytte på pinner og kaste på og gjøre ting.

Til slutt brukte jeg en fyrstikk uansett.

Og da var maten kald. Kjøttet hadde jeg skåret opp, slik det stod man skulle. Nå hadde det stått på fat i ti minutter, og blitt kjølig. Irina var med og hjalp å spise, hun spiste som en liten heltinne, akkurat som om hun ikke hadde spist fårikål tidligere på kvelden. Til min glede og stolthet ser jeg hun er som jeg, om det er skikkelig godt spiser vi oss mer enn mette, da spiser vi også for gleden, men om maten bare er sånn passe, legger vi ikke noe i det. Da spiser vi bare sånn halvveis.

Olia var helt sikkert denne kvelden og ryddet i garasjen. Hun spiste ikke en smule av indrefileten, ikke av de ovnsbakte potetene og ikke drakk hun en dråpe av vinen. Hun var heller ikke innom kjellerstuen. Og gav ikke uttrykk for at hun savnet noe.

*

Og i dag, etter at lille Irina og jeg hadde vært på tur opp Åslandsnuten — da stod indrefileten i ovnen. Full styrke. 220 grader. Russerne og østeuropeerne er ikke så opptatt av at kjøttet skal være saftig og mørt, det skal være godt stekt.

Jeg fant frem noen poteter og en gammel peppersaus i pose. Rødvinen fra i går. Olia tok seg av Irina, mens jeg svingte ferdig maten. Det var for lyst til å spise nede med peisen, men i stuen på spisebordet fant vi plass. Indrefileten var blitt helt svart.

Det så ikke ut til å spille noen rolle for Olia, som var fra seg av begeistring over den gode maten, kjøttet og tilbehøret og alt. Lille Irina spiste også godt. Det samme gjorde jeg.

Mordet på Boris Nemtsov

Det er ubehagelig, mystisk og skremmende. I går kveld, en fredag, blir den kjente opposisjonspolitikeren og Putin-kritikeren, Boris Nemtsov, skutt, midt i sentrum av Moskva, like ved Vassilij-katedralen. Det var ikke dette vi trengte nå. Det vil ikke følge noe godt med det. Kanskje er det et symptom på at det allerede er for sent. Drømmen og håpet om et godt Russland fikk en påminnelse om at det er langt, langt frem. Om vi med et godt Russland mener et fungerende demokratisk, rettssikkert og åpent samfunn, så vil vi kanskje aldri nå dit. Russland er ikke som oss, og det er ikke sikkert det noen gang vil bli det.

Spekulasjonene gikk raskt med en gang drapet ble kjent, minutter etter det skjedde. På vestlig side var det et eller annet med Putin, med regimet, de hadde kvittet seg med en brysom kritiker, slik Russland har lange tradisjoner med. På russisk side var denne teorien helt utelukket, det er ingen antydning til at russiske myndigheter kan ha hatt en rolle i dette, verken i russiske offisielle eller sosiale medier. Alle andre teorier er imidlertid velkomne. Noen av dem er riktig fargerike, som at mordet er begått av ekstreme islamister, som følge av at Nemtsov har uttalt seg positivt om Charlie Hebdo.

Foreløpig ser det ikke ut til å være dekning for å si så mye mer enn at dette drapet aldri vil bli oppklart. Vi vil aldri få vite hvem som gjorde det, og på ordre fra hvem. Og skulle det mot formodning dukke opp noen skyldige som kan bli dømt for mordet, så vil vi neppe kunne være sikre på at det virkelig var dem som har ansvaret. Russland har også lange tradisjoner for å finne passende syndebukker for alvorlige forbrytelser. Det ble perfeksjonert i Sovjettiden.

Jeg tenkte da jeg fikk høre om mordet at jeg hadde tatt feil i en stor sak. Jeg hadde lest en kommentar i en norsk avis, der det stod om den russiske opposisjonen, og som vanlig ble det beskrevet som om denne ville ha en sjanse, «når folk bare forstod hvilke problemer Putins politikk fører til for dem». Jeg synes dette er helt merkelig skrevet, regimet har jo ingenting å frykte, opposisjonen er helt ubetydelig. Putin står fjellstøtt. Uansett hvor mye han irriterer den vestlige verden. Eller nettopp på grunn av det.

Så dreper de en av kritikerne. Det vil si, vi vet ikke ennå hvem som stod bak drapene, men – som jeg tenkte -, det er noen som har fryktet Nemtsov såpass, at de har sett seg mer tjent med å ha ham død, enn levende. Tross all kritikken og spekulasjonene som nødvendigvis vil komme. Jeg tenkte det viste at makten i Russland kanskje har fryktet posisjonen sin mer enn jeg har trodd. At Putin ikke har stått så fjellstøtt, ikke hatt sånn kontroll. At han har vært redd demonstrasjonene på søndag, redd avsløringene Nemtsov planlegger å komme med når det gjelder russisk innblanding i Ukraina, at Nemtsov og hans like ikke har vært så ubetydelige som russiske statsmedier liker å gi inntrykk av, og derfor har noen bestemt seg for å kvitte seg med ham. Det er den første forklaringen som springer i hodet, også hos meg.

Men det er en del ting som ikke går opp i regnskapet. Og dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot Russland, det er ingen som helst tvil om at dette drapet er sterkt negativt for landet, at det er umulig å bagatellisere det, og man kommer heller ikke bort fra at drapet er et resultat av den politiske situasjonen og forholdene i landet. Det er et symptom på at noe er alvorlig galt. Det betyr ikke at det her er regimet som har kvittet seg med en brysom rival.

Jeg skal skrive mer om hvem Nemtsov var i morgendagens post. Opprinnelig tenkte jeg å ta det med her, for å forklare hvorfor et drap med ordre fra Kreml på ham, vil skurre litt. Men det er litt for mye stoff å ta med. Nemtsov hadde gått under min radar. Det er Navalnyj jeg følger med på, og den rabiate kritikken fra russiske statsborgere i eksil, Kasparov og Khodorovskij, og slike. De som sant å si henvender seg mer til oss i Vesten, enn til russerne, når de snakker om Russland. Navalnyj er den troverdige, han er den største av opposisjonspolitikerne, og han har store problemer og lav oppslutning. Det er kommunistene og nasjonalistene som synes på meningsmålingene. Partiet til Nemtsov har noe sånt som en halv prosents oppslutning, eller mindre. Så kan man tenke hva slags partier i Norge som har en halv prosents oppslutning i Norge, og hva slags politisk betydning de har. Den er lik null.

Det virker da merkelig at Putin skal ha gi noen ordre om å drepe Nemtsov. Det henger ikke på greip. Nemtsov var ingen trussel, ikke nå, han hadde sin tid på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, siden har han vært marginal. Han var uttalt kritisk til russisk politikk i Ukraina, en av få som gikk i mot annekteringen av Krim, og han støttet Maidan og Maidan-bevegelsen i Ukraina. Men han var ikke i nærheten av å samle støtte for sitt syn blant russere flest. Slike trenger man ikke drepe for å holde kontrollen på.

Kanskje var meningen å skremme andre potensielle opposisjonelle å gå inn i rollen Nemtsov har hatt? Det var en tanke jeg selv tenkte, i timene etter drapet, at nå skal man vise hvordan det går med de som prøver å organisere protestmarsjer, særlig mot politikken i Ukraina. Det er den eneste rimelige forklaringen, hvis Kremlin virkelig er involvert, og man ikke henger seg til antagelser om at Nemtsov visste noe ingen andre vet om russiske operasjoner i Ukraina, og kunne avsløre noe virkelig farlig for regimet om disse.

Det er mulig, og ingen kan vite, men det er ikke sannsynlig. Kostnadene ved drapet er rett og slett høyere enn gevinsten, sett fra Putins og Kremlins synspunkt.

*

Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig posten ved første forsøk. Dette er skrevet mandag formiddag, 2. mars. Kommentarene til Erland og Karsten Harold er skrevet til det som står over. Jeg hadde noen flere argument som underbygger konklusjonen om at det er mulig, men usannsynlig, at Kremlin står bak drapene. Denne teorien vil jeg si har blitt forsterket fra bloggposten ble påbegynt, til jeg fullfører den nå.

Det første er reaksjonene. Noen brushoder, som Garri Kasparov, peker direkte på Kreml og sier dette er deres bestillingsverk. Utenom ham har reaksjonene vært reserverte, også fra folk som pleier å gå sterkt ut, som USAs tidligere ambassdør, McFaul, og Putin-kritikeren og tidligere businessmann, Khodorkovskij. Begge tok ut avstand til Nemtsov, og understreket at «de ikke alltid var enige med ham», og særlig McFaul ville ikke spekulere i hvem som står bak drapet. I den grad McFaul spekulerer, så mener han det er den stemningen Putin har bygget opp, som har skylden. «Hvis du bygger opp under hat, vil folk gjøre hatefulle ting», skrev han på Twitter. Noe lignende sa han på BBC world service. Det legger opp til noe av det samme som Erland skriver i kommentaren sin, om enn kanskje nasjonalisme er et riktigere uttrykk enn fascisme.

Shaun Walker skriver noe av det samme i sin analyse i The Guardian. Det er ikke sannsynlig at Kremlin beordret drapet, til det var Nemtsov for marginal og ubetydelig. Men stemningen som Kremlin har bygget opp siden krisen i Ukraina begynte, har endret Russland i en negativ og farlig retning, der de som ikke slutter opp under det nasjonalistiske prosjektet, er forrædere og farlige. Noen har kanskje ment de gjorde Russland en tjeneste ved å ta livet av Nemtsov, en person som gjorde sitt beste for å undergrave dette prosjektet. Aktivisten Ksenia Sobtsjak skriver at «dette er vel så skummelt, som om Kremlin hadde gitt ordren» (sitatet er fra artikkelen til Walker, lenket til over). Hvis Kremlin har gitt ordren, så er det en viss orden og kontroll. Om noen andre har sørget for drapet, så er det et tegn på at regimet har mistet kontrollen.

Derfor er det også viktig å sørge for fred i Ukraina, å få satt den konflikten på en eller annen måte, men det er en annen diskusjon som sikkert provoserer mange.

Shaun Walker har også – i likhet med flere – uttalt at forvirringen hos den indre kretsen hos Putin virker oppriktig, når de forholder seg til dette mordet. Uansett hvem som står bak, så er det pinlig for dem. Det er statsmaktens oppgave å beskytte egne borgere, da lar man ikke folk bli drept på åpen gate like ved maktens sentrum. Putin har jo også bygget opp sin popularitet på orden og kontroll, i motsetning til kaoset som rådet under Jeltsin på 90-tallet. Det er ikke mange spor av russisk nasjonalisme i hans første regjeringsår, og slett ikke før han kom til makten. Putin er mer en pragmatiker, enn en nasjonalist. Han har ry på seg for å ha fått slutt på mafia-veldet og lovløsheten som eksisterte da han overtok presidentmakten, med drapet på Nemtsov kan vi være på vei dit igjen. Regimet er klar over at dette kan gi dem store vanskeligheter.

Til sist litt om at drapet ble utført på et av de mest beskyttede og overvåkede stedene i verden, broen over Moskva-elven, på vei mot Vassilij-katedralen, den røde plass og Kreml. Det er helt usannsynlig at noe kriminelt skal ha hendt her, uten at regimet enten står bak det eller har tillatt det, blir det hevdet. Men det blir vanligvis hevdet av folk uten innsidekunnskap. Sovjetunionen var jo også så beskyttet og overvåket, ble det hevdet, men man hører i dag utrolige historier om hvordan det meste var en bløff, og at Moskva heller ikke den gang hadde den totale kontrollen de likte å gi inntrykk av. Vi har også en historie fra helt nylig, hvordan en vanlig mann klarte å ta seg inn i det hvite hus, et annet sted som skulle være svært overvåket og beskyttet.

Det er lagt ut film fra et av overvåkningskameraene som filmet hendelsen. Det er ganske utrolig å se på, og gir flere spørsmål enn svar. Jeg merket selv hvor vanskelig det var å skrive, selv den korte beskrivelsen på slutten av gårsdagens post, om hvordan Nemtsov hadde gått på gaten, en bil hadde stoppet, og så hadde noen skutt ham. Hvor mange skudd, hvor de hadde truffet, og om det ble skutt fra bilen eller fra fortauet, det ble med en gang tvil, når man sjekket flere kilder. På filmen fra overvåkningskameraet går Nemtsov og hans ukrainske følge angivelig (det er helt umulig å se hvem det er, det er svært lang avsand) nedover gaten. Det kommer en bil som måker snø og dekker dem. Det er flere biler som stopper, folk går ut og inn. Ellers kjører mange biler i flere felt i begge retninger langs den brede gaten. På et eller annet tidspunkt faller skuddene, det går ikke an å se, siden snøbilen står foran. Folk kommer til, og går fra. Etter ti minutter kommer politiet. Snøbilen står foran hele tiden. Det er ikke noe særlig med snø der.

Mysteriet hører mer hjemme i en krimfortelling, enn i virkeligheten. Men i motsetning til krimen, så tror jeg ikke denne forbrytelsen blir oppklart. Jeg er ikke så sikker nå, som jeg var da jeg begynte å skrive posten. For det er vanskelig for det nåværende regimet og det imaget de vil ha, at det kan skje et slikt mord i hjertet av Moskva, uten at de klarer å oppklare det. Men et regime som ikke tåler kritikk av seg selv, kan heller ikke tåle en full etterforskning av en forbrytelse som dette. Den som står bak handlingen sitter antagelig ganske trygt.

Det samme kan man dessverre ikke si om Russland. Drapet er et symptom på at noe er alvorlig galt. Og i den grad vi i resten av verden kan gjøre noe med det, burde vi prøve å bedre det, heller enn å forsterke det.

Med buss i Rogaland

På grunn av opptreden i Stavanger onsdag kveld (innlegget er skrevet lørdag morgen, og tilbakepostet) måtte jeg ta bussen denne torsdagen. Det vil si, jeg måtte selvsagt ikke ta bussen. Jeg valgte å overnatte i Stavanger, i stedet for å reise hjem med toget allerede 2337, og torsdag morgen valgte jeg å ta bussen, i stedet for å løpe til jobb. Jeg hadde med joggesko. Jeg kunne godt løpt. Men det var 12 kilometer, litt langt, og siden jeg skulle opptre denne torsdagskvelden også, tenkte jeg det kanskje var best å ikke risikere å slite seg ut med å løpe en halvmaraton tredje dag på rad (fra jobb og hjem er cirka en mil, jeg løp de to foregående dagene).